torsdag 21. januar 2016

Krasseville - "Nous Sommes Faux"




Jeg må innrømme at jeg kjenner lite til det franske bandet Krasseville, som debuterte med dette albumet i november ifjor. På avantgardemusic.com leser jeg at de kaller musikken sin for “western suicidal fashionable rock music”. Flere av medlemmene er med i death metalprosjekter, men dette er musikk som er langt fra death metal.

Skal jeg sammenligne de med noen så er det norske Fra Lippo Lippi på 80- og 90-tallet som renner meg i hu. Det hele begynner med en orgelbasert intro, før vi kommer over til "Nihil Time Funeral Process". En vokal som først minner om en radiostemme, før vi får en nærmest knirkende stemme som duver over musikken. Jeg kan fint lite fransk, så teksten får jeg ikke med meg.

Det er mye instrumental her, for vi får så tre melodier uten tekst. Men det er fortsatt meget fengende og jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken. Jeg vil nesten si at det er disse tre instrumentalmelodiene som er skivas høydepunkt. Det er variasjon i musikken, det er spennende harmonier og de forskjellige musikerne får briljere. På "De sangre y Mugre" har vi bl. a. en eggende gitarsolo. 


"Love sucks and hurts" åpner drømmende med et bakgrunnskor som bidrar til at melodien får et litt storslagent preg før den glir over i et roligere parti. Det er nesten som starten er oppgjørets time i et forhold som ikke fungerer lenger og at den mollstemte videreføringa er hvordan en har det etterpå, når kjærligheten en trodde fullt og fast på er over. Også her kommer bakgrunnskoret inn og og forsterker stemninga mot melodiens slutt.

"Tete cruse" er det mer spenst over og med noen rocktendenser. En melodi du kan lene deg tilbake og drømme til.

"In Krasseville everything's fine" er veldig spesiell. Begynner med lyden av et eller annet apparat, et strømaggregat er det jeg mest tenker på. Så en stemme som kommer med en monolog akkompagnert av en enkel gitar. Siden jeg ikke forstår teksten så blir denne litt intetsigende for meg, den avsluttes med sirener og en kakofoni av stemmer i en hall før vi får en ny monolog innmot slutten.

Tittelkuttet "Nous sommes feux" er en fin liten sak med vokal som svever delikat over musikken før den blir en tanke heftig uten at det virker enerverende.. Så glir albumet over i en outro der saksofon og så et bakgrunnskor får hovedrollene og en orgelpreget avslutning.

Bonussporet "K.G.B." kunne med fordel vært utelatt, men det forhindrer ikke at Krasseville for meg er et hyggelig bekjentskap som jeg trygt kan anbefale. Det er behagelig musikk som gir meg innvendig ro og det skal bli spennende å følge Krasseville framover.

torsdag 7. januar 2016

Unnskyld Roy, Ida, Åshild og a-ha!

På den første torsdagen i 2016 er det vel på tide å ønske et Godt Nytt Musikkår! Men jeg dveler ennå litt ved året som var, for det er noen artister jeg har dårlig samvittighet overfor hva angår lista over 2015's beste album for min del.

Når det gjelder Ida Jenshus og a-ha var de tiltenkt en plass på lista, men så kom jeg i store problemer når El Cuero og Marius Danielsen kom inn fra venstre. Dermed havna de utenfor lista, noe som ikke var helt meninga, ihvertfall ikke hva Ida angår. Når det gjelder Roy Lønhøiden og Åshild Mundal så var det glemselens slør som har mesteparten av skylda. Platene kom tidlig på året og det var så mye nytt som kom etter det at de på utilgivelig vis havna i bakleksa. Dessuten var jeg i førsten litt skuffa over Lønhøidens album, men når jeg nå har hørt på det flere ganger så vokser det og vokser det og det er også utilgivelig at den ikke er med.

Derfor må jeg ofre disse artistene og deres 2015-album noen ord.

