Old 97's - Twelfth

Nå har jeg havna i en situasjon der det gis ut album i et kjør som jeg har lyst til å høre på. Denne uka har jeg hørt på ei skive som lå rundt 4,5 på skalaen min, men den har jeg bare måttet la ligge hva omtale angår for å prøve å rekke over alle utgivelsene som kommer tett som hagl om dagen. Eller tett, det er fredager som er plateslippdagen og nå må jeg bare sørge for at det ikke hoper seg opp for mye.

Først ut er Old 97's, et band jeg omtale første gang i mars 2017 da de kom ut med sitt 11. studioalbum "Graveyard Whistling". Ei skive jeg ga 5,5 og som jeg bad norske countryrockband bruke som mal på hvor lista ligger. Album 12 foreligger nå og betegnende nok heter det "Twelfth".

Som på det forrige albumet er det her en samling med stort sett fengende og livate låter, med unntak av totalt neddempa Why Don't We Ever Say We're Sorry som avslutter skiva. Åpningssporet heter Dropouts og er rett og slett en hyllest til de som dropper ut, enten det er fra skole, idrett, eller andre sammenhenger i livet:

Det er et par aldeles herlige kjærlighetslåter her med lyrikk som jeg ikke har funnet maken til, og det sier ikke lite. Som I Like You Better der en forteller sin kjære at en liker hen bedre enn tilmed den sangen som betød sjølve livet i ungdommen:

Og Belmont Hotel er bare magisk i så henseende. Der forholdet blir sammenligna med et hotell som var nedslitt og forsoffent, men som nå er totalrenovert og framstår som et kremhotell. Det er en så herlig måte å gi anerkjennelse til partneren for at en sammen har klart å komme seg gjennom harde tider og berga forholdet. Også honnør til vokalist Rhett Miller som legger de rette følelsene i stemmen sin til en sang som dette:

 Så har vi Bottle Rocket Baby som bare er den herlige drivende countryrockeren:

Old 97's gir meg musikk som får meg til å smile, som får meg i humør. Når brorparten av låtene er rimelig uptempo kan det sjølsagt bli litt ensformig i lengden, men jeg synes de varierer nok til at jeg ikke får den følelsen. Og jeg er sikker på at disse karene fra Dallas er et herlig liveband, så jeg håper de også kommer over Atlanteren når alt dette virusdrittet er over. Da håper jeg de også tar med Our Year i settet sitt:

Diamonds on Neptune, Happy Hour og Turn Off The TV er også deilige drivende låter som gjør dette til et helstøpt album fra Old 97's. Jeg er like sjarmert som jeg ble for litt over tre år siden.

Karakter: 5,5.