Jason Isbell and the 400 Unit - Weathervenes

 

Weathervenes er navnet på den nyeste skiva til Jason Isbell og hans The 400 Unit, noe som betyr "Værhaner" på norsk. Når vi snakker om værhaner i menneskelig betydning sier vi gjerne at de snur kappen etter vinden, altså at meningene deres er farget av hva som til enhver tid passer de best. Altså folk som ikke er helt til å stole på.

Det er tre år siden forrige album med originallåter, Reunions, som jeg ga toppkarakter. Så kom det et coveralbum i 2021 med låter med tilknytning til Georgia, som en takk til den delstatens avgjørende virkning på presidentvalget året før. Et bra album, men noe ujevnt.

Dette albumet her kommer etter at pandemien er historie, like så synes det som at de ekteskapelige problemene også har funnet sin løsning. Kona Amanda Shires er fortsatt med på fele i bandet og Isbell er med som musikalsk bakspiller på hennes prosjekter.

Første låten, Death Wish er veldig sår. Den handler om å være kjæresten til en som sliter så mye at hun (i dette tilfellet) ønsker å dø, og hvor forferdelig det er for en partner å se sin kjære lide slik. En tekst og en låt som gjør et dypt inntrykk:

King of Oklahoma er musikalsk sett min største favoritt her, og handler om et brudd der en også innser at barna nok ikke kjenner en ...

Albumet varer nøyaktig en time og du får servert tretten låter der Isbell viser seg fram som den eminente låtskriveren han er. Han får fram sterke følelser i flere av tekstene samtidig som det er musikk som passer til den enkelte teksten. Og dessuten får musikerne briljert.

Save the World er også en meget sterk sang. Om skoleskytinger, redselen en får når et barn smeller en ballong i en butikk og frykten for at ens eget barn skal bli utelatt for skoleskyting. Med spørsmål om en ikke bør undervise henne hjemme for sikkerhets skyld. Og en bønn til sin partner om å redde deres verden når redeseln gjør at en holder på å miste fotfestet. En historie om at alt for liberale våpenlover gjør at en går rundt i stadig frykt for at de en er glad i eller en selv skal bli rammet.

If You Insists virker som å være skrevet i perioden der Isbell og Shires slet med ekteskapet, og gjenspiler de mange følelsene som går igjennom en da. Men det som skinner gjennom her er respekten for at partneren trenger tid til å tenke seg om. Og i noen tilfeller kan det å vise partneren den respekten og gi hen den tiden til å tenke være det som gjør at en som par kommer seg gjennom krisa, og de forblir et par.

Siste sangen jeg tar med er White Beretta, der Isbell viser fram den gode følsomheten han har i stemmen sin. En låt fylt av lengsel, noe han formidler så utrolig fint med den stemmen.

Av de andre låtene vil jeg trekke fram Volunteer, der Isbell bruker sin bakgrunn som et barn av tenåringsforeldre i en låt der han beskriver den rotløsheten et fosterbarn kan føle på når ens foreldre er borte. For ordens skyld, Isbell har aldri bodd i forsterhjem, og foreldrene hans er i live. Jeg vil også nevne When We Were Close, som er skrevet til hans avdøde venn og artistkollega Justin Townes Earle.

I det hele tatt så er dette igjen et helstøpt album fra Isbell og hans medmusikere. Det er ikke alle låtene som helt fester seg hos meg, men de er et fåtall og rokker ikke ved at dette er musikk som jeg setter stor pris på å lytte til.

Karakter: 5/6.

John Mellencamp - Orpheus Descending

 

Veteranen John Mellencamp er frustrert over veien hans USA går på sitt jubileumsalbum, det 25. i rekken. Det skinner spesielt gjennom på de tre åpningslåtene.

Mellencamp begynner med Hey God, som jeg tolker som en fortvilt bønn oppover om at Gud kommer ned og ordner opp i den gjørma han føler landet hans er kommet opp i. Fordi ordene i den gamle boken ikke hjelper lenger.

The Eyes of Portland er for meg gåsehudlåten på dette albumet, både musikalsk og ikke minst tekstmessig der den tar opp de hjemløses situasjon i dagens USA. Mellencamp slår fast at ingenting blir gjort for å reise de opp fra fattigdommen og at tårer og bønner ikke hjelper de hjemløse. En meget sterk sang som går inn på min "Årets sanger 2023"-liste. Mellencamp finansiererer forøvrig byggingen av et nytt senter for hjemløse i Portland, Oregon.

