Morten Abel er altså ute med sin 2. norskspråklige skive etter at han med "I Fullt Alvor" gikk over til morsmålet for tre år siden. Og det er blitt ei pen og pyntelig plate som musikalsk sett ikke bør provosere noen. Jeg sier ikke med det at albumet er dårlig, for det er noen låter her som hever seg over de andre og som gjør at den seiler over undertegnedes godkjentgrense. Åpningssporet "Andre Goe Daga" er et eksempel på det:
Så får vi "Lenkegjengen" som er en fortelling fra en bytur det ble vanskelig å komme seg hjem ifra med uenighet i taxikøen og en betraktning om at "eg vet det bor folk i California som aldri har sett en regnbyge". Mange ord i denne sangen, men fornøyelig er den. Tittelsporet "Evig Din" synes jeg blir mer tamt og forglemmelig:
Morten Abel er vel ikke den som har tatt opp viktige samfunsspørsmål i sine sanger, men "Apen Kjenner Ingen" er faktisk et finurlig innlegg i innvandringsdebatten. Musikalsk sett er dette også skivas høydepunkt for meg, med et fengende refreng. Virkelig en låt som løfter plata. "I År Som Ifjor" er heller ikke verst der den spaserer avgårde i et behageliug tempo.
Bare ni låter, og det kunne fint vært en låt eller to til her. Men likevel varierer Abel det musikalske uttrykket bra. "Lenge Leve Kjærligheten" blir en litt pompøs låt med nærmest fullt orkester. Ellers blir det litt anonymt her og der, men Abel lander rimelig greit denne skiva og viser at han vet hva som skal til for å lage musikk som folk liker.
Karakter: 4,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar