Nominert til min Årets sang 2022 - Sara & Arash - ZAN (WOMAN)
Denne låten har kommet inn fra venstre nå i det siste. En låt laget av søskenparet Sara & Arash fra Kristiansand. De har iranske aner, og har slekt og venner i Iran som er direkte rammet av det onde prestestyrets harde framferd mot de som protesterer mot de strenge kleskodene for kvinner. Og som demonstrerer for frihet for folket.
De som demonstrerer viser stort mot, de gjør det med livet som innsats. Og du ser det på Sara & Arash i videoen at det smerter for de å se hva deres kjære i Iran utsettes for. Men de bruker sin ytringsfrihet til å støtte et folk som kjemper i Iran, og de gjør det med verdighet og kjærlighet. Videoen gjør et dypt inntrykk, og selvsagt måtte den nomineres til min "Årets sang 2022".
Nominert til min "Årets sang 2022" - Michael Weston King - Weight of the World
Engelske Michael Weston King kjenner jeg godt til som den ene halvdelen av My Darling Clementine, duoen han har sammen med kona Lou Dalgleish. De har bak seg noen enormt bra album innenfor country/amerikana, der spesielt en låt stikker seg ut: No Matter What Tammy Said (I Won't Stand By Him) der de med et genialt stikk til Tammy Wynettes monsterhit Stand By Your Man tar opp partnervold. Jeg opplevde de live på amerikanafestivalen Interstate 19 på Vulkan i Oslo i januar-19 og fikk også en trivelig prat med de.
Så det er ikke rart at Michael Weston King på soloalbumet han ga ut i vår kommer med denne låten her, der han beskriver en amerikansk politibetjent som angrer på at han stemte på Trump i 2016. Trumps villighet til å sende militæret mot sitt eget folk og politidrap på sivile, eksemplifisert ved det grusomme drapet på George Floyd er blant tingene som gjør at denne poiltibetjenten revurderer sin stemmegiving.
Videoen viser den brutaliteten som Trump er villig til å sette i verk for å tilegne seg makt og holde på makt. Det er sterkt, men kunst som beskriver maktovergrep må nødvendigvis være brutal til tider.
Videoen og låten er sluppet høsten 2021, men for meg er dette en 2022-låt i og med at jeg ikke ble oppmerksom på den før Weston King ga ut sitt soloalbum 1. april i år. Derfor er den nominert til min Årets sang 2022.
Dette er det 4. albumet til Caitlin Rose siden debuten i 2009, men det første siden 2013. Albumtittelen er av astrologisk art, den brukes om det øyeblikket da en planet er i hjertet av sola. Eller et "perfekt øyeblikk" som det også kalles.
Og tittelen passer noe helt i nærheten av ... perfekt! For sjelden i år har jeg hørt et album som er nærmere perfeksjon enn dette her. Og da i betydninga av det musikken gir meg av opplevelser. Jeg elsker så og si alle låtene, og tekstene er også sterke. De er stort sett om relasjoner, forhold mellom mennesker. Det være seg kjærester, elskere, venner, familiemedlemmer, i det hele tatt de menneskene som du omgås mest i din hverdag. Og det er så mange lag i tekstene at jeg må innrømme at jeg ennå ikke har trengt gjennom alle. Forsåvidt er ikke det nødvendig å skjønne tekstene 100%, dette er aunsett tekster som berører.
Den som treffer mest sånn sett er Nobody's sweetheart. For den enkle setninga You're nobody's sweetheart, nobody's fool er jo genial. Tenk hvor trist det er å ikke være elsket av noen, men du er heller ikke noens klovn eller "hatobjekt". Eller sagt på en annen måte, du er en person omverdenen er totalt likegyldig til. Det må bare være usedvanlig trist!
Musikalsk er det også en låt som sparker godt fra seg, med klare islett av rock. Og altså med en tekst som berører og som får meg til å tenke: Er det noen jeg kjenner som er nobody's sweetheart?
På Getting it Right har Caitlin Rose med seg Courtney Marie Andrews, som selv har kommet med et strålende album i høst. Også dette en låt som sitter tvert hos meg, med en fet groove som jeg bare elsker. Og et helstøpt samarbeid mellom to flotte artister.
Lil' Vesta er musikalsk en liten forundringspakke av en feelgood-låt, men som tekstmessig er en annen historie. Om en som oppfører seg mer som et barn enn en voksen, og jammen får vi ikke i det 3. verset ordene Nobody's sweetheart and nobody's fool igjen! Noen ord om Caitlin Roses vokal, den er mild, men tydelig. Hun varierer heller ikke så mye, men det er ikke noe savn. For jeg har ingen problem med å høre hva hun synger. Det virker som hun er en sanger som prioriterer det å ha en tydelig vokal, og det liker jeg.
How Far Away er om å savne sin partner etter at en har innsett at en har gått litt for langt, og ens kjære har reist avgårde. Det er om savn, og det er et ønske om å gjøre det godt igjen. Vakkert formidla!
Jeg har det ofte med å poste ei plates avslutningsspor, så også denne gangen. Det er jo låten som på en måte oppsummerer hele skiva. Min tolkning av Only Lies er at den er om et par som er elskere, men ikke kjærester. Og at da er det ikke så farlig om det blir sagt noen løgner. Og igjen så fenger musikken meg skikkelig. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men denne skiva er bare fylt med ekstremt nydelig musikk!
Det er tolv låter, de to første, Carried Away og Modern Dancing er de roligste, men passer likefullt helt perfekt inn. Jeg har absolutt ingenting å sette fingeren på, dette er et av de aller, aller beste albumene jeg har hørt i år, ferdig snakka!
11. februar kom TIX ut med låten Hvis jeg forlot verden der han fikk sterk kritikk fra organisasjoner, offentlige personer og hvermansen i sosiale medier fordi de mente at han bagatelliserte selvmord. Noe som selvsagt var helt på jordet gitt hans engasjement for psykisk helse. 11. mars kom han med Pust, som på en direkte måte tok opp voldtekt, basert på en sann historie, og som avluttes med kontaktinfo til Dixi Ressurssenter. Da var stillheten fra de tidligere nevnte kritikerne øredøvende, ikke et ord ble sagt. Men jeg håper det var noen som kikket seg sjøl i speilet etter det.
For sjelden har et så grufullt tema som voldtekt blitt tatt opp så direkte, både selve handlingen og konsekvensene det får for offeret. Videoen er sterk, og siden den er basert på en sann historie er det godt at det endte bra for offeret her. Det er det ofte at det ikke gjør, men likefullt er det meget bra av TIX å adressere dette så direkte som han gjør her. Noen ganger må det sies og vises så direkte, for at enkelte skal innse alvoret. Samtidig viser denne historien at det er håp, selv om en er blitt usatt for det grufulle en voldtekt er. Så også sånn sett har denne låten sin misjon.
En av de viktigste låtene som er gitt ut på norsk i år, kanskje den viktigste.
Nominert til min "Årets sang 2022" - Chris Abolade - Et brev
Psykisk helse er fortsatt et meget aktuelt tema, og en som har tatt det opp på en vár og fin måte i år er Chris Abolade. En låt han laget etter å ha strevd sjøl. Et brev er en inderlig bønn til en som har det vondt om å prate, og ikke gjøre det som står i brevet den personen har skrevet.
Musikken er enkel og nedstrippet, det er budskapet som er det viktige her. Forhåpentligvis har Chris Abolade her laget en sang som vil få unge menn til å snakke om det de sliter med framfor å ta sitt liv. Abolade framfører budskapet med inderlighet, han vet så godt hvilket viktig budskap han formidler.
Dette er et album som kom ut 6. mai, men da var jeg skikkelig i Eurovision-bobla med bare to dager igjen til avreise Torino, så nye album var ikke det jeg tenkte mest på da. Jeg har skrevet om alle Midlands tre tidligere album, inkludert skiva de kom med i pandemitiden med innspillinger fra bandets første fase, da de ennå prøvde ut om de skulle bli et band. De slo gjennom med et brak med On the Rocksin 2017, og jeg var solgt. Jeg likte også meget godt oppfølgeren Let It Rolli 2019.
Og dette albumet her åpner knallbra. The Last Resort er slik jeg vil ha country, uten flørting med popen. Tvers igjennom country country som det er bare deilig å høre på:
Men Midland kan definitivt også være litt rocka. Two To Twostep er et skoleeksempel på en perfekt countryrocklåt. Du hører at det er country, og du hører at det er rock, og her er det mange band som har noe å lære:
Som nevnt, det jeg elsker ved Midland er at de er klassisk country, og likefullt med et moderne lydbilde. Sjelden hører jeg tendenser til popcountry, eller brocountry som det også kalles. Det er jo den typen musikk som i alt for mange år har stått høyest i kurs i Nashville og mainstreamcountryen. Så Midlands suksess er en hardt tiltrengt vitamininnsprøytning for oss som vil ha den klassiske countryen tilbake i rampelyset.
På Long Neck Way To Go, som er en typisk "beer-drinking song" har de med seg en som har bygd hele sin karriere på slike sanger, Jon Pardi. Og det fungerer selvfølgelig aldeles utmerket! Rett og slett en kanonbra countrylåt dette også!
På Life Ain't Fair er vi vitne til et herlig ordpill, da "fair" både betyr rettferdig og messe. Også denne sjukt fengende med nydelige harmonier:
Blant de tolv sporene er det også to som er i en litt roligere takt og som jeg er litt mellomfornøyd med. Men ellers er dette et nytt strålende album fra Mark Vystrach, Jess Carson og Cameron Duddy og jeg koser meg ordentlig med denne musikken. Siste eksempel jeg tar med er avslutningssporet Adios Cowboy:
Nominert til min "Årets sang 2022" - P!nk - Irrelevant
Da Høyesterett i USA kom med avgjørelsen som fratok kvinners grunnlovsfestede rett til abort tenkte jeg at her kommer det låter med brodd mot den avgjørelsen. Og det tok ikke lang tid før P!nk tok opp hansken med denne in your face-låten her, der hun ikke bare tar opp abortsaken, men også Black Lives Matter, skeives rettigheter. kvinnerettigheter og borgerrettigheter generelt. I begynnelsen av videoen trekker hun linjene tilbake til pioneerene som gikk foran i starten, både ift. kvinners og fargedes rettigheter.
Avgjørelsen til Høyesterett i USA er skammelig, kvinner skal ha en selvsagt rett til å bestemme over egen kropp. P!nk tar et sterkt standpunkt her, og brodden er mot latterliggjøringa hun og andre som tar klare standpunkt blir til del fra Trump og hans tilhengere. Den preller av på henne, du kan kalle meg irrelevant, jeg står opp og kjemper uansett!
Under Trumps presidenttid kom det en mengde låter med klare brodd mot han og den veien han førte USA inn på. Jeg kan nevne artister som Drive-by Truckers, Ryan Bingham, American Aquarium, Mary Chapin Carpenter, Bon Jovi, Jeremy Ivey, Margo Price og Dropkick Murphys. Og i disse årene var jeg på flere konserter med amerikanske artister som langet ut mot DT, og som nærmest bad om unnskyldning for at landet hadde den presidenten de hadde. Så det er en fin tradisjon P!nk her blir en del av, nemlig å bruke musikk som kampmiddel mot destruktive politiske krefter.
Bonnie and The Jets er et nytt band jeg ble oppmerksom på da jeg for en tid tilbake fikk et presseskriv fra de vedr. en ny singel. Der informerte de også om debutalbumet sitt, som kom i august. På deres Spotifyprofil leste jeg at de kaller sin musikk for soul-rock, og nå har jeg noen dager hørt på denne musikken.
Med en slik betegnelse var jeg en smule skeptisk, men Bonnie and The Jets har feid den skepsisen til side. Dette er et album bredfullt med varierte og meget solide låter. Caroline Bonnet er en meget god vokalist med både kraft, varme og følelse i stemmen, alt etter hvilken type låt det gjelder.
Åpningslåten Far Away er en sang der Bonnet både får bruk for sin følsomhet og sin styrke i vokalen sin. Den begynner litt rolig, men tar seg opp i styrke og pirrer interessen for det som kommer videre. Så får vi No Easy Way Out, som er om å følge en fars råd om å kjempe, og ikke gi opp når en møter utfordringer i livet. Det er en tekst og et budskap som krever en sterk stemme, og det har Bonnet i fullt monn. Musikken er med på å underbygge teksten på en fortreffelig måte:
Endless Summer er musikalsk sett en meget spennende låt. Den begynner orientalsk, og etterhvert får vi en låt med utsøkt dramaturgi. Ikke minst har vi et strykeparti som bidrar sterkt til å gjøre dette til en låt med mye drama. Og det digger jeg!
Foruten låtskriver Caroline Bonnet på vokal består bandet av Dagfin Hjorth Hovin (gitar pluss at han er produsent), Eiliv Sagrusten (trommer), Kristian Wentzel (keyboards), Gert-Rasmus Aanje (gitar, bass, backing vokal) og Tage Lægreid Olsen (bass). Det at det til tider er to bassister merkes ved at musikken får mer tyngde, og det liker jeg!
I Feel the Earth Move er en av mine store favoritter på denne skiva. En fengende låt med et fantastisk driv som jeg bare elsker:
Så har vi låten som egentlig er syretesten på om dette er et album jeg blir begeistra for. Everything You er i en mye roligere takt, og ofte sliter jeg med å få låter som dette under huden. Men her slår Bonnet og bandet til med en meget varm atmosfære som virkelig tar meg, og så er det et aldeles utsøkt kor som også løfter låten til en sterk opplevelse. Her har jeg vært så heldig å finne en liveopptreden fra Herr Nilsen i Oslo, et konsertsted jeg bare må få besøkt neste gang jeg er i Oslo!
In This Place er i utganspunktet litt for neddempa for meg, men den tar igjen det med albumets sterkeste tekst. In this world everybody's certain of things they'd never learn / Ignorance wins over knowledge / You should be concerned går rett inn i det samfunnet vi lever i nå, der mange på nettet er skråsikre på ting de egentlig vet lite eller ingenting om. Et samfunn der mange går for populisters lettvinte løsninger. En tekst til ettertanke dette!
Min aller største favoritt på skiva er Same Old Game. Det er en skikkelig kul låt der Caroline Bonnets sterke stemme igjen kommer fullt til sin rett. Også dette en låt der jeg elsker drivet i musikken.
Dette er et album som virkelig har overraska meg. Det er et sugende driv over de fleste låtene som jeg er ordentlig glad i, og de mer nedpå låtene har også en nerve som tar meg. Og det hadde vært fett å se Bonnie and The Jets live, jeg kan tenke meg at det blir rimelig svett!
Det har blitt noen toppkarakter denne måneden, men november har rett og slett gitt meg mye magisk musikk. Og Bonnie and The Jets er ikke noe unntak!
