Lars Lillo-Stenberg - Everything Is Relative

 

På sitt nye album gjør Lars Lillo-Stdenberg noe han sjelden har gjort, det være seg med deLillos eller som soloartist, nemlig å synge på engelsk. Og jeg må innrømme at ved første lytt så var det veldig uvant og litt rart å forholde seg til. Jeg tok faktisk meg sjøl i å tenke på hvilke ord og vendinger han hadde brukt hvis sangene var på norsk. Etterhvert har jeg vent meg til det, men jeg har fortsatt den lille følelsen at det hadde vært interessant å få disse sangene på norsk. På den annen side har jeg stor respekt for en artists valg når det gjelder sitt kunstneriske uttrykk, Og det er jo slik at nesten all norsk amerikana er på engelsk.

For det er nettopp det Lillo-Stenberg gjør her, han hopper på det store norske amerikanatoget, der vi har mange artister som i flere år nå har gitt oss kvalitetsmusikk på stripe. Inni denne sjangeren har vi også en dæsj country, og Lillo-Stenberg tar også turen innom der. Som på åpningssporet Waiting For The Morning. Om det å ikke få sove og bare bli liggende og vente på morgenen. Dette er det jeg vil kalle godcountry, en behagelig låt som glir silkemykt avgårde:

På tittelsporet tar Lillo-Stenberg for seg Albert Einstein, og måten han på franskengelsk synger ordene Everything is relative gir låten en sober tøtsj, en evne han har brukt med stort hell flere ganger med deLillos. Også tekstmessig kunne dette vært en god deLilloslåt, men da på norsk sjølsagt.

På Some People In This Land er den amerikanske folkveteranen Loudon Wainwright III med som duettpartner. Dette er herlig bluegrass der de Lillo-Stenberg og Wainwright undrer seg over de folkene det ikke er lette å forstå seg på, sikkert både her til lands og over dammen. Hvem de tenker på her vet jeg ikke, men jeg får ihvertfall assosiasjoner til antivaksere, pandemifornektere, det jeg vil kalle klimastrutser de Putinvennlige blant oss., og hvis vi ser over Atlanteren, Trumpister.

Heart Of The Earth er også en av de låtene jeg tenkte meg i norsk språkdrakt, en låt som også har et fint countrypreg:

Dette er de fire første låtene av i alt tolv. Av de andre velger jeg Great Cosmic Nurse, som på eneglsk har den samme litt absurde teksten som vi av og til finner hos deLillos. En nær reinspikka countrylåt dette, og det digger jeg!

Gives Me A Thrill er  den mest rocka låten her, og det er godt og også få et spor som røsker litt i rockefoten. Jeg elsker også rocketendensene i It's Only A Name, men det som trekker ned her er godt over minuttet med høy latter og ditto snakking etter at musikken er over. Det kunne fint ha vært luka bort, jeg hopper ihvertfall over til neste låt når den støyen starter opp. Og den neste låten er den siste, der Lillo-Stenberg hyller sine musikkolleger i den musikalsk nedpå Oh Yeah, Thank You.

Har så Lars Lillo-Stenberg lyktes med dette prosjektet? Svaret mitt på det er ubetinget ja. Når jeg fikk vent meg til at han synger på engelsk her så fant jeg mye av den musikalske lekenheten som han bestalter sammen med deLillos. Og dette står ikke noe tilbake kvalitetsmessig i forhold til det norske artister har gitt ut av amerikana og country de siste ti årene. Rett og slett musikk til å bli glad i!

Karakter: 5/6.

Lucy Spraggan - Balance

Lucy Spraggan er ute med nytt album, og etter at Choices begeistret meg i 2021 var det med forventninger jeg begynte å lytte på denne utgivelsen her. Og som med det forrige albumet så er det musikk som sakte, men sikkert har vokst på meg. Jeg har måttet gi skiva noen lytt før det helt har sunket inn hos meg. Sånn er det bare med musikk, noen ganger er den umiddelbar og jeg blir glad i ei skive tvert. Andre ganger må jeg høre på den mange ganger før låtene har satt seg og jeg blir skikkelig glad i de. Lucy Spraggans musikk faller inn under sistnevnte kategori, og det er helt greit. Og derfor gir jeg alle det rådet om at er det musikk du ikke helt får tak på i førsten men som du føler har noe ved seg, gi den flere sjanser og etterhvert er sjansen stor for at du vil omfavne denne musikken.

