Ingvild Flottorp - It All Seems So Clear

At det norske americana, eller nordicana-miljøet blomstrer har vært en sannhet i noen år og er noe som forlengst er blitt lagt merke til utenlands, også over dammen. Nye talenter kommer til stadighet fram i rampelyset og sist ute i så måte er Ingvild Flottorp fra Åmli i Agder. Og med søsken som også er kjente musikere i sjangeren, som storesøster Johanne i The Northern Belle har 22-årige Ingvild mye godt å slekte på. Og albumet er produsert av storebror Tobias, og han har gjort en fortreffelig jobb.

Ingvild Flottorp er nå ute med debutalbumet sitt, og det har i sannhet vært en stor glede å høre på denne musikken nå i helga. Det er livat, det er fengende og vi har å gjøre med en artist med en særegen stemme. Kate Bush er vel den som er mest nærliggende å tenke på skal jeg sammenligne. Sjangermessig er det en viss forskjell, men altså ikke i stemme.

Åpnings- og tittelsporet er med sine 59 sekunder som en liten aperitiff på hva som kommer før det hele slår ut i full blomst med (At Least I Got To) Stay Around. En låt som er nokså betegnende for mye av det som venter deg de neste 36 minuttene. 

Dette er melodiøst, det er fengende og det går rett hjem hos meg. Like fengende I'll Be Alright følger på mens takten går litt ned på Like You Used to Be, og vi får den variasjonen som et album trenger.

A Part Of Me er en artig og livat sak der Malin Pettersen også er med på vokal, kanskje den låten på plata som er aller mest country. Home er også en livat og fin sang.

Not Anymore er blitt min favorittsang på skiva uten at jeg 100% vet hvorfor. Men det er noe med at her føler jeg at Ingvild Flottorp kommer ekstra nær meg med sin vokal. Så er det rytmen, sjølve melodien som har en form som jeg elsker, samt den enkle, men virkningsfulle koringa. Alt dette til sammen gjør at dette er en låt som virkelig står ut for meg. Inn på min spilleliste over "Årets sanger 2021":

Til slutt vil jeg ta med en låt som skiller seg litt ut, en duett med Nicolai Herwell, I Don't Believe You Anymore. Musikalsk sett en uventa låt basert på det som ellers er på skiva, men etter noen lytt så fungerer denne også for meg. Og jeg tenker at det er bra at en slik låt er med, rett og slett for å utfordre meg som lytter. Men som også forteller meg at vi har å gjøre med en artist som ønsker å utforske ulike musikalske uttrykksmåter. Og det er en styrke.

Jeg har ikke vært innom tekstene. De er stort sett sentrert rundt mellommenneskelige relasjoner og de oppturer og nedturer vi opplever i den sammenheng, både i vennskap og i et kjærlighetsforhold. Sødme og bitterhet og sorg og lettelse over at det er over. Uansett hva låtene dreier seg om så føler jeg at jeg tror på historiene Flottorp forteller meg. Det er en ekthet over det hele som gjør nettopp det. 

Så utifra det jeg her har skrevet så blir dette albumet en helhet som jeg liker. Ingvild Flottorp har starta sin reise som plateartist med et album som vitner om stort talent, sterk musikalitet og en teft for de gode melodiene. Glemmes må heller ikke de musikerne hun har med seg. En meget kompetent og spilleglad gjeng som er med og løfter dette opp til en minnerik lytteropplevelse.

Karakter: 5,5.

Achille Lauro - Lauro

Jeg har egentlig sluttet å bli forbløffet over det italienske fenomenet Achille Lauro som i løpet av coronaåret 2020 ga ut ikke mindre enn 3 album, eller ett fullt album og to EP-er vil kanskje noen si. Men for meg var det tre selvstendige album som alle stod på egne bein. Og jeg lot meg fortrylle av en kunstner og artist som pekte nese til pandemien og ikke lot den ødelegge for hans store planer for året.

