mandag 31. oktober 2022

Avantasia - A Paranormal Evening with the Moonflower Society

Avantasia er metalopera-prosjektet til Tobias Sammet, vokalist i det tyske bandet Edguy. Dette er det 9. studioalbumet til et prosjhekt som har vart siden 1999. I løpet av disse albumene har Sammet hatt med seg mange av de viktigste og mest renomerte heavy metalvokalistene på kloden, inkl. vår egen Jørn Lande, eller Jorn som han kaller seg internasjonalt.

Ordene symfonisk powermetal gjorde at jeg ble meget interessert da symfonisk metal og powermetal begge er subsjangre som jeg liker meget godt. Nå hører jeg ikke det symfoniske i alle låtene her, men nok til at jeg liker mye av det jeg hører. Og det er en kjensgjerning at låtene der Nightwish-vokalist Floor Jansen og vår egen Jorn er med er de som faller best i smak. 

Først Floor Jansen, det er alltid en nytelse å høre henne synge, så også de to låtene her hvor hun er duettpartner til Tobias Sammet. Først har vi Kill the Pain Away:

Som med flere låter på dette albumet så er det mektige saker. Og jeg elsker musikk som føles mektig, og da spesielt når vi har med heavy metal å gjøre. Meget godt samspill mellom Sammet og Jansen her, og koret setter en ekstra spiss på hele opplevelsen. 

Den andre låten Floor Jansen er med på er min største favoritt her, Misplaced Among The Angels. Også dette er særs mektig. Noe av det beste jeg har hørt innen metalsjangeren i år:

I Tame The Storm er første låt med Jorn, og hans noe aggresive sangstil passer meget godt inn her. For å temme en storm må man jo ha litt aggresjon innabords. Dessuten er dette her meget fengende:

En annen favoritt på dette albumet er det som vi nærmest kan komme en tittellåt, nemlig The Moonflower Society. Her er det Bob Catley som er Sammets duettpartner. Igjen en fengende og sterk låt:


På avslutningssporet Arabesque får Jorn og Sammet selskap av Michael Kiske, og de tre gjør dette til en storslagen opplevelse. Så varer det da også i drøye ti minutter.

11 spor i alt, og det er mye bra ellers også, men et par låter faller ikke helt i smak. F. eks. på The Wicked Rule The Night synes jeg duettpartner Ralf Scheepers blir vel skrikete, noe som går utover totalopplevelsen. Men totalt sett er dette ei skive som sitter meget godt hos meg. Vokalprestasjonene er jevnt over meget gode, og musikken er så mektig som den må være. Og det er også tydelig at Sammet på de aller fleste låtene har valgt duettpartnere som passer til akkurat de låtene.

Karakter: 5/6.

fredag 28. oktober 2022

Olivera - Paradox

Fra den kvalitetsmessig meget sterke finalen i årets UMK i Finland, deres uttaking til Eurovision, er det flere som har kommet med meget gode album. Nå senest Olivera som stilte med den dypt filosofiske Thank God I'm An Atheist, der hun kom inn på de virkelig store spørsmålene i livet. Og hennes opptreden finalekvelden var enkel, men minneverdig:

Den er selvsagt med på dette debutalbumet, der tittellåten er en fin kommentar til det "se og bli sett"-samfunnet vi lever i. Der vi f. eks. er ulykkelige uten penger, og ulykkelige med penger. Musikalsk er dette også en spennende låt som skiller seg ut blant de åtte sporene på skiva. Det er en skikkelig fet beat her som jeg elsker.

Min største favoritt er Repeat This Song. Den begynner rolig, men utvikler seg etterhvert til en utsøkt poplåt. Sånn skal god pop høres ut i mine ører, og ja, dette er en låt jeg mer enn gjerne kjører på repeat.

Olivera har en klar og sterk stemme som kler låtene. Det viser hun også i avslutningssporet No Tomorrow. En behagelig og god låt som har et refreng som setter seg i hodet mitt.

Jeg vil også trekke fram Love For Free, som har et sterkt og meget fengende refreng. Worth the Heartbreak er også en type låt som jeg liker. Her mer snakker Olivera enn hun synger i starten, men det fungerer. En låt om et forhold som er over, men som var såpass godt mens det stod på at det var verdt det til tross for smerten ved at det ble brudd.