Jeg omtalte Kikki Danielssons nye album i går og jeg nevnte der at När giftet värkar er noe av det sterkeste jeg har hørt tekstmessig i år. Sannheten er at det er ingen tekst i år som går så gjennom marg og bein som denne her. For at Kikki i mange år slet med alkoholisme er vel kjent. Nå har hun vært rusfri i ti år, men i denne låten her forteller hun rått og ærlig hvordan det var å leve med alkoholen. Du spinner deg frivillig inn i et nett du sitter fast i. Og så lenge giften virker så klarer du ikke å komme ut.
Jeg har i høst gitt ut min debutroman 11:59 - Jeg vil være i livet, der jeg beskriver en skjebne lik Kikki sin. Om en ung kvinne som slår igjennom som artist, men som etterhvert utvikler et stort rusproblem som ikke bare går utover henne, men også hele hennes familie. Mona, fra min bok og Kikki hadde nok hatt mye å snakke om hadde de møttes.
Hver gang jeg hører på denne låten får jeg frysninger, for det er så innmari sterkt beskrevet hvilket helvete en lever i når en er fanget av rusen. Takk Kikki for at du setter ord på det, slik at vi kan forstå.
Kikki Danielsson var for meg et tenåringsidol, slik Debbie Harry var det. En annen musikk, men hun var ung, pen og sang fengende sanger som gikk rett hjem hos meg. Enten det var med bandet Wizex eller solo som hun etterhvert gikk og representerte Sverige to ganger i Eurovision. Sammen med Elisabeth Andreassen i Chips i 1982 og som soloartist i 1985, da hun ble nr. 3 på hjemmebane det året Bobbysocks vant for Norge. Jeg opplevde henne live på en dansegalla i Førdehuset på 2000-tallet og fikk tatt bilde sammen med henne, et bilde jeg ikke har nå.
Det er vel kjent at Kikki har hatt sine utfordringer i livet, spesielt i forhold til alkohol, noe hun slet med i mange år. Når hun nå gir ut et album som 70-åring så er det en personlig skive der hun reflekterer over sine livserfaringer og hun er bunn ærlig. De fleste låtene er fengende, men likevel er musikken av den neddempede sorten, der trekkspillet i mange låter spiller en hovedrolle.
Hun åpner med Nu gör jag som jag vill, temamessig på linje med Wenche Myhre på Når jeg blir 66, men ikke så in your face som Wenche. Litt spesielt at hun avslutter med Jag har levt f'ör lenge, så nu gör jag som jag vill. Uansett så elsker jeg neste låt, Låt aldrig skuggarna slå rot er en meget god livsvisdom som er godt å ta med seg. La ikke skyggene og mørket ta kontroll over deg. Musikalsk er det låten det lukter mest country av på denne skiva, og det liker jeg!
Jeg liker også budskapet i Några steg på botten. Skal du klare å sette pris på livet bør du helst hatt en runde på bunnen, og erfart hvor trasig det kan være. Det tror jeg alle vi som har kjent på det mørket kan skrive under på.
Tittellåten Ängel med sorgkant er også en sang med mye god livsfilosofi. En roligere låt, men det passer til denne teksten:
Den sterkeste sangen på skiva er utvilsomt Så länge giftet verkar. Der er Kikki åpen om hvordan det er å leve med en rusavhengighet. Du spinner et nett rundt deg selv, og til slutt er du fanget i det. Stort bedre kan det ikke sies, og denne teksten er en av de sterkeste jeg har hørt i år. Jeg får en klump i halsen hver gang jeg hører på den.
Avslutningssporet Fem i tolv har Kikki tilegna sin far. Også det en neddempa og nær låt.
På dette albumet møter vi en Kikki Danielsson uten filter. Det føles så ekte og det føles så nært. Mange tilårskomne artister gir ut musikk der de deler av sine livserfaringer og der de gir oss av sin livsvisdom. Men få gjør det så enkelt og så sterkt som Kikki gjør det her. Flere av låtene, spesielt de jeg har posta her river i ryggmargen og jeg kjenner at dette kommer fra hjertet hennes.
De andre låtene er også gode, både musikalsk og tekstmessig. Derfor har jeg blitt ordentlig glad i dette albumet, og for meg er det et av de fineste som er gitt ut i år, på alle måter.
Jeg var i Oslo den 25. juni, da terroren rammet oss igjen. Og denne gangen var den rettet mot skeive og den selvsagte retten til å elske den en vil. Jeg var på Tons of Rock, og jeg bodde hos et av mine barn, som er skeiv og som var frivillig på festivalen. Derfor føltes det hele utrolig nært. Jeg følte det også som et angrep på mitt barn, selv om hen ikke var tilstede der det skjedde. Da jeg kom til Ekebergsletta for siste dag for Tons gjorde det et sterkt inntrykk da Åge Sten Nilsen, midt i Wig Wams sett på Hovedscenen bad om 1 minutts stillhet i forbindelse med tragedien. At over 20000 rockere var fullstendig stille i et minutt var så mektig! Og ordene til Nilsen: "Ingen skal for faen komme og fortelle oss hvem vi skal elske!" brente seg fast i meg.
Derfor er denne sangen med Nils Bech nominert til min Årets sang 2022. Fordi den er fortsatt noe så sjeldent som en skeiv kjærlighetssang. En av flere låter Nils Bech sang inn for at også skeive skulle ha kjærlighetslåter og kjenne seg igjen i. Og for å hegne om den selvsagte retten til å elske den en vil. Den er under press i hele verden, også i Europa. Også i Norge opplever skeive økende hets for at de er den de er, for at de elsker en person av samme kjønn, eller for at det er det samme for de om de elsker en av eget kjønn eller en fra et annet kjønn. Eller om de er ikke-binære, som ungen min.
Derfor er Jeg elsker han så viktig, for at den sprer budskapet om at kjærligheten er for alle, uansett legning.
Fangst er et nytt rockeband som nå er ute med sitt debutalbum. Enn skjønt nytt, de har mange singelutgivelser bak seg ifjor og i år før dette albumslippet. Og ikke alle singlene har fått plass på albumet. Dessuten består bandet av folk med god fartstid innen norsk rock, fra band som Honningbarna, Hvitmalt Gjerde og Death By Unga Bunga.
Og jeg liker det jeg hører, spesielt er første del av albumet knallbra med rock helt etter mitt hjerte. Det er melodiøst, samtidig som det er den kraften og det trøkket som må være tilstede for at det skal være god rock. Ut av det grå er sånn sett et herlig apningsnummer, og ordspillet i tittelen er enkelt, men likevel tøft:
Nye vinger har et streif av kul pop i versene, men det gjør det hele ennå mer spennende. Det viser bare at det er et dyktig band som vet å variere sitt musikalske uttrykk:
Jeg digger åpninga på Uro, den minner ørlite om Hjerteslag, og det er jo musikk som jeg elsker. Mye frustrasjon i teksten, og jeg synes at vokalist Johannes Fjeldstad formidler det på en utsøkt måte.
Hvem kan roe han ned? er en interessant betraktning om hvilke typer vi ser opp til i samfunnet. Kul åpning om det å søle kaffe på seg sjøl som reaksjon på et intervju med en gründer. Liker også snakkepartiet om det å våge å drømme stort.
Evighet er min største favoritt på skiva, også her noen fine popreferanser oppi rocken. En tekst om kjærlighet, og den føles nær og ekte:
Resten av skiva er også bra sjøl om det er et par låter der som jeg føler er litt anonyme og som ikke tar meg helt. Men uansett er dette en solid albumdebut av et band som det skal bli meget spennende å følge framover.
Hvert år har jeg en spilleliste som kalles «Årets sanger
20..» der jeg fortløpende plasserer låter som gjør mer inntrykk enn andre jeg
hører det året. Noen rett og slett fordi de er veldig fine, andre fordi de i tillegg
til god musikk også har et budskap som berører.
Og i år legger jeg mest vekt på låter med et sterkt budskap.
Rett og slett fordi dette er et år de låtene trengs ekstra mye. Et år der vi
har fått krig i Europa gjennom Russlands hensynsløse invasjon av Europa, vi har
hatt terror i Norge som gikk rett på retten til å elske den en vil, vi har sett
rasisme i fri utfoldelse, både fra kjente personer og hvermansen i
kommentarfelt og ellers. Da trenger vi låter som sier fra, låter som er noe mer
enn å underholde. Sanger som får oss til å tenke.
Jeg har (foreløpig) nominert 11 låter. Jeg kommer til å
presentere de i tilfeldig rekkefølge med ujevne mellomrom framover. Jeg har
laget en spilleliste med disse låtene, som jeg kommer til å ha jevnlig på øret i
dagene og ukene som kommer. Dette for å bestemme meg for en rekkefølge. Å
rangere slike låter er egentlig uhørt, for hver av de har enormt viktige
budskap. Men sånn er det nå, og fasiten kommer en gang i romjula. Og selvsagt,
kommer det en låt eller to til innen da som berører meg langt inn i hjerterota
med sitt budskap, så vil jeg ta den eller de med også.
Første nominerte er:
Manizha - Soldier
Manizha er den foreløbig siste artisten som har representert Russland i Eurovision. Og hun skapte nødvendig rabalder i hjemlandet da hun utfordret stereotypiske russiske kjønnsroller med Russian Woman. Det var flere som mente at hun ikke burde representere Russland med en slik sang. Men hun gjorde det, og hennes sceneshow med en backdrop med mange russiske kvinner som sang med på låten gjorde et sterkt inntrykk i 2021.
Manizha kom med sin familie som flyktning fra Tadsjikistan da hun var barn. Hennes forlovede er halvt ukrainer og hun har fra dag 1 ytret sin klare motstand til krigen. Hvordan hun har det nå, om hun er i Russland, eller om hun er i et tryggere land vet jeg ikke. Men det jeg vet er at artister som opponerer mot krigen ikke lenger spilles i russisk TV og radio. Det gjelder også superstjernen Sergeij Lazarev, som to ganger har gitt Russland topplasseringer i Eurovision, og det gjelder det enormt populære bandet Little Big, som skulle ha representert de i pandemiåret 2020, da ESC ble avlyst.
Men uredde Manizha har gitt ut Soldier, der hun utfordrer den jevne soldat om hans deltakelse i denne meningsløse krigen. Låten er ikke på Spotify, så det er kun denne sterke videoen vi har. En video der hun til slutt får med seg soldaten i sin bønn om å stoppe dette meningsløse som ødelegger så mange liv på begge sider, og som setter utallige familier i bunnløs sorg.
Egentlig skrev Manizha låten med bakgrunn i sine opplevelser med borgerkrigen i Tadsjikistan, men så kom altså Russlands invasjon av Ukraina ...
Anna of the North, eller Anna Lotterud som hun egentlig heter må jeg innrømme at jeg har hørt lite på tidligere. Men da en god musikkvenninne anbefalte hennes ferske album lot jeg meg friste, og det angrer jeg definitivt ikke på!
Før jeg går videre, her er åpningslåten Bird Song, som er en perfekt måte å starte dette albumet på:
Å bli møtt med en smektende gitar på starten av et album er for meg et godt tegn, og dette er bare et så behagelig og nydelig åpningsspor. Det er slik pop jeg liker, melodiøst, fengende og med ekte instrumenter. Og det viser seg at det også er gjennomgangsmelodien på dette albumet. det er melodiøst, og låtene har, som denne her, mange spennende lag.
Kjærlighetslåten I Do You er en gladlåt som setter meg i godt humør. Den er fengende til tusen og har et refreng som sitter i hodet. Knallåt rett og slett:
Det er det samme med Nobody, også det en fengende gladlåt der jeg bl. a. er begeistret for koringa som setter en ekstra spiss på den. Og når albumet åpnet med disse tre deilige sangene så var jeg egentlig solgt. Litt moro er det også at disse tre videoene alle åpner likt, med det å våkne opp om morgenen.
Listen er den eneste låten jeg ikke får helt tak på av de 11 sporene, den blir litt stillestående etter min smak. Utover i albumet er det da også noen mer, rolige og ettertenksomme låter, men de setter seg hos meg de også. Og det er godt med den variasjonen, for da får jeg erfare bredden i Annas musikalske uttrykk. Living Life Right er et godt eksempel på det:
De like åpningene på videoene får meg til å lure på om dette er et slags konseptalbum, og da må det være om livet, slik også albumtittelen antyder. Samtidig føler jeg at det ikke er noe jeg trenger å vite, for jeg nyter uansett musikken. Men tanken på at det kan være et konseptalbum gjør at jeg også klarer å se på de 11 låtene som en helhet. Den spennvidden der, det å både se på dette som et album med 11 fine låter, og å se på de som en helhet gjør det egentlig ennå mer spennende. Mulig jeg er helt på viddene her, men det er jo dette som er så magisk med musikk, den kan tolkes i alle mulige retninger, og ingen av de er egentlig feil.
Til slutt tar jeg med Meterorite, som er en fin duett med Gus Dapperton, en artist som er helt ukjent for meg. Men han og Anna har stemmer som går godt sammen og de gjør dette til en perle av en låt:
Noen vil nok si at det er dårlig av meg å ikke oppdage musikken til Anna of the North før nå, og jeg kan gjerne heise hvitt flagg for det. Men bedre sent enn aldri, dette er ihvertfall et bevis på at det er verdt å høre på anbefalinger fra venner jeg vet har en god smak!
Jeg trodde Bergensbandet Hjerteslag var død og begravet etter stridighetene mellom vokalist Robert Eidevik og de fire andre i bandet. Overraskelsen var derfor stor da jeg på lista over nye utgivelser på Spotify ved midnatt sist torsdag kveld oppdaga dette nye albumet. Jeg måtte da orientere meg på nettet, og fant ut at etter en anke fra Eidevik avgjorde Patenstyret i september at begge parter eide navnet Hjerteslag sammen. Etter det annonserte Eidevik at han og hans nye besetning Arve Isdal, Yngve Andersen og Ivar Thormodsæter skulle slippe album i november og legge ut på en liten turné, under navnet Hjerteslag. Her er inkludert to konserter i Trondheim 22. og 23. november, og jeg har sikra meg billett til den første.
For meg var de to albumene Vannmann86 i 2016 og Nattseilereni 2018 skjellsettende. De ble hhv. nr. 4 og nr. 2 på mine albumlister for de to årene, begge da sjølsagt med karakteren 6. Og ekstremt såre og nydelige Det Raymond Sa hadde jeg på 3. plass over Årets sanger i 2018, og best av de norskspråklige.
Med dette som bakteppe var jeg derfor meget spent da jeg begynte å høre på dette albumet. Og det gikk ikke lang tid før jeg kunne trekke et sukk av lettelse. Dette var gode, gamle Hjerteslag med det lydbildet jeg forelsket meg i på de to nevnte albumene. Og Med Robert Eideviks følsomme stemme oppå det jeg vil kalle sjukt fengende og deilig synthrock.
Egentlig skjønte jeg det allerede på åpningssporet. Ringer i vannet er noe av det beste jeg har hørt med Hjerteslag. Og ikke bare er det det lydbildet jeg ble så glad i, det er blitt forbedret. Eidevik har virkelig funnet en gjeng musikere som drar i samme retning, og det er rett og slett en fryd å høre på!
Eidevik har sagt at dette fra hans ståsted er det mest personlige albumet hittil, og det er ikke til å unngå at jeg kan kjenne igjen konflikten med de tidligere bandmedlemmene i noen av tekstene. En konflikt jeg ikke vil ta standpunkt til, for meg er det viktigste om jeg liker musikken jeg hører eller ikke. Samtidig er det Eldeviks fulle frihet å gi uttrykk for sitt ståsted gjennom sin kunst. Noe han da også gjør i noen av låtene. Som Suzanne, som er en låt med flere sider. Den er til en kvinne som heter Suzanne, men åpner med hint om bandkonflikten.
De trodde kanskje de var kvitt meg / Men her kommer eg igjen / Eg e rusket i ditt øye / Han som alltid ska stå fremst. Eidevik tar på en måte tyren ved hornene med slike formuleringer, og jeg synes det er modig gjort. Uten at jeg som sagt skal ta parti i den konflikten, for den inneholder flere virkelighetsoppfatninger, som alle konflikter.
Fuck Sommeren ble min umiddelbare største favoritt på skiva, og var også første singel. Dette er Hjerteslag på sitt aller beste, og jeg simpelthen bare nyter denne låten her.
Det er bare én rolig låt her, Post 5071, og den satt ikke hos meg i starten. Men etter flere lytt er jeg også blitt meget glad i den, og den er blitt en vakker perle av en låt som gir albumet variasjon. Også her kommer Eidevik inn på den nevnte konflikten, bl. a. at de fire andre andre hindret han i å brukte navnet Hjerteslag.
Jeg hadde de fleste av mine 20-år på 80-tallet, synthesizerens store tiår, og jeg var aldri noen stor fan av synth. Men jeg har aldri hørt noen som trakterer synth på en nydeligere måte enn Hjerteslag. Den gir rett og slett låtene en ekstra fet dimensjon, og jeg bare elsker det. Ja, det er den som er med på å gjøre dette bandet helt spesielt i Norge i dag. Hjerteslag har et lydbilde som er deres eget blant norske rockeband, som gjør at de skiller seg ut, og som gjør låtene ekstra fengende.
Som den siste låten kunne jeg valgt hvilken som helst av de seks resterende, men jeg lander på Storms gate. Den har et litt annerledes og særdeles spennende riff.
Robert Eidevik har en følsom stemme som har et litt naivistisk preg. Men som med Ingvild Flottorp, som jeg omtalte for snart en uke siden, så mener jeg det kun positivt. Det fremmer budskapet i tekstene på en måte som gjør at jeg hører ekstra etter hva han ønsker å formidle. Og det gjør at jeg bare gleder meg enda mer til å høre Eldevik og bandet i Trondheim 22. november. Ikke vet jeg om jeg som 59-åring vil skille meg ut aldersmessig i publikum der, men akkurat det bryr meg ikke. Jeg drar dit for å høre et av Norges aller beste band, punktum.
Karakteren gir seg sjøl, dette er noe av det aller beste jeg ha hørt på norsk i år. Og uten at jeg har sjekka hva jeg har gitt alle artister her på bloggen, så hører det med til sjeldenhetene at jeg gir samme artist/band et ekte hattrick med toppkarakterer. Såpass kan jeg si!
Jeg var spent da jeg begynte å lytte på dette 5. studioalbumet til First Aid Kit. Klara og Johanna Söderberg var jo de som sammen med Ida Jenshus fikk meg til å ta et dypdykk i Gram Parsons' musikk, noe jeg er de evig takknemlig for. Og de har da heller aldri lagt skjul på at de henter stor inspirasjon fra Gram og Emmylou Harris. I det hele tatt så er deres insirasjonskilder artister som er mye eldre enn de, og som i mange tilfeller også er døde. Det gjør at muskken deres absolutt kan kalles retro, men når det er sagt, med et moderne tilsnitt.
Og la det være sagt med en gang, jeg virkelig elsker hvordan First Aid Kit framstår på dette albumet. De er på en måte tilbake til det sterke debutalbumet The Lions Roar fra ti år tilbake der de fikk et gjennombrudd så stort at det satte sterke spor hos mange.
