torsdag 31. desember 2020

Årets album 2020: Topp 5

                                            

Endelig er jeg klar med siste rest av oppsummering av musikkåret 2020 for min del, de fem albumene som gjorde sterkest inntrykk.

5. Shawn Williams - The fear of Living. The Fear of Loving

                                        

I 2018 hadde jeg to store musikalske oppdagelser. Det ungarske metalbandet AWS og fenomenet Shawn Williams. New Orelans-artisten som det året ga ut "Motel Livin'", et album som forbløffa meg og som gledet meg noe aldeles intenst med sin variasjon og det talentet Williams viste. Hun behersket hva det enn var av sjanger hun ga seg i kast med og det var et tvers igjennom fullkomment album.

Jeg har fulgt Shawn Williams gjennom nyhetsbrev etterpå der hun har fortalt om mislykkede innsamlinger for å kunne gå i studio for å spille inn ny musikk. Men hun er ikke den som gir opp når hun har ny musikk hun vil ha ut. Hun spilte inn plata med mobilen og spilte alle instrumenetene sjøl, en del av de måtte hun lære seg å spille på. Og det er blitt om mulig ennå mer brutalt og ærlig enn forrige gang. Det er lagt til en ekstra råhet over musikken og igjen sitter jeg nærmest fjetret tilbake og lurer på hva som har truffet meg. Ikke bare er det musikken, her er det også tekstlinjer som du ikke har hørt i sanger før, så vi står også overfor et poetisk så vel som et musikalsk talent. Som på monumentale Lost My Mind:

I wake up in the evening

And I'm like

Oh My God, Oh My God, Am I God?

Caus' who's that sleeping next to me?

Must have lost my virginity

Again, again, again                                                           

.......                                                                                                

Wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stray?  

I wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stay?

Ikke fatter jeg hvorfor en artist som så til de grader leverer musikk som oser slik kvalitet skal gå for lut og kaldt vann i New Orleans. Men på den annen side, det er da musikken blir på sitt mest råe, på sitt mest ekte. Shawn Williams er uansett en juvel som verden bare må oppdage snart! Om ikke annet må norske konsertarrangører med vett og forstand se til å få henne over dammen når verden er i vater igjen! 

4. Annie - Dark Hearts

                                             

Årets norske popperle og årets norske album uansett sjanger kommer fra Bergen. Fra en artist som gikk under radaren min da hun var Norges popprinsesse ved årtusenskiftet og noen år framover med bl. a. Spellemann for debutalbumet "Anniemal" i 2004. Hun er tilbake i Bergen med samboer og to barn etter mange år i utlendighet og har gitt ut et popalbum fylt med så nydelig og behagelig musikk at jeg ikke trodde at pop kunne være så vakkert å høre på. Med en mild stemme som nærmest duver over musikken fører Annie meg inn i et musikalsk landskap jeg bare vil være i og være i. Sjølsagt står The Streets Where I Belong fram, låten om å komme tilbake til røttene og om ungdomskjæresten Tore "Erot" Kroknes som hun slo gjennom med i 1999 med singelen The Greatest Hit, En DJ og en ungdomskjærlighet hun mistet da han døde av en medfødt hjertefeil i 2001, kun 23 år gammel. Hun hedrer han på utsøkt vis i denne sangen.

Her er det fengende sanger og litt mer rolige. Noen med et litt dramatisk drag over musikken. Alt fungerer og så har vi altså den milde stemma til Annie som gir meg velbehag tvers igjennom. Det er slik pop skal være, og jeg er helt henført. Dette må da være i nærheten av ny Spellemann???

3. Gretchen Peters - The Night You Wrote That Song - The Songs of Mickey Newbury

                         

Så er det altså et coveralbum som er årets beste countryplate for meg. Men når Gretchen Peters gjør det så ekte og så komplett vakkert som her så er det ingen tvil. Hun har tatt for seg musikken til sin musikalske ledestjerne Mickey Newbury og hun har gjort det med en slik verdighet og en slik inderlighet at det er blitt et av årets nydeligste musikkopplevelser for min del. Paal Flaata laget også et album med Newburysanger for noen år siden, og merkelig nok har disse to valgt helt forskjellige sanger, ikke en eneste har de tatt begge to. Kanskje er det fordi Flaata valgte et mer melankolsk stemningsleie for sin plate og at låtvalget ble deretter.

Uansett, tittellåten er bare magisk og er nr. 2 på min liste over Årets sanger i år. Det er så fint at jeg har mest lyst til å begynne å grine. Men det er så mange perler her. Frisco Depot, om en person som er så fattig at en reise til San Francisco fortoner seg nærmest som en måneferd sjøl om det er bare en dag med tog. Hjerteskjærende San Francisco Mabel Joy, om det unge paret hvis veier skilles, men som ender opp med å lete forgjeves etter hverandre. Åpningssporet The Sailor, livlige When You Been Gone So Long og dypt berørende She Even Woke Me Up To Say Goodbye. Og hele tida er countryfeelingen der, den duvende deilige steelgitaren og Gretchen Peters' følsomme stemme som tar oss med gjennom en kulturskatt av dimensjoner. 