I The So-Called Free tar Mellencamp et oppgjør med myten om at USA er "The Land of the free". Hans budskap er at vanlige mennesker i USA er ufrie, og han bruker sterke virkemidler:

A relative of mine
Took a gun to his head
"Life's just too boring"
Is what his little note said
A permanent solution
To a temporary thought
No heroes nowhere
No dreams could be caught

 

He recognized the danger
So no happiness please
He was just getting even with someone
In the land of the so-called free

Orpheus Descending er tittellåten. Orpheus var i gresk mytoligi kjent som den musikalske, den som spilte så vakkert på lyre. Men som mistet sin elskede Evrydike og som snudde seg for kjapt for å se på henne etter å ha fått henne ut av dødsriket. Og denne tittellåten er heller ikke særlig optimistisk. Do you think we'll see the light / Before the blood hits the street? spør Mellencamp lakonisk i refrenget:

Til slutt tar jeg med Lightning and Luck, også det en sterk låt om et land i forfall. Spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk, der Mellencamp forteller om et folk som ikke skjønner at deres rettigheter er tatt fra dem. Jeg kan tenke meg hvems tilhengere han her peker på ... Og musikalsk er det en nydelig sang.

Well, I took a walk just to look around
To see what I've seen my whole life
Our vanities and confusion
And people believe they have rights
And they spit at me when I told them
That the rights we thought we had are all gone
But no one seemed to notice or care
They lost 'em all in a deal somewhere

 

Musikalsk er det noen låter her som ikke helt når inn til meg, men som likefullt har tekster som gjør inntrykk. Som dette verset i Amen:

 

There are people out in the alleys
There are people across this land
There's sadness across this country
With people who just don't give a damn
We continue on with the sickness
Like we have so many times before
Amen, and amen, and shut the door

 

Det er mange amerikanske artister som siden 2016 har skrevet låter der de tar et kraftig oppgjør med trumpismen og hvor den fører USA. Jeg kan i fleng nevne Drive-By Truckers, BJ Barham og hans American Aquarium, Margo Price og hennes mann Jeremy Ivey, Dropkick Murphys, Bon Jovi, Mary Chapin Carpenter, Ryan Bingham, Dawn Landes og P!nk. Men dette her er et av de sterkeste vitnesbyrdene, John Mellencamp legger ikke fingrene imellom når han beskriver frustrasjonen og sorgen over hva trumpismen har gjort med landet hans. De fleste låtene jeg har nevnt her kan gå rett inn på min spilleliste Anti-45, som er låter amerikanske artister har laget som et bolverk mot USA's 45. president. (Unntaket på lista er engelske Michael Weston-King).

 

Dette er rett og slett et album som gjør dypt inntrykk. Laget av en 71-åring som er fortvilet over hvor landet hans står nå.

 

Karakter: 6/6.

Whitney Rose - Rosie

 

Det siste året har jeg skrevet om både Esther Rose og Caitlin Rose, og nå er turen kommet til Whitney Rose. De to førstnevnte er mer amerikana, mens Whitney Rose er den som er mest utpreget country av disse tre "Rosene". I slekt tror jeg ikke de er, da hadde jeg nok visst det. Whitney er forøvrig fra Canada, men bor i musikkbyen Austin, Texas.

Jeg har skrevet om Whitney før, nærmere bestemt om hennes 3. studioalbum Rule 62 i 2017. Et album jeg var så begeistret for at jeg ga det 5,5, og der eneste ankepunktet var en litt sped vokal. Men det hører jeg ikke noe til her. Det skal også sies at Whitney kom med et album i 2020 som jeg ikke fikk med meg, We Still Go To Rodeoes.

Denne skiva begynner med Tell Me A Story, Babe, som er en fin låt å starte med. En rolig låt der fela gjør sitt for å heve den.

My Own Jail er slik jeg tolker det om å straffe seg selv, altså å være selvdestruktiv. Ikke en lystig tekst akkurat, men noe som passer godt for en countrysang. Musikalsk er den mer oppløftende enn teksten, og det gjør at dette er en låt som gjør inntrykk.

Den største favoritten min her er You're Gonna Get Lonely, en herlig gladcountrylåt vil jeg kalle den, bl. a. med en deilig pianosolo. En låt om et brudd, og det hører også veldig hjemme i countryen.

