Joy Oladokun - Hope Is A Heavy Thing

Jeg oppdaget Joy Oladokun gjennom en YouTube-video som presenterte 20 skeive kvinnelige artister innen country og amerikana. Og akkurat det er et paradoks, for jeg oppfatter ikke hennes musikk å høre inn der, ihvertfall ikke når jeg hører på denne nye skiva hennes,s om er hennes sjette studioalbum. Første låten jeg hørte med henne var War Games, om hvordan statsledere bruker unge mennesker som kanonføde for sine politiske ambisjoner. Oladokun har ellers bak seg låter som forteller om hvordan det er å være farget og skeiv i dagens USA, bl. a. gjennom I see America og Mercy som kom etter Black Lives Matter-oppstanden.

Over til dette albumet så har det nærmest gått på repeat siden det kom ut for ti dager siden. Jeg blir slått av musikken som er aldeles nydelig, men så har det vært vanskelig å bli skikkelig kjent med budskapet i noen av sangene. Og dessverre må jeg nesten si har jeg tydd til KI for å finne svar, jeg innrømmer at det er litt for enkelt. 

Uansett, Oladokun forteller at hun skrev låtene etter en periode med utbrenthet der hun hadde et ønske om å finne tilbake til lyset og håpet. F.eks. ved at man ved å grave i fortiden finner det som fortsatt er verdt å kjempe for, og at den røde tråden i albumet bl. a. er om hvordan man kan håpe i vanskelige tider.

Albumtittelen Hope Is A Heavy Thing blir nevnt på skivas andre låt. Oladokuns budskap er at håp ikke alltid er et lett "det går nok bra". Håp er vanskelig, det er noe man må bære midt i alt som gjør håp vanskelig. Håp er tungt fordi det faktisk betyr noe. Låten er egentlig om hvordan en kan holde fast på håpet når verden er så vanskelig som den er.

Kind er en låt jeg kan kjenne meg igjen i. Det å være for snill og ettergivende i en slik grad at det blir til skade for en sjøl. At det går an å være snill, men likevel si fra når det er ting man reagerer på, ikke fordi en ikke liker den andre personen men fordi en føler at det trengs å si fra.

The End Of The World begynner på albumet med tre sekunder av den amerikanske nasjonalsangen, men de sekundene er ikke med på videoen uten at jeg har funnet grunnen til det. Uansett er teksten et angrep på hvordan det amerikanske samfunnet har blitt med en dypt splittet nasjon politisk og der man lett dømmer hverandre og rett og slett behandler mennesker en ikke er enig med dårlig. Musikalsk er det en låt med et tøft lydbilde som bygger opp under alvoret i teksten.

Oladokun har beskrevet Tootache som sin største favoritt på skiva, om hvordan ens egen smerte påvirker forholdet til andre mennesker og at det er noe en rett og slett må være oppmerksom på i sin interaksjon med andre. Musikken er sjukt fengende og medrivende og er også blitt en stor favoritt hos meg.

En annen favoritt hos meg er Don't Call Me Baby! som midt oppe i de vanskelige teamene i andre låter er om den store kjærligheten. Om at det ikke er nødvendig å bli kalt baby hele tida, det viktigste er at en er der for hverandre hele tida, altså livet ut. En låt og et budskap framført med en slik mildhet og várhet at jeg smelter helt.

Jeg har skrevet mye om tekstene og budskapene i de, men det som også må framheves er musikken. Det er sjelden jeg finner album der jeg med hånda på hjertet kan si at jeg elsker hver eneste låt. Det gjør jeg her! Jeg kjenner at musikken gjør noe positivt med meg. Den siste uka har formen og humøret vært det jeg vil kalle middels minus, men når jeg bare har slappet av og latt meg synke inn i denne musikken så har sinnsstemninga blitt bedre etter de 39 minuttene skiva tar. Jeg har formelig kjent hvordan kroppen har føltes lettere.

Jeg vil også trekke fram Easy Company som tekstmessig er om at sjølsagt vil en være til hjelp for den andre personen i en relasjon når store ting skal skje og store avgjørelser skal tas, men at en akkurat i kveld vil legge det mer alvorlige på hylla til morgendagen og ha det gøy sammen. Så OK, her er den også!

Musikken er variert og leken det er mye glede og positivitet i den. Som for å understreke at sjøl om verden er tøff og det ikke er lett å håpe på endring så må en heller ikke gi det opp sjøl om veien er aldri så krevende.

Kort fortalt så er dette det beste albumet jeg har hørt i år. Sammenligna med tidligere år så har jeg hørt på færre album i år, men likevel så er dette noe av det vakreste og fineste jeg har hørt på aldri så lenge. Fordi det er så gjennomført vakkert, fra første til siste tone!

Karakter: 6/6.

Herr Nilsson - Good Morning Rock And Roll

Det er snart fire år siden jeg oppdaget det erfarne Bergensbandet Herr Nilsson da de ga ut sitt femte studioalbum Sun Sets in Skuteviken og nå er det fire uker siden de kom med denne oppfølgeren. Jeg lot meg begeistre sist av et lekent band der bl. a. en kornett og andre blåsere var en viktig del av lydbildet sammen med en musikalsk lekenhet som virkelig tok meg.

Og jeg må bare si at Herr Nilsson fortsetter i det samme lekne sporet med fengende og glad musikk. Tittellåten starter det hele og er en litt underfundig sak før det eksploderer i fart, lekenhet og glede i Sensational, en aldeles herlig låt:

Jeg vil påstå at denne skiva burde vært utgitt noen måneder tidligere, for dette er musikk som jeg først og fremst forbinder med sommer, sol og strandliv. Og Herr Nilsson burde vært fast inventar på festival etter festival i sommer for å bygge opp under sommerstemninga, dette her hadde f. eks. passa helt perfekt på scena på Romsdalsmuseet under Moldejazz! Sånn sett passer det da greit at jeg skriver dette på en  oktoberdag som minner mer om sommer enn den høsten kalenderen forteller oss at vi har begynt på.

Queen Melody er også en sjukt fengende og sommerlig låt, her med Ragnhild Hogstad Jordal på vokal. En låt til å bli skikkelig glad av!

When Power Comes har en herlig basslinje signert Morten Mjørlaug og er også en låt som holder til i et lekent og lystelig spor. Igjen herlig spilt av kornettist Johannes Førde, ikke bare det, hele bandet oser av kvalitet og en deilig spilleglede som smitter over på meg.

Siden det er 1. oktober i dag passer det sjølsagt godt å ta med October Surprise, også her legger jeg merke til en kul basslinje i bunn:

Til slutt tar jeg med The Birds Know Something, som er en behagelig og slentrende låt der Terje Bringsvor Nilsen og Ragnhild Hogstad Jordal kombinerer flott på vokal:

Jeg merker at det jeg helst vil høre på for tida er musikk som løfter meg opp og gir meg humør og glede inn i hverdagen og med det energi til å holde ut i en verden som ser mer og mer sprø ut. Jeg vil garantert komme tilbake til musikk med sterke budskap mot makta, for det trengs virkelig også nå. Men alt til sin tid, nå er det den livsbejaende og glade musikken som Herr Nilsson er en fremragende eksponent for som jeg trenger. Dette albumet er i så henseende en ren lykkepille!

Men altså: Mitt råd til Herr Nilsson er at framtidige album gis ut på forsommeren slik at vi kan nyte musikken gjennom late sommerdager! For her ligger mye sommerhitpotensiale!

Karakter: 6/6.

Omar Østli & 1750 Halden - Et enkelt liv

Sist jeg skrev om haldenseren Steinar Omar Østli, med Omar Østli som artistnavn var ifjor sommer i forbindelse med et album der han presenterte en del tidligere utgitte låter i en akustisk drakt. Nå er han ute med nye låter sammen med tre karer som kaller seg 1750 Halden. Og de er Marcus Berntzen (gitar), Lars Ivar Borg (bass) og Åsmund Solli (trommer).

Og jeg må si at dette er musikk som går rett hjem hos meg. Det føles ekte og nært og det er en jovialitet over musikken som jeg liker. Tekstmessig beskriver Østli igjen det livet som leves litt på skyggesida, det er ofte outsideren som får sin stemme gjennom hans tekster. Kanskje er det mennesker han møter i sin sivile jobb som journalist i Halden Arbeiderblad som danner inspirasjon for enkelte av låtene. Uansett så er dette musikk og tekster som jeg føler meg hjemme i og som jeg kan relatere til i eget liv eller når jeg ser på verden både nært og stort.

Tittellåten åpner skiva og setter tonen for hva som venter. Om det å leve sitt enkle liv der en er født og oppvokst mens en ser all dritten som foregår ute i verden. Et liv der rock'n roll er en viktig bestanddel.

Fengende Spøkelsesby følger så og jeg lurer jo på om det er Halden som beskrives her. Jeg har ikke vært der siden 2013 og har spurt kjente der om de bor i en spøkelsesby uten å ha fått noe klart svar. Fotballaget deres er ihvertfall i grei stand, jeg så Kvik slå Træff 4-0 da jeg var tilbake i min barndoms by i Molde i helga. Men når jeg hører teksten er det nok ikke så galt i grensebyen lengst sørøst i landet som tittelen skulle tilsi.

Cadillac gir perspektivet til en som lever på kant med loven, noe som Østli har vært innom før, bl. a. i Gangster fra Ingens Mann, albumet fra 2007 som jeg fant i en nå forlengst nedlagt platesjappe i Førde og som gjorde at jeg oppdaga han. Østli har også med en fin hyllest til Neil Young i en låt som bærer artistens navn.

Et liv litt på skyggesida medfører gjerne kontakt med det sterke, noe Østli og bandet beskriver godt i Kong alkohol:

Fattig liten gutt går også fint inn i skivas tematikk om å beskrive livet til folk som ikke sitter ved de øvre deler av samfunnsbordet og det betimelige spørsmålet om hvem som bryr seg om en fattig liten gutt stilles. Musikken er fengende, leken og levende og gir tyngde til tekstens budskap.

Til slutt må jeg ta med Nattas helter, mer neddempa, men likefullt aldeles nydelig musikk med vakre strengeinstrumenter og ditto pedalsteel. 

Som en skjønner, mange låter å bli glad i på denne skiva. Når jeg på flere områder i livet til tider har følt meg som en outsider føles det ekstra nært når jeg møter musikk og tekster som har outsiderens perspektiv så langt framme som Omar Østli har. Derfor er dette musikk som går rett til hjertet mitt, enkelt og greit.

Karakter: 5/6.

The Gratitudes - Major Key Defiance

Avgjørende trass er den norske tittelen Google Translate gir meg på den nye skiva til The Gratitudes, et band jeg ga rosende omtale på deres forrige album for to år siden. Siden sist har trommis Morten Vanebo forlatt bandet og inn er kommet Jonas Fløter Kjærnsrød.

Dette kalles visst powerpop, men for meg er det herlig livsbejaende rock som gir meg energi og glede i hverdagen. Musikk jeg virkelig trenger når verden er på sitt sprøeste som den er nå med gærne gamle gubber som styrer verden, nettroll og trollboter som går amok med hat og hets i kommentarfeltene og skremmende ytre høyre frammarsj i flere land. Da er det sannelig godt å koble av med den drivende herlige og rocka musikken som The Gratitudes gir meg.

De slår an tonen fra første riff med Warrior Soul som er min favoritt på skiva og så herlig energisk som jeg vil ha det. Dette er energi, dette er musikkglede og humør og det er plent umulig å sitte stille til! Ingvild Hammer er i toppform vokalt, så energisk og så passe arrogant som låten krever. Musikalsk er det så tett som fy, og mye skryt til allerede nevnte Kjærnsrød, "Akke" Knoff Glomstad som bl. a. gleder meg med en herlig solo og bassist Morten Lunde.

Bed of Embers er skåret over samme lest og her er det en video som også er til å smile av. De må ha hatt det skikkelig moro mens de mekket den ihop! 

Born Rejected er den mykeste låten her, men likefullt nydelig og viser det fine spennet bandet har i sitt musikalske uttrykk, dette er for meg pop med en bra eim av rock.

Og til slutt må jeg bare ta med den ene låten på norsk på dette albumet. Jeg blir glad når vi får låter på vårt eget språk og Sover Du er igjen en herlig energisk låt!

Ni låter og jeg digger så og si alle. At jeg synes Curse er en tanke vel heseblesende er egentlig bare flisespikkeri, for dette er et album som er egna til å lyse opp tilværelsen hos enhver lytter med sin smittende energi og musikkglede!

Karakter: 5,5/6.

Detour - Sve Je OK

Noen ganger trenger jeg artister og musikk som sier fra mot verdens urettferdighet og mot makta, andre ganger trenger jeg musikk som bare gjør meg glad eller som bare er til å nyte. Det kroatiske bandet Detour faller inn under den andre kategorien. Jeg oppdaga de i forbindelse med deres 3. plass i Dora, Kroatias utvelgelse til Eurovision 2023. Da hadde de nettopp kommet med et album som jeg bare forelsket meg totalt i og som ble nr. 3 på min ranking av årets album det året. Og Nekad Jo Bilo Bolje ble rett og slett min låt for 2023, og den har ofte gått på repeat.

Nå er de her med sitt sjuende studioalbum, og jeg er like begeistret. Jeg sammenligna de sist med belgiske Vaya Con Dios som hadde flere store hits på slutten av 90-tallet, og den sammenligninga holder fortsatt vann. Og de har fremdeles den musikalske lekenheten jeg elsker der jeg både hører elementer av pop, jazz, swing og mer til. Fortsatt vet jeg ikke så mye hva de synger om, men nå har jeg i det minste oversatt låttittlene.

Det begynner med Kakro sutra izgleda (Hvordan morgendagen ser ut) og utifra videoen fra da låten ble lansert ifjor tolker jeg den som et bilde på hvordan framtiden kan se ut med kunstig intelligens og hologramartister. Definitivt ikke noe lystelig! Bandet skifter på mannlig og kvinnelig vokal, og her er det Laura John og Ivana Giova Radan som får skinne:

Preko Prekrepa må jeg tilstå at jeg har brukt KI for å forstå tittelen, men det er altså om det å komme seg gjennom og over hindringer en får i livet, og siden det her er en duett mellom kvinne og mann kan en tenke seg at det er et par som har vært gjennom tøffe tak, men som nå er klare for å bre vingene og ta imot det livet har å gi de framover. De bruker også et fransk ordspill som inneholder bandnavnet, faire un bon détour (ta en god omvei) som er skikkelig kult. Min favorittlåt på skiva dette, den gjør meg bare så glad:

Anđeo u bundi (tiha noćna muzika) / Engel i pels (stille nattmusikk) med Nenad Burgodan på vokal og et nydelig barnekor virker som en enkel og fin godnattsang som du kan synge til barnet ditt. Jeg er ikke verre på det enn at jeg faller for slikt!

Umjetne glave (Kunstig hode) er også en meget leken låt, den er en humørpille der videoen har sine morsomme sider: 

Tittellåten Sve Je OK (Det er greit) avslutter albumet. Også dette en leken, deilig låt med en myk og behagelig vokal:

Jeg er blitt glad i alle elleve låtene her, men vil også trekke fram Piccola (Liten) en slentrende roilig låt med Burgodan på vokal og Ne Put (Ingen vei) som også er rolig med vokal både fra Burgodan og en av kvinnene i bandet. En låt en bare kan gli inn i og slappe av og til, men som også inneholder noen morsomme musikalske elementer.

Et sårt tiltrengt album for meg dette. I en verden der mye av det som skjer settter humøret mitt på en hard prøve er det bare så godt å ha denne musikken som Detour gir meg. Musikk som løfter humøret og gir positiv energi. For alt det jeg vet er jeg den eneste her i Norge som er fan av dette bandet, men det får så være. Er det bare én som pga. denne artikkelen velger å låne øret til Detours musikk så er målet mitt oppnådd!

Karakter: 6/6.

LP - Room 12

I år har det dessverre blitt såpass sporadisk skriving her at jeg allerede nå kan si at det blir umulig å kåre et Årets album for meg. Jeg skriver det fordi jeg nå skal skrive om det nye albumet til en artist hvis forrige album jeg kåret til det beste i 2023, nemlig LP og hens Love Lines. Jeg var så heldig å oppleve hen live i Oslo Spektrum i februar-24 og det er en konsert jeg minnes med stor glede. Dette er en artist som leverer aldeles utsøkt musikk, og det er også saken på dette albumet.

LP (Laura Puglizzi) er en artist full av følelser, kanskje ikke så rart siden hen er halvt italiener. Det merkes også her, og som på tidligere album jeg har hørt med LP er det kjærligheten i alle dens fasetter som er hovedtemaet. Åpningslåten Shelly er en litt sydlandsk affære, ikke rart siden denne Shelly omtales som en colombianer. Det er om en tidligere partner som nå tydeligvis er i et ekteskap og har fått barn.

Så kommer et knippe låter som for meg er skivas høydepunkt, først av dem er Best In Life, og ja, det er om å ta vare på de beste stundene i livet slik at de er med deg livet ut. LP er dessuten slik jeg har forstått det en livsnyter som vet å sette ekstra stor pris på de gode stundene som livet gir. Og ikke minst er det om at en fortjener det beste i livet uansett om en er gutt, jente, streit, skeiv, trans whatever. Så dette kan fint brukes som en frigjøringslåt for LGBTQ+-bevegelsen og er nok en låt som vil bli spilt på høy rotasjon i kommende Pridearrangementer rundt om.

Love Is All I Have er den vakreste låten her. Dette er en rett ut fortvilt kjærlighetslåt, en vet at en kommer til å miste sin kjære og alt en har igjen er den kjærligheten en føler for den andre. Videoen understreker teksten så til de grader at gåsehuden tar meg. En nydelig plystring er et element jeg setter ekstra stor pris på her.

Så blir det sydlandsk igjen både i musikk og tittel. Mi Corazón betyr Mitt Hjerte på norsk og igjen viser LP seg som en artist som synger med hjertet utenpå skjorta. Hen må være langt oppe på Topp 10 av verdens mest følelsesladde artister, og dette er også vakkert:

Jeg elsker fløyten i den korte introen til Thirty 2nd Chances som er en lavmælt og sober låt, men klarer ikke å komme på hvilken låt den minner meg om helt i starten. Uansett er dette også en låt som bare er der for å nytes:

Til slutt tar jeg med avslutningssporet Chasing & Waiting som er en småfyrrig og slentrende sydlandsk låt som er en fengende og kul avslutning på ei skive der LP igjen viser hvilken eminent artist hen er. Jeg kan bare slappe helt av og la meg flyte inn i deilig musikk og en vakker følelsesladet stemme som omsvøper meg til det fulle.

Karakter: 6/6.

Andre innlegget på tre dager, det har ikke vært dagligdags herfra i år ... Og ja, det er et lite forsøk på å få denne bloggen opp og gå igjen. Jeg ser at det i dag og for en uke siden er kommet flere album med artister som jeg setter høyt, f. eks. har kroatiske Detour kommet med oppfølgeren til skiva som ble nr. 3 på min Årets albumliste i .23, der LP altså vant. Jeg lover ingenting, men som Hovmesteren sier til slutt i den berømte lillejulaften-skjetsen: "I'll do my best!"

Norsk country/nordicana i medvind!

For snart to uker siden kom tre norske country- og amerikanaartister ut med nye, solide album. Eller nordicana som vi kaller stilarten i Norge, en paraplybetegnelse om man vil for moderne musikk som bygger på amerikanske roots-tradisjoner. framført av norske artister. Derfor er da også disse tre utgivelsene svært forskjellige i sin uttrykksform, men de har alle satt sine musikalske spor i meg disse dagene jeg har skifta på å høre på de. For ordens skyld kan en si at The Northern Belle starta med Even Cowgirls Get Sad som jeg omtalte i slutten av august.

Men altså, 11. september og tre utgivelser som jeg synes fortjener omtale!

Embla & The Karidotters - The Fool

Foreningen for By og Bygd ga ifjor høst ut Vegen Gløymer Ikkje Deg, ei heidundrende god skive med skeiv bygdecountry og vel den første norske countryskiva med et klart skeivt perspektiv. De var debutanter, nå følger etablerte Embla & The Karidotters opp med et album med et sterkt skeivt perspektiv i tekstene. Man er tydelig inspirert av de skeive countryartistene som til tross for det LGBTQ+-fiendtlige styret i USA har fått mer og mer oppmerksomhet der borte. Ikke bare pga. at de er skeive, men også fordi de leverer knallbra countrymusikk med et skeivt perspektiv. Orville Peck kommer man ikke utenom, men vi har også supertrioen The Cowgays bestående av Adam Mac, Brooke Eden og Chris Housman, alle etablerte skeive countryartister.

Og her til lands kommer altså Embla Karidotter og hennes utsøkte band ridende inn i manesjen med stor skeiv sjøltillit og sigarføring med dette albumet The Fool. Og for å si det rett ut, dette er bare herlig, også hvordan hun og bandet skifter mellom tradisjonell country og mer røff countryrock. Tendenser til rap får vi også i en låt jeg kommer tilbake til.

Det starter med freidige og herlige Wanna Ride? der det er den røffe outlaw countryrocken som får skinne og der Embla ber oss bli med på hennes reise på hennes premisser. Alle countryelementene er med og alle rocketriksene du kan be om er også her. Og i sentrum er Embla Karidotter med en sjølsikker og sterk vokal som passer så inn i hampen godt til musikken!

Alkohol i variende mengder går igjen i mange countrylåter og i Wake Up and Smell the Coffee innrømmer også Embla at hun ikke er helt ukjent med inntak av alkoholdige drikker. Kaffen her er det velkjente middelet for å få bukt med tømmermennene.

Til slutt må jeg bare ta med CUNTRY, som en skulle tro heller var en typisk partycountrylåt skrevet og framført av en mannlig artist. Embla gjør her narr av disse stereotypiene ved å beskrive sitt eget ønske om å gå ut på sjekker'n på byen, så klart kan også lesbiske gå på byen med sex som et ønske for kvelden. Herlig! Og det er her Embla også leker seg med litt rap:

Jeg har brukt adjektivet herlig noen ganger her, nettopp fordi det er det ordet som passer for å beskrive dette albumet. Herlig stolt fengende og tildels rocka country med et skeivt perspektiv som slår ihjel alle myter som er om countrymusikken!

Karakter: 6/6.

Martine Haugen - Hardships and Hope

Med Martine Haugens debutalbum er vi over i den tradisjonelle countryen med stor vekt på steelgitaren. Også det en musikkform jeg er skikkelig glad i, og som jeg er glad for å se at unge artister som Haugen fortsatt velger som sin musikalske uttrykksform. 

Haugen varierer mellom ballader, som i åpningssporet Border Affair og de litt mer fengende låtene som her i If I Let You In. Hun har countrystemmen, altså en sangstemme som passer meget godt til dette låtmaterialet, og i det ligger det en stemme med mye følelse i. Det må man ha for å lykkes som countryartist, det er da jeg som lytter føler den ektheten som må til for at en countrylåt skal være troverdig. Den prøven består Haugen med glans både i de balladepregede låtene og som her der rytmen er litt raskere:

I'd Never Thought You'd Treat Me These Way har en trist tekst, men er fengende i sitt musikalske uttrykk. En motsetning som jeg liker, det er som et signal om at sjøl om du behandler meg dårlig så går det ikke ut over min musikalske glede!

