torsdag 26. september 2019

Backstreet Girls - Normal is Dangerous


Det er ingen store overraskelser når du setter på ei Backstreet Girls-skive. Og takk for det, for samtidig som det er moro med artister som utforsker nye musikalske veier, så er det også godt med artister og band som gir deg det du forventer og som du har lyst til å høre.

Det gjør Backstreet Girls, og det er noe befriende ved det. Samtidig så treffer de rockenerven min 100%, det er dette som er rock'n roll for meg. Og når de bekjentgjør på forhånd at her er ikke en eneste ballade, så er det også helt innafor.

Her er det 12 spor med rett fram boogierock med energi og tyngde. Moonrocker er en sterk start:


Whirlwind er egentlig en innertier av en låttittel når det er spenstig rock som dette som serveres:


Og slik går det skiva igjennom. Det er tøft, det er energi, det er fart. Noen ganger kan det sjølsagt bli ensformig, men jeg synes ikke BG faller nevneverdig i den fella. De varierer såpass innenfor sine rammer at jeg holder på interessen albumet ut. Det sier noe om at dette er kvalitet, og at det er erfarne musikere som er trygge på hvor de står musikalsk.

Et eksempel på den variasjonen jeg nevnte finner vi i åpninga av Goat, en låt som i mine ører er et av høydepunktene på skiva:


Og jeg er enig i spørsmålet som stilles i denne låten her:


Til slutt må sjølsagt tittelsporet med, som på alle låtene får jeg bra med rockefot her:


Sjekk også ut Dirty Rat, en låt med en aldeles herlig energi!

Det er egentlig ikke mer å si, rocken lever i beste velgående og Petter Baarli, Bjørn Müller, Gaute Vaag og Frank Albin beviser nettopp det med et sprell levende album!

Karakter: 5,5.

tirsdag 24. september 2019

Masrouh' Leila - The Beirut School


For et par dager siden kom jeg ved en tilfeldighet over en VG-artikkel om det libanesiske indie pop/rockbandet Masrouh' Leila. Det artikkelen dreide seg om var at en konsert med de den 9. august på en festival i den libanesiske byen Byblos ble avlyst. Kristne fra ekstremhøyre trua med å stanse konserten med makt, det ble starta en kampanje mot bandet og konserten på sosiale medier. Bandet ble bl. a. av den lokale katolske kirka i Byblos framstilt som en fare for samfunnet og at konserten måtte stanses pga. brudd på "religiøse verdier". Bandet ble også avhørt av politiet for å ha "fornærmet kristne helligdommer".

Festivalarrangørene bukka under for presset og avlyste konserten med begrunnelsen at de ville «unngå blodutgyltelse og for å bevare fred og sikkerhet». De religiøse fundamentalistene trodde de hadde vunnet, men bandets fans stabla på beina en gratis støttekonsert med tittelen "The sound of music speak louder". Konserten ble en stor suksess der libanesisk ungdom ga klar beskjed om at de ville ha et liv i frihet uten undertrykkelse fra religiøse fundamentalister.

Dette gjorde at jeg interesserte meg for musikken til Masrouh' Leila og jeg fant ut at de har gitt ut et album i år, et 14 låters album som er en oppsummering av deres ti år som band, og der tre låter er nye. Og hva møtte mine ører? Musikalsk magi vil jeg si! Det er indiepop med et klart elektronisk preg, men likevel er dette variert musikk med mye varme og mange overraskelser. Det er bare én av de 14 låtene som ikke tar meg helt. Og spesielt de fire første låtene er helt strålende, Her er Ashabi, det er en bakgrunnsvokal her som gir meg frysninger, så nydelig er det:


Masrouh' Leila består av Hamed Sinno på vokal, Haig Papazian på fiolin, Carl Gerges på trommer og Firas Abou Fakher på gitarer og keyboards. Vokalist Sinno er åpen homofil, og mye av hetsen mot bandet fra religiøse grupper har gått på hans legning. De har da også tekster om homofil kjærlighet, de har samfunnskritiske tekster ift. politikk og korrupsjon, og har derfor pådratt seg vreden til maktpersoner både innen politikk og religion i hjemlandet.