I det hele tatt er det mange godlåter å velge mellom blant de ti sporene. Honky Tonk in Mexico, I Need A Little Shame, Memphis in My Mind og Barb Wire Blossom er alle skikkelig gode og tildels fengende countrylåter som umiddelbart sitter hos meg. En som også gjør det er Minding My Own Pain, og som en ser bare av titlene så er det flere tekster her der indre smerte er tema.

Avslutningslåten Mermaid in A Pantsuit skiller seg sterkt ut med den er så rolig og neddempet. Så er det da også en sterk historie som fortelles her, og da passer det godt at musikken er såpass rolig.

Så ja, dette er et solid album fra Whitney Rose. Det er country slik jeg vil ha det, nært til røttene, men samtidig føles det tidsriktig. 

Karakter: 5/6.

The Dogs - Starvation

The Dogs var i mange år kjent for å komme med nytt album første utgivelsesdag i januar. Men det har de nå gått bort fra. Fjorårets fullengder kom i mars, og i år har de ventet helt til nå i juni. Kanskje fordi de er på plakaten til årets Tons of Rock og gjerne vil ha sylferskt materiale å presentere da. Jeg skal ikke på Tons i år, da min hovedprioritet på musikkfronten nå er Italiatur og konsert med min største favorittartist på kloden, Achille Lauro, og sparing til det. Men jeg opplevde The Dogs på Tons i 2019, og det var heftige saker. Et av de settene som jeg husker best fra den festivalen, sammen med Slayer og Dropkick Murphys. 

Uansett kan jeg nyte musikken på den nye skiva, og jeg blir ikke skuffet. The Dogs finner ikke opp kruttet, men de er likevel noe for seg sjøl innen norsk rock. F. eks. vil jeg peke på koringa, det er ikke mange norske band der hele besetninga er så aktivt med på koringa som hos The Dogs. Det er en egenskap jeg liker meget godt, og som gir flere av låtene et ekstra trøkk.

Låttitlene er også kule, og det er sånn sett litt som forventa at de åpner skiva med en låt som heter I'm Done With Fucking, I Just Want To Dance. De pakker ikke inn budskapene sine for å si det sånn!

Som vanlig føles det som at Kristoffer Schau spytter ut ordene, en vokalteknikk som er helt gull for rett fram ståpå-rock som dette er. Death Makes Us Helplessly Polite er en tittel som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt hvis den avdøde var en drittsekk så er det ikke så ofte det sies når en slik person skal føres til graven. Egentlig en bra ting siden personen ikke lenger kan forsvare seg, men likevel absolutt noe å tenke på og derfor helt innafor at The Dogs tar det opp i denne låten. Og igjen: Fantastisk koring!

Fashion Rock er blitt en favorittlåt her. Enorm energi i denne låten, og sekvensene med mi-mi-mi-mi-in the mirror er bare helt rått å høre på! Får meg til å angre litt på at jeg ikke skal på Tons i år, for denne her må bare være en sann opplevelse live!

Det er eneste avslutningslåten Useless But Still Mine som ikke sitter helt hos meg, den blir litt monoton i mine ører. Men ellers er dette sånn jeg vil ha et The Dogs-album, låter som røsker i kroppen og sinnet. Dette er musikk som får meg til å kjenne at jeg lever for å si det sånn.

Avsluutter med Cemetery Mansion, også det en låt som er herlig rå fra start til slutt:

Igjen leverer The Dogs et knallsterkt album som gjør at de befester stillingen som noe av det aller beste vi har i norsk rock. Ihvertfall er de i elitedivisjonen hos meg!

Karakter: 5,5/6.

Amanda Fields - What, When and Without

Dette er et album som ble gitt ut så langt tilbake som 28. februar, men når det dukker opp i forbindelse med en Facebook-kommentar fra min største favoritt blant kvinnelige artister, Shawn Williams, da blir jeg interessert! Korrekt fortalt så er det en liste fra radiokanalen 103.2 Dublin City FM over låter de spilte i et 2 timers-show der de satte søkelys på musikk utgitt i år som de likte. Der var også en låt med Shawn Williams med og de posta den lista på Facebook. Williams takket, jeg fikk varsel fordi jeg følger henne på sosiale medier og da ble jeg interessert i artistene på lista. Jeg bare starta å lytte til hun som stod øverst, Amanda Fields, og hennes album fra 28.02. er altså så bra at jeg vil skrive om det.