Det er en bra dose med hjerte og smerte i låtene her, men det skal det også være en god del av i den tradisjonelle countryen. Og når det framføres med den ektheten som Martine Haugen viser her så blir det uansett troverdig, jeg kan leve meg inn i de følelsene hun beskriver. Av balladene vil jeg trekke fram Shadow, som er en låt som berører bare ved måten den framføres på. Jeg kjenner på en klump i halsen over de følelsene som formidles, og fy fader, da har du lykkes som countryartist!

I en ordinær artikkel hadde jeg postet et par låter til, som Pay the Price, der jeg kan høre at Patsy Cline muligens er et forbilde og I Knew I'd Be In Trouble som går inn i de beste countrytradisjonene. Balladen I'll See You Later er også bare helt nydelig og fortjener oppmerksomhet. 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg setter pris på når unge norske artister gir seg den tradisjonelle countryen i vold, det er en musikalsk uttrykksform som er viktig å ta vare på. Og når vi får så helstøpte debutalbum som fra Martine Haugen her så blir jeg optimistisk på sjangerens framtid i Norge!

Karakter: 6/6.

Unnveig Aas - Amused By A Muse / Salt Water Blues

Unnveig Aas er en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt fordi hun hadde den siste konserten jeg var på før pandemien brøt ut, nærmere bestemt lørdag 29. februar 2020 på den intime baren og konsertscenen Moskus i Trondheim. Jeg husker at vi var noen blant publikum som før Aas og bandet kom på scena fleipa med at vi kom rett fra vinterferie i Italia ...

Nok om det, på denne skiva beveger Unnveig Aas seg helt ut i ytterkantene av hva jeg vil kalle amerikana/nordicana. Det er mye melankoli her, mange låter som har et rolig, dvelende og drømmende preg. Av og til faller jeg fra ved slik musikk, og åpningssporet Wait er en slik låt. Men når tittellåten for skivas del 1 kommer så blir det bare intenst vakkert, den smyger seg inn i meg og gir meg igjen en klump i halsen av musikalsk lykke. Forøvrig, en muse beskrives som en nær venn, elskerinne (det er som regel en kvinne) eller en samtalepartner som er til stor inspirasjon for en kunstner. '

Jeg får den samme følelsen av Laura, som jeg får fornemmelsen av er en beskrivelse av en ekte muse og hvordan hun inspirerer en kunstner. Også der dette vakre dvelende og drømmende ved musikken som gjør at jeg som lytter på en måte føler meg inne i et alternativt univers frakobla det virkelige livet. Jeg tenker at det er en følelse eller et univers som vi mennesker trenger å være i enkelte ganger for å kunne mentalt overleve i den krevende verdenen vi lever i.

På albumets del to vil jeg trekke fram åpnings- og tittelsporet Salt Water Blues, som mer føles som pop, men som likevel er full av sterke følelser og den milde stemmen til Unnveg Aas som leder meg gjennom en låt der en litt fengende synth gir en fin avveksling fra den rolige stemninga som ellers preger disse ti låtene. 

Så må jeg tilstå at er enkelte låter her som har en vel rolig stemning som gjør at jeg ikke helt kommer inn i de. Men det er ikke en så stor innvending, for jeg vil virkelig berømme Unnveig Aas for at hun har utforska sin musikalitet og stil og som har vågd å gi ut musikk som ihvertfall jeg ikke har forbundet med henne før. Det vitner om en artist med integritet og som har et bredt musikalsk talent. Det er vel verdt å applaudere!

Karakter: 5/6.

Som en sluttkommentar vil jeg si at fredag 11. septembe vil stå med gullskrift når historien om norsk country og nordicana for det herrens år 2026 skal skrives. Hver og ett av disse tre albumene vil stå solid som noe av det beste som er utgitt i dette spekteret i år. Det eneste jeg savner er litt norsk språk, men der har vi en Tobias Sten som ikke ligger på latsiden og som har en ny singel ute nå som gjør at jeg ser veldig fram mot neste album fra hans side.

Konklusjonen min er ihvertfall at norsk country og nordicana er ved særdeles god helse!

The Nortern Belle - Even Cowgirls Get Sad

Endelig lyd fra meg igjen, og grunnen er det nye albumet til The Norhern Belle som kom sist fredag. Et album som jeg har lånt øret til mye de siste dagene, rett og slett fordi det er både fin og behagelig musikk, og de følger meget godt opp  utmerkede Bats in the Attic fra -24.

Det begynner med fengende There's a Party Tonight med en setning i teksten som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i: Stop drinking/It's useless when you're on your own. 

På Burn MF, et kraftig oppgjør med en eks har Stine Andreassen fått med seg Embla fra Embla & The Karidotters som duettpartner og det funker meget bra. Budskapet i teksten blir gjort skikkelig ettertrykkelig med to på vokal og Emblas distinkte stemme passer bare så bra til en slik tekst.

Så kommer en låt som virkelig overrasker meg, nemlig en cover av Chappell Roans hit Subway! For å å være ærlig, den så jeg ikke komme! Jeg er stor fan av den låten og jeg digger Chappell Roan, og at The Northern Belle gjør denne popperlen om til en litt neddempa countrylåt er skikkelig kult. Også her en duettpartner til Stine Andreassen, nemlig Helle Larsen fra duoen Feber. Jeg gjengir ikke låten her, men synes likevel at man her kommer meget godt ut av det.

10 Lilacs er en sprudlende låt som kjennetegner brorparten av de åtte låtene, nemlig en sprudlende lekenhet og et fengende refreng som gjør det umulig å sitte rolig. Og så må jeg nevne et skikkelig fett gitarriff som avslutning.

Til slutt Talk Talk Talk som skiller seg litt ut fra de andre låtene, men som likevel er en låt å bli glad i. Om en venn/partner som bare prater og prater og der en føler at en ikke kommer til orde.

Som nevnt er det åtte låter og skiva tar slutt etter drøye 27 minutter. Vanligvis er jeg ikke så glad i så korte album, unntaket er når musikken er så kvalitativt bra som den er her. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk, det er en musikalsk lekenhet som jeg bare elsker og det er musikk som går rett inn i mitt musikalske hjerte og blir der. The Northern Belle er en deilig skatt i det norske amerikana/countrylandskapet og igjen har de levert et album til å bli glad i!

Karakter: 6/6.

Amy Grant - The Me That Remains

Amy Grant slo først igjennom i kristenpopen før hun på midten av 80-tallet også gikk inn i den ordinære popen og fikk et stort navn også der. Jeg har flyktig hørt en og annen låt med henne, men aldri festa meg noe ved henne. Inntil nå da jeg oppdaga et par låter fra dette albumet som kom 8. mai. Det viste seg å være åpningslåtene på skiva, og med tekster som jeg ikke forbandt med henne.

For både på The 6th Of January (Yasgur's Farm) og How Do We Get There From Here? tar hun opp tilstanden i sitt USA nå og sine spørsmål og sitt håp om hvordan amerikanerne kan heles og finne tilbake til hverandre igjen. Jeg vet ingenting om hvordan albumet og disse låtene er blitt mottatt i USA, men uansett tenker jeg at det er verdifullt at også en artist med hennes bakgrunn tar opp disse helt sentrale spørsmålene i dagens amerikanske samfunn.

The 6th Of January (Yagur's Farm) er en låt med utrolig mange lag. I tittelen pekes det både mot kongresstorminga 6. januar-21 og mot Woodstockfestivalen i 1969, den ble holdt på Yasgur's Farm. Jeg må innrømme at jeg har brukt KI her for å nå inn i dybden av teksten, men Amy Grant setter altså opp mot hverandre det håpet om en bedre verden som Woodstockdeltakerne brakte ut i verden og den store splittelsen i USA som manifesterte seg gjennom kongresstormingen. Spørsmålet om veien til Yasgur's Farm blir egentlig et spørsmål om det finnes en vei tilbake til den optimismen som sydet rundt Woodstock-kulturen, og svaret hun får er pessimistisk. Så blir John Lennon nevnt med sin visjon om fred og menneskelig fellesskap med Marvin Gaye som motpol der han i What's Going On stilte spørsmål ved vold, krig og sosial urett. Noe av det sterkeste i teksten er for min del I look ahead and realize that we've lost our way

Mens denne åpningslåten handler om et symbolsk sted vi ikke lenger vet hvordan vi finner så handler How Do We Get There From Here om hvordan vi kan finne tilbake til det vi var som samfunn, ikke bare det, men også om sjølve reisen. Og at det er en duett med for meg ukjente Ruby Amanfu blir på en måte et symbol på at det er en reise vi ikke kan ta hver for oss, men sammen. Altså at vi må snakke med hverandre på tvers av politiske uenigheter for å finne tilbake til det som binder oss sammen som mennesker.

Amy Grant var vel omtrent den siste jeg regna med ville slutte seg til lista av protestsangere,men det er først og fremst fordi jeg dessverre har tilegna meg altfor lite kunnskap om henne. Det som gjør disse to sangene så mektige for meg er at hun ikke er bastant, men at hun peker på at noe har gått galt i årene fra 1969 til 2026 og at nå er tiden overmoden for å finne tilbake til de verdiene som gjør at menneskene i det amerikanske samfunnet kan finne tilbake til hverandre og føle godhet og respekt for hverandre sjøl om en støtter ulike politiske løsninger.

Hva så med resten av albumet? Av de åtte andre låtene fester jeg meg først og fremst ved tittellåten The Me That Remains. Her reflekterer Grant over noen tøffe år med helseutfordringer, bl. a. knytta til hjertet som hun har gjennomlevd, men at hun nå føler at hun har kommet seg gjennom det med en glede over at hun fortsatt kan se seg selv i speilet og se at det er noe igjen av henne. En låt og en tekst der hun tydeligvis ønsker å gi håp til andre som gjennomlever noe lignende av det hun har gjort.

På avslutningssporet The Other Side of Goodbye har Grant bl. a. med datteren Corrine som hun har med ektemann og countrylegende Vince Gill. Om det å oppleve sin mor puste for siste gang, noe jeg kan relatere til. En enkel sang i forhold til de foregående jeg har presentert, men vakker på sin måte.

Jeg vil også nevne The Saint, om kvinnen som ble en slave av kokain, alkohol og piller og mistet alt. Minner meg mye om hovedkarakteren Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet. Grant stiller avslutningsvis spørsmålet: Maybe the addicts are really the saints?.

Konklusjonen etter å ha hørt dette albumet noen ganger er at det aldri er for seint å oppdage en artist. Amy Grant er 65, og har her gitt meg noen låter som har gått gjennom marg og bein og gitt meg bøtter med gåsehud.

Karakter: 5/6.

The Cruel Intentions - All Hail Hypocrisy

The Cruel Intentions med tre svensker og en nordmann og med base i Oslo ble jeg klar over rett før jul i -22, og jeg digget virkelig deres album Venomous Anonymous. Nå for en måned siden kom ny skrive, og den har jeg kost meg med siden.

For som jeg skrev i -22 så er dette rock'n roll etter mitt hjerte. Rett fram og fengende og med hes, deilig rockevokal. Nesten hver låt er en liten rockefest som jeg elsker å være med på. Som med åpningslåten Beating In My Chest er litt tilbake til forrige skiva med referanser til LA. og Sunset Strip. Elsker den type gitarsolo som jeg får i denne låten, enkelt og rett fram!

Living Out Of Line går i samme deilige sporet og handler om det å leve et liv som hele tida er litt på kanten, du står konstant i fare for å tippe over til at det blir for mye. Et kjent fenomen innen rocken og bestaltet på beste måte her.

Tittellåten All Hail Hypocrisy beskriver et brudd der man reagerer på den andre partens hykleri, men det kan også tolkes som en kritikk av mye av det hykleriet vi ser rundt oss i sammfunnet nesten hver dag. Videoen ser ut til å ha blitt tatt opp på Tons of Rock, men jeg tar forbehold om at jeg tar feil. Uansett har jeg bestemt meg for å reise dit neste år etter noen års fravær og jeg håper sjølsagt at jeg får sett The Cruel Intentions der!

Så overrasker bandet med en akustisk låt midt i, Wasteland. Til å begynne med følte jeg at den var malplassert, men etterhvert har også den låten krøpet inn under huden på meg. Nå synes jeg det er kult at de også viser sine talenter på denne måten. Og med en tekst jeg tenker mange kan kjenne seg igjen i:

Til slutt Porridge Head  (Grauthue på godt norsk) som er min største favoritt her, kanskje fordi den føles som den aller mest streite rett fram-rockelåten på denne skiva. Bare elsker alt ved denne låten her!

Elleve låter som jeg alle liker svært godt er det Cruel Intentions bringer til torgs, og igjen er jeg blitt skikkelig glad i deres streite rock. Jeg føler meg oppløftet hver gang jeg hører på dette albumet, et godt tegn på at bandet igjen har gjort mye riktig!

Karakter: 5,5/6.

Ryan Bingham & The Texas Gentlemen - They Call Us The Lucky Ones

I 2019 kåret jeg Ryan Binghams American Love Song som det årets album for meg. Han har gitt ut musikk etter det som jeg ikke helt har hatt på radaren, men nå har han samarbeidet med The Texas Gentlemen om et nytt album. Et band som er mer et kollektiv enn et band og som i tillegg til egne utgivelser har vært med og backet artister som Kacey Musgraves, George Strait og Kris Kristofferson på noen av deres album.

Dette albumet har også en mykere og lettere attmosfære enn American Love Song som fortsatt var preget av tapet av foreldrene og bekymringa over situasjonen i USA. Det er ikke blitt bedre der, snarere tvertimot, men det er godt å høre at Bingham til tross for det har funnet plass til å servere et album med mer musikalsk glede. For vi trenger virkelig det i disse tider.

Åpnings- og tittelsporet The Lucky Ones gjenspeiler den lettere atmosfæren som er på dette albumet. Jeg får litt følelsen av at den ikke tar helt av før etter ca. 3 minutter, men likevel er dette en låt som har mye glede og varme i seg. Såpass at den er inne på min spilleliste der jeg nominerer til Årets låter for inneværende år. 

Let The Big Dog Eat er den røffeste og mest rocka låten på denne skiva:

Sjøl om atmosfæren her er mer humørfylt finner vi likevel låten som har det dypeste alvor over seg, og Cocaine Charlie er da også den låten der teksten gjør mest inntrykk. Musikalsk er den litt stillestående, men teksten om en som er med i narkotrafikken inn til USA sett fra hans kone/partners perspektiv berører skikkelig. Valget hun faller ned på er rimelig drastisk ... Derfor må den med her:

Relevance derimot er en herlig heseblesende countryaktig låt der spørsmålet stilles om hva som er vitsen med en relasjon hvis en ikke vil ha den andres kjærlighet eller hvis en ikke vil gi kjærlighet til den andre.

Sjølsagt er det "on the road"-låt med, om det å være på turné. Ballad of The Texas Gentlemen er en herlig heftig låt som det er vanskelig å sitte stille til:

Må dessuten nevne avslutningssporet I'm a Goin' Nowhere, en deilig livlig låt det også.

Musikalsk er dette jevnt over mer nedpå enn skiva jeg falt så totalt for i -19, men det gjør ikke noe. Dette er lekent, det er mye humør her og jeg hører at dette er musikere som liker å jobbe sammen. Jeg har kost meg med å høre på den i et par uker nå, og det er godt å høre at Ryan Bingham også kan lage god feelgood-musikk. 

Karakter: 5/6.

