Michael McDermott er en av disse musikerne jeg har lest mye bra om, men som jeg aldri har tatt meg tid til å lytte til. Han er en meget anerkjent artist med mange dedikerte fans, en av de forfatteren Stephen King som har sitert McDermott i et par av sine bøker og der en karakter i "Rose Madder" ofte går rundt i en skjorte der det står "I'm in love with a girl called Rain". Rain er også navnet til McDermotts datter som han og kona Heather Horton fikk i 2010. Horton er også musiker og er med på McDermotts plater og i hans backingband.
Jeg har skjønt at McDermott er en artist som ikke er redd for å ta opp ømtålelige temaer i sine tekster og han er ofte sjølutleverende. Tittellåta åpner dette albumet og det er et sinne i den over tilstandene i Trumps USA, og McDermott går ikke av veien for å si i denne låten at det er innlysende at presidenten er kriminiell.
Dette er musikalsk sett den råeste låten på skiva, og han starter altså med den. Og i det hele tatt så er det vanskelig å velge ut noen låter framfor de andre for jeg kan trygt si at dette er et helstøpt album med flere låter som berører. Og det er de jeg har valgt.
Ifjor tok McDermotts nevø og niese sine liv med en ukes mellomrom, to søsken altså. En tragedie som det er ytterst vanskelig å sette seg inn i rekkevidden av. I løpet av en uke opplevde altså en familie at to av deres barn valgte å forlate denne verden. Det er en tragedie større enn noen kan fatte. McDermott synger om dette i Veils of Veronica, som er til hans niese. Han synger om hvordan han ringte henne da han fikk nyheten om brorens sjølmord. Han skjønte hva dette kunne ha å si for Veronica. Men verken hans ord eller andres ord var nok til å redde henne, og dette er en sang som virkelig har brent seg fast i meg. Det er så mye smerte i denne sangen at det gjør skikkelig vondt å høre på den:
Mother Emanuel er om et tema som til stadighet hjemsøker USA, masseskytinger. Han tar for seg masseskytingen i en kirke i Charleston, Sør-Dakota i 2015 der en ung hvit rasist drepte ni afroamerikanere som var samlet i en bibelgruppe. En låt og et tema som har en skremmende aktualitet i dag.
McDermott har ofte blitt sammenligna med Bruce Springsteen, og det kan jeg forstå da det er en del likhetstrekk. Men jeg fikk først og fremst assosiasjoner til Springsteens gitarist Little Steven. New York, Texas er en låt der jeg faktisk hører en del Little Steven både i musikk og framføring:
Ellers kommer han inn på egen karriere også, og han nevner sammenligninga med Springsteen og med Bob Dylan i The Things You Want, som er en melodiøs perle. Også i Contender er det egen karriere som er i fokus, der han beskriver seg sjøl som en utfordrer ift. de store artistene han fint kunne vært en del av. En låt som musikalsk sett skiller seg ut og som viser at McDermott er en av disse artistene som har evnen til å variere sitt musikalske uttrykk:
Dette er også en artist som har et levd liv å ta av når han skriver musikk. Det gir han troverdighet og det gir musikken og tekstene en ekstra nerve. Og jeg skjønner at han har hatt et utfordrende liv i hyllesten av kona Heather i Until I Found You. Så har vi et lite stykke hverdagsliv i Blue Eyed Barmaid, om en kvinnelig ansatt i en bar som han hadde en fin samtale med om sjølve livet over en kopp kaffe, før han reiste videre. Nydelig fortalt rett og slett.
Så enden på visa er at jeg sitter med et knallalbum, og ei av de skivene som har gjort størst inntrykk på meg i år. Og jeg kan sparke meg sjøl på leggen for ikke å ha dykka ned i Michael McDermotts musikk tidligere. Men bedre sent enn aldri.....
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar