Marília Mendonça - Decretos reais

Enkelte artister blir jeg dessverre oppmerksomme på ved nyheten om deres plutselige død. Som med Marília Mendonca fra Brasil, som omkom i en flystyrt på vei til en konsert i november 2021, bare 26 år gammel. Hun var en enormt populær artist i hjemlandet sitt, innen sjangeren Sertanejo, som er den mest populære sjangeren i Brasil. Såpass at den har fått sin egen kategori under den amerikanske Grammy-utdelinga, og Mendonça har hatt sine nominasjoner der. I Brasil er Mendonça kjent som "queen of sofrência", en subsjanger til sertanejo, og hun har blitt anerkjent for sitt bidrag til kvinnelig empowerment ved å revolusjonere sertanejo-musikkens univers. Hun har også en del av æren for den stigende anerkjennelsen til kvinnelige artister i Brasil. I juli 2017 var hun den mest populære brasilianske artisten på YouTube, og nr. 13 på verdensbasis i antall treff på musikkvideoer. Rett etter sin død var hun i en periode den mest strømmede artisten i verden. Det sier noe om hvor stor hun var til tross for sin unge alder.

Når slike tragedier skjer blir jeg automatisk interessert i musikken, og dette er jo en type musikk som er fremmed for meg. Brasiliansk musikk generelt, og sertanejo spesielt er ikke akkurat dagligdags å høre på her i det kalde nord. Men jeg må si at Marília Mendonça har klart å åpne ørene mine for denne sjangeren, og da dette samlealbumet med hennes mest populære låter nå kom var det naturlig å høre på det. Her er det 15 spor med 17 låter, da to spor består av to låter. 

Først ut er Morango do Nordeste (Jordbær fra nord):

Sertanejo framstår for meg som en fengende og livsglad sjanger, og jeg forstår godt at den er så populær i Brasil. Med sin kraftfulle stemme og sin sterke tilstedeværelse på scenen er det heller ikke rart at Mendonça ble så populær i hjemlandet sitt. Konsertopptak jeg har sett viser også at hun hadde en meget god kommunikasjon med publikum, og hun virket rett og slett folkelig.

Mendonças gjennombruddslåt og en av hennes aller største hits er Infiel (Utro), som var en del av hennes debutalbum i 2016. Som forresten var et livealbum, noe de fleste av hennes plater var. En rett ut nydelig låt, og allerede da som 21-åring hadde hun utviklet den sterke sangstemmen sin. Og igjen opplever jeg at jeg ikke trenger å skjønne teksten for å leve meg inn i sangen. Å skjønne låttittelen og følge med på hva artisten legger i sin framføring er nok.

Sendo Assim (Derfor) er også en vakker låt, og jeg legger spesielt merke til blåserekka, som er fremtredende i flere Sertanejo-låter. Den er på et av de to sporene med to låter, og det er tydeligvis dette opptaket som er på plata. Muito Estranho (Veldig merkelig) er også en mer rolig låt, og de to passer fint sammen.

Cúmbia do Amor er jo om kjærlighet, men jeg har ikke funnet noen oversettelse på cúmbia. Uansett en fengende og livsglad låt som er en av de jeg liker best her:

Til slutt Não Era Pra Ser Assim (Det skulle ikke være slik):

Sertanejo er musikk med sjel er det inntrykket jeg har fått etter å ha hørt på låtene til Marília Mendonça, så jeg har derfor blitt glad i denne sjangeren. Og jeg er blitt glad i måten Mendonça framførte den. Grusomt trist at hun ble bare 26 år, hun hadde så mye mer musikk og gi verden. Dessuten, hun hadde en sønn som var nesten to år da hun døde, og det er hjerteskjærende at han må vokse opp uten moren sin.

Karakter: 5/6.