Jeg forstår jo ikke tekstene, men jeg kjenner på atmosfæren i musikken at det er viktige ting de synger om, og av og til er låttittelen nok. Som Cavalry, som også har en engelsk versjon, og jeg velger den her, sjøl om den er på originalspråket på skiva. Dette er en av de tre nye låtene:


Lil Watan er også en herlig poplåt, og det er så deilig med et band som tør å utforske ulike musikalske uttrykksmåter, og som gjør det så sjukt bra som Masrouh' Leila gjør det her:


Radio Romance er intet mindre enn en lekker poplåt. Og som en ser av videoen så er det et homofilt forhold som er tema i denne:


Masrouh' Leilas musikk består av så mange spennende fasetter. På noen av låtene får jeg assosiasjoner til Stephane Grapelli, Django Reinhardt og deres Quintette du Hot Club de France. Et eksempel på det er Fasateen. En låt som også var på bandets sjøltitulerte debutalbum fra 2010:


Dette albumet gjør at jeg får et godt innblikk i den spennvidden som finnes i Masrouh' Leilas musikk og den utvikling de har hatt som band, musikere og låtskrivere siden de starta opp for ti år siden. Til slutt Salam, som jeg har forstått dreier seg om muren Israel har bygd mot de palestinske områdene. Også en av de nye av året


For tre dager siden visste jeg ikke at Masrouh' Leila eksisterte. Nå har jeg forelska meg totalt i musikken deres. Det er musikkens magi, at jeg kan oppdage for meg helt ukjente artister som gir meg musikk som berører meg langt inn i hjerterota.

Karakter: 6.


mandag 23. september 2019

The Dauphin of Mississippi - The Book of Vanities



The Dauphin of Mississippi er et platedebuterende countryband, ikke fra Mississippi som navnet antyder, men fra Wyoming. Jeg grubla lenge på hva "dauphin" betyr, men fant til slutt ut at det er et fransk ord som i sin tid var tittelen til arvingen av den franske tronen. "Dophin" er også det franske ordet for "delfin", så da er dette et bandnavn som er åpent for tolkninger. Albumtittelen er oversatt til norsk "Forfengelighetenes bok", interessant!

Det er ikke mye jeg vet om de, bortsett fra at frontmann, vokalist og låtskriver heter Jason Burge. Så da er det bare å konsentrere seg om musikken, som i mine ører er noe jeg mest vil kalle folkcountry. Det begynner med en av de beste låtene på hele skiva, nemlig Worst Low Down Feeling, som omhandler den følelsen du får når hun du har bygd livet ditt rundt sier at hun ikke elsker deg mer. Vi er nok mange som kjenner oss godt igjen i akkurat det. En fengende sang med en tøtsj av western swing:


Jason Burge er en god historieforteller, noe han også får fram i Blindside, en pianobasert låt som det tok et par lytt til før jeg fikk under huden. Hjemstaten henspeiles det på i Wyoming Sweet Tooth , som igjen er en godt fortalt historie:


Banjoen er framtredende i flere sanger, bl. a. i Abraham, som er en fortelling om godt vennskap:


Til slutt tar jeg med det litt rocka avslutningssporet, som betegnende nok heter End of the Beginning:


Men det er flere gode låter her, f. eks. Sweating in the Snow som er et poetisk stykke countrysoul og fengende Raincoat som er en livat låt.

Jason Burge og hans musikere har laga et sjelfullt og fint album som borger for at de vil ha mye bra å bidra med i årene som kommer. Og de beviser at det er uendelig mye bra musikk under radaren til den amerikanske mainstreamcountryen.

Karakter: 5.

onsdag 18. september 2019

Pegasus - Dinylie


Brødrene Tommy og Ronny Nilsen fra Oppsal i Oslo har helt siden debuten i 2007 vært kjernen i Pegasus, enten som band eller som duo. Hva de er nå er jeg usikker på, men de henta hjem en høyst fortjent Spellemann for 2012-utgivelsen "Forandringer". I 2016 var de med i MGP og ga ut sitt hittil eneste engelskspråklige album "One Step Closer". Årets utgivelse er den første etter det, hvis vi ser bort fra et "Best of"-album som kom for to år siden. Jeg skjønte ikke tittelen på denne utgivelsen her til å begynne med, men så gikk det opp for meg at den er et ordspill for "De nylige".

