Ekteparet Johnny Hawthorn og Kirsten Proffit (kalt KP) er ute med sitt 2. album som band sammen, og jeg var godt fornøyd med deres debut i 2019. Derfor har jeg nå de siste dagene lyttet en del på oppfølgeren, som kom 25. februar.
Åpningssporet All the Right Reasons har blitt en stor favoritt hos meg og jeg har tatt den med på min spilleliste over Årets sanger. En fengende låt med det den kule setninga You had all the right reasons for doing me wrong som et treffende hook. Om et ungdomsforhold som til slutt ikke gikk som ønsket.
På første skiva var det enkelte låter jeg følte var litt stillestående, det opplever jeg ikke her. Det er bare én helt neddempet låt, og den liker jeg også godt. Det er en inderlighet over When Georgia Cries, som berører meg. Faktisk minner den meg om Espen Linds nydelige When Susannah Cries og det er ikke bare titlene som ligner, jeg synes både Lind og The HawtThorns klarer å skape den magien som gjør at jeg klarer å se for meg de kvinnene de synger om.
Albumtittelen dukker opp i On the Way, som er en gengende låt der The HawtThorns viser at de lar seg inspirere både av country og det vi kan kalle gammelpop. De kommer jo fra California, og jeg nevnte da jeg skrev om det første albumet at Gram Parsons er en av deres store inspirasjonskilder. Det kan jeg høre på denne låten, og på flere av de andre.
Keep it Alive har et litt storslått lydbilde, spesielt i starten, og det liker jeg. Og så liker jeg KP's vokal, hun er tydelig slik at jeg får med meg hele teksten, noe som er en styrke. Johnny Hawthorn utmerker seg med utsøkt traktering av gitaren, og bidrar sterkt til et fyldig og variert lydbilde.
På avslutningssporet The One That Got Away bidrar Johnny også på vokalsida, og her er countryvibbene tydelige, noe jeg liker godt:
I det hele tatt synes jeg at The HawtThorns har utviklet seg sterkt i positiv retning siden det gode debutalbumet. De harmoniserer fint sammen, og det er en styrke og en kraft i formidlinga av låtene som hever det hele. Skiva har knapt et svakt punkt, dette er behagelig å høre på rett og slett.
Øyvind Holm fra Trondheim er medlem av Sugarfoot, en knakende godt band innenfor det vi kan kalle amerikana, der han bl. a. samarbeider med Bent Sæther fra Motorpsycho. Han har også samarbeidet med Ulf Risnes fra Tre Små Kinesere, men navnet var likefullt ukjent for meg da jeg fikk han anbefalt for en snau uke siden. På årsmøtehelga i Trøndelag fylkeslag av Norges Blindeforbund. Intet mindre.
Så nå har jeg noen dager hørt på dette albumet som kom ut 8. april, altså for tre uker siden. Og det er spennende og variert musikk. Tydelig at Holm er en musiker som liker å eksperimentere, som på åpningssporet Ghost Dance, som bl. a. har en ilter saksofon i lydbildet. En slik type insisterende saksofon jeg ikke alltid er så begeistra for. På en måte føler jeg at den forstyrrer låten, men på en annen måte så setter den en ekstra spiss på den også. Men denne låten er så mye mer, den har et av de mest spennende lydbildene jeg har hørt i år!
The Stranger er en enklere låt rent musikalsk, men er likefullt en sjelfull og nydelig sang der Holm har med seg Kristi Huke på vokal. En enkel, men virkningsfull video som understreker teksten godt.
Driftwood er en av favorittlåtene fra dette albumet der Holms noe melankolske stemme får briljere. Jeg merker at han er god på å lage stemninger, og sjøl om det er en midtempolåt så er ikke melankolien langt unna. Og det kler låten synes jeg.
Ship er også en deilig, god låt der Holm velger å ligge mer bak musikken med stemmen sin. Det at han varierer på den måten synes jeg er en styrke. Det viser at han har en stor spennvidde i sitt musikalske og vokale uttrykk. Og dette er en skikkelig fengende låt!
Kongelåten på skiva er Indigo. En låt som har mange lag, og som
egentlig består av flere låter. Derfor føler jeg at jeg her blir tatt
med på en reise gjennom en forundringspakke av en låt. Det er til tider
musikalsk magi som utspiller seg her, for du vet aldri helt hva som
venter rundt neste tone.
Det er flere godlåter her, som You Plot The Crime, som starter litt stakkato, men som likevel er det jeg vil kalle en besnærende låt. Jeg liker også ILove, Water og Travelling Through Time. Det som trekker litt ned hos meg er de tre siste låtene, instrumentalen Upheaval, Cinema og Early November. De er på sett og vis stemningsfulle, men de blir vel stillestående for mine ører.
Men det ødelegger ikke hovedinntrykket, nemlig at dette er et knakende godt album fra en musiker som tør å eksperimentere både med musikalsk lydbilde og vokalteknikk. Faktisk noe av det beste jeg har hørt fra artister med norsk pass i år! Bare så irriterende at jeg ikke fikk med meg Holms konserter på Moskus i Trondheim sist helg, men da var jeg altså i Stjørdal.
Ikke før hadde jeg fordøyd det glimrende albumet til Michael Weston King, så kom Kaitlin Butts for to dager siden med et album som slo meg til bakken umiddelbart, og som har gått på repeat denne påskehelga. Det er bare sju låter fordelt på 31 minutter, men for noen låter! Det går fra reinspikka country til intens amerikana og til slutt nesten psykedeliske undertoner på avslutningssporet. Og med hver eneste låt er det en tekst som slår. Tekster med mange lag og som forteller sine viktige og såre historier. Tekster som treffer rett i hjertet, og som gjør at dette albumet er blitt en totalpakke som står ut blant de albumene jeg har hørt i år.
Jeg bare begynner med begynnelsen og it won't always be this way, med et singelomslag med bilde av en enslig hånd som stikker opp fra havet. Som åpner med Speak of the Devil and he walks. Som handler om det å leve et liv der en blir misbrukt på mange plan, men der en har det lille håpet om at det ikke vil forbli slik for alltid. Her en sterk akustisk versjon fra fire år tilbake:
Så gir Kaitlin Butts seg countryen i vold med en låt hun skrev som 18-åring under et tre på sin mors gård i Oklahoma. Der hun omskriver et velkjent begrep til Damned if I do, bored if I don't. Igjen kan det handle om det å komme seg ut av et forhold som ikke gir en noe.
Så kommer tittelsporet what else could she do. Om hun som reiser fra bygda og inn til storbyen med mange drømmer, men som sitter igjen med en slitsom 12 timers-skift jobb med å servere folk kaffe og der lønna knapt nok dekker regningene. Og som ikke kan reise tilbake da hun har brent alle de bruene hun vet om. Country blir knapt nok mer vakkert og mer sårt enn dette:
Så kommer hardtslående she's using, om det å ha en rusmisbruker i familien og all den smerten det medfører for alle involverte. Det er også en sterk akustisk versjon på YT, men jeg velger studioversjonen siden musikken understreker så godt smerten som ligger over sangen:
Avslutningssporet in the pines begynner nærmest psykedelisk og er også en låt som gjør et dypt inntrykk. Lytt sier jeg bare!
Det er bare to låter til, jackson og blood. Førstnevnte handler om et par som gets married in a fever, som i den opprinnelige Jackson. Men der kvinnen raskt finner ut at mannen hun har giftet seg med ikke er så snill som hun trodde. blood har dette sterke refrenget:
Blood, you're the jury and judge The tie that binds, pushes and shoves Forgives and forgets, bonds and cements A counterfeit love Blood, merciless flood Draggin' my name through the mud God awful things swept under the rug For blood
Dette er et album du ikke vil glemme, dette er et album som du vil komme tilbake til, gang etter gang. Fordi det griper deg med all sin smerte og all sin desperasjon. Og fordi musikken er så mektig at du kan ikke la være å høre på den.
Jeg har tidligere skrevet mye om den engelske duoen My Darling Clementine, som jeg er stor fan av. Sett de live og snakket med de har jeg også, på Interstate 19-festivalen i Oslo i januar-19. Nå er Michael Weston King ute med soloalbum, kona Lou Dalgleish bidrar med koring på enkelte låter.
Dette er et album som har vokst på meg de snart to ukene siden det kom ut. Til å begynne med syntes jeg enkelte av låtene var vel stillferdige, men nå har de vokst til å bli noen riktige perler, alle som en. Weston King begynner sterkt med Weight of the World, der han setter seg inn i rollen som en politibetjent som stemte på Trump under presidentvalget i 2016. Men som grunnet drapet på George Floyd og det som skjedde etterpå skjønte hvilket mistak den stemmegivingen var. En meget sterk video, det er så jeg må advare mot sterke inntrykk.
Sugar er en nydelig låt med en underfundig tekst av beste Weston King/MDC-merke. Den har flere lag og kan tolkes på mange måter. Det kan være det du umiddelbart tenker, en kjærlighetslåt, men det kan også være så bokstavelig som at en er avhengig av en daglig tilførsel av sukker, og utifra videoen dukker en annen tolkning opp, at det dreier seg om amerikansk populærkultur!