Ida Jenshus - "Starting Over Again"



Ida har vært en stor favoritt hos meg siden hun slo gjennom med seier i NRK og Tore Strømøys engangsforeteelse "Lyden av lørdag" i 2006. Hun ble fort sett på som Norges nye countrydronning og vant Spellemann for sine to første album, begge helstøpt og god country. Countryspellemann ble det også på album nr. 3, "Someone to Love" sjøl om hun der bevega seg vekk fra ren country. Ifjor var hun nominert som popsolist for den esperimentelle EP-en "Let it Go" mens hun i år igjen er nominert i countryklassen for "Starting Over Again", et album med bare 6 spor. Med et unntak spor på drøye 5 minutter eller mer. Og jeg vil si at en skal legge mye godvilje til for å si at dette er country. Skiva fortjener en nominasjon, men ikke i countryklassen. Da burde heller The Northern Belle vært nominert for sitt utsøkte debutalbum.

Ida er modig på denne skiva, og hun viser i gjerning og utførelse det hun sjøl har sagt i intervjuer at det ikke er sjangre hun er opptatt av. Det som er viktig for henne er å lage god musikk som hun kan stå inne for, og å utvikle seg som artist, låtskriver og musiker. Og det gjør hun på dette albumet. Det er modig, ettertenksom musikk med dvelende tekster. Det er et introvert preg over musikken, den er svevende og drømmende.

Det er solid og som sagt verdig en Spelemannominasjon, men kanskje ikke i countryklassen.

Ikke noen YouTubevideo fra dette albumet, men her kan du lytte på Spotify: https://open.spotify.com/album/6LUqPUVE11KYLSrBKLhLez


a-ha: "Cast In Steel"




Ikke overraskende at a-ha gjorde comeback og jeg synes de til tider gjør det med stil (!) på "Cast In Steel". De 6-7 første sporene er nemlig eminent popmusikk av ypperste klasse. Så synes jeg at de resterende sangene glir litt mer over i hverandre, blir noe anonyme. Jeg kan derfor for en gangs skyld si meg rimelig enig i VG's anmeldelse.

Og derfor er den dårlige samvittigheta litt mindre når det gjelder a-ha enn hva angår Ida Jenshus. "Forest Fire" er en favoritt hos meg:



Roy Lønhøiden - "Du Spør Meg Om Sannhet"


Roy Lønhøiden er kanskje Norges mest undervurderte singer/songwriter, og samtidig en av våre aller ypperste artister innen folk/americana. I mine, og en del andres ører, har vi ingen bedre tekstforfatter. Han leverer musikk og tekster med en sjel få andre gjør her på berget. Han er det nærmeste vi kommer en Townes Van Zandt, både i musikalsk uttrykk og i tekstmessig uttrykk. Og Roy legger heller ikke skjul på at Townes er en stor inspirasjonskilde. Han nevner da også legenden i "Sånn Ble Dagene Korte": "Så synger Townes på radioen - Living on the road again". "Sjumilsko" er forøvrig en norsk versjon av Townes' "Flyin' Shoes".

Jeg syntes i førsten at denne plata var i treigeste laget, det var nok grunnen til at jeg glemte Roy da jeg satte opp lista mi. Men dess mer jeg hører på den dess mer får jeg ørene opp for at dette er et nytt perlealbum fra Lønhøiden. Og videoen til "I Øyet Av Stormen" er enkel, men sterk, den sier veldig mye:


Roy har spilt inn plata i Texas, der han tidligere har bodd og der han har henta sin inspirasjon fra. Det er mye realisme i tekstene, det er mye som er mollstemt, men det framføres med en slik inderlighet og en slik kjærlighet til materialet at jeg som egentlig ikke liker alt for mange trauste sanger på ei skive etterhvert blir overvunnet. Finnskogens store sønn fortjener så inderlig en Spellemann og han er nominert i countryklassen for denne skiva i år. Måtte han vinne sier jeg bare!

Dagsavisens anmeldelse.

Dagbladets anmeldelse.

Albumet på Spotify: https://open.spotify.com/album/7h0vFB1hmbvseZ64LEwND4


Åshild Mundal - "Hotell"



Sognejenta Åshild Mundal, nærmere bestemt fra Hafslo i Luster ga i februar ut sitt andre album, "Hotell". Også denne gang produsert av Jostein Ansnes, som også medvirker på musikersida på albumet. Forøvrig ektemannen til Liverpools norske og offisielle klubbforfatter Ragnhild Lund Ansnes. Og en liten digresjon, 12. februar 2015, da Ragnhild Lund Ansnes var i Førde og snakka om fotball og litteratur sammen med Arild Stