Eurovisionsesongen så langt: Noen smakebiter

Bildet er av artisten Madara med etternavn Fogelmane fra Latvia. Foto: ukjent.


Eurovisionsesongen er i full gang og rundt om i Europa og Australia slippes låter i ett kjør. Vi her i Norge og Litauen er forlengst i gang med våre 6 uker lange uttakinger, men jeg skal la fedrelandet få hvile her og heller rette blikket mot noen av de andre landene som har kommet i gang og begynt å få ut noen låter. Sverige begynner forøvrig nå til helga, men der er bare noen snutter av låtene fra første semifinale sluppet, og de lar jeg også forbigå i stillhet her.

I dette innlegget vil jeg poste låter som har festa seg hos meg så langt, og enkelte av de er allerede ute av dansen. Som den låten som har bergtatt meg mest til nå, med latviske Madara. I Latvia ble 26 artister kalt inn til audition og de framførte sine låter som ble sluppet på YouTube og strømmetjenester forøvrig. Men istedet for semifinaler satt det en intern jury og valgte ut 9 av disse 26 og at Madara ikke var blant de var for meg en gedigen skuffelse. Jeg ble helt henført av det ekte og genuine i denne sangen, der hun synger og spiller på cello og blir akkompagnert av div. latviske folkeinstrumenter. At denne her ikke ble funnet verdig en finaleplass er en gåte, men kanskje var ikke juryen så glad for at hun hadde lagt inn en sekvens på engelsk på slutten. Hva vet jeg?

Men americanabandet Bad Habits kom igjennom nåløyet med sin låt som er i samme gate som Mumford & Sons. Jeg elsker den raspete stemma til vokalisten og synes det er kult at den til tross for at americana ikke akkurat er det vi hører mest i Eurovision likevel har fått en plass i den latviske finalen. Men jeg tror ikke de vinner:

En annen som fikk grønt lys for finaledeltakelse i Latvia er Katrina Dimanta, det kvinnelige innslaget i Arazmnieki som sjarmerte meg i senk med Cake to Bake i 2014. Dette er en fyrrig humørpille framført av ei dame som virkelig kan synge!

Over til Estland som virkelig har et bra felt i år. 17 av 24 låter har fått plass på spillelista mi, og mest begeistra er jeg for bandet Revals, som kommer med reinspikka countryrock på estisk. Har nok ikke sjanse til å vinne og på de fleste rangeringsvideoene er den langt nede. Den gjennomsnittlige Eurovisionfansen har ikke countryrock øverst blant sine favorittsjangre for å si det sånn. Men det gir jeg beng i, for Revals gleder meg med denne her:

Min favoritt fra fjorårets Eesti Laul, Synne Valtri er også med i år og har gått i kompaniskap med et par andre artister og skapt en helt annen låt enn ifjor. I'll Do It My Way var mer standard pop, men den hadde noe ved seg som bare traff meg. Her våger hun mer, og det er blitt en riktig fengende sak, og igjen er Synne Valtri blant mine favoritter i Estland. Begge disse låtene er i den første semifinalen 13. februar:

Og når vi først er i Baltikum må jeg også en sveip innom Litauen som i år har skåret ned fra 48 til 36 låter og "bare" tre kvartfinaler. Spesielt den første var kanonbra der jeg likte 11 av 12. De som innleda det hele var hardrockbandet Glossarium som ifjor kom til semifinalen. I år gikk det dessverre ikke så bra, og skuffende at de ble utslått. Men som den rockeren jeg er så tar jeg med meg denne videre:

Monika Marija er i år som ifjor en av favorittene i Litauen og hun vant da også første kvartfinale. Dette er pop med en liten smak av country og med en artist som virkelig leverer vokalt med prikkfri engelsk. Jeg har nemlig mistanke om at litt dårlig engelsk var det som felte Glossarium denne gangen.

Over til Island som har sluppet sine 10 låter som skal konkurrere om å bli Hataris arvtakere, noe som nærmest må være som å hoppe etter Wirkola. Og favoritten er så forskjellig fra Hatari som det går an, men jeg er sikker på at Mathias, Klemens & Einar som elsker kontraster vil applaudere om Iva blir deres etterfølger. Vanligvis liker jeg ikke operaaktige sanger, men ingen regel uten unntak for dette er bare så mektig og magisk. Og jeg spår seierskamp for Island hvis de sender Iva til Rotterdam:

Men også islendingene våger det som det ser ut til at vi ikke våger i Norge lenger, nemlig å ha med rock i sin utvelgelse, og ikke bare det, men heavy metal. DIMMA står for det, og jeg håper på finaleplass når de skal ut i 1. semifinale 8. februar. Iva skal forøvrig være med i den andre semien.

Så over til Finland der fem av de seks låtene som skal kjempe om å bli deres representant i ESC er sluppet og den som skiller seg ut for meg er Erika Vikman og Ciccioliona, som omhandler den ungarskitalienske tidligere pornoskuespilleren med samme artistnavn aom gjorde furore med et stunt på Stortinget en dag i 1988. Hun ble senere parlamentsmedlem i Italia, og Erika Vikman framstår også som Cicciolina i videoen, om enn litt mer påkledd.

Så et langt sprang til Australia der sju av ti finalelåter er sluppet. Jeg er litt skuffa over hva de har kommet med så langt, med et unntak, unge Jordan-Ravi som har en fengende låt. Her skal det også sies at jeg har forventinger til en av de tre låtene som ikke er sluppet ennå, den til artisten som kaller seg Didirri, basert på materiale han har gitt ut tidligere.

Over til Tsjekkia som har flere gode låter blant de sju som er i finalen. Og der pågår avstemninga nå, alle kan avgi en stemme via Eurovisionappen. Frista er nå søndag 2. februar og vinneren blir avgjort dels med nettstemmer (der de tsjekkiske teller mest) og jurystemmer. Den som har pekt seg ut blant mange gode er bandet med det sprøe navnet We All Poop og deres All the Blood (Positive Song Actually) som har et vegansk budskap. Og med en til dels blodig video som minner meg både om Hatari og Manic Street Preachers' video til monsterhiten If You Tolerate This (You're Children Will Be Next). En video der mennesker får samme behandling som dyr i matvareindustrien. For ordens skyld: Jeg har stemt på denne.

Så en tur innom Portugal som ifjor virkelig hadde en sær uttaking der jeg likte bare et par av sangene, og den de sendte var noe av det særeste de kunne sende. Det er spesielle låter som skiller seg ut i år også, men nå er det langt flere som jeg liker. Bl. a. denne her som er den eneste på engelsk. Det er en låt med så mange lag og noe av det må jeg nesten steile over. Men samtidig så er det noe unikt med den som gjør at jeg til slutt bare må omfavne den:

Men denne her er også spennende, en liten perle vil jeg kalle den:

Til slutt må jeg innom Albania. De avgjorde sin låt allerede 22. desember ifjor og vinneren der var jeg ikke så begeistra for. Men 2. plassen derimot, den som den internasjonale juryen med bl. a. avtroppende Eurovisionsjef Jon Ola Sand hadde på topp. Og jeg er enig, Albania skulle ha gått for denne:

Flere rockelåter var med i Albania. Alle skilte seg ut, og av de var Renis Gjoka den jeg likte mest, sjøl om han ikke kom seg til finalen:

Vel, dette er de låtene som jeg mest har festa meg ved til nå. Det viser framfor alt at jeg nok framelsker de type låter som ikke er det en vil kalle typisk ESC. Og heller ikke de mest popete, og jeg har på følelsen at i år blir det nettopp det, rimelig popete. Men vi får se, vi går ihvertfall en spennende halvannen måned i møte. For innen den tid har vi fylt opp alle 41 låtene som skal delta i årets Eurovision i Rotterdam.

Kanskje kommer jeg også plutselig tilbake med en ny rapport om låter som har falt i smak.

MGP 2020: Delfinale Vest-Norge

Kristin Husøy vant den midtnorske (les: trønderske) delfinalen og det var helt greit i min bok. Hun hadde den beste låten og hun har ei særegen og spennende stemme. Pray For Me er faktisk en låt vi trygt kan sende til Rotterdam, jeg tror den vil treffe godt ute i Europa.

Nå er det Vest-Norge som står for tur, og da snakker vi strengt tatt Hordaland og Rogaland. Mitt hjemfylke Møre og Romsdal glimrer totalt med sitt fravær på artistsida i årets MGP, og med distriktsdelfinaler skuffer det meg skikkelig. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor heller, for det finnes nok av talent og erfarne, gode artister som ikke hadde gjort seg bort.

Men nok om det, her er min vurdering av de låtene vi har fått forelagt, samt ukas direktekvalifiserte.

Magnus Bokn - Out of the Sea

Jeg har ikke fulgt med på de ulike talentshowene opp gjennom årene, så Magnus Bokn er derfor helt ukjent for meg, fram til nå. Låten han kommer med oser det da også Rogaland av. Felespillinga til Alexander Rybak gir meg assosiasjoner til Vamp og det er også en eim av Tom Roger Aadland i dette her. Absolutt en fin låt, og av mange opphøyd til favoritt i denne delfinalen. Den er også min favoritt, men jeg er litt usikker på om den vinner på lørdag.

Karakter: 4,5.

Oda Loves You - Love who we Love

Oda Evjen Gjøvåg er ikke skuggredd og har tatt et litt pretensiøst artistnavn. Hun er også den eneste med norsk pass som har master i låtskriving. Og det høres for her er alle de rette elementene tilstede, med fine hooks og et repeterende refreng. Vanligvis bryr det meg lite at en låt er repeterende om musikken er fin, men her synes jeg det blir litt for mye av det gode hva repetering angår. Låten er imidlertid fengende og er også en vinnerkandidat lørdag. Og med låtens tittel og budskap kan dette meget vel bli årets Pridelåt.

Karakter: 4.

Hege Bjerk - Pang

Dette er en låt jeg skulle ønske jeg likte bedre! For det første er den på norsk og for det andre har den en meget viktig tekst der den tar opp spiseforstyrrelser og psykiske problemer. Men musikken er ikke helt i min gate sjøl om jeg hører at dette er moderne så det holder. Spesielt på slutten er det et lydbilde som jeg rett og slett finner enerverende, og da trekker det dessverre ned. Men faktisk er det mange internasjonalt som har denne som sin favoritt i denne delfinalen, så det må absolutt være noe med denne låten, uten at jeg helt klarer å bli berørt av det. Derfor har jeg en snikende følelse av at dette er vinneren lørdag.

Karakter: 3,5.

Nordic Tenors - In This Special Place

De som hadde håpt vi med Nordic Tenors skulle få vårt svar på Il Volo, den fantastiske italienske trioen som vant folkestemmene i ESC 2015 ble fort bragt ned på jorda av denne her. Ja, det er fint, og de synger pent. Men det gir meg fint lite utover å være fint. Noen sier Disney, og jeg kan være enig i det. Denne er nok dessverre bare med for å fylle opp på lørdag, og da gjør det meg ennå mer irritert over at Møre og Romsdal ikke fikk med en eneste artist. For i det fylket er det mange artister som glatt hadde kommet med noe bedre enn dette.

Karakter: 2,5.

En helt grei delfinale, men jeg er rimelig trygg på at vi her ikke har vinneren av årets MGP.

Så over til ukas direktekvalifiserte som allerede er lekka på YouTube.

Ulrikke - Attentinon

Det har vært store forventninger til tidl. Stjernekamptoer (2018) og MGP-finalist Ulrikke Brandstorp fra Sarpsborg og hennes direktekvalifiserte låt. Hun har da også begeistra fansen med stort engasjement og lovnad om at dette er noe hun går inn for med hjerte og sinn. Og dette er en låt som jeg ser har begeistra mange, og at det er flere som mener at her har endelig vinneren, her har endelig årets WOW-låt kommer. For når denne låten kommer i gang så er den mektig som fy. Jeg har ikke klart å sette meg inn i teksten fullt og helt ennå, men ser også at det er flere som er berørt av den. For meg er ankepunktet at det tar litt tid før den kommer i gang, men du verden, det er en helt rå vokalprestasjon og dette kan bli rent magisk live.
Jeg regner med at denne her vil kjempe om seieren og jeg kan forstå at den er direktekvalifisert for den har kvaliteter de fleste delfinalelåtene til nå ikke har hatt. Men foreløbig når den ikke helt opp til 1. plass. Inntil jeg får se framføringa og sett om den blåser meg av banen så er fortsatt brødrene Solli-Tangen et lite hestehode foran. For den er mer umiddelbar. Når det er sagt er dette absolutt en bra sang å sende ut i Europa.

Karakter: 5.

The Haden Triplets - The Family Songbook

The Haden Triplets er som enkelte musikkjennere nok vil skjønne trillingdøtrene til den avdøde og legendariske jazzbassisten Charlie Haden, Petra, Rachel og Tanya. De bergtok meg med sin sjøltitulerte debut i 2014 med vakker, nærmest engleaktig flerstemt sang og nydelige harmonier der de tolka sanger de hadde vokst opp med.

Grunnet sine musikalske engasjement på hver sine hold har oppfølgeren latt vente på seg, men nå foreligger den endelig. Dette er deres tolkninger av noen folk- og countryklassikere samt noen sanger skrevet av deres farfar Carl E. Haden, i tillegg til at de har tatt for seg en låt med Kanye West, noe jeg kommer tilbake til.

Det hele begynner med en helt særegen tolkning av Wayfaring Stranger. Det er nok den låten på skiva som jeg har hatt litt problem med å få under huden, men jeg hører jo at det er ekstremt vart og nært. Og når jeg ser denne videoen blir jeg solgt og jeg klarer å ta til meg deres tolkning:

Who Will You Love er for meg en av sangene som tar meg mest. Jeg blir så slått av hvor samstemte de tre søstrene er og jeg blir bergtatt av låtens historie. Om en som ligger for døden og som spør sin kjære hvem hun vil elske når han er borte.

Og så kommer vi til tolkninga av Kanye Wests Say You Will. Meget interessant at de også tar og gjør en versjon av en nyere sang, og de klarer virkelig å gjøre denne til sin egen. Jeg tror nok ikke Kanye West så for seg dette, men regner med han er godt fornøyd med resultatet:

Et anna høydepunkt er Memories of Will Rogers, om skuespilleren, komikeren, spaltisten, samfunnsdebattanten og flyentusiasten Will Rogers som sammen med pilot Wiley Post omkom da flyet deres styrta i Alaska i 1935.

Av de 12 låtene på skiva er det også tre med religiøse tekster, Flee as a Bird, What Would You Give og I'll Fly Away. Jeg synes også de fungerer meget godt på denne plata og sjøl om jeg ikke er troende så går det fint an å la seg glede av musikken.

Til slutt tar jeg med Every Time I Try. Dette er bare så vakkert og videoen er nydelig laget. Låten er fra katalogen til Spain, bandet til deres bror Josh:

Konklusjonen er at igjen har Hadentrillingene klart å henføre meg og tatt meg med på en vakker reise i deres musikalske verden. En av de mest behagelige musikalske reisene jeg har hatt på en stund. Det hadde vært helt rått om noen konsert- og festivalarrangører i Norge slo hodene sine sammen og fikk de over hit til en liten turné. Utfordringa er herved sendt.

Karakter: 5,5.

Oscar Danielson - Det här kan bli året som jag faller

Oscar Danielson er en svensk trubadur som jeg ble tipsa om gjennom en link fra en god musikkvenn til en opptreden han hadde på Lindmo for noen år siden. Jeg fatta interessen og fant ut at han faktisk har kommet med nytt album nå i januar.

Danielson har gitt ut plater siden 1996, men ikke bare for voksne, han har også gitt ut noen plater for barn og vant i 2012 en Grammis (svensk Spellemann) for Beste barnealbum.

Snurrig tittel på denne skiva som består av bare åtte sanger, men alle er av en viss lengde og derfor er dette likevel blitt et variert og rimelig helstøpt album. Året Som Jag Faller er innledningslåten der Danielson spekulerer i om det er i år han må betale prisen for alt galt han har gjort i livet så langt:

Det tok litt tid før jeg fikk denne sangen under huden, men nå sitter den meget godt og det er noen morsomme og gode livsbetraktninger Danielson kommer med her. Det samme gjelder Tröst, en sang som har det jeg vil kalle en spennende monotoni i musikken! Jag Kommer Träffa Nån Ikväll er en observasjon av et vorspiel noen venninner har før en jentetur på byen og hvilke forventninger som ligger i luften:

Jag Vil Ringa Min Mamma er en favoritt på denne skiva, om dørstokkmila det av og til er å ringe til sine gamle for å høre hvordan det står til og får høre morens betraktninger om at hun røyker for mye , men er for gammel til å slutte. Ikke bare teksten, men musikken her er også nydelig.

Dette er blitt ei morsom plate og jeg skjønner at Danielson er en trubadur som har evnen til å bruke overraskende vendinger og ord i sine tekster, og også overraskende innfallsvinkler. Jeg blir fascinert av den verden han beskriver og jeg synes det er rimelig behagelig å tilbringe nesten 40 minutter i hans selskap.

Plata har vokst på meg siden jeg begynte å høre på den. Til å begynne med var det bare fire sanger som falt i smak, men etterhvert som jeg har blitt kjent med de andre fire hører jeg også kvalitetene som ligger i de. Derfor er dette blitt ei skive som på en måte er blitt en behagelig pause i hverdagen. Oscar Danielson tar meg med på en fin reise og han maler ut bilder som jeg levende kan se for meg.

Til slutt vil jeg trekke fram det vakre avslutningssporet Ung Kärlek som rett og slett er et råd fra en voksen til en unggutt om å ta imot kjærligheten han ser ei jente vil gi han:

Som sagt så er dette et album som har vokst på meg, fra en 4-er, til 4,5 og til jeg til slutt landa på en velfortjent......

Karakter: 5.

Magnolia Red - Ancient River

For to dager siden kom sunnmøringene Magnolia Red ut med sitt debutalbum. Og det kan ikke ha vært lett å kjempe om oppmerksomheten på en dag da vi opplevde norsk politisk historie. Men de fikk komme på NRK Møre og Romsdal midt mellom Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr, så det er godt å se at "Vigra lokal" er sitt kulturoppdrag bevisst!

For det er ei flott plate Magnolia Red har gitt ut, etter div. singelutgivelser og en EP. Bandet starta opp for tre år siden og har sakte, men sikkert bygd seg opp til et band det er verdt å låne ørene til, der de befinner seg i et gitarbasert americanalandskap. Og gitar er en viktig bestanddel for Magnolia Red, for sjelden har jeg opplevd ei skive i dette segmentet med så mye vekt på gitar. Og når det er løst på en helt vidunderlig måte, da er det bare for en gitarelsker å takke og bukke. For på flere låter har vi lange, deilige gitarparti.

Som på tittellåta, som åpner albumet. Den er på nesten 7 min., og er nærmest som en anthem for bandet. Jeg har på følelsen av at sjøl om vi bare er i januar så vil dette være en sang som kommer høyt opp på min liste over årets låter for 2020. Og det er jo egentlig en trist historie de forteller. Om ekteparet som bor ved den gamle elva og strever seg gjennom yrkeslivet for å kunne få en god pensjonisttilværelse sammen. Men så, når de endelig trer inn i pensjonistenes rekker blir hun syk og dør. Han blir gående ved elva og sørge til han til slutt forsvinner i den. Det er sørgelig, men fint fortalt og musikken gjør dette til en låt som kan bli en klassiker. Og gitarpartiene her, ren nytelse!

Jeg rett ut elsker de tre første låtene på skiva, de er forfriskende, de er fengende og de er til å bli i godt humør av. Jeg snakker da om Everybodys Sound og Heart Street, og på sistnevnte har vi også mye deilig gitar. Men på denne låten her er det også ei herlig blåserekke:

Gitaristene jeg snakker om er Roy-Jostein Fiskerstrand og vokalist Frank Bjørdal, og det er bare å fastslå at her har vi virkelig et par store talenter som gjør Magnolia Reds musikk spesiell. Eksempel på hvordan de utfyller hverandre er at Fiskerstrand har den første soloen på Ancient River, mens Bjørdal har slidesoloen senere i låten. Det må også nevnes om vokalist Bjørdal at han har den fine følsomheten i stemma som dette låtmaterialet krever. Ellers består bandet av Eyvinn Magnus Solberg på bass og keyboard og Ronny Blomvik på trommer. De også gjør en mer enn prima jobb med å gjøre bandets lydbilde så bra som det er.

Loving Kind er en helt annen type låt, langt roligere, en type låt som ikke er så umiddelbar som de tre første, noe som krever mer av meg som lytter. Og etterhvert hører jeg at dette også er en solid låt som er framført med mye ekthet og varme. Never Let Me Go er mer umiddelbar igjen, en sang som sitter tvert. Jericho er av den mer rolige sorten, til tider vakkert:

Til slutt vil jeg trekke fram skivas røffeste spor, Signs That Passed:

The Walls Will Come Tumbling Down og Unwind avslutter skiva. Den første litt nedpå, men også litt dramatisk oppbygd på samme tid. Sistnevnte mer melodiøs og fengende. Mountains of the North er vel den eneste av de ti låtene som ikke sitter helt for meg, den opplever jeg litt stillestående. Men det får så være, ellers er dette en sterk debut av et band jeg både håper og tror at vi vil høre mye fra framover. Med sin sterkt gitarbaserte musikk har Magnolia Red faktisk funnet sin egen nisje i det norske americanalandskapet.

Karakter: 5,5.

MGP 2020: Delfinale Midt-Norge

Foto: NRK

Da er det Midt-Norge som står for tur, eller, NRK kunne like gjerne kalt dette for den trønderske delfinalen. Jeg hadde et lite håp om at mitt barndomsfylke Møre og Romsdal skulle være med Trøndelag, men så blir det ikke.

Jeg bor i Trøndelag, så på mange måter blir dette min delfinale. Og med de artistene som skal konkurrere så blir dette særdeles vanskelig for meg, og det på det følelsesmessige planet. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke gi karakter til disse fire låtene. Rett og slett fordi det er for mange følelser i spill til at jeg klarer å være objektiv. Men jeg skal omtale låtene og der forklare hvorfor situasjonen er som den er for meg. Når det er sagt så mener jeg at dette er den beste semifinalen så langt, men jeg stopper altså der.

Alexandru - Pink Jacket

Alexandru Gros Grindvoll fra Rennebu var en del av Suite 16 som ble nr. 3 i 2016 med Anna Lee. Nå satser han på solokarriere og deltar her med en moderne poplåt. Den rosa jakka er slik jeg forstår det symbolet på å tørre å være seg sjøl til tross for at en skiller seg ut.
Alexandru ble født dagen etter min ex-samboers yngste sønn og de to mødrene delte rom på barsel og ble venninner som har holdt kontakten. Hun fortalte meg tidlig om Alexandru og hans sangtalent og viste meg flere YouTubevideoer med han. Min ex-samboers gutt døde i ei trafikkulykke i slutten av mars- 17, mens vi bodde sammen. Derfor blir dette sterkt for meg rent følelsesmessig, det er ikke til å komme ifra.

Sie Gubba - Kjære Du

Det er nok mange som setter pris på at Sie Gubba gjør MGP-comeback etter 4. plassen i 2011 med Alt Du Vil Ha, som ble en stor hit for de. Vokalist Petter Øien kom tilbake året etter da han sammen med den amerikanske countrylegenden Bobby Bare ble nr. 3 med Things Change. Jeg påstår den dag i dag at hadde de sluppet konkurransen fra Plumbo og Ola Nordmann i Gullfinalen så hadde de vunnet. For de to låtene tok stemmer fra hverandre. Også dette blir følelsesmessig sterkt fordi gutten vi mista likte Sie Gubba og spilte de ofte på anlegget sitt.

Thomas Løseth feat. Erika Norwich - Vertigo

Thomas Løseth fra Fannrem, 5 km fra hvor jeg bor smelta nasjonen med sin stemme da han gikk til topps i The Voice i 2017. Han deltar her med en litt drømmende låt i duett med Erika Norwich, som er ukjent for meg. Løseth kjenner jeg også godt til, han stod for musikken i bryllupet til en annen av mine ex-samboers sønner sommeren 2016. Så da blir det igjen vanskelig å være objektiv.

Kristin Husøy - Pray For Me

Den eneste artisten i dette feltet som jeg ikke har noe forhold til da jeg ikke fulgte med da hun var med i The Voice ifjor. 18 år gammel Trondheimsjente med en litt uvanlig låt i MGP-sammenheng og med ei stemme som fascinerer meg.

Jeg kommer til å stemme 2-1 i alle duellene lørdag, for jeg har gode grunner for å ønske seier til hver av de tre første artistene her. Hvordan jeg fordeler stemmene må jeg bare ta på magefølelsen der og da. Det ligger vel i kortene at Kristin Husøy trekker det korteste strået i sin(e) duell(er). Men en stemme får hun, pga. sin stemme :) Uansett så vil vinneren bli vurdert sammen med de andre i oppkjøringa til finalen i Trondheim 15. februar.


Vi skriver torsdag når jeg legger til dette og Akuvis forhåndskvalifiserte Som Du Er er lekket på YouTube, og jeg har hørt på den noen ganger og jeg liker det jeg hører. Dette er moderne og er en blanding av reggae og rap og det svinger godt av den. Sydlandske, livlige rytmer og dette kan bli et fyrverkeri av en låt på scena. I mine ører er dette en vinnerkandidat i Trondheim 15. februar.

Karakter: 5.

Hatari - Neyslutrans

Så har det endelig kommet, det etterlengtede debutalbumet  til Hatari, som gjorde furore som Islands representant i Eurovision Song Contest ifjor med Hatrid Mun Sigra (Hatet vil seire), en advarsel fra framtida om å stå opp mot den bølgen av hat og hets mot minoriteter som skyller over Europa og at hatet vil seire hvis folk ikke gjør motstand.

Nå har Hatari gitt ut musikk før, både singler og en EP. Men dette er altså det første hele albumet, og her har de samarbeida med flere islandske artister innen forskjellige sjangre, samt den palestinske artisten Bashar Murad. Hatari fikk jo mye kritikk for sin deltakelse ifjor der de var de eneste deltakerne som satte Israels okkupasjon av palestinsk land på agendaen, og den kritikken kom også fra de som støtter palestinerne for at de med sin deltakelse legitimerte Israels okkupasjon. Den kritikken stoppa ihvertfall brått noen dager etter Eurovision da denne videoen ble sluppet:

Ikke bare spilte de inn video på Vestbredden med en palestinsk artist som er med i frigjøringskampen, det viste seg også at han er skeiv. Det stilna også kritikken fra de som sa at hadde de vist støtte til skeive i Palestina hadde de blitt lynsja. Og dette samarbeidet var da også en pekefinger til de overveiende negative holdningene til skeive som er i det palestinske samfunnet og den palestinske kulturen.

Klefi/Samed er sjølsagt med på albumet sammen med Hatrid Mun Sigra, og det er også den tidligere utgitte Spillingardans. Hatari framfører sin musikk kun på islandsk, det har ikke forhindra at de har opparbeida seg en stor fanskare over hele Europa. Da er det godt at det eksisterer videoer som oversetter tekstene. Og i denne låten kommer det klart fram hva som er Hataris politiske prosjekt, det er å bekjempe kapitalismen, men også å bekjempe de fascistiske kreftene på ytre høyre.

Jeg innrømmer det glatt, hadde det ikke vært for Hataris deltakelse i Eurovision med akkurat den låten og det budskapet samt det de stod for i forbindelse med deltakelsen så hadde jeg aldri hørt på den musikken. Det hjelper sjølsagt på at Hatrid Mun Sigra musikalsk sett er en sjukt eggende og fengende låt, den mest fengende i hele Hataris katalog. Men hadde noen sagt til meg for et par år siden at jeg kom til å skrive om et album med hovedsakelig techno og growling på bloggen min tror jeg at jeg hadde anbefalt den personen en mentalundersøkelse.......

Når jeg nå først hører på musikken hører jeg jo at det i flere av låtene er en rytme som jeg virkelig liker. Og det viser at når en legger musikalske fordommer til side og virkelig prøver å lytte til musikk man ellers ikke er komfortabel med så kan en komme til å finne ut at her er det mye bra. Som i åpningssporet Engin Miskunn, som betyr Ingen Nåde:

Klámstrákur (Porno Boy) er også et meget godt eksempel på at det faktisk er en rytme og en melodi her som jeg liker meget godt. Og som alltid får vi kontrastene i Mathias Haraldssons growling og Klemens Hannigans lyse falsett. De har da også sjøl sagt at de dyrker disse motsetningene, ikke bare i musikken sin, men også i sin framtreden ellers som band og kunstprosjekt. Her kommer også Hataris bruk av BDSM-effekter tydelig fram:

Jeg var så heldig og oppleve Hatari live på Blå i Oslo ifjor, og jeg misunner de som skal få oppleve de igjen i Oslo nå til søndag som en del av deres "Europe will crumble"-turné. På den konserten var det også en klassisk musiker, en norsk celloist om jeg ikke husker feil, som var framme alene og spilte et stykke på sitt instrument. Noe som de gjorde på hver konsert uansett land under den turneen. Og på denne skiva er et rent fiolinstykke med, spilt av Petur Björnsson. Det også blir som et motstykke til den "bråkete" musikken ellers, lytteren får roet seg ned et par minutter. Rapperen Svarti Laxness tar seg av mye av vokalen på Helvíti, der en rett og slett blir ønsket velkommen til helvete. Og vi får også et nummer med et klassisk skolert kor ved navn Fridrik Margrétar. Alt dette bygger opp om kontrastene mellom det onde og det gode, det stygge og det vakre som Hatari dyrker for å få fram sitt budskap.

Til slutt tar jeg med en av de mer aggressive låtene, 14 Ár:

Dette er et album som krever mye av meg som lytter, og jeg må være åpen for det som kommer, åpen for kontrastene i musikken og egentlig for alt som jeg blir eksponert for her. Hatari er ikke ute etter å please noen, de har et budskap i bånn for prosjektet sitt, et budskap som tydeliggjøres av at de ble danna som en motvekt til høyrepopulismens frammarsj i Europa. Du kan like det, eller du kan ikke like det, men du kan ikke være likegyldig til Hatari når du først har blitt eksponert for de. Da må du ta et standpunkt.

Karakter: 5,5.

Pete Molinari - Just Like Achilles

Engelskmannen Pete Molinari er ute med sitt første album på seks år, det 6. i rekken siden debuten i 2006. Årene siden forrige utgivelse har Molinari oppholdt seg i Los Angeles der han har jobbet med teater og film, men ifjor kom signalene om at nytt musikalsk materiale også var på vei. Og nå på nyåret forelå "Just Like Achilles", mitt første møte med Molinaris musikk.

Og det er blitt et behagelig møte. Det er tydelig å høre at Molinari har sine røtter fra 60-tallets engelske pop, men likevel med et lydbilde som gjør at dette også er musikk som går fint hjem i 2020. Åpningssporet Goodbye Baby Jane er en klangfull låt som setter tonene for et variert og godt album:

Steal the Night er også en nydelig låt med bl. a. herlig koring. Jeg liker stemma hans, den er klar og er følsom, kvaliteter jeg setter stor pris på:

Molinari er sammen med burlesque-stjernen Mila Spigolon, som også har utmerka seg som skuespiller og sanger og at han har det godt i kjærlighetslivet kommer fram på flere av sangene. Som f. eks. Colour My Love, som for meg er skivas høydepunkt. En herlig fengende sak som bringer fram essensen i Molinaris musikk, inspirasjonen fra britisk 60-tallspop i et moderne lydbilde:

Born To Be Blue er en enkel, litt naivistisk sang som jeg også har falt for. Mer nedpå musikalsk, men full av god stemning og med en overraskende og fin tekstmessig slutt gitt tittelen:

Det spennende avslutningssporet Absolute Zero må med, både en tekstmessig og musikalsk perle som jeg er blitt skikkelig glad i, med bl. a. en lengtende pedal steel i lydbildet:

Til slutt en video som viser litt av stemninga rundt plateinnspillinga, og når det er så organisk som dette, med alle musikerne der og direkte opptak så må det bli både levende, nært og ekte. Ikke rart at dette er blitt et album som jeg er blitt glad i:

Andre perler her som jeg vil anbefale er I'll Take You There, Waiting For A Train og Please Mrs. Jones, skikkelig feelgoodlåter som gjør meg glad og i godt humør. 13 sanger har Molinari og produsent Linda Perry funnet plass til og det er ikke mange dødpunkter her. Så jeg håper virkelig at Pete Molinari ikke venter så lenge som seks år til neste skive!

Karakter: 5.

MGP 2020: Delfinale Øst-Norge

At Raylee vant delfinalen for Sør-Norge var greit nok. Var ikke min favoritt, men jeg skjønte tidlig under showet at hun ville dra det i land. Sceneshow, heftige rytmer og en låt "som ungdommen lika", og stemmeopplegget til NRK passa nok best den yngre garde.

Da er vi klare for Østlandet, og jeg ble litt skuffa over brorparten av låtene, sjøl om det skal sies at et par av de har heva seg litt etter noen runder i øreklokkene mine. Men her er nå dommen min:

1. Rein Alexander - One Last Time

Da jeg så at Rein Alexander skulle være med tenkte jeg med en gang en ballade i svulstigste laget for meg. At han skulle kaste seg ut i EDM så jeg ikke for meg. Og EDM er i utgangspunktet ikke min sjanger. Mulig jeg er litt gammeldags, men musikk med levende instrumenter blir mer nært og ekte for meg. Men så er det Rein Alexander da, med sin vokal hever han låten dramatisk med sin sterke og robuste stemme. Det gjør at jeg også hører en fin rytme i låten, og samla sett blir derfor dette faktisk min favoritt i denne delfinalen.

Karakter: 4.

2. Jæger - How About Mars

Dette er en type musikk jeg sjelden låner øret til og jeg har måttet høre på den mange ganger for at den skulle komme inn under huden på meg. Og det er et litt negativt tegn når det gjelder MGP-låter, for de skal i utgangspunktet være umiddelbare. Men det er en del bra her, refrenget er godt, men jeg liker ikke autotunen på ordet "Mars". Og jeg liker heller ikke "rom-pa-pa-pom"-sekvensen. Derfor blir dette en litt rotete opplevelse for meg, samtidig som jeg skjønner at dette er moderne og at det derfor er godt mulig at den stikker av med seieren lørdag.

Karakter: 3,5.

3. Kim Wigaard & Maria Mohn - Fool For Love

Her er vi skikkelig i balladeland. Dette er rent og pent og det er to vokalister som definitivt kan å synge. Til tider er det også noen instrumenteringsdetaljer, som f. eks. en klimprende gitar (som varer altfor kort!) som jeg liker. Men utover det er dette en låt som gir meg lite utover at det er rent og pent.

Karakter: 3.

4. Tore Petterson - The Start of Something New

Den første MGP-låten med tekst som omhandler homofil kjærlighet, og det er litt synd at vi måtte vente helt til 2020 på det. Og litt swingjazz hører absolutt hjemme i MGP. Men dessverre, dette blir for flatt vokalmessig for meg, og da gir ikke låten meg noe utover at det svinger. Men hadde den istedet kommet i Vest-Norges delfinale med Ytre Suløen og Tricia Boutte-Langlo på vokal, da hadde det vært andre boller og en garantert kraftfull opplevelse som hadde satt fyr på H3-Arena. Da kunne det fort blitt finale i Trondheim Spektrum med de samme konsekvensene der!

Karakter: 2,5.

Konklusjonen min er at vi mest sannsynlig fremdeles ikke har sett vinneren av årets MGP. Vi har ennå ikke fått WOW-låten som "Spirit in the Sky" var ifjor, men det er 16 låter igjen så det er mange muligheter for at den kommer!

17. januar 2020 

 
Javel, jeg lar ovennevnte setning stå sjøl om jeg nå vil påstå at WOW-låten er kommet. Didrik & Emil Solli-Tangen slapp sin forhåndskvalifiserte låt Out of Air ved midnatt og jeg forelska meg i den umiddelbart. Dette er hva jeg vil ha i en god MGP/ESC-låt: Litt storslått, enormt gode stemmer, umiddelbar og fengende. Musikk som passer som smurt til to store stemmer. Dette kan godt være låten som skal forsvare våre farger i Amsterdam i mai!

Karakter: 5,5. (Vil bli en 6-er hvis ingen av de 15 resterende låtene slår denne).

MGP 2020. Delfinale Sør-Norge

NRK slår på stortromma under MGP's 60-årsjubileum med fem distriktsfinaler for å kåre halvparten av årets finalefelt. De fem resterende har en fagjury allerede sendt direkte til finalen, og en av de, Take My Time med Sondrey (Sondre i fjorårets Stjernekamp) er allerede sluppet og skal framføres i morgen sammen med de fire duellantene fra Sør-Norge. Det blir to dueller etter ren trekning, og så en finaleduell.

I et fanforum på Facebook var jeg litt breial her om dagen og karakteriserte tre av de fire låtene som "dusinvarepop" og jeg fikk litt pes for det. Velbegrunna må jeg innrømme, for etter flere lytt har jeg funnet kvaliteter i et par av låtene som hever de litt. Men OK, her er min dom over morgendagens fire låter:

1. Kim Rysstad - Rainbow

Det er til nå mye gjenbruk i årets MGP av tidl. MGP- og Stjernekampartister. Kim Rysstad faller inn under begge kategorier og gjorde det meget bra i fjorårets Stjernekamp. Og jeg synes han stiller med den beste låten i denne delfinalen. Mest av alt pga. et refreng som sitter som et skudd i mine ører. Resten av låten er også et lite hakk over de andre, og at Kim Rysstad kommer til å levere så det holder vet vi. Det er noe mektig over denne låten som tar meg og som gjør at det er denne som får mine stemmer i morgen.

Karakter: 4,5.

2. Lisa Børud - Talking About Us

Dette er en låt som har vokst hos meg etter min dusinvarepop-uttalelse. For dette er en låt med et catchy refreng, og er det noe som er viktig i MGP så er det et refreng som sitter. Resten av sangen synes jeg blir litt anonym, men jeg hører nå at dette er et slett ikke så verst pophåndverk. Og Lisa Børud er et fyrverkeri på scena og vil heve denne låten noen hakk live.

Karakter: 4.

3. Raylee - Wild

Dette er også bra pophåndverk, men det er ikke en type pop som er på topp hos meg, og det har litt med smak og behag å gjøre. Mange har beskyldt den for å være lik de to siste bidragene til Kypros, og ja, jeg hører mye av fjorårets Replay med Tamta. Fuego når den ikke opp til knehasene til for å si det sånn. Refrenget er catchy, det skal sies, og også her må vi regne med en låt som hever seg live. Men ikke nok til å vinne meg tror jeg.

Karakter: 3,5.

4. Geirmund - Come Alive

Geirmund Hansen er den ukjente i denne delfinalen, men en som har et godt navn på Sørlandet og med jobb som stemmepedagog på Universitetet i Kristiansand så har han det meste i orden. Men for meg blir dette dessverre bare ei middels ballade. Jeg hører at Geirmund har ei kanonbra stemme, og jeg ser ikke bort fra at også han vil kunne heve låten live. Men slik jeg hører den nå når den ikke opp hos meg.

Karakter: 3.

Når det gjelder den første finalelåten som nå er sluppet, Take My Time med Sondrey så har jeg ikke landa helt ennå. Jeg syntes den var veldig bra da jeg hørte den på YouTube, men da jeg fikk den med øreklokker falt den en del. Det kan ha å gjøre med at der må jeg ha lyden litt lavere for å beskytte hørselen. Men jeg legger den ved her, så kan dere sjøl gjøre dere opp en mening:

Når alt dette er sagt så tror jeg ikke vi har vinneren blant disse fem. Det er 20 låter igjen, og jeg håper mest av alt der på mer sjangervariasjon. For til nå har det vært pop i rett nok litt forskjellige varianter, men det er fremdeles pop og jeg savner sjangerbredden. Men utifra det jeg har hørt fra andre land (Albania, Estland, Litauen) så er det mye pop i år. Det var et par meget bra rockelåter som ikke nådde opp i Albania og i Litauen, som også starter sitt løp i morgen har vi hardrockbandet Glossarium som klart skiller seg ut. Jeg håper at vi får et par rockelåter også i Norge, og at vi også får flere sjangre blant de 20 låtene vi ikke kjenner ennå.

Til slutt vil jeg gi skryt til NRK for opplegget i år. Det er mange datoer å forholde seg til, men vi vet hvilke låter som slippes når og det virker langt mer profesjonelt enn i andre land der det virker mye mer tilfeldig hvilke låter som er sluppet på Spotify og YouTube.

The Dogs - Crossmaker

Nytt år betyr nytt album fra The Dogs med Kristopher Schau i spissen. Jeg opplevde de på hovedscena på Tons of Rock ifjor og det var et helsvett, energifylt og deilig sett. De leverte knallbra med andre ord.

Og det vil jeg si at de gjør på denne skiva også. Jeg hører at dette er et band som stadig utvikler seg. Kristopher Schau er på noen av låtene om mulig ennå mer desperat i vokalen og lydbildet er også litt i endring. På et par av låtene har de gått noe ned på tempoet uten at det har gått utover intensiteten. Keyboardisten har fått mer plass og på åpningssporet Waiting for the Future to Come får vi også en intro, det gås ikke rett på med full guffe musikk og vokal fra start. Og totalt sett er dette blitt et fremragende spor:

The Moment of Truth er en rett fram Dogslåt slik vi kjenner de, og med den samme desperasjonen i Schaus stemme som i åpningslåten.

Jeg vil også framheve bandets koring på denne skiva, den er til tider helt majestetisk. Noe vi får et meget godt ekspempel på i Love Says Nothing, en av låtene som går i et roligere tempo. En aldeles skrekkelig tekst egentlig, om en mor som tar livet av sine to sønner. Men likevel en mektig låt:

Try Harder er en liten energibombe på bare 1:14 og I Never Wanted Us er også en rimelig intens låt. Intenst er egentlig et stikkord når det gjelder The Dogs' musikk, det er intenst uansett tempo og lydbilde. Toy Guns in a Butchery er en kremlåt der både band og vokalist briljerer.

Without a Warning er også en helt herlig rockelåt med mange fasetter med det samme drivet og den samme energien som gjør The Dogs til et herlig band å høre på. Og det er få band som slår deres oppfinnsomhet når det gjelder låttitler og tekster. The Octopus Embrace of Drugs er f. eks. en tittel som jeg tør vedde på er unik. En klasselåt i roligere tempo og der Schau viser at han har en mørkhet i stemma si som også er skikkelig følsom. Og der bandet også tar med det som høres ut som et munnspill i mellomspillet, lekkert!

Avslutningssporet Make It Hurt Until We Forget får meg faktisk til å tenke på skjebnen til Ari Behn, sjøl om dette er en låt som ble spilt inn før han tok sitt liv. Uansett så er denne låten intet mindre enn et mesterverk, og også her ei koring som løfter en allerede mektig låt.

Konklusjonen min er at dette er det beste albumet jeg har hørt fra The Dogs. Det er bare å si: Gratulerer!

Karakter: 6.

Johan Berggren - Lilyhamericana

Nytt år, og ny musikk er allerede kommet i 2020! Først ut er Johan Berggren, og da jeg så det navnet trodde jeg sjølsagt at det var snakk om en svenske. Men det er det sjølsagt ikke. Johan Berggren er fra Jørstadmoen rett utenfor Lillehammer og kom med sin fullengderdebut i 2018, "For Now I'm Good Here". På oppfølgeren har han imidlertid gått over til morsmålet, og det til tross for at låtene er skrevet under et opphold i og rundt Nashville.

Berggren er en meget god forteller, noe som gjennomsyrer hele plata og alle de ni låtene. Åpningssporet Du Såg Meg er om bartendeneren som opplever at forholdet til kjæresten ligger på sotteseng og at han må observere fra sin posisjon bak bardisken at hun får napp hos en annen.

Hjerter Som Aldri Brant er et av høydepunktene på skiva. Også her er det tristesse ute og går, men igjen nydelig fortalt og med en herlig pedalsteel duvende i bakgrunnen. Her en akustisk versjon:

En låt tydelig inspirert av oppholdet over there er smått ironiske Alt Er Bra i Amerika, der Berggren sammenligner USA med hjemlandet og trekker konklusjonen om at det er enkelt å vite hvilket land han vil bo i. Igjen en eminent pedalsteel som krydrer musikken og gjør dette til en aldri så liten countryperle.

En låt som skiller seg ut ved at den ikke handler om livet her og nå er Postranet, om et ran av en postslede i 1830. Den stakkars postmannen døde av skadene, den skyldige ble rimelig kjapt funnet og fikk sin dødsstraff. Berggren forteller historien sett fra ranerens side. En dramatisk fortelling og musikken bygger seg gradvis dramatisk opp akkurat i stil med historien. Meget bra!

Ellers er det altså historier fra nåtida, om brusten kjærlighet, om å leve på livets skyggeside med en del inntak av alkohol. Fortalt på en meget troverdig måte, jeg klarer å leve meg inn i historiene og jeg ser for meg situasjonene som beskrives. Når jeg kan det er det et vitne om en låtskriver som klarer å levendegjøre det han forteller, som gjør det troverdig. Vil her trekke fram Et Par Netter Til og avslutningssporet Siste Sangen Jeg Skreiv som er en bitter oppvask med en eks en ikke vil ofre flere rim på, og en inviterer venner til brenning av brev og andre minner fra forholdet.

Tittelen på albumet kan sjølsagt diskuteres med henspeiling på TV-serien Lilyhammer og en slags lillehammersk americana. Men jeg velger å ikke dvele mer ved det enn bare å nevne det, for det er musikken som er det viktigste. Og dette er meget bra musikk og enormt godt fortalte historier!

Karakter: 5,5.