fredag 16. desember 2011

Fairytale of New York/Kirsty MacColl



Julestemninga kommer krypende og det er mye pga. tidenes julesang. Ja, jeg er enig med P3-lytterne, "Fairytale of New York" er den beste julesangen ever. Den er så komplett annerledes, her er det ikke mye julelykke, det er frustrasjon, det er sinne, det er brutte fohåpninger. Likevel er den bare så herlig. Shaun McGowan og Kirsty MacColl er en ubetalelig kombinasjon, og jeg elsker denne sangen:



Denne sangen gjorde da også at jeg sjekka ut Kirsty MacColl. Hadde aldri hørt særlig om henne, men ser nå at hun var en stor artist som fikk en veldig tragisk utgang på livet. 18. desember 2000 var hun og sønnene Louis og James på ferie i Cozumel, Mexico sammen med sin kjæreste James Knight. De var på en dykkertur og da de kom opp til overflata kom en speedbåt mot de i rasende fart. Kirsty klarte å dytte James unna slik at han bare fikk mindre skader. Men sjøl ble hun truffet og døde momentant. Eieren av båten var en mexicansk mangemillionær og han var på båten. En av hans ansatte fikk en kort fengselstraff og en liten bot, men det sies at han fikk penger for å ta på seg skylda. Kirstys mor starta "Justice for Kirsty"-kampanjen som rullet og gikk i mange år. Den ble lagt ned i desember 2009 etter at de følte at de hadde nådd de fleste av målene sine, jfr. Kirstys Wikipediaside og satt søkelyset på det de mente var manglende samarbeidsvilje fra mexicanske myndigheter og manglende innsyn i saken.

Musikalsk sett slo Kirsty igjennom med "There's a Guy Works Down the Chip Shop Swears He's Elvis fra debutalbumet "Desperate Character" i 1981. En livat, flott sak som nådde 14. plass på singlelista i England:

                                        

I 1989 hadde Kirsty et vellykka album "Kite", med mange gode sjølskrevne sanger. Men største hiten var en cover av The Kinks "Days".



Ellers vil jeg trekke fram Kirstys siste album: "Tropical Brainstorm" som hun ga ut tidlig i 2000, tydelig inspirert av latinamerikansk og cubansk musikk. Kirsty var spesielt glad i Cuba og kulturen der. Jeg fant albumet på "Ti-Ti", en eminent platebutikk i Førde her om dagen og den er en perle. "In These Shoes" ble en stor hit, men jeg poster her "England 2, Colombia 0", et strålende eksempel på Kirstys kvaliteter som låtskriver og tekstforfatter.

mandag 12. desember 2011

Min fantastiske kveld med Sugarland



Vel hjemme igjen etter en fantastisk kveld på Nobelkonserten i går. Rett og slett ubeskrivelig!

Det var veldig emosjonelt hele tida mens Sugarland var på scena. Jennifer, Kristian og Annie, Brandon (Kristians bror), Scott og de andre i backingbandet. Å se de på ei norsk scene var en følelsesmessig stor opplevelse. Det er dette jeg har drømt i 5 år, og nå var det virkelighet!

Låtvalget var absolutt bra. "Stuck Like Glue" er en morsom sak der Jennifer får vise fram sitt store scenetalent. Og valget av "Tonight" som sang nr. 2 var en innertier. En mektig sang som bare ble enda mektigere med fullt orkester og der Jennifer virkelig fikk vist fram sin stemmeprakt og sitt stemmeregister. Det var rett og slett magisk og jeg kjente varme strømninger gjennom kroppen hele tida de var på scena. Og jeg satt såpass langt framme at Jennifer så meg under "Stuck Like Glue" og vinka til meg. 48 år og starstruck......:)

Ved siden av meg fikk jeg en soulmate, en gutt fra Lillestrøm som var blodfan av Evanescence. Han skjønte hvordan jeg hadde det under Sugarlands sett og jeg skjønte godt hvor stort det var for han da Evanescence kom på scena. Og var det noen som hørte ei stemme som skreik "AMY!!!!!" da de kom på scena så var det han. Han satt også og oppdaterte bloggen sin underveis:

http://faixafive.tumblr.com/

Ellers var det mye flott musikk, mange artister jeg vil sjekke ut videre, som Evanescence, Ellie Goulding og Janelle Monáe. Musikalsk sett var konserten og artistene til toppscore og meget verdig årets flotte Fredsprisvinnere.

Men så da, jeg hadde gitt opp noe møte med Sugarland, men på veien ut dumpa jeg borti Torben (tror jeg), en mann rundt de 60 fra Göteborg. Han spurte hva jeg syntes om konserten, og da jeg fortalte han om Sugarland fikk han for seg at han skulle fikse et møte med de. Og Torben var en handlingens mann. Han tok meg over til Plaza, snakka med de rette folka og til slutt stod jeg ved enden av tuben fra Spektrum til Plaza og Torben gikk rett bort til vakta der og forklarte situasjonen. Og hun lot meg bli stående der og vente.

Jammen meg tok det bare ca. 20 minutter, så kom Jennifer og Kristian. Da Jennifer så meg sa hun bare: "Knut, how are you!" og gikk rett bort til meg og ga meg en god klem! Og det første hun nevnte så var videoinnspillinga av "Settlin" som jeg var med på. Så de husker meg, jeg må absolutt ha gjort et inntrykk på de:)

Torben tok bilder med mobilen min, og det var bare helt rått å oppleve. Han filma også med mobilen sin og jeg venter på mail med det opptaket.

Rett og slett en utrolig kveld som overgikk mine villeste drømmer. Dette var jaggu meg meget godt anvendte penger:)

fredag 9. desember 2011

Hvordan Sugarland endra mitt liv

Søndag kveld er jeg i Oslo Spektrum og får opplevd drømmen min: Sugarland på ei norsk scene. OK, de skal bare framføre et par sanger på Fredspriskonserten, men det blir uansett en stor opplevelse. Dessuten, det å være tilstede på en slik begivenhet må jo i det store hele være en kjempeopplevelse.

30. desember ifjor var det 5 år siden jeg oppdaga Sugarland, og da skrev jeg det aller meste av den nedenstående artikkelen:


HVORDAN SUGARLAND ENDRA MITT LIV


I kveld er det en meget spesiell kveld for meg. Akkurat nå er det 5 år siden Sugarland dundra inn i livet mitt med "Something More" og livet mitt ble aldri det samme.



Jeg hadde da vært sjukmeldt i et år pga. utbrenthet og skulle 2. januar-06 begynne på igjen 50% Denne kvelden, 3 dager før så jeg på Country Music Awards på NRK2 og der kom en trio (nå duo) jeg aldri hadde hørt om med en sang som kort og enkelt oppsummerte der jeg var. Jeg ble truffet i hjertet så i det sang, fikk den ikke ut av systemet og måtte sjekke opp hvem dette var.

Forresten så dukka vokalist Jennifer Nettles opp sammen med Bon Jovi senere i showet og med denne sangen vant hun og Bon Jovi en Grammy:



Men som sagt, jeg måtte sjekke ut Sugarland, og jeg fant to andre videoer som gjorde et dypt inntrykk på meg i den situasjonen jeg var i, og da spesielt «Baby Girl», om jenta som fulgte sine drømmer og som vant på det:



Da så Kristian Bush (ikke i slekt med George heldigvis!) på slutten holdt fram lappen med ordene "Dreams come true" skjønte jeg hva jeg måtte og skulle gjøre: Reise til USA og se og om mulig møte Sugarland. Det var ikke rent lite av en mann i sitt 43. år som kun hadde vært i England, Sverige og Danmark.

Fakta var at jeg ikke hadde blitt truffet så av en sang siden Björn Afzelius traff meg med «Tre Gåvor» i 1994. Da var min funksjonshemmede sønn (et sjeldent syndrom + autisme) 5 år og den teksten gikk rett til hjertet om hvordan jeg følte det overfor sønnen min.


Det viste seg at det opprinnelig var en sang laga under den spanske borgerkrigen som Afzelius hadde oversatt. Det endra ikke på noe, jeg gråt likevel hver gang jeg hørte den sangen. Jeg skrev et brev til «Affe» der jeg forklarte hva den sangen betydde for meg, men jeg sendte det aldri. Det hogg meg derfor som en klo da «Affe» døde, og da Sugarland og «Something More» traff meg som den gjorde og «Baby Girl» fortalte meg at drømmer blir sanne skjønte jeg det: Jeg måtte reise til USA og se og mest av alt møte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Sugarland.

2006 ble derfor et veldig spesielt år, og et år som alltid vil stå med gullskrift for meg. Jeg forbløffa fastlegen min ved å komme tilbake i 100% jobb tidligere enn han regna med. Og fra PC-en planla jeg turen. Jeg fikk kontakter med Sugarlandfans i USA og da jeg blinka ut en konsert i deres hjemby Atlanta fredag 10. november var det helt perfekt. Jeg bestilte konsertbillett, hotell, flybilletter og lina opp det meste.

Mine venner i USA var så oppglødd over at jeg skulle ta turen over Atlanteren ene og alene for å se Sugarland at de uten at jeg visste det slo sine pjalter sammen. Fanklubben ble kontakta og det ble ordna slik at jeg skulle få en to "Meet & Greet"-billetter, eller backstage-pass om du vil. I tillegg vant jeg to konsertbilletter i tillegg til den jeg hadde kjøpt så jeg ga billettene til ei av mine nettvenner og hennes søster (som var kveldens sjåfør).

Jeg var i flytsona hele året og fløt på den under hele oppholdet i Atlanta. Jeg hadde ikke før installert meg på hotellet før jeg måtte ut på NHL-match mellom Atlanta Thrashers og Ottawa Senators. En av mine nettvenners mann var nemlig funksjonær for Thrashers og ordna gratisbillett. Etter kampen fikk jeg en runde med ismaskina og den kvelden og resten av turen var en drøm.

To dager senere var konserten. Sugarland hadde et sett på 1 time før Brooks & Dunn. Jeg traff mange av nettvennene mine, ei av de ble med backstage. Jeg hadde med et norsk flagg, noe en av vaktene la merke til fordi kona hans var norsk! Han tok derfor kontakt med meg og da jeg fortalte han min historie ordna han det slik at jeg fikk komme nær scena. Det var bare helt enormt, helt enormt! Kan også nevne at før konserten dro en av mine venner, Debbie, meg bort til en lokal radiostasjon som sendte direkte og jeg kom på lufta. Programlederen mente jeg måtte være verdens største Sugarlandfan som kom helt fra Norge for å se de.

Etter Sugarlands sett var det «Meet and Greet» og i køen der traff vi likegodt hele familien til Jennifer Nettles, mora, onkel, tante, søsken, you name it. Å møte Jennifer og Kristian var fantastisk, og jeg var den som de klart mest tok seg tid med. Jeg ga de hver sin store plate med norsk melkesjokolade og de fikk flagget. Jeg hadde og med et brev der jeg fortalte mer utdypende hva deres musikk hadde betydd for meg.

Deres 2. CD "Enjoy the Ride" ble utgitt tre dager før denne konserten og den dagen jeg skulle reise skulle de spille inn video for singlen "Settlin'". Dette fikk to av mine venner med seg og de fikk meg med på settet! Flyet mitt gikk ikke før om kvelden og de to ordna alt det praktiske med å få meg til/fra flyplassen, oppbevare bagasjen og hele greia.

Resultatet ser dere her, jeg er karen med grå genser og briller som dytter en kulissevegg etter ca. 1:25.



Mens vi venta på at opptakene skulle starte kom Sugarlands offisielle fotograf Becky Fluke bort til meg og sa at Jennifer og Kristian visste at jeg var der og at de var veldig glad for det. Og jeg glemmer ikke øyeblikket da det var en liten pause i opptakene og Jennifer Nettles så meg fra scena og bare ropte: «Knut, how are you?» «Terrific!» svarte jeg og det var bare fornavnet.

Etter opptak fikk jeg også en banseklem av Kristian Bush og jeg var en lykkelig mann da jeg satte meg på flyet den kvelden.

Jeg forfulgte drømmen min og jeg lærte meg at jeg kan nå mine drømmer. Så to år senere tok jeg med kona (min nåværende, jeg er skilt fra mora til barna mine) til «Country Music Festival» i Nashville. Det var også en opplevelse for livet. Sugarland opptrådte 1. kvelden, da misforstod jeg opplegget og gikk feil da jeg skulle treffe de, så det ble ikke noe av.

Etter det har Sugarland vært mine idoler. Jennifer Nettles er for meg den nålevende kvinnelige artisten med den vakreste stemma som fins. Men jeg liker også henne og Kristian Bush for det de er, jordnære, varme mennesker. At de tok seg slik tid med meg den kvelden og lytta, det gjorde et dypt inntrykk på meg. De var erfarne artister da de slo igjennom, og de også fulgte drømmen sin. De hadde spilt rundt lokalt i Atlanta og Georgia (hver for seg) så med Sugarland satsa de alt og forfulgte drømmen som nå har gjort de til store stjerner. Jennifer Nettles var sammen med Garth Brooks de eneste countryartistene som ble invitert til å opptre på Obamas innvielseskonsert. Gjett om jeg var stolt da!

I alle årene etterpå har jeg drømt om å se Jennifer og Kristian på ei norsk scene. Da hadde jeg tenkt å vise de noe av den flotte naturen Norge har å by på. De har vært i Europa ved et par anledninger, England, Irland og Italia ihvertfall. Men ikke til Norge.

Likevel, drømmen er der, det hadde vært det ultimate nå. Å få oppfylt det hadde vært vært som å slutte ringen. For Sugarland endra livet mitt til det bedre på en måte jeg ikke trodde var mulig, og jeg skulle så gjerne ha takka de for det ved å vise de litt av mitt land

mandag 28. november 2011

Blondie - "Eat To The Beat"



Dette er også et av de for meg store albumene fra mine tenår. Blondie har gitt ut mange solide album med flere knallbra hits som "Heart of Glass", "Sunday Girl", "The Tide Is High" og "Denis". Men for meg er "Eat To The Beat" høydepunktet, med fengende låter som "Dreaming", "Union City Blue", "Shayla" og "Atomic". Dette var også ei plate jeg satte på full guffe når jeg hadde huset for meg sjøl og trengte å koble av/avreagere.

"Dreaming" er sjølve karaktersangen på dette albumet, et driv og en fart som er rent uimotsåelig.



Og så Debbie Harry da, et ikon, intet mindre. Ser nærmest ut som en Marilyn Monroebabe, men er virkelig en artist med store musikalske kvaliteter. Blondie består av dyktige musikere, men Blondie bærer de med sin stemme og sin blotte tilstedeværelse. Debbie Harry var rett og slett en av mine tenåringsidoler.

Og de senere årene har Blondie og Debbie Harry vist at de holder seg godt, bl. a. med hiten "Maria".

onsdag 23. november 2011

Ellen Foley - Night Out



Et av albumene som gjorde størst inntrykk på meg i tenårene var "Nightout" med Ellen Foley. Jeg kan ikke huske hva det var som fikk meg til å kjøpe den plata, men den gjorde et uutslettelig inntrykk, og det er fremdeles magisk å høre den.

Ellen Foley kan høres i duett med Meat Loaf på hans legendariske "Bat Out Of Hell"-album, og hadde med seg noen solide navn i studio da hun spilte inn debutalbumet "Nightout" som kom i 1979. Plata ble produsert av Ian Hunter og Mick Ronson, og de bidrog også musikalsk på et for meg magisk rockealbum. For dette er til tider rett fram, røff rock'n roll, det er intense rockeballader og det er litt mer popete sanger i skjønn forening.

Det begynner med den mektige balladen "We Belong To The Night" der Ellen Foley får brukt hele sitt dramatiske stemmeregister. Noen vil kanskje kalle sangen pompøs, men for meg sitter den som et skudd og Foleys stemme kler dramaturgien i musikken perfekt. En sang som fremdeles har høy gåsehudfaktor hos meg.



Neste er mer up-tempo "What's A Matter Baby", litt popislett, men mest rock i min bok. Også her viser EF en stemmeprakt som bærer sangen.



"Stupid Girl" er nr. 3 og da blir det røff og rett fram rock'n roll, up-tempo og med et fett lydbilde. Absolutt et høydepunkt!


Tittellåta "Night Out" er en utprega ballade der EF's stemmeregister også kommer godt til sin rett. Hun viser her at hun også behersker balladen fullt ut.

"Thunder And Rain", uptempo med rolige islett, fengende. "Sad Song" er kanskje den mest popete sangen på albumet, men den fungerer godt sammen med de andre sangene. "Young Lust" er litt balladeprega, men med et sterkt rockepreg. "Hideaway" uptempo og fengende, igjen bærer EF's særegne stemme sangen fortreffelig.