Terje Espenes - Regn ska falle

Dette albumet til Terje Espenes har jeg brukt tid på, det kom ut 24. april. Temaet er kjærligheten i alle sine fasetter. Det er et vanlig tema innen musikken, derfor er det også et av de mest kompliserte fordi det er så vanlig å havne i klisjéfella. Det har ikke Espenes gjort her, bare så det er klart. Men enkelte av låtene, spesielt i første halvdel av skiva er litt tunge musikalsk sett, noe jeg sliter litt med. Men når det er sagt har jeg funnet fire (av åtte låter) som skiller seg ut, og som jeg er blitt glad i. Det er da først og fremst de jeg vil ta for meg her.

Den første er Så fin du e. En rolig låt musikalsk sett, men med en nydelig tekst om det å stå sammen sjøl når det blåser i livet. Her tolker jeg så fin du e som gjeldende både for det indre og det ytre, og Espenes formidler denne beundringen for partneren på en vár og følsom måte som jeg setter stor pris på. Jeg har valgt en akustisk versjon som ble lagt ut så seint som i går:

Om du ser ho i kveld er en nydelig låt om en kvinne som har gått ut av ens liv, men som en fortsatt har varme tanker om. Også her formidla på en så følsom måte som en slik tekst krever. En kort låt på under 2:30, likefullt er dette min største favoritt her.

Når det gjelder Lovløs mann så er det skivas mest dramatiske låt hva det tekstmessige angår. Om farlig kjærlighet og hva det i ytterste konsekvens kan føre til ...

Til slutt Følge vinden dit han bær, om forholdet som ikke er lenger. Heller ikke det så lange låten, bare 2:18 men likevel en liten perle.

En ting jeg vil trekke fram for hele skiva er tekstene som er meget poetiske, Espenes er flink til å beskrive sterke følelser på en måte som gjør at han aldri går i den klisjéfella jeg nevnte. Sjøl om jeg synes noen låter er litt tunge musikalsk så har de tekster som hever lytteropplevelsen. Derfor er dette et album som absolutt er verdt å låne ørene til ikke bare én, men flere ganger. 

Karakter: 4,5/6.

Backstreet Girls - Full Tilt Boogie

Da vokalistlegenden Bjørn Müller døde brått i november-24 var vi nok mange som frykta at det betød slutten på Backstreet Girls' lange historie som et av norsk rocks største band. Så viser det seg at dette er et band som har mer enn ni liv, primus motor Petter Baarli var oppsatt på at historien skulle fortsette, og jeg er sikker at det også hadde vært det Müller sjøl hadde ønska. Og en ekstra motivasjon var nok at det var han som kom med ideen til hva neste album skulle hete.

Roar Leren er den nye frontmannen, en av tre som var vokalister under bandets hyllest til Müller under Tons of Rock ifjor. Og sjøl om det skal noe til å erstatte en kapasitet som Müller så må jeg si at Leren kommer meget godt fra denne skiva. For dette er Backstreet Girls av godt gammelt merke, intet mindre.

Den første låten Thunderstorm åpner med en alarm som varsler at dette er et band som er tilbake og som sparker like hardt som før. Dette er en herlig låt som det svinger skikkelig av!

Hitter beskriver en fyr som er ute etter bråk og en slåsskamp når han er ute på byen og har fått i seg en del. Og da må låten være hardtslående, den har et vanvittig driv og et herlig munnspill får kjørt seg skikkelig underveis!

På Paradise får vi tilmed blåsere i starten og jeg bare elsker at dette er et band som også kan overraske med slikt, det vitner om den musikalske lekenheten som har vært i Backstreet Girls' DNA gjennom hele bandets eksistens.

Hard Stuff åpner mørkt de første sekundene før den spruter ut i en ny drivende låt, og den mørkheten er nok for å understreke alvoret i teksten som beskriver han dealeren som bringer stoff til folket.

Jeg må også trekke fram Children der vi har et artig element der koringa minner om en unge som er skikkelig på griner'n. Et nytt eksempel på den intelligente lekenheten dette bandet har.

Det er rett og slett herlig at Backstreet Girls fortsatt består og at de ikke gir seg med å gi full pupp rock'n roll til folket!

Karakter: 5/6.

Tobias Sten - Heimakjær

Det føles litt surrealistisk at den mest populære artisten i kongeriket for tida er en en ung stril som synger country på dialekt. Årets Spellemann på årets utdeling og 15000 på slippkonsert i Bergen sentrum og begeistrede tenåringsjenter i front. Men det er altså faktum hva Tobias Sten angår og med sitt andre album på et år har han festa grepet om topplasseringa på albumlista og på spillelistene til radiostasjonene. De fleste country- og amerikana-artistene her til lands sverger til engelsk, men så kommer det altså en ung jypling som synger på dialekt og som fyker til topps land og strand rundt. Kanskje noe å lære av?

Og musikken er likandes også for meg. Det er en fin blanding av moderne og mer tradisjonell country, det er en fin variasjon mellom uptempo-låter og de litt mer rolige og ettertenksomme. Det er en balanse her som gjør at dette albumet blir noe nær en innertier for meg. 

Det er de hverdagslige problemene i relasjoner mennesker imellom som er gjennomgangstemaet, men det er også plass til en låt om det å støtte en venn som står i et skadelig forhold. 

Åpningslåten Sei da te meg oppfatter jeg som en bønn om åpen kommunikasjon i et forhold. Musikalsk har det alle de elementene som skal til for å gjøre det til en riktig god countrylåt med et refreng det er lett å synge med på og vanskelig og sitte stille til:

Kurt Nilsen har flørta mye med country og det er derfor ikke unaturlig på at han er med på Sista ordet som er en skikkelig fengende låt. Den har stort allsangspotensiale og blir nok en hit på konserter og festivaler utover sommeren.

Så gås det noen knepp ned på tittelsporet Heimakjær som er en nydelig, nær og nedpå låt om å innse at en føler sterk tilknytning til der en kommer fra. Men også den ene låten der jeg har et lite ankepunkt. For jeg føler at det er en smule malplassert å si: Eg e faen meg heimakjær. Faen er et banneord jeg forbinder med aggresjon, noe som det ellers er ingenting av i denne låten. Jaggu eller søren synes jeg hadde passa mye bedre. Men ellers er dette altså en vakker låt, og koret vi får på tampen setter en ekstra spiss på det hele.

Da einaste du sa er slik country anno 2026 skal være i mine ører, en låt der jeg hører at den er av vår tid men der det også trekkes musikalske linjer til rotekte country. Stens emosjonelle stemme kommer også godt til sin rett her, han har den ekte følsomheten som en god countrysanger skal ha.

Min største favoritt er Hånd i hånd, som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste. Også dette en låt som jeg tipper blir en stor allsangshit og som har potensial til å bli årets sommerhit i Norge. Om nedsiden ved å være på turné og vekke fra sine kjære, noe som her førte til et brudd og om smerten det er å se ex-kjæresten hånd i hånd med en annen.

Tolv låter består skiva av og jeg liker alle. Ta ho då, som er rådet til en kompis om å ta sjansen ift. ei jente han liker. Nedpå Tilgi meg, som også er om det å være på turné borte fra sin kjære, følelsen av å ikke å ha tid til henne mens han har følelsen av at hele landet trenger han. Shanty begynner med visdomsordet Det ligge ein sannhet bak alle sin løgn. Fengende Du og deg om da er om eksen en har et særs dårlig forhold til nå. Og nedpå Longarma genser er om venninna som en ønsker å hjelpe ut av et voldelig forhold.

Så hypen rundt Tobias Sten om dagen er høyst fortjent, for det er tydelig at han treffer en nerve hos både ung og gammel. Og det til musikk som fenger. Det er som regel en uslåelig kombinasjon.

Karakter: 6/6.

Kacey Musgraves - Middle of Nowhere

Kacey Musgraves er tydelig tilbake til røttene i dette albumet som kom ut for tre uker siden. Hun har vært mer pop enn country på sine seneste utgivelser, men dette her er et countryalbum som også er inspirert av western swing og meksikansk musikk. Hun er jo fra Texas og har også i en periode holdt til I Mexico og har helt tydelig henta inspirasjon av det.

Åpnings- og tittellåten henspeiler på det som Musgraves har funnet ut, at hun ikke trenger å defineres av å være i et forhold og at det er helt fint å være singel, eller in the Middle of Nowhere og å slippe å forholde seg til menn som ikke vet hva de vil med livet.

Og jeg trives veldig godt med at Musgraves har funnet tilbake til den rene countryen der hun skapte seg et navn. Jeg synes nemlig dette er en helstøpt skive som jeg har kost meg mye med de siste ukene, og det er ikke enkelt å velge ut blant de tretten låtene hun har funnet plass til. 

På Dry Spell ser Musgraves med et skeivt blikk på sin lange periode som singel, i det som er blitt en kul og småfengende låt:

På enkelte spor har hun med seg en duettpartner og her vil jeg trekke fram Horses and Divorces der hun har med en annen country superstjerne fra Texas, Miranda Lambert. De har jo sine erfaringer med begge deler de to og de gjør dette til en småfestlig låt med glimt i øyet. Musikken er herlig, bl. a. med trekkspill:

Uncertain, TX er blitt en stor favoritt. Musgraves har faktisk med seg Willie Nelson, men han synger bare med og jeg fikk heller lyst til å poste denne opptredenen fra årets Coachellafestival. En opptreden preget av en herlig stemning og jeg elsker de dancehallvibbene jeg får her. Tematisk er vi igjen tilbake til menn som ikke klarer å få ut fingeren, men på tampen føler jeg også at det er en refs av hjemstatens omfavnelse av Trump. Hun har i historier på Facebook i oppseilinga til albumet vært en del kritisk til den sittende presidenten og ICE sin behandling av latinoer, så jeg tenker at denne låten også kan tolkes i den retninga:

I Believe In Ghosts er en laidback og kul låt, om et forhold det var like greit å bli ferdig med:

Det er kun avslutningssporet Hell On Me jeg ikke får under huden, det blir vel rolig og jeg føler at det ikke tar av. Men bortsett fra det er dette et glimrende album rett og slett, og den låten har ikke noe å si for totalinntrykket. Jeg kunne like gjerne ha posta Back On The Wagon, Abilene, Coyote (med Gregory Alan Isakov), Lonelist Girls, Everybody Wants To Be A Cowboy (med Billy Strings), Rhinestoned og Mexico Honey. De er alle kvalitetslåter og viser hvor inspirert Kacey Musbraves er av musikken hun har vokst opp med i Texas.

Anbefales på det varmeste!

Karakter: 6.

Levi Henriksen & Babylon Badlands - Sverige

I dag når jeg skriver dette er det nøyaktig to måneder siden dette albumet kom ut, og sjølsagt skulle jeg ha skrevet om det for lenge siden. Men sånn er det ikke blitt, andre ting er kommet i veien, men nå er jeg her. For dette sjette albumet til Levi Henriksen og hans backingband Babylon Badlands fortjener så absolutt omtale. Bare for å ha nevnt det, jeg lovpriste det forrige albumet 190 Decibel Kjærlighet i -23, så dette albumet her har jeg derfor hatt forventninger til.

Og som en skjønner, dette er noe nær et konseptalbum sentrert rundt vårt kjære naboland Sverige. Referansene er der i de fleste låtene og det er jo ikke så rart siden Henriksen er vokst opp nær svenskegrensa.

Åpningslåten Vestavind har den lengste tilblivelsesprosessen jeg har hørt om hva sanger angår. For iflg. presseskrivet brukte Henriksen og gitarist Anders Bøhnsdalen omtrent 30 år på å få låten til å bli det de ønsket. Men bedre seint enn aldri, dette er blitt en fengende og god åpning på skiva. Og med et hint til den religiøse hiten Der Rosor Aldrig Dør med Mia Marianne & Per Filip fra langt over 30 år siden.

Karlstad Før Jeg Dør begynner med at Levi Henriksen legger en rose ned på graven til skogens visesanger og dikter Hans Børli. Turen bærer så til Karlstad, grensebyen mange nordmenn har et nært forhold til. Sangen er en behagelig reise over grensa og jeg får et innblikk i nydelig natur som gjør at Henriksen er glad i denne byen og ikke minst dens omgivelser. Og sannelig får vi hilse på frøken Fräken från Fryken, udødeliggjort av Sven-Ingvars:

På Jeg må til Vänern for å få fred tilkjennegir Henriksen at det er til traktene rundt Vänern han må reise for å få ro i sinnet og å komme i den kontakten med sin tro og sin frelser som han kjenner at han trenger. Jeg er ikke religiøs sjøl men likefullt er jeg glad i denne låten, den har en positiv atmosfære og jeg blir som ved forrige album fylt med stor respekt for denne mannen og hans tro.

Så må jeg trekke fram min største favoritt her og den låten som er kommet inn på min liste over Årets låter, nemlig De fortapte gutta. Om blodsbrødrene som siden 1982 har spilt i rockeband, de har sett folk komme og gå i bandet, noen fordi de har dødd. Låten er blitt en nydelig fortelling om en reise fylt av samhold, nært vennskap og en kjærlighet til musikken.

Tittelsporet må også med, om landet som har vært like naturlig å være i som eget hjemland. Sånn kan jeg tenke meg at det ofte blir når en er født og oppvokst nært en riksgrense. Og for Henriksen har det blitt et nært forhold til svensk litteratur og musikk, som har vært en stor inspirasjonskilde for han både som forfatter og musiker.

Men skiva har også sine ettertenksomme perler som Svensk Honning og avslutningssporet Honeyboy Hudson og meg (Mjölby, januar) som er mer snakking enn sang. En hyllest til Garth Hudson fra The Band som tydeligvis er en av Henriksens aller største musikalske forbilder. Og så har vi Hold fast i meg som kom til Henriksen i en drøm og som egentlig var fiks ferdig da han våkna.

Igjen har Levi Henriksen og hans eminente medmusikere gitt meg et album som jeg kan relatere mye til. For sjøl om jeg er vokst opp på kysten av Nordvestlandet og bare har vært nær Sverige de seks årene jeg bodde på Mysen fra 1988 til 1994 så føler også jeg en nærhet til søta bror, og da ikke minst musikken derfra. Dette er musikk og det er stemninger som jeg føler en ekte nærhet og en fortrolighet til, musikk som går rett til hjertet mitt.

Karakter: 5,5/6.

Michael Weston King - Nothing Can Hurt Me Anymore

Jeg har jo vært fan av Michael Weston King i mange år, mest som den ene halvparten av My Darling Clementine sammen med kona Lou Dalgleish. Men han har jo også en lang solokarriere bak seg og jeg har opplevd han både solo og sammen med Lou i MDC, og også hatt fornøyelsen av et par gode samtaler med dem. Hans forrige soloalbum The Struggle fra 2022 var jeg så begeistra for at jeg ga det toppkarakter.

Dette albumet som kom forrige helg har et  bunn tragisk bakteppe. Michaels's barnebarn Bebe King var blant de tre småjentene som ble knivdrept i den vesle badebyen Southport i slutten av juli-24, en tragedie som fikk stor oppmerksomhet verden over og som førte til mange demonstrasjoner og hatefulle utfall mot innvandrere. Det er nesten ufattelig å tenke seg at en som nær pårørende skal klare å reise seg etter noe sånt, også når en tar i betraktning at sorgen skulle spille seg ut nærmest med verdens øyne på seg. 

Både albumtittelen og omslagsbildet der vi ser Michael med ryggen til mens han bærer en stor bamse langs en elvebredd forteller sitt tydelige språk. Og referansene til tragedien finnes i flere av låtene. Åpningslåten The Golden Hour er om hvordan det som skjedde i Southport ble kapret av ytre høyre: We took our sorrow home; some took it to the street. Og om et samfunn som tillater at en persons sinnssyke handlinger går utover en hel gruppe uskyldige mennesker.