Men Achille har bare fortsatt. Nye låter har kommet jevnt og trutt og under San Remo-festivalen første uka i mars hadde han som gjesteartist fem strålende opptredener, den ene mer spektakulær enn den andre. Med det befestet han sin posisjon som en av Italias fremste artister, men også som en av de mest kontroversielle. For en kan ikke være likegyldig til Achille, beviset på det er jo at etter hver opptreden så var det diskusjon om den på TV dagen etter.

Achille tar etternavnet sitt som tittel på dette albumet som kom ut sist fredag. Og ikke bare det, han har også en tittellåt på albumet. En selvbiografisk låt der jeg av ren nysjerrighet har funnet fram til engelsk oversettelse av teksten. Men først låten, med video sluppet i går, og der vi i korte glimt får se artisten som barn og ungdom.

Musikalsk sier denne låten meg at Achille, som den sjangersprengende artisten han er nå også har gitt seg rocken i vold. Dette er nemlig ikke den eneste låten på denne skiva der rocken er framtredende. Så er det teksten, som jeg velger å gjengi på engelsk med det forbeholdet at dette er Google Translate og at det derfor kanskje ikke blir 100% korrekt. Selve teksten er hentet fra spinlyrics.com

[Verse 1]

Eh-ah, oh, huh

And Lauro

Do not do it anymore

At Sandro's house

No, I'm not going there anymore

No, no

And those like us

It is half past twelve

And this house is the Chelsea Hotel, Hotel

We sleep in thirty ah, ah

 

[Pre-Chorus]

And now God exists

He's in the limo

He waits for us downstairs

We write names on each other

It is always pour amour

 

[Refrain]

Oh yes

I do not do it anymore

Four days awake

I do not do it anymore

Arguing for you

I do not do it anymore

To call you at night

Breakfast with pills

Breakfast with pills

 

[Verse 2]

Laurel

Do not do it anymore

But I know you don't care

You don't care ah, ah

And now the millions, Gerry

Keep them to yourself

I chose the stars

And they then chose me

 

[Pre-Chorus]

And it was a jungle

Now it's ours, my love

From Barabbas to Maharajah

But in a limo

 

[Refrain]

Oh yes

I do not do it anymore

Four days awake

I do not do it anymore

Arguing for you

I do not do it anymore

To call you at night

Breakfast with pills

Breakfast with pills

Oh yes, yes, oh, oh

 

[Verse 3]

Mom doesn't recognize me anymore

But then she tells me:

"Lauro is always you

You haven't come back here for months "

A ma ', don't worry I'm with you tonight

 

[Refrain]

Oh yes

I do not do it anymore

Four days awake

I do not do it anymore

Arguing for you

I do not do it anymore

To call you at night

Breakfast with pills

Breakfast with pills

Breakfast with pills

 

Her er det rom for tolkninger, men han begynner med et minne fra barndommen og det kan også synes som at Achille har hatt en periode i livet med pilleavhengighet som han nå har kommet seg ut fra. "Breakfast with pills" og "Four days awake" sier det egentlig ganske tydelig. Og at han beroliger med "I do not do it anymore". Med andre ord en rimelig selvutleverende låt dette, og det er også denne som er gitt ut som singel i forbindelse med albumslippet.

Men det har kommet tidligere singler i år som også er med, SOLO NOI (Bare Oss) var den første, en låt som er mer neddempet, men der vi også har et rockeriff.

En trend den siste tiden har vært at noen artister har skrevet sine låttitler med bare små bokstaver. Achille går den andre veien på dette albumet, alle titlene er skrevet med blokkbokstaver. For meg er det et ytterligere tegn på at vi har å gjøre med en artist som går sine egne veier. Han vil helt tydelig ikke settes i bås.

MARILÙ kom som singel i slutten av mars.

COME ME (Som Meg) er faktisk en litt fengende poplåt, noe som igjen viser en artist som har gjort det som sitt varemerke å variere sin musikalske uttrykksmåte nærmest fra låt til låt, men uten å miste sine særtrekk. Du skal være en stor kunstner som klarer det, og du skal også ha god selvtillit og tro på deg selv som en god formidler når du gjør det.

 

En Hangman som coverbilde gir meg enda et signal om at Achille også er et menneske som har slitt med sitt, som altså tittellåten bar bud om. Selv om jeg sjelden har sett han smile så har jeg fra første stund merket at det er ekstremt mye følelser i Achilles låter, også i hans stemme. Så det virker som at han er en artist som ikke er redd for å gjøre seg sårbar, og det er bra.

FEMMINA (Hun) er også en sang med mye følelser.

Til slutt GENERAZIONE X som er det jeg vil kalle en insisterende rocker, og jeg må jo bare si at det er kult at Achille på flere låter på dette albumet har gitt seg i kast med rocken.

Det er 13 spor her, inkl. et et slags preludium på et halvt minutt. Og det er mange sterke låter, som PAVONE (Påfugl) som også er en tøff rockelåt, samt STUPIDE CANZONI D'AMORE (Dumme Kjærlighetssanger) som bl. a. utmerker seg med en herlig gitar på slutten.

Achille Lauro er som en skjønner meget produktiv, fire plater på et år vitner om en artist som er inne i en meget kreativ periode av sin karriere. Kanskje har det å komme ut av pillemisbruket gitt han den energien og kreativiteten som avhengigheten la en demper på. Uansett så er Achille en av de mest spennende artistene å følge, det skjer noe hele tiden. Og nå altså, enda et komplett album, intet mindre.

Karakter: 6.

 

Ola Børke - Places

Ola Børke er en norsk artist som var ukjent for meg inntil jeg nylig leste om han på det utmerkede nettstedet musikkbloggen.no, også kalt Dust of Daylight. Det jeg leste pirret interessen såpass at jeg ga meg til å lytte på dette albumet, som ble utgitt 26. februar. Dette er da heller ikke Børkes albumdebut, den kom i 2018 med "Silence is Broken".  

Det er tittelsporet som åpner skiva og jeg blir møtt av musikk i et litt rocka amerikanaunivers. Altså musikk som jeg ofte liker og Places er en likandes låt, passe fengende og passe rocka.

Det er også noen litt roligere låter her, og Back Against the Wall er den jeg liker best av de. Jeg synes den begynner ørlite monotont, men så tar den seg markant opp og ble til slutt en perle som jeg har lagt til min "Årets sanger 2021"-spilleliste.

These Old Tunes er en nydelig sang som jeg kan kjenne meg godt igjen i, lengselen etter de gamle, gode låtene fra ungdommen som forma min musikksmak. Får meg til å tenke på plater med Blondie, Status Quo, Ellen Foley, Bruce Springsteen, Mods, Holton/Steel og Unit Five som ble skjellsettende for min vei videre musikalsk. 

Jeg liker dennne reisen som Ola Børke tar meg med på, og jeg hører at han har et godt samspilt band med seg, og de gjør alle en solid jobb i å forme dette til en musikalsk enhet som faller i smak hos meg. Tekstene er også gode, det er lite klisjeer ute og går her. Men tanken slår meg når jeg lytter at det hadde vært kjekt å høre Ola Børke på norsk. Han har en utmerket formidlingsevne og derfor tror jeg at låtene hans også hadde gjort seg godt på morsmålet.

Børke finner sine inspirasjoner både i rocken og countryen, noe jeg bl. a. hører gjennom en lengtende steel i noen av låtene. En steel som på en måte duver over resten av musikken på en behagelig måte. Avslutningssporet Reborn er et godt eksempel på dette.

Jeg avslutter med No One Under the Bridge, en litt slentrende låt der lengselen i teksten tilbake til en sorgløs ungdomstid på en ypperlig måte blir forsterket av musikken.

12 låter som klokker inn på snaue 54:30 føles ikke for langt fordi Børke og bandet gjennom variasjon og spilleglede klarer å holde på interessen min fra start til slutt. Det gjør dette til en helhet som jeg liker og som gjør meg spent på å følge Børke på hans musikalske vei videre.

Tl slutt et morsomt funfact: Ola Børke er i det sivile direktør i Eidsiva Bioenergi på Hamar.