The Other End - The Sun Will Do You Good, They Said

Det er ofte tilfeldigheter som gjør at jeg blir oppmerksom på ny musikk og nye artister. Som eposten jeg fikk sist torsdag om en onlinekonsert med duoen The Other End samme kveld, i sammenheng med debutalbumet som de skulle slippe ved midnatt den kvelden. Jeg fikk ikke anledning til å se den konserten, men interessen ble vekt og jeg var derfor klar til å lytte på skiva deres da den ble tilgjengelig på Spotify.

The Other End består av Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik og kommer fra Bergen. Det jeg vet om dem er fra dette intervjuet med musikknyheter.no, og det underbygger at dette er en duo som sammen med sine meget kompetente medmusikere serverer spennende og variert musikk. Noen av låtene har jeg måttet bruke tid for å bli vant med, men det har bare gjort at jeg har oppdaget mange fine nyanser i musikken.

Egentlig er det vel bare åpningssporet California Dreamer som jeg ikke helt har knekt koden til, for den blir litt stillestående og kjedelig etter min smak. Men fra Love Song og ut er dette ei skive som jeg koser meg med.

Ida Knoph-Solholm har en stemme som fascinerer meg, den er sterk, men også følsom og står seg godt til musikken, som er sjangersprengende. Jeg hører både rock, country og folk for å nevne noe. Vekslingen mellom det helt stillferdige og øs-øs med musikk som er på låten over er noe jeg liker. Det gir den en ekstra dybde synes jeg.

Gas Station Light er mer enn noe annet en kul rockelåt, skrevet under pandemi-nedstengninga, som tvang Ida og Alexander hjem fra deres opphold i Berlin som de brukte til å lage en del av musikken på denne skiva. En låt med trøkk og godt driv. 

Do We Need Another Song About Heartbreak er kanskje min største favoritt her. En låt der inspirasjonen fra country er lett å høre, også i teksten. Den er melodiøs, og det er en lekenhet i musikken som virkelig gjør seg. Vil også trekke fram koringa som er med på å løfte denne låten.

Velkjente Cato Salsa er produsent for plata og han spiller også gitar. De som ellers backer Ida og Alexander er Olaf Olsen, trommer, Chris Holm, bass, Morten Qvenild, piano, Erik Johannessen, trombone og strykerne er det Oslo Strings som står for. Alle sangene er spilt inn i såkalt "one take", bare strykerne er lagt på i ettertid. Det varmer et musikkhjerte, for da blir det så mye mer ekte enn om man skal flikke på det i det uendelige for å få det helt perfekt. 

Til slutt tar jeg med Silent Poem Infinite Friend, en låt der jeg legger merke til dramatikken i låten som strykerne bidrar med. En spennende detalj, og det at Ida og Alexander og deres musikere tør å eksperimentere og improvisere gjør at dette er blitt et helstøpt album som jeg trygt kan anbefale!

Karakter: 5/6.

Baustelle - Elvis

Igjen har jeg falt for musikk der jeg ikke forstår tekstene grunnet språkbarriere. Og igjen skal vi til Italia. Baustelle (som er et tysk ord for byggeplass) er et rockeband bestående av Francesco Bianconi, Rachele Bastreghi og Claudio Brasini. De startet opp som en kvartett på slutten av 90-tallet, men er nå altså en trio. De kom med et nytt album i april, og det har jeg lyttet en god del på de siste dagene. Hvorfor de kaller albumet for Elvis vet jeg ikke, da jeg foreløbig ikke har klart å finne noe om Elvis i noen låtene.

Hvorsomer så er dette musikk som tiltaler meg. Francesco Bianconi er på mange måter frontfiguren i bandet, den som skriver låtene og som er mest på vokal. Men han blir godt supplert på vokal av Rachele Bastreghi. Musikken vil jeg kalle en god blanding av mainstream og alternativ rock.

Jeg vil først trekke fram Contro il mondo, eller Mot verden på norsk. Som vanlig er det bare låttitlene jeg oversetter, her vil jeg gjerne få tolke litt selv hva teksten måtte handle om.  

Dette opplever jeg som stilrent og fengende og den enkle videoen synes jeg understreker en tekst som jeg antar handler om å stå sammen mot alt det verdens realiteter kaster på en.

Milano è la metafora dell'amore (Milano er metaforen på kjærlighet) var singhelen som gjorde meg oppmerskom på bandet og som gjorde at jeg begynte å følge Baustelle. En hyllest til Milano som kjærlighetens by, og der de har med blåserekke som spriter opp låten. Dessuten et fengende refreng som jeg digger:

En låt som jeg også har falt for er Beccablocanti cimiteriali blues, direkte oversatt blir det noe sånt som en blues for de som har gått på betablokkere og som har havnet på kirkegården. Litt av en tittel på en låt må jeg si, men musikken er ikke akkurat en blues da. Tvert imot så er det en spenstig låt som gjør det vanskelig å sitte i ro:

Men låten som tar kaka hva tittel angår er Gran Brianza lapdance asso di cuori stripping clube! Asso di cuori betyr hjerteress, resten tror jeg de fleste skjønner. Musikalsk er det faktisk favorittlåten min på skiva. Litt vanskelig å beskrive hvorfor, men det er noe med den takten den går i som fascinerer meg. Det er melodiøs, litt soft rock som jeg elsker og som jeg bare må bevege meg til.

Ellers er det nesten bare gode låter her, som La Nostre Vite (Våre liv), Jackie, Los Angeles, Il regno del cieli (Himmelens rike) og den kule avslutningslåten Cuore (Hjerte). Samlet sett er dette blitt et album jeg er blitt skikkelig glad i. Og jeg håper at Baustelle blir å se i San Remofestiuvalen snart. Siden Amadeus tiltrådte som kunstnerisk leder og programleder for festivalen i 2019 har det hvert år vært opptil flere rockelåter med, så om Baustelle stiller der neste år vil ikke det være noen overraskelse.

Karakter: 5,5/6.

Dropkick Murphys - Okemah Rising

Dropkick Murphys kom ifjor høst med et knakende godt album der tekstene var av Woody Guthrie. Og sannelig har de nå kommet med et album til, der tittelen viser til byen i Oklahoma der Guthrie ble født og vokste opp.

Musikalsk sett er skiva bygd opp som den forrige, det er akustisk og det er livat. Det går nesten for fort på et par låter, det er akkurat som bandet har overtenning. Men budskapene er viktige, og som jeg skrev sist, det er nesten litt trist at de er dagsaktuelle den dag i dag. 

Watchin The World Go By er om å observere at tiden og verden går sin gang fra en plass langt nede på samfunnets rangstige, men der en har vært med på å bokstavelig talt bygge ut framskrittet.

I Know How It Feels er Guthries solidaritetssang med de som faller utenfor, de som blir satt på gata fordi de ikke får endene til å møtes. Og en sterk oppfordring til arbeidere om å gå inn i fagforeninger og stå sammen om kravene:

Men det er en del fornøyelige tekster her også. Som Bring It Home, om han som en kompensasjon for at han er mye ute på livet bringer hjem stadig nye ting og remedier til fruen. Inntil han en morgen kommer hjem og finner en beskjed fra henne om at hun har dratt sin vei med alle tingene fordi ... Vel, hør selv! En låt der Jaime Wyatt er med på vokal for å fortelle fruens historie.

Så må jeg bare ta med Run Hitler Run der Guthrie og Dropkick Murphys raljerer med nettopp Hitler og Mussolini, og egentlig med enhver autoritær statsleder. Verden kommer etter dere, dere slipper ikke unna. Musikalsk sett er dette den herligste låten på skiva:

Ellers må fine Rippin Up The Boundary Line nevnes, der Jesse Ahern fra Asleep At The Wheel er med på vokal. Violent Femmes er også med på svært så livate Gotta Get To Peekskill.

Dropkick Murphys er et band som står Woody Guthrie nært, både musikalsk og politisk. De var og er begge et godt stykke ute på venstresida, derfor føles det som at dette er tekster som de like gjerne kunne ha skrevet selv. Men at de bringer Guthrie fram i lyset er høyst betimelig i en tid der autoritære og antidemokratiske krefter er på frammarsj, godt hjulpet av syke konspitrasjonsteorier om en dyp stat de skal "befri folket fra" ...

Som nevnt litt overtenning på et par låter, men igjen må jeg gi mye ros til Dropkick Murphys for et herlig prosjekt der tekstene og låtene til Woody Guthrie får et nytt og velfortjent liv.

Karakter: 5/6.

Eide Olsen - My Dear

Asgeir Eide Olsen fra Bergen er ute med oppfølgeren til det fremragende debutalbumet Cross My Heart fra drøye to år tilbake. Han har fortsatt samarbeidet med den polske jazzmusikeren Irek Wojtczak, noe som sjølsagt gjør at en del av låtene har et anstrøk av jazz over seg. Dessuten har han med noen andre vokalister eller musikere på noen av sporene, noe som gir dybde til låtene.

Det begynner med Anchored, en låt som utmerker seg med Wojtczaks dvelende tilstedeværelse i musikken, med sin utsøkte bruk av saksofonen. Det er ikke så ofte jeg er fan av jazz, sjøl om jeg er fra Molde. Men når det gir den litt dvelende atmosfæren til en låt som dette er det bare nydelig. Og så er det betagende med Helene Morks bakgrunnsvokal som backer opp Eide Olsen her, den er rett og slett nydelig. Og sjølve teksten er slik jeg tolker det om å komme seg på rett kjøl igjen etter en skikkelig nedtur, få et ankerfeste i livet igjen.

Don't Even Try er en av de sterkeste låtene på skiva. Om det å føle seg bedratt av partneren, men likevel kjenne på at det er hos hen en vil være. Med en video som understreker temaet på en god måte. Og jeg synes at Eide Olsen, med sin måte å synge på klarer å underbygge de mektige følelsene som ligger i en slik tekst.

The Devil's Deal er i utgangspunktet en mørk låt som på skiva er gjort lysere musikalsk sett med et anstrøk av spanske rytmer, i en remix signert den bergenske produsenten Jim Grim. På videoen fra ifjor er musikken langt mørkere, og der er det Vidar Busk som er med. Der er det en musikk som underbygger den alvorlige teksten om at hvis du inngår en pakt med ondskapen og vier deg til et liv på skråplanet vil livet ditt bli fylt med mye mørke og tristhet. Mens på plata blir musikken et motstykke til teksten, nærmest for å vise hva livet kan bli hvis du velger bort en pakt med onde krefter. Og jeg synes egentlig at begge versjoner fungerer på sin måte. Hvorfor en annen musikalsk inngang til låten er valgt på albumet vet jeg ikke, men som nevnt, begge deler fungerer.

På debutskiva ble jeg slått av lekenheten som er i en del av Eide Olsens musikk, og den får vi en del av her også. I så henseende vil jeg trekke fram låten med den morsomme tittelen The Cello and the Cat. Her har da også Wojtczak og gladjazzen fått en sentral plass i musikken. Det gjør dette til en herlig låt med flust av gode vibrasjoner.

Av andre låter vil jeg framheve livate No Breakfast Song der Amund Maarud er med, og der musikken understreker det stresset det er å våkne litt for seint om morgenen slik at en må haste på jobb uten å ha fått i seg frokosten. Jeg liker også avslutningssporet og hylningslåten til årstida vi når inn i, Praise the Summer. En låt med mye positivt trøkk.

Til slutt en litt nedstrippa versjon av tittellåten My Dear:

Igjen er dette et musikalsk spennende album fra Eide Olsen. Det er ikke én låt som er lik, og samarbeidet med ulike andre artister gir musikken den ekstra brodden som gjør at dette er et album som skiller seg ut fra mengden. Men til sjuende og sist er det Eide Olsen sjøl som skal ha den største æren for at dette igjen er blitt et helstøpt album med sine gode tekster, låter, måten å synge på og i det hele tatt den sterke musikaliteten denne mannen framviser her.

Karakter: 5,5/6.

Detour - Master Blaster

Eurovision er over, og jeg skal ikke kommentere gårsdagens resultat. Istedet skal jeg ta for meg et album jeg ikke hadde visst om hadde jeg ikke fulgt med på utvelgelsene rundt om i Europa. Bandet Detour ble nemlig nr. 3 i Kroatia med Master Blaster, en låt som fikk meg til å tenke på belgiske Vaya Con Dios som var store på andre halvdel av 90-tallet. Albumet har den som tittellåt, og jeg begynner med den selv om den er nr. 7 av de ti låtene. Her er Detours opptreden fra finalen i Kroatia:

Sjelden har jeg visst så lite om noen artister jeg har skrevet om. Jeg vet de er fire menn og to kvinner, og at dette er deres 6. studioalbum siden debuten i 2006. Utover det er det musikken på dette albumet som jeg har å forholde meg til. Og den musikken bergtar meg. Jeg elsker alle låtene, de er innom mange sjangre som swing, jazz, pop og jeg vet ikke hva. Her er åpningssporet Slavlje:

Altså, jeg aner ikke hva låttitlene betyr, utenom de som er åpenbare, og jeg skjønner ikke et ord av tekstene. Men dette her er jo bare den gladlåten, noe som også framgår av videoen over.

Så får jeg servert Nekad Je Bilo Bolje som har den nydeligste introen jeg har hørt til nå i år, den engleaktige bakgrunnsvokalen gir meg gledesfrysninger!  Og hele låten, den er bare så fin. Den er fengende og er så nydelig framført at jeg blir stinn av gåsehud!

Så på Klaun viser Detour at de kan lage megakule låter selv når de går ned i takt. Som de kule mannlige kommentarene som drypper innimellom. Her er det både jazzvibber og et anslag av rock også, Bare helt herlig!

De varierer også mellom mannlig og kvinnelig hovedvokal, fordelingen er fire mannlig og seks kvinnelig hovedvokal. Til slutt tar jeg med CSI:Lastovo, og vi kan jo bare tenke oss hva dette handler om. Deilig, slentrende.

Ifjor var det et band jeg oppdaget i den finske finalen, Younghearted, som stakk av med tittelen Årets album. Jeg kan trygt si at kroatiske Detour allerede ligger godt an i løypa når det gjelder årets kåring! Dette er bare et så bra band, de har en feeling for musikken sin som jeg blir bergtatt av. Jeg savner ikke å ikke kunne tekstene, for jeg blir så henført av musikken! 

Ta deg tid til å lytte på Detour, du vil ikke angre!

PS: Albumcoveret har samme estetikken som et album jeg spilte ihjel på begynnelsen av 80-tallet: Danske Delta Cross Band og deres Rave on!

Karakter: 6/6.

Rodney Crowell - The Chicago Sessions

Veteranen Rodney Crowell er en produktiv herre, og enda en gang forer han oss med ny musikk. Nå ti låter som er spilt rett inn med band, og det blir ikke mer nært og ekte enn det. Derfor kan jeg si med en gang at dette er ei skive som jeg er blitt forelsket i.

Det begynner med Lucky, der Crowell erkjenner at han har vært heldig som har hatt det livet han har hatt i musikkens tjeneste, og for at han er der han er nå. Fortalt på en varm måte:

Loving You Is The Only Way To Fly er en nydelig, slentrende kjærlighetserklæring. En låt som bærer litt essensen av dette albumet, den nærheten og ektheten jeg føler når jeg hører dette gir meg en egen ro.

 Jeff Tweedy fra Wilco er med på Everything At Once og bidrar til å gjøre også denne til en liten perle:

Min største favoritt her er en låt jeg kan kjenne meg igjen i. Making Lovers Out Of Friends er en advarsel mot å la nære vennskap gli over i kjærlighet. For tar kjærligheten slutt blir det vanskelig å ta opp igjen vennskapet. Også dette fortalt med en helt egen varme, en varme som jeg føler gjennomsyrer alle låtene.

Det er egentlig ikke mer å si. Dette er et album som er blitt et av mine musikalske høydepunkter til nå i år. De gamle er eldst og best, ihvertfall når det gjelder Rodney Crowell.

Karakter: 6/6.

Cyan Kicks - I Never Said 4ever

 

Fjorårets finale i UMK, den finske utvelgelsen til Eurovision var en musikalsk fest av de sjeldne, der jeg hadde vært komfortabel uansett hvilke av de sju som vant. Bl. a. falt jeg for det unge popbandet Younghearted som senere på året ga meg det beste albumet jeg fikk høre i 2022.  Og jeg falt også for rockebandet Cyan Kicks. De ble nr. 2 bak The Rasmus, og i en meget rocka finale hadde jeg ikke hatt noe imot om de hadde vunnet og representert Finland i Torino. Jeg tror de hadde gjort det vel så bra som The Rasmus, om ikke bedre.

Så dette deres andre fullengder er etterlengtet, og jeg må si at de ikke skuffer. (De har også en EP bak seg) Dette er leken, moderne rock, men likefullt rock som jeg omfavner. Det er driv, det er energi og det er musikalsk lekenhet. Det starter med en knapp minutts intro før vi er ordentlig i gang med tittelsporet:

Bandet består av: Susanna Alexandra (vokal), Niila Perkkiö (gitar), Leevi Erkkilä (bass) og Pietari Reijonen (trommer), og jeg må si at det er en meget samspilt enhet. Jeg blir tiltrukket av den energien de legger for dagen i musikken sin, og at mange av låtene er skikkelig fengende. Fjorårets UMK-låt er selvsagt med på skiva, og er en ordentlig banger i så henseende:

Jeg elsker den litt skarpe lyden i starten, den bærer bud om at noe spesielt kommer. Det er sånn et driv her som gjør at jeg bare blir dratt inn i låten og forblir i dens univers i samfulle tre minutter. I de minuttene er det ikke noe annet som eksisterer enn denne deilige musikken som fullstendig tar meg. Må også nevne at effektene de fikk til under opptredenen er bare helt råte.

Samme opplegget med Addicted, også det en låt med en herlig energi og beat. Fengende som bare det! Men også med partier der takten skrus ned, og det er helt greit, litt variasjon må det være i musikken.

Can't Get You Out Of My Bed begynner rolig, men utvikler seg også til en fengende deilig låt, med en del spenstige musikalske elementer som jeg digger.

Det er et par roligere låter som jeg ikke får helt under huden, men når vi får den vakre nedpå When You're Gone som avslutning så skjønner jeg jo at dette bandet også håndterer roligere låter med bravur:

Medregnet introen er det 13 låter som viser at Cyan Kicks er et rockeband med et moderne lydbilde som jeg bare nyter. Ja, jeg er stor fan av god gammeldags rock'n roll, men moderne rock elsker jeg også. Spesielt når det gjøres så bra som Cyan Kicks på dette albumet, med et lydbilde som passer helt utmerket nå i 2023. Jeg kommer definitivt til å følge de videre!

Karakter: 5,5/6.

Eurovision Song Contest 2023 - De 5 store og Ukraina

Som vanlig har de de fem landene som bidrar mest til EBU-kassa friplass i finalen sammen med fjorårets vinner. Så her er hvordan jeg vurderer de låtene, samt litt synsing om hvordan jeg tror det hele går f.k. lørdag.

Frankrike – La Zarra – «Évidemment»

En låt som det bare er å nyte. Den mest stilige låten i år, og med den herlige, litt arrogante franske elegansen som ja, er bare så stilig. Låten i seg sjøl er erkefransk og er som fløyel i ørene mine. Vil ikke utelukke at den vinner, det eneste som kan være imot hos noen er at den kan være for fransk. Men ikke for meg, jeg elsker dette! Kan legge til at La Zarra har imponert stort på prøvene, og at hun nå seiler opp til å være en seriøs kandidat til seieren.

Karakter: 5,5/6 (7)

Italia – Marco Mengoni – Italia

San Remofestivalen var igjen fem kvelder med mange sterke musikalske opplevelser. Til slutt var det favoritten og 2013-vinner Marco Mengoni som stakk av med seieren og takket ja til å reise til Liverpool. Det skal sies at det var de jeg likte bedre i år, som Ultimo, Madame, Rosa Chemical, Elodie og Modà, men det betyr ikke at dette er en dårlig låt. Det er en fin og klassisk italiensk ballade framført av en av de aller beste landet har. Låten er trimmet ned tidsmessig da det i Sanremo ikke er en 3 minuttsregel, men dette er uansett bra. Men kan hende noe traust. Uansett, Italia holder nok oppe tradisjonen med plasseringer trygt på venstresida av resultattavla, ikke minst vil nok juryene sørge for det.

Karakter: 4,5/6 (18)

Blanca Paloma – «Eaea»

Artister som bærer navnet Blanca/Blanka sliter hos meg i år. Men der polske Blanka mangler absolutt alt hører jeg at spanske Blanca har en god stemme. Men det er også alt. For ellers er dette bare skrik og veldig lite annet. Jeg beklager, men dette er så langt fra min musikksmak som jeg kan komme, og for første gang i min 52-årige historie som ESC-fan fikk jeg en låt der fristelsen til å skippe den var nærliggende. Men jeg gjør det ikke, for jeg har stor respekt for den delen av spansk musikkultur som Blanca Paloma her bestalter. Det er bare det at mine ører ikke er skapt for dette. Sorry, Spania!

Karakter: 1,5/6 (35)

1.  Tyskland – Lord of the Lost – “Blood & Glitter”

Ty Tyskland vinner nok ikke i Liverpool,, men akkurat det bryr meg ikke, for dette er min største favoritt i år uansett. I utgangspunktet en helt grei og streit metallåt, men jeg er enkelt oppbygd sånn. Dette er midt i hjertet av det jeg aller mest liker av musikk. Det er så fengende, refrenget er trygt plassert i hjernen og går på repeat rett som det er. Det er et enkelt og godt budskap i teksten, vokalen til Chris Harms er akkurat så heavy som den skal være. Og jeg bare jubler over at Tyskland hadde baller til å sende metal til Eurovision. Og det er en låt og et band som har flertallet bak seg i hjemlandet, jeg har lest flere tyskere skrive at nå sender de noe som er deres eget og endelig noe de kan stille seg bak. Dessuten er dette et erfarent band som ga ut et album jeg ga toppkarakter før den tyske finalen, og som gikk rett til topps på den tyske albumlista. Og Chris Harms framstiller seg nærmest som en godslig bestefar som i sine uttalelser viser stor respekt for de andre deltakerne og nærmest tar de under sine vinger ved å presentere de en etter en i sosiale medier. Uansett bør dette gi Tyskland en anstendig plassering, forhåpentligvis på venstre side av poengtavla. 

Karakter: 6/6 (1)

 

Ukraina – Tvorchi – «Heart of Steel»

Tittelforsvarerern leverte den første låten til årets Eurovision da de holdt sin nasjo0nale finale allerede 17. desember, på en metrostasjon i undergrunnen i Kyiv. Av høyst forståelige grunner. Duoen Tvorchi, bestående av Andrii Hutsuliak og nigerianske  imoh Augustus Kehinde vant en overraskende seier med en helt grei poplåt. Til å begynne syntes jeg den var kjedelig, men den har absolutt steget noen hakk hos meg med tida, spesielt etter en oppgradering de gjorde nylig. Duoen leverte låten kloss inntil fristen og siden seieren kom litt bardust på de også følte de behov for å pusse på den. Noe som jeg synes de har lyktes bra med.

Karakter: 4/6 (20)

Storbritannia – Mae Muller – «I Wrote a Song”

UK fikk en etterlengta og solid opptur med Sam Ryders 2. plass i fjor, og det førte til at de ble arrangør av årets Eurovision siden vinnerne Ukraina av åpenbare grunner ikke kunne ta jobben på egen jord. Og det er tydelig at de ønsker å holde på den gode stimen, for dette er en kul, kompetent og fengende poplåt. Blir dette et bra show 13. mai vil det garantert bli en bra plassering igjen. Og det er bare nydelig at UK endelig tar Eurovision på alvor igjen!

Karakter: 5/6 (13)

 

Jeg har hele tida sagt at Finland kommer til å povinne, og det står jeg ved. Jeg fikk nemlig Rybakfølelsen da jeg så den finske finalen. Käärijä vant de internasjonale juryene og trengte 81 poeng fra folket, han fikk 467 ... Jeg tror nemlig at Europa og Australia er klar for litt finsk rett i fjeste-galskap. Cha Cha Cha kommer til å vinne seerne, og jeg tror at den er såpass populær hos juryene at han haler i land seieren. Men jeg tror nå at den hardeste opponenten blir Frankrike. La Zarra har imponert voldsomt under prøvene, og sceneshowet er så stilig som bare Frankrike kan det. S jeg føler meg trygg på at de to siste vi får se i skjermen påslutten av seeravstemninga er Käärijä og La Zarra, og at det blir finnene som drar det i land. 

Så tror jeg at Norge og Alessandra blir nr. 3 Queen of Kings er blitt den største hiten av alle årets 37 låter, det er en knallfengende låt og vi kunne hatt en bedre artist til å synge den enn Alessandra. Samla sett tror jeg det holder i lange baner til pallplass. Loreen og Sverige da? Jeg synes låten er opphauset, og jeg tror ikke hun når fram til folk i tilstrekkelig grad til å vinne. Jeg tror heller ikke den vinner hos juryene, det gjør Frankrike. Alt i alt tror jeg det ender med den sure 4. plassen. Og så tror jeg Ukraina og Østerrike kommer til å komplettere Topp 6. Ukraina fordi de fremdeles har mye sympati rundt om i Europa, samt at de er alene om å sende den typen låt, en kul R&B-låt som jeg tror juryene vil like. Østerrike har kjørt en genistrek med sitt bidrag, Poe-Poe-Poe kommer til å gå som en farsott over Europa og det får de betalt for gjennom en sterk plassering. Israel blir nok den størst5e konkurrenten om en Topp 6-plassering, da jeg ser at Noa Kirel og hennes låt slår an, sjøl om den ikke har vunnet meg. 

Ellers setter jeg utropstegn ved Tsjekkia og Storbritannia, som begge har spennende låter som kan gjøre det bra. Spesielt juryene vil nok sørge for at Italia igjen får en anstendig plassering. Flere holder opp Spania som en utfordrer, og sjøl om juryene vil like den tror jeg ikke den slår an hos seerne. Og sjølsagt håper jeg at Tyskland og Lord of the Lost sniker seg inn i Topp 10.

Uansett, om en snau uke har vi fasiten, og da er det ved inngangen til den store uka bare å si og ønske hverandre: HAPPY EUROVISION!!!