Tittellåten er meget gripende og jeg synes ikke det er riktig at jeg skal beskrive denne låten og videoen da de taler for seg selv:

Som tittellåten tar Die of Shame opp hvordan media skrev om tragedien i Southport og den motbydelige oppførselen de viste overfor de sørgende familiene i jakt på klikkbare historier. En aggressiv gitar er et godt bilde på sinnet overfor de som ikke lot de få sørge i fred.

La Bamba In The Rain reflekterer over ekstremismen som blusset opp i kjølvannet av drapene og hvordan nasjonale symboler som Union Jack, flagget ble misbrukt:

Etter å ha hørt avslutningssporet Sally Sparkles måtte jeg finne ut hvem Michael synger om her, og jeg skjemmes litt over at jeg ikke skjønte det. For det var navnet Bebe gikk under i familien når hun lekte skuespiller og artist ... 

Alle disse låtene går rett til hjertet og måten Michael formidler de på er uovertruffen. Jeg tenker at det både er terapi i å synge de, men at det også må være utrolig vondt. Her til lands kan vi sammenligne med DumDum Boyslåten Tyven Tyven der vokalist Prepple synger om sin egen lille datter som ble syk med hjernehinnebetennelse og døde i løpet av et døgn. Den spenningen der mellom terapi og å til stadighet kjenne på det grusomt vonde tapet av et barn tror jeg man må ha opplevd for å skjønne litt av hvordan er.

Men Michael har også funnet plass til en kjærlighetslåt. Grow Old With Me hører også hjemme på denne skiva, som låten som forteller at i bunn for all sorg har vi kjærligheten og styrken i at en har hverandre, også når årene begynner å bli mange. På vakre Just A Girl In The Summertime regner jeg med at det er kona Lou, Bebes stebestemor som har en gjesteopptreden. Hun kommer forøvrig også med soloalbum senere i år.

Det er vanskelig å skulle klare å gi en objektiv bedømmelse av et album som dette. Det er sanger som fyller meg med ærefrykt og med enorm respekt for en mann og låtskriver og artist som har opplevd omtrent den verste tragedien et menneske kan oppleve. Men at denne plata vil stå ut for meg blant årets album er det ingen tvil om.

Karakter: 6/6.

Johanna Demker - Fortune Hunters

For tre år siden skrev jeg om Johanna Demkers første studioalbum på åtte år, Unfolded Wings og var såpass fornøyd at jeg ga den 5/6. Nå i mars kom ny skive og den har jeg nå hørt på en del i påska, og for å si det sånn, jeg er fortsatt fornøyd.

Det starter meget sterkt med Bigger Picture som er en av de beste låtene på skiva. Den har et fyldig lydbilde som de fleste av låtene har og musikken fenger meg, det er mange interessante detaljer her som jeg liker. Det er et driv her som jeg blir dratt inn i.

Men så har vi Mourning Song, som er blitt en helt spesiell låt for meg, og som tittelen antyder handler den om sorg. Jeg begynte å høre på albumet sist tirsdag 31. mars og andre gang jeg hadde det på øret var på bussen fra Orkanger til Molde for å tilbringe påska hos min gamle far. Vi kjørte gjennom Rindal på 9-årsdagen for den verste kvelden i mitt liv, da min daværende samboers yngste sønn døde i en trafikkulykke i nettopp Rindal. Vi hadde kjørt forbi sjølve stedet da jeg oppdaga hvor vi var, jeg hadde egentlig tenkt å ta en annen avgang som ikke kjørte den ruta og var derfor ikke helt forberedt. I remember your face like a mourning song er den første verselinja og da kunne jeg ikke unngå å se for meg gutten som ble revet bort så altfor tidlig og det gode forholdet vi hadde der vi delte musikksmak og spilte hverandres favorittmusikk for hverandre. Så denne låten gir meg gåsehud, og også her det fyldige lydbildet som jeg liker så godt med dette albumet.

Tittellåten Fortune Hunters har en tanke mer neddempa lydbilde, men er likevel en nydelig sang. Om et forhold der begge søker etter lykken, og Demker har her en fin og vár vokal som får godt fram budskapet i teksten.

Birds in Flight er en god låt om det å være halvveis i livet eller litt over og føle på gleden over at en har en partner som en er på en reise med omtrent som fugler som flyr i flukt over himmelen. Refleksjoner over reisen en er på tolker jeg som temaet her.

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet Walk Me Through This Time of Year som kom som singel sist desember og som trygt kan kalles en moderne julelåt. Såpass fin at den kom inn på spillelista mi over Årets låter ifjor, årets lista har jo Mourning Song fått sin velfortjente plass i.

I det hele tatt er dette et album jeg er blitt glad i og som har gått på repeat de siste dagene. Musikerne Johanna Demker har med seg må jeg gi skryt for å ha vært med på å skape en god innpakning til Demkers tekster. Og hun har en behagelig og god stemme som får meg til å slappe av og ta musikken og tekstene inn over meg.

Karakter. 5/6.

Sibyl Vane - Vortex

Jeg har ligget i dvale i halvannen måned, eller rettere sagt er det bloggen som har ligget i dvale. Vi som er glad i å skrive kaller det også skrivesperre. Sjølsagt har jeg hørt på mye ny musikk, men jeg har på en måte ikke hatt følelsen for å skrive. Men sterke musikkopplevelser har jeg hatt, som da jeg for en snau uke siden var i Torino på konsert med min aller største favorittartist Achille Lauro. Et minne for livet, og jeg har også kjøpt VIP-billett til hans konsert på San Siro stadion i Milano 15. juni neste år.

Men grunnen til at skrivelysten kom litt tilbake ligger i Estland. Et land jeg er blitt glad i på mange måter, og spesielt hva angår musikk. Denne trioen oppdaga jeg på på en plakat i deres hjemby Pärnu i mai-17 og da jeg dagen etter så en kar med band T-skjorta i gamlebyen i Tallinn var det nok til at jeg sjekka de ut. Og jeg ga toppkarakter både til deres album nr. 2 som kom tidligere det året og var sjøltitulert, samt til Duchess i -20.

Det er altså seks år siden de kom ut med studioalbum, men de slapp et livealbum i -22. Er jeg så fornøyd? Ja, så absolutt selv om det er noe uforløst over åpningssporet Into the Sun, men derfra og ut er dette et album til å bli skikkelig glad i. Where Does Love Come From? er i så henseende en nydelig, duvende låt der Helena Randlahts særegne stemme kommer godt til sin rett:

Tittellåten Vortex er litt suggererende og handler om å bli virvla inn i en tilværelse av usikkerhet og kaos, der en skjønner at det en må igjennom vil være utfordrende og vil gi smerte på flere plan. Når jeg nå skjønner teksten så er dette blitt en låt som virkelig berører.

Can't Keep It Together er en mer neddempa låt og viser det jeg har påpekt tidligere, nemlig at dette er et band som varierer sitt uttrykk, noe som gjør de ekstra spennende. Dette er en låt som får meg til å slappe helt av, Randlahts stemme har rett og slett en beroligende virkning på meg. Og videoen er både vakker og poetisk.

På She's a Gun er Sibyl Vane på sitt mest rocka og sitt mest aggressive på denne skiva, og det er en skikkelig potent låt. Jeg tolker den som en ung jentes opprør mot det bestående.

Til slutt avslutningssporet Personality der bassist Heiko Leesment kommer til de grader til sin rett med et herlig riff som går gjennom det meste av låten. Og når jeg har nevnt han må også bandets dyktige trommis Kristo Otter få sin velfortjente ros for eminent innsats også på dette albumet.

Med ni av ti låter som sitter som støpt hos meg er dette blitt enda et kult album fra Sibyl Vane. Og bare det at de klarte å kurere skrivesperren min gjør at de fortjener mye ros. Det er også noen psykedeliske elementer over musikken som jeg liker, og i det hele tatt bekrefter dette albumet min fascinasjon for estisk musikk.

Karakter: 5,5/6.