Olav Larsen har jeg visst om en stund, jeg skrev et innlegg om han allerede i 2013. Men jeg har ikke vært flink nok til å følge når han og hans Alabama Rodeo Stars har gitt ut plater. Så denne her,som kom på bursdagen min 9. april ble jeg ikke oppmerksom på før i forrige uke.
Det er blitt ei vár plate, en akustisk perle faktisk. Alle ni sangene er duetter med kvinnelige sangere og de er alle rolige, det er ikke en eneste uptempo. Vanligvis hadde jeg vært skeptisk til slike plater, men ikke til denne. Olav Larsen og gjengen hans klarer å ta min oppmerksomhet fra første tone og helt til slutt. Hang Your Head Low med Emilie Eie innleder det hele, og det på en særdeles vakker måte:
Benedicte Brænden er en kjent skikkelse innen det norske country/americana-miljøet, også det en artist jeg har skrevet om før. Hun er Larsens duettpartner på Give up on Me, en sår sang med en bønn til partneren om å gi en opp, dette forholdet er det best for begge at avsluttes. Noe som understrekes med noe skranglete og nesten sjarmerende bråk inne i sangen.
Apropos sårhet, det er mye av det på denne skiva. Mange såre stemninger og følelser som formidles. Olav Larsen har en stemme som passer utmerket til de og han har fått med seg duettpartnere som klarer å bygge opp om disse stemningene. Et godt eksempel på det er Times Are Changingder Stina Kjelstad er den som sammen med Larsen gjør sangen vakker.
Et særtrekk ved denne plata er at det ikke er pause i musikken fra den starter og til den slutter. Det er en glidende overgang mellom hver låt, som oftest er det orgeltoner som sørger for overgangen. Et virkemiddel som fungerer når du blir vant med at det er slik det er på denne skiva, en overgang som lar den forrige sangen synke på plass og som samtidig forbereder meg på den neste.
Til slutt tar jeg med det som er blitt den største favoritten her, Misdefined, der Marte Aarseth er duettpartneren. En sang som i all sin tristesse i teksten er bare nydelig.
Jeg vil også trekke fram hyllesten av det gode vennskapet i Friendship der det er Camilla Rosenlund som på utsøkt vis bestalter kvinnestemmen.
Dette er ei perfekt plate til å bare roe ned og for en stakket stund la hverdagens utfordringer seile sin egen sjø. Det er stemningsfullt og harmoniene er gjennomført vakre. Alt framført med dyp kjærlighet og respekt for musikken og det Larsen og hans musikere og duettpartnere ønsker å formidle.
Denne bloggen har de
siste årene handlet om album, men samtidig er det en kjensgjerning at dagens
musikk først og fremst handler om låter. Det er det å ha en låt og det å ha en
hit som for mange artister er det viktigste for å bli kjent, men også det viktigste
hvis man er kjent. TIX f. eks. har bare et album bak seg, og det er fem år
siden, men han har hatt flust med hits og listetopper etter det. Så sjøl om jeg
fortsatt mener at et album er det grommeste en artist kan gi ut da det er da vi
får høre hvilket spekter av musikalske uttrykk artisten har, så innser også jeg
hvilken tid vi lever i.
Derfor har jeg tatt
for meg seks nye låter som jeg har hatt på høy rotasjon denne helga. Noen av de
kommer ganske sikkert aldri til å bli en del av et album, og derfor tenker jeg
at et innlegg i ny og ne som tar for seg de gode enkeltlåtene også vil være på
sin plass. Og her er en fin blanding av norske og internasjonale artister.
Regjerende Stjernekamp-mester Knut Marius Djupvik ser ut til å satse på norsk nå, ikke bare det, han synger på klingende romsdalsk. Og for en som sjøl er en "i" så er dette skikkelig kult. Og dette er i mine ører en knallåt. En låt som bærer bud om at snart er denne hersens covid-tida over, snart blir det tid for å gå ut og være sammen, gi hverandre en klem og feire en ny dag og en ny tid. En herlig låt som gir oss håp og med et storslagent refreng som fyller meg med varme og optimisme. Denne her trengte vi!
Nyheten om at Vanilla Ninja gjør comeback etter 15 år traff oss fans med stor glede før jul. Disse jentene fra Estland som var enormt populære i Baltikum og land som Tyskland, Polen, Østerrike og Sveits fra 2004 til 2006 og som representerte Sveits med Cool Vibes i Eurovision 2005 har blitt forent med sin tidligere produsent David Brandes og et nytt album er på trappene. Og det er de samme som var på scena i Eurovision, Lenna Kuurmaa og Piret Järvis på gitar, Triinu Kivilaan på bass og Katrin Siska på keyboard. Dette er første smakebiten på "Encore" som albumet skal hete og det er gledelig å registrere at dette er VN slik jeg husker de. Musikken er tøff og rocka samtidig som det er mye følelse i sokalen, enten det er fra Triinu som har hovedvokalen eller det er fra Lenna. Og Katrin er et unikum på keyboards, hennes bidrag er viktig for å gi denne låten den spesielle Vanilla Ninja-sounden som jeg ble så glad i for 16 år siden.
Ida Jenshus er ute med en råsterk låt som gjør et stort inntrykk på meg, spesielt etter å ha lest et intervju med henne i Adressa om låten, om coronaen og om livet slik det har vært og slik det er nå. Et intervju som er bak betalingsmur, derfor ingen link. Egentlig en låt skrevet før pandemien kom, men som likevel passer godt inn i den tiden vi har levd i det siste halvannet året. Det er derfor en mørk låt, om monstrene vi har inne i oss, tankekjøret, bekymringene som sliter oss ut og som kan drepe noen av oss. Så alvorlig er det, og Ida framfører det på en måte som gjør at det går gjennom marg og bein på meg. Det gjør vondt, jeg får en tåre i øyekroken og jeg får gåsehud. Og musikken da, som pakker inn den mørke teksten på en formidabelt god måte. Men likevel, takket være intervjuet, men også låten i seg sjøl finner jeg håpet her. Det håpet og den gleden Knut Marius gir uttrykk for har også Ida, når hun på slutten av sangen forkynner at hun må slippe grepet på monsteret, bli fri. Det ligger mye håp og optimisme i det å se det, for da lar en seg ikke synke ned dit monsteret vil ha deg.
Og denne låten er ren terapi for meg. For livet har ikke vært bare-bare de par siste dagene. Ida hjelper meg her til ikke å la det latente indre monsteret som ønsker å spise meg opp få muligheten til det. Takk Ida, jeg trengte denne!
Mitt italienske idol Achille Lauro ligger som vanlig ikke på latsiden og da han i starten av denne måneden sendte ut noen Facebook-historier med han, Fedez og årets eldste San Remo-deltaker Orietta Berti rundt en bursdagskake var det lett å tenke seg at det var et musikalsk samarbeid på trappene. Bursdagskaka var enkelt å finne grunnen til for iflg. hennes Wikipedia-side fylte Orietta Berti 78 1. juni.
Selve låten kan jeg tenke meg blir en sommerhit i Italia, skjønt 15,5 mill treff på videoen på snaue to uker vitner om at den nok allerede er det. Fedez åpner med rap før Berti kommer med sommerstemningen og Achille kommer med sin laidbacke vokal. Dette er en gladlåt som jeg elsker og som nok vil bli en av de jeg vil huske fra sommeren 2021.
Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Annie Clements som tidl. var bassist for Sugarland. En drivende god musiker som jeg var så heldig å treffe da jeg var over for å se Sugarland i Atlanta i 2006. Og da hun i det nyeste nyhetsbrevet tidligere denne uka annonserte lanseringen av hennes nye prosjekt, et band med fire Nashville-baserte kvinnelige musikere som har bred erfaring fra forskjellige store artisters backingband ble jeg nysjerrig. Foruten Annie på bass/vokal består bandet av Megan Mullins (fele/vokal), Megan Jane (trommer) og Nicole Lea gitar/vokal).
Dette er ypperlige musikere som foruten Sugarland har spilt med størrelser som Lady Gaga, Shakira, Maren Morris, Beyoncé, Alabama og Cher og som her gir meg en countrygladlåt av dimensjoner. Om når livet butter og du ikke finner svar, still deg spørsmålet: Hva ville Dolly (Parton) gjort? Og denne låten og videoen er levert med så stor dose humor og partyfaktor at jeg bare faller pladask. Jeg kan trygt si at jeg nå venter i spenning på hva denne gjengen kommer med når de skal gi ut sitt debutalbum!
TIX er ferdig med Eurovision der han fikk mange nye fans utenfor landets grenser. Dette er første låten han gir ut etter at han stod på scena i finalen 22. mai. Engel Ikke Dra kom mens han var i Rotterdam ogvar en nydelig og nedpå låt tilegnet Aurora, en fan som døde av kreft i 2019 og der han var i begravelsen og det var etter hva jeg skjønner den opplevelsen som fikk han til å skrive låter med sårbare tema.
Med denne låten er TIX på en måte tilbake i partysporet. Dette blir nok en av de store sommerhitene i Norge i år. Det er ikke fullt tjo og hei, men likevel en glad låt som mange vil gå og nynne på i sommer. Jeg liker den ihvertfall og jeg konstaterer også at TIX er flinkere med ordspill enn mange vil ha det til, noe han viser med Jeg er ikke full/Bare BeautiFull.
Dette er mitt første møte med Sleater-Kinney, et band som har holdt på siden 1994 da de ble dannet i Olympia i delstaten Washington og som har høstet stor anerkjennelse for sin musikk. Dette er deres 10. studioalbum og deres første siden trommis Janet Weiss forlot bandet i 2019, og det første de har produsert sjøl. Corin Tucker og Carrie Brownstein er da igjen som sjølve bandet, men de har fått inn Angie Boylan på trommer.
Dette er ikke den type rock jeg hører mest på, da jeg helst vil ha det litt mer fengende og melodiøst, men jeg har hørt mye på plata den siste uka og har etterhvert blitt glad i flere av låtene. Som tittellåten, som innleder det hele:
Worry With You er en tvers igjennom stilig låt som løftet seg da jeg spilte den høyt med høyttaler og ikke med øreklokker da jeg der må være mer forsiktig med volumet. Låten fikk en helt annen dybde når jeg på den måten slapp den mer fri. Og teksten er dessuten et solid stykke poesi.
Shadow Town har til tider et herlig driv og vokalen er rå og desperat på en måte som absolutt tiltaler meg.
Favorite Neighborer også tøff og råog i det hele tatt så liker jeg råskapen som gjennomsyrer flere av låtene. Den gjør at jeg liker mange av de til tross for at dette som sagt ikke er typen rock jeg vanligvis hører på. I det hele tatt er denne skiva et godt eksempel på at noen album fortjener flere sjanser og at de ikke må dømmes på de par første lyttene. For etterhvert merker jeg detaljer som faller i smak og som gjør at jeg får musikken i et nytt og mer fordelaktig lys.
Til slutt Down The Line, en tett og igjen tøff låt som også hevet seg når jeg fikk spilt den med høyttaler istedet for øreklokker.
Jeg kan trygt si at dette er et spennende album som har åpnet min musikalske horisont. Det oser kvalitet av dette her og som sagt er det en råskap her som jeg er skikkelig glad i. Så i sum er dette enda et album som jeg er blitt glad i, rett og slett.
Charlie Marie kommer fra USA's minste delstat Rhode Island, som ligger på østkysten og begynte å interesse seg for countrymusikk som 10-åring da en musikklærer sammenlignet henne med legenden Patsy Cline. Etter en EP og en del singleutgivelser er Charlie Marie nå ute med sin albumdebut.
Og la det være sagt med en gang, dette er fengende og solid country. På samme tid som den peker tilbake på tradisjonene så føles musikken også moderne. Spilt inn i Nashville med musikere som har jobbet med størrelser som Margo Price, Emmylou Harris og Rodney Crowell har dette blitt en bekreftelse på at vi her har en artist som har potensial til å gå hele veien.
Åpningssporet Soul Trainer på en måte Charlie Maries erklæring på hvor hun står innen countrymusikken.
El Pasoer et av høydepunktene på skiva, om hun som blir forlatt av kjæresten fordi han har funnet seg en annen, og den annen er en mann. Et bilde på en utvikling jeg liker, men som også er på høy tid, nemlig at countrymusikken i USA åpner opp for at kjærligheten ikke bare er hetero. Samtidig som den endelig også begynner å åpne skikkelig opp for fargede artister og ikke bare enkeltstående som Charley Pride og Darius Rucker. Og denne verselinja er i så henseende fin:
You love who you love
Baby that's not a crime
But a cheater is a cheater
Your dirty laundry's on the line
Følelsene av svik er de samme uansett. Dessuten får vi i bridgen på slutten denne setninga: But you can't always stand by your man, et pek til Tammy Wynettes herostratisk berømte monsterhit, og dens råd til kvinner om å holde tradisjonene i hevd ved å stå ved sin manns side..
De fleste av de 12 låtene er av den fengende sorten, men vi har også en fin klassisk ballade i Lauren og mer bluesaktige 40Miles From Memphis. Låter som viser at Charlie Marie har et bredt musikalsk uttrykk.
Men at hun henter sin inspirasjon også fra andre sjangre viser Heard It Trough the Red Wine, gitt ut som singel i forkant av albumet og altså en låttittel som peker mot Marvin Gayes store hit der eneste forskjellen er type vin. Her er det rødvin som gjør at sangens jeg-person skjønner hvilken mann hun egentlig er i ferd med å falle for.
Tough Kitty er også et oppgjør med en mann som viser seg ikke å være så bra som han ga seg ut for i begynnelsen.
På Cowboys & Indiansfår vi en spansk gitar som gir låten en ekstra snert som jeg liker.
Dette er et gjennomført godt album, uten svake låter. Tequila & Lime, Bad Seed, Daddy, Ramble on Man og Kiss My Boots er nemlig også låter som sitter ved første lytt. Med andre ord en kruttsterk debut, og er det en artist jeg vil ha over dammen når vi har åpnet helt opp, f. eks. til Moskus i Trondheim, så er det Charlie Marie. Da vil jeg stå først i køen for å skaffe meg billett!
Trond Andreassen har slått seg sammen med Valentourettes og er ute med sitt andre album på norsk. Vokalisten, som er kjent fra band som Ricochets og Navigators har dessuten igjen alliert seg med Christian Bloom når det gjelder tekstene, og jeg må si at dette er et vellykket samarbeid. Gjengen fra Valentourettes er sterke navn i norsk rock og har det til felles at de har spilt med Joachim "Jokke" Nielsen i enten Valentinerne eller Tourettes. Vi snakker om Petter Pogo på baryton-gitar, Petter Baarli fra Backstreet Girls på gitar og Runar "Kula" Johansen på trommer.
"Ingen Ting Hele Tiden" kom i 2016 og var litt mer nedpå musikalsk enn dette albumet her. Det er mer trøkk i musikken og spesielt må jeg si at jeg digger gitarspillet i mange av låtene. Det er drivende soloer og det er gjennomført høy kvalitet hele veien. Som forventa når det er herrene Baarli & Pogo som bestalter gitarene.
10 låter og jeg må si at det er de åtte første som er mye av beholdningen for meg. Det er til tider drivende rock med en del spennende elementer i de fleste av de. Tekstmessig synes jeg også at Christian Bloom briljerer. Jeg syntes et par av tekstene på den forrige skiva var litt klisjé, men her er det mye originalitet og gode vendinger og uttrykk. Og her er åpningssporet En Gang Må Bli Den Sisteet godt eksempel på både en god tekst og herlig drivende musikk.
En av de kuleste låtene på skiva er utvilsomt Venteværelset. Tenk noe så genialt da, å lage en rockelåt av noe så trivielt som å sitte på et venteværelse! Men her tryller Bloom fram en tekst og Andreassen en framføring av teksten som fører meg rett til venteværelset hos min fastlege i Trondheim. (som er en prima fastlege, bare så det er sagt). Det som blir beskrevet er så på kornet, og at ingen (såvidt jeg vet) har laget en låt om dette før må jeg bare undres over. I tillegg så er musikken tett og rå med en herlig gitarsolo på tampen, så denne låten er en innertier!