Karakter: 5.

Esther Rose - How Many Times

Esther Rose er en New Orleans-basert artist innafor alt. country. Hun har nylig gitt ut sitt 3. album etter debuten "This Time Last Night" i 2017 og "You Made It This Far" i 2019.

På hennes Spotify-side står det at dette albumet er laget etter en periode der hun har vært i stadig bevegelse. I løpet av to år flytta hun tre ganger, opplevde et brudd og turnerte mye. Det merkes på tekstene der flere av de er rundt bruddet med eks-kjæresten og tanker rundt det. Musikken er spilt rett inn og ved første lytt syntes jeg det hørtes vel amatørmessig ut. Men etterhvert er det bare blitt mer og mer sjarmerende, og nå synes jeg at det momentet er et av albumets sterkeste sider.

Tittelsporet åpner plata:

De fem første sangene er alle herlige og med rike lydbilder. Jeg har rett og slett problem med å velge hvilke jeg skulle ha med her, men albumets største høydepunkt My Bad Mood må med. En låt som jeg har tatt inn på min spilleliste over "Årets sanger 2021". Jeg elsker lydbildet på denne sangen.

Coyote Creek har musikalsk sett et lengtende drag over seg og det passer meget bra til en tekst der en lengter etter sin kjære.

Midt på skiva kommer et par låter som jeg ikke 100% får helt tak på, men de tre siste igjen er av typen som de fem første. Skikkelig gode feelgood-låter, sjøl om det også her er litt om forholdet som er over. Mountaintop er en av disse sangene med et nydelig og fyldig lydbilde som likevel lar Esther Rose være i forgrunnen med sin fine stemme. Are You Out There? er skrudd et hakk ned taktmessig, og her liker jeg spesielt godt midtpartiet der fela får være i front.

Jeg avslutter med den siste av de ti låtene, Without You, som er en spenstig sang.

Alt i alt så er dette en behagelig og god plate som jeg er blitt mer og mer glad i den uka jeg nå har hørt på den. Det at musikken er tatt rett opp slik den var gir mer ekthet og nærhet, og det styrker plata synes jeg. Esther Rose er definitivt en artist jeg kommer til å følge med på framover.

Karakter: 5,5.

Metalite - A Virtual World

Svensk powermetal, også det anbefalt av en kompis. Det 3. albumet Metalite gir ut, det andre med Erica Ohlsson som vokalist. Edvin Premberg starta bandet i 2015, da med Emma Bensing som vokalist. Ellers består bandet av Lea Larsson på trommer, Robert Örnesved på gitar og Robert Majd på bass.

Det som kjennetegner Metalite er deres implementering av EDM i musikken sin. Jeg er ikke den som er størst fan av EDM og det er en tilvenning å få det så sterkt inn i metal som vi får det på enkelte av låtene her. Men det fungerer etterhvert overraskende bra, og derfor er dette som helhet blitt et skikkelig bra album.

Jeg vil vel si at tittelsporet som starter skiva er litt vel standard powermetal, men de ti resterende er det jeg vil kalle gromlåter. Og moroa starter med Cloud Connected.

Og spesielt når Talisman som spor 3 tar av koser jeg meg, og denne er da også inne på min spilleliste over "Årets sanger 2021":

Erica Ohlsson er en eminent sanger og gir låtene det rette drivet. Musikken er også av en type powermetal som jeg liker. Det er melodiøst, det er ikke bare øs-øs som det av og til blir og som trekker ned. Her er det variasjon i de fleste sangene, og da blir det det jeg vil kalle et helstøpt album.

Sånn sett er Beyond the Horizon også en kremlåt og her er EDM sterkt tilstede, spesielt i starten. Heldigvis blir det ikke for mye, Metalite evner å la metalen være i førersetet og da fungerer det helt greit med noe EDM attåt for å si det på den måten.

Peacekeepers er også en låt som treffer meg godt, eneste minuset er litt enkel tekst i starten av refrenget: Peacekeepers/Keepers of peace.

Disse fire låtene her på rekke og rad gir plata et stort løft og det holder seg helt ut. Det som ofte kan bli et minus i denne metalsjangeren her er at det går i ett hele tida, men som nevnt har Metalite den evnen at de varierer rytmen og lydbildet i låtene sine slik at dette her blir av typen powermetal som jeg liker å høre. Ergo forblir musikken interessant hele tida.

Artificial Intelligence er den siste låten jeg tar med. Høyst aktuell, da kunstig intelligens er på sterk frammarsj og noe som  vi snart må regne med blir en så integrert del av livene våre at vi ikke tenker på det. Noe som vi absolutt må være obs på.

Som dere skjønner, dette er musikk som faller i smak hos meg. Drivende god powermetal er noe av det beste jeg vet innafor metal og Metalite er gode ambassadører for denne typen musikk.

Karakter: 5,5.

Israel Nash - Topaz

For noen få uker siden ble jeg av en kompis anbefalt det nyeste albumet til en da for meg ukjent artist ved navn Israel Nash. "Topaz" kom ut 12. mars, jeg hørte på det og syntes det var ensformig og la det vekk. Men etterhvert følte jeg at jeg måtte gi plata en ny sjanse, basert på tidligere erfaringer der et så som så førsteinntrykk er blitt forandret når jeg har gitt en skive en ny sjanse.

Og det var akkurat det som skjedde. Vel opplever jeg fortsatt at låtene stort sett går i den samme takten, men det er likevel låter med spennende nok nyanser til at jeg nå er blitt glad i denne musikken.

Et meget godt eksempel er Closer, en perle som faktisk har fått sin plass på min spilleliste over Årets sanger 2021.

Hvem er så denne Israel Nash? Det er en 40 år gammel artist som iflg. Wikipedia nå er ute med sitt 6. studioalbum, etter debuten i 2009. Opprinnelig fra Missouri, men etter noen år i New York flytta han til Dripping Springs i Texas i 2011, hvor han fortsatt bor. Han har opparbeidet seg et bra marked i Europa og har fått meget gode anmeldelser i prestisjetunge magasiner som Q og Classic Rock, men er også en god del spilt på uavhengige radiostasjoner i USA.

Mange av låtene på denne skiva vil jeg si har et litt drømmende og dvelende preg, men Nash er flink til å variere lydbildet slik at låter som ved første lytt var litt kjedelige for meg likevel har blitt nyanserte og spennende. Således er Canyonheart blitt en annen favoritt fra dette albumet, og her er et fint utendørs akustisk liveopptak. En nydelig kjærlighetslåt med opptak gjort av en av de nevnte uavhengige radiostasjonene som spiller Nash sin musikk.

Down In the Country er en låt som bringer tankene mine inn på et par av de mer soulpregede låtene til Gram Parsons, som She og A Song for You fra hans debutalbum "GP". Jeg kan på en måte føle Gram sin ånd sveve litt over denne låten her, bl. a. med bruken av blåsere.

Sutherland Springs minner meg også om Gram Parsons og har da også et tydelig countrypreg. Om skytetragedien i en kirke der 5. november 2017 der en mann ved navn Devin Patrick Kelley drepte 26 mennesker og skadet 20 i det som var den verste skytemassakren i Texas og den 5. verste i USA. Et dystert bakteppe for denne sangen altså, og jeg synes Nash behandler temaet med verdighet her.

Israel Nash er tydeligvis en uavhengig artist som står på egne bein og som gir ut den musikken han føler for. Altså en artist og kunstner etter mitt hjerte. Dette er ikke ei skive for deg som vil ha hæla i taket, men heller ei plate å koble av til og rett og slett nyte. Gjør som meg og gi den flere sjanser hvis det ikke går helt hjem ved første lytt, for når du får denne musikken under huden så blir du glad i det Israel Nash og hans musikere gir deg her.

10 gode sanger er det blitt, og jeg er glad for at jeg hørte på den indre stemmen som sa at denne musikken måtte jeg gi en ny sjanse.

Karakter: 5.