Dette er ekte, dette er nært, dette er country etter mitt hjerte!

2. Michael McDermott - What in the World...

                                            

Et rått og til tider brutalt rockealbum var det Michael McDermott ga verden i 2020. Både musikalsk og tekstmessig. Det begynner med det energiske og råe tittelsporet som er en oppsummering av hvor gal verden er blitt med en kriminell som USA's president. McDermott legger ikke fingerene imellom om hva han mener om det amerikanske samfunnet og de som styrer. Så er det Veils of Veronica, om niesens selvmord kort tid etter at broren gjorde det samme. Det er så hjerteskjærende vondt at jeg har mest lyst til å stortute når jeg hører på den. Vi har Mother Emanuel, om da en rasist gikk inn i en kirke i Charleston og drepte for fote mørkhudede som var samla til en bibelgruppe. 

McDermott er blitt sammenligna med Springsteen og Dylan og kommer inn på det i den melodiøse og vakre The Things You Want og en refleksjon over sin plass i musikkens verden sammenligna med de nevnte store i The Contender. Det er en helhet her som gjør dette til Årets rockealbum for meg, og som gjør dette til et monumentalt album. Michael McDermott har ikke hatt den kommersielle suksessen han fortjener, men du verden som han kan å lage rockelåter som sitter og som gjør inntrykk!

1. Achille Lauro - 1969 Achille Idol Rebirth

                                            

Det er Achille Lauro på topp her også. For det denne mannen har gjort i unntaksåret 2020 er bare helt ekstraordinært. Jeg har beskrevet han tidligere i min oppsummering av dette musikkåret, men når året har vært så jævlig som det har vært så er det jammen godt at vi har hatt en artist som så til de grader har vist pandemien finger'n og gjort dette året til en eneste lang performance act for hans del. Han albumdebuterte med "Achille Idol Immortale" i 2014 og dette albumet her er altså en slags gjenfødelse.

Dette er grunnpillaren, hovedalbumet med alle de viktige låtene til Achille i dette året. Med San Remo-låten Me Ne Frego, den usedvanlige vakre break-uplåten 16 Marzo, nydelige C'est la vie, både i duett med Fiorella Mannola, men også i en soloversjon til slutt. Dette er pop av høy klasse, og det er så variert. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk i de drøyt 51 minuttene og på de 16 låtene som er med. 

Jeg tenkte jeg skulle dypdykke i tekstene før jeg skrev dette, finne engelske oversettelser. For jeg er sikker på at det er mye spennende her. Achille namedropper en rekke ikoner og kjente steder i sangene sine, som Marilyn Monroe, Elvis, Jimi Hendrix, Louvre, Palm Springs, Las Vegas. Han har låttitler som Cadillac og Rolls Royce (San Remolåten hans i 2019) og det hadde vært interessant og sett bakgrunnen for fascinasjonen hans for disse kulturfenomenene. Samt hans fascinasjon for årstall, da 1920, 1969 og 1990 går igjen i hans albumtitler i år, utgitt i omvendt rekkefølge. Jeg kommer til å gjøre det, men lar det ligge her. For det kommer uansett ikke til å rokke ved at dette er stor kunst, det er variert pop av ypperste merke, og vi har å gjøre med en mangefasettert kunstner som det skal bli utrolig spennende å følge framover.

Som sagt, 2020 har vært jævlig, men kunstneren og fenomenet Achille Lauro sin herlige arroganse der han ikke har latt pandemien ødelegge for hans store kunstneriske år er noe jeg vil ta med meg med stor glede fra dette ellers forglemmelige året.

onsdag 30. desember 2020

Årets album 2020: 10 - 6

Først må jeg beklage en feil som ble gjort under gårsdagens gjennomgang av albumene fra 11 til 20. Jeg mistolket notatene mine og byttet om på plasseringene Sibyl Vane og Jesse Daniel skulle ha med det til følge at Sibyl Vane fikk 14. plassen til Jesse Daniel. Amatørmessig, men uansett så skjedde det og det må rettes opp.

Planen var å kjøre hele lista fra 10 til toppen i dag, men dette har vært en vond dag for landet og derfor er det så langt jeg kom i dag, resten kommer på årets siste dag i morgen. Så her er albumene fra 10 til 6.

10. Sibyl Vane - Duchess

                                            

Estland har mye spennende musikk å by på og av de aller mest spennende er Sibyl Vane. Et band jeg oppdaga ved en tilfeldighet våren 2017 og som har bak seg to knakende gode album etter at jeg oppdaga de, inkludert dette her. De har en fin spennvidde i pop, rock, punk og blues og med en vokalist og gitarist i Helena Randlaht som en naturlig frontfigur med sin særegne, litt Kate Bush-aktige stemme. Kanskje litt mer kommersielt dette albumet enn forgjengeren fra tre år tilbake, men likefullt er dette kvalitet, kvalitet, kvalitet. Dette er et band som fortjener å bli kjent over hele Europa, for dette er skikkelig deilig musikk. Punktum!   

9. Ole Paus med Motorpsycho - Så nær, så nær

                                            

Hvilket fabelaktig samarbeid Ole Paus har med Motorpsycho på dette albumet her! Prosjektet holdt på å strande opptil flere ganger fordi de følte at de ikke ville klare å komme i mål, slik jeg forstod det. Men store kunstnere gir seg ikke så lett og til slutt kunne de levere denne ultramektige skiva. Musikken er variert, favorittsangen min Gud Bevare Landsbyen Min har litt countryrock over seg f. eks. Og når du har med Motorpsycho å gjøre så vet du at du får kvalitet. Ole Paus er også i toppform med noen bitende tekster, men også med tekster som det er mer opp til lytteren å tolke. Det er heftig, det er mektig og det er simpelthen den beste plata som er kommet ut i år på morsmålet.

Det var meget trist at pandemien tok konserten deres på Olavsfestdagene der de stod på plakaten sammen med Manic Street Preachers, men den er satt opp på nytt på samme dato i 2021, 31. juli, og da skal vi nok ha fått vaksinert mange nok til at konserten er forsvarlig å arrangere. Så det gledes!

8. Jason Isbell and the 400 Unit - Reunions

                                            

Enda et høy-kvalitetsalbum fra Jason Isbell, ja, det er bare kvalitet når den karen gir ut ny musikk sammen med sitt backingband The 400 Unit der kona Amanda Shires spiller fele og er med som backingvokalist. Her er monumentale låter som åpningssporet What I've Done To Help der Isbell reflekterer over at han har måttet prioritere seg sjøl og holde seg rusfri, noe han har gjort siden 2012, og med det ikke har kunnet hjelpe andre så mye som han skulle ønske. Det er mer jordnære Overseas et tilbakeblikk på bryllupsdagen og et savn etter Amanda når hun er på turné. Det er om kampen for å holde seg rusfri på It's Get Easier der han fastslår at det er blitt lettere, men at det aldri blir lett. Og det er tanker rundt det at datteren en dag skal fly ut av redet og stå på egne bein i avslutningssporet Letting You Go.

Jason Isbell er en bunn ærlig artist som alltid gir meg musikk og tekster til ettertanke. Igjen har han gitt oss et aldeles strålende album!

7. Bon Jovi - 2020

                                            

Aldri har vel Bon Jovi gitt ut et mer politisk album, og det kom som en brannfakkel en måned før det amerikanske presidentvalget. Sjølsagt er det noen trivielle Bon Jovi-låter med, men det er de politiske som gjør sterkest inntrykk. Som på American Reckoning der Jon Bon Jovi åpner med å fastslå at Amerika er i krise basert på politidrapet på George Floyd og mørke amerikanske barns redsel for å være den neste som blir drept av politiet. Det er om skytemassakrene på skoler og andre offentlige steder og der det eneste som tilbys er tanker og bønner og ikke handling i form av våpenkontroll. Blood in the Water er om menneskerettighetsbruddene mennesker som vil inn i USA blir utsatt for ved meksikanske grensa og der Bon Jovi kommer med klar beskjed til DT om at hans dager i det ovale rom er talte. Noe han heldigvis også fikk rett i. Det er også Do What You Can som er om å holde på håpet under pandemien, og som på DeLuxe-varianten av plata også er med en kul og fengende countryversjon sammen med Sugarland-vokalist Jennifer Nettles.

Dette er noe av det beste jeg har hørt fra Bon Jovi på aldri så lenge, og med mange viktige budskap er dette albumet en innertier. For bandet klarer nemlig å gi de viktige tekstene den musikalske innpakninga de fortjener.

6. Achille Lauro - 1990

                                            

Mens Bon Jovi tok for seg tilstanden i sitt hjemland USA i nåtiden, 2020, tok Achille Lauro for seg sitt fødselsår i sitt første av hele 3 (!) album han kom med i år. Dette kom i juli og med bare 7 låter vil nok mange kalle det for en EP. Han tar for seg låter som tydeligvis har betydd mye for hans musikalske utvikling, den mest kjente for meg var Eurythmics Sweet Dreams. Jeg kan jo ikke italiensk, men likevel får jeg det klare inntrykket av at dette er stor kunst, og stor kunst er vakkert. Achille Lauro har både en arroganse og en følsomhet i stemma si som fascinerer meg, derfor blir dette en liten fest av ei plate. Han er kontroversiell i Italia fordi han er den han vil være hele tiden, 100%. Han er kunstner til fingerspissene og for han har året 2020 rett og slett vært et eneste langt kunstverk, eller en performance act. Achille Lauro har pekt nese til pandemien i den forstand at han gjennomførte sine kunstneriske planer for 2020, Covid-19 til tross. Ære være sier jeg bare!



tirsdag 29. desember 2020

Årets album 2020: 20 - 11

Da har jeg kommet til det som for meg tross alt er det grommeste, nemlig kåringa av Årets album for min del. Det å ha en sang som berører betyr veldig mye, men samtidig er det noe eget med å ha et helt album med sanger som sitter som ei kule. Det er for meg det største og vil være det så lenge det er artister som finner det verdt å gi ut album. Og det er det heldigvis mange av fortsatt.