Dette er såvidt jeg kan se på Spotify Amanda Fields debutalbum. Hun har iflg. presentasjonen der sine musikalske røtter fra Appalachene, et kompleks av fjellkjeder som strekker seg fra Newfoundland i Canada til Alabama. Et område kjent for sin rike musikkultur, artister jeg har skrevet om som også har sine musikalske røtter derfra er bl. a. Tyler Childers og Charles Wesley Godwin. 

Albumet åpner med vakre What A Fool, en låt som i all sin enkelhet gir meg gåsehud. Dette er country etter mitt hjerte, og jeg hører med en gang at musikken på denne skiva har det jeg vil kalle en sal-atmosfære. Med en slik atmosfære ser jeg for meg artisten på en scene og ikke i et studio. Jeg synes det gir musikken en ekstra styrke, lydbildet blir mer ekte på en måte. Det er spesielt innen country at dette lydbildet brukes, og inntrykket mitt er at det er mer de alternative artistene og de som heller til den mer tradisjonelle countryen som tar det i bruk. Bl. a. kan en høre det på flere av låtene til Johnny Cash. 

Det er ikke bare denne sal-atmosfæren, det er også den følsomme stemmen til Amanda Fields, og den lengtende pedalsteelen som gjør at denne enkle låten blir så vakker i mine ører. Når det gjelder stemmen så er det en lengsel i den som fører til at alt bare faller på plass når det gjelder denne sangen her.

2 Steppin' er låten fra spillelista til radiokanalen jeg nevnte. Om et møte på en bar, fortalt med troverdighet og følsomhet. Jeg merker at Fields forteller sine historier slik at jeg blir berørt, dette er historiefortelling av ypperste merke.

Megan McCormick heter hun som har produsert albumet og her er en liveopptreden der hun er med på I Love You More Today, opprinnelig en Conway Twitty-låt.

Megan McCormick er medvokalist på en annen låt på skiva, Moving Mountains. Fields har med duettpartner også på to låter til, og spesielt Trail of Unforgiveness, med Ryan Culwell er blitt en stor favoritt hos meg. Den konkurrerer med tidligere nevnte What A Fool om en plass på min Årets sanger 2023-liste. Det er et dramatisk skjær over musikken her som løfter den, og som får meg som lytter til å stoppe opp og bare suge den til meg.

Når jeg tar med avslutningslåten Without You har jeg presentert halvparten av sangene. Det er jevnt over et stillferdig album, framført med inderlighet og jeg blir så glad over å høre artister som klarer å gjøre musikk med en framtredende pedal steel relevant også i 2023.

Dette er et av de fineste countryalbumene jeg har hørt i år. Jeg får en så god ro i sinnet av å høre på disse sangene, og jeg håper derfor at Amanda Fields er en artist vi vil høre mye til i årene som kommer.

Karakter: 6/6.

The Slippers - Role Filmova

Jeg vet ikke hva det er med meg og band fra Balkan i år, men i utvelgelsene til Eurovision dukket det opp flere interessante band i Kroatia og Serbia. Siste jeg vil ta med i rekken er kroatiske The Splitters, som deltok i den nasjonale finalen med Lost and Found, som er den eneste engelskspråklige låten på dette som er deres 3. album, hvorav det første, Love Sucks fra 2018 ikke er å finne på Spotify.

Og som med Detour så er det å nyte musikk uten å skjønne teksten, noe jeg etterhvert har fått god trening i. The Splitters åpner med Barbara, som er en grei og fin rockelåt. Jeg merker at den er litt retro og så slår det ut i full blomst med Nitko Kao Mi (Ingen liker oss). Jeg oversetter titlene, men altså ikke tekstene. Denne tittelen kan f. eks. være en låt til de som føler seg som outsidere, på siden av samfunnet. Musikken har igjen et retropreg, med et småfengende refreng og en følsom vokal.  

Emocionalna Pornografija (Emosjonell pornografi) er en låt med en interessant tittel, og med et driv i musikken som jeg digger. Dette er en spenstig låt som sparker godt fra seg, og jeg merker at jeg liker det å kunne lage min egen tolkning av hva dette handler om utifra tittelen. Det er rett og slett en interessant måte å tilnærme seg låter på.

