Courtney Marie Andrews - Old Flowers

29. mars 2018 skrev jeg at jeg fant gull i Courtney Marie Andrews og hennes album "May Your Kindness Remain", og når nå oppfølgeren "Old Flowers" foreligger så står jeg ved min påstand. For Andrews river igjen ned mitt utgangspunkt, at fengende låter faller best i smak hos meg. For fengende kan en ikke kalle Andrews' musikk, men du verden hvor mye ekthet, nærhet og varme det er her. Det er mye melankoli, vanligvis steiler jeg hvis det blir for mye av det. Men her er det bare stemningsfullt, og jeg blir grepet.

Men dette er et typisk voksealbum, der jeg de par første lyttene ikke klarte å få alle låtene inn under huden. Men jeg ga meg ikke, og etterhvert har hver av de 10 sangene fått sitt eget liv og jeg har mer og mer kjent på ståpelsen og godfølelsen.

Courtney Marie Andrews har virkelig gått til røttene her, det er ikke mye elektrisk. Låtene har enten kassegitaren eller pianoet som sitt bærende instrument, støtta opp om av diskré, men høyst tilstedeværende slagverk samt en klagende steel som forsterker stemninga i en del av sangene.

For det er mye melankoli her, i sanger som stort sett handler om de vonde og såre elementene ved den store kjærlighetene. Åpningssporet Burlap String er en av de vakreste på plata og rett inn på min liste over Årets låter for 2020. "Burlap" betyr strie eller jute, "jutestreng" kan da tittelen oversettes med.

Også her får jeg trøbbel med å velge hvilke av de mange store opplevelsene jeg skal dele og hvilke jeg skal la deg som leser utforske. Men av de pianobaserte må Together or Alone med. Jeg blir grepet av stemningen, jeg blir grepet av de følelsene som Andrews klarer å frambringe i meg. Jeg lever meg inn i sangen og den blir en 4 minutters vakker reise:

Jeg kan fornemme at denne, som den forrige skiva er enkelt spilt inn. På Break the Spell såpass enkelt at jeg får en følelse av å høre lyder fra et barn i et tilstøtende rom. Det kan være innbilning, det kan være musikken som gjør at jeg får den assosiasjonen, men uansett forsterker det inntrykket av den ektheten og nærheten som preger denne skiva:

It Must Be Someone Else's Fault er eneste sangen der tempoet skrus ørlite opp, men uten at det går ut over atmosfæren og nærheten. Totalopplevelsen av denne sangen og videoen med sin manifestasjon av sisterhood er rett og slett magisk:

I anmeldelsen av forrige album oppfordra jeg norske konsertarrangører, blant dem Moskus i Trondheim til å booke Andrews. Moskus tok opp hansken og gjorde det, men dessverre var konserten der i begynnelsen av september ifjor utsolgt da jeg ble oppmerksom på den. Trist, for jeg er sikker på at de som var der fikk en musikalsk opplevelse de sent vil glemme.

Vil ellers trekke fram Carnival Dream, pianobasert og med slagverk som lager en spennende smådramatisk stemning i låten. Guilty og tittelkuttet Old Flowers er også vakre pianolåter som sitter sterkt hos meg. Den samme smådramatiske stemninga er det en eminent traktering av gitaren som sørger for i If I Told.

Som lytter er du inne for en monumental musikkopplevelse hvis du tar deg tid til å lytte og leve deg inn i sangene på denne skiva. Det snakkes så mye om at musikk blir konsumert og ikke lytta til nå, at albumets tid er forbi, folk har ikke tid til å lytte i 30+ minutter på et helt album. Men da går en glipp av mange store opplevelser, som her. For meg er fortsatt albumet helt essensielt, det er det som gir meg den totale bredden i hvor en artist til enhver tid står musikalsk. Og slik vil det fortsatt være. Derfor er det viktig at vi har unge artister som Courtney Marie Andrews som fortsatt ser verdien i det å gi ut album.

Karakter: 6.