Charles Wesley Godwin - Seneca

Charles Wesley Godwin fra Morgantown, West Virginia er en kar som har vokst opp ved Appalachene, en fjellkjede og et område som også er kjent for sine sterke musikalske tradisjoner. Og det var nettopp musikken Godwin tydde til da drømmen om en profesjonell karriere i amerikansk fotball brast.

Debutalbumet "Seneca" er nå ute og tittelen er også stedet der han har sine røtter. Det var der bestefaren bygde opp en gård og flere av sangene på plata omhandler familiens historie og de tradisjoner de har gitt videre til den nåværende generasjon. I åpningssporet peker Godwin både på sin bakgrunn og på nåtida der vindmøller preger terrenget:

Godwin har en tendens til å starte låtene sine rolig for så å bygge de opp derfra. Som i Coal Country. Faren hans var kullgruvearbeider, så det er ikke rart at dette temaet er med på et nokså sjølbiografisk album. Godwin trekker linjene ut i den store verden her når han nevner at materiale utvinna fra gruvene i Appalachene var å finne i krigsmateriellet under invasjonen i Normandie. Her en akustisk versjon:

I Seneca Creek forteller Godwin sin bestefars historie. Den sangen er med i to versjoner, en med band og en akustisk. Det er ikke så mange låter med band som er ute på YouTube, men desto flere i akustisk versjon, så også denne:

Godwin er en meget god historieforteller, han gjør historiene interessante med gode ord og vendinger. Han varierer det musikalske uttrykket med noen låter med fullt trøkk fra bandet og noen låter som er mer neddempa, som Here in Eden:

Godwin er bare 26 år, men framstår her allerede på debuten som en moden og reflektert artist som vet hva han vil med musikken sin. Her er både fengende og mer stillferdige låter. Fela er stadig med i lydbildet og f. eks. i Hardwood Floors får den virkelig kjørt seg.

Siste låt jeg tar med er Half a Heart, en av flere sanger som har en sterk tekst. "So be gentle when you let med down" er ei setning som sier mye:

Dette er rett og slett en knakende god debut og jeg gleder meg virkelig til å følge Godwin framover!

Karakter: 6.

Flatland Cavalry - Homeland Insecurity

Flatland Cavalry er et band som har sitt opphav i Lubbock, Texas og som spiller fengende country der fela har en viktig plass, samt at det også gis plass til litt elgitar. Bandet er ute med sitt 2. album, debuten Humble Folks kom i 2016.

Dette er et ungt band, de er i midten av 20-årene, og har hatt bandet som sin hovedbeskjeftigelse etter at de gikk ut av college. Cleto Cordero er frontmann, låtskriver, gitarist og vokalist og han har med seg Reid Dillon på elgitar, Jonathan Saenz på bass, Jason Albers på perkusjon og det nyeste tilskuddet, Wesley Hall på fele.

Jeg synes dette er blitt et godt og helhetlig album der Cordero & co får vist at dette er et band det bor mye bra musikk i. Honeywine er et veldig godt eksempel på nettopp det, for her får både gitarist Dillon og felespiller Hall vise hva de kan:

Old School har et ørlite enklere lydbilde, her går bandet både i tekst og musikk tilbake til røttene, Cordero forteller om hvilken musikk han vokste opp med og som inspirerte han:

En sang jeg er blitt skikkelig glad i er Other Side of Lonesome. Her har Cordero et litt anna toneleie i stemma si, og det fungerer meget bra i en vakker melodi og med en oppløftende tekst:

Jeg er blitt glad i denne skiva fordi det her er et band som spiller country etter mitt hjerte. De tar vare på tradisjonene innen sjangeren samtidig som de klarer å gi det et moderne lydbilde. Cleto Cordero skal også ha ros for fine tekster. Her er lite klisjeer og han forteller gode historier, enten det er oppløftende tematikk eller det motsatte. Bandet er samspilte og spillegleden når fram til meg som lytter. Jeg kan levende forestille meg at det er liv og god stemning når Flatland Cavalry er ute og spiller.

Living By Moonlight er en annen perle:

Pretty Women går i en roligere takt og viser at bandet varierer sitt musikalske uttrykk, da denne låten har en liten smak av blues. "Some pretty women are just really sad little girls" konstaterer en Cordero som ser at for mange er et vakkert ytre et skalkeskjul for mange skjeletter i skapet.

Det er 11 skikkelig fine låter på denne skiva. Det er musikk som setter meg i godt humør, og det er en glede å høre et ungt band spille så bra country med et moderne lydbilde. Dette er et band jeg gleder meg til å høre mer fra framover!

Karakter: 6.

Carson McHone - Carousel

Carson McHone er en ung countryartist med mye livserfaring. Hun har gått sin skole innen musikken på barer i Austin der hun begynte å spille som 16-åring, altså tidligere enn hun hadde lov til å være gjest der. Hun har sagt at barene ble som et hjem for henne og: "It's a dark thing when a bar becomes your home".

McHone debuterte i 2015 med "Goodluck Man". På dette sitt andre album har hun pussa opp seks av låtene derfra og plussa på med fire nye. Det begynner  meget bra med et av skivas høydepunkter, Sad, som er en av de nye låtene. Det å beskrive en følelse av tristhet med en fengende låt er en vanskelig øvelse, men McHone klarer det aldeles førsteklasses,. Og når hun i tillegg får laga denne videoen, der hun sjøl spiller kvinnen så blir det rett og slett et lite kunstverk_

Drugs er en trist historie fra rusmuljøet og her viser McHone at hun er en tekstforfatter av høy klasse. Dette er en låt som gjør et sterkt inntrykk:

På Lucky hører jeg på kompet at McHone har henta musikalsk inspirasjon fra "The Man in Black" og det passer bra, for dette er heller ikke en lystelig tekst sett fra perspektivet til sangens jegperson:

Cashvibbene merkes også på Good Time Daddy Blues, en låt som er bluesinspirert som tittelen antyder, men som for det meste går i rask Cash-takt for å si det sånn.

Gentle het Gentle With My Mind på debuten og er et eksempel på at Carson McHone er en artist som klarer balansegangen å gi tradisjonell country et moderne lydbilde uten at det går ut over den ektheten og nerven som må være der:

Dram Shop Gal og Maybe They're Just Really Good Friends er også meget gode historier pakka inn i dette moderne lydbildet som McHone gir sin tradisjonelle countrymusikk.

McHone gjør så det litt overraskende grepet å avslutte albumet med tre rolige sanger. How 'Bout It er med kun piano i starten. Etterhvert kommer en ettertenksom steel inn i lydbildet sammen med "trommevisp" som jeg kaller det.

Høydepunktet blant disse tre rolige avslutningslåtene er Goodluck Man, en melodi som bygger seg opp til å bli ei riktig perle:

Jeg kan høre at produksjonen på disse rolige låtene er enkel, og det gjør at det hele blir mer nært og ekte for meg som lytter. Dette er musikk som har vokst på meg etterhvert som jeg har latt både den og tekstene synke inn. Carson McHone er en glimrende historieforteller og det er forfriskende å høre en countryartist som er moderne i lydbildet uten å gå på akkord med nettopp den ektheten og nærheten som god countrymusikk er helt avhengig av.

Karakter: 5,5.

PS: Albumet kom ut fysisk ifjor høst men er først blitt digitalt tilgjengelig nå tidlig i 2019.

Beth Blade & The Beautiful Disasters - Show Me Your Teeth

Jeg var begeistra for debuten til Cardiffbaserte Beth Blade og hennes Beautiful Disasters i 2017 og jeg skrev da at jeg venta spent for fortsettelsen for dette bandet. Og den foreligger nå i kraft av albumet "Show Me Your Teeth" og igjen får vi røff og rett fram rock'n roll. Dette er ikke et band som finner opp kruttet, men likevel er de forfriskende å høre på i en musikkhverdag der mange snakker ned rocken.

For Beth Blade & co er stikk motsatt noe de viser i det som må være bandets signaturlåt, I Ain't Got Nothing (If I Ain't Got Rock And Roll):

Når albumet åpner med Secrets, så vet du hva du får. Og jeg synes at Beth Blade i denne låten viser at hun også har ei sterk stemme som kler musikken godt:

Det er 12 låter på skiva og det er et par som er litt stillestående, Crazy og tittelsporet. Men ellers er dette rett fram rock'n roll som jeg liker, med mye energi. Spesielt siste del av albumet, som begynner med den første låten jeg posta er rett og slett prima vare. Blant de er 1974, som sier litt om hvor Blade henter inspirasjonen fra, Suzi Q(uatro) er nevnt:

 Jeg elsker også riffene i Who Do You Love Now?:

Ei ny solid plate fra Beth Blade og gutta avsluttes med røffe Jack And Coke:

Konklusjonen min er at Beth Blade og hennes band har levert en kraftfull og rå oppfølger til debuten. Forventningene mine ble tilfredstilt fordi de fortsatt har den røffheten, energien og spillegleden som gjennomsyra deres første fullengder. Dette er absolutt et band å regne med framover!

Karakter: 5.