Jeg omtalte det forrige albumet til søstrene Laura og Lydia Rogers sommeren- 17 og nå har jeg venta noen måneder på det annonserte slippet av deres 4. album, som nå er dagferskt.
Siden sist er begge blitt mødre og det skinner spesielt igjennom på åpningssporet Silver som er en hyllest både til deres egen mor og til alle mødre.
Igjen er dette blitt ei plate som sterkt preges av Rogerssøstrenes musikalitet og klare og sterke stemmer. Dette er rett og slett musikk som er behagelig å høre på og jeg hører også at de og deres musikere har mange forskjellige musikalske strenger å spille på. Historiene de forteller i sangene er også fine å høre på. Spesielt er jeg blitt glad i Late Bloomer, der budskapet er at det viktigste er ikke når du blomstrer i livet ditt, men at du gjør det, at du har et punkt eller en periode i livet der du virkelig blomstrer. Om det er seint i livet spiller ingen rolle er budskapet, et budskap jeg virkelig tar til meg:
En sang jeg også er blitt glad i er Nowhere, Baby. Jeg vet ennå ikke hvordan jeg skal tolke teksten, men det er uansett en betagende sang der jeg bare kan la ørene mine ta bolig i disse vakre stemmene og ditto musikken:
Til slutt en av singlene fra skiva, Hand Over My Heart som det også er laga en fin video til:
Her er det så vakre harmonier at jeg gir meg ende over, og det er så mye sjel og også glede i musikk og formidling. Er det noe jeg faller for i musikk så er det det, samt at dette også er så genuint. Det merkes også i låter som Tin Can Angel og Water Witch. Det er noe med stemninga i musikken som betar meg, WaterWitch har dessuten et drømmende drag over seg som er aldeles nydelig.
På forrige album hadde Rogerssøstrene med en sang med religiøst tilsnitt som ble for platt for meg. De har også på denne skiva med en låt der deres kristne tro trer fram, men den virker mye mer helstøpt både musikalsk og tekstmessig. Det er dessuten ikke en forkynnende tekst og da tenker jeg at det må være helt greit for artister å formidle hva deres religiøse tro betyr for de. Derfor blir avslutningssporet Healer inthe Sky en låt som passer inn i den totalpakka dette albumet er.
Brandi Carlile har igjen en finger med i spillet i produksjonen av denne plata, og der spilt inn i hennes hjemmestudio i staten Washington. Carliles bandmedlemmer Phil og Tim Hanseroth er også med på laget, og da er det ikke noen overraskelse at produktet er blitt så gjennomført bra som det er blitt.
Så har du ikke oppdaga The Secret Sisters ennå så gjør det nå. Du vil ikke bli skuffa, for dette er vakkert, og det er kvalitet fra A til Å.
David Mayfield er en artist som jeg egentlig vet veldig lite om, bortsett fra at han flytta til Ohio i 2015 etter å ha gått lei av tilværelsen som musiker i Nashville. Etter noen år utenfor musikken har han fått tilbake gnisten og det har resultert i ei skive som foreligger nå. Det er musikk med nært slektskap til bluegrass som det her er snakk om, og etter noen lytt nå må jeg si at dette er musikk som er helt i min gate.
Mayfield har med noen venner på skiva, blant dem en av mine store favoritter Jennifer Nettles fra Sugarland. Jeg kan høre henne hist og her i duett med Mayfield, men ikke som vokalist alene. Der er det Mayfield som råder grunnen.
Åpningssporet The Slow Poison handler om den giften sjalusi kan være i et forhold:
Det er et par låter her der bluegrassen blir vel hastig etter min smak, men det er egentlig bare småpirk. For Mayfield viser en musikalitet som betar meg og som gjør det til en fornøyelse å høre på denne plata. Og så er det noen sanger som står ut, ikke bare pga. musikken men også for det tekstlige budskapet.
Et meget godt eksempel på det er Blacksmith at Bull Run der jegpersonen bestemmer seg for å reise i krigen og der hans kjære skjønner at han på en måte er død og ikke vil komme tilbake i live når han har gått på toget hjemme. Dette er en histore som gjør inntrykk og derfor er det en sang som jeg ikke glemmer så lett:
Dere som følger meg vet at jeg setter stor pris på gode og troverdige historiefortellere, og Mayfield er helt klart blant de. Og You Can't Hurt Me, Like I Can er en av disse gode historiene Mayfield forteller. På en aldeles eminent måte, jeg merker at jeg kan leve meg inn i og se for meg det han beskriver. Og her kan jeg høre Jennifer Nettles' tilstedeværelse:
Up All Night er også et høydepunkt på skiva og her har jeg vært så heldig å finne et liveopptak med hans band The David Mayfield Bluegrass Parade. Dette er en gjeng med bøttevis med humør og spilleglede:
Til slutt må jeg ta med A Stranger Says Hello, også dette vidunderlig bra fortalt, om en som ber en kjenning hilse til en person han beundrer med at "en fremmed sa hallo":
13 låter har David Mayfield funnet plass til på litt under tre kvarter. Jeg koser meg skikkelig, så småpirket jeg nevnte i begynnelsen betyr ikke noe. For her er det så mye musikalitet, vakre harmonier, godt fortalte historier og med mer enn behagelig sangstemme hos Mayfield at jeg er solgt. Og da blir karakteren deretter :)
Ingebjørg Bratland er ute med sitt 4. soloalbum og det er ingen tvil om at vi her har med en artist å gjøre som har evnen til å berøre med sin musikk og sin stemme. Den er klokkeklar og særs behagelig å høre på. Hennes bakgrunn fra folkemusikken gir også musikken en ekstra styrke vil jeg si.