Pegasus har alltid blitt plassert i dansebandkategorien og det var også i den klassen de vant sin Spellemann. Men de er et rimelig utypisk danseband. For det første har de et helt annet lydbilde, og jeg synes også at de er flinkere rent tekstmessig, de har en del ordspill som andre danseband ikke har. De velger som regel ikke de lettvinte løsningene tekstmessig.

Musikalsk synes jeg de er best når det er litt fart og trøkk i låtene. Men det skal sies at Tommy har en følsom og god stemme som også gjør seg når de beveger seg i balladeland. Ronny bidrar også på vokal på enkelte låter og på åpningssporet Nådeløst synes jeg han gjør en glimrende jobb med sin bakgrunnsvokal på slutten. Et trekk som jeg sjelden hører innafor dansebandsjangeren. Dette er da også et av de beste sporene på skiva:


Balladen 1000 Grunner tar meg ikke helt. Men Se Meg, La Meg er igjen en fengende og glad låt som gir meg gode vibrasjoner. Som i den første låten så er det en instrumentering her som jeg virkelig liker:


Det som treffer meg med Pegasus utenom fengende og gode låter er den smittende musikkgleden Nilsenbrødrene viser. Jeg hører at de virkelig elsker det de holder på med, og det er et stort pluss i min bok. En favoritt er også Fra Gran til Helle:


Det er 10 låter på skiva og den avsluttes med en nyinnspilling av hiten Min Første Natt der Tommy også denne gangen har Hanne Mette Gunnarsrud (ex-Contrazt) som duettpartner. Dette er da også den beste dansebandlåten jeg noengang har hørt. Det jeg stusser over er at lyden på den er en god del lavere enn de andre låtene, så jeg må skru opp volumet for å få den fulle gleden av den.


Men det rokker ikke ved inntrykket mitt av et nytt solid album fra Pegasus. Det er bare Nilsenbrødrene som det er fokus på i videoene (unntatt den siste her), så mulig at de nå bare opererer som duo igjen. Uansett liker jeg det meste her, fengende god musikk å slappe av til og ta en pause fra hverdagen.

Karakter: 5.


mandag 16. september 2019

The HU - The Gereg


28. september ifjor skjedde det noe på YouTube. Et band få hadde hørt om, The HU la ut låten Yuve Yuve Yu, deres første video på kanalen. Nyheten spredde seg raskt, og nå nesten et år senere har denne låten hatt over 24 mill avspillinger på YouTube. Vi snakker altså her om et rockeband fra Mongolia! Jeg ble gjort oppmerksom på låten, og ble mektig imponert. Dette var annerledes, og det var så befriende friskt. Et band som blanda mongolsk folkemusikk med moderne rock, og med egne mongolske instrumenter samt strupesang. Hu er forøvrig et gammelt mongolsk ord som ganske enkelt betyr "menneske".


"Yuve Yuve Yu" betyr noe sånt som "så rart", og The HU undrer seg i denne låten over hvor rart det er at unge mongolere av i dag ikke har nasjonens historie, arven fra forfedrene i blodet. Det er tydelig at de har et sterkt ønske om å bevare landets særegne kultur, og at de gjør det både gjennom musikk og tekster. Tekstene er på mongolsk, men The HU viser at musikk er globalt. Du trenger ikke å forstå ordene de synger så lenge du likevel forstår deres budskap og de leverer musikk som tar deg. Neste låt som kom fra The HU var Wolf Totem, og så det en låt bredfull med henvisninger til mongolsk kultur og det å ta vare på det beste av den:


Jeg var solgt etter disse to låtene. Den eggende rytmen, den strålende kombinasjonen av mongolsk folkemusikk og tøff rock imponerte meg så til de grader at da jeg så at de var på plakaten på årets Tons of Rock, for første gang på Ekebergsletta i Oslo, så bestemte jeg meg for at disse måtte jeg oppleve. The HU var altså en av de største grunnene til at jeg reiste på Norges største rockefestival, og jeg ble ikke skuffa. De gikk på scena som første band kl. 13:30 andre dag og leverte et helt magisk sett. Jeg ble dratt inn i deres fortryllende musikalske landskap og det var en drøy time som jeg lever på ennå. Jeg fikk følelsen av at jeg var med på å oppleve noe stort og noe unikt.

Da var 3. låt ute på strømmetjenestene, Shoog Shoog, også det med eggende, deilige rytmer. Dessuten er det et herlig driv over denne låten. "Shoog shoog" er sjamaners påkallelse av forfedrenes ånd er det forklart i kommentarfeltet under videoen:


Så nå sist fredag 13. september kom endelig det lenge etterlengtede debutalabumet. Og det begynner sterkt med tittellåten The Gereg, som også har en herlig eggende rytme. The Gereg var iflg. Wikipedia et diplomatpass utstedt under Dschingis Khans tid. Her en liveversjon fra The HU's omfattende Europaturné i sommer:


Men så utover på skiva blir jeg ørlite skuffa. Det er ni låter, og det er disse her jeg har posta som er høydepunktene. For noen av de andre låtene opplever jeg som vel monotone, og da spesielt det 7 min. lange avslutningssporet Song of Women. Og hyllesten til mongolenes store (men også brutale) leder Dschingis Khan blir en låt som aldri tar av, men som blir stående og stampe.

Dette sier meg noe om at The HU kanskje først og fremst er et liveband. For da jeg opplevde de live så var alle låtene råbra og kule. Så det virker som at de på enkelte låter ikke helt klarer å få ut den magien som de har fra scena.

Men når det er sagt, dette er et utrolig spennende band! Og de bringer noe radikalt nytt inn i rocken. De er med andre ord unike. At i det hele tatt et band fra Mongolia får så mye oppmerksomhet fra vestlige rockefans bare viser at rocken er universell og at det betyr absolutt ingenting hvor du er fra hvis musikken din oppleves som unik og autentisk. Derfor skal det bli meget spennende å følge The HU framover. Det er altså noe uforløst over enkelte av låtene, men på sitt beste er de helt rå!

Karakter: 4,5.


torsdag 12. september 2019

The Highwomen - The Highwomen


Så er den endelig her, skiva som countryverdenen har venta på! Skiva som mange håper skal snu countryen på hodet, en sjanger som mange føler ikke er ekte lenger. De fleste låtene og albumene som herjer på countrylistene i USA er ikke sjangeren slik vi kjenner den, og det er så og si bare menn, menn og atter menn hvor enn en snur seg. Det var dette Amanda Shires ifjor ønska å gjøre noe med, og hun tok kontakt med ingen ringere enn Brandi Carlile. Maren Morris, som rett nok har skapt seg et navn innen popcountyryen og Natalie Hemby, mest kjent som låtskriver kom med i år. Disse fire kvinnene satte seg ned, skrev låter, gikk i studio, et par spennnende singler kom og nå altså albumet.

The Hihwomen henspeiler sjølsagt på The Highwaymen, supergruppa bestående av Johnny Cash, Waylon Jennings, Willie Nelson og Kris Kristofferson som ble danna på 80-tallet da deres karrierer egentlig var nede i en bølgedal. Det ble en kanonsuksess, det vet vi alle. Forskjellen ift til The Highwomen er at dette alle er kvinner som er på høyden av sine karrierer, de har egentlig ikke noe å vinne. Bortsett fra spilletid på countryradioene og å røske opp i en bransje og en sjanger som har stivna, der vi tilmed har fått inn rap!

Nåvel, jeg var spent, men du verden som jeg er blitt blåst av banen! Dette er kvalitet fra første til siste tone, dette er rett og slett 12 låter som jeg elsker, ferdig snakka! Og sjølsagt begynner de med en omskrivning av The Highwaymens anthem, her sjølsagt kalt The Highwomen. Gjort med velsignelse av opprinnelig låtskriver Jimmy Webb har Amanda Shires og Brandi Carlile lagd sin egen klassiker. Her fra bandets første konsert, Newport Folk Festival 27. juli, med hjelp av sterke Yola, som også er med på sangen på skiva:


Første singelen var Redisining Women, og her snakker vi om å skyte fra hofta! En deilig fengende sang og igjen med en sterk og talende tekst. Dette er ren gåsehud, som den forrige:


Loose Change er en gladlåt signert Maren Morris som en av låtskriverne og på hovedvokal. Nydelig!


Jeg kunne for den del ha spilt hele skiva her, for hver sang hadde fortjent det. Som firstemte Crowded Table, om at en ønsker å ha et hjem der det er fullt ved matbordet. livate My Name Can't Be Mama, som jo er om det å være mor, men også det faktum at noen ikke får barn sjøl om de ønsker det. Mer rolige If She Ever Leaves Me, om kvinnen som på en bar tiltrekker seg begjærende oppmerksomhet fra andre gjester fra begge kjønn. Også dette en låt som man skjønner kan sprenge grenser i dagens country. Ideen til denne kom fra Amanda Shires mann, Jason Isbell.

Jeg velger dog de to siste på skiva. Cocktail and a Song er skrevet av Amanda Shires og er om en far som vet han snart skal dø. Skrevet med kjærlighet og varme og ditto framført:


Wheels of Laredo er også med på Tanya Tuckers nye album av året "While I'm Living" som Brandi Carlile var medprodusent for, og at den er med henspeiler på at i outlawcountryens storhetstid spilte de store ikonene inn hverandres låter. Noe som var godtatt, som en slags stille avtale mellom gode venner. Det gjelder da også denne perlen her:


Jeg vil heller ikke glemme My Only Child, Natalie Hembys sang til sitt eneste barn og hennes skuffelse over at familien ikke ble større. Og en annen gladlåt, Heaven Is A Honkytonk. Da er ti av tolv låter nevnt, og jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: Skaff deg denne plata! Dette er rett og slett den beste skiva jeg har hørt til nå i år. (Og det skriver jeg mens jeg utålmodig venter på The HU.......).

Karakter: 6.



onsdag 11. september 2019

Ilse DeLange - Gravel & Dust


Jeg har fulgt Ilse DeLange siden hun sammen med Waylon og The Common Linnets sang Nederland til 2. plass i Eurovision 2014 med den aldeles nydelige countryballaden Calm After the Storm. En av de beste countrylåtene jeg har hørt med europeiske artister.

Ifjor kom DeLange med et sjøltitulert popalbum som jeg syntes var bra. Men i år er hun tilbake til countryen med "Gravel & Dust". Det er stort sett en lavmælt DeLange vi hører her, og det er ingen låter som peker seg så sterkt ut som Calm After the Storm gjorde. Men det er et hyggelig og trivelig album, sjøl om jeg kunne ha ønska at hun hadde trøkka til litt mer.

Tittellåten er dog en god låt og her er den live, uten steelgitaren, som er fremtredende på de fleste sporene:


Always Been er også en låt jeg liker godt, merker meg en sober bass og en rytme som jeg faller for. Dessuten er DeLange en artist med en følsomhet i stemmen som gjør seg godt i sanger som dette.


Jeg vil også trekke fram Some Things You Don't Forget som et av høydepunktene på skiva:


Som nevnt innledningsvis er dette et stillferdig album, og det gjør at enkelte av låtene glir over i hverandre. Likefullt så er det en ekthet og en varme over musikken som jeg setter stor pris på og som gjør at dette jevnt over blir en positiv opplevelse for meg. Og at Ilse DeLange med dette albumet har vendt tilbake til countryen, en sjanger som virkelig kler henne som artist og sanger, det er jeg skikkelig glad for.

Karakter: 4.

tirsdag 10. september 2019

Scarlet Rebels - Show Your Colours


Scarlet Rebels er et rockeband fra Wales som jeg trodde debuterte med dette albumet, men når jeg ser på YouTube så er det låter fra noen år tilbake fra et tidligere album. Okke som har de litt å slekte på, gitarist Josh Townshend er nevø av ingen ringere en The Who-gitarist Pete Townshend.

Dette er 14 låter, de to siste er bonusspor, med stort sett rett fram rock'n roll ispedd noen ballader. Jeg synes de fungerer klart best når de sparker ifra, da er det skikkelig no nonsense-rock som jeg vil ha det. Som i You Take my Breath Away, som er et av de beste sporene på skiva.


Bandet viser også på noen låter at de har noe å fare med tekstmessig. Et eksempel på det er Head's in the Ground. Personen de beskriver her er ikke akkurat noe englebarn og det er nok opp til hver enkelt lytter å spinne videre på hvilken person eller hvilken type mennesker de tenker på her.


Part of Me starter faktisk litt countryaktig, ikke helt rett fram denne låten, men fungerer bra likevel. Og her viser vokalist Wayne Doyle at han har et bra stemmeregister å spille på:


Utover dette er det tre låter som jeg vil klassifisere som ballader og klart best av de er Heal, som har ei fantastisk bra oppbygging og utvikler seg til å bli en kanonlåt:                                        
    
                                        

Men det er når Scarlet Rebels fyrer på alle sylindre jeg synes de er best, som på Let Your Love Go, Nothing to Say, Love Me og Can I Open My Eyes, og jeg avslutter med førstnevnte:


Alt i alt så er Scarlet Rebels et meget hyggelig bekjentskap for en rockeelsker som meg.

Karakter: 5.

lørdag 7. september 2019

Simon James - Happy Ever After


Engelskmannen Simon James er ute med sitt 2. album, debuten "Ordinary Man" kom for to år siden. Han er litt vanskelig å plassere sjangermessig, jeg merker at han er inspirert av flere typer musikk. men det er en behagelig plate med en sanger med en mild og følsom stemme.

Det litt rolige åpningssporet Last Goodbye framhever seg mest med en klagende, ettertenksom gitar. Så kommer tittelsporet, som er countryinspirert, og da begynner jeg å henge skikkelig med. Dette er en av de vakreste låtene på skiva:


Solitary Road er en låt som kjeder meg i starten, før vi etter 1:25 får et radikalt og komplett overraskende taktskifte som gjør dette til en musikalsk gladlåt. Også her er countryinspirasjonen absolutt tilstede:


I Wishing Well viser Simon James en litt røffere musikalsk side, og jeg synes han mestrer det også. Oh, Honey er en følsom låt om en venn som er i et forhold hun ikke ønsker å være i. På plata har James med seg en kvinnelig medvokalist, Sam Coe, men jeg har funnet en liveversjon, og der er ikke hun med:


I Don´t Know er en fengende countrylåt som minner meg litt om klassikeren Ghost Riders in the Sky som bl. a. Gary Holton og Casino Steel spilte inn på 80-tallet. Denne liveversjonen er kanskje ikke den beste lydmessig, men gir likevel et godt bilde av låten:


Til slutt tar jeg med avslutningssporet Ready To Fly, som muligens er den sterkeste låten på skiva. Den har en nydelig oppbygging som gjør den spennende:


Av de 12 låtene på skiva er det 2-3 som jeg synes blir litt anonyme. Men Simon James har likevel laget et album som jeg har hørt mye på de siste dagene, rett og slett fordi jeg hele tida har opplevd nye elementer i musikken som gjør at jeg ikke går lei. Han er flink til å formidle tekstene, og han har en følsomhet i stemmen som jeg liker.

Karakter. 5.


tirsdag 3. september 2019

Bruce Robison & Kelly Willis - Beautiful Lies


Det var i 2014 jeg ble gjort oppmerksom på det musikalske ekteparet Bruce Robison og Kelly Willis gjennom det eminente programmet Radiorock på NRK P1. Albumet "Our Year" likte jeg veldig godt, og jeg har derfor hatt øyne og ører åpne for ny musikk fra de to. De har både sjølstendige karrierer og en karriere sammen, og nå foreligger altså ei ny skive med ti låter fra de to.

Dette er trivelig musikk som stort sett faller i mak hos meg. Enkelte låter faller litt igjennom, men hovedinntrykket er godt. Som f. eks. Nobody's Perfect, som er en av tre låter der Kelly Willis har hovedvokal:


Inspirasjonen fra country er lett å høre på mange av låtene, men jeg vil likevel ikke kalle dette en utprega countryskive, da det egentlig er rimelig sjangeroverskridende musikk som jeg ikke har lyst til å klassifisere noe mer. For paret viser en meget god musikalitet, og jeg synes det er ekte og nært. Dere som følger meg vet at det er kvaliteter som jeg setter stor pris på i musikk.

Et anna godt eksempel er tittelsporet, som er en duett. Til tider vakker instrumentering på denne rolige låten:


Favoritten min blant de sangene der Bruce Robison har hovedvokalen er Brand New Me, en fengende sang som sitter tvert i øregangene mine:


Til slutt Can't Tell Nobody Nothin' som også er en enkel og nær låt som gir meg litt rockefot:


Jevnt over er dette altså et behagelig album som gir meg flere gode lytteropplevelser. Robison & Willis viser at det enkle ofte er det beste også når det gjelder musikk.

Karakter: 4,5.