Midland - Sonic Ranch

Countrybandet Midland tok meg med storm med debutalbumet "On The Rocks", som jeg hadde på 2. plass blant årets album i 2017 og oppfølgeren "Let It Roll" fra to år tilbake var også et helstøpt album. Og etter å ha hørt mye på rock og Eurovision-musikk den siste tida var det godt å endelig lene meg tilbake og nyte et rotekte countryalbum igjen!

Dette er et nytt album og med låter som er nye for publikum, men ikke for bandet. Vokalist Mark Wystrach og gitarist Jess Carson var begge venner av bassist Cameron Duddy da de møttes i Duddys bryllup i 2013 og hadde en jamsession da. De bestemte seg for å se om dette kunne være noe å bygge videre på. De booket seg inn på studioet The Sonic Ranch utenfor El Paso i hjemstaten Texas året etter, Duddy hadde med kamera og nå foreligger både svart-hvitt dokumentarfilmen "Midland: The Sonic Ranch" og albumet "The Sonic Ranch" med en del av opptakene de gjorde da. Vi får altså se de før de var Midland, dette var altså en test på om de kunne fungere som band og bandnavn var heller ikke bestemt da.

Og hva får vi? Jo, et vaskeekte countryalbum der åpningssporet Fourteen Gears er rett og slett en herlig start. Om den moderne cowboyen, trailersjåføren som lengter hjem til sin kjære. Et klassisk country-tema!

Cowgirl Blues er en spennende og annerledes countrysang ved at det musikalsk er trommisen som driver låten fram. Ikke ofte jeg hører en slik låt innen countryen.

Det morsomme er at denne låten er med to ganger. Som nestsiste spor får vi nemlig en versjon med Jess Carson som vokalist og musikalsk mer i tråd med resten av skiva. 

Champagne For the Pain synes jeg er en kul låt og det er ikke ofte at champagne blir assossiert med smerte!

Det eneste lille jeg har å utsette på skiva er at det er litt lite variasjon, de fleste låtene går i den samme takten. Men samtidig er det morsomt å få innblikk i hvordan bandet lød den første tida da de ikke visste om de kom til å bli et band. Derfor blir det lett å bære over med den vesle innsigelsen.

Cameron Duddy er den som skriver de fleste låtene til Midland men Whiskey er det vokalist Mark Wystrach som har ført i pennen:

Jeg må også ta med en låt der Cameron Duddy har hovedvokalen, Will This Life Be As Grand.

Det er så mange gode og behagelige låter på plata og av de andre vil jeg framheve deilig fengende Fool's Luck og det litt nedpå avslutningssporet This Town.

Dette er altså et helt annet album enn det jeg trodde da jeg begynte å høre på det. For det er underveis at jeg har lest meg opp om albumet og skjønt at dette er begynnelsen. Det var slik Midland hørtes ut da de skulle finne ut om den gnisten de hadde funnet under Duddys bryllup var noe å bygge videre på. Og som vi kan høre på plata, den gnisten var der til fulle, en gnist som nå er blitt USA's mest populære countryband, og et band som har gitt oss som elsker klassisk country nytt håp.

Karakter: 5,5.

Måneskin - Teatro d'ira - Vol. 1

Første uka nå i mars var for meg viet til San Remo-festivalen. Fem kvelder/netter til ende med mye deilig italiensk musikk og jeg fikk også min dose Achille Lauro siden han var spesialinvitert gjest med framføringer hver kveld. Den ene mer spektakulær enn den den andre, i kjent Achille-stil. Og jeg fikk særlig to nye favoritter, bandene Lo Stato Sociale (Velferdsstaten!) og de unge rockerne i Måneskin.

Det var derfor et gledessjokk da Måneskin gikk bort og vant hele greia foran en horde av etablerte og elskede italienske artister med Francesca Michielin (hennes andre 2. plass) og Ermal Meta (3. plass) i spissen. At Måneskin skulle vinne fram i den konkurransen, spesielt etter å ha ligget på 5. plass før finalekvelden var mildt sagt en bombe for meg. Men folket var med og stemte denne kvelden og natta og Italia ville ha rock som vinner av San Remo i år. Og som en naturlig følge av det også italiensk rock i Eurovision da bandet takket ja til deltakelse der.

Jeg nevnte at dette er et ungt band og albumet som kom nå 19. mars er deres andre. Navnet har de fordi bassist Victoria de Angelis har dansk mor og hun fikk etter sigende i oppdrag å komme med noen danske ord som kunne passe som bandnavn. Og det endte med at de gikk for Måneskin. 

Albumtittelen er på norsk "Vredens Teater - Vol. 1". Og de har en del aggresjon som skal ut. Det høres på musikken, og det høres på vokalen til Damiano David. Det er mange ord, som det ofte er fra italienske artister, men jeg synes det fungerer sjøl om jeg ikke forstår språket. Men etterhvert som jeg har begynt å elske italiensk musikk burde jeg kanskje tatt et italiensk-kurs snart..... David er dessuten en strålende vokalist med et godt spenn i stemmeregisteret sitt.

Uansett, San Remo-vinneren Zitto e Buoni betyr noe sånt som "Hold kjeft og dra" og er etter hva jeg forstår et budskap om at hvis du bare skal kritisere ungdommer for å være det de er, nettopp ungdommer, så kan du bare holde munn.

Sin unge alder til tross så synes jeg at Måneskin viser på dette albumet at de allerede har kommet langt musikalsk. De har en tydelig uttrykksmåte, de er samspilte, og alle får vise fram sine store kvaliteter. Jeg har allerede nevnt bassist Victoria som er med på å prege flere av låtene. I Thomas Raggi har vi en strålende gitarist og trommis Ethan Torchio har også kommet langt i sin utvikling.

Dette er et kort album, åtte låter som klokker inn på 29 minutter, og albumtittelen bærer bud om at her er mer på lager om ikke så altfor lenge. To av låtene er på engelsk, men jeg synes det er de italienske som fungerer best, sjøl om de engelskspråklige også har gode melodier. Her er In Nome del Padre (I Farens Navn). En hardtslående låt der det tydelig er et budskap som skal godt fram for de som kan iteliensk.

Lividi sui Gomiti (Blåmerker på albuene) er en sterk låt på alle måter, og med et intenst driv. En insisterende vokal, og tittelen gir tanker om hva dette kan handle om.

La Paura del Buio (Mørkredd) har en vokal som ikke er fullt så insisterende som de to forrige sangene, kanskje ikke så rart når det her handler om å være mørkredd.

Avslutningssporet Vent'Anni (Tjue År) er min største favoritt på skiva sammen med SanRemo-vinneren. En eminent oppbygd rockeballade der Damiano David viser at han også har en vokal med mye følelser. 

Alt i alt så viser Måneskin på dette albumet at de er et band å regne med. De vil noe med musikken sin og de har et tydelig lydbilde som er deres. Igjen har altså San Remofestivalen gitt meg en artist å følge framover, og jeg er spent på hva Måneskin kommer med framover. Men nærmest er jeg spent på hvordan Europa og Australia tar imot de når de står på scena i Rotterdam 22. mai. Som en av de fem store så trenger jo ikke Italia å gå om semifinalene.

Karakter: 5.

Epica - Omega

Jeg har skrevet om det nederlandske symfometal-bandet Epica flere ganger, senest ved albumene "The Quantum Enigma" i 2014 og "The Holographic Principle" i 2016.

Og nå er de ute med et nytt storslagent album, for storslagent blir det alltid fra Epica. Bandnavnet bærer de med rette, for det er nærmest episk hver gang de kommer med ny musikk. Ja, jeg er svak for symfonisk metal med kvinnelig vokal. Og her får vi igjend ikke bare Simone Simons mezzosopran, vi får også Mark Jansens growling. Og jeg har sagt det før, growling har jeg i bunn og grunn aldri hatt sansen for. Jeg foretrekker ren sang, for jeg vil gjerne ha med meg teksten, noe som er vanskelig med denne måten å synge på. Men det skal Jansen ha, han growler på en måte som gjør at jeg får med meg det meste av det han også formidler. Og når Simons kommer inn som motsats så blir det mektig, sammen med den storslåtte musikken. 

Etter et lite introparti begynner det hele med Abyss of Time - The Countdown to Singularity. Altså "Tidens avgrunn - nedtelling til singularitet", som i relativitetsteorien er et punkt i romtid der en egenskap er uendelig. Som vi skjønner, Epica befatter seg som vanlig med de virkelig store filosofiske spørsmålene menneskeheten har stilt seg i all tid.

Jeg elsker det meste med denne komposisjonen her. Det perfekte vokale samspillet mellom Simone Simons og Mark Jansen, drivet i musikken og det at det er en herlig fengende komposisjon også. Og jeg må framheve trommeslager Arïen van Weesenbeek. Han gjør en fenomenal jobb på hele albumet, og det å bestalte slagverk i et band som Epica er definitivt ikke noe latmannsliv. Her må den fysiske formen være helt på topp!

The Seal of Solomon har i tillegg et mektig kor som også går igjen i flere av komposisjonene. Her velger jeg tekstvideoen, slik at vi skal få et litt dypere forståelse av tekstuniverset til Epica.

 Jeg velger det samme med Gaia, også det en komposisjon som har alt det jeg ønsker fra Epica. 

Den største favoritten min på dette albumet er nok Freedom - The Wolves within.En ny mektig komposisjon som viser bandets kompleksitet. Samt at musikken er sjukt fengende, noe som gjør at det egentlig bare er å nyte.

Hovedkomposisjonen er nok likevel over 13 min. lange Kingdom of Heaven  Prt 3 - The Antediluvian Universe. Her opplever jeg et band som virkelig får briljere og spille ut alle sine sterke sider. rett og slett et mektig verk.

Jeg avslutter med skivas siste spor, det nestlengste, det 7 min. lange tittelsporet Omega - Sovereign of the Sun Spheres. Også her et band som briljerer.

I det hele tatt så er det bare små nyanser som skiller Epica fra en toppkarakter hos meg. Det går på at det kan bli en smule ensformig, og noen få ganger er growlinga litt forstyrrende. Men egentlig er det bare småpirk for igjen blir jeg slått av hvor stor og mektig musikk dette er. Simone Simons har en skarp stemme, men den er likevel fylt med følelser og hun kan virkelig kunsten å variere sitt uttrykk alt etter musikken. Og når det gjelder selve musikken så er dette så eminente musikere at jeg til tider får frysninger. 

Drømmen nå blir å få oppleve Epica på Tons of Rock en gang i framtida. Det hadde bare vært helt rått!

Karakter: 5,5,

Utmarken - Svåra År

Jeg har fulgt nordsvenske Mathias Gyllenhahn og hans band Utmarken siden den sjøltitulerte debuten i 2016. I 2017 kom oppfølgeren "Förfallstid" og jeg var da begeistret over den utviklinga bandet hadde tatt på disse to skivene. For de som ikke er helt oppdatert så er dette rock med meget sterke elementer av folkemusikk fra Norrland, en kombinasjon som jeg virkelig elsker.

Et 3. album fra Utmarken har jeg ventet på lenge, diverse singler har blitt gitt ut, men jeg er litt sånn at jeg vil vente til albumet kommer og "pakke opp" alt på en gang istedenfor stykkevis og delt. Og nå når det foreligger så er jeg definitivt ikke skuffet. Faktisk synes jeg at Gyllenhahn og Utmarken har tatt enda mer steg fra et album som jeg ga toppkarakter. De er en ennå mer samspilt enhet og de leverer rett og slett feiende flott folkmetal. 

De to første sporene på skiva er bare magiske og begge soleklare kandidater til min liste over "Årets sanger 2021". Tittelsporet åpner det hele, og jeg bare nyter det som møter meg:

Det er et driv og en groove her som bare tar og suger meg inn i musikken og gåsehudfaktoren er høy, kombinasjonen av heavy metal og nordsvensk folkemusikk føles uslåelig når jeg hører en komposisjon som dette. Den samme følelsen får jeg på Jaktmarker, en hyllest til Norrland. Som man ser ble låten utgitt allerede i slutten av 2018, men altså ikke på album før nå:

Ord som trygt kan brukes om Utmarkens musikk er mektig og storslagent. Men egentlig blir ord litt fattige når jeg skal beskrive musikk som går slik gjennom marg og bein som dette gjør. Og det er ikke bare Gyllenhahn, som foruten vokal også bestalter nøkkelharpe og fele som fortjener ros. Dette er en sterk enhet som ellers består av: Jörgen Wikborg (gitar), Christoffer Weidersjö (trommer), Janne Asplund (rytmegitar) og Robert Jonsson (bass).

Hedningablod er også sterke saker:

Igjen så er tematikken i mange av sangene det frie, men også strabasiøse livet i skogene og den frie naturen i Norrland. En hyllest til de som gjennom generasjoner har bygd landsdelen gjennom hardt manuelt arbeid, og en hyllest til de få som fortsatt gjør det. Som ikke gir etter for storsamfunnet. En hyllest til de som føler seg kallet til å leve sitt liv i pakt med naturen. Som det er så eminent beskrevet i Kampen är Evig:

For en som er urban og der et skritt ut til et slikt liv blir for stort så er det likevel godt å lene seg tilbake og få en liten flik av det gjennom musikken til Utmarken. En musikk som gir meg en ny repsekt for mennesker som tar det steget og lever i ett med naturen og som finner en indre ro gjennom det. Utmarken bygger på en måte en bro mellom de som lever på den måten og vi som føler oss for urbane til å ta det steget. En bro som jeg tror gir oss en større respekt for de menneskene som har tatt valget om å leve det frie livet i pakt med naturen.

Til slutt ennå en mektig komposisjon, Vindlande stiger i natten:

Utmarken gir meg drøyt tre kvarter med mektig og magisk musikk som setter dype spor i meg. Dette er uten tvil noe av det beste jeg har hørt i år!

Karakter: 6.

Tom Roger Aadland - Motgift

Jeg ble for alvor oppmerksom på Tom Roger Aadland for tre år siden da han kom ut med albumet "Songfugl", som jeg omtalte her på bloggen.

Nå har han kommet med "Motgift", og jeg tolker albumtittelen slik at musikken skal fungere som en motgift mot alt det negative som pandemien har bragt med seg og som den fortsatt gjør. Og det synes jeg Aadland gir et godt bidrag til med denne plata. Det åpner med På Veg Til Deg som er en rocka kjærlighetslåt som fenger meg, og det å få en slik sang viser bare at du blir satt meget høyt av din kjære:

Sangen jeg er blitt mest glad i på dette albumet er Små Sår, en mer neddempa låt om de sårene vi alle pådrar oss i løpet av livet. Enkelte av de dør vi av, de fleste dør vi med. Meget godt sagt! Og slik jeg forstår åpningen av sangen så er det til en person som har gått ut av tiden og som stod Aadland nær.

Før Di Tid er en fars sang til sitt barn. Om den omveltningen det er å bli forelder, at da går en bort fra en tid med litt frie tøyler fordi at en nå har fått noe mye viktigere inn i livet, ens eget barn. Også her synes jeg Aadland viser at han er en meget dyktig tekstforfatter. Denne typen låter er det mange artister som har laget, Aadland går ikke i klisjéfella og beskriver sitt liv før og etter at han ble far på en nydelig måte.

I April 64 får jeg altså vite at jeg er nøyaktig et år eldre enn Aadland. Dette er en slags oppsummering av livet til nå, fortalt på en intens måte. Også her uten å bruke velkjente ord og vendinger. En litt besk låt, men igjen ypperlig skrevet og fortalt av Aadland.

Siste låten jeg tar med er det fengende avslutningssporet Hjørdis Marie og Aadland avslutter skiva som han starter den, med et rocka lydbilde. 

To låter som pakker inn ei plate som gir meg som lytter variert musikk med forskjellige stemninger. Fra det lyse, glade til det mer alvorlige. Svakeste Leddet i Lenka er i så henseende et meget godt eksempel på det siste. En alvorlig artist i den låten, og det gjør meg som lytter ekstra skjerpet.

Jeg opplever en artist med litt mindre filter denne gangen, Aadland kommer med flere låter her med temaer som er meget viktige for han og som han formidler på sin nære og ekte måte. Ei plate som det er vel verdt å lytte til.

Karakter: 5,5.

Anneke Van Giersbergen - The Darkest Skies Are The Brightest

Nederlandske Anneke Van Giersbergen er nok best kjent som heavy metalvokalist, spesielt fra sin tid i bandet The Gathering og samarbeidet med Arjen Lucassen i hans Ayreon-univers. Men hun har en solokarriere som har vært mangeslungen hva sjangre angår, og nå er hun ute med et akustisk album som utmerker seg med mye spenstig og variert musikk krydra med Annekes myke og nydelige stemme. Det er blitt ei skive som jeg kan slappe godt av til, rett og slett musikk som får meg til å finne roen.

Åpningssporet Agape slår sånn sett an tonen for hvilken musikk du kan vente deg her:

Hurricane er en spennende sang med en sterk rytme som drar låten framover sammen med Annekes fremragende stemme. Trompeten som kommer inn det siste minuttet setter en ekstra spiss på en låt som er et av albumets store høydepunkter.

I Saw A Car er litt i samme rytmen, men er også en meget kul sang som Anneke igjen turnerer på en utmerket måte:

På Losing You får vi Anneke alene med gitaren, og det er et av vakreste sporene her. Da passer det bra at jeg fant en liveopptreden med den. Det er skikkelig deilig å bare lukke øynene, lene seg tilbake og nyte:

Til slutt vil jeg trekke fram Survive, der Anneke viser sitt miljøengasjement og sin bekymring for kloden:

Albumet består av 11 låter og jeg må si at jeg liker alle. Anneke har en stemme som jeg elsker og når det blir kombinert med så avslappende, men likevel spenstig musikk som på dette albumet så blir dette en liten perle fra start til slutt. Det er musikk som ihvertfall jeg trenger nå i en tid der en føler at det ikke er en ende på denne pandemien og dens konsekvenser for våre liv.

Hun er satt opp med en akustisk konsert ki Trondheim 3. juli, utsatt fra ifjor, og jeg håper inderlig at den blir en realitet.

Karakter: 5,5.

Lüt - Mersmak

Jeg oppdaga ikke Tromsøbandet Lüt før jeg leste en artikkel på nrk.no om vokalist Markus Danielsen Danjord og hva koronapandemien hadde gjort med livet hans. Fra å være vokalist i et rockeband som lå an til et særdeles aktivt år på konsertfronten til å ende opp som pizzabud for å få endene til å møtes. Jeg burde så absolutt hatt de på radaren før gitt at de ble Spellemannsnominert som Årets Nykommer for sitt debutalbum "Pandion" i 2017, samt at de var nominert til P3Gull og var finalist i Årets Urørt samme år.

Men bedre seint enn aldri er det noe som heter, for den NRK-artikkelen trigga meg til å sjekke ut musikken deres og deres 2. album som ble sluppet 12. februar. Og jeg liker det jeg hører. Dette er energisk og fengende rock helt etter mitt hjerte, som i åpnings- og tittelsporet Mersmak:

Det eneste ankepunktet jeg har er at vokalen ligger såpass mye "bak" musikken at jeg til tider sliter med å få med meg teksten. På en måte kan jeg jo gi litt blaffen i det i og med at jeg ofte hører på god musikk på et språk jeg ikke forstår, jfr. favorittartister som AWS og Achille Lauro. Men når det er et band som synger på morsmålet så hadde det vært kjekt å få med seg teksten til fulle også.

Men når det er sagt så nyter jeg musikken her. Som jeg sa, dette er rock etter mitt hjerte, det er en energi, en nerve og drive her som jeg bare elsker, og jeg hører at de har funnet litt inspirasjon i Kvelertak. Sånn sett er det ingen svake låter på denne skiva, og jeg synes også at Lüt er flinke til å variere lydbildet sitt. En favoritt på albumet er Ingenting Å Angre På. Igjen en video de har spilt inn under et opphold i USA før pandemien:

Enda en kul video får vi på We Will Save Scandirock:

Jeg nevnte variasjon i lydbildet, og det får vi i Homme Fatale, også med tanke på vokalen:

Lüt klarte på kort tid å opparbeide seg et renomé som et av landets beste liveband, noe vi ser eksempel på her i VIEPÅ: 

Av andre låter vil jeg trekke fram LÜTetro om det å få noe ut av livet før en legges i kista, og rett fram og fengende Bangkok Nonstop.

Alt i alt er dette et album som forteller meg at norsk rock lever i beste velgående når vi får fram så gode unge band som Lüt. De framstår som en tett og samspilt enhet og derfor er dette musikk som jeg omfavner til tross for at jeg sliter litt med den litt bakpå vokalen. Men det skulle ikke forundre meg om det er mitt alderstillegg som gjør at jeg sliter her 😉

Karakter: 5.