Jeg er blitt spesielt glad i de fire første låtene på denne skiva. Og aller mest den som kom som en singel i november, Di Ingebjørg. Om et forhold som ikke er lenger, og det må være sterkt personlig siden hun bruker sitt eget navn. Det må jeg si at jeg ikke har opplevd at en artist har gjort før, og det gjør sangen ennå mer troverdig. Singelen kom altså ifjor, men siden jeg ikke har hørt den før på dette albumet så har jeg sendt den inn på spillelista mi over Årets sanger 2020.
Einsam Rytter er også en sang som tiltaler meg. En kjærlighetstekst det også og jeg liker ordsspillet der hun omtaler han hun synger om som Prins Mild:
Det er i all hovedsak den store kjærligheten som er tema for sangene. Det kan ofte bli klisjéprega, men jeg synes at Ingebjørg Bratland løser dette på en meget fin måte. Hun faller ikke for fristelsen det er å bruke velbrukte ord og vendinger. Hun har rett og slett en kreativitet i sin tekstskriving som gjør at sangene oppleves som troverdige. Tittellåten Papirfly er et godt eksempel på det:
Det er et par låter midt på skivasom også er fine, men som blir litt stillestående for meg. Det tar seg opp igjen etter de og spesielt vil jeg da trekke fram Storebror, om ønsket om å ha en storebror som kunne roe en ned i tunge stunder:
I tillegg må jeg nevne det mer neddempa og pianobaserte avslutningssporet Ville Berre Elske Deg som er en sang som vokser på meg for hver lytt og har utvikla seg til å bli rett ut en vár og vakker perle.
Konklusjonen min er at Ingebjørg Bratland har gitt meg et album med vakker sang og mange melodier med nydelige harmonier. Dette er musikk som er perfekt å roe ned til, og er du på jakt etter musikk og låter som du vil gi til en ditt hjerte banker hardt for så har du mye fint å velge i her!
Da er vi bare to dager unna den store finalen i Melodi Grand Prix i Trondheim Spektrum og som ifjor skal jeg være tilstede. Og det er jo deilig å ha det nesten utenfor stuedøra og få alle mine gode venner i fanmiljøet opp hit for en to dagers MGP-feiring! Å være med i dette miljøet har gitt meg mye i form av gode vennskap og økt livskvalitet. Det å kunne dele en interesse og lidenskap med andre er uvurdelig for alle mennesker, det å føle at en er en del av en større enhet er bare godt. Jeg kjenner det også gjennom min andre lidenskap fotball, og alt det positive som hører med til supporterkulturen der.
NRK med MGP-sjef Stig Karlsen i spissen har virkelig truffet blink med opplegget i år. I anledning 60-årsjubileet har vi fått en 6 ukers lang fest med 5 delfinaler og jeg håper at suksessen gir NRK mersmak slik at dette kan bli malen framover. Det eneste jeg vil klage over er at vi ikke fikk rock. Med 25 låter burde det vært mulig. Vi ser at det er mulig i andre land, som f. eks. Island der metalbandet DIMMA sist lørdag tok seg til finalen der. At Stig Karlsen med sin rockebakgrunn bl. a. fra Kiss Army vil rette opp det neste år både håper og tror jeg.
Kvalitetsmessig står vi likevel overfor en råsterk finale der alle låtene ihvertfall én gang har fått minst 4 på terningen av anmeldere rundt om, og da tenker jeg i hovedsak på VG, Dagbladet og Aftenposten. Det er såpass mange sterke låter at denne rangeringa her har jeg tvilt meg fram til. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg vil leve meget godt med at hvem som helst av mine åtte første vinner. Vel, her er min rangering. For en del varierer karakterene fra første vurdering, det er rett og slett slik at med flere lytt har sangene fått satt seg hos meg.
1. Ulrikke Brandstorp - Attention
Dette er en låt som har vokst kraftig hos meg og da spesielt etter at Ulrikke framførte den i delfinalen for Vest-Norge. Fortsatt mener jeg at det tar litt for lang tid før sangen tar av, men når den først gjør det så skjer det til gagns og jeg får ren ståpels, hver gang. Når Ulrikke går opp i stemmeleie blir det ren magi! Sangen har etterhvert fått et stort favorittstempel og jeg ser på reaksjonsvideoer fra fans ute i Europa at den ligger høyt. Når det er sagt så er ingenting sikkert, og mitt budskap til alle er å stemme med hjertet. Det er da vi får den rette vinneren!
Karakter: 5,5.
2. Didrik & Emil Sollie-Tangen - Out of Air
Denne likte jeg umiddelbart da den ble sluppet før andre delfinale. Det er en fengende og sterk låt med litt 90-tallsvibber, men det gjør ikke meg noe. For her er det to store stemmer som gir meg en deilig opplevelse. Sceneshowet ble kritisert etter framføringa i forbindelse med delfinalen for Østlandet. Det blir pussa på til finalen, men uansett er det musikken som gjør dette til en knallåt for meg.
Karakter: 5,5.
3. Kristin Husøy - Pray For me
Jeg mener dette er den beste av delfinalevinnerne, og igjen er det en klasselåt. 18 år gamle Kristin Husøy skal synge på hjemmebane på lørdag og hennes force er en sterk og distinkt stemme som sammen med Ulrikke er den beste av kvinnene i årets finale. Hun er sjølsikker og trygg på scena og har et minimalistisk sceneshow som framhever låten. Trondheim Spektrum vil koke hvis Kristin Husøy tar seg til Gullfinale lørdag, og da kan alt skje!
Karakter: 5,5.
4. Magnus Bokn - Over the Sea
Vinneren av den vestnorske delfinalen med en feelgoodsang med fele og både irske og vestlandske vibber. Med en ujålete artist og et like ujålete sceneshow blir det skikkelig god stemning av dette. Det er så godt at vi har et litt countryaktig låt i finalen og jeg ser ikke bort fra at Magnus Bokn blir blant de fire som tar seg til finalerundene på lørdag.
Karakter: 5.
5. Tone Damli - Hurts Sometimes
Tone Damli kommer med låt som er typisk henne og som hun gir bøtter med varme og kjærlighet bare ved å være den hun er i en enkel, men stilfull framføring. Jeg vil si at denne låten er bare god i alt sitt vesen og at den også kan være en vinnerkandidat.
Karakter: 5.
6. Rein Alexander - One Last Time
EDM er definitivt ikke min sjanger, men ingen regel uten unntak og Rein Alexander heva denne låten noe kapitalt med kanskje det sterkeste sceneshowet av alle til nå i årets MGP. Han gir alt og med sitt vikingimage skaper han virkelig noe helt spesielt på scena med sin kraftfulle stemme. Rein har mange fans, og også dette kan være en låt som kan være med og kjempe om seieren.
Karakter: 5.
7. Akuvi - Den Du Er
Den eneste norskspråklige sangen i finalen og Akuvi leverte en sjølsikker og stilig opptreden da hun presenterte den i forbindelse med den trønderske delfinalen. Den av låtene som er mest tidsriktig og med hooks som sitter. Behagelig å høre på og en outsider på lørdag.
Karakter: 4,5.
8. Raylee - Wild
Vinneren av den første delfinalen fra Agder har slått an internasjonalt og har fått mange fans med over 1 millioner strømminger og tatt inn på mange prestisjetunge spillelister. Derfor er dette en låt som ikke skal avskrives på lørdag. Ikke helt min gate og tydelig i fotsporene til de siste bidragene til Kypros der den første av de, Fuego oppnådde en sterk 2. plass og ble en kanonhit for Eleni Foureira. Men den er fengende og sjøl om den altså er 3. sist hos meg vil jeg likevel ikke grine på nesa om dette blir vår representant i Rotterdam i mai.
Karakter: 4.
9. Sondrey - Take My Time
Den av de forhåndskvalifiserte som jeg har lavest. En sjanger som ikke er den jeg hører mest på, men jeg hører at dette kan Sondrey til fingerspissene. Men jeg føler likevel at jeg blir vel likegyldig til dette her, som sagt det er ikke min sjanger og det spiller mye inn.
Karakter: 3,5.
10. Liza Vassilieva - I Am Gay
Musikalsk sett er denne låten sterkere enn den karakteren jeg gir den. Men for meg blir det ikke troverdig når vi har å gjøre med en artist som proklamerer at hun er skeiv uten å være det. Nå hevder mange at også homofile artister har gitt ut sanger om heterokjærlighet, men det blir et søkt poeng. For som oftest har de sangene kommet ut før artistene har kommet ut av skapet og de har derfor gitt ut sanger som plateselskap og fans har forventa av de. Den amerikanske countryartisten Chely Wright er et godt eksempel på det. Så for meg blir ikke dette troverdig sjøl om det aldri så mye er ment som en støtte til skeive spesielt og til det å elske den en vil generelt. Karakter: 3.
Vår ukronede vokalistkonge på heavy metalfronten, Jørn Lande hadde i 2016 stor suksess med sitt "Heavy Rock Radio"-album der han gjorde metalversjoner av mange klassiske låter, bl. a. HotelCalifornia og I Know There's Something Going On fra katalogen til ex-ABBA Annifrid Lyngstad. Lande signaliserte tidlig at han hadde flere klassiske låter liggende som han ønska å gå i studio med, og resultatet foreligger nå.
Skiva åpnes med Bryan Adams Lonely Nights som også er spilt inn av Uriah Heep og jeg opplever at Jorn, som er hans internasjonale artistnavn, klarer å sette sitt eget trykk på låten med sin karakteristiske måte å synge på:
En låt jeg ble spent på da jeg så hvilke låter som var med var Needles and Pins. Jeg ble kjent med den gjennom Smokies versjon på slutten av 70-tallet. Låten ble opprinnelig utgitt med Jackie DeShannon i 1963, men også The Searches, Ramones, Gene Clark og Tom Petty er blant de som har spilt inn sine versjoner. Jeg ble ikke skuffa og jeg synes at Jorn på en glimrende måte klarer å balansere det med å ha respekt for originalen og samtidig lage en verjson som en trygt kan si er hans egen.
Dette er alle låter og artister som har inspirert Jorn gjennom hans egen karriere, og han sier da også sjøl at det er viktig for han å behandle dette materialet med en såpass respekt at den opprinnelige artisten føler seg beæret av hans tolkning. Og det tror jeg nok også gutta i Foreigner tenker når de hører Jorns versjon av deres Night Life:
Jeg vil også trekke fram musikerne Jorn har med seg på denne skiva, musikere som er med på å gjøre dette til et gjennomført sterkt album. Tore Moren (gitar), Sid Ringsby (bass), Francesco Jovino (trommer) Alessandro Del Vecchio (keyboards) er en samspilt gjeng som gjør sitt for at dette er blitt en flott musikalsk opplevelse for meg som lytter. De er med på å løfte fram Jorns enorme vokale kvaliteter samtidig som hver enkelt av de også får skinne sjøl når det er plass for det. Andre gitarister er også med som gjester og kompletterer lydbildet, blant de vår egen Trond Holter, kjent bl. a. fra Wig Wam. Og på Dylanklassikeren Queen the Eskimo (Mighty Quinn) som ble en monsterhit for Manfred Mann får vi virkelig høre deilig gitarspill:
Et anna spor som står ut er Don Henleys New York Minute som med sine over 6 min. er et lite monster av en låt. Den jeg avslutter med er Pages' I Believe In You, også denne ypperlig bestaltet av Jorn og bandet:
Ellers er det her bl. a. låter opprinnelig innspilt av Deep Purple, Dio og Peter Gabriel så en skal ikke klage på variasjonen. For meg er dette blitt et nytt bevis på at vi i Jørn Lande har en av verdens beste metalvokalister, med en aggresjon i sangstilen som gir låtene en ekstra piff.
Forrige uke var det stor musikkfest i Italia med den 70. utgaven av San Remofestivalen. Dette er en feiring av det beste Italia har å by på innen populærmusikk og det er de beste artistene som stiller. Her er det ikke bare en vinner, men også pris for beste tekst, beste arrangement, beste framføring, pris til den låten som er mest strømmet, kritikerpris (oppkalt etter Mia Martini) og et par andre priser.
Det er et maratonopplegg fra tirsdag til lørdag med show som varer i 4 - 5 timer. Tirsdag er det de 12 første låtene som presenteres for første gang, onsdag de 12 neste, torsdag er det coverkveld der artistene framfører en valgfri klassiker fra San Remohistorien, fredag framføres alle låtene en gang til, og på lørdag skjer det samme i finalen. Det er også forskjellige grupper som stemmer hver kveld, f. eks. er det musikere og korister i orkesteret som stemmer på coverkvelden. Under finalen får også seerne være med på moroa, og mer utførlig hvordan det foregikk kan en lese her (engelsk).
Vinneren av San Remo representerer som regel Italia under Eurovision Song Contest, men det er mer en konsekvens enn noe anna, for det er langt fra det viktigste aspektet ved festivalen. En skal vise fram det beste Italia har å by på, og da spares det ikke på noe. Jeg så første kvelden i opptak, andre, fjerde og siste kveld direkte. Coverkvelden har jeg sett enkelte framføringer på YouTube.
Og jeg må si, jeg er virkelig blitt glad i dette her, sjøl om det trekker ut i tid, det er mye skravling som jeg ikke skjønner bæret av og jeg skjønner heller ikke tekstene i sangene. Men det betyr liksom ikke noe, for det er så bra musikk, og det er så bra artister at det likevel er en nytelse. Sjøl om klokka viste 02:30 natt til søndag da vinneren ble utropt.
Vinneren skal jeg komme tilbake til, jeg vil først fokusere på en ny musikkhelt hos meg, Achille Lauro. Noen vil kanskje synes at navnet er kjent fra noe anna, og det stemmer. Et cruiseskip med samme navn ble kapret av palestinske terrorister utenfor Egypt 7. oktober 1985 og en israelsk passasjer ble myrdet. Det skipet var igjen oppkalt etter en avdød italiensk forretningsmann og politiker.
Men over til musikeren Achille Lauro, som jeg først la merke til da han også deltok ifjor med låten Rolls Royce. (Da så jeg bare finalekvelden). I år hadde han tydelig utvikla sitt show og sitt image der han hver kveld kledde seg opp som historiske personer. David Bowie/Ziggy Stardust på coverkvelden og dronning Elizabeth I på finalekvelden bl. a. På coverkvelden fikk han med seg artisten Annalisa til en duett der de covret Mia Martinis Gli Uomini Cambiano (Menn forandrer seg). En framføring som rørte meg til tårer, for her trenger en ikke å forstå språket for å bli berørt langt inn i sitt indre. Dette er en kvinnefrigjøringssang, og det kan jeg forstå på framføringa. Dessuten kan jeg forstå at det er en Mia Martinisang:
Achille Lauro er en kompromissløs artist som gir blanke i hva andre tenker om hvordan han framstår. Han gjør sin greie uten å bry seg om italiensk jantelov, han er kunstner til fingerspissene. A4-samfunnets konvensjoner blåser han en lang marsj i, han framstår som den han til enhver tid ønsker å være, alltid. Betegnende nok heter låten hans i årets festival Jeg bryr meg ikke på norsk. Det sier det meste, og det er vanskelig for meg å velge hvilken av framføringene jeg skal ta. Men jeg lander på finalekvelden og Elizabeth I, rett og slett episk, og der og da fikk jeg meg en ny musikkhelt, et nytt forbilde:
Achille Lauro lå på 11. plass før finalekvelden og endte til slutt som nr. 8. Telefonstemmer telte 1/3 den kvelden og det er nærliggende å tro at det var de stemmene som førte han inn i Topp 10. Establishment i Italia kan nok styre sin begeistring for han og hans uttrykksformer.
Så over til andre artister og låter som fenga meg under årets festival. Jeg kan ikke komme unna Diodato, som vant hele greia. I Gullfinalen med to andre artister vant han jurystemmene, men han var klart sist hos telefonstemmene. Likevel en klassisk italiensk ballade som tar seg enormt opp utover i sangen og jeg ser ikke bort fra at Italia igjen befester sitt ry som det landet av de 5 store i Eurovision som gjør det best. Rett og slett fordi de sender kvalitet, hver gang:
På 2. plass kom 2017-vinner Francesco Gabbani som var stor favoritt i oppkjøringa til Eurovision det året med Occidentalis Karma, men som nok ble for sikker på seg sjøl og til slutt bare ble nr. 6. I år kom han med lystige Vice Versa og han vant knepent telefonstemmene i Gullfinalen lørdag:
De siste i Gullfinalen og som tapte knepent for Gabbani blant telefonstemmene var en hyllest til Beatlestrommis Ringo Starr signert et band som oversatt til norsk heter De Kjernetaktiske Pingvinene! Dette var festivalens største humørbombe, og jeg kan tenke meg at disse hadde gjort stor lykke i Rotterdam. En herlig opptreden:
Et anna band, Le Vibrazione ble nr. 4 med en sober popballade;
Og så på 5. plass da, det som ser ut til å være en annen rebell, Piero Pelu. De to siste kveldene stilte han med åpen skjorte og malte budskap på sixpacken uten at jeg vet hvilke budskap det var. Finalekvelden gikk han ut blant publikum og rappa med seg håndveska til ei dame. Hun fikk den igjen så snart Pelu var gått av scena. Dette er fra første kvelden der han holdt skjorta igjenkneppet:
Beste kvinnelige artist av de sju som var med ble Tosca på 6. plass med en for meg kjedelig ballade som jeg da ikke tar med her. Men det var andre kvinner som virkelig stod fram med skikkelig rock, som f. eks. rockebestemor Rita Pavone på 74, i sin første San Remodeltakelse på 48 år. Hun rett og slett sang fletta av alle og tok den mye mer ut enn Wenche Myhre på Når Jeg Blir 66, for å si det sånn:
De var forøvrig ikke snill med en gammel dame da Pavone som en av de siste i fredagsshowet ikke kom på scena før kl. 01:50 om natta. Men det var da hun tok sin opptreden mest ut. 22 timer senere var hun på igjen.
En annen kvinne som røska i rockefoten min var Irene Grandi. En skikkelig herlig låt det her:
Elodie stilte med en særegen låt som var favoritt hos mange, med tekst skrevet av fjorårets vinner Mahmood:
Raphael Gualazzi som representerte Italia da de returnerte til Eurovision i 2011 innbød til fest:
Skuespilleren og bluegrassartisten Steve Martins dobbeltgjenger Michele Zarrillo stilte med en fengende låt:
Rap fikk vi også og Anastasio hadde mye på hjertet i en Rage Against The Machineinspirert låt med norsk tittel Rødav sinne:
Junior Cally ble nestsist med en raplåt der han er innom både politikk, diktatur og populisme. Oversatt til norsk er tittelen ganske enkelt Nei Takk!
Rancore sin låt var også av det tøffe slaget og med en avslutning med smell i. Med Eden stakk han av med prisen for beste tekst:
De som elsker operalignende ballader fikk sitt av Alberto Urso:
Lamborginibarnebarnet Elettra stilte med en sydlandsk spenstig låt, men her er nok ikke stemmeprakten den helt store. Det ble mest framtredende under coverkvelden der hun var skikkelig ute og kjøre vokalmessig. Jeg tar ikke den her for å si det sånn.
Det var også en ungdomskategori der 8 artister stilte opp i dueller i kvartfinaler og semifinaler før vi til slutt fikk finale mellom 16-årige Tecla og Leo Gassmann. Førstnevnte stilte med en sang om kvinnedagen. Hun var min favoritt i finalen, en behagelig stemme, men likevel framført med inderlighet:
Men det var Leo Gassmann som stakk av med seieren:
Men vi fikk en skandale også. Duoen Bugo & Morgan hadde en mildt sagt bisarr opptreden på coverkvelden torsdag der Bugo så totalt uinteressert ut der han gikk fram og tilbake med ene hånda godt nede i bukselomma. De ble da også sist den kvelden, som de også ble første kvelden de opptrådte. Morgan tok hevn kvelden etter da han omskrev teksten til en tirade mot Bugo som da forlot scena, orkestret stoppa og spille og skandalen var et faktum som en ser på videoen. Det endte sjølsagt med diskvalifikasjon:
Men bortsett fra dette så var San Remo en eneste lang musikkfest. Mange andre gjesteartister opptrådte også, mest italienske, men Dua Lipa og Roger Waters stakk også innom. Med fullt orkester, dirigent på hver låt og ingen 3-minutters grense på sangenes lengde ble dette en ren nytelse. Jeg er ihvertfall blitt San Remofrelst og er faktisk lei meg for at jeg ikke lot meg sjøl oppleve San Remo i sin fulle bredde før nå.
Likevel var det en del ting med showet som ikke hadde gått i Norge. Tidsbruken f. eks. der man gikk både en og to timer utover tida som stod i programoversikten. Og så det faktum at konferansier og kunstnerisk direktør Amadeus villig vekk delte ut digre blomsterbuketter til alle kvinner som opptrådte, hver kveld. Deres mannlige kolleger måtte gå tomhendte av scena. Og den endeløse rekka av stivpynta kvinnelige assistenter som ble ropt opp for å avlaste Amadeus i opplesinga av artister, hvem som hadde skrevet låtene og hvilken maestro som skulle dirigere den enkelte låten. Noe slikt hadde ført til ramaskrik her på berget.
Til slutt: San Remofestivalens popularitet viser seg ved at de hadde 60,2% markedsandel under finalen, noe som er ny rekord
For en gangs skyld vant min favoritt en delfinale da Magnus Bokn stakk av med den vestnorske seieren sist lørdag. Nå er det vår nordligste landsdel som står i fokus før vi kan rette øyne og ører mot Trondheim og den store finalen neste lørdag. Og for en finale det kommer til å bli! Alle de ni låtene som til nå er blitt klare har fått 4 til 6 på terningen en eller flere ganger av anmeldere i media, og da har jeg ikke regna med meg sjøl! Uansett hva en måtte mene om disse musikkanmelderne (jeg synes ofte de er helt på jordet......) så er det et kvalitetsstempel. Vi har en sang som kan gjøre det helt store i Eurovision, Ulrikkes Attention har nemlig vokst veldig på meg siden hennes opptreden sist lørdag. Men det er en hel haug andre sanger i finalen som også kan gi oss en respektabel plassering i Rotterdam. Så at disse ukene har vært en fest er det ingen tvil om. NRK har etter min mening skutt en innertier med årets opplegg og jeg håper inderlig at de fortsetter med dette neste år.
Så over til Nord-Norges låter samt Tone Damlis direktekvalifiserte.
1. Jenny Jenssen - Mr. Hello
At humørbomba Jenny Jenssen skulle stille med vaskekte trad/gladjazz var totalt uventet. Men så utrolig bra! For dette er en 3 minutter lang fest, og jeg blir glatt med på moroa! Dette er ikke en låt til å vinne Eurovision, men på den annen side trenger vi slike innslag i MGP og jeg vil påstå at MGP-finalen vil bli ennå mer fargerik om Jenny får være med på moroa. Sanger som setter meg i perlehumør må bare til finalen, sjøl om jeg objektivt sett ser at det kanskje er en annen låt som vinner denne delfinalen.
Karakter: 5.
2. Elin & The Woods - We Are As One
Dette er låten som jeg holder for mest sannsynlig vinner i morgen. Elin Kåven og Robin Lynch var favoritter for tre år siden, men måtte gi tapt på oppløpssida. Dette er en drømmende sak som har alle de rette ingrediense med delvis samisk tekst, joik og som sagt ei drømmende stemning. Og jeg har på følelsen at dette blir særs bra på scena.
Karakter: 4,5.
3. Kevin Boine - Stem på mæ
Kevin Boine er Finnmarks svar på Staysman & Lazz og er blant landets mest strømmede artister med utprega partymusikk. Musikalsk sett er dette da også en lettbeint partylåt, men faktisk med litt substans i teksten. Rent umiddelbart tenkte jeg da jeg så tittelen at dette måtte være et rått stemmefrieri, men det er mer et lite lyskespark til Janteloven, og er det noe som trenger lyskespark så er det den! Faktisk har Kevin Boine en del støtte der ute med denne låten så at han kommer seg til Trondheim skal ikke helt utelukkes, sjøl om jeg har mine tvil.
Karakter: 4.
4. Liza Vassilieva - I'm Gay
Da disse sangene ble sluppet midnatt søndagskvelden var vi mange i fanmiljøet som klødde oss i hodet. De tre forannevnte låtene var greie å finne fram til, men den siste forble et mysterium. Et band fra Tromsø/Storfjord, Resirkulert ga ut en låt samtidig som rett nok var for lang til MGP, men som var det nærmeste vi kom og stakkarne i det bandet måtte til slutt dementere at de skulle være med i MGP. De sjekker nok hvordan det ligger an med slipp av MGP-låter ved senere anledninger!
Når det gjelder denne her så er det sjølsagt kjekt å oppleve at en helt vanlig person ansatt i Barentssekretariatet kan sende inn en låt og få den gjennom nåløyet til MGP. Og den er egentlig en fin og grei popsak som hadde fått bedre karakter hadde det ikke vært for én ting: Liza Vassilieva er ikke skeiv sjøl. Og da mister hun troverdighet hos meg. Greit at hun med dette vil vise støtte til skeives sak, men med den tittelen og den teksten blir det ikke troverdig når hun ikke er det sjøl. Enkelt og greit.
Karakter: 3.
Så over til kveldens direktekvalifiserte:
Tone Damli - Hurts Sometimes
Tone Damli hadde vunnet MGP hvilket som helst anna år med Butterflies, men når hun stilte mot Rybak og Fairytale i -09 måtte det bare bli 2. plass. I år er hun tilbake med en søt poplåt som passer henne fint. Jeg hører at dette er ekstremt godt produsert og igjen skjønner jeg at den gikk direkte til finalen. For sjøl om den er midtempo så har den et refreng som smyger seg inn. Og dette kan meget vel bli en ny pallplass til Tone.
Samarbeid mellom Ole Paus og Motorpsycho må jeg innrømme var noe jeg ikke så komme, sjøl om innsidere i musikkbransjen nok visste om dette prosjektet. Ikke bare er de tre faste i Motorpsycho, Bent Sæther, Thomas Järmyr og Hans Magnus Ryan med, men også svensken Reine Fiske som har vært med på mange av bandets prosjekt de siste årene samt fiolinisten Mari Persen.
Innspillinga foregikk i Frankrike, men ikke uten problemer og som det framkom av en reportasje i Kveldsnytt sist søndag så var det nær ved å rakne flere ganger. Ikke fordi de ble uvenner, men mer at en følte at en ikke ville komme i mål slik jeg forstod det. Men store kunstnere gir seg ikke så lett, og i mål kom de.
Det skal vi jammen være glad for hele gjengen er i toppform på denne skiva. Musikken er så variert som det bruker å være fra Motorpsycho sin side og Ole Paus er så slagferdig som vi ønsker at han skal være. Ikke minst i Fest i Hovedstaden, som er en bitende kritikk av flere sider ved det norske lissomlandet, her eksemplifisert ved vår hovedstad.
Musikken er som nevnt herlig variert og jeg hører på hver eneste låt hvilke uovertrufne musikere vi har med å høre. Karene i Motorpsycho er ganske enkelt i eliteserien i sin bransje og det er deilig å høre hva de kan trylle fram. F. eks. den eminente gitarsoloen på ovennevnte låt.
En stor favoritt hos meg er Gud Bevare LandsbyenMin som har et deilig nærmest countryrockersk driv:
Skilsmisselåten Ingenmannsland er også en sang det er verdt å høre litt ekstra på:
På mange av sangene føler jeg at Paus overlater til lytteren å tolke meningen med de, og det er helt greit. Alt skal ikke ligge klart i dagen og ofte er det best at det blir opp til hver enkelt lytter å tolke teksten i sitt bilde. Ikke minst merker jeg det i det nesten 14 minutter lange avslutningseposet Ruinbyen som har så mange fasetter at jeg hadde kommet ut av tellinga hadde jeg prøvd å telle. Heldigvis gjør jeg ikke det, men lar meg istedet bli med på en reise som på en måte føles litt uendelig, nesten så jeg blir litt lei meg når den er over.
Til slutt tar jeg med den lille perlen Klaus og Livet, eller lille, alle sangene på denne skiva er store, hver på sin måte:
31. juli står denne gjengen på scena i Borggården i Trondheim under Olavsfestdagene etterfulgt av ingen ringere enn Manic Street Preachers. Det er bare nødt til å bli en mektig kveld, og jeg er lykkelig som har sikra meg billett. For mektig er også ordet som sjelder for denne skiva her, og allerede nå tør jeg si at dette kommer til å stå som en påle som en av Årets plater, både på norsk og ellers.
Det er snart fire år siden det forrige albumet til Drive-By Truckers, og så lang tid har det aldri gått mellom album før. Bl. a. skrivesperre for låtskriverne og frontmennene Mike Cooley og Patterson Hood har skylda for det. Men når de endelig fikk løst opp den knuten så gikk de i studio og resultatet er blitt et bitende oppgjør med Trumps Amerika. Og sjelden har ei skive revet sånn opp i mitt indre som denne her, for det er ikke småtterier de tar for seg. Bare albumtittelen sier sitt, om et land som holder på å rakne.
Jeg vil begynne med sangen som har gjort størst inntrykk, Thoughts and Prayers, som er retta mot den eneste responsen som kommer fra Trump og hans likesinnede etter at barn og undommer er skutt ihjel i skolemassakrer. nemlig tanker og bønner. For, som det sies i sangen, det er ikke det som trengs. Det som trengs er en kraftig reaksjon bl. a. i form av strengere våpenlover. Men det skjer ikke med det styret som er i USA i dag og frustrasjonen over det kommer ut her i en av de mildeste låtene rent musikalsk.
Den sterke rockeren Armageddon's Back in Town beskriver følesen av maktesløshet i møte med tilstanden i hjemlandet:
Når jeg får ei plate som dette servert, der både musikk og tekster gjør et dypt inntrykk da føler ihvertfall jeg at jeg har med et monumentalt album å gjøre. Her er det mye sinne, mye frustrasjon som skal ut, men gutta i DBT glemmer ikke at det også skal fungere musikalsk. Og det gjør det til gangs, da dette er musikk som går rett hjem hos meg. En variasjon av sinte, nesten fortvilte rockelåter og mer rolige låter, men fortsatt med et kruttsterkt budskap.
Heroin Again er også en låt fylt med fortvilelse, over den epidemien av narkomani som tar livet av tusenvis av unge amerikanske liv.
En annen låt som gjør et uutslettelig inntrykk er oppgjøret med Trumps mur og behandlinga av de som kommer til grensa med et håp om å skaffe seg et liv i USA: Bare tittelen, Babies in Cages sier det meste om hva som har blitt av landet som bestefedrene kjempa og ofra sine liv for i den 2. verdenskrig:
Til slutt Grievance Merchants som Mike Cooley skrev etter at en kamerat ble vitne til tragedien på et T-banetog i Portland der tre menn som prøvde å gripe inn mot en mann som hetsa to muslimske jenter ble stukket ned med det til resultat at to av de døde. Det er så det går kaldt nedover ryggen når jeg vet den bakgrunnen for sangen:
Jeg kunne like gjerne ha posta noen av de fire andre låtene også, for Rosemary with a Bible and aGun (som åpner skiva), Slow Ride Argument, 21st Century USA og Awaiting Resurrection er alle sterke historier om et samfunn som mange føler har gått helt av hengslene, med polarisering og dype kløfter mellom landets innbyggere.
Jeg er glad over at Hood og Cooley overvant skrivesperra og fikk skrevet og gitt ut disse låtene. For det er nå engang kunstnere generelt og musikere spesielt sin oppgave å beskrive det samfunnet de lever i og det som ikke fungerer. Jeg sitter ihvertfall igjen med en dyp respekt for et band som har mot til å tone flagg så polarisert som USA er blitt. Det er mulig de mister noen fans med å være så direkte, men når alt kommer til alt så er nok det "fans" de er glad for å bli kvitt.