24 plater var det jeg ga toppkarakteren 6 i år, altså i snitt to i måneden. Jeg har hørt gjennom de og å rangere 24 strålende album har neimen ikke vært lett. Så at Willie Nelson, The Secret Sisters, Jaime Wyatt og Courtney Marie Andrews ikke nådde opp betyr ikke at platene deres ikke var gode. Slett ikke, for de fortjente alle karakteren de fikk. Men en Topp 20-liste ble det, og i dag kommer jeg altså med del 1. Jeg linker ikke til noen videoer på platene her, men i overskriftene ligger linker til mine omtaler av de.

20. The Dogs - Crossmaker


                                             

The Dogs gir alltid ut nytt album første utgivelsesdag i et nytt år, og årets plate er den beste jeg har hørt av de. De kombinerer det som er blitt deres varemerke, energiske låter med intens vokal fra Kristoffer Schau med enkelte mer nedpå låter rent taktmessig, men like intense. Schau har en nærmest insisterende måte å synge på, men på denne plata viser han at han også har mye følelse i sitt stemmeregister. Lydbildet er mer variert bl. a.  ved at keyboardisten får briljere mer, og vi hører også munnspill. Rett og slett en innertier, og det er godt å tenke på at neste uke får vi ei ny skive fra The Dogs!

19. Lauren Mascitti - God Made A Woman

                                              

Ei plate som har alt det ei god countryplate skal ha. Det er melodiøst, det er fine og vakre harmonier, det er klassisk country i en moderne tapning. Lauren Mascitti har dessuten en behagelig stemme som passer helt utmerket til sangene hun framfører. Det er klassisk tematikk i de fleste sangene, men det er sånn det skal være på ei god countryplate. Og igjen et bevis på at det i urskogen under mainstreamcountryen finnes fullt av artister som leverer til gull, som hadde fortjent sin plass i rampelyset. Lauren Mascitti er en av de!

18. Steve Earle & The Dukes - Ghosts of West Virginia

                                             

Steve Earle med et konseptalbum sentrert rundt en voldsom tragedie i West Virginia for noen år siden der 29 kullgruvearbeidere døde. Dette er et miljø der liberaleren Earle ikke finner mange som deler hans politiske oppfatning, men han makter på denne skiva å skape en forståelse for disse menneskene, en forståelse for hvorfor de er de de er. En forståelse for at det i mange samfunn i og rundt Appalachefjellene er kun et alternativ for å få mat på bordet til seg og familien, nemlig å ofre helsa på kullindustriens alter. Earle gjør dette på en verdig måte, han viser stor respekt for de menneskene og det miljøet han beskriver. It's About Blood er spesielt sterk der han leser opp navnene til de 29 som satte livet til den tragiske dagen. Og på If I Could See Your Face Again overlater han mikrofonen til Eleanor Whitman for å fortelle historien til en gruvearbeiders enke.

Her er det blues, her er det bluegrass, her er det country og western swing. Og det er en dønn seriøs Steve Earle. Jeg venter spent på hans neste prosjekt. For i høst mistet han et av sine barn, den høyt respekterte artisten Justin Townes Earle, og far Steve planlegger nå et album der han tolker sin sønns sanger. Det blir en veldig spesiell plate. 

17. Kari Rueslåtten - Sørgekåpe

                                             

Kari Rueslåtten med sitt første norskspråklige album siden debuten i 1997, og dette er blitt noe av det vakreste og fineste som er utgitt på morsmålet i år. Ikke bare får vi det som er Rueslåttens varemerke, storslått musikk med sterke røtter i norsk folkemusikk. Jeg føler også en helt egen nærhet til sangene når hun framfører de på norsk. Og her er det uendelig vakker poesi om de nære tingene i livet, om forholdet til den en lever sitt liv sammen med, om å se sitt barn bre ut sine vinger og gjøre seg klar for et liv på egne bein. Jeg skrev i omtalen at vakkert er det rette adjektivet å bruke om denne plata, og det mener jeg fortsatt. Og Kari Rueslåtten er en av de norske artistene jeg mest ønsker å se live når verden er i vater igjen. Det er jeg sikker på blir en mektig opplevelse.

16. Virkelig - Lengsel blir til glemsel

                                             

Fengende synthpop fra Bodø og trioen Virkelig satte for meg farge på det norske musikkåret 2020. Det er ikke alltid jeg er så begeistra for synth, men dette er et band som integrerer synthen i sitt lydbilde til perfeksjon. Da blir det skikkelig godt å høre på. Når du så har en vokalist med en mild og litt følsom stemme som kler musikken usedvanlig bra så blir dette en spennende helhet. Ta også med at de også håndterer litt mer nedpå låter på en elegant måte så blir dette et av de aller beste norske albumene i år for min del.