Åpningslåten Baby Steps og Human Baby er en tanke anonyme, men likefullt absolutt hørbare. Derfor er min konklusjon at vi igjen har å gjøre med et kvalitetsalbum fra en av årets UMK-artister. Tommi Läntinen og Younghearted har gitt ut solide album tidligere i år, så nå venter jeg i spenning på hva Cyan Kicks, Isaac Sene og Bess kommer med! Det er eneste vinnerne The Rasmus som har skuffet meg litt.

Karakter: 5/6.

tirsdag 25. oktober 2022

Unnveig Aas - Phases

Her er altså artisten som hadde den siste konserten jeg var på før landet gikk pandemisvart. Fredag 28. februar 2020 hadde Unnveig Aas og bandet hennes konsert på Moskus i Trondheim, og før hun kom på satt vi og fleipa om folk hadde vært på vinterferie i Italia. "Ja, kom hjem i morges!" var det en som sa. Hadde vi bare visst hva som lå foran oss ...

Uansett, det var en strålende konsert, ikke rart siden repertoaret for det meste var fra albumet Young Heart, som jeg ga en 6-er tre måneder før.

Albumet som nå foreligger er et slags konseptalbum basert på foreldrenes skilsmisse da Aas var ni år. Med den tematikken så blir musikken nødvendigvis mer neddempa, og den beveger seg enda mer i et poplandskap enn forgjengeren. Derfor er det musikk som jeg har måttet bruke mer tid på å få under huden. Så det har blitt en del flere lytt enn jeg bruker før jeg skriver om ei plate. 

Som med forrige skive så kommer de låtene jeg liker aller best først. Brand New Start åpner det hele, og vi kommer rett inn i bruddet.

Musikalsk sett går Aas litt innom amerikanaen/countryen på How Can I Know, som er refleksjoner etter bruddet, slik jeg tolker det. Uansett så er det en nydelig melodi og sang.

Lost Fire er den eneste låten som er litt up-tempo og sånn sett er den en favoritt på skiva. Om det at en falt for hverandre til rett tid, men at det aldri er en rett tid til å gli fra hverandre. Godt skrevet må jeg si. Og så er det en herlig gitarsolo som avslutter låten, om enn litt kort.

Rent emosjonelt må det ha vært tøft for Unnveig Aas å gå inni denne materien, der hun prøver å forstå bruddet mellom foreldrene. Og det må også være spesielt for foreldrene å høre sin datters beskrivelse av det som var deres brudd. Men det som gjennsomsyrer plata er etter min mening kjærlighet. Ikke bare kjærligheten som gikk tapt, men også den kjærligheten som hele tida har vært der. Den gjensidige kjærligheten mellom hver av foreldrene og datteren. For dette er en plate som er laget i kjærlighet. Den váre og fine måten Aas ordlegger seg på i tekstene viser det med all tydelighet. Jeg får ihvertfall en forståelse av en datter som klarer å se perspektivene til begge foreldrene, og det er godt å oppleve.

Jeg vil også trekke fram Mary Anne, om den andre kvinnen. For slik jeg tolker det er dette historien til den andre kvinnen, og tematisk minner den meg om Sugarlands Stay, som også tar det perspektivet. Altså til kvinnen ektemannen er utro med. Og den enormt sterke, men likevel enkle videoen der Jennifer Nettles lever seg så inn i teksten at hun ikke klarer å holde tilbake tårene. Jeg-personen i denne teksten gir uttrykk for mye av de samme følelsene som jeg-personen i Stay.


Tittellåten Phases er også sterk:

På avslutningssporet Man Of Few Words kommer også farens perspektiv fram, og som sagt, det er så godt at når Unnveig Aas laget denne plata så har hun så fint fått fram hvordan dette har føltes for begge foreldrene. Derfor mener jeg at hun har lyktes meget godt med dette prosjektet. Mest av alt grunnet kjærligheten til foreldrene som gjennomsyrer låtene, men også for det rent musikalske. En plate som dette trenger lenger tid å sette seg for meg, jeg må bruke tid til å lytte til alle nyansene, finne detaljene som gjør at låtene blir små perler.

For alt i alt er dette en perle i den norske platefloraen anno 2022.

Karakter: 5,5/6.



torsdag 20. oktober 2022

Ashley McBryde Presents: Lindeville

 

Jeg har skrevet om Ashley McBryde før, en artist som virkelig liver opp mainstreamcountryen i USA. Og nå er hun ute med et helt spesielt konseptalbum basert på låtskriver Dennis Lindes tegninger av en tenkt småby og hans planer om å lage sanger om de forskjellige karakterene og livet der. Linde er mannen bak Elvishiten Burning Love og den legendariske The Chicks-låten Goodbye Earl. Planene hans kom ikke lenger enn til tegnebrettet (han døde i 2006), men Ashley McBryde ble så fascinert av dette at hun samlet noen låtskrivervenner til en slags låtskrivercamp der de over noen glass tequila skrev flere låter om karakterer og livet de så for seg i Lindeville.

Det er blitt en fornøyelig samling musikk, og McBryde lar sine medlåtskrivere skinne som vokalister. Vi snakker her om Caylee Hammack, Pillbox Patti, Aaron Raitiere, Brandy Clark, Brothers Osborne og Benjy Davis. Og innimellom låtene kommer tre fiktive reklamesnutter for firma i Lindeville.

Morsomme Brenda Put Your Bra On åpner det hele:


 If These Dogs Could Talk er en nydelig countrylåt helt etter mitt hjerte. Dette er skikkelig country! Vokalen er med Brandy Clark.

Selv om jeg ikke er religiøs så blir jeg berørt av vakre Gospel Night At The Strip Club, der det beskrives at Jesus likesågodt kan være han som kjøper deg en øl. Benjy Davis på vokal her:

Den beste låten er Bonfire At Tina's. Denne låten er bare så enormt mektig, jeg elsker dramatikken i den og når jeg får videoen i tillegg så blir det dette albumets gåsehudlåt, intet mindre. Et herlig oppgjør med en utro partner:


 Ashley McBryde avslutter selv skiva med den neddempa låten som ganske enkelt heter Lindeville:


Ellers har McBryde en fin cover av When Will I Be Loved. Vi har en råkul sak i The Missed Connection Section of the Lindeville Gazette, som altså handler om lokalavisens kontaktannonser! Aaron Raitiere har en småironisk stemme som passer perfekt til en låt som dette, og sammen med Brandy Clark gjør han den til en fest!

Jeg nevnte de fiktive reklamesnuttene, jeg må nesten ta med en av de, for Forkem Family Funeral Home:


Dette prosjektet til Ashley McBryde har tatt meg med storm, jeg rådigger ei så totalt uventa, morsom og ikke minst god plate! For musikken går jo også rett til hjertet mitt. Derfor er dette blitt et av årets album-høydepunkt for meg. Et album som setter meg i lystig humør er akkurat det jeg trenger nå, og jeg vil være så bramfri å si at det er dette verden trenger nå!

Karakter: 6/6.

 

 



 


onsdag 19. oktober 2022

Benedicte Brænden - Raging River


Jeg ga toppkarakter til Benedicte Brændens forrige album i 2017, og det er ikke langt unna på dette heller. Ja, jeg har kost meg skikkelig med denne musikken de siste dagene!

Åpningen er spenstig, både tittelmessig og musikalsk. The Last Place That Satan Ever Slept heter den, og musikken er akkurat så passe mørk og røff som en slik tittel krever. Og jeg digger det!

Can't Feel My Heart er det jeg vil kalle hjerteskjærende vakker. Hjerteskjærende fordi det er direkte vondt å høre hvordan låtens jeg-person har det i et nedbrytende forhold. Så jævlig at en ikke kan kjenne sitt eget hjerte. Og når jeg har beskrevet låten slik så skjønner dere at jeg synes Brænden formidler denne håpløsheten på en uovertruffen måte. Rett og slett en innertier denne låten her!

Da er stemninga en helt annen i duetten med Luke Elliot, Till Death Do Us Part. Dette er hyllesten til den store kjærligheten. Og her er det noen herlige blåsere, som vi også hadde litt av på det forrige albumet. Spenstig og deilig denne her:


Worth My While har et retro lydbilde som jeg elsker. En skikkelig behagelig sang som det bare er å nyte!

Til slutt tar jeg med tittelsporet Raging River, som også er en perle. Og disse låtene viser at vi har å gjøre med en artist som varierer lydbildet sitt, noe som gjør at dette til et spennende amerikana-album. Jeg kan levende se for meg at et livesett med Benedicte Brænden blir både heftig og svett, og jeg håper at hun snart tar turen hit opp til Trondheims-traktene!

Det er bare én av de ni låtene jeg ikke får under huden, Crook of the Year. Den blir for seig for meg, litt for mye bluesy etter min smak. Men akkurat det er mer smak og behag, for igjen har Brænden levert et meget sterkt album som jeg vil anbefale på det varmeste.

Karakter: 5,5/6.

tirsdag 11. oktober 2022

John Amadon - Tangent Canyon

 

Fra da jeg skrev om John Amadon i august ifjor til nå har han firedoblet antall følgere på Spotify, fra 5 til 20. Så denne karen fra Reno, Nevada er ikke den mest kjente, og han glimrer med sitt fravær på sosiale medier. Men igjen leverer han et album med rimelig behagelig musikk.

Amadon har en mild stemme som på en måte duver bak musikken. Han er også en mer enn bra musiker og på Even One Time trakterer han gitaren på en meget bra måte. Dette er en låt som jeg virkelig liker og som har kommet inn på min spilleliste over Årets sanger.

En fengende låt dette, og her liker jeg måten han synger på. Innvendingen mot denne sangstilen er at det kan bli noe monotont i lengden, du blir fort vant, og du merker at han har lite spennvidde i stemmen. Styrken er at låtene får et drømmende preg, og det kan jeg godt like.

En låt jeg også er blitt glad i er Lookin' for a Nest, som er en nokså fin måte å beskrive det at en er på leit etter kjærlighet, en trygg favn å lande i. Musikken på denne låten er tidløs, og Amadon er nok en musiker som ikke er så opptatt av å følge tidens trender. Han skriver og gir ut den musikken han føler for, og det liker jeg.

At Amadon er en uavhengig artist som gir ut musikken sin selv er ikke overraskende, og på mange måter har strømmetjenester gjort det litt lettere for uavhengige artister å få ut musikken sin. Look Right Here har noe singer/songwriter-aktig over seg. En oppmuntringssang til en person som føler seg alene, "You're gonna find love" beroliger Amadon:

Det som er så fint med denne musikken er at den er perfekt å slappe av til, jeg kan bare lene meg tilbake og nyte den. Det er ikke revolusjonerende musikk på noen måte, men den har likevel sin verdi ved at den gir meg en indre ro som jeg sårt trenger i den urolige tida verden er i nå.

Sunset Lines er en koselig liten, akustisk låt som Amadon også har fått laget en video til. En låt som viser at Amadon ikke er fremmed for å variere lydbildet sitt:

Ti låter er det på denne skiva, og hovedankepunktet er altså at Amadon kan bli noe monoton vokalt. Men det forhindrer ikke at dette er behagelig og fin musikk å lytte til. Og som jeg også påpekte sist jeg skrev om han, en trenger ikke å ha allverdens med følgere på Spotify for å lage bra musikk.

Karakter: 5/6.

mandag 10. oktober 2022

Courtney Marie Andrews - Loose Future

Jeg har vært fan av Courtney Marie Andrews siden hun tok meg med storm med det bluesaktige albumey May Your Kindnes Remain i 2018. Hun fulgte solid opp med Old Flowers i 2020, også et album som bergtok meg.

Og det gjør også dette albumet. Fortsatt er det melankolien som er den bærende stemninga i mange av låtene, men få klarer å gjøre melankoli så vakkert som Courtney Marie Andrews. Jeg nyter også dette albumet, og jeg må si at Andrews er et unikum på linje med Shawn Williams

Nydelige Loose Future åpner skiva, og spesielt elsker jeg den instrumentelle "ao"-effekten som gjennomsyrer låten:

Older Now er en refleksjon over det å bli eldre og mer moden og at en da er klar for forandringer ... eller ikke.

Andrews er en mester i å lage stemningsfulle låter, og det er noe kunstnerisk over både låter og videoer synes jeg. These Are The Good Old Days er et eksempel på nettopp det. En behagelig og stemningsfull låt som hun har laget en enkel, men likefullt effektfull video til:

Men på dette albumet gir Andrews oss også en fengende popperle. Thinking On You er en herlig feelgood låt. Litt utypisk Andrews, men jeg digger den såpass at den er kommet inn på min spilleliste over Årets sanger.

Likevel, det er igjen melankolien som dominerer. Men Courtney Marie Andrews har en egen evne til å lage stemningsfulle perler ut av en melankolsk atmosfære. Nå blir det på denne skiva litt vel mye enkelte ganger, men igjen er dette et nydelig album som jeg varmt anbefaler!

Karakter: 5,5/6.


fredag 7. oktober 2022

Wilmer X - Mer för dina pengar

De svenske rockerne i Wilmer X har sine røtter helt tilbake til 1977 og kom på 80-tallet med en programerklæring der de uttrykte sin avsky for synthesizere og elektronisk musikk, og at de ville skape musikk som ville gi en garasjefølelse. Så har de gått forskjellige veier opp gjennom karrieren, noe som iflg. presentasjonen på Spotify har forvirret deres fans. De har vært innom blues, country, ballader og glamrock står det å lese.

Hvorsomer, nå foreligger Wilmer X sitt første studioalbum på ti år, og her er det mye å glede seg over for oss som er glad i tradisjonell stå på rock'n roll, sjøl om det er ispedd noen litt mer popete låter. Mange av låtene er det jeg vil kalle gladrock, og de kan minne litt om Backstreet Girls her i Norge.

Den første låten jeg presenterer er Slickar den hand som slår, og det kan jo være et bilde på hvor vanskelig det kan være å komme ut av et nedbrytende og voldelig forhold.

Best före dan efter er en kul tittel, og musikalsk skiller den seg urt fra de andre låtene, den er mer slentrende, og det er et litt laidback drag over den som jeg liker.

Så har vi en låt som har hentet sin tittel fra fotballens verden, Fin blick för spelet, og her bruker de også uttrykket "Regne på min parad" som jeg har hørt som et engelsk uttrykk (Don't rain on others parade). Jeg har selv brukt det mot enkelte som har hatt en trang til på død og liv å fortelle meg hvor dårlig noe av musikken, eller noen av artistene jeg liker er. Jeg har bedt de om ikke å regne på min parade, og derfor synes jeg det er kult at Wilmer X bruker dette begrepet.

Tittelsporet Mer för dina pengar må selvsagt med!

Jeg må også gi Wilmer X kred for oppfinnsomme låttitler. När dom hittar liv därute er et godt eksempel på det, og teksten har et langt mer hverdagslig tema enn hva tittelen antyder.

Den siste av de tolv låtene er også morsom, Betala bandet heter den faktisk! Igjen så er det en gladrocklåt etter mitt hjerte:

Dette er rett og slett et herlig album fylt med herlig livsbejaende rock'n roll. Jeg blir i godt humør av å høre på denne musikken, og som den Eurovisionentusiast jeg er så hadde det vært skikkelig moro å se de i svenske Melodifestivalen!

Karakter: 5,5/6.



onsdag 5. oktober 2022

Dropkick Murphys - This Machine Still Kills Fascists

Dropkick Murphys går ikke stille i dørene, gjengen fra New Jersey sier klart ifra hvem sin side de står på, de er alltid for vanlige folk mot makta. Det viste de både på "11 Short Stories of Pain & Glory" i 2017 og på "Turn Up That Dial" ifjor. Og da er det ikke rart at det er nettopp de som tar fram tekster skrevet av Woody Guthrie på 40- og 50-tallet, gir de nytt liv og gjør de like aktuelle i dag som da de ble skrevet.

Det begynner med en låt, Two 6's Upside Down, der moralen er at skal du sette deg ved et pokerbord må du ikke tenke på dama som nettopp har dratt sin vei, da går det deg ille. Fengende sak, men ennå mer fengende er Talking Jukebox. En skikkelig fornøyelig låt:


Og så har vi han som lover at han aldri skal drikke seg full mer og hans partner som har fått den lovnaden så mange ganger før at hun ikke har grunn til å tro på han. På Never Git Drunk No More er det Nikki Lane, som selv er aktuell med ny skive nå som er den forsmådde som ikke lenger tror på fyren:

All You Fonies handler om viktigheten av at arbeidere står sammen i et fagforbund for å få gjennomslag for sine krav. Fagforeninger har vel aldri stått særlig sterkt i USA, men Woody Guthrie for 70-80 år siden og Dropkick Murphys i 2022 er skjønt enige om at skal arbeidsfolk få noe igjennom, så må de stå sammen:

The Last One har de med seg Evan Felker fra Turnpike Troubadours, og her sier Guthrie, Dropkick Murphys og Felker det som det er:

How can you talk about equal rights and jail the man that uses them?
How can you worship the rich man that sees poor folks and refuses them?
How can you talk of freedom and jail the man that talks it?
You kiss the man's ass that rides the road and you jail the old boy that walks it


Og liker jeg musikken? Gjett om! Dette går rett hjem hos meg. Det er fengende, deilig og festlig musikk til tekster med klare budskap. Dette er musikere som har tatt et standpunkt, og som står for det gjennom sine egne tekster, og som de viser her når de bestalter Woody Guthries tekster. Skal jeg jeg sammenligne minner de meg tekstmessig om en del av Björn Afzelius' beste kampsanger. 