Tittelsporet må med, musikalsk så briljerer Petter Pogo og får låten til å framstå som herlig desperat. Andreassen lykkes dessuten godt i å få fram litt av desperasjonen også i sin vokal.
Jeg Er Fri er en anthem som burde blitt spilt non-stop for folk som Kari Jaquesson og Charter-Svein som sier de er så ufrie, noe vi vanlige fornuftige dødelige vet er bare vås. Rett og slett for å realitetsorientere de, sjøl om det skal sies at spesielt for Jaquesson sin del er det nok ikke håp i et hengende snøre en gang. En låt med høy allsangfaktor og igjen er det så herlig å høre gitarspilling på et skikkelig høyt nivå.
Nitten Åtti Nier det mer blues over, men uansett så får låten meg til å tenke nettopp på det herrens år 1989 og hvor jeg var da, både i livet generelt og hvilken musikk jeg hørte på da. På slutten skrus tempoet drastisk opp til en skrikende, litt desperat kaskade, men du verden, det funker!
De to siste sporene, Ting Som Blir Borte og Mens Vi Venter På Sommer er både mer stillestående, men også mer lyriske musikalsk sett. Ikke kommet helt under huden på meg, men jeg hører at det er kvaliteter her også.
Jeg har ventet fire år på denne skiva, og konklusjonen min er at det har vært verdt ventinga. Andreassen og gutta i Valentourettes samt tekstforfatter Bloom leverer varene. Ser dessuten at Richochets er på plakaten til neste års Tons of Rock som jeg har festivalpass til, og det skal bli kjekt å oppleve Trond Andreassen live. Jeg har skjønt såpass at det er noe som er verdt å få med seg.
Albumet Lukas Nelson og Promise of the Real kom med i 2019 var noe i nærheten av en innertier hos meg, og derfor gledet jeg meg skikkelig til dette som er deres 3. fullengder.
Og det begynner meget bra med We'll Be Alright, men jeg må innrømme at den ikke tok meg helt ved første lytt. Men etterhvert har dette utviklet seg til den reneste perlen. En nydelig og litt neddempa kjærlighetslåt som nå gir meg så gode følelser at jeg har plassert den inn på min liste over Årets sanger for 2021.
Jeg hører både på denne og på flere av de andre låtene at Lukas har lært en del av pappa Willie når det gjelder det sangtekniske, det å bruke stemmen. Jeg hører Willie-twangen i stemmen hans for å si det sånn, og jeg synes det gir låtene en ekstra spiss. Dette høres også på Perennial Bloom (Back To You), en låt der takten er skudd en del opp.
På No Reasonhører jeg inspirasjonen fra blues som også merktes på det forrige albumet. En behagelig låt som passer fint inn inn på dette albumet.
Den fengende gladlåten på skiva er Wildest Dream, en tittel som passer godt til en slik låt. Denne gir meg godfot og jeg gynger med i den atmosfæren av glede som denne låten formidler.
Jeg begynte med en perle og jeg avslutter også med en slik låt, nemlig Hand Me A Light, der Lukas Nelson har sin medlåtskriver Rina Ford med på vokal. Dette er blitt en deilig duett som gir meg gåsehudtendenser. Og da må man si at Nelson, Ford og bandet treffer rimelig bra!
Etter alt dette skrytet så må jeg også nevne at det ikke er alle låtene som treffer meg så mye som på den forrige skiva. Et par låter blir litt anonyme synes jeg. Men uansett så er det såpass mye bra her at dette er ei skive som jeg er blitt glad i. Lukas Nelson har skapt seg en karriere uavhengig av sin legendariske far, og leverer solid musikk sammen med bandet sitt.
Når det gjelder å følge med på hva som skjer på countryfronten over dammen har jeg fått mange gode tips av YouTuberen Grady Smith. Han følger godt med på hva som rører seg og han har en unik formidlingsevne. Dessuten er han vel så mye opptatt av uavhengige og alternative artister som av mainstream-countryen. På sin siste video tar han for seg de nye uavhengige artistene som nå vokser fram bak størrelser som Tyler Childers, Ashley McBryde, Cody Jinks, Colter Wall og Aaron Watson for å nevne noen. Grady bor i Virginia, men er bl. a. veldig opptatt av den pulserende countryscenen i Texas, og på ovennevnte video tok han bl. a. for seg en av de nye derfra, Triston Marez fra Houston.
Marez er ute med sitt selvtitulerte debutalbum, og Gradys betegnelse av musikken som en reise tilbake til 90-tallscountryen med et moderne preg fanget min interesse. Og jeg må si at dette er en sterk debut av en artist med god formidlingsevne og som ganske riktig søker litt tilbake til storhetstiden på 90-tallet, før bro- og popcountryen fikk fotfeste og i noen år utvanna sjangeren.
Jeg begynner med Day Drinking, en sang med klassisk countrytematikk og som har et stort hitpotensiale.
Musikken er stort sett melodiøs og har et godt driv. Et par rolige låter er det også, men med 12 spor er det helt på sin plass slik at vi får høre variasjonen i Marez' musikalske uttrykk. Han har vært med og skrive ni av låtene selv, ellers har en størrelse som Chris Stapleton bidratt. Og på Where the Neon Lies har han med seg på vokal en av de store legendene fra 90-tallet, Ronnie Dunn fra duoen Brooks & Dunn.
Texas Swinger en lystig tejano-inspirert låt skrevet sammen med Gabe Lee, en annen artist varmt anbefalt av Grady Smith, hans "Honky Tonk Hell" hadde Grady som sitt "Album of the Year" for ifjor. Framført sammen med noen som kaller seg Squeezebox Bandits og Jessica Roadcap.
En annen låt jeg er blitt glad i er Cold Cold Night, også dette en låt med et herlig driv.
Nedstrippede If You Don't Know by Now må også nevnes, der viser Marez at han også evner å ta en sang helt ned og la følelsene skinne igjennom uten filter. En sang jeg måtte bruke et par-tre lytt for å få inn under huden, men som passer fint inn i et album som dette.
Ellers er det låter som jeg vil kalle mer countryrock, som åpningssporet Whole Lotta You. Det fungerer det også, og gjør at dette som helhet er blitt et sterkt debutalbum av en ung artist som har alle muligheter til å sette spor etter seg innen countryen i årene som kommer.
Charlie Starr & co i Atlanta-baserte Blackberry Smoke er ute med sitt 7. album og igjen får vi tøff og tett sørstatsrock som lener seg tungt på bluesen til tider, men som også blander inn et mer countrypreg i noen låter. Jeg omtalte deres forrige album "Find a Light" i 2018 og jeg hører mye av det samme, en tett og solid enhet som leverer røff, men også litt mer neddempa musikk.
Men de to første låtene er slik vi kjenner dette bandet, tett og tøft med Live it Down og tittelsporet You Hear Georgia, som jeg tolker som at er om å leve i et forhold med en person som har en ovenfra- og nedholdning til deg og der du føler at du aldri når fram med dine argumenter og meninger.
Ain't the Same er mer countryrock og her er et liveopptak fra Florida i april, noe som også viser at de i USA har kommet lenger i forhold til å åpne for konserter.
På to låter har Blackberry Smoke med seg seg en ekstra vokalist og på Lonesome for a Livin'har de med Jamey Johnson som hadde sin storhetstid på slutten av det første tiåret i dette århundret. Jeg opplevde han på Country Music Festival i Nashville i 2008 og han var en type som en kan sammenligne med Chris Stapleton nå. En skjeggpryda og storvokst kar som skrev mye av musikken sin sjøl. Han har ikke gitt ut album siden 2013, og har heller ikke noe hast med å komme med ny musikk ennå iflg. et nylig intervju med Rolling Stone. Men han er med og gir dybde til denne låten her.
For meg ukjente Warren Haynes er med på All Rise Again som er blant de tøffeste låtene på skiva. Den letteste, for å bruke det uttrykket er utvilsomt Old Enough to Know.En sang jeg er blitt glad i fordi den i all sin enkelhet er et motstykke til de tette og mer bluesaktige låtene på dette albumet. I denne sangen her er det også mye god livsvisdom, og som eksempler brukes: A junkie needs a needle and a preacher needs a soul to save. Et originalt og spennende ordspill.