Så avsluttes albumet med en nedtona ballade, "Don't Let Go", kanskje den ene sangen jeg måtte bruke litt tid på å like, men det er en sang som vokser for hvert lytt.

"Nightout" var ei plate jeg satte på når jeg kom hjem fra skolen, hadde huset for meg sjøl og trengte å renske hodet. Bare ligge på sofaen, la musikken og Ellen Foleys stemme fylle rommet og bare suge til meg lydinntrykkene. Jeg var et nytt menneske etterpå.

Men dessverre fikk ikke Ellen Foley særlig stor kommersiell suksess. Sjøl om Suzi Quatro hadde slått igjennom noen år tidligere og Joan Jett var samtidig var det trange kår for kvinnelige utprega rockesangere. Dette ga seg utslag på hennes to senere album, "Spirit Of St. Louis" og "Another Breath" som var langt mer popete i stilen. Og det var det for Ellen Foley som soloartist.

Men for meg står "Night Out" som et av de desidert største musikkopplevelsene i mine tenår og det er at album som alltid vil bety noe helt spesielt for meg.

mandag 21. november 2011

Sugarland til Fredspriskonserten!



Fredag ble jeg gjort oppmerksom på at mine store favoritter Sugarland er blant artistene under årets Fredspriskonsert den 12. desember. Dere som kjenner meg vet at Sugarland har en helt spesiell plass i mitt musikalske hjerte. Grunnen til det kan ikke beskrives ved hjelp av noen få setninger, men det å møte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Atlanta i november -06 er en av de største opplevelsene i livet etter det å bli far. Og etter det har min store drøm vært å se Sugarland på en norsk scene og det skjer altså i Oslo Spektrum 12. desember 2011! Rent ubeskjedent må jeg si at jeg sendte en epost til Fredspriskonsertorganisasjonen for et par år siden og anbefalte Sugarland, og jeg kan ihvertfall leke med tanken om at det var en av brikkene som gjorde dette mulig.....

Jeg skal komme med den hele og fulle historien om mitt spesielle forhold til Sugarland senere, men vil her gi dere "Settlin", videoen jeg fikk være med på innspillinga av og der jeg skyver en kulissevegg etter ca. 1:25.

tirsdag 15. november 2011

Taylor Mitchell



Ca. 30. oktober 2009 ble jeg oppmerksom på en artikkel på VG Nett om en 19 år gammel canadisk sanger som var blitt drept av præreieulver, eller coyoyer. Hun var bare det andre kjente mennesket som er blitt det. Navnet hennes var Taylor Mitchell og som den musikkelsker jeg er sjekka jeg opp musikken hennes.

Og jeg ble bergtatt, sangene hennes var nydelige. OK; hun var ung og ikke ferdig utvikla som artist, men talentet og potensialet var der i fullt monn. Da tragedia inntraff var hun akkurat blitt nominert til Årets nykommer i Canadian Folk Award og hun var på en turné da hun før en planlagt konsert tok en tur i en ansjonalpark i Nova Scotia, hvor hun altså støtte på prærieulvene som ble hennes bane. Jeg har lest at hun var veldig opptatt av å ta vare på naturen, og mange av bildene som finnes av henne er fra ute i naturen.

Taylor Mitchell rakk å gi ut et album, "For Your Consideration". Hun var ikke fylt 18 da den ble spilt inn og hun imponerte musikerne i studio med sin modenhet, både som menneske og musikalsk. Jeg ble som sagt bergtatt, og jeg felte noen tårer over PC-en, det må jeg innrømme. Det er altfor grusomt at Taylor Mitchell ikke fikk fullbyrda potensialet sitt, at hun ikke fikk gitt mer av all den musikaliteten som hun bar på.

På "For Your Consideration" er åtte av 10 sanger sjølskrevne, noen av de sammen med andre. Jeg har valgt albumets åpningssang: "Don't Know How I Got Here".

torsdag 3. november 2011

Hjerterknekt - "Lang Natts Ferd Mot Dag"



Jeg har skrevet om Hjerterknekt før i denne bloggen, men har kjøpt deres nyeste album "Lang Natts Ferd Mot Dag" i dag og sitter fjetra tilbake. Det er noe av det mest ærlige, mest såre, men også mest håpefulle jeg har opplevd på lenge.

Skilsmisse og tanker og følelser rundt det gjennomsyrer mange av sangene. Noen av de har et mye røffere uttrykk enn før, men det føles naturlig med det tekstmaterialet. Spennvidden i sjangere er større enn før, men som sagt, tekstmaterialet krever det. Men vi finner også sanger om en ny start i livet, en ny kvinne, om håp for framtida.

Albumet tar tak i meg med en eneste gang med "Hvor Er Du?" der også Maria Zimmermann bidrar nydelig på vokal. Livlig sang, men om det å stå alene etter bruddet. "En Ny Sjans" er om å komme seg videre, starte på nytt, en ny sjanse med en ny kvinne, også det en up-tempo som jeg ikke kan sitte stille til.

"Min Morgendag" er mer det gamle Hjerterknekt, om den nye kvinnen som gir han en ny morgendag. "Med Din Hånd I Min" spinner videre på denne nye sjansen, lys og optimistisk, også her med Maria Zimmermann som vokalmessig sparringspartner for Henning Klevmark. "Blod På Tann" er mer rocka, om det nye paret som på hver sin kant har kjempa sine kamper før de møtte hverandre. Flott rytme i denne sangen som i mange av sangene på dette albumet.