Og så må avslutningssporet Dig A Hole med, for her hører vi Woody Guthrie himself også:

Musikalsk er det bare en av de ti låtene jeg ikke får helt under huden. Men også Ten Times More er en kampsang for arbeiderne på gølvet. Så alt i alt er dette enda et solid album fra Dropkick Murphys, og The Last One har fått en selvsagt plass på min spilleliste over Årets sanger 2022. Og egentlig er det litt trist at mange av tekstene er dagsaktuelle også i vår tid ...

Karakter: 5,5.

mandag 3. oktober 2022

Younghearted - Raukkas on kaikki, mitä me tarvitaan

I Finland kjører de kvalitet framfor kvantitet i sin utvelgelse til Eurovision, kalt UMK. I år bestod finalen av sju perler av noen låter, og jeg hadde levd fint uansett hvem som vant. Det ble The Rasmus, men av de andre ble jeg helt betatt av trioen Younghearted, bestående av Reeta Huotarinen, Atte Ranta og Emil Korkiakoski. Deres Sun Numero er et lite mesterverk og perfekt bygd opp, der den begynner rolig og ender opp med et mektig orkester. Dette er rett og slett pop av ypperste merke.

Dette er Younghearteds 3. album, de gir tydeligvis ut album hvert 3. år etter at de to forrige kom i 2016 og 2019. Og musikken er så nydelig at jeg bryr meg ikke om at jeg ikke skjønner tekstene. Noen ganger er ikke det nødvendig, noen ganger er musikken nok til bare å nyte. Ta bare Sinä olet siellä, som har et lydbilde som jeg bare elsker. Koringen er helt magisk, og du får et blåseinstrument her også som gjør låten helt perfekt i mine ører. Og Reeta Huotarinen på vokal, for en vár og nydelig stemme!

Det som ellers er så bra med Younghearted er at dette er organisk pop, det er ekte instrumenter, det er lite eller ingenting av techno og EDM. Dette er skikkelige musikere som gir meg pop slik jeg vil ha det, med varme, med ekthet og med ekte instrumenter. Lydbildet er også variert, jeg hører at dette er skikkelig gode musikere, og vokalen til Huotarinen har jeg allerede nevnt.

Jeg har vansker med å velge låter å presentere fordi jeg er blitt glad i alle elleve. Her er vakre og stillferdige Silloin:


Dette er musikk jeg så sårt trenger akkurat nå, der nyhetsbildet er det mest skremmende jeg har opplevd i hele mitt 59-årige liv. Og da trenger jeg musikk som med sin skjønnhet kan gi meg et pusterom, gi meg en pause fra frykten. Det er akkurat det Younghearted gjør med dette albumet. Det hjelper meg til å puste i en tilværelse der framtidsfrykten er større enn hva jeg noengang har kjent. Ja, denne vakre musikken betyr så mye at jeg blir rent rørt, til tider når jeg hører på dette albumet er det så fint at jeg får en klump i halsen og nesten begynner å grine.

Her er Omenapuu, en fengende godlåt der Younghearted virkelig trår til:

Som nevnt, jeg trenger ikke å forstå hva de synger om, jeg trenger ikke å forstå hva budskapene er i tekstene når det er musikk jeg bare kan forsvinne inn i og ta en pause fra det virkelige livet. Det er en drømmende atmosfære rundt musikken, som jeg bare kan flyte inn i og slappe helt av. Avslutningssporet Rakkaus on kaikki er en slik låt. Igjen et nydelig kor som setter en ekstra spiss på låten, samt at det er en så herlig gitar her.

Og igjen har min fascinasjon for Eurovision Song Contest gitt meg musikk som berører og som utgjør en forskjell i livet mitt. For dette universet er så musikalsk mangeslungent at det er umulig å ikke finne gull. Og ofte er det i de nasjonale utvelgelsene at jeg finner det største gullet, det er ikke nødvendigvis blant de ca. 40 låtene som kvalifiserer seg til Eurovision hvert år at de fineste perlene finnes.

I år var en av de fineste perlene finsk, og de heter Younghearted! Tusen takk sier jeg bare, tusen takk for at dere med denne plata har gitt meg den musikken jeg trenger akkurat nå! 

Forresten, albumtittelen er det eneste jeg har oversatt og den er Kjærlighet er alt vi trenger. Og ja, er det noe verden trenger akkurat nå så er det kjærlighet!

Karakter: 6/6.