15. Drive-By Truckers - The Unraveling        

                                             

Dette ble det første av to album Drive-By Truckers ga ut i år, dette før, det andre etter at pandemien gjorde sitt inntog. Begge skivene er harde oppgjør med DT's USA, mest av alt dette albumet her. Jeg vil kalle det en eneste lang og monumental rant mot DT og hans tilhengere. Om skandalene ved grensa målbært i Babies in Cages, om hvordan DT og hans støttespillere møter skolemassakre og andre skytetragedier med virkningsløse tanker og bønner når det er handling som kreves, i kruttsterke Thoughts and Prayers. Albumtittelen peker på et land som holder på å rakne og frontmenn Pattersson Hood og Mike Cooley legger ikke noe imellom i tekstene. Når bandet kombinerer dette med drivende god sørstatsrock så blir dette her ei kremplate. Det er så jeg kjenner lukta av kruttslam, så sterkt er det. 

14. Jesse Daniel - Rollin' On

                                              

California-country, eller Bakersfield-sounden har også mange tilhengere og en av de fremste eksponentene for den nå om dagen er Jesse Daniel som imponerer på dette sitt 2. album. Fengende sanger med godt driv, men likevel med en del tekster somhar litt tyngre tema. Uansett er dette ei skive til å bli skikkelig glad i og for meg en av de beste countryopplevelsene jeg har hatt i år. Du hører at dette er en artist som har sine røtter i den tradisjonelle countryen, men Jesse Daniel klarer likevel å gi musikken sin et lydbilde som også passer inn i 2020.

13. Kelley Swindall - You Can Call Me Darling If You Want Too

                                        

Dette er et rått og herlig debutalbum fra Atlanta-fødte Kelly Swindall. En artist som egentlig hadde en drøm om å slå igjennom som skuespiller, men som har funnet ut at hun likegodt kan få ut sine følelser og tanker gjennom musikken. Her er det en herlig blanding av rock, blues, bluegrass og country. Hun varierer sitt musikalske uttrykk på en måte som får deg til å skjønne at hun er en uavhengig artist som ikke vil ha noen over seg som styrer hvordan hun skal låte på den enkelte sangen. Resultatet er blitt et helstøpt album og en av de sterkeste debutene jeg har hørt i år.

12. The Yum Yums - For Those About To Pop

                                            

Var det et år og en sommer vi virkelig trengte denne humør- og festbomben av ei plate så var det i år. Norske The Yum Yums byr opp til fest med 12 enkle, men akk så fengende og rådeilige poplåter som også beveger seg inn i rockelandskapet. Titler som Summertime Pop og Bubblegum Baby vitner om musikk som ikke har til hensikt å forandre verden, men som vi trenger når verden har vært så oppoverbakke som i år. Dette er kos, dette er fest, dette er moro! Jeg rett ut elsker denne skiva! 

11. Delta Spirit - What Is There

                                             

Du verden for et spennende og vakkert album dette er! Delta Spirit tar meg med på en musikalsk reise som får meg til å nyte og slappe av. Det er mange små detaljer her som tar meg, som fremragende koring, flott pianospill og følelsesfylte vokalprestasjoner av Matt Vazquez og Kelly Winrich. Sistnevnte har vokalen på platas høydepunkt, Just the Same som ble nr. 4 blant Årets sanger hos meg med kanskje den vakreste kjærlighetserklæringen jeg noengang har hørt i en sang. Vi har også Lover's Heart med en spennende oppbygging mot en smådramatisk finale. Et knallalbum, verken mer eller mindre!

søndag 27. desember 2020

Årets sanger 2020: Topp 10

Da har jeg endelig kommet fram til de 10 sangene som har berørt meg mest i 2020!

10. James Dean Bradfield - The Boy From the Plantation

Manic Street Preachers-vokalist James Dean Bradfield kom i august ut med et album sentrert rundt tekster om Victor Jara, kunstneren, teatermannen og visesangeren som Pinochet raskt sørga for at ble drept etter militærkuppet i Chile i 1973. Tekster skrevet av poeten Patrick Jones, bror til Manicsmedlem Nicky Wire. Flere storslåtte sanger på plata, den sterkeste av de er denne her som forteller bakgrunnshistorien til Victor Jara.

9. Drive-By Truckers - Thoughts and Prayers

I januar kom Drive-By Truckers ut med albumet "The Unraveling", en eneste lang rant mot DT og hans USA. Her er det mange sterke sanger å velge imellom, men denne her gjorde størst inntrykk. Om alle masseskytingene som rammer USA og det eneste som våpenlobbyen og republikanere kommer med er tanker og bønner, men ingen handling for å få bukt med tragediene.

8. Mickey Guyton - Black Like Me


I et år der den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet tente en ild langt ut over de fargedes egne rekker kom countryartisten Mickey Guyton med to sanger som gjorde et enormt inntrykk, to sanger som forteller alt om hvor dypt rasismen sitter i USA. "Hvis du tror vi lever i landet til de frie skulle du prøve å være svart som meg"......

7. Mickey Guyton - What Are You Gonna Tell Her

Når en gravid Mickey Guyton synger What Are You Gonna Tell Her må det bare gjøre inntrykk, det går kaldt nedover ryggmargen på meg ihvertfall. Hvordan skal du fortelle barnet ditt at det kanskje ikke har like gode sjanser til å nå sine drømmer som sine hvite venner?

