Det er snart 3 år siden jeg ved en tilfeldighet oppdaga Sibyl Vane, dette spennende bandet fra Pärnu i Estland med både rock, punk og blues i seg for å nevne noe. En konsertplakat på en vegg i hjembyen samt en fyr med band T-skjorte som jeg så i Gamlebyen i Tallinn dagen etter gjorde at jeg sjekka de ut og jeg fant gull. Noe jeg skrev om i min omtale av deres da nylig utgitte 2. fullengder. Jeg plasserte dette albumet så høyt som nr. 6 på min liste over Årets album i 2017.
De siste månedene har jeg takket være et par singelutgivelser skjønt at et album var i emning og det viser seg at det ble sluppet i påskeuka, på bursdagen min til og med. Et godt tegn, og jeg er ikke blitt skuffa. Tvertimot. Trioen viser på denne skiva at de har utvikla seg. Kanskje litt mer kommersielle i uttrykksformen, men fremdeles er det et variert album der de tør å trekke inn instrumenter vi ikke så altfor ofte hører innafor rock.
Gitarist og vokalist Helena Randlaht er med sin særegne stemme som noen ganger kan minne om Kate Bush den naturlige frontfiguren i bandet. Men bassist (og manager) Heikko Leesment og trommis Hendrik Liivik gjør sitt til for at dette blir en helhetlig og spennende musikkopplevelse.
Skiva åpner med Thousand Words, låten de ble nr. 4 med i Eesti Laul 2018, esternes uttaking til Eurovision. Her er den et halvminutt lenger enn i 3-minuttsrammen de måtte forholde seg til i Eesti Laul og det er fortsatt en fengende og drivende god låt som sjølsagt var min store favoritt i Estland det året. Her er deres finaleopptreden:
Så som låt 2 får vi et av høydepunktene på dette 12 låter lange albumet, nemlig Go Baby Go, en drivende god rocker om ei som ser tilbake på et forhold som var der exen nå er opptatt med å oppdra sine barn og refleksjoner rundt dette:
Jeg nevnte en likhet med Kate Bush i Helena Randlahts stemme og det synes jeg kommer godt fram her i I Want You. En låt som viser at hun har en stor spennvidde i sin stemme:
Det eneste lille ankepunktet jeg har er at låtene fra 3 til 5 kan høres litt like ut sjøl om de alle er det jeg vil kalle drivende gode rockelåter. Men så kommer White Trash som er litt mer nedpå og som er en liten perle midt på skiva. Dette er en type låt som du kan drømme deg bort til og som er litt annerledes. Foreløbig er dette faktisk min største favoritt her:
White Trash er et bevis på at Sibyl Vane har evnen til å variere og det får vi også flere eksempler på i andre halvdel av skiva der de bl. a. supplerer med blåsere på noen av låtene. De er altså så trygge på hvor de står musikalsk at de tør å ta denne eksperimenteringa, og det gir disse låtene en ekstra dimensjon. S.O.M. åpner med blåsere og det synes jeg er tøft.
En annen låt som skiller seg ut er I Hate Summer som er stakkato i stilen, men likevel en skikkelig kul låt:
Jeg har aldri hatt førerkort for bil, mye grunnet synet, og jeg har tydeligvis en sjelsfrende i Helena Randlaht siden en av låtene heter I Don't Drive der hun på en fin måte forteller hvorfor hun ikke innlater seg på å sette seg bak rattet. En av låtene der blåsere er med på å krydre lydbildet.
Tittelsporet Duchess avslutter albumet og er en skikkelig humørpille av en låt. Litt nedpå i forhold til de fleste andre låtene, men likevel med et herlig driv som virkelig tar meg:
Samlet sett så har Sibyl Vane oppfylt alle mine forventninger til dette etterlengtede albumet. De viser seg i høyeste grad moderne samtidig som jeg hører innflytelsen fra tidligere tider. Jeg kan ikke få fullrost denne trioen nok føler jeg, for de er et så friskt organisk pust i en musikkverden som er blitt veldig A4. Helena, Heikko og Hendrik tør å gå sine egne veier og det lykkes de 100% med.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar