søndag 31. desember 2017

Årets album og låter 2017


Vi skriver nyttårsaften og da er tida inne for å oppsummere musikkåret 2017. Ikke som f. eks. Spotify som gjør det i slutten av november slik at musikk fra den plata jeg likte best ikke kom med på den Topp 100-lista de laga for meg.

Jeg har da satt opp mine Topp 10-album samt de låtene som har gjort mest inntrykk på meg. Og inntrykk er stikkordet. I et år som har vært rimelig bratt og der vi mista husets tenåring og min fremste musikalske sparringpartner er det album og låter som gjør inntrykk som er de som når opp. Ikke nødvendigvis de musikalsk beste, men de albumene og de låtene som har gitt meg noe ekstra i et år der det har vært mye motbakke.

I albumdelen linker jeg til min anmeldelse av skiva, ingen låtlinker altså.

1. Sigrid Moldestad - "Vere Her"

Hvis noen for et år siden hadde fortalt meg at Sigrid Moldestad skulle trone høyest på albumlista mi for 2017 så hadde jeg sett rart på vedkommende. Men "Vere Her" er bare et så gjennomført vart og levende album, med så mye ekthet, nærhet og varme at det er akkurat den skiva jeg trenger for å absorbere det som har skjedd dette året. Låten som stikker seg ut er "Ordlaus Ven", om det å være der for en som har det vondt, men der det er mer nærheten, at du er der som hjelper, mer enn ordene. Det er kraftfulle "Kanskje Kjem Det ein Dag", det er "Eg Vil Vere Her", om en mor som ønsker å være her på jorda lenge nok til å se at det går bra med sitt barn, det er "Trappa", det lune skjulestedet en hadde som barn med lekekamerater som ikke sa fra når noen ropte ens navn, og det er "Ikkje Kom og Sei", oppgjøret med mannssjåvinismen vi ser i de fleste kulturer. Det er et unikt og sterkt album og er i mine ører noe av det beste som har kommet på norsk på aldri så lenge.

2. Midland - "On the Rocks"

Endelig et band som spiller country slik at det skal gjøres. Det er fengende, det er sjelfullt og tekstmessig så er det så country som det kan bli. En trio med enorm spilleglede og som sjangeren akkurat trenger. Midland var djupt savna på Country Music Awards (ihvertfall synes jeg det!) og når en ser på kommentarene til deres låter på YouTube så er det mange som ser på de som countryens nye håp. Det er ikke pålessa, det er ekte vare slik country skal være. "Drinkin' Problem" er den store hiten fra skiva, men det er så fullt av andre perler også at jeg knapt kan ramse opp alle. "Altitude Adjustment", "At Least You Cried", "Electric Rodeo", "Out of Sight" og "More Than a Fever" er alle låter som knuser det meste av det som kommer fra mainstreamcountryen.

3. Blondie - "Pollinator"

At mine gamle helter Blondie i 2017 skulle komme med et album som blåste meg av banen hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Men Debbie Harry og Chris Stein & co. viser med "Pollinator" at alder bare er et tall. Debbie Harry er i knallform i en alder av 71 (da albumet ble spilt inn) og her er musikk til å bli glad av. Jeg oppdaga skiva i mai, ikke så veldig lenge etter at tragedien ramma oss og denne musikken var med på å holde meg flytende i en tung periode. Jeg kjenner igjen det bandet jeg ble hodestups forelska i på slutten av 70-tallet, og spesielt åpninga på skiva er bare fantastisk fengende med "Doom or Destiny", "Long Time" og "Already Naked". Men det er så mange andre perler her, som det mektige avslutningssporet "Fragments" at jeg helt er solgt.

4. Ayreon - "The Source"

Det 8. albumet i Arjen Lucassens Ayreon-prosjekt er rett og slett storslagent. Det gir store musikalske opplevelser på så mange plan fordi Lucassen har så mange strenger å spille på musikalsk sett. Han er glad i klassisk musikk og mange klassiske instrumenter er med på å gjøre musikken mangeslungen. Det er progrock, det er progmetal, det er powermetal, det er klassisk og jeg vet ikke hva. Hva denne mannen får til er rett og slett beundringsverdig. Tidsmessig er det veldig voksent album og det er 17 komposisjoner, som jeg velger å kalle det. Jeg sitter ihvertfall fjetret tilbake etter å ha tatt til meg denne mektige musikken. 11 forskjellige vokalister har Lucassen henta inn for å bestalte de ulike rollefigurene og de gjør alle en kjempeinnsats. Jeg klarer ikke å følge med i handlinga, men får likevel store musikalske opplevelser og størrelser som Floor Jansen, Simone Simons, norske Nils K. Rue og James LaBrie er med på å sementere "The Source" som en maktdemonstrasjon iscenesatt av multitalentet Arjen Lucassen.

5. Dropkick Murphys - "11 Short Stories of Pain & Glory"

Jeg kjente ikke Dropkick Murphys fra før og utifra musikken trodde jeg de var et opprørsk band fra England eller Irland. Neida, de er fra Boston, USA, men det gjør ikke skiva mindre opprørsk. For dette er et album fullt av aggresjon og fullt av kampvilje på vegne av mennesker som står lavest på samfunnsstigen. I den sammenhengen er "Blood" typisk: "They beat us down, but we stay alive!" er det kraftfulle budskapet. "Rebels With A Cause" er også en sang prega av opprør. "First Class Loser" er slik jeg tolker det et spark på skinnleggen til han som sitter i det ovale rom for tida. Dropkick Murphys tar seg også råd til å ta med sin egen versjon av "You'll Never Walk Alone" og den funker fint inn i tematikken på skiva. Dette er ei kraftfull skive som gir mot og håp til alle som kjemper mot de mørke kreftene fra ytterste høyre, bredfull av ildfulle kampsanger.

6. Sibyl Vane - "Sibyl Vane"

Jammen meg har jeg et band fra Estland med på Topp 10-lista mi for i år. Jeg så en konsertplakat med de i deres hjemby Pärnu i mai og at jeg bestemte meg for å sjekke de ut er noe av det lureste jeg har gjort på musikkfronten i år. Dette er kraftfull musikk med sterkt rockepreg, og jeg hører også at Sibyl Vane har henta impulser fra bluesen og punken. Helena Randlaht er for meg årets funn på vokalfronten, en følsom og passe arrogant stemme som sammen med den tette musikken gjør dette til ei fullkommen pakke musikk i mine ører. Låter som "Bomber", Up up Down", "Clusterfuck" og "Noyée" viser spennvidden i en trio som jeg mener har de kvalitetene som skal til for å slå gjennom også utenom Estlands grenser.

7. Tove Bøygard - "Blåe Drag"

Plass til et norsksprålig album til, og det høyst fortjent. Tove Bøygard leverte i år et rett ut fantastisk album, både musikalsk og tekstmessig. Hun tar opp viktige tema som flyktningekrisen, vår behandling av tiggerne, fengselsfuglers drøm om et alminnelig liv og i det hele tatt taler Bøygard de svakestes sak i flere av sine sanger. Når det gjøres til kraftfull musikk og ei bokstavelig talt distinkt og sterk stemme blir det ei fullkommen pakke. Det er et album som står som en påle blant norske utgivelser i 2017.

8. Margo Price - "All American Made"

At jeg ga Margo Price 5,5 og ikke 6 for dette albumet er min store, dårlige musikalske samvittighet i år. For når jeg hører på det nå så hører jeg ei skive og låter som fortjener en klink 6-er. Sammen med Midland så er Margo Price den som først og fremst gir meg håp for countryens framtid. På fjorårets debutalbum "Midwest Farmers Daughter" fortalte hun sin dramatiske livshistorie i det gripende åpningssporet "Hands of Time" og på "All American Made" går hun et steg videre med en nådeløs analyse av det amerikanske samfunnet. Som "Pay Gap" som er en protest mot lønnsforskjellene mellom menn og kvinner, om vold i nære relasjoner i "Don't Say It" og i tittelsporet om den amerikanske dobbeltmoralen eksemplifisert ved Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. For ikke å snakke om den amerikanske bondens kår i "Heart of America" og hva det gjorde med familien Price å miste gården sin. Følsomt framført til deilig country gjør dette til et uovertruffent album, og Rolling Stone har da også kåret dette til årets album innen country og americana. Med sine klare politiske standpunkter mot det bestående kan nok ikke Margo Price regne med et stort publikum blant mainstremacountryfansen, men det tror jeg hun lever helt fint med. Hun er en artist med ryggrad og som står for noe, og det trenger vi i dag.

9. Sera Cahoone - "From Where I Started"

Dette er nok en artist som er ukjent for mange, men sannheten er at Sera Cahoone i år kom med et aldeles utsøkt album innenfor country/folkskiktet. I mine ører er det ei plate prega av nærhet, ekthet og varme, kvaliteter som dere nok har skjønt at jeg verdsetter meget høyt innafor musikken. Ingenting pålessa her, det er enkel, men likevel stilfull musikk som sammen med Cahoones vare stemme gjør dette rimelig fullkomment. Sterkest er "Ladybug" som er en hyllest til et familiemedlem som døde som resultat av familievold, bare 21 år gammel. Et anna tema hun tar opp er hvordan det er å leve ut sin kjærlighet i et land der alt anna en heterofile ekteskap blir sett på som en trussel av sterke grupper. Sera Cahoone fortjener et stort publikum, og Norge burde sånn sett være et land der mange trykker henne og hennes sjelfulle musikk til sitt bryst.

10. Aaron Watson - "Vaquero"

Til slutt et nytt sjelfullt countryalbum fra texaneren Aaron Watson. Han lar seg heller ikke friste til å lesse på musikken for å gjøre seg populær hos mainstreamfansen. Et veldig behagelig album med mange perler, som "Clear Isabel" som er et innlegg i debatten om muren mot Mexico. Men Watson har i et intervju sagt at han med den sangen ønsker å sette fokus på enkeltmenneskene dette handler om, og ikke er et standpunkt for eller mot muren. Likevel er det blitt en fengende og sterk låt. Men her er fullt av fengende, gode countrylåter som "Take You Home Tonight", "These Old Boots Have Roots" og "They Don't Make Em Like They Used Too".


LÅTER SOM HAR GJORT INNTRYKK I 2017

I et år der musikk har vært utrolig viktig for meg så har jeg også plukka ut noen av årets nye låter som har gjort et spesielt inntrykk på meg. Ingen rangering her.

"Ordlaus Ven" - Sigrid Moldestad



Treffer meg midt i hjertet som samboer til ei som har mista det kjæreste hun har, et barn.

"Altitude Adjustment" - Midland



Årets countrysang for meg. Herlig upretensiøs og sjukt fengende.

"Doom or Destiny" - Blondie


Blondie og Debbie Harry treffer meg midt i solar plexus med dette heftige åpningssporet på "Pollinator"

"Blood" - Dropkick Murphys


Opprør mot det bestående og for de som står nederst på samfunnsstigen. Aggresjon så det holder!

"Ladybug" - Sera Cahoone


Følsomt og sterkt om en 21 år gammel tobarnsmor som døde som følge av familievold. Gåsehud!

"Heart of America" - Margo Price


Margo Prices hyllest til besteforeldrene og til gården som familien mista.

"Two Lane Texaco" - My Darling Clementine

Sterkt og vart om forfallet i barndomsbyen. (ikke video på YouTube).

"Clear Isabel" - Aaron Watson


Om menneskene debatten om Mexicomuren handler om.

"Sjå i Nåde" - Tove Bøygard (ikke på YouTube)

Sterk låt med hyllest til en far og en søster som har hatt sitt i livet og til et land som trenger å vise mer raushet.

"The Way That The World Breaks Down" - Ayreon


Fantastisk komposisjon og fantastisk video med hele vokalistuniverset på et stort album.

"Americana" - Ray Davies



Sjelfull og fengende start på et flott album. En låt som sitter i hodet.

Det var alt for 2017 og jeg ønsker alle et riktig Godt Nytt Musikkår 2018!

torsdag 28. desember 2017

Sugarfoot - "Santa Ana"


Sugarfoot leverte et glimrende album ifjor med "Different Stars". Det er også veldig mye bra på årets skive, som er veldig sammensatt musikalsk sett. De er både i blueshjørnet, det rene countryhjørnet, rockehjørnet og litt midt i mellom alt. Jeg liker de best på denne skiva når de er nærmest countryen og countryrocken. En voksen utgivelse er det, på vinyl er dte blitt et dobbeltalbum.

"Hungry Man", er en drivende countryrocker og et av høydepunktene for meg.:


"Schmogne" er en fengende countrysak som er behaglig og fin å lytte til. Øyvind Holm har en litt tilbakelent vokaliststil, noe som bl. a. kommer til uttrykk i "My Buzzing Telephone", en spennende låt som er av det mer popaktige slaget. "Don't you worry that my boots are burning" åpner "Blisters On My Mind" med, og det er også lekkert produsert countryrock.

Som ifjor er innspillingen lagt til Joshua Tree, California, stedet som er herostratisk berømt fordi det var der Gram Parsons så altfor tidlig endte sitt liv i september 1973. Og at Sugarfoot har henta inspirasjon fra den store mester er tydelig ved at de trekker mange sjangre og elementer inn i musikken sin.

"The Nightingale" er et spennende åpningsspor med taktskifte i refrenget og med en drømmende vokal av nevnte Holm. Det bærer bud om at det er et mangeslungent album. 2. sporet "All Dried Up" er derimot vel kjedelig i mine ører, musikken er seig og jeg føler ikke at den tar helt av.

I "Coastal Postcard" har vi skivas mest livlige spor, med spenstig gitarspilling. Vokalen kunne vært skarpere her, men dette er en låt som gir meg fot. "Snakes and Ladders" er en hyggelig og fengende countrylåt som er lett å bli glad i, faktisk litt allsangfaktor på denne.

Det velvoksne avslutnings- og tittelsporet "Santa Ana (Hats off to Shakey)" på over 15 minutter må mer kalles en komposisjon enn en sang eller låt. Dessverre blir den vel kjedelig for meg, og da også altfor langdryg. Her virker det som Sugarfoot rett og slett i litt for stor grad vil vise at de er flinke musikere. Og det er bl. a. herlig gitarsolo her, men som helhet blir ikke dette et spor som setter seg hos meg.

Når jeg også tar med at det er et par anonyme spor til så blir dette ei skive som spriker mye, men som på sitt beste er fremragende musikk av meget kompetente og gode musikere.

Karakter: 4,5.

Dette var det siste albumet jeg rakk i år og på nyttårsaften vil jeg avsløre hvilke album jeg har på min Topp 10-liste for 2017.

onsdag 20. desember 2017

Andrew Combs - "Canyons of My Mind"


Andrew Combs fra Dallas, men bosatt i Nashville er i år ute med sitt 3. album og befester posisjonen som en følsom stemme det er meget behagelig å lytte til. Musikalsk er vi i folk- og americana/countryland. Varierte melodier og altså en av de mer følsomme mannlige stemmene jeg har hørt i år. Det er musikk å slappe av og roe ned til.

Vel, åpningssporet "Heart of Wonder" motbeviser litt det siste utsagnet for der er det en trompet som mer høres ut som et rivjern og som er rimelig malplassert etter min smak. Den bryter opp en ellers fin melodi. Men bortsett fra det så er det mye vellyd og mye velbehag på denne skiva. Bassbaserte "Sleepwalker" som spor to er et godt eksempel på nettopp det. Også sober bruk av strengeinstrumenter her:


"Dirty Rain" er en enkel og vakker sang med en meget effektfull og sterk video som setter spørsmål ved hvilken verden det er vi gir til våre barn etter 170 år med mer eller mindre uhemma forurensing. Rett og slett et viktig innlegg i klimadebatten dette:


Musikalsk sett er "Rose Colored Blues" min største favoritt på albumet, her i en nydelig akustisk versjon:


Som sagt så har Andrew Combs en stemme som skiller seg ut i det å legge følelser i måten å synge på. Det gir albumet en ekstra nerve og ekthet og jeg skjønner at Combs er en artist som vil noe med musikken sin, han vil fortelle historier om livet, kjærligheten og verden.

En annen vakker sang er "Lauralee":

Til slutt må jeg ta med en akustisk versjon av avslutningssporet "What It Means To You" som er albumets eneste duett, med Caitlin Rose som sangpartner. Dette er bare nydelig country:

11 spor og de aller fleste er behagelige og vakkert framført. "Hazel" er kanskje litt stillestående, men egentlig er det bare småpirk. Vi har "Better Way" der Combs stemme formelig svever over musikken, stilfullt laget. "Blood Hunter" er en fengende låt med både fløyelsmykt og litt sterkere gitarspill. Og vi har litt hardere "Bourgeous City" som er et aldri så lite oppgfjør med Trump og det hans tilhengere står for. (I det hele tatt lurer jeg på hvilken musikk Trump hører på, om han hører på noe i det hele tatt, for amerikanske artister står formelig i kø for å fortelle nasjonen og verden med sine sanger hva de mener om han og hans politikk).

Ihvertfall er mitt inntrykk at Andrew Combs er en ung artist som er i stadig utvikling og som jeg føler meg trygg på at vi vil høre veldig mye bra fra i årene som kommer.

Karakter: 5.

tirsdag 19. desember 2017

John Mellencamp - "Sad Clowns & Hillbillies"

 
John Mellencamp begynner å dra på årene han også, men er en ung og vital 66-åring (65 da dette albumet kom i vår). Konseptuelt er dette et album i beste Mellencamp-ånd med et kritisk blikk på samfunnet i flere av tekstene, samt om de utfordringene vanlige folk har i sine liv. Carlene Carter har dessuten en viktig rolle på dette albumet som duettpartner på fem sanger og som backingvokalist. Mer om henne etterhvert.

Musikalsk er det til rider skranglete, det kan virke som enkelte låter er spilt rett inn. Men jeg liker det, det gjør musikken mer autentisk, ekte og nær. 13 låter og Martina McBride er også med på én av de. En av låtene Carter er med på, "My Soul's Got Wings" er reinhekla gospel, noe jeg ikke helt hadde venta fra Mellencamps side. Men musikalsk sett så duger den veldig godt på denne skiva.

Det første eksemplet jeg tar fra albumet er sporet der Martina McBride er med, "Grandview", en sugende og sterk sang med mye soul:


En av de sangene jeg er mest glad i på dette albumet er "Early Bird Cafe", om det å holde til på et slitent serveringssted der ikke akkurat samfunnets vinnere frekventerer. Det er Mellencamp på sitt beste, der han bruker fengende musikk til å fortelle historiene til samfunnets slitere.

"All Night Talk Radio" er en ærlig Appalachianstyle-låt som jeg også liker meget godt:


Tekstmessig er Mellencamp på sitt mest sylskarpe i avslutningssporet "Easy Target" som er et oppgjør med alle drapene på svarte mennesker begått av hvite politimenn, og han trekker linjene til de som brenner kors, Ku Klux Klan. "Easy targets, our countrys broken hearts" er sterke avslutningsord på skiva, og dette er en sang og et problem Mellencamp ikke ønsker at vi som lyttere skal stille oss likegyldige til.


Jeg nevnte Carlene Carters bidrag, og hun er en artist jeg har stor sans for, og stor respekt for. Hun leverte noen sterke skiver på 90-tallet med "Every Little Thing" som en stor hit. Som sin stefar fikk hun etterhvert føle pillenes og rusens mørke sider, men hun har kjempa seg tilbake og blitt en moden artist. Det kan også høres i stemma hennes.

Det er et sterkt og godt samspill mellom Mellencamp og Carter på denne skiva, som på "Indigo Sound":


"Damascus Road", skrevet av Carter er også en sterk låt:


Av andre låter jeg vil framheve på skiva er "Sugar Hill Mountain" der Carter er hovedsanger, en sang der jeg får Dixielandvibber og "Sad Clowns" som er en slentrende jazzete sang som passer den rue, voksne stemma Mellencamp har fått med årene. "What Kind Of Man Am I" er en sjølransakende tekst, "a better man I would liked to be" er en verselinje som forteller nettopp det. En sang som begynner rolig og som utvikler seg til å bli albumets mektigste spor. Fengende "Battle of Angels" fortjener også å bli nevnt, en sang som er blant mine største favoritter her. MickeyNewburys "Mobil Blue" som appetittvekkende åpningsspor må også nevnes.

John Mellencamp er fortsatt en viktig artist, og han har fortsatt viktige budskap i mange av sine sanger. Han er heller ikke redd for å synge ut hva han mener om det han ser i det amerikanske samfunnet, i et land som blir stadig mer polarisert. Trumps sinte hvite menn er nok ikke hans beste venner for å si det sånn..... Musikalsk duger det også, vi hører fortsatt at det er en rocker vi har med å gjøre, men en rocker som aldri har vært redd for å dra andre elementer inn i musikken sin. Til sammen så gjør dette "Sad Clowns & Hillbilles" til ei viktig skive i USA anno 2017.

Karakter: 5,5.

lørdag 16. desember 2017

Benedicte Brænden - "Blood on Your Hands"



Jeg må raska på skal jeg få skrevet om de skivene jeg ønsker før året er omme og jeg kan sette opp min Topp 10-liste. Jeg har også ambisjoner om å sette opp ei Topp 10 av låter som har kommet i år.

I dag, eller rettere sagt i natt er turen kommet til Benedicte Brænden, Elverumsartisten som var med i den ene sesongen av "Lyden av Lørdag" som var i 2007. Brænden kom nok sjangermessig litt ui skyggen av Ida Jenshus der, men leverte såpass bra st jeg har hatt henne i bakhodet siden. Debutskiva fra 2012, "Doghouse Roses" gikk meg dessverre hus forbi, men årets album "Blood on Your Hands" har jeg altså fått hørt på de siste dagene.

Og her er en fin blanding av country og rockabilly. Slik det må bli når hun har med musikere fra Lucky Lips og rytmeseksjonen til The Lucky Bullets. Av og til hører jeg også litt "boom-chakka-boom"- stilen til Johnny Cash.

Og det er absolutt blitt ei hørverdig plate. "Prairie Storm" er et spenstig åpningsspor der det er tydelig å høre at musikere fra både Lucky Bullets og Lucky Lips får bidra med sine stiler. Tittelsporet "Blood on Your Hands" er også en fengende sak som går i en spenstig rytme. "You Are Dangerous" er mer dramatisk slentrende, for å si det på den måten. En stemme som er både hes og søt bærer denne sangen på en besnærende måte.

"Panthera" har et lydbilde som minner meg om den store mester Cash og det er flott at hun henter inspirasjon fra en av de største. En trompet setter spiss på denne også spoenstige låten. "Black Widow Spider" er også en litt dramatisk låt, den låten jeg har brukt lengst tid på å få under huden, men nå sitter den bra hos meg.

"Snake Eyes" er litt midt imellom i tempo, og det er bra at takten varierer, for ofte hører jeg album der det går mye i den samme duren hele tida. Da blir jeg fort lei, det slipper jeg absolutt her. "No Surrender, No Retreat" er også litt Cash og også en låt som jeg liker meget godt. Den spesielle stemma til Brænden passer veldig godt til denne type musikk, og hun klarer også å variere den etter hvordan musikken går. Ikke alle artister klarer det.

"Losing Card" er et av høydepunktene. En sår tekst om å sitte med taperkortet i kjærlighetens spill og Brænden klarer med sin stemme å fargelegge en slik tekst på den måten den krever. Så runder hun skiva av med veldig spenstige "Whiskey Plates" som igjen er en meget fin blanding av country og rockabilly.

Brænden har vært med og skrive alle låtene sjøl, på noen har hun med Martin Hagfors eller ektemannen Christopher Bricknell Lindahl, trommis i The Carburfetors".

Jeg liker alle ni låtene på skiva, og da sier karakteren seg sjøl egentlig. Har gått inflasjon i 6-erne nå i desember, men det forteller altså at jeg har truffet godt med den musikken jeg har latt ørene mine bli eksponert for de par siste ukene. Benedicte Brænden leverer nemlig et helstøpt album som sitter som ei kule hos meg. Og da fortjener hun all den skryt hun kan få. Nemlig!

Ingen video på YouTube enda albumet ble sluppet i april, bortsett fra en liten Teaser:



Karakter: 6.

Så derfor, her er Benedicte Brænden fra "Lyden av Lørdag" for ti år siden:



tirsdag 12. desember 2017

Midland - "On the rocks"



Nå på slutten av året har jeg kommet inn i en stim med mye meget god musikk. Sist ut er countrysensasjonen Midland fra Texas, en trio bestående av Mark Wystrach på gitar og vokal, Cameron Duddy på bass og backing vokal og Jess Carson, gitar og backing vokal. Og bare for å ha sagt det: Det er herlig med et vaskekte countryband! Ja, det er elektrisk gitar, men det er ikke overlessa på noen måte og det er countryen som er i sentrum.

Og det er så og si bare fengende, nynnbare låter som jeg er blitt skikkelig glad i. Faktisk så er det den største hiten fra skiva, "Drinkin' Problem" av de sangene med minst fart i, men det gjør ikke noe, fengende er den likevel. En låt som nådde 4. plass på Billboards countrysingelliste:


En av mange sanger som jeg har fått på hjernen er "Altitude Adjustment", sjukt fengende. Jeg får rent gåsehud av denne:


Faktisk har jeg problemer med å velge hvilke låter jeg skal presentere, for her der det så mye bra blant de 13 låtene. Men her er den 2. singelen, "Make A Little":


Det er så befriende med et BAND som spiller ekte, sjelfull og fengende country! Det er slik det skal være, det skal ikke være mest mulig pålessa og popete. Det skal være nært og genuint, og det er det Midland gir meg som lytter. Og ser man på kommentarene under videoene så er gjennomgangsmelodien at dette er ekte country, at countryen likevel lever og at Midland er redningen for sjangeren. Intet mindre!

Her er enda et eksempel, "Lonely For You Only":


"Bringing country back just like how it should sound" er en kommentar under denne sangen, og det bare understreker mitt panegyriske poeng. Det er bare så dritbra musikk, unnskyld uttrykket og Midland spiller fletta av det som er av mainstream countryartister.

Her er "This Old Heart":


En annen nydelig sang, "Electric Rodeo":


Budskapet mitt til alle countryfans der ute er at du må ikke gå glipp av Midland! Kjøp skiva, finn den fram på Spotify, Wimp eller hvilken strømmetejenste du har, lytt og nyt! Og jeg ber på mine knær om at norske countryfestivaler, Rockefeller, Moskus i Trondheim og andre spillesteder snur seg rundt og lokker Midland over dammen neste år, her vil de få mange fans, garantert!

Til slutt: "More Than A Fever":


Karakteren kommer ikke som noen bombe, og jeg kan vel si at denne skiva er inne på mine Topp 3-album for 2017. Når det er sagt, så er ikke året omme...... ;)

Karakter: 6.

søndag 10. desember 2017

Lilly Hiatt - "Trinity Lane"


Lilly Hiatt er i år ute med sitt 3. album etter "Let Down" (2012) og "Royal Blue" (2015). Hun ble født i 1984 som datter av rockelegenden John Hiatt og Isabella Cecilia Wood. Da Lilly var 1 år gammel mista hun sin mor i sjølmord.

Det er bakgrunnen hennes, og da jeg så henne på 9. plass på Rolling Stones liste over de beste country & Americanaalbumene i år tenkte jeg at "Trinity Lane" var ei skive jeg måtte høre på. Etter første lytt satt jeg igjen med et inntrykk av jevnt bra, men etterhvert som jeg har latt skiva modne seg hos meg og jeg har spilt den flere ganger så er dette nå et album jeg virkelig er blitt glad i.

Fra åpningssporet "All Kinds of People" og til avslutninga "See Ya Later" så er dette helstøpt musikk. Det er americana, country og countryrock av ypperste merke.Og som en forstår, "All Kinds of People" slår an tonen:


"The Night David Bowie Died" er en røff låt med mange følelser:


Tittelsporet "Trinity Lane" er en fengende låt med mye rock'n roll i seg. Jeg elsker denne, et av mange høydepunkt på albumet:


Men det er også mer rolige spor, som "Everything I Had" som jeg skjønte er ei perle når jeg tok meg tid til å lytte til den. En sår tekst som passer meget godt til musikken.



 Det er så mange gode låter jeg ville ha posta fra dette albumet som den herlige countrylåten "Imposter", den litt lettere "I Wanna Go Home", den akustiske countryballaden "Different, I Guess", mer rocka "Rotterdam"og melodiøse "Sucker". Men til slutt lander jeg på "Records" som den siste


Skiva avsluttes med "So Much You Don't Know", en mektig sang med vakre harmonier og altså "See Ya Later" som har en tøtsj av blues i seg. Lilly Hiatt turnerner den også meget bra.

Hører en på tekstene så skjønner en at dette er ei personlig plate, Lilly Hiatt får ut frustrasjon og sorg over brutte forhold og dårlige menn, samtidig som hun i tittelsporet viser at hun er på en ny vei i livet. Hun har flytta til Trinity Lane i Nashville og har lagt årene med for mye alkohol bak seg. Det gjør det hele til ei skive fylt med nerve og ekthet, men også håp.

Jeg må bare konstatere at jeg seint på året har funnet et album som er et av de beste jeg har hørt i år. Lilly Hiatt er absolutt en artist jeg vil følge nøye framover.

Karakter: 6.

torsdag 7. desember 2017

Chris Stapleton - "From a room: Volume 2"


Countrysensasjonen Chris Stapleton er ute med sitt andre "From a room"-album for året. Denne bautaen av en artist som utrolig nok er blitt omfavna av countryeliten til tross for at han holder fast på å gå sin egen vei med en kraftfull country som i mange sanger ligger tett opp til både blues og rock.

Åpningssporet "Millionaire", opprinnelig spilt inn av Kevin Welch er en sterk hyllest til kjærligheten, og hva er da mer naturlig enn at kona Morgane bidrar på denne låten:


Stapleton har ei sterk og distinkt stemme som virkelig får fram budskapet, diksjonen er førsteklasses, og du trenger ikke å gå til albumomslaget for å få med deg teksten.

"Hard Livin'" er en tøff countryrocker:


Det som gjennomsyrer Chris Stapleton som artist er at han er så autentisk, jeg tror på det han synger om, og han forteller som en skjønner ofte historier fra et vanskelig liv. Spesielt da er det viktig å være autentisk, og det er det som sagt ingen tvil om hos Stapleton.

"Scarecrow In The Garden" er musikalsk sett den letteste sangen på skiva, men den forteller også en viktig historie om den amerikanske bondens daglige kamp for å overleve som en drifter av jorda.


"Midnight Train to Memphis" er en låt Stapleton har fra sin tid med bluegrassbandet Steeldrivers. Her har han faktisk gjort den til en tung rocker:


Ni spor også på dette "From a room"-albumet, og Stapletons tredje fullengder. Jeg synes han utvikler seg fra skive til skive, og at han nå tar innersvingen på countryens mainstreamartister viser en hunger blant publikum etter rotekte og troverdig musikk og ditto tekster blant countryfansen.

"Tryin' To Untangle My Mind" er en herlig bluesaktig låt med en sjølransakende jegperson i teksten. "A Simple Song" er sammen med "Nobody's Lonely Tonight" to akustiske perler. I "Drunkard's Prayer" møter vi en jegperson som tar en prat med sin gud i fylla, også dette en akustisk perle. Så avsluttes albumet med dets mest bluesy spor, hyllesten til det å ha ekte venner for livet, med den enkle og greie tittelen "Friendship".

Jeg må bare si at jeg er mer og mer begeistra for musikken Chris Stapleton leverer. Tre album altså, og her er ikke mainstreamprodusenter som former han til en "grå masse"-artist. Countryen lever i beste velgående takket være artister som Chris Stapleton, Colter Wall, Sturgill Simpson, Justin Townes Earle, Margo Price, Nikki Lane og Whitney Rose, artister som ikke går på akkord med sitt musikalske uttrykk.

Karakter: 6.

søndag 3. desember 2017

Neil Young - "Hitchhiker"



Akustisk album av Neil Young, spilt inn en fullmånekveld/natt i 1976, utgitt i september 2017. Spilt inn mens han var "stoned", eneste pausene var for påfyll av weed, øl eller cola. Noen av sangene kom på plater senere, men dette er opptaket, slik det ble gjort denne fullmånekvelden i -76. Neil Young og gitaren, munnspill er med på én sang, og på det siste av de ti sporene, "The Old Country Waltz" er gitaren bytta ut med piano.

Og det er et sjelfullt album som begynner med "Pochahontas", der den dårlige behandlinga den amerikanske urbefolkninga er blitt til del får det glatte lag. Her en versjon fra 1993:


Det blir ikke mer ekte og nært enn det blir på disse opptakene og sjøl om Young er påvirka under opptaket så hører en at han legger hele sin sjel i framførelsen, som i "Powderfinger":


"Give Me Strength" har ikke blitt gitt ut på plate før, men Young har av og til framført den live. Nydelig denne også:


Jeg er glad dette opptaket endelig er gitt ut, for det gir et fint bilde av hvor Young stod på denne tida, som var en meget produktiv periode for han og opptaket viser også at god musikk er tidløs. Derfor treffer dette så godt også 41 år senere.

Siste låten jeg tar med er tittellåta "Hitchhiker":


Det er et par låter som ikke helt fenger meg, som "Hawaii", også en tidligere uutgitt låt, men det er egentlig bare småpirk. Jeg er blitt glad i dette albumet, et album som viser at man trenger ikke pøse på med instrumenter for at det skal bli en stor musikalsk opplevelse.

Karakter: 5,5.

mandag 27. november 2017

Robert Plant - "Carry Fire"

 
Etter å ha hørt på dette albumet noen få ganger klarte jeg ikke å bestemme meg for om jeg likte det eller ikke, så jeg lot det ligge ei stund. Når jeg nå vendte tilbake til det var jeg nullstilt og etterhvert som jeg har hørt på det nå så synes mye av dette er meget bra.

"Furet, værbitt" er uttrykket som renner meg i hu når jeg ser omslagsbildet av en alvorlig Robert Plant. Han har vært ute ei vinternatt før og har nok gjort sitt for å opprettholde rock'n roll-mytene. Men Plant har rukket å bli 69, og heldigvis har heller ikke han tenkt å legge inn årene ennå ser det ut til. Tekstmessig er det flere sanger om kjærlighet, men Plant passer også på å legge inn litt om aktuelle tema i tida. Som i "Carving Up the Wold Again....a wall and not a fence".


Jeg synes det er spennede lydbilder Plant gir oss på dette albumet, noen ganger blues, noen ganger er musiken imnspirert fra Østen. Enkelte ganger er han også rimelig akustisk, som i åpningssporet "The May Queen" som faktisk er et rimelig tøft spor med et sterkt folkpreg:


Det er tydelig at vi her har med en artist å gjøre som ønsker å vise fram mye av det som har inspirert han opp igjennom årene. Derfor er det et vidts spekter av låter vi får, men jeg synes ikke at det går utover helheten. Et av de mest rocka sporene er "New World...", og det er også en av mine største favoritter blant de 11 låtene:


Plant har fremdeles følsomheten i stemmen i behold og det bærer mange av sangene. Det viser han også i den  mektige Beach Boys/Richie Valenscoveren "Bluebirds Over the Mountain", som også er et rimelig rocka spor. Her har Plant med seg ingen ringere enn Chrissie Hynde:


 "Season's Song" er en smektende og litt neddempa låt rent musikalsk, noe som passer godt til teksten, som er en kjærlighetserklæring. "Dancing With You Tonight" er også en sang der Plants følsomme stemme kommer godt til sin rett. Tittelsporet "Carry Fire" har et eksotisk og akustisk lydbilde. "Bones of Saints" er et spenstig spor:



Noen svakere spor er det også, som "A Way With Words" og "Keep It Hid" som virker en smule anmasende på meg. Men jevnt over er dette et spennende album fra en legendarisk artist som helt tydelig fortsatt har glede av å skape god musikk.

Karakter: 5.



tirsdag 21. november 2017

Sigrid Moldestad - "Vere her"


I de 18 årene jeg bodde i Sogn og Fjordane klarte jeg faktisk å unngå en konsert med Sigrid Moldestad fra Breim i Gloppen. Men jeg ble bergtatt av konserten fra Åmot Operagård som ble vist på NRK for noen år siden. Folkemusikken ligger Moldestads hjerte nært og ren folkemusikk i mer enn små doser kan bli vel ensformig for meg. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har lytta til hennes plater tidligere, men på den annen side hadde jeg på følelsen at jeg kunne komme til å like denne skiva som kom i slutten av september.

Og la det være sagt med én gang, det angrer jeg ikke er mikrosekund på! For hva får jeg som lytter? Jo, en åpenbaring av et album med 13 spennende låter med stor spennvidde. Ja, det merkes at basisen i Sigrid Moldestads musikk er folkemusikken, men hun viser her at hun er så til de grader åpen for de impulsene musikkverdenen ellers gir. Hun griper dem i fullt monn og gir meg et av de beste, om ikke det beste albumet på norsk jeg har hørt i år.

Det begynner med enkle, gode "Finne Meg Ein Topp", om å få fred fra dagliglivets mas ute i vår vakre natur. Så kommer magiske "Kanskje Kjem Det Ein Dag", kanskje (!) den beste sangen på norsk i år. Den er både enkel og dramatisk, med et effekfullt kor. Den bygger seg stødig opp til noe nærmest overjordisk og er veldig langt fra det jeg i min naivitet hadde forventa fra Sigrid Moldestad. Hun tar med seg folkemusikken og blander det hele til en mektig lytteropplevelse.


Noen av de samme følelsene får jeg av "Eg Vil Vere Her", en mors sang til sitt barn og ønsket om å være lenge på jorda for å se hvordan det går med barnet i livet. Usigelig vakkert dette også:


Melodien jeg har måttet jobbe mest med er albumets eneste instrumental "Den Heidenske". Den er dramatisk i oppbygginga og det er en trolsk stemning over låten. Det første som slo meg var at tittelen passa helt perfekt. Så lenge jeg kan minnes så er vel dette den instrumentalen som jeg mest umiddelbart skjønte hvorfor den heter det den heter. Folkemusikken bærer den, men det er også så mange andre elementer her at jeg vil jeg kalle dette for en spennende folkrock komposisjon (på snaut 4:30).

I det hele tatt så er jeg blitt glad i så og si alle låtene på "Vere her". Tekstene er også til ettertanke og det er tydelig at de er like viktige for Moldestad som det musikalske uttrykket. Som "Vandraren" som begynner litt rart og ubestemmelig, men som med bl. a. ei bærende fele og en leken gitar blir ei lita perle om det å vandre gjennom livet.

"Trappa" er en av mine absolutte favoritter, en sang der Moldestad tar oss med tilbake til barndomshjemmet og kroken under trappa der ei lita jente kunne trekke seg tilbake til teselskap med bamsene som aldri sier fra når det blir ropt på henne. Også her en melodi fylt av vellyd og en tekst med god livsvisdom.

I "Ikkje Kom Og Sei" tar Sigrid Moldestad et oppgjør med menn som vil herske over (sine) kvinners liv, både "gode" nordmenn og nye landsmenn. Og så rocka som dette har vi nok aldri hørt henne:


Ellers har vi vare og vakre "Du Er Hausten", ettertenksomme "Hysj....!" en duett med Jørgen Sandvik og som tittelen antyder er en neddempa låt. Men likevel spennende den og. "Kjære Regn" er en hyllest til værtypen som det er mye av på Vestlandet. Men en lett og ledig sang til været som gjør at jorda får nye krefter. "Høyrer På Stilla" er også en neddempa låt som Moldestad triller nydelig i havn med sin stemme og hjelp av sobert pianospill.

"Ordlaus Ven" er en sang og en tekst som gjør sterkt inntrykk med tanke på tapene vi har hatt her i huset i år. "En ordlaus ven som forstår, for ingenting av det eg seie vil hjelpe endå, men du skal vite at eg ser, eg ser meg sjølv i deg". Og kanskje er det det viktigste ved å være venn, medmenneske eller kjæreste, nemlig på bare være der, slik at den som har det vondt ikke er alene. Og til slutt får vi en magisk avslutning med "Stundene" som begynner vart med pianoet. "Stunder som denne ska vi hukse på, dei som er lett magi".

Jeg brukte ordet bergtatt om konserten med Sigrid Moldestad jeg så på NRK, det samme ordet må jeg bruke om "Vere her". Det er usigelig vakkert, og det jeg mest av alt ønsker nå er at hun har konsert her i nærheten av Orkanger snart. Da skal jeg være der og nyte magien i musikken hennes. For en artist, for en kunstner sier jeg bare!

Karakter: 6.


søndag 19. november 2017

Halvdan Sivertsen - "Ennu ikke landa"


Denne skiva har ligget på ventelista mi i lang tid, så det er sløvt at jeg skriver om den først ni måneder etter utgivelsen. Men sent, men godt og alt det der..... :)

Ihvertfall er det godt at visekunstneren fra Bodø ikke har landa karriera ennå. Han viser nemlig på dette albumet at han fortsatt har mye bra å fare med. Tekstmessig er det fortsatt en fin veksling mellom god livsvisdom og spark til øvrigheta. Og der er han ikke snau, i "Pappa'n tell Jesus" er det sjølveste vårherre som får høre det. "Mange har sår ingen ser, noen tar alt, vil ha mer, og pappa'n til Jesus har gjæmt sæ".

I "Idol" er det den rike, vellykka hvite mann med alle hans fordommer som får kjørt seg. Eller "blond, vakker og hetero". Og det er ikke måte på fordommer, det er bl. a. mot gamle, syke, døve, blinde, innvandrere, tiggere, rusmisbrukere, bifile, homofile og transer vårt idol blir usikker i møte med.

I åpningssporet "Baklengs Ombord" er det livsvisdommen som kommer fram på en fin måte:


"Helga" er ikke om ei dame med det navnet, men en hyllest til de to siste dagene i uka. Sjøl om den begynner dramatisk nok med Kari og Knut som steller på en bratt fjellgård og Knut faller utenfor stupet. Når Kari roper etter han svarer han at har det bra, men at han ikke har landa ennå..... "Anna Karoline (den siste jekta)" er en hyllest til båttypen som var med på å holde liv i og bygge velstanden i samfunnene ved nordlandskysten, men også om de båtene som ikke kom hjem og om Mariann og lille Mathias som håpte til det siste at det gikk bra med far.

En av de fineste sangene på skiva er "Gamle Kanona (verden sett fra Nyholms Skanse)". "Gamle kanona de dræp ikke mer, men står som et minne om ei sinnsyk tid da vi ennu trudde at våpen kunne gjørr oss fri". En tankevekkende sang som minner oss om at vi må aktivt hegne om freden, den kommer ikke av seg sjøl.

"Når Saken Snus På Hodet" begynner med søndagsfrokosten og avisa med quiz og svarene opp ned nederst på sida, men som Sivertsen på en god måte spinner videre på, og om det ikke er så at vi kan finne de rette svarene om vi bare snur en sak på hodet.

Her er også den rolige visa om ung kjærlighet i "Ung", "Du Når Ikke Fram", om flyktningene som kom inn på Storskog, hyllest til midnattsola og nordlyset i "Har Du Sett Lyset?" og et fin godnattvise som avslutningsspor.

Jeg synes Halvdan Sivertsen med dette altså viser at han fortsatt har veldig mye bra å fare med. Det er ei variert og fin skive med enkelte tekster som gir grunn til ettertanke. Musikken er akustisk, det elektriske er lagt vekk. Litt tilbake til røttene, og det fungerer meget bra.

Karakter: 5.

onsdag 15. november 2017

Amberian Dawn - "Darkness of Eternity"


Finske Amberian Dawn tok meg med storm med sitt 2014-album "Magic Forest". Anført av sopranvokalist Capri Virkkunen leverte de heftig symfonisk metal som bergtok meg. "Innuendo" fra året etter skuffa meg litt, men på "Darkness of Eternity", gitt ut nå 10. november er det mer Amberian Dawn slik jeg kjente de fra "Magic Forest". Et album som markerer bandets 10-årsjubileum. Grunnlegger Tuomas Seppälä står for musikken, mens Capri har ansvaret for tekstene.

Det er et par spor som blir noe hesblesende, åpningssporet "I'm the One" og spor 3 "Dragonflies". Men siden det er få videoer ute fra skiva tar jeg likevel med "I'm The One". Uansett er det ikke noe å utsette på energien som utsråles her

 
Låtene ellers er av den melodiøse sorten, med unntak av det rolige tittelsporet, som har tilleggstittelen "Symphony Nr. 1, Pt. 2". Men det fungerer greit som en motvekt til musikken ellers.

"Maybe" er en av mine største favoritter på skiva, der Capri i tillegg til hovedvokalen har en forførende koring.


"Abyss" er en annen favoritt, trommehastigheten er på grensa til å bli hesblesende, men lander på den rette sida og da blir det bra. "Ghostwoman" og "Sky Is Falling" viser et band som klarer å variere sitt musikalske uttrykk uten at det går utover melodiøsiteten. Fengende låter som har bøttevis med energi og der Capris stemem passer perfekt inn. "Luna My Darling" veksler fint mellom det rolige og mer heftige. Det samme kan en si om "Breathe Again".

Bonussporet "Anyone" er vel det mest kommersielle på skiva, uten at bandet gåt på akkord med sin musikalske integritet. "Golden Coins" er da den eneste låten jeg ikke har nevnt, den er også fint oppbygd.

Det er mye drama i Amberian Dawns musikk og tekster og Capri har den stemma som kreves for å forsterke den dramatiske stemninga som musikken gir meg som lytter.

Jeg føler vel fortsatt at det er litt opp til det høydepunktet "Magic Forest" var, men i forhold til albumet imellom er dette et steg i riktig retning av et spennende finsk band.

Karakter: 4,5.


mandag 6. november 2017

Aimee Mann - "Mental Illness"


Det var en kollega av meg fra da jeg jobba på Barnehabiliteringa i Førde som gjorde meg kjent med musikken til Aimee Mann, for dere funfactnerder så er hun svigerinne med Sean Penn. Hun er i år ute med sitt 9. album siden debuten i 1993. Musikalsk faller hun nok inn i folkkategorien i USA, her på berget vil nok begrepet visesang renne mange i hu når de hører på hennes musikk, ihvertfall på denne skiva.

"Mental Illness" er litt av en albumtittel, og som en skjønner er ikke de lystige tekstene i hopetall for å si det sånn, noe det sjeldent er for Aimee Mann. Men det hun så perfekt klarer er å lage musikk som ikke er mollstemt til heller mollstemte tekster. Som på "Patient Zero":


Mann har en behagelig stemme og hun får fram sine budskap på en mild måte, men du tror på henne og blir overbevist om at dette er tekster hun mener alvor med. Her er åpningssporet "Goose Snow Cone":


Når det gjelder tekstene så sier Aimee Mann på en YouTubevideo om hvordan albumet ble til at noen av sangene er inspirert av personer hun kjenner som er bipolare, og noen er om det en mer kan kalle sosiopoater.

De fleste av sangene er akustiske uten noen andre dikkedarier, Mann klarer den utfordringa det da er å gjøre sangene spennende til tross for det minimalistiske lydbildet. Her er et anna høydepunkt, "Stuck in the Past":


"You Never Loved Me" er om ei venninne av Mann som opplevde at kjæresten forlot henne omtrent ved alteret:


En annen favoritt på skiva er "Lies of Summer, en av noen få sanger på albumet der Aimee Mann har med strykere. Også dette en sang der vi har å gjøre med en artist som forteller en tydelig historie. Jeg vil også trekke fram avslutningssporet "Poor Judge" der gitaren er bytta ut med pianoet, og det fungerer meget godt det også:


Det er i tillegg sanger som "Knock it Off" og "Simple Fix" som forteller at det å komme seg fra psykisk sjukdom ikke er enkelt, det er hardt arbeid.

I det hele tatt så er dette et helstøpt album. Det å lage musikk som fenger til det en kan kalle mollstemte tekster er en stor kunst, og det klarer Aimee Mann til gagns. Jeg blir dratt inn i historiene hun forteller og klarer å føle med de skjebnene hun maler ut. Med mollstemt musikk er det ikke sikkert at jeg hadde klart det. Rett og slett en innertier dette!

Karakter: 6.

lørdag 4. november 2017

Valerie June - "The order of time"


Valerie June Hockett bruker sine fornavn som artistnavn og er en artist som blander mange sjangre, som blues, country, gospel, soul, rockabilly og appalachian folk og hun spiller mange instrumenter sjøl. Årets album er hennes fjerde, de to første ga hun ut som uavhengig artist. Debuten på et plateselskap var "Pushin' against a stone" i 2013.

Her på "The Order of Time" er det altså mye forskjellig musikk jeg som lytter blir eksponert for og jeg skjønner at Valerie June er et multitalent i en alder av 35. Åpningssporet "Long Lonely Road" er nok det som gir meg minst og jeg ble skeptisk da starten på det neste sporet "Love You Once Made" også begynner kjedelig. Men så tar den seg kraftig opp ved at det blir mye mer trøkk i sangen, og derfra og ut er det veldig mye bra musikk.


Et eksempel til er "Shakedown" som er en fengende sang med en skjønn miks av flere musikalske stilarter. Og Valerie Junes distinkte stemme kommer meget godt til sin rett:


"Just In Time" er en folkinspirert låt med et mektig lydbilde som gir meg nærmest gåsehud. Her er en akustisk og mer neddempa versjon:


"Two Hearts" er en litt stillferdig, men flott låt:


Helt til slutt av de 12 sporene kommer så min store favoritt på skiva, "Got Soul", en herlig livsglad sang med mye countryinspirasjon. Dette er en av mine absolutte låtfavoritter i år.


Veldig mye å glede seg over på dette albumet. Av andre låter jeg kan anbefale er "Astral Plane", vakre "The Front Door", og småmektige "If And".

Valerie June er en meget begavet musiker og hun har en særegen stemme som både viser skarphet og mykhet. Det er ikke alle sangere som klarer den kombinasjonen, og er derfor et stort pluss for meg som lytter. Hennes evne til å blande sjangre og bringe inn overraskende elementer i musikken er også en styrke. Alt i alt et meget bra album!

Karakter: 5,5.



torsdag 2. november 2017

Suicide Bombers - "Suicide Idols"


Suicide Bombers fra Oslo er ute med sitt 3. album og de kaller seg i introen "the most explosive band in the history". Det er sjølsagt en gimmick, for dette er streit rett fram og melodiøs hardrock. Og ikke så verst, for jeg merker at jeg etter å ha bevegd meg i et roligere musikalsk landskap ei god stund var godt å få litt mer trøkk i musikken.

Og dette får vi i fullt monn i åpningssporet etter introen, "Suicide Idol", som er et av de sterkeste sporene på skiva:


Ankepunktet mot dette albumet er at det går i omtrent den samme duren hele tida, altså at faren for at lytteren kan gå lei er der. Suicide Bombers klarer tildels å motvirke det med å legge inn enkelte bra gitarsoloer, men skulle gjerne hatt enda flere av de. Men ikke for det, det er mange gode spor her og et av de er "Ready Tonight":


På albumet består bandet av Lazy Leather på lead guitar, C Slim på bass, Lyle Starr på trommer og Chris Damien Doll er vokalist og rytmegitarist.

Det er ikke lett å finne andre videoer av god kvalitet med låter fra dette albumet. Men tar sjansen på å ta med "Keep An Eye On You", et opptrak fra Hard Rock Café i Oslo fra i vår:


Som sagt så er det noen gode låter her, som "Waiting", "Generation Kill", "Next World War" og "Never Gonna Change", mens en låt som "Sex Star Icon" føler jeg som mer stampende og litt kjedelig.

Rent imagemessig er det tydelig at dette er et band som har lært et triks eller to av Wig Wam, det er en eim av glam over de. Men stort sett så fenger det hos meg, og jeg synes det er et jevnt over bra album.

Karakter: 4,5.

onsdag 1. november 2017

Daniel Romano - "Modern Pressure"


Sjøl om jeg ikke lenger bor på Vestlandet får jeg jevnlige eposter fra Bergen Live med informasjon om konserter i Bergen. Da jeg her om dagen fikk epost om canadiske Daniel Romanos forestående konsert der stussa jeg alvorlig. For der stod det følgende:

Daniel Romano er på radaren til alle som er interessert i «the real deal (country) music». Lyden til Romano er et moderne vintagehonkytonkmesterverk fylt til randen av klassiske countryarrangementer, smektende pedal steel, twanggitar og hjerteskjærende vokal og alt annet faget tilhører. Romano er nå ute på tur med nytt vellydende album. Hør den unge countrymesteren i intime Sardinen på USF Verftet på lørdag!

Dette hadde vært vel og bra hadde det ikke vært for at den godeste Romano ikke leverer country lenger. Hans fire første album fra 2010 til -15 var for det meste country, ja, men fjorårets "Mosey" og årets "Modern Pressure" er langt fra det. Ja, "Modern Pressure" er et meget spennende album fra en like spennende artist, men de som kommer til Verftet på lørdag i den tro at de skal få en helaften med country vil nok bli skuffa, hvis han da ikke rader opp en del fra sine fire første album.
Men dette er kanskje det mest spennende og oppsiktsvekkende albumet jeg har hørt i år. Romano er rockeartist nå, men det er rock i mange fasetter og med mange inspirasjonskilder. Og på flere av låtene skifter Romano toneart i løpet av sangen, og som lytter får jeg følelsen av at vi har fått en helt annen låt enn den som begynte.

Et kroneksempel er "I Tried To Hold The World (In My Mouth)" som begynner med indisk sitar og der refrenget er i en helt annen toneart enn versene. Spennende og meget effektfullt:


Romano er ikke bare musiker, han er også poet og kunstner. Han er fagutdanna innen det å jobbe med lær og har designa og laga gitarremmer for mange musikerkolleger. "Modern Pressure" er spilt inn i ei hytte i Värmland med instrumenter lånt av värmlandske musikere gjennom hans svenske bookingagent Roya Sarvestani. Han trakterer de fleste instrumentene sjøl og som takk for lånet av instrumentene har bookingagenten fått sin egen sang på skiva, faktisk ble den første singel:


Musikken på videoen er litt annerledes på skiva, for der får vi på slutten overgang til en instrumental med bl. a. sitar som er helt forskjellig fra sangen ellers.

"When I Learned Your Name" er en av mine store favoritter på dette albumet, faktisk en upretensiøs rocker:


Skiva åpner med "Ugly Human Heart Pt. 1" som klokker inn på 1:59, og så kommer "Pt. 2" som spor 7 som en ren forlengelse av "Pt. 1", 1:58. Også det et rimelig unikt og spennende trekk. Romano er en artist som går sine egne veier, og som er såpass trygg på seg sjøl som artist at han kan gjøre det.

Det er også noen rimelig heftige sangtitler, som "Dancing With the Lady in the Moon", også her skifte av toneart mellom vers og refreng. Og vel den eneste sangen der jeg kan høre noen countryelementer:


Til slutt "Sucking the Old World Dry", også en heftig tittel og spennende låt:


Det er også flere interessante sanger på dette albumet, som tittellåta "Modern Pressure", "The Pride of Queens" der jeg får vibber tilbake til sen 60-tallsrock, "Impossible Green" som også starter med sitar, "Jennifer Castle", som igjen gir litt 60-tallsassosisasjoner og avslutningssporet "What's To Become of the Meaning of Love", som i starten gir meg tanker om Beatles.

I det hele tatt et nær helstøpt album fra multikunstneren Daniel Romano. Country er det definitivt ikke, men likefullt mangeslungent og spennende. Jeg oppdager nye ting hele tida, og som lytter er det flott å oppleve.

F.k. fredag spiller Daniel Romano på Avant Garden i Trondheim, der er det utsolgt. Verftet, Bergen dagen etter, Håndverkeren i Kristiansand søndag og John Dee i Oslo på mandag. Har noen mulighet så ta turen, jeg misunner dere!

Karakter: 5,5.