Ginger Wildheart - Ghost in the Tanglewood

Geordien Ginger (David Leslie Walls) Wildheart har vært en villblomst og rebell i den britiske musikkfloraen og har bevegd seg en del i countryens randsone før han nå omfavner sjangeren fullt ut med sitt nyeste album. Ginger, som han er kjent som i hjemlandet har hatt mange roller, som gitartist i The Quireboys og grunnlegger og leder av The Wildhearts, sammen med en del alter egofigurer som han har gitt ut musikk under navnene til.

Utgivelsen av denne skiva starta som en innsamlingsaksjon til stiftelesen "Samaritans" og sjølve plata er tekstmessig en del prega av at Ginger har gjennomgått en lang depresjon. Vi hører det f. eks. i åpningssporet "The Daylight Hotel":

"Golden Tears" er en sang om håp og tro på at ting kan bli bedre:

Det som slår meg med denne skiva er en artist som viser kjærlighet til sjangeren og som også tør å tilføre sin country engelsk folk. Du hører ikke bare på vokalen at dette ikke er amerikansk for å si det sånn.

Skivas største høydepunkt er "Paying It Forward" og med en herlig video der Ginger viser at han har et stort sosialt hjerte:

Kampen mot depresjonen er det også spor av i "Minus You" og "Phantom Memories", sistnevnte er da også musikalsk sett mer neddempa. Noen av låtene er også korte, det vil litt under eller litt over 2 min. som "The Words Are Gonna Have To Wait":

Det at noen låter er korte var ikke noe jeg reflekterte over under første lytt, begeistringen for musikaliteten til Ginger og den varmen han sprer gjennom hele skiva gjorde at jeg ikke levna det en tanke da. Og det er ingen svakhet i det hele tatt slik jeg ser det. Det er 13 spor og da må en kunne forvente en del forskjellig hva lengde på sangene angår.

Siste smakebiten jeg tar med er en fars farvel til sin sønn før han skal ut på reise, "Don't Say Goodbye":

Det er mange gode opplevelser jeg får ved å lytte på denne skiva til Ginger. Han har også en versjon av "My Old Friend The Blues" som jeg er sikker på Steve Earle vil elske hvis han får gleden av å høre den.

Av det jeg har lest meg til så har Ginger vært en outsider og rebell i engelsk musikkverden, en som har gått sine egne veier og som har sin trofaste fanskare på øya. Det viste seg da han i 2011 lanserte et prosjekt der han ville spille inn et trippelalbum på 30 låter med til da uuttgitte låter og greia var at fansen betalte på forhånd for å finansiere innspillinga. Det tok seks timer fra prosjektet ble lansert til trippelalbulmet var fullfinansiert, og det sier noe om hvilken standing Ginger har blant sine fans.. Pengene fortsatte å komme inn, noe som gjorde at Ginger kunngjorde at skiva skulle hete 555% og jammen ble ikke det hårete målet nådd. Som takk til fansen tatoverte Ginger inn "555" på halsen.

Når jeg skulle sette karakter på dette albumet har jeg vakla mellom 5,5 og maks score 6. Det som ble avgjørende for meg var den varmen og kjærligheten som jeg føler kommer til meg gjennom denne musikken. Det er ikke teknisk perfekt hele tida, men det er så ekte og det er så fylt med kjærlighet til musikken og til sjangeren. Det er dette musikk handler om: Glede og kjærlighet til det en holder på med:)

Karakter: 6.

PS: Jeg bare MÅ ta med denne herlige videoen fra da Ginger signerte skiver og spilte smakebiter fra den i ei platesjappe i Swindon: