søndag 21. januar 2018

First Aid Kit - "Ruins"

 
Nytt album med First Aid Kit er alltid en begivenhet. Søstrene Klara og Johanna Söderberg har truffet en nerve hos mange med sin klangfulle og sødmefylte musikk inspirert av bl. a. folk og country. Sine store inspirasjonskilder viste de oss med megahiten "Emmylou" fra debutalbumet "The Lions Roar" i 202, med en sterk video fra Gram Parsons' minnelund i Joshua Tree, California.

"Ruins" både gleder og skuffer meg litegrann. Gleder meg fordi det fortsatt er musikk med mye følelser og nydelige harmonier. Skuffer meg fordi det er et par låter som blir vel anonyme..

Aller best på dette albumet liker jeg "Postcard" som er albumets største flørt med countryen. Fengende, melodiøs og usigelig vakker:


Dette er låt 4, og det er første halvdel at jeg synes er sterkest. Og på "It's a Shame" får vi First Aid Kit på sitt beste. Her en meget godt laga video som virkelig understreker teksten:


"Fireworks" er også nydelig, jeg får litt retrofølelse av denne. Men så henter da også Klara og Johanna sin inspirasjon fra artister som var på topp før de ble født. De har tatt det beste fra 60- og 70-tallet inn sin musikk av i dag, og det fungerer ofte meget bra:


Så har vi et par sanger som blir vel anonyme for meg, "To Live a Life" og "My Wild Sweet Love".Så tar det seg opp med "Distant Stars" og tittelsporet "Ruins". 



 "Hem or Her Dress" er en en annen låt som jeg vil trekke fram, en perle som avslutter med et nydelig barnekor.

I det store og det hele er dette et meget bra album, ingen tvil om det. Jeg vil ikke kritisere for mye at det er et par låter som jeg synes er anonyme, men det gjør at albumet ikke føles som en innertier, som det må være for å få toppkarakteren.

Karakter: 5.

søndag 14. januar 2018

Tyler Childers - "Purgatory"



                                          

Dette er et album som kom ut i USA i høst, men som er blitt lansert her i Europa nå på nyåret. Det er Tyler Childers 2. soloalbum, debuten "Bottles & Bibles" kom i 2011. Og med ingen ringere enn Sturgill Simpson som platas produsent sammen med David Ferguson (kjent fra Johnny Cash' "American Recordings") så borger dette for kvalitet  fra 26-åringen Childers. Simpson bidrar da også musikalsk på albumet, og korer.

Musikken er enkel og autentisk med stor vekt på fele. Den er med på så og si alle sangene og gjør at dette er et meget hørverdig album i americana/folksjangeren.Tekstene handler mye om et hardt liv, slik som "Whitehouse Road", et av de absolutte høydepunktene på skiva. Samtidig et spor der fela ikke er så framtredenede:


Her en akustisk versjon av tittelsporet "Purgatory" som rett og slett betyr det katolske begrepet skjærsilden. Childers forteller i starten om bakgrunnen for at han skrev sangen:


"Feathered Indians" er et anna høydepunkt på skiva, igjen en akustisk versjon:


Tyler Childers er fra Kentucky og tekstene er ofte om opplevelser han sjøl har hatt. Det gjør at det blir ekte og nært, og med enkel og fengende musikk så går dette rett hjem hos meg. Musikalsk kan jeg høre inspirasjonen helt tilbake til Hank Williams, og det er mye appalachian style her, mountain music er det også noen som kaller det.

Åpningssporet "I Swear (To God)" slår an tonen både musikk. og tekstmessig. Fela er helt sentral i en låt der Childers ser tilbake på en lite heldig kveld på byen. "Born Again" er også en flott låt som setter seg kjapt.  Her igjen en akustisk versjon der altså fela ikke er med:


 "Tattoos", "Banded Clovis" og "Honky Tonk Flames" er også nydelige felebaserte låter som gjør denne skiva til en flott opplevelse for meg som lytter. Nå skal det sies at de to siste sporene "Universal Sound" og "Lady May" ikke helt tar meg, de tar liksom ikke helt av. Men det forhindrer ikke at jeg gir tommelen opp og vel så det til Tyler Childers for dette ærlige, nære og autentiske albumet med det en kan kalle amerikansk tradisjonsmusikk.

Childers åpner sin Europaturné på John Dee i Oslo f.k. torsdag 18. januar, og jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta turen dit. Dere vil ikke angre!

Karakter: 5,5.

onsdag 3. januar 2018

The Dogs - "The Grief Manual"


Like sikkert som at vi starter på et nytt år så kommer The Dogs med nytt album. Og Kristoffer Schau & co. høres om mulig ennå mer aggressive ut enn før, og på de par første låtene så tyner Schau stemma si til det ytterste. Jeg snakker da om "We Were Made of Loss" og "The Children He Loves the Least". Her er det så mye aggresjon og smerte at det nesten renner over. Trøkket og drivet i låtene er på maks, som for å understreke smerten i tekstene.

Det roes ørlite ned i "Told with Bad Intent" i starten, og det er bra, for å kjøre på sånn som i de to første sporene på hele skiva blir monotont. Det blir etterhvert et sjukt trøkk her også, men vi får altså de rytmebruddene som trengs for å absorbere ei skive med så mye energi. Dette er da også en av mine favoritter på skiva.

"Primitive Etchings" er en mer neddempa låt der Schau går dypere i stemmeleiet. Dette blir en litt annerledes låt med et stilfullt refreng der Schau faktisk viser litt ømhet i måten å synge på. Herlig med et lite munnspillparti her.  I"We Won't Come Back"er aggresjonen tilbake i fullt monn og vi blir igjen med på en drivende desperat rockeseilas.

I "Hindsight" er The Dogs i det mer melodiøse hjørnet i en tekst der jegpersonen henvender seg til sin mor med håp om at han fremdeles er hennes sønn, og til sin far som han aldri har sett med håp om at han kan være hans siluett (tar høyde for feiltolking her). Han går videre til sin bror, til kjæresten og sine venner, bl. a. med en bønn om tilgivelse for hva han kommer til å gjøre.

"Prelude to Murder", der Jorun Stiansen er med på vokal er albumets beste spor. Melodiøst og veldig mørkt og desperat. Likevel er det iørefallende så det holder og Stiansen gir låten en ekstra dimensjon. Albumets gåsehudlåt dette.

"Her Last Song" er en tung sang om en barnløs, ensom gammel enke som har bare den ene sangen igjen. Hun er så ensom at det er ingen andre enn hun sjøl som hører henne synge denne sangen, som altså er hennes eneste bindeledd til livet. Sjøl gifteringen er borte. Kristoffer Schau går til denne sangen med respekt for skjebnen han synger om og med den følelsen som en slik tekst krever. Sobert utført.

"Oh Why" er igjen en melodiøs rockelåt mens desperasjonen er tilbake i fullt monn i avslutningssporet "Lie to Me" som også er første singelen fra skiva:


Det er ikke mye oppløftende i tekstene til The Dogs, men sjelfull rock skal speile hele følelsesregisteret, og kompromissløs rock på grensen til punk som The Dogs serverer innbyr til en beskrivelse av de mørke sidene av livet. Det er noe jeg synes The Dogs mestrer til det fulle. Musikkåret 2018 er bokstavelig sparka i gang og det på en meget bra måte. Jeg synes dette er et band som har utvikla seg siden fjorårets "Death by Drowning" og siden jeg ga den 5,5 må det da bli.....

Karakter: 6.