I åpningslåten Everything Changes ser Spraggan tilbake på de ti årene siden hun slo gjennom i engelske X-Factor i 2012, og hva de har gjort med henne som artist, men ikke minst som menneske. Om venner hun har mistet, og som hun savner, om det å kutte ut alkohol for å komme i bedre kontakt med seg selv. En god låt og starte dette albumet med:

På forrige album ble jeg ekstra berørt av Sober, låten der Spraggan bekjentgjorde at hun kuttet ut alkohol. Og hun nevner det også i OCD, at hun våkner opp edru om morgenen og at det gjør det lettere for henne å håndtere sine egne følelser. Egentlig et like sterkt vitnesbyrd som det Sober var. Teksten er dypt personlig, og det å åpne opp om at en sliter med OCD, altså en tvangslidelse er også sterkt. Det gjør at Spraggan for meg framstår som en ekte og sannferdig artist. Jeg tror på det hun formidler i tekstene, det føles ærlig og rett fra hjertet:

Dessuten, dette er det jeg vil kalle organisk popmusikk. Det er pop med ekte instrumenter, det er ikke noe EDM-aktig over dette her. Og da kan jeg like pop også, når det er ekte instrumenter, når det er tekster som berører og som jeg hører betyr noe for artisten. 

Cocaine er også en låt som berører. Om hun som føler at partneren prioriterer det såkalt "søte liv" med festing og dop framfor henne. Det er mye frustrasjon her, og Spraggan formidler den på en måte som gjør at jeg klarer å sette meg inn i den frustrasjonen.

Men her er også en gladlåt som Manchester, der Spraggan synger om sin kjærlighet til byen hun bor i. It's not pretty this city, but it's mine er bare så godt sagt. Et sted trenger ikke å være estetisk pent for at du skal bli glad i det. For det er menneskene som bor der som gjør stedet til det det er. Omtrent som jeg følte det etter at jeg flytta til Førde i 1998, et sted som da var kåret til Norges styggeste by. Men jeg fant fort ut at den karakteristikken ikke gjaldt for menneskene som bodde der.

På avslutningssporet Cost of Living hører vi en Lucy Spraggan som snakker versene, og der hun tar inn over seg hvor tøft det er blitt for så mange briter nå, med en kraftig stigende fattigdom. Det er så viktig med artister som har sosiale antenner, som ser hva som foregår i samfunnet rundt de, og som ser nøden hos de som sliter. Lucy Spraggan er helt tydelig en slik artist.

Det er 14 låter her, og et par er litt forglemmelige. Men det veies opp av at det store flertallet av låter er slike som berører og som jeg husker. Som Underdogs, der budskapet er at det ikke er rart at vi blir glade i underdogs, de som slår nedenfra. Fordi vi ser hvordan de kjemper. Not Another Travelling Song er også en nydelig sang. Om det å savne partneren som er langt borte og i en helt annen tidssone, og at en bare må ringe selv om det er en helt annen tid på døgnet for den en elsker.

Så igjen har Lucy Spraggan gitt meg et album med mange låter som jeg tar med meg videre. Hun viser igjen at hun er en artist med substans, som lager organisk pop til meningsfulle tekster. 

Karakter: 5/6.

Levi Henriksen & Babylon Badlands - 190 Decibel Kjærlighet

Jeg har en bekjennelse å komme med: Jeg har hørt alt for lite på Levi Henriksen og hans musikk! Det skjønner jeg så altfor godt når jeg hører på dette som er det fjerde albumet han gir ut sammen med sitt band Babylon Badlands. Som også er navnet på en av hans romaner. For ved siden av sin musikerkarriere er Henriksen en vel ansett forfatter med flere romaner og noveller på CV-en. Sånn sett er han en slags norsk Ulf Lundell som kombinerer to like suksessfylte karrierer som både forfatter og musiker. Eller som karakteren Mona Hansen i min egen roman 11:59 - Jeg vil være i livet. (Unnskyld, jeg kunne ikke dy meg ... 😉)

Men det er musikeren Levi Henriksen jeg beskjeftiger meg med her, og det nye albumet de ga ut nå før helga. Og som har gått på høy rotasjon hos meg gjennom hele helga. Fordi dette er musikk og tekster som berører, og som rett ut er noe av det fineste jeg har hørt på morsmålet vårt i år. 

Det begynner spenstig med Idiot, med en tekst vi nok er mange som kjenner oss igjen i. De gangene vi har følt at vi hatt rollen som en annens idiot. Det være seg i skolegården, i yrkeslivet og rett og slett i livet i det store og det hele.

Jeg lot det brenne er min største favoritt på denne skiva, og i starten trodde jeg naturlig nok at den handlet om det å brenne sitt lys i begge ender. Men det viser seg at det handler om det å være en artist, en forfatter, eller rett og slett en kunstner, og den ensomhetsfølelsen du sitter med når du går av scenen og du er bare deg selv. Den følelsen av tomhet som bl. a. Andreas Haukeland, bedre kjent som TIX også har snakket åpent om. Åpningssetninga Jeg eide alt / Men hadde ingenting sier alt om hvor sterk og hvor nedbrytende denne følelsen kan være. Dette er også en av flere sanger der døden er tema, og setninga Du blir ikke borte før den siste som elsker deg dør er bare genial!

Med sin bakgrunn fra pinsevennmiljøet på Kongsvinger har Levi Henriksen aldri lagt skjul på sin kristne tro. Den kommer også fram i et par av sangene, men det er verken påtrengende eller forkynnende. Jeg får en dyp respekt for denne mannen og hans tro, han forteller om den på en stillferdig og naturlig måte. Fordi den er en viktig del av livet hans. Derfor blir Baklengselvas blues, der Henning Kvitnes har skrevet en tekst som egentlig er sjølbiografisk hva Henriksen angår en perle sjøl for meg som ikke tror.

Det er en låt til der Henriksen ikke har stått bak teksten, nemlig sangen som lar meg bli kjent med den svenske 1800-talls forfatteren Emilie Flygare-Carlén. Bandets roadie og sjåfør Harry Steen står bak denne teksten, og det er jo helt herlig å få dette lange navnet helt naturlig inn i musikken.

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er blitt inderlig glad i alle sangene på dette albumet. Ikke bare er tekstene jordnære og med mange nydelige poetiske vendinger, musikken er også helt herlig å høre på. Noen ganger er den bare så fengende at det er umulig å ikke synge med. Andre ganger er den lengtende og vár, som for å understreke en inderlig tekst. I det hele tatt er dette skikkelig gode musikere, samt at Freddy Holm har gjort en glimrende jobb som produsent i tillegg til at han bidrar på en del strengeinstrumenter. Foruten Henriksen sjøl på kassegitar og vokal består Babylon Badlands av Finn Lilleseth på trommer, "skrammel" og kor, Anders Bøhnsdalen på div. typer gitarer, mandolin og kor og Morten Andreassen på bass og kassegitar.

Plata tok sin tid å spille inn, noe som sikkert også skyldes pandemien. Men underveis fikk bandet oppleve at døden kom tett på, ikke minst da trommis Finn Lilleseth mistet kona si til kreft. Det, og også det at det her er musikere som kjenner at de er kommet "nord i livet" som det heter i en av tekstene. Alle mine døde blir her et sterkt vitnesbyrd, noe også Haleluja og amen er det. Det blir spesielt å høre Lilleseths koring til disse låtene. Og for bandet ble det rart å legge siste hånd på verket, bl. a. den siste gitarsoloen på nettopp Haleluja og amen to dager etter at en av deres største forbilder, Tom Verlaine, døde.

Så lenge sola står opp over festningen, Bli en stund om du kan, Elisabeth ved vinduet og Evangeline er alle perler som gjør at dette her er blitt et aldeles utsøkt album. Jeg er sikker på at dette albumet vil komme høyt på lista når jeg skal kåre Årets album om fire måneder.

Henriksen & co legger nå ut på en lengre turné, men ikke hit til Trøndelag. Det håper jeg de gjør noe med! Konsert på Moskus i Trondheim hadde passet som kaviar på egg!

Karakter: 6/6.

Colter Wall - Little Songs

Jeg har vel i omtalen av Colter Walls tre første album nærmest brukt opp superlativene. Fra den sjøltitulerte debuten i 2017 har han levert rotekte country med en dyp røst som du ikke kan tro tilhører en fyr som fortsatt er i 20-årene.

Og når Canadas store countrysønn kommer med sin fjerde fullengder så er det igjen ei skive med høyst levende, ekte og nær musikk. Wall har skjønt hvordan country & western skal lyde, og det er helt bevisst at jeg har med western her. For den forrige plata si viet han til westerndelen av sjangeren. Det var til tider skranglete, men likevel helt herlig å høre på.

Det er i det hele tatt et luksusproblem å velge sanger (som jeg har nevnt før om Wall, her passer ordet "sanger" bedre enn "låter"), for igjen er det så gjennomført og ekte fra Walls side, Men han åpner skiva med Prairie Evening/Sagebrush Waltz, som musikalsk sett er to sanger, men der han i den andre fortsetter historien han begynte med i den første sangen. Han bare skifter takt til vals, og det er altså det samme sporet. Og han passer også på å nevne en av sine store inspirasjonskilder, Merle Haggard.

Det er enkle historier Colter Wall forteller, men han forteller de med innlevelse, noe som fører til at jeg lever meg inn i de. Han liker fortsatt å ta i et tak på familiegården i Sakatchewan, og det er dette enkle livet (som jo egentlig ikke er så enkelt!) som han henter inspirasjon til sine tekster og sin musikk fra. Som tittelsporet Little Songs, der han forteller historiene til en mann og en kvinne som hver seg lever sine liv og har sine utfordringer "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og som overlever bl. a. ved hjelp av disse enkle, gode sangene som gir de styrke til å fortsette sine livsgjerninger.

Jeg elsker også Evangelina, der sangens jeg-person har sin hjertes utkårede sør for grensa i Mexico. Og der grensevakta sier: You don't need papers / I'll let you go / I can tell that you love her / By the look in your eyes now. Mer vakkert kan det ikke sies!

Og i Standing Here tar Colter Wall både et oppgjør med tilstanden i sitt Canada og verden i dag (The whole world's talkin', no one's saying a thing) og musikkindustrien, der mange påstår at de er hans venner (In my future or my pasture, they ain't welcome in). Sterke ord framført enkelt og uten å heve stemmen, likefullt blir det ikke mer virkningsfullt enn å gjøre det på den måten!

Avslutningssporet Last Loving Words, der en minnes tiden da stgore lag med cowboyer drev kyrne og oksene framover, og en trist konstatering av at de veiene nå er asfalterte. Her en akustisk versjon fra Denvers eldste restaurant, The Buckhorn Exchange:

Igjen viser Colter Wall hvorfor han er det beste som har skjedd countrymusikken på den andre siden av Atlanteren de siste ti årene. Det er slik ekte country skal være. Det er historiefortelling slik du bare finner det når denne sjangeren er på sitt beste, og jeg føler den nærheten til musikken og historiene som er så viktig for countryen.

Karakter: 6/6.

Grace Potter - Mother Road

Da jeg begynte å høre på dette albumet til Grace Potter, som er hennes tredje, levde jeg i den villfarelse at det var hovedsakelig country. Vel, der gjorde jeg for dårlig research, for dette er mer variert enn som så!

Musikken skrev Grace Potter på grunnlag av erfaringene fra en reise på veien i  sitt hjemland USA sommeren 2021. Hun overnattet på moteller og veikroer og brukte kveldene til å skrive ned tanker og låtideer hun fikk mens hun kjørte. Etter to slike turer til reiste hun så til Nashville for å spille inn musikken som kom til henne som resultat av disse reisene. Resultatet er blitt en samling med råe og herlige låter om livet, og det å finne seg sjøl.

Uttrykket Mother Road kommer Potter tilbake til i flere av låtene, ikke bare i tittellåten som innleder albumet:

Her er det mye råskap, og når vi også får videoen er dette en låt som er åpen for flere tolkninger. For meg så blir dette et budskap om å gi f... og kreve sin rett etter å ha levd et liv som undertrykt. Og at da er det egentlig det samme med metodene. Og så er det en låt som danner grunnlaget for resten av skiva. For på slutten av videoen møter vi jenta som er hovedpersonen i denne låten, Little Hitchhiker. Jenta som legger ut på en lang reise for å finne sin mor, men der eiendelen blir funnet ved en elv og hun ennå ikke er funnet, 30 år etter at hun dro.

Jeg nevnte at Potter svipper innom bluesen på et par låter. Som kjent er ikke det helt min sjanger, men hun gjør det med den råskapen i stemmen sin som bluesen fortjener. Derfor blir både Ready Set Go og All My Ghosts gode lytteropplevelser. Og i Lady Vagabond hører jeg Johnny Cash og inspirasjon fra countryen og jeg får westernfilm-vibber av musikken:

Resten av skiva derimot er pur rock'n roll med herlig rytme og Grace Potters råe, hese stemme som en bærende kraft. Futureland er den herligste av de, med en rytme som river meg med, jeg klarer ikke å sitte stille:

Rose-Colored Rearview og avslutningssporet Masterpiece er også herlig rock, men jeg velger til slutt Good Time, der alt det gode i livet feires, men der en blir bragt tilbake til livets realiteter ved at det bankes på døra og der står en politibetjent som spør om noen har sett jenta med den lille røde kofferten ... Akkurat den siste sekvensen er rett nok kun å høre på plata, ikke på videoen. Og i videoen minner Grace Potter meg om nylig avdøde Tina Turner, både i framtoning og i måten å synge på.

Grace Potter tar meg med på en reise fylt med de inntrykkene hun fikk på sine roadtrips. Musikken er variert, men fellesnevneren er en artist med en knallsterk formidlingsevne, og en stemme som får dette til å høres så inderlig ekte ut. Jeg tror på det Grace Potter formidler, som i hovedsak er sterke kvinnehistorier, og jeg elsker musikken. Hvis jeg skal beskrive dette albumet med et eneste ord, så blir det rått, i ordets aller beste forstand.

Karakter: 5,5/6.

Tove Bøygard - Kaldt Vatn

Da Tove Bøygard kom med albumet Blåe Drag i 2017 ante jeg ikke at det var den første plata i en serie på fire med de fire elementene i sentrum. Så kom Jord i 2019 (digitalt, fysisk kom den i desember-18) og i 2021 ga hun oss Eld.

Da stod bare vann igjen, og for en uke siden kom Kaldt Vatn. Bare fysisk, i form av vinyl og CD, digitalt kommer den 15. september. Det er slik Bøygard gjør det når hun gir ut album, den fysiske skiva kommer først og får leve alene en stund før musikken blir tilgjengelig digitalt. Det er flott gjort, og noe flere artister burde gjøre for å fremme den fysiske, levende musikken!

På Jord var Småkårstestament en låt som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hyllesten til faren hvis livsverk var å drive småbruket Skrindo i fjellsida i Ål i Hallingdal, og der Tove og hennes to søstre fikk sin oppvekst. (Og der hun nå bor med mann og katt). Ifjor høst døde faren, 86 år gammel og dette er en ny hyllest til faren. En mann av få ord, en mann som var mer enn fornøyd med det livet han fikk. Og når eg spurte deg om draumen, om du ville valgt eit anna liv, då snudde du deg ut mot glaset og sa: "Eg tenkji ikkji slik". En jordnær tilnærming til livet som vi moderne mennesker av 2023 kanskje bør ta med oss videre i livene våre.

Tittelsporet Kaldt vatn er om at vi i et av verdens rikeste land må innse at sjøl ikke hos oss er vi forskånet fra fattigdom. Og den har blitt enda mer synlig i år med dyrtid og uanstendig høye matpriser, som har ført sjøl folk i full jobb inn i matkøene til frivillige organisasjoner. Det er en sannhet vi må ta innover oss, sjøl om det føles som å bli truffet av iskaldt vann. Og musikken her, den har det dramaet som må til for å understreke viktigheten av budskapet i teksten. Musikerne er forresten Bøygards faste, solide lag med multiinstrumentalisten og platas produsent Freddy Holm, Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer. Tre musikere i norsk elitedivisjon, enkelt og greit!

Teksten til Sumarregn er skrevet av Bjørn Lindquist, og det er ikke ofte at Bøygard bruker andres tekster. Men denne falt hun for, om det å nyte livet om sommeren, og da spesielt mykt og varmt sommerregn. Og hennes koring på slutten av låten er bare magisk, det gir meg gåsehud og er en ren nytelse å høre på mens låten sakte fader ut.

Nøkken er det aggressive og rocka oppgjøret med våre indre demoner, vår Styggen på ryggen, de indre kreftene som motarbeider og som vil trekke oss ned i motløshet og depresjon. Her er det klar beskjed: Eg slær kji fylgji med deg!

I forbindelse med plateslippet sist uke kom også avslutningssporet Bella Ciao på singel  Bøygards oversettelse av en sang brukt av partisanerne som kjempet for frihet og demokrati i Italia under den 2. verdenskrig. Og en inspirasjon til alle de som kjemper for fred, frihet , demokrati og menneskerettigheter i 2023. 

Skam er i utgangspunktet en dyster låt, både tekstmessig og musikalsk. Men en låt som river og sliter i meg fordi jeg kan relatere så sterkt til den. Den beskriver den skammen Tove Bøygard følte over å bli mobbet på ungdomsskolen, en skam som gjorde at hun ikke sa noe hjemme. Og som fysisk rammet henne i form av snø og steiner, som hun beskriver i teksten. Og for en som ble mobbet gjennom ni samfulle skoleår og gjentatte ganger "døpt" i snø til jeg nesten mistet pusten og fikk stygge navn påklistra så er det sterkt å høre om andre som også ble rammet av nettopp det. Men samtidig er det godt å høre: Det va ikkje din feil.