Jeg må være så ærlig å si at blues ikke er helt min gate og at det kan lett kan bli for tungt og monotont for meg. Det er selvsagt min smak og behag. Men da er det godt å få en skikkelig rocker som All Over the Road som virkelig røsker opp.
En annen låt som jeg liker godt er Hey Delilah, som nr. 3 kommer den som et litt lysere innslag etter de to tette, bluesaktige åpningslåtene.
Jevnt over er dette et solid album som gir meg mye godfot. Igjen overbeviser Blackberry Smoke som en tett og samspilt enhet og jeg hører at dette er rutinerte musikere som vet hva som skal til for å holde meg som lytter interessert albumet imellom. Ikke minst vises det med den musikalske variasjonen som jeg opplever her.
Først må jeg få fortelle om en milepæl. Rundt nyttår rundet denne bloggen, som jeg startet i september 2011 200000 treff. Jeg syntes det var stas, men at 300000 skulle bli rundet fem måneder senere hadde jeg ikke drømt om. Det er litt uvirkelig at jeg tydeligvis når ut til så mange, så jeg må bare ydmykt si til dere som leser: TUSEN TAKK!
Jeg hadde ikke trodd at Zoe FitzGerlad Carter skulle være den artisten jeg feira milepælen med. Men da jeg lette etter et coverbilde til albumet til Riley Downing, som jeg skrev om nå siste dagen i mai så kom jeg over et lite bilde og noen få ord om henne. Intuisjonen min sa at det her kunne være noe, og siden har jeg knapt hørt på annet.
Så hvem er Zoe FitzGerlad Carter? Jeg vet ikke så mye, annet enn at hun er fra Washington D.C., men at at hun nå bor i San Francisco og er en del av musikkmiljøet i Bay Area som de kaller det. Hun har spilt i flere band der og ga ut ei plate med et av de, Sugartown i 2018, "Waiting for the Earthquake".
"Waterline" er hennes solodebut og Zoe tar meg med på en reise der tankene går til Joni Mitchell og Eva Cassidy før hun på slutten av dette 10-spors albumet også tar en tur innom mer countrypreget musikk. Plata ble gitt ut 26. mars og begynner med Better Things To Do.
Zoe har en behagelig stemme og musikken er like behagelig og god. Jeg nyter det jeg hører og jeg kommer i en stemning av ro, noe som absolutt trengs denne tiden her. Jeg klarer å slippe taket fra mine hverdagslige bekymringer når jeg hører på denne musikken.
Tittellåten Below the Waterline er en perle som i all sin enkelhet gir meg gåsehud og klump i halsen. Jeg kom over en artikkel der Zoe forteller at sangen skrev hun i Sør-Frankrike, der hun og kjæresten bodde i et hus tilhørende noen venner. Den handler om en mann hun som ung møtte på reise i Europa. Møter som hun nå erkjenner nok gjorde mye mer inntrykk på henne enn han. Videoen er tatt opp i Richmond og en ser over mot San Francisco Bay.
Jeg er også blitt glad i Like a Drum, og har her funnet et liveopptak. En spenstig sang med fine harmonier.
Zoe er mest country på One Too Many Days In Nashville, naturlig nok med den tittelen. En fortelling om et opphold i Music City, et opphold som tydeligvis varte litt for lenge.
Så må jeg ta med avslutningssporet med den finurlige tittelen I Wanna Be a Teenage Boy. Enkommentar til høringene av Brett Kavanaugh da han skulle godkjennes som Høyesterettsdommer i USA under Trump. For de som ikke husker hadde han noen ungdomshistorier som ikke var helt forenlige med imaget han hadde som dydig og konservativ.
Dette er altså en artist som ikke har mange treffene, verken på YouTube eller Spotify, men som viser at man også kan finne gull hos de med lave strømmetall. Ihvertfall er denne plata til Zoe FitzGerlad Carter god som gull for meg, og et uventet høydepunkt til nå i 2021!