Siden albumet heter Role Filmova (Ruller med filmer) og den første videoen jeg postet tilsynelatende var tatt opp i en kinosal virker det som film er et tema som går litt igjen. Tittellåten har mektige tendenser og jeg vet jeg har hørt band og låter som kan minne om det jeg hører her, uten at jeg kan komme helt på hvem i farten. Uansett så er det kjekt å høre at The Splitters har gode musikalske inspirasjonskilder, samtidig som jeg føler at de klarer å skape sin helt egen musikk.

Jeg har kjørt oversettelse på bandets Wikipedia-side, og de kommer fra Split. De består av Josip Senta (bass, vokal), Marko Komić (sologitar), Petar Senta (rytmegitar) og Antonio Komić (trommer). Tyder på at det er to brødre som utgjør halvparten av bandet, og av videoene ser jeg også at de er relativt unge.

Låten de hadde med i finalen i Dora, Kroatias utvelgelse til Eurovision er den mest stillferdige låten på skiva, og jeg tar med deres opptreden fra den kvelden. Her er det mye følelse i vokalen, og det hever låten:

Avslutningslåten Izgubljeni Grad (Den tapte byen) er den siste jeg tar med. Igjen en låt som i mine ører er tversigjennom god med en fengende og sterk rytme:

At det her er tretten låter som varer i 50 minutter synes jeg er helt greit siden jeg liker alle sammen. The Splitters er et band som fanger min oppmerksomhet fra start til slutt, og da blir karakteren deretter!

Karakter: 6/6.

Gift - Cities in the Sky

Gift er et serbisk rockeband som har deltatt i den nasjonale utvelgelsen til Eurovision i to strake år. Ifjor med Haos (Chaos), i år med Liberta, en av flere sterke rockelåter om var med der. Da sang de på serbisk, noe som virker å være obligatorisk at man gjør i den nasjonale finalen i Serbia, men på dette albumet synger de på engelsk. Bandet kommer fra byen Novi Sad iflg. den lille presentasjonen på Spotify. Mer vet jeg ikke, da serbisk er et lite forståelig skriftspråk, og at jeg derfor ikke kan nyttigjøre meg Wikipedia for å få informasjon. Ser på bilder at de består av fire menn og en kvinne, og det er en av mennene som er hovedvokalist.

Og det er et album der jeg ikke er så begeistret for det første og det siste sporet, som er en remiks av Haos, men de ni låtene innimellom synes jeg er meget bra musikk. Begynner med Display, der frasen som er albumtittelen, Cities in the Sky blir brukt. En fengende og kul låt.

Det er to særtrekk jeg legger merke til. For det første at det er et band som er glad i å framheve bassen, og det er noe jeg har lært meg å sette pris på takket være Victoria de Angelis i Måneskin. Hennes sterke tilstedeværelse med sin bass i Måneskins musikk fikk virkelig ørene mine opp for bassen i rocken, og da er det kjekt å høre band som virkelig vet å verdsette bassen og dens misjon for å skape et helhetlig lydbilde. Derfor er Crystal Clear også en herlig låt. I tillegg har den et fantastisk driv som jeg elsker:

Det andre særtrekket er vokalisten som er noe i nærheten av Serbias svar på Michael Krohn i Raga Rockers. Jeg opplever at de har mye av den samme, litt arrogante tilnærmingen, og det gjør låtene ekstra spennende synes jeg.

Streets of Fashion har Gift laget video til, men der synger de på serbisk og da heter låten Grad u senci som på norsk blir Byen i skyggen. En liten nyanseforskjell der altså fra den engelskespråklige teksten på skiva, men likefullt en spennende låt med mange deilige musikalske effekter.

Så tar jeg med Without Love, også det en låt med et eggende driv. Og her synes jeg vokalisten gjør en fremragende jobb.

Så med unntak av åpnings- og avslutningssporet så er dette et glimrende rockealbum der også låter som Party Maniacs, Lonely You and Me og Never Mainstream står fram. Litt i en annen gate enn den rocken jeg vanligvis hører på, men det er meget spennende å oppdage nye band som utvider den musikalske horisonten min. Derfor er Gift fra Serbia en av mine fineste oppdagelser til nå i år!

Til slutt kan jeg ikke la være å ta med Gifts opptreden med Liberta i årets serbiske finale, selv om den ikke er med på albumet. Og igjen er det en glede å høre den sentrale plassen som bassen får i låten:

Karakter: 5,5/6.