Og så er det så godt å høre Driv I Land, om den store og gode kjærligheten, som Tove Bøygard har møtt i voksen alder gjennom sin mann Espen, som er den som har tatt bildene til plata. Den stødige og gode personen som drar deg i land og som elsker deg betingelsesløst. Vakkert! Vi får også noe av det i Famn, om den gode livsledsageren din som elsker deg uansett hvordan du føler deg.

Og i Halmstrå får vi heftig folkemusikk, som en hyllest til det i utgangspunktet tynne og skjøre halmstrået, som ikke lar seg knekke av at det tråkkes ned av tunge støvler, men som reiser seg igjen. En metafor på det at vi aldri må gi opp, vi kan reise oss igjen etter nederlag. Til slutt har vi Blind, der Bøygard på en nydelig måte formidler håpet om at en aldri blir blind, slik at en ikke får sett sin kjære.

Igjen har Tove Bøygard gitt nasjonen et album med viktige tekster å ta med oss i våre liv. Og til variert og rett ut vakker musikk. For meg er hvert et nytt album som kommer fra Tove Bøygard et stort høydepunkt, så også dette!

Karakter: 6/6.

The Pleasures feat. Catherine Britt & Lachlan Bryan - The Beginning of the End

Den australske countryduoen The Pleasures består av Catherine Britt og Lachlan Bryan, begge godt kjente artister i sitt hjemland. Britt har også hatt tre låter inne på countrylistene i USA, mens Bryan er kjent fra bandet Lachlan Bryan and the Wildes. Nå har de slått seg sammen til en duo under navnet The Pleasures, og dette er deres debutalbum. Og for ikke å forveksles med et tysk band som også heter The Pleasures har de også tatt med sine egne navn i bandnavnet.

Dette er country med et moderne lydbilde, men som har såpass mye inspirasjon fra tidligere års country at dette faller i smak hos meg. Tittellåten åpner ballet, en kul låt av den litt mer rocka typen:

På You Made Another Woman (Out of Me) får jeg litt Johnny & June Carter Cash-vibber, ihvertfall i starten med Bryan på vokal. Uansett er dette country etter mitt hjerte, det er melodiøst og jeg hører at det er to artister som er godt rotfestet i sjangeren.

Dette er også en duo som ikke låser seg fast i et lydbilde, men som leker seg med musikken. Som Homewreckers, som bl. a. har en lengtende gammelpopgitar-solo og Every Story Has Tow Sides, som har et klart bluespreg. Slik variasjon styrker skiva og gjør den mer spennende. Et godt eksempel er også Paranoid, albumets klart mest rocka låt. Denne svinger det skikkelig deilig av!

Neddempa Sad Song er et annet bevis på den fine variasjonen vi finner her, og med en låttittel som er så country som det kan bli:

Til slutt tar jeg med I Fell For It, som har et herlig pianodriv som gjør låten til en fest:

Bortsett fra en litt tam cover av Seven Spanish Angels som avslutningsspor er dette et gjennomført solid countryalbum. Jeg koser meg med musikk laget av to artister som er glad i countrysjangeren, og som dermed gjør meg i godt humør av å høre på skiva. Dessuten, igjen et bevis på all den gode musikken vi får fra Down Under, og da tenker jeg både på Australia og New Zealand.

Karakter: 5,5/6.

Suzi Quatro & KT Tunstall - Face To Face

Et samarbeid mellom 70-tallsikonet Suzi Quatro og langt yngre KT Tunstall, som ikke en gang var født da Quatro fikk sine første hits så jeg ikke helt komme. Men strengt tatt er det bare 25 år mellom dem, og at artister finner hverandre musikalsk til tross for at de tilhører hver sin generasjon er jo ikke noe nytt.

Men uansett så er dette et spennende prosjekt, med to artister som utfordrer hverandre musikalsk og som tydeligvis har hatt det kjekt i studio. Åpningssporet Shine A Light bekrefter nettopp det, og beskriver utfordringen Suzie & KT har gitt hverandre ved å gå inn i dette prosjektet, og den inspirasjonen de har fått til å skinne for hverandre.

En låt som viser bredden i dette albumet er Scars, som begynner noe oppstykket etter min smak, men som raskt utvikler seg til en herlig låt. Om de arrene vi pådrar oss opp gjennom livet, og som gjør oss til den vi er i dag. At musikken til en slik tekst gjøres bluesaktig får den til å bli mer ekte i mine ører, den gir en følelse av levd liv.

Tittellåten Face To Face er også spennende der vi både i starten og underveis får et dvelende piano som gir låten en ekstra dimensjon. Mens Good Kinda Hot er den fete rockeren som dette albumet bare må ha. Og jeg digger rytmen her!

Mer akustiske Truth As My Weapon er min største favoritt her. Den er fengende, og den har et viktig budskap. Om at det eneste våpnet en trenger her i verden er sannheten. 

Ti låter på 32 minutter er det disse to damene hatr funnet plass til, og det er en drøy halvtime der jeg virkelig trives i deres selskap. Her er musikalitet, her er humør og her er også noen tekster til ettertanke. For jeg tror du også vil like If I Come Home, Damage, Overload, Illusion og The Ladies' Room. Trenger du å ta litt fri fra hverdagen er denne musikken et ypperlig middel!

Karakter: 5/6.

Sleep Kicks - The Afterdrop

En god venninne har anbefalt en side fra ingen ringere enn Deichmanske Bibliotek, som kommer med jevnlige musikkanbefalinger. Og da ofte med artister som ikke er akkurat allemanneseie. Jeg foretok et dykk inn i denne linken hun ga meg, og oppdaget der bandet Sleep Kicks, som kom med sitt debutalbum i mars.

Det som fascinerer meg her er mange fengende låter med et litt retropreg, men med en moderne og stilig produksjon. Skal jeg sammenligne de med noen er det The Cure som kommer opp i hjernebarken. Sleep Kicks er en tanke mørkere i musikken, og vokalist Terje Kleven er også en smule mørkere i sin stemme enn Robert Smith. Uansett så er det altså flere låter her som virkelig faller i smak.

Som f. eks. Neptune, en låt som både er fengende og som har et litt drømmende preg:

Exodus er min favorittlåt på denne skiva, også den meget fengende. En låt der jeg føler at jeg blir dratt inn i et musikalsk landskap jeg mer enn gjerne vil tilbringe tid i.

No Chains har et mer rocka uttrykk, men også et kor som hever låten, gir også den et ørlie drømmende preg, sammen med Terje Klevens vokal, som minner meg om flere band og artister fra 80-tallet. Litt småarrogant, men likevel med følelse.

Jeg vil også trekke fram Hall of Shame, første låten som ble gitt ut på dette albumet, så langt tilbake som snaue to uker før landet ble pandemistengt. Også det en låt som på samme tid er mørk og fengende. Det er et drama som ligger over musikken som jeg liker, og som passer teksten.

Jeg vil heller ikke glemme Words of Vain, som starter det hele etter en instrumentalintro. Også det en sterk låt som fører meg rett inn i et litt dystert, men fengende Cure-aktig landskap. Sånn sett er Sleep Kicks rimelig ulikt det jeg hører fra andre norske band for tida, og de har da absolutt funnet en god nisje. Så er det et par låter som blir litt anonyme, men hovedinntrykket er så absolutt positivt. Så for meg er Sleep Kicks et friskt pust på den norske bandhimmelen.

Karakter: 4,5/6.

Bethany Cosentino - Natural Disaster

Iflg. presentasjonen av amerikanske Bethany Cosentino på Spotify hadde hun for få år siden ingen planer om en soloplate, da hun trivdes godt som vokalist i poprockduen Best Coast. Men så kom en pandemi, framveksten av en patriarkalsk høyreside som går løs på demokratiet, menneskerettigheter og kvinnerettigheter, en klode som kjører på første klasse lukt inn i et klimahelvete, nasjonale tragedier som mange masseskytinger, og en generell følelse av håpløshet. Med det kom et sterkt ønske om å si fra og å få ut frustrasjonen. 

Det har ført til et album bestående av tolv låter som har gjort et dypt inntrykk på meg. Og det begynner med tittelsporet, som like gjerne kunne ha vært skrevet på bakgrunn av årets sommer med sterke hetebølger verden over, forsterket av menneskeskapte klimaendringer. 

Og det er ikke bare budskapet her, musikalsk så er dette en fet rockelåt med et lydbilde som jeg bare elsker. 

Outta Time er en av de fineste låtene jeg har hørt i år, rytmen er så herlig, musikken er så sjukt fengende og teksten er god. Den kan tolkes som en frustrasjon over verden, I'm crying at the news again (
'Cause the world is slowly drowning. Men den kan også tolkes som en frustrasjon over å være alene, over ikke å ha en partner som en kan dele alt med. Det at en tekst kan tolkes på så vidt forskjellige måter synes jeg bare gjør låten ennå mer spennende. Inn på min Årets sanger 2023-spilleliste.

Videre så er det faktisk ikke lett å velge andre låter, rett og slett fordi alle er så fine, både musikalsk og tekstmessig. Men jeg føler at neddempede Easy må med. Den er en sang nettopp til den partneren som er der og redder en fra apati når verden går av hengslene. En låt som jeg ikke festet meg ved på de par første lyttene, men som har vokst seg til å bli en stor perle på denne skiva.

Men altså, det er en god del frsutrasjon her, som i For A Moment, om framtidsfrykt. For hva er vitsen med å elske hvis naturen utenfor huset brenner opp? Men der konklusjonen er at når framtiden er så uviss så må en bare nyte øyeblikkene, som f. eks. et kyss.

Jeg føler at dette er det frustrasjonsalbumet jeg trengte. Det er som at Bethany Cosentino gjennom disse sangene målbærer den frustrasjonen jeg har over den veien verden har tatt de siste årene. Jeg husker at jeg på slutten av 2000-tiåret var rimelig optimistisk med tanke på verdens framtid. Bl. a. hadde USA valgt en farget president og demokratiene i den vestlige verden stod sterke. Nå er det meste forandret, demokratiet er truet i land etter land fordi destruktive krefter er på frammarsj. Vi opplever en tsunami av hat og hets på sosiale medier, vi har et klima som menneskeheten mer eller mindre holder på å kjøre i grøfta, og rettighetene til skeive og andre minoriteter, samt de generelle menneskerettighetene er kommet under sterkt press mange steder i verden. Da er det godt at det finnes noen som gjennom musikk gir frustrasjonen over hvor verden står et ansikt. Det gjør Bethany Cosentino til musikk som virkelig fenger meg. Det blir på en måte som hun snakker for meg. Som i Real Life:

Calling on Angels, A Single Day, My Own City, It's Fine, Hope You're Happy Now, It's A Journey og avslutningssporet I've Got News For You er alle nydelige sanger med sterke budskap. Så alt i alt er dette et album jeg trengte nå. Jeg trengte noen til å målbære min frustrashjon over tingenes tilstand på kloden vår, og den jobben har Bethany Cosentino tatt på en aldeles fremragende måte.

Karakter: 6/6.

Lori McKenna - 1988

                               

Sommerferie medfører for meg mindre anledning til å skrive, men jeg har hørt på mye musikk disse ukene. Og et av albumene jeg har hørt mest på er det nyeste fra Lori McKenna. Jeg omtalte hennes forrige album Balladeer i 2020 i positive ordelag. Hun er en anerkjent låtskriver som har vunnet grammies for sine låter skrevet til andre artister, men hun er i høyeste grad også en artist det er verdt å lytte til.

Igjen er det låter med personlige og mellommenneskelige tema som er essensen i Lori McKennas musikk. Vi får det allerede i åpningslåten The Old Woman In Me. Hun  er gift med mannen hun giftet seg med som 19-åring, de har fem barn sammen og i denne låten ser vi en kvinne som er glad for det livet hun har fått. Som tar det som en positiv utfordring å gjøre 50-årene til de beste i livet.

Happy Children handler også om det nære i livet, om håpet om at den som lytter til sangen har et godt liv uten altfor mange nederlag. Men om det er bare én ting en får oppfylt så er Loris håp for lytteren at det er at hen har lykkelige barn.

Tittellåten 1988 er til ektemannen som McKenna giftet seg med det året. Om tøffe år i starten der de måtte kjempe for å få betalt sine regninger, men at de likevel klarte å holde sammen, for som hun sier: I've been your biggest fan / Since 1988, 1988. Det må i sannhet være den fineste attesten en kan få etter 35 års ekteskap.

The Town In Your Heart er låten på dette albumet som har fått plass i min Årets sanger-spilleliste, men det kunne like gjerne vært en annen låt, for det er mange fine spor her. Denne her tolket jeg først som McKennas anerkjennelse av hva fødebyen betyr for hennes mann, men i videoen ser vi en far som viser sin sønn landsbyen og stedet der han vokste opp. Og på slutten ser vi at faren kjører ensom tilbake.

Til slutt Letting People Down, om det å ikke bestanding klare å strekke til overfor andre, spesielt overfor de som står en nærmest. Det er en følelse vi alle har kjent på noen ganger i livet, og som vi derfor kan nikke gjenkjennende til:

Dette er et jevnt, solid album med mange låter som jeg liker og som jeg kan kjenne meg igjen i. Det er også det eneste jeg har å utsette, det kan bli for jevnt. Men samtidig er det fint med et album med bare gode låter. Uansett så er dette et album med ti låter som jeg er blitt glad i!

Karakter: 5/6.