"Hele Veien Ned" er om bruddet, når henne du hadde tenkt å leve hele livet ditt med har bestemt seg og tar av seg ringen. Om et håpløst håp og fortvilt tolking av alle tegn på at det likevel skal gå bra. "Det Beste For Deg" er en sang om det å forsone seg med bruddet, innse at dette er det beste for henne, men at du likevel alltid vil være glad i henne. "Gi Meg Tegn" beskriver et uventa møte med exen, du ser henne noen sekunder og plutselig er du tilbake til tida før hun gikk. "Gi meg et tegn å ta med på veien, noe jeg kan tro på nå når du går din vei".

Så får vi "Kristina" med en tekst som bryter med temaene tidligere i albumet. Sangen er til ei jente/kvinne som vender tilbake til tomhet og fangenskap, "et liv som aldri lar deg være i fred". Midt i sangen blir den hardtslående både musikalsk og tekstmessig, for meg kjennes det helt naturlig. En tolkning av teksten er at dette er en rusmisbruker som har vært nykter en tid, men som vender tilbake til rusens mørke.

"Såra Soldat" er også rocka, men er igjen om den nye kvinnen som kommer inn i livet ditt når du ligger nede og trenger det som mest. Det er om å stå opp og slåss mot bitterhet og hat, for gjør du ikke det så går du under. Igjen en sang med en rytme i refrenget som virkelig tar meg.

"Våge Elske" er kanskje den mektigste sangen på albumet. En ballade med et, ja, mektig lydbilde. Uvant Hjerterknekt, men det står likevel så bra til sangens budskap, om at du må ut i lyset, du må våge og elske, våge og kjenne på de gode følelsene.

Til slutt den nydelige "Farger". Henning Klevmark beskriver hvordan sønnen spør om det var farger da han var barn og han gir gutten bildet av en fargerik barndom med blå himmel, grønne daler, grønne grener, vårbrune bekker. Denne samtalen er på sommersolverv, faren sier at det er årets lengste dag.

"Den lengste dagen, sa han var dagen dere ble skilt, den var lengre enn langfredag da Jesus hang på korset sitt
Sønn jeg har prøvd å vise deg et vakkert liv som er sant men av og til så var det det rå livet som vant
Han så på meg og forstod at det var farger da jeg var barn, jeg smilte da han tok handa mi og sa - jeg elsker deg far".

Dette er et album som tok tak i meg fra første strofe og beholdt taket til siste tone. Jeg sitter målløs tilbake. Det var ikke dette jeg venta meg. Men sjøl om Hjerterknekt her er innom flere sjangre enn før så føles det likevel som deres beste og mest gjennomførte album. Ved siden av Emmylou Harris' "Hard Bargain" er det dette albumet som har har gjort dypest inntrykk på meg i år. Er ikke dette en toppkandidat til Spellemann så aner ikke jeg!

Løp og kjøp folkens!

Her er eneste sangen som har kommet på YouTube, "Min Morgendag". Dvs. en konsertversjon av "Hele Veien Ned" er også der, men med dårligere lydkvalitet:

mandag 24. oktober 2011

KM Myrland



Beklager, det har vært lenge siden sist.....

Men nå vil jeg presentere en av mine store norske favoritter KM (Knut Magne) Myrland fra Harstad. Jeg oppdaga han takket være tre Kristiansundsjenter jeg traff på språkskole i Brighton sommeren 1978. De var Myrlandfans og det ble jeg også. Kjøpte tre album med han fra slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet og ble helfrelst.

Bånn ærlige tekster, ofte fra livets skyggeside. Hva som er sjølopplevd og hva han har fått inspirasjon til av andre vet jeg ikke, men en slik ærlighet i tekstene skal man lete lenge etter. Mange vil kanskje si at sangstemmen ikke er den beste, men det er en sjel i KM Myrlands sanger som er helt spesiell.
Han er blitt aktiv igjen de siste årene og kom ifjor med DVD-en "Legenden Live" som jeg sjølsagt kjøpte. Det som undrer meg er hvorfor Myrland ikke er nevnt blant de store i norsk visesang. For at han er der blant de største er det ikke tvil om hos meg.

En forklaring er kanskje at han har holdt seg nordpå, og for mange er han derfor først og fremst en nordnosrk artist. Men jeg synes mange flere må få ørene sine opp for KM Myrland. Han fortjener det!

torsdag 6. oktober 2011

Det Hainnle Om Å Leve



Samleplater er ikke helt min greie, ofte er de bare sammenraska og det er mye dill på de. Men da jeg for et par dager siden fant "Norsk Visesang i 50 år" måtte jeg bare ha den. For der er de alle de store, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde, Lars Klevstrand, Åse Kleveland, Finn Kalvik osv. Men også sanger og artister jeg ikke forbinder helt med viser, som Åge Aleksandersen, Di Derre, Inger Lise Rypdal, Roy Lønhøiden, Jørn Hoel, Jonas Fjeld for å nevne noen.

Men mest av alt denne perlen, "Det Hainnle Om Å Leve" med Kine Hellebust og Anders Rogg. En av de sangene jeg ble mest glad i i ungdommen, kanskje min aller største favoritt med norsk tekst fra den tida. Med en tidløs, alltid aktuell tekst om at livet ikke er svart/hvitt, det har så mange mer nyanser enn det. Utrolig vakkert, og måten sangen bygges opp på er bare helt fantastisk! I mine ører en av de største perlene i vår norske sangskatt!

torsdag 29. september 2011

Emmett Till



Vært nesten ei uke fraværende nå, beklager det. Men satser på litt roligere tider framover nå som den lokale fotballsesongen nærmer seg slutten.

Sist var jeg inne på Emmylou Harris nyeste album "Hard Bargain" og jeg nevnte også sangen "My Name Is Emmett Till". Den hamdler om det bestialske drapet på 14-åringen Emmett Till i Mississippi 28. august 1955. Han var fra Chicago og var på besøk hos sin onkel. Det gale han hadde gjort var å snakke til en hvit kvinne. Kort fortalt ble han mishandlet og drept av kvinnens ektemann og en kamerat. De ble frikjente, men tilstod senere i et avisintervju, beskytta av en lov som sa at er en frikjent for en forbrytelse og dommen er rettskraftig kan en ikke dømmes for den forbrytelsen i en senere sak.

Har lest om saken og sammen med sangen gjør det et uutslettelig inntrykk. Tenk å drepe en guttunge for hudfargen og at han snakka til ei hvit kvinne, det er bare for grusomt.

 

fredag 23. september 2011

Emmylou Harris - Hard Bargain



Det er ennå drøye 3 mnd. igjen av 2011, men det skal mye til at ikke Emmylou Harris' "Hard Bargain" blir årets album for meg. Emmylou leverer her rett og slett et nydelig album. Alle sangene er egentlig perler.

Det begynner med "The Road", til hennes duettpartner og gode venn på begynnelsen av 70-tallet Gram Parsons (The Byrds, Flying Burrito Brothers) som døde av en overdose i 1973, bare 26 år gammel. Emmylou skrev "Boulder to Birmingham" til han i 1975, og kommer altså her med en ny sang tilegna sin gode venn og musikalske partner..

I can still remember every song you played
Long ago when we were younger and we'd rock the night away
How could I see your future then where you would not grow old
With such a fire in our belly such a hunger in our souls.

I guess I probably loved you and those words rolled off your tongue
Seemed that we were trailing under some unlucky sun
And though I couldn't save you and no one was to blame
But the road we shared together once will never be the same

Hey
Gone away
Won't be coming round again
Hey
With a song I pray
And on the wings of a song I'll fly away.

I wandered in the wilderness for a while I was so lost
To everything there is a season and every blessing has it's cost
So I took what you left me and put it to some use
Went looking for an answer with those three cords and the truth
Find More lyrics at www.sweetslyrics.com

I come down from the mountain I come walking in your shoes
I was taken for a gambler when I had no more to loose
But you put me on that path. How could I refuse?
And I spend my whole life out here working on the blues

Hey...

So I carried on. You can't be haunted by the past.
People come. People go. And nothing ever lasts.
But I still think about you and wonder where you are
Can you see me from some place up there among the stars

But down here under heaven there never was a chart
To guide our way across this crooked highway of the heart
And if it's only all about the journey in the end
On that road I'm glad I came to know my old friend.

Hey
Gone away
Won't be coming round again
Hey
With a song I pray
And on the wings of a song I'll fly away.

Jeg vil komme med flere sanger fra dette nydelige albumet etterhvert, nå må dere nyte "The Road":)

tirsdag 20. september 2011

Sugar Baby Love



Det var vel i 1974 denne me dThe Rubettes kom hvis jeg ikke husker feil, og jeg ble helt fjetra av denne falsettstemma. Og jeg får fremdeles gåsehud. En av de sangene som gjorde dypest inntrykk på meg i min barndom. Mer er ikke å si egentlig:)


Apres Toi



En lørdagskveld i april 1971 satte moren min meg ned i sofaen foran TV-en. Da var det tilfeldigvis finale i Eurovision eller Melodui Grand Prix. Siden da har jeg sett nesten alle norske og alle internasjonale finalene. Nå i de siste årene har jeg fått et meget avslappa forhold til det. Jeg pløyer ikke nettet og niglor på delfinaler og finaler rundt om i Europa og jeg begynner vel ikke å høre på de nasjonale vinnerne før ca. en måned før det braker løs. Jeg ser alle norske delfinaler og de internasjonale semifinalene og finalen, men når finalen er over så er den over. Da tenker jeg lite på det hele til det begynner i Norge igjen utpå nyåret. Har f. eks. ikke hørt årets vinner fra Aserbajdsjan en eneste gang etter finalen i mai.

Min største favoritt blant alle Grand Prixsanger fikk jeg allerede med vinneren i 1972, da jeg altså var 9 år. Og fortsatt synes jeg "Apres Toi" med Vicky Leandros er en mektig sang. Til dags dato har jeg ikke skjønt et kvekk av teksten, men det gjør ingen ting. Det er stemmen til Vicky Leandros og det er dramaturgien i sangen som gjør den til noe helt spesielt. Samt fremførelsen. Må vel innrømme at jeg som 9-åring var litt småforelska i Vicky Leandros, hun framstod som litt mystisk for en norsk guttunge. Og det bidrog nok også til at jeg ble helt bergtatt av sangen.

lørdag 17. september 2011

Min første favoritt

Det var som 8-åring i 1971 at jeg oppdaga moderne musikk, pop, rock osv. Den aller første favorittsangen min, den som åpna ørene mine var en enkel sak fra det skotske bandet Middle of the Road. Forståelig nok en sang som har en spesiell plass i hjertet mitt, sjøl om den som sagt er enkel.

onsdag 14. september 2011

My Chemical Romance



Basert på de artistene jeg har presentert tidligere i bloggen så er nok My Chemical Romance et overraskende valg. At en på 48 liker MCR skurrer kanskje litt, men akkurat det bryr ikke jeg meg så mye om. Det er herlig rytme og driv i musikken og de spiller en rock som jeg liker rett og slett.

Det var min eldste datter som fikk meg interessert i de under en ferie for fire år siden og jeg fikk se en dokumentar-DVD der jeg fikk et positivt inntrykk av bandet og bandmedlemmene. Bl. a. vokalist Gerard Ways oppgjør med sin dopfortid og hvordan han kom seg ut av misbruket avtvang respekt hos meg. Jeg kjøpte ikke da noen av CD-ene deres, men da "Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys" kom ut ifjor kjøpte jeg den uten å ha hørt noen av sangene på forhånd.

Og jeg ble ikke skuffa. I mine ører så leverer MCR her rock av høy kvalitet. Og det var nettopp den musikken jeg tydde til etter skuffelsen over at mitt kjære Molde rota bort en 2-0 ledelse mot Brann sist søndag. Rett nok fant jeg først trøst i Ofra Haza på YouTube, men da jeg la meg for kvelden var det MCR jeg tydde til på Ipoden for å få skuffelsen ut av systemet. Det er rock med trøkk jeg trenger i slike stunder og det fikk jeg da.

Ikke minst min favoritt fra albumet, "Bulletproof Heart".

søndag 11. september 2011

Hjerterknekt





Hjerterknekt fra Hadeland er et av mine norske favorittband. Har tre CD-er med de med mye fengende musikk og gode tekster.  Jeg har deres tre seneste album "Tvoli" fra 2001, "I ly av mørket" fra 2006 og "Et langsomt farvel" fra 2010. Dette er fengende musikk med mest preg av folk og country. Skulle gjerne ha opplevd disse gutta live, men de har så vidt jeg vet ikke vært på mine trakter. Ihvertfall ikke den tida jeg har bodd i Førde.

Hjerterknekt er vel mest kjent for "Menn av Hjertet" fra 1995, en skikkelig radiohit som fortsatt spilles en del på radioen. Jeg har valgt "Konge For En Kveld" fra albumet "Tivoli", en drivende god sang med en tekst som mange av oss menn kan kjenne oss igjen i......:-) Frontfigur Henning Klevmark har også ei behagelig stemme som passer til den musikken Hjerterknekt spiller.

fredag 9. september 2011

30. august 1985



Fredag 30. august 1985 ble en dag som ble bestemmende for hvordan livet tok veien, ja, for der jeg er i dag. Jeg var i Trondheim, hadde gitt opp og komme inn på sosialhøgskolen og hadde tenkt ut en vei videre med vekt på sosiologi, der grunnfaget var fullført. Jeg trengte et grunnfag til før jeg gikk videre med mellomfag og hadde søkt meg opp på pedagogikk og psykologi. Den dagen var planen å oppsøke en studieveileder på universitetet for å klargjøre hva som var det beste valget av de to.

Så langt kom jeg ikke, for jeg ble vekket av en telefon som fortalte at jeg var kommet inn på sosialhøgskolen i Stavanger med studiestart påfølgende mandag 2. september. Jeg fikk bare noen få timers betenkningstid.

Kort fortalt så møtte jeg opp i Stavanger 2. september etter ei mildt sagt meget hektisk helg. I ettertid ser jeg at det valget jeg gjorde den dagen var bestemmende for hvordan livet mitt skulle bli videre. Hadde jeg takket nei hadde jeg sikkert ikke hatt de barna jeg har i dag og jeg hadde ikke hatt det livet jeg har i dag. Litt av en tanke egentlig.....

Utrolig nok, den fredagen fikk jeg tid til å stikke innom ei platesjappe i Trondheim og kjøpe en kassett. Hvorfor jeg valgte John Cafferty & The Beaver Brown Band vet jeg ikke. Men den skiva, "Tough All Over" vil jeg for alltid forbinde med den dagen jeg gjorde et valg som ble bestemmende for resten av livet mitt.

I retrospekt kan en jo si at John Cafferty var en noe bleik Springsteenkopi. Men en sang jeg falt pladask for var "Tex Mex (Crystal Blue)". Da CD-en kom i postkassa for tre uker siden var det rent magisk å sette på CD-spilleren og høre denne sangen. Det var gårsehudfaktor de luxe. Mange følelser som vella opp i meg. Absolutt en sang som betyr veldig mye for meg.

Hvis noen husker filmen "Eddie & The Cruisers" fra 1983 så var det John Cafferty & The Beaver Brown Band. De kom fra USA's minste delstat Rhode Island og hadde en viss suksess med dette albumet, godt hjulpet av Eddie & The Cruisers-faktoren. De ga ut et par album til, men gikk så inn i glemselen.

.

torsdag 8. september 2011

The McClymonts



Jeg liker å oppdage litt ukjente artister, slike som mange ikke vet om. Som de australske søstrene i The McClymonts (Brooke, Samatha og Mollie). Da mine store favoritter Sugarland, som jeg skal komme behørig tilbake til senere turnerte i Australia for noen år siden åpnet The McClymonts for de på et par av konsertene.

Det var nok for meg til å sjekke de ut. Og jeg likte det jeg hørte! Har kjøpt 2 CD-er med de, men mangler den første, en EP med 6 sanger. Blant de denne som jeg linker til her som var mitt første møte med The McClymonts. En skikkelig gladlåt som du bare må bli i godt humør av! (Og samtidig lærte jeg hvordan linke til YouTube-videoer.....:)

onsdag 7. september 2011

Not Ready To Make Nice



Jeg nevnte Dixie Chicks i går og spinner videre på de i dag. En av de sterkeste sangene og tekstene jeg vet om er nemlig "Not Ready To Make Nice".

Dixie Chicks var kanskje countrymusikkens største stjerner ved siden av Garth Brooks på slutten av 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Trioen, bestående av Natalie Maines, Martie Maguire og Emily Robison oppnådde enorm kommersiell suksess med sine album "Wide Open Spaces", "Fly" og "Home". De var countryens kjæledegger og fylte stadion etter stadion.

Men etter at Natalie Maines, under en konsert i London 10. mars 2003 brukte sin ytringsfrihet og sa disse ordene:
"Just so you know, we're on the good side with y'all. We do not want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas.", ja, da brøt helvete løs.

De ble bannlyst og boikottet av countryradiostasjonene, fans i hopetall vendte de ryggen. Drapstrusler kom og de gjennomgikk en forferdelig tid.

Men revansjen skulle komme og den ble søt. Albumet "Taking The Long Way" ble sluppet i mars 2006 gikk rett til topps på Billboard Hot 100 og på Countryalbumlista til tross for at de knapt nok ble spilt på countrystasjonene. Året etter ble de nominert i fem kategorier itil Grammyutdelinga og vant alle fem, bl. a. for "Album of the Year". Mens de fikk ingen nominasjoner til Country Music Awards eller Academy of Country Awards.

"Not Ready To Make Nice" ble Dixie Chicks' terapi og revansje. Det er en meget sterk tekst, og sangen gjør meg egentlig stum av beundring. De betalte en høy pris for å bruke sin ytringsfrihet, men stod rakrygga og leverte altså et knallalbum. Natalie Maines er definitivt en av de kvinnene jeg beundrer mest. "Not Ready To Make Nice" gir meg gåsehud:



I'm not ready to make nice
I'm not ready to back down
I'm still mad as hell and I don't have time to go 'round and 'round and 'round
It's too late to make it right
I probably wouldn't if I could
'Cause I'm mad as hell
Can't bring myself to do what it is you think I should
I made my bed and I sleep like a baby
With no regrets and I don't mind sayin'
It's a sad sad story when a mother will teach her
Daughter that she ought to hate a perfect stranger
And how in the world can the words that I said
Send somebody so over the edge
That they'd write me a letter
Sayin' that I better
Shut up and sing or my life will be over

tirsdag 6. september 2011

Chely Wright



I går fikk jeg den nyeste CD-en til den amerikanske countrysangeren Chely Wright i postkassa, "Lifted Of The Ground". Chely Wright er ikke noen gjennomsnitts countryartist. Hun er den første etablerte amerikanske countrysangeren som har kommet ut av skapet som homo, eller lesbisk i hennes tilfelle.

Jeg liker country, det er noe med rytmen som tar meg, og jeg har vært over på Country Music Festival i Nashville. Samtidig er det bare å erkjenne at den jevne countryfan i USA er rimelig konservativ, og langt fra mitt politiske ståsted. Stort sett bryr det meg ikke, da det er musikken og opplevelsen den gir meg som er det viktigste.

Men jeg beundrer også de countryartistene som tør å stå opp, som ikke vil være helt mainstream. Som Dixie Chicks, som fikk forferdelig pes etter Natalie Maines uttalelse om at hun skammet seg over å være fra samme delstat som USA's (daværende) president. Jeg skal komme tilbake til Dixie Chicks i et senere innlegg, nå tar jeg for meg Chely Wright.

For hun fikk også veldig mye pes etter at hun kom ut av skapet ifjor. Mange "fans" vendte henne ryggen, ville ikke godta hennes rett til å være den hun er, kunne elske den hun vil. Rettigheter som vi ser på som selvfølgelige og universelle. Men ut fra den motgangen leverte altså Chely Wright "Lifted Of The Ground", et album med 11 sterke sanger. Sanger med kjærlighet og varme, sanger med fortvilelse, sanger med håp, sanger med et budskap.

For meg blir musikkopplevelsen størst når musikken, stemmen/talentet, personligheten og budskapet går i ett. Hver for seg kan du av de fire elementene få stor musikk, men når de går i ett, da blir opplevelsen sterkere.

Slik er det med de 11 sangene på dette albumet med Chely Wright, og en av de sterkeste sangene er "Notes For The Coroner". Lytt til teksten, den er sterk!


mandag 5. september 2011

Hilde Heltberg



I går døde en av Norges vakreste stemmer. Hilde Heltberg var ikke den som var oftest i media, men få var mer anerkjent enn henne i artistmiljøet. Jeg har ingen CD med henne, men har nå bestilt den ene de hadde av henne på cdon.com, "Don't Come Closer" fra 2003. Hvis noen kan gi meg tips hvordan jeg kan få tak i hennes andre album vil jeg være dypt takknemlig for det.
Hilde Heltberg hadde en varhet i stemmen som var få forunt, og det ga hennes sanger en ekstra dimensjon. Hun vil bli sårt savnet, ja, hun var en av de aller beste, og den hyllesten hun får i dag er så fortjent, så fortjent.

"Når Vi Deler Alt" som hun gjorde sammen med Jonas Fjeld viser det jeg forbinder med Hilde Heltberg, den vakre varheten i hennes stemme, en varhet som er med og opphøyer denne sangen til en perle i norsk musikkhistorie:


Velkommen til min musikkblogg

Hei!

Knut Olav Halseth er navnet mitt, 48 år, jobber som sosionom ved Førde sentralsjukehus. Gift med Eva, har tre voksne/nesten voksne barn som bor i Kristiansand.
De fleste kjenner meg nok som fotballmann, er aktiv på mange felt i lokalfotballen i Førde og Sogn og Fjordane. Denne bloggen skal ikke handle så mye om fotball, men mer om musikk, som er min andre store lidenskap. Musikk er noe jeg aldri kan få nok av og som jeg må ha med meg hver dag. Jeg er av den gamle sorten som må ha original CD-en i hylla sjøl om jeg ripper de til dataen og videre til Ipoden min.
Når det gjelder genre er jeg åpen for det meste, bare jeg slipper opera, operetter og eksperimentell jazz, samt det vi enkelt kan kalle intetsigende pling-plong.
Rock, pop og country er vel musikkgenrene som ligger nærmest hjertet mitt, men er musikken god, er stemmen vakker så betyr ikke genre noe for meg.
I denne bloggen vil jeg skrive om musikk som betyr mye for meg, som har gjort og gjør inntrykk, og hvorfor. Bli med meg på en reise i vakker, spenstig og god musikk!