Gretchen Peters - The Night You Wrote That Song: The Songs of Mickey Newbury

I 2014 kom Paal Flaata ut med albumet "Bless Us All", med ti sanger fra den amerikanske låtskriveren og artisten Mickey Newbury. Nå, seks år senere har Gretchen Peters gjort det samme, og da jeg sammenligna de to albumene gjorde jeg store øyne: Peters har blant sine 12 ikke valgt en eneste av de sangene Flaata gjorde! Enten har hun vært oppmerksom på Flaatas album og har vært bevisst å velge helt andre sanger (noe jeg tror er sannsynlig) eller så har hun helt andre preferanser når det gjelder låtvalg. Uansett, Mickey Newbury har alltid vært Gretchen Peters' største musikalske inspirasjon, begge sjølstendige artister som har ofret Nashvilles kommerisalisme til fordel for musikalsk integritet. John Prine har da også omtalt Newbury som den største låtskriveren vi har hatt.

Der låtene Flaata presenterer er mer av det tunge slaget og prega av en dyp melankoli også musikalsk er Peters i et helt anna musikalsk landskap, mye nærmere country enn det Flaata var. Jeg fikk ingen countryassosiasjoner av hans album, hos Gretchen Peters er countryen dypt tilstede på nesten hver sang. Og hun har gjort et variert album der det er flere av låtene som berører dypt.

Som She Even Woke Me Up To Say Goodbye, en historie om brudd fortalt med stor inderlighet og med en dyp respekt for hun som bryter, hun vekte meg tilmed for å si farvel.

Så over til tittelsporet som er en av de tre låtene som har berørt meg mest, både musikalsk og tekstmessig. Det virker som teksten i starten er inspirert av den amerikanske borgerkrigen, men den gir mange rom for tolkninger. Uansett, kombinert med den enormt vakre musikken blir dette en låt som berører dypt. Steelen gjør dette til en sang med sterk eim av lengsel.

Frisco Depot er om en person som er så fattig at en reise til San Francisco, sjøl om det bare er en dagstur er som en månereise unna. Igjen så gripende vakkert formidla at jeg blir helt varm inni meg:

Og så er det den hjerteskjærende triste San Francisco Mabel Joy, om det unge paret hvis veier skilles og der de ender opp med å forgjeves lete etter hverandre. Ja, det er mye melankoli også i de sangene Gretchen Peters har valgt, men med countrystemninga hun har lagt til, spesielt med steelen så blir det sanger som går rett til hjertet:

Men det er også en livlig sang med på plata. When You Been Gone so Long er musikalsk sett en countrygladlåt, og det er så godt at Peters også har funnet plass til en slik låt. Her får jeg virkelig lyst til å riste løs føttene!

Men når det er sagt, hele skiva består av perler og Gretchen Peters evner å vise meg hvilken stor låtskriver Mickey Newbury var. Jeg har hørt et par av låtene slik han sjøl tolka dem og Peters evner både å ha med magien fra Newbury og samtidig gjøre sangene til sine egne. Den dype respekten hun har for låtmaterialet skinner igjennom og derfor har hun klart å lage et aldeles nydelig album.

Avslutter med åpningssporet The Sailor, som hun har lagd video til:

For de som er inne i Newburys musikk så er resten av sangene som følger: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In), Wish I Was, Leavin' Kentucky, Heaven Help the Child, Saint Cecilia og Three Bells for Stephen. Jeg lover, du vil ikke bli uberørt av å høre på denne plata.

Karakter: 6.