Stiko Per Larsson - Fri fågel

Her forleden datt det inn en anbefaling på Messenger fra en kamerat fra tida mi i Førde som gjerne ville se at jeg skrev om svenske Stiko Per Larsson. Det var en artist jeg aldri hadde hørt om, men jeg fulgte anbefalingen og dessuten leste jeg meg opp på han. 

Karen er fra Leksand i Dalarna, mest kjent for sitt ishockeylag og Stiko prøvde seg også på hockeyisen som barn og ungdom, men fant etterhvert ut at det ikke var der hans talent lå. Istedet ble det musikken og etter albumdebuten i 2008 med "Flyktsagor" har han bygd seg opp en hengiven tilhengerskare i hjemlandet. Og fra 2007 har han blitt et fenomen i Sverige med sine vandrerturneer. Han går til sine konserter med gitaren på ryggen og på veien samler han inn penger til gode formål. Først til Redd Barnas barnebyer og de seneste årene til det svenske Barncancerfonden. Og nå i coronatiden har han holdt over 2 timer lange nettkonserter hver fredag kl. 21:00. Jeg fikk med meg mye av den 48. i rekken av disse konsertene sist fredag og det var rett og slett en fornøyelse. En trivelig artist som spiller sanger fra sin katalog som fansen sender inn ønsker om i forkant, samt at han tar en del coverlåter også. Sist bl. a. fra et av hans favorittband Pearl Jam. Og han har en lun og fin dialog med de som bidrar i chatten. 

I 2017 vant Stiko konkurransen "P4 Nästa" der premien var en plass i Melodifestivalen 2018. Der deltok han med Titta vi flygar og sjøl om han ikke kom seg videre fra delfinalen så er det kult at en så folkelig artist fikk mulighet til å delta i MF. For Stiko er folkelig og han franmstår for meg som en slags landsbygdas Ulf Lundell, med musikk som minner en del om Uffe og med tekster om de hverdagslige og nære tingene i livet.

Stikos 7. studioalbum kom ut nå siste fredag i januar og er en samling med behagelige og nære låter som har en sterk aura av autentisitet over seg. Tittelsporet kommer først og slår an tonen for hvilken musikk du har i vente de neste 51 minuttene:

I Jim & jag forteller han på en vár og fin måte om et ungdomsvennskap. Jim har han ikke så mye kontakt med lenger, men han fortalte på onlinekonserten sin sist at han nylig gikk seg på moren hans i en dagligvarebutikk.

Det er en fin blanding av låter som de to første her og litt mer roligere sanger. En av de beste av den typen er låten min kompis spesielt anbefalte, nemlig Pappas Saab:

Favorittsangen min på denne skiva er Vi som finns & de som försvann, en duett med Peter Lemarc som er en hyllest til alle som har vært med å forme og bygge opp landet Sverige og alle de som er en del av landet i dag. Med en video der Stiko og Lemarc gir stemmene sine til helt vanlige mennesker, en video som gir meg gåsehud:

Denne låten ble gitt ut som singel i august ifjor, men jeg har likevel satt den inn på min spilleliste over Årets låter 2021 fordi jeg ikke oppdaget den før nå på dette albumet som er altså nytt av året.

Spel utan boll er det jeg vil kalle et herlig stykke landsbygdrock, mens Moln ovan mig er en av de låtene som gjør at Stiko for meg blir en landsbygdas Lundell, både hva musikk og tematikk angår. Men Stiko er ikke så politisk som Uffe til tider er. Mens Liten grabb från byen er en stemningsfull avslutning på en nydelig liten reise gjennom musikken til en artist som helt tydelig er noe for seg sjøl til tross for at det er lett å høre hvor han henter sine musikalske inspirasjoner fra. 

Så jeg er skikkelig glad for den anbefalingen jeg fikk fra min kompis i Førde. Det er noe unikt og folkelig over Stiko, spesielt det at han tar beina fatt når han skal ut til folket med musikken sin. Siden 2007 har han hatt sine årlige vandrerturneer, og da er det sannelig ikke rart at han har bygd seg opp en så hengiven fanbase som han har. Og jammen er jeg blitt en del av den, for f.k. fredag skal jeg logge meg inn på hans 49. strake online fredagskonsert. Stiko har vært innom Norge på et par av turneerne sine, så jeg håper at han gjør det også når grensene blir åpne igjen.

Karakter: 5,5.

 

Eva Weel Skram - Sleppe tak

Et av de fineste konsertminnene jeg har er fra da jeg var på oppløpssida av min tid i Førde der jeg jobba som sosionom på Førde sentralsjukehus og en konsert med Eva Weel Skram og hennes mann Thomas Stenersen i kantina på sjukehuset i lunsjen i august 2016. De skulle spille på Sommerfesten for de ansatte den kvelden og så var det noen som fikk den lure ideen om de ikke også kunne ha en konsert det var mulig for pasienter å få med seg. Jeg hadde ikke anledning til å være med på den sommerfesten og for meg ble det en utrolig fin liten konsert med en artist som utstrålte nærhet og varme. Jeg er sikker på at dette også var en god opplevelse og et fint avbrekk for de pasientene som var tilstede. 

Dette er Eva Weel Skrams andre album på morsmålet, nærmere bestemt nynorsk, noe som gjør at jeg føler en ennå større nærhet til musikken og tekstene hennes. Dette er pop slik jeg vil ha det, med mye varme både i musikk og tekster. Jeg må med skam og melde bekjenne at jeg totalt feiltolka teksten i åpnings- og tittelsporet Sleppe Tak. Jeg skal ikke si hvordan jeg tolket den, utenom at jeg var helt på viddene. Det skjønte jeg etter Weel Skrams besøk hos Lindmo sist fredag der hun fortalte at det var om morsfølelsen og den iboende kraften i en mor om å beskytte sitt barn, om frykten for når barnet skal bli såpass stor at det naturlige skjer, at en flyr ut av redet. Som Eva sjøl gjorde da hun var 15. Og som hun sier i denne vakre sangen, nå skjønner hun morens følelser fra da hun reiste ut. For nå er hun sjøl mor og en dag hun var ute med 5-årige William for å kjøpe nye sko til han gikk det opp for henne at en dag må hun også slippe tak. Dette er bare aldeles nydelig beskrevet:

Dansa med ein skygge er også en vakker popsang. Her har jeg ikke prøvd meg på å tolke teksten, men uansett er dette et av de største høydepunktene på skiva, med et fengende og godt refreng som setter seg i hodet:

Ryggen rak er en av de mest neddempa og mollstemte låtene på albumet, og jeg tolker dette som et innlegg i debatten om å ta imot flyktningebarn som lever under uverdige forhold i bl. a. Morialeiren i Hellas. Det er ingen sterke ord som brukes, men likevel meget effektfullt og jeg skjønner godt budskapet:

En annen litt neddempa låt som gjør inntrykk er avslutningssporet, Halvdan Sivertsen-låten Tom snart 10, om gutten som ikke har det godt hjemme. For en som har arbeidet i barnevernet så er dette en viktig sang, vi må være observante og se de barna som har det vondt der de skulle være tryggest, i hjemmet. Og det er nettopp disse barna som har kommet verst ut av koronakrisen, som har opplevd at mange av fristedene deres har blitt stemgt eller skåret ned på.

Som en skjønner, dette er blitt ei varm, ekte og nær plate som jeg har hørt mye på de siste 10 dagene. Jeg begynte å høre på den midt i den verste sorgen etter nyheten om dødsfallet til AWS-vokalist Örs Siklósi, som jeg har skrevet om i et innlegg tidligere. Faktisk ble albumet sluppet samme dag som Örs døde. Jeg kan vel trygt si at Eva klarte å roe mitt opprørte og sorgtunge sinn med denne musikken, derfor er dette ei skive som vil stå sterkt for meg i tida framover. Det er musikk som vil være godt å ty til når du skal roe ned når du har det tøft og trenger en pause. Jeg har ikke nevnt noen av de seks andre låtene, men jeg kan forsikre om at de også har de kvalitetene som de jeg har tatt med her.

Karakter: 5,5.

MGP 2021 - Delfinale 5

Da står siste delfinale i årets MGP for døren, og jeg må bare innrømme at det for meg er den delfinalen som har berørt meg minst musikalsk. Og det er nok like greit, for dette har vært en underlig uke siden nyheten om dødsfallet til AWS-vokalist Örs Siklósi kom lørdag for snart en uke siden. For en som legger så mye følelser i musikk som jeg gjør så er det som en vegg ramler ut når en artist som jeg har følt et fellesskap med og som har vært så monumental for meg plutselig ikke er her mer. Og så ung, bare 29 år. Så denne uka har det for det meste gått i AWS og også Örs' solomusikk. Men jeg har tatt meg sammen i dag og hørt nøye på låtene i delfinalen for første gang siden mandag, og jeg har kommet fram til en rekkefølge:

1. River - Coming Home

Svigerfaren og svigersønnen i River holdes fram som årets countryalibi i MGP. Vel, dette er i beste fall popcountry, sjangeren som har utvanna den ekte gode countryen, og som jeg kan styre min begeistring for. Denne låten reddes på et bra og fengende refreng, det er egentlig det som gjør hele låten. Så det blir 1. plass hos meg, og det er dårlig nytt for River, all den tid mine favoritter har tapt 10 av 11 dueller jeg har stemt i til nå. Så da blir det nok Siste Sjansen på mandag for denne her.....

Karakter: 4.

2. Imerika - I Can't Escape

Før denne delfinalen gikk det rykter om en ny trøndersk artist med en låt som mange av de andre konkurrentene frykta. Det viste seg å være Erika Dahlen, eller Imerika her fra Orkdalen. Faktisk er hun fra rett borti hogget for her hvor jeg bor. Så håpet om en lokal artist med en kanonlåt var absolutt der. Og jeg ser på reaksjonene at Imerika innfrir hypen hos mange, som sier at de er dypt berørt av denne balladen. Men den når ikke inn hos meg. Den blir for stillestående, enkelt og greit. Men det er nok uansett den som går til finalen.

Karakter: 3.

3. TuVeia -  Bli med meg på Gar'n

Nettopp da jeg trodde det var bredfullt med sjangerbredde fikk vi det vi mangla: Bygderapp! Disse sambygdingene til Therese Johaug faller imidlertid helt igjennom hos meg. Jeg føler på en måte at de er med fordi de i NRK har registrert at Senterpartiet flyr høyt på meningsmålingene og at da vil nok dette slå an. Moro har de det og i motsetning til Ole Hartz og Vi Er Norge er teksten helt grei, men Hartz slår TuVeia nokså greit musikalsk. Og jeg har en sterk følelse av at dette hadde Side Brok gjort mye bedre.....

Karakter: 2,5

4. Ane.Fin - Walking In My Sleep

Beklager Ane Finstad, dette er i mine ører den mest intetsigende låten i årets MGP. Jeg får ingenting ut av den og det er altfor rotete for min del. Saus kalte Anders Grønneberg i Dagbladet det, og hadde han latt bli med det hadde det vært helt greit. Men han måtte på død og liv legge til om podkasten Ane Finstad har om psykisk helse innen musikkens verden og lire av seg at hun kunne jo grine litt på Lindmo. Det er så lavmål som det kan bli. Jeg er enig i at dette ikke er en låt å rope hurra for, men å være så ufin mot artisten og latterliggjøre at hun setter psykisk helse på dagsorden og samtidig stikke til TIX og hans besøk hos Lindmo som jeg er sikker på har vært til hjelp for mange, det er å pisse på alle som sliter psykisk og alle som setter psykisk helse på dagsorden! Sånn, da var det sagt!

Karakter: 2.       

Direktekvalifisert: Rein Alexander - Eyes Wide Open

Rein Alexander er ute etter revansje fra fjoråret der mange mener at stemmeskandalen gjorde at han ikke kom seg til Gullfinalen i fjorårets MGP. Og han har med seg størrelser som Christian Ingebrigtsen og Ketil Mørland på låtskriversiden. Så dette er sjølsagt bra, men det treffer ikke helt forventningene mine. Det er sterke drag av Bond-låt over den og vokalen er som vi kan forvente meget sterk. Det er også litt drama i låten, men det er ikke en innertier hos meg. 

Karakter: 4,5.

Da gjenstår bare Siste Sjansen på mandag før den store finalen neste lørdag. Og det er i Siste Sjansen at alle favorittene mine i delfinalene har havnet. Så dette kunne i utgangspunktet blitt veldig vanskelig for meg. Men der går jeg uten tvil for Jorn og Faith Bloody Faith. Det mobiliseres kraftig for flere artister, men ikke minst for Jorn, noe jeg er med på. Bl. a. med et onlinekor som jeg er med på. Så jeg avslutter med det:

 

Takk Örs Siklósi!

 

Helga vi nettopp har lagt bak oss ble plutselig vond lørdag ettermiddag da jeg oppdaget nyheten om at en av mine største musikalske helter døde dagen før, bare 29 år gammel. Av leukemi. Dette innlegget ble først postet i går 7. februar på escnorge.no

Noen ganger kommer et stykke musikk som bare treffer deg så hardt at du vet at dette vil du ha med deg livet ut. Nettopp det gjorde Örs Siklósi og AWS med meg under Eurovision i 2018.

For meg er Eurovision en del av en altoppslukende musikkinteresse. På den ene siden er jeg på alle måter en Eurovision-nerd, men på den andre siden så er det musikkopplevelsene mer enn konkurransen som gjør meg til fan. Fordi jeg hvert år i dette universet finner låter som berører. Som hun som ble slått ut i kvartfinalen i Litauen for 2 år siden, men som vant en stor seier bare med å stå på scena og synge om å akseptere sin fortid som selvskader i låten Scars Are Beautiful. For meg var det det vakreste øyeblikket i Eurovision-sesongen 2019.

Og sånn var det med AWS og Viszlát Nyár i 2018. Ikke bare fordi jeg også liker metal og jeg skjønte tvert at det var en utsøkt metallåt. For det var da jeg skjønte hva den handlet om at storheten åpenbarte seg. At det var om da Örs Siklósis far døde sommeren 2017. Versene var den døende farens siste ord til sin sønn, refrenget var sønnens fortvilte skrik av sorg og smerte. En sorg og en smerte som ble underbygget av Örs’ vanvittige vokalprestasjon og bandets majestetiske musikk. For jeg hadde vært der sjøl. I Viszlát Nyár kjente jeg igjen den samme smerten og den samme sorgen jeg også følte i 2017 ved tapet av et ungt menneske som stod meg nær. Og ikke minst var det framføringa i den ungarske finalen som grep meg, med det mektige koret de ikke fikk ha med i Lisboa.

Så når nyheten kom i går om at Örs Siklósi hadde fulgt etter sin far og gått ut av tiden så traff det meg som et knyttneveslag i magen. Jeg har ikke grått så mye over en artists død siden Bjõrn Afzelius forlot oss for 22 år siden. Det føltes så uendelig urettferdig. Verden stoppet opp, fotballkampen som var på TV-skjermen ble med ett totalt uinteressant. Jeg visste ikke om jeg klarte å gjøre de oppgavene som lå foran meg senere på dagen.

Men nå etter å ha sovet og det uendelig triste faktumet har sunket inn så blir jeg fylt med takknemlighet: Takk Örs for at du delte din historie, takk for at du delte din smerte. Takk for at du og AWS ga meg en av de musikalske opplevelsene i mitt liv som har brent seg mest fast i meg. Og takk for de ordene du sa bare en måned før du ble diagnostisert med sykdommen som tok ditt liv: “In these hard times it’s even more important to take care of each other. We should pay more attention to our loved ones because life is short and we never know when any of them can pass.”

Og takk for at du og AWS ga meg årets metalalbum i 2018. Jeg skjønte ikke noen av tekstene, men det var egentlig uvesentlig for jeg hørte hvor mektig musikken var og jeg følte at det du sang i hver sang var ektefølt. Som i Hol voltál? (Hvor var du?). Kun ved å vite hva tittelen er på norsk og å se videoen så skjønner jeg hva det handler om, og jeg skjønner de følelsene og det engasjementet du la i framførelsen.

Hvil i fred Örs. Du forlot oss så altfor tidlig, men jeg vil aldri glemme deg og den musikken du og dine venner i AWS ga til verden.

MGP 2021 - Delfinale 4

Da er vi inne i siste runde i årets MGP, og i nestsiste sving skal vi ha delfinale 4 av 5, men før det et hjertesukk.  