 6. Sonja Aldén - Sluta Aldrig Gå

Så den sangen i årets Eurovisionsesong som gjorde mest med meg emosjonelt. Det Sonja Aldén synger om i de første verselinjene her har jeg kjent på kroppen. Jeg skal ikke gå inn på det her, men det snudde opp ned på hele livet og framtida ble ikke den som jeg hadde forutsett og håpet på. Det er nesten så Sonja Aldén synger rett til meg.....

5. Irene Grandi - Finalmente io


Jeg må ha med en gladsang også blant Topp 10 og det fikk jeg også under årets San Remofestival. Når en 50 år gammel Irene Grandi med et glimt i øyet utbasunerer at nå er det endelig hennes tur. Tittelen betyr nemlig "Endelig meg" og jeg tolker dette som en kvinnefrigjøringssang framført med stor glede og pasjon. Jeg får helt gåsehud og mange gode følelser av denne her.

4. Delta Spirit - Just the Same

Årets beste kjærlighetssang, uten tvil! Om et forhold, som ikke var ment å bli et kjærlighetsforhold. Men som ble det, og med den vakreste kjærlighetserklæringa jeg har hørt i en sang:

When you come home drunk, and you barely stand
And I strip your clothes off, and I hold your hand
Then I walk you to bed cuz you could barely see it
And we lie down till you fell asleep
And I love you just the same
 
Det går ikke så bra, det blir slutt mellom de og sangen munner ut i et ønske om at det skal bli de igjen, men at de da må tilgi hverandre. Uansett en sang som går rett til hjertet på meg, dessuten er musikken bare helt nydelig.

 
 
Denne sangen gjør vondt! Michael McDermott synger om sin niese Veronica som tok sitt eget liv ikke lenge etter at hennes bror hadde gjort det samme. En tragedie vanskelig å fatte for oss som ikke har opplevd noe sånt. Likevel er det en sang jeg bare må høre på fra tid til anna, sjøl om det som sagt gjør vondt langt inn i sinnet.

 
 
Gretchen Peters ga i år ut en plate med sin tolkning av sanger fra hennes musikalske ledestjerne Mickey Newbury. Paal Flaata gjorde det også for noen år siden, men merkelig nok er det ingen sanger de begge to har valgt. Dette her er tittelsangen og det er så vakkert og nydelig at jeg får tårer i øynene. Det er flere fabelaktige framføringer på denne plata, et av årets vakreste album. Men denne her tar kaka, dette er den beste countrysangen jeg har hørt i år.  

Det måtte bli Achille Lauro, og det måtte bli Me Ne Frego. For det 3. året på rad er det Eurovision som gir meg årets sang. I 2018 det ungarske metalbandet AWS, ifjor islandske Hatari, begge deltakere i Eurovision. Achille Lauro kom ikke så langt, han ble nr. 8 av 24 i San Remo-festivalen, stemt opp fra 11. plass av TV-seerne siste kvelden. Jeg hadde ordna meg RAI og stod på stuegolvet og rådigga. For en kunstner, for et fenomen!

Han var utkledd som fire forskjellige personer fra verdenshistorien de kveldene han opptrådte. Han var dronning Elizabeth I finalekvelden og coverkvelden var han David Bowie-figuren Ziggy Stardust mens han sammen med Annalisa (som skal være med i San Remo-21) framførte en kvinnefrigjøringssang av Mia Martini fra begynnelsen av 90-tallet. Det var 4 minutters teater der jeg skjønte godt hva sangen handla om sjøl om jeg ikke kan italiensk.
 
"Me Ne Frego" betyr "Jeg bryr meg ikke" og Achille Lauro ble kritisert for å bruke et uttrykk fascistene brukte mye under Mussolini. Men for han var det viktig å ta tilbake det uttrykket og vise at han bryr seg ikke om hva folk mener om han, han er den han vil være hele tida, 100%. Den innstillinga elsker jeg. Og jeg elsker at han ikke lot pandemien stoppe sine store planer for 2020.

San Remo-deltakelse for 2. året på rad (ikke mange får det!)

Utgivelse av singelen 16 Marzo

Utgivelse av bok med samme tittel og med tekster med utspring fra sangen 16 Marzo. 

Minialbumet "1990" (hans fødselsår)

Fullengderen "1969 Achille Idol Rebirth"

Minialbumet "1920" med jazzlåter nå rett før jul.

Achilles førjulshilsen til fansen på sin Facebookside var (med Google Translate, så ta det for det er):

 
Virkeligheten finnes ikke.
Kunstner er en idé.
Kunst er et tomt rom
hvor et ideal er født. 
 
Store kunstnere lar seg ikke stoppe, sjøl ikke av en pandemi. Det tar jeg med meg fra 2020 og inn i 2021 og sier: GRAZIE ACHILLE LAURO!

 
  

lørdag 26. desember 2020

Årets sanger 2020: 20 - 11

Da har jeg kommet til sangene som nesten kom på Topp 10!

20. Willie Nelson - I'll Break Out Again Tonight

Dette er en Merle Haggard-cover, men Good Ol' Willie gjør den så bra at jeg kan se han for meg der han sitter på cella og planlegger rømminga. Dette er country slik det skal være, de gamle er så definitivt eldst!

19. Lars Bremnes - Spelle For De Gale

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ble oppmerksom på denne perlen her. Om å få knust fordommene en har når det gjelder mennesker som sliter med psykisk sykdom. For plutselig ser han en som var hans forbilde i oppveksten, som han lånte plater av og som lærte han å spille blues på gitaren....

18. Annie - The Streets Where I Belong


Annie, Spellemannprisvinner i 2004 med debutalbumet "Anniemal" var totalt ukjent for meg inntil hun kom med sitt 3. album nå i høst. Hun ga ut en fullengder til på 2000-tallet før det ble stille rundt henne. Men nå har hun tatt med seg samboer og to barn til hjembyen Bergen der hun slo igjennom i 1999 sammen med ungdomskjæresten Tore "Erot" Kroknes som døde av en medfødt hjertefeil i 2001, bare 23 år gammel. Denne sangen her er om han og om det å komme tilbake til Bergen. Noe av det fineste jeg har hørt av norsk pop i år og et aldeles nydelig album. Dette er en sang som virkelig kaller på følelsene mine.

17. Evanescence - Use My Voice

Sanger som har kommet i den amerikanske valgkampen, for å oppildne folk til å stemme for å bli kvitt DT, har betydd en del for meg i år. Som dette sterke budskapet fra Amy Lee og Evanescence om å bruke stemmen sin, og "Don't you speak for me!" Heldigvis var det mange nok som hørte budskapet til at USA ble kvitt sin verste president, ihvertfall i denne omgang..... 

16. Anna Bergendahl - Kingdom Come

Jeg har vært fan av Anna Bergendahl helt siden hun uforståelig nok stranda i semifinalen i Eurovision på Fornebu i 2010 som 18-åring. Nå er hun en voksen kvinne og medisinerstudent med artistkarriere på si. Hun hadde en nydelig countryaktig sang i Melodifestivalen ifjor, men denne hun kom med i år og ble nr. 3 med er så fin at jeg får gåsehud og en klump i halsen samtidig. 

15. Bon Jovi - American Reckoning

Jeg har nevnt det før i denne nedtellinga, men Bon Jovi har såvidt jeg minnes aldri kommet med et så politisk lada album som de gjorde i år. Sjølve albumet kom bare få uker før valget, men denne kom som singel i juli og åpner med at Amerika er i krise, og det Bon Jovi synger om er drapet på George Floyd og svarte amerikanske barns redsel for at de er den neste...... En utrolig sterk tekst og den er framført med det største alvor. Rett og slett gripende!

14. Eliot Bronson - Empty Spaces 

Denne sangen kjenner jeg meg så godt igjen i. Det å bli vant til å leve med de tomme rommene etter henne en bodde sammen med og som en trodde en skulle dele resten av livet med. Sangen er henta fra et breakup-album og dette er ikke den eneste sangen på skiva som jeg kjenner meg igjen i. Men denne beskriver så innmari godt overgangen til og tilvenninga til alenelivet som jeg har hatt siden 1. oktober 2018. Og så nydelig og følsomt framført.

13. Achille Lauro feat. Gow Tribe - 16 Marzo

Også dette en sang om et forhold som var, på italiensk med fenomenet og multikunstneren Achille Lauro. Som etter at han slapp denne singelen også kom med en bok med tekster som sprang ut fra sangen, og med samme tittelen. Og for meg er Achille Lauro årets oppdagelse. Jeg visste om han etter fjorårets San Remo, men i år var han også med, jeg så nesten alt og han bergtok meg. En kunstner som i dette vanskelige året 2020 ikke lot seg stoppe av en pandemi. Han fulgte sine planer og ga ut 2 minialbum, 1 album og en bok. Intet mindre. Og denne sangen her er bare så fin, og framført med så mye ekthet og følelse som bare en stor kunstner kan.  Det er så vakkert at jeg har ikke ord.

12. Tenille Townes - Somebody's Daughter

Nå er det nesten bare igjen sanger som har gjort et dypt inntrykk på meg. Som gatejenta Tenille Townes observerte og som hun skrev denne sangen om, med refleksjoner om at hun er noens datter, noens søster, noens første kyss på high school. Det er bare så gripende, et følelsesmenneske som meg må bare bli grepet av en sang som dette. 

11. Shawn Williams - Lost My Mind


For 2 år siden var det Shawn Williams fra New Orleans som ga meg Årets album med uhørt vakre "Motel Livin'". Jeg fatta ikke at det gikk an å lage så variert, men likevel så fabelaktig musikk, hvert eneste spor var magisk. Og så kommer hun i år med et album hun har spilt inn med mobilen og der hun spiller alle instrumentene, fordi hun ikke hadde råd til å leie seg studiotid og musikere. Det blir ikke mer indie av det!  Dette er så mektig og lytt til poesien, jeg garanterer at en slik tekst som dette har du ikke hørt i en sang før. Jeg kan ikke fatte og begripe at et slikt talent skal leve fra hånd til munn. Men samtidig, det blir ikke mer rått og ekte enn dette!

fredag 25. desember 2020

Årets sanger 2020: 30 - 21

3. siste innlegg om årets sanger, og nå kan jeg trygt si at jeg er kommet til årets elsk-sanger for min del!

30. Tove Bøygard - Sorglaus

 

En vakker sang om det gode i livet, om den gode hverdagen. For Tove Bøygard er det på fjellgarden Skrindo hjemme i Hallingdalen der hun vokste opp og som faren drev. Nå bor hun der med mann og katt og tar oss i denne sangen og videoen med på en 4-minutters reise gjennom en fin dag på Skrindo. Gleder meg til å høre det nye albumet "Eld" som Sorglaus er en del av.

29. Bruce Springsteen - Burnin' Train

The Boss er blitt 71 år, men gir fortsatt ut musikk som slår og som berører. Årets "Letter to You" er et flott knippe musikk og denne her er bare så fin, det er så typisk Springsteen, og det er så en herlig rytme i denne sangen her.

28. My Darling Clementine feat. Steve Nieve - Different Finger

En sang til fra My Darling Clementines Elvis Costello-prosjekt "Country Darkness". Og som på den forrige sangen så klarer de å gjøre denne Costello-sangen til en typisk My Darling Clementine-sang. Jeg simpelthen elsker det musikalske universet Lou Dalgleish og Michael Weston King har skapt og jeg er så glad for at jeg fikk oppleve de live og snakka med de under Interstate-19 på Vulkan i Oslo i januar- 19. Coronaen tok konserten de skulle hatt på Moskus i Trondheim i mars i år, men jeg håper de kommer dit så snart som mulig når dette her er over.

27. Magnolia Red - Ancient River


Sunnmørsbandet Magnolia Red kom med sitt fine debutalbum i januar og tittellåten er rett og slett mektig, både musikalsk, der hele bandet får briljere og tekstmessig. Den handler om et ektepar som jobba hardt gjennom hele sitt yrkesliv for å kunne få en god alderdom, men så snart de skal høste fruktene av slitet blir hun syk og dør og han sitter alene igjen. Det er så trist, men samtidig så mektig og vakkert formidla at jeg får en klump i halsen hver gang jeg hører denne sangen her.

26. Jesse Daniel - Champion


Jesse Daniel har gitt ut et av årets beste countryalbum og denne historien berører, om den store, sterke gutten som ikke kjente sin far og som fort måtte stå på egne bein. En historie som endte trist og som derfor berører så sterkt. Slik god og ekte countrymusikk skal gjøre.

25. Åse Kleveland og The Salmon Smokers - Hardt Regn


Åse Kleveland bergtok meg under konserten som NRK1 sendte som markerte 75-årsdagen for den grusomme atombomben over Hiroshima. En Bob Dylan-cover som virkelig berører og som Åse Kleveland framfører med den autoritet bare hun kan. Og for et formidabelt band hun har med seg i The Salmon Smokers.

24. Taylor Swift feat. HAIM - no body, no crime 

Av de to overraskelsesalbumene Taylor Swift kom med i år likte jeg "folklore" bedre enn "evermore", men det var på sistnevnte at den beste sangen på de to platene var. Dette er en sang som virkelig tar meg, om den kyniske fyren som får drept kona si og skapt et bilde av at hun er forsvunnet. Men som til slutt må betale prisen, litt som konemishandleren i The Chicks' Goodbye Earl

23. Motorpsycho - The Magpie


Motorpsycho kom med et nytt, mektig album i år og den mest magiske komposisjonen (for det er det det er når det er snakk om Motorpsycho) er denne her. Det er rått og vakkert på samme tid og en komposisjon som røsker skikkelig i kropp og sinn.

22. Revals - Kirjutaan Romani

Vi fikk herlig countryrock i årets Eesti Laul, Estlands uttaking til Eurovision. Revals kom ikke til finalen med denne sangen om å skrive en roman, men de sjarmerte meg i senk. Dette er så sjelfullt, ekte og livsbejaende at jeg blir rett ut glad!

21. Madara - Maras Zeme 

Og til slutt i dag, folkemusikk fra Latvia. Madara er en dedikert artist som er opptatt av å formidle latvisk folkemusikk og da spesielt til den oppvoksende generasjon i sitt hjemland. Derfor har hun to ganger de siste tre årene meldt seg på til Latvias uttaking til Eurovision, Supernova. I 2018 ble hun valgt ut til den nasjonale finalen, men dessverre ikke i år. At hun ikke var blant de 9 som fikk finaleplass av de i alt 27 kandidatene av en intern jury fatter jeg ikke for dette er bare så ufattelig vakkert. Og det er framført med dedikasjon, du kan se hva dette betyr for Madara, det å kunne formidle sitt lands folkemusikk. Men jeg ble betatt, og dette er en av de sangene som berørte meg aller mest i årets Eurovision-sesong. Og et bevis på at det er riktig å følge Eurovision-uttakingene rundt om, fordi jeg finner til stadighet gull, som her.

Jeg håper inderlig at Madara ikke gir opp, at hun fortsatt sender inn sanger til Supernova, for dette er musikk som jeg er overbevist om vil berøre Europa.