Mary Chapin Carpenter - The Dirt and the Stars

Denne uka har jeg begynt i jobb igjen for første gang på to år, og på bussturene Orkanger - Trondheim t/r er det det nyeste albumet til Mary Chapin Carpenter som har fylt øregangene mine disse tre første dagene. Dette er en artist som hadde sin kommersielle storhetstid på 90-tallet under bølgen av kvinnelige artister som preget countrymusikken det tiåret. Carpenter vant mange priser, bl. a. 5 Grammies og hadde store hits som He Think's He'll Keep Her, Passionate Kisses, I Feel Lucky og Down at the Twist and Shout. Etter det endret hennes musikk seg, også tematisk, da hun ble mer opptatt av sosiale og politiske forhold.

Nå under coronatiden har Carpenter med jevne mellomrom postet "Songs From Home"-videoer på YouTube fra sitt landlige hjem i Virginia der hun har spilt sanger fra hele sin karriere. Gjerne med sin hund Angus eller sin katt i umiddelbar nærhet. En serie som har vært god å følge og som har vært en oase i denne krevende tida vi nå lever i.

Men nå sist fredag slapp hun nytt album med 11 nye låter. Og dette er ikke musikk som brøyter seg fram for å si det sånn. Dette er rolig musikk som er balsam for ens indre. Carpenter hever ikke stemmen, likevel får hun budskapene tydelig fram. Farther Along and Further In åpner det hele:

It's Ok to Be Sad opplever jeg som en sang til trøst i denne tiden vi nå lever i. Med et budskap om at det er helt greit å være lei seg, det er helt greit å føle seg alene og forlatt i den underlige tilværelsen vi har fått dette året. Og jeg føler på meg at Carpenters stemme gir meg en trøst jeg har behov for, gir meg håp om at verden etterhvert vil komme i vater igjen.

Det er altså en del stillferdige låter på denne plata. Og ankepunktet jeg ofte har mot slike album er at det blir for stillestående, det blir for lite variasjon. På et par sanger kjenner jeg litt av det, men på den annen side så trenger vi også slike plater som bare roer oss helt ned, som gir oss tid og rom til bare å nyte den roen musikken gir oss. All Broken Hearts Break Differently er en slik sang og med en tekst som jeg kan relatere til:

I American Stooge får vi observatøren Carpenter. Første tanken var at dette er en låt om Trump, med setninger som "to hell with the truth, I'm sucking up with the dude", men det er vel mer en ramsalt kritikk og beskrivelse av politikertyper som Trump og den skade de kan gjøre på et samfunn.

Secret Keepers er om de av oss som bærer på hemmeligheter vi ikke klarer eller ikke ønsker å få ut. Som f. eks. om hen som ikke kommer seg ut av skapet og ikke får levd ut den en egentlig er, eller om en person som bærer inni seg at hen er blitt seksuelt misbrukt. "Spread a little kindness when you meet someone/You never know what they are carrying around".

Jeg vil også trekke fram musikerne Carpenter har med seg på dette albumet. Her er det rett og slett mye knallgod instrumentering å glede seg over. Som det i utganspunktet rolige avslutningssporet som albumtittelen er hentet fra: Between the Dirt and the Stars. Gitarspillet her er en ren nyelse.

Dette er kort og godt musikk å finne roen til. Sjøl på de låtene der Mary Chapin Carpenter biter fra seg tekstmessig beholder hun roen og inderligheten. Det gjør bare låtene ennå sterkere, og dette er musikk verden trenger mer av nå.

Karakter: 5,5.