Det dreier seg om den mismatchen som er i synet på årets MGP internasjonalt og det norske musikkanmeldere prøver å gi oss et inntrykk av. For internasjonalt ser jeg på nettet at det klare inntrykket er at vi i Norge har en knallgod sesong i år. Flere skriver i sine kommentarer at vi har et sterkt felt med mange låter som har potensiale til å gjøre det godt i ESC. Motsatt har vi norske musikkanmeldere, som i VG, Dagbladet og tildels anmelderen NRK har engasjert som mener nivået er så som så. Og da spør jeg: Hva er det de ser internasjonalt som norske anmeldere ikke klarer å se? Eller skal jeg stille spørsmålet med motsatt fortegn?

Min mening er ihvertfall grei: Jeg mener at vi kanskje har tidenes MGP-sesong både hva kvalitet og bredde angår. Ja, det er lett å bli historieløs for vi hadde noen virkelig gode sesonger på slutten av 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet. Men jeg synes at vi har fått opp flere låter og artister som kan gjøre det skarpt. KEiiNO blir genierklært internasjonalt og topper nesten hver eneste fanrangering av sesongen på YouTube så langt. Men det er også kult å se at TIX slår an, likeens mange av låtene fra delfinalene. En som hadde 38 låter på sin liste hadde 11 av våre tilgjengelige 20 låter på lista, og med KEiiNO og TIX på de to første plassene. Jeg har også sett låter som er blitt unisont slakta av norske musikkanmeldere få anstendige plasseringer på slike lister, samt gode omtaler av velkjente vloggere. Disse vloggerne er også samstemte om at det er høy kvalitet på årets MGP, og den store sjangerbredden framheves også. Og da tenker jeg at norske anmeldere ikke klarer å få opp nesetippen. Man blir for opptatt av egen smak og tenker for lite på hva som treffer internasjonalt.

Så jeg råder norske anmeldere til å se litt ut og se hva f. eks. Luke White, EscUnited, Wiwibloggs og svenske Schlagerpinglan sier i sine vlogger og blogger. Kanskje dere får opp øynene og ørene for at det ikke står så ille til her på berget likevel?

Nok rant for denne gangen, over til musikken!

1. Landeveiens Helter - Alt Det Der

Fy flate, jeg ble både glad og sjarmert av denne låten her med de fire veteranene Blokkhus, Rudberg, Ingebrigtsen og Staysman som ser tilbake på mange herrens år på veien og som også innser at de har gjort noen dårlige valg underveis. Som å være mye borte fra familie og barn. Men det er nå en gang en musikers lodd når vi ikke har en pandemi å stri med å være på veien og dele musikken sin med publikum og fans landet rundt. Stein Ove Berg sa noe av det samme i Stine Maris Vise for ca. 40 år siden, om enn langt fra så breialt som denne gjengen her. 

Låten er en 3 min lang fest og sjøl om jeg nok innser at dette kanskje ikke er låten å sende ut i Europa så vil jeg ha denne gjengen i finalen og lage fest der også. Det er så fengende og fullt av humør her at vi virkelig trenger en låt som dette i MGP-finalen, særlig når vi i år kopierer svenskene og har 12 finalelåter.

OK, så er det noen følelser inne i bildet her også. For en gutt som stod meg nær og som hadde vært en ung mann nå hvis han hadde fått være blant oss hadde rådigga denne låten her. Dette var nemlig helt i hans gate hva musikksmak angår. Han elska Plumbo og Blokkhus er blant låtskriverne, så det var noen følelser som også fikk fritt utløp da jeg hørte denne første gang sist mandag.

Karakter: 6.

2. Royane - Circus

Hadde det ikke vært for gjengen over hadde dette vært min klare favoritt i denne delfinalen. En særegen og rå stemme, eggende musikk som virkelig tar meg og i det hele tatt et stykke musikk som står ut og som vil bli lagt merke til. Faktisk har jeg ingenting imot å sende Royane til ESC rett og slett fordi dette er så kult og fordi det vil skille seg ut og garantert gi oss mange stemmer. Jeg er ihvertfall solgt, dritfett er dette!

Karakter: 5,5.