Me & Frank er også en sang jeg er blitt veldig glad i. Om ungdomsvennen som fant på mye sprøtt, og som ofte satte en i forlegenhet. Men som en nå ikke har hørt fra på 30 år. En bittersøt fortelling dette, nydelig fortalt med Weston Kings følsomme stemme:
Reel er som kjent en folkedans med skotsk opprinnelse, og som er spesielt populær på de britiske øyer og i Nord-Amerika. Mulig det er den Weston King hadde i tankene da han skrev The Final Reel. Uansett er det blitt en vakker låt det også:
Gram Parsons hadde en låt som heter The New Soft Shoe på sitt første album "GP". Weston King har tydeligvis latt seg inspirere av den all den tid han synger om The Old Soft Shoe:
De andre låtene er også små mesterverk: The Hardest Thing Of All, Another Dying Day, Valerie's Coming Home og Theory Of Truthmakers. Til slutt er det også en annen versjon av Weight Of The World, der en kommentarstemme som bl. a. snakker om stormingen av Kongressen er med.
Rett og slett vakkert er dette albumet fra Michael Weston King, et av høydepunktene for meg hittil i år. Og det skjerper appetitten på mer musikk fra Michael og Lou sammen i My Darling Clementine!
TIX er ute med album, en blanding av nye låter og de låtene som de siste 2-3 årene har befestet han som Norges største popstjerne.
Og vi har å gjøre med en artist som er kontroversiell i den forstand at du med letthet kan komme over både lovprising og totalslakt av han, både som musiker og person. Og de to første låtene jeg har valgt fra skiva viser noe av dette.
For med Hvis Jeg Forlot Verden fikk TIX mye kritikk fordi den ble tolket som å gjøre selvmord til en løsning. Det tok noen lytt før jeg skjønte at det var nettopp denne låten kritikken gjaldt. Rett og slett fordi uttrykket "å ta en kule for deg" er noe jeg har hørt mange ganger, og som jeg aldri har tatt bokstavelig. Heller som en metafor på hvor sterke følelser en har for en person. Og jeg har hørt låter før der temaet har vært hvordan det ville blitt for den andre hvis en selv forlot verden. Så hvorfor TIX skulle få pes for det har nok mer å gjøre med hans fortid å gjøre, bl. a. med tvilsomme russelåter med rimelig drøye tekster.
For meg er denne låten kompleks. Musikalsk sett er det den beste på albumet. Det er en fet melodilinje og låten er faktisk temmelig rocka i noen passasjer. Det jeg reagerer på med teksten er at jeg synes den er en smule vel selvmedlidende. Men på den annen side har jeg forståelse for at det kan bli sånn gitt at det er sterke følelser som beskrives.
De som ikke liker TIX fikk vann på mølla med denne låten og la ut om hvilken dårlig fyr og hvilket dårlig forbilde han er. Så gikk det et par uker og Pust kom. Da ble det øredøvende stille fra kritikerne. Det virket som de ikke klarte å håndtere at han kom med en låt som problematiserer voldtekt. Og det på en meget direkte måte, ihvertfall kan jeg ikke erindre at det er blitt gjort så direkte i en norsk sang før. Jeg tar forbehold om at jeg her tar feil, men uansett så ble det dørgende stille fra alle kritikerne.
Det ga meg assosiasjoner til islandske Hatari under Eurovision 2019 i Israel. De som meldte seg på den islandske uttakingen fordi Eurovision gikk i nettopp Israel. Som fikk sterk kritikk av Palestinavenner fordi de i det det hele tatt deltok. Og som fikk kritikk og hånlatter fra Israelvenner som pekte på at Hatari også frontet skeives sak, og at de ville bli lynsja i palestinske områder hvis de gjorde det der. Så hva gjorde Hatari? I sin ledige tid under oppholdet i Israel dro de til Vestbredden og spilte inn en musikkvideo med Bashar Murad, en skeiv palestinsk artist som deltar aktivt i palestinernes frigjøringskamp. Videoen og låten ble sluppet få dager etter Eurovision, og både Palestinavennene og Israelvennene ble spilt sjakk matt og kritikken stilna brått.
Det samme føler jeg TIX har gjort her. Spilt ut Hvis Jeg Forlot Verden først, kritikerne ble lokket fram og fikk sine 15 minutter i rampelyset der de overgikk hverandre i karakteristikker over hvor dårlig TIX var som musiker og person. Så spilte han ut Pust, og kritikerne ble altså spilt sjakk matt. Rett og slett genialt.
For selvsagt er TIX verken en dårlig musiker eller en dårlig person. Ja, både musikk og tekster er til tider enkle og i en dels ører platte. Men vi har i dag en generasjon unge som vil ha budskapene enkle og rett fram, ikke pakket inn i tekniske musikaske finesser eller ordspill som får litteraturkritikeres munner til å renne i vann. Det har TIX forstått, og han har også forstått at barn og unge trenger forbilder som ser de og som snakker deres språk.
Det sies at overgangen til å skrive mer seriøse tekster kom da TIX ble invitert til begravelsen til en ung fan som døde av kreft. At den opplevelsen satte slike spor i han at det førte til at mange av tekstene ble mer alvorlige. Han skrev også en låt til denne jenta, som han framførte på TV i et lite rom, for hennes foreldre, bror og nære venninne.
I det hele tatt er det interessant å se hvor forskjellige følelser og oppfatninger som kommer i sving rundt en artist og person som TIX/Andreas Haukeland. For meg virker det som kritikerne ikke helt klarer å skjønne de menneskene som føler seg berørt og truffet av hans musikk. At man ikke klarer å sette seg inn i livene til de som føler at denne musikken og disse tekstene har en positiv virkning i disse menneskenes liv. Jeg vet om foreldre med barn med Tourettes som priser seg lykkelig over at TIX finnes og at han er der som forbilde for deres barn, for å vise de at de er bra nok som de er, og at de kan nå så langt de vil, sin Tourette til tross. Også barn som blir mobbet, som føler at de blir sett av Norges største popstjerne. For å være ærlig, jeg skulle ønske at da jeg gikk gjennom mitt ni år lange mobbehelvete i grunnskolen, at det var en artist da som så oss som ble mobbet og som fortalte oss at vi var bra nok som vi var. Jeg ikke bare tror, jeg vet at det hadde gjort hverdagen min en tanke lettere. Derfor er videoen til Fallen Angel fortsatt aktuell, for kampen mot mobbing tar aldri slutt.
Gutter Gråter Ikke er også en viktig låt. Unge menns psykiske helse er en hjertesak for TIX, noe han eksemplifiserte i debatten med Anders Grønneberg rundt at Grønneberg hadde harselert med at han hadde fortalt sin historie og grått på Lindmo. Der han sa at problemet er jo at unge menn ikke gråter, de tar sitt liv. Det høres kanskje banalt ut, men det at han gråt på Lindmo kan ha vært katalysatoren til at en del unge menn turte å åpne seg, turte å ta de tårene overfor en venn framfor å sette en kule eller finne seg et rep.
Kjente låter som Jeg Vil Ikke Leve og Tusen Tårer er selvsagt med. De to første sangene i en trilogi der Ut Av Mørket/Fallen Angel var den siste. Også det viktige låter som jeg vet har vært til hjelp for mange. Så skal TIX også fortsatt lage låter som ikke skal være så dype og alvorlige som de som her er nevnt. Mitt Hjerte I Dine Venner er sånn sett en mer vanlig sang om tapt kjærlighet, selv om det er såre følelser også her.
Alt i alt så viser dette albumet hvorfor Andreas Haukeland og hans alter ego TIX i dag er en artist som betyr mye for mange mennesker, en artist som har spilt en rolle i manges liv, og som har løftet mange menneskers liv. At det er noen som står på den andre siden, som ikke forstår det, eller som avfeier han som en gjennomkommersialisert kyniker, slik vil det alltid være. Og ja, det er mye strategi også bak suksessen til TIX. Men når vi kritiserer artister for at de er kommersialiserte, strategiske og endatil kyniske så skal vi ikke glemme at en artist også er et menneske. En artist har også sine tanker og sine følelser. Noen lar det skinne igjennom mer enn andre, og det er gjerne også de som får den største kritikken for å være kommersialiserte, strategiske og kyniske. Det er på mange måter en musikkartists lodd her i livet.
Karakter: 5/6.
Som et PS legger jeg ved kommentaren fra danske Lykke Nygaard under videoen til Hvis Jeg Forlot Verden, da jeg synes hun beskriver godt hvordan en låt som en del andre fordømmer kan virke positivt inn på et menneske:
The combination of soft vulnerability and almost aggressive desperation in this song is so interesting. One thing I absolutely love about a lot of Andreas' music is that the lyrics are like a hug from an empathetic friend who allows you to cry in their arms and who understands your pain, yet the catchy, cardio-friendly beat of his music is empowering and makes me want to run and/or dance the pain off. It doesn't leave me in a dark place, it allows me to put down the facade for a second and be in my feels, but then it pulls me back up.