Her trøkker de på fra start med herlige Out of My Head, som er dramatisk og fengende. Dessuten, søstrenes sterke stemmer som bærer låten:
Kjærligheten er et gjennomgående tema i mange av låtene, og jeg oppfatter det som at det er de gode sidene ved kjærligheten. Uten at jeg vet noe om deres privatliv virker det som at de begge er på et godt sted på dette viktige området av livet. Det inntrykket får jeg bl. a. ved å lytte til Angel:
På denne vidoen fra årets Glastonburyfestival har de også en bekledning som i stil minner om Gram Parsons berømte Nudie Suit, og som de også har på seg på platas cover. Igjen et tegn på hvor høyt de setter Gram. Og det går også igjen i Wild Horses II. Wild Horses er jo Rolling Stones flørt med countryen, og en låt mange mener de ikke hadde skrevet uten Keith Richards nære vennskap med Gram Parsons. Gram fikk da også tillatelse til å spille den inn først, med The Flying Burrito Brothers. Og at det i teksten nevnes at partneren foretrakk Stones' versjon, mens tekstens jeg-person går for Grams er jo nesten en selvfølge:
Jeg har blitt mer og mer fascinert av bassen som instrument, og derfor blir jeg glad for låter der den spiller en hovedrolle. Som her på Fallen Snow, der jeg rett og slett elsker bassåpningen av låten:
Og så har vi tittellåten Palomino da, som avslutter denne festen av et album. Min største favoritt på skiva, og også en låt med den gode kjærligheten som tema:
Men altså, alle de elleve låtene her er til å bli glad i! Ready to Run med nydelige harmonier og en trompet som igjen hinter til Gram Parsons. En hyllest til en partner som ser på en som den en er, og ikke som en rockestjerne. Turning Onto You med riff som minner om 70-tallets rock. The Last One med strykere som setter en ekstra spiss på låten. Nobody Knows der Klara og Johannas stemmer gir låten en drømmende atmosfære, og der igjen strykerne gjør den ekstra vakker. Lett rocka A Feeling That Never Came og 29 Palms Highway er også nydelige musikalske opplevelser.
Så ja, jeg er lykkelig over at First Aid Kit på en måte er tilbake der de starta sin platekarriere. Mulig jeg overforbruker adjektivene vakkert og nydelig her, men det er de ordene som er mest dekkende for hva jeg føler for musikken på dette albumet. Det er bare så godt å slappe av og synke inn i denne musikken.
Ifjor vår var jeg begeistra for debutalbumet til Ingvild Flottorp fra Åmli i gamle Aust-Agder, Derfor var det med stor forventning jeg begynte å høre på oppfølgeren fem minutter etter at den kom ut på Spotify nå fredag ved midnatt. Og det er et spennende album der vi møter en mer ettertenksom Flottorp musikalsk sett. De rolige, mer neddempa låtene er det flere av, og hun trakterer pianoet mer. Det er tydeligvis et instrument som hun føler seg fortrolig med.
Det merkes på tittelsporet, som kommer tidlig. En litt stillestående låt synes jeg, men på den annen side viser Flottorp seg her som en eminent pianospiller. Og teksten er meget god, om ønsket om å få vite eksakt hva ens partner tenker om en. Lengselen etter å vite alt rundt det.
Flere av låtene sentrerer rundt barndom og tidlige ungdomsår, og er det en rød tråd på dette albumet så er det nettopp dette temaet. Hun kommer inn på det både i rolige og mer livate låter, først i Childhood Years som er en særs fengende låt om å drømme tilbake til sorgløse barneår.
I When We Try er vi framme i tenårene og oppbrudd når en er ferdig på ungdomsskolen. En mer ettertenksom låt der Flottorp igjen viser hvor godt hun behersker pianoet. Dette er en favoritt blant de rolige låtene hos meg:
På debutplata sammenlignet jeg Invild Flottorp med Kate Bush stemmemessig. Fortsatt er det noen likheter, men ikke så mye nå. Likevel har hun en særegen stemme som skiller seg ut, litt naivistisk, og da er det absolutt ment positivt. Det virker som hun nå har funnet sin stil vokalmessig, og jeg synes at det fungerer. Det gir låtene en ekstra spiss.
Men dette er også en artist som liker å variere rent musikalsk, det merkes spesielt på Like a Child, som er det klart mest rocka sporet. Her trøkker hun også mer på vokalmessig, noe som også må til på en låt som dette. Den stikker seg ut, og jeg liker at hun og bandet eksperimenterer litt her:
For the Girls er som tittelen antyder en låt med mye girl power, samtidig som det er en skikkelig gladlåt. Og ja, når en skal vise jenters styrke så er det herlig at det gjøres med så mye humør som her. Jeg elsker både budskap og musikk, derfor er det blitt min største favoritt på skiva. Og Ingvild Flottorps bidrag til min spilleliste over Årets låter 2022:
Og på ei skive der flere låter er sentrert rundt barndom og tenår er selvsagt en vakker sang tilegna våre foreldre den som avslutter det hele. Parents er blitt en liten perle som er en verdig hyllest til de som har ledet oss på veien til de vi er i dag.
Men det er mange flere gode låter på denne skiva som inneholder tretten spor. Som Telling Me Lies som er en vakker duett med Mathias Hammersmark Olsen, en låt med meget godt samspill mellom Flottorp og hennes duettpartner. Amy har en tekst som berører, Flottorp forteller historien om Amy og hennes liv med følelse og innlevelse. Igjen en låt som er blitt til en perle med nydelig gitar og feleakkompagnement.
I begynnelsen av 20-årene er Ingvild Flottorp en meget spennende artist på den frodige norske amerikanahimmelen, eller nordicana som mange kaller denne bølgen av unge, fremadstormende og særs dyktige musikere som har satt Norge på kartet internasjonalt hva denne sjangeren angår. Jeg gleder meg ihvertfall enormt til fortsettelsen, og håper å få se henne og hennes knakende gode band på en scene nær meg snart!