3. Marianne Pentha & Mikkel Gaup - Pages

På samenes nasjonaldag vil vi altså få årets andre MGP-låt med joik. Men som låt er KEiiNO og Monument i en annen klasse. Ikke for det, dette er en fin låt og jeg liker spesielt joikepartiet der Mikkel Gaup gjør en god jobb. Men låten griper meg ikke, og det blir ikke mer enn en helt grei sak dette. 

Karakter: 4. 

4. KIIM - My Lonely Voice

Jada, jeg har oddsfavoritten sist, og jeg skjønner at mange blir betatt av denne sangen. Men det er rett og slett ikke min musikk, det går på smak og ikke noe anna. For jeg hører at det er godt framført av KIIM, men for meg blir dette for kjedelig. Det tar seg godt opp på slutten, det skal sies, men ikke nok til at dette er en låt som fenger meg.

Karakter: 3.

Direktekvalifisert: Atle Pettersen - World On Fire

Igjen skjønner jeg godt hvorfor dette er en direktekvalifisert låt. Dette er veldig proft over hele linja, både produksjon, musikk og Atle Pettersens solide vokal. Refrenget er mye sterkere enn versene, og det er nok den lille svakheten her. Vanskelig å si hvordan den vil slå an i finalen, for vi har så mange sterke låter i år. Men uansett er dette en på mange måter sterk låt.

Karakter: 4,5. 

Eide Olsen - Cross My Heart

                                       

Asgeir Eide Olsen er en ny artist for meg, men har vært en velkjent skikkelse i Bergens musikkmiljø gjennom mange år. Og nå har han gitt ut sitt debutalbum der han har med Inger Lise Drabløs på vokal, og han har også samarbeidet nært med den polske jazzmusikeren Irek Wojtczak. Og hva er det blitt? Jo, et skikkelig feelgood-album med musikk og tekster som får opp humøret hver gang jeg hører på plata.

Åpningssporet Living a Dream er en hyllest til kjærligheten og det gode livet Eide Olsen helt tydelig har hatt og har med sin livs utkårede. Her begynner han med bryllupet i Roma før han forteller om en del av reisene de to har foretatt. En skikkelig godlåt rett og slett!

Musikken er leken på flere av sporene, og det er en glede som ligger her som smitter over på meg. På tittelsporet Cross My Heart er det Inger Lise Drabløs som har vokalen, om de to ungene som bestemte seg for å bli venner for livet, men hvor voksenlivet ville noe annet. Bittersøtt, men vakkert framført og vakkert musisert:

På Be That Man merkes inspirasjonen fra Wojctzak da det er et klart jazzpreg over den. Sjøl om jeg er fra Molde så er ikke jazz det jeg mest hører på, men denne her er så fin som bare det, om en far som prøver å gi litt livsvisdom til sin eldste sønn:

En låt som virkelig stikker seg ut, både musikalsk og temamessig er Annabelle. Det er en grusom historie om en ung kvinne som blir drept med øks av kjæresten og jeg får sterke assosiasjoner til Nick Cave og Kylie Minouge-klassikeren Where The Wild Roses Grow. Men sjøl om historien er bare tragisk så elsker jeg låten såpass at den har funnet sin plass på min "Arets sanger"-spilleliste. Eide Olsen framstår her som en glimrende historieforteller og både musikk og måten han og Drabløs synger på passer godt til låtens tematikk.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg liker alle de 10 sporene på denne plata, og Eide Olsen er en artist som jeg håper får et mye større publikum med denne utgivelsen. At den gjør at han blir kjent over hele landet og ikke bare i Bergen. For det fortjener han. Musikken er variert, og framført med kjærlighet og ekthet. Simply Dad er en nydelig sak om utfordringene ved å være far, mens Human Right og Love Can Make You Fly hver på sin måte er en hyllest til kjærligheten, den første om retten til å elske den en vil. Libsejaende Let the Good Times Roll er bare herlig, igjen med Inger Lise Drabløs i en framtredende vokalrolle.

Men plata avsluttes i det alvorlige hjørnet med The Hate Still Burns og Eide Olsen og Drabløs framfører den nettopp med det alvoret en slik sang skal ha over seg. Og Wojctzaks saksofon er akkurat så klagende vakker som den skal være:

Så konklusjonen min er at denne plata er en innertier som jeg håper så mange som mulig låner øret til!

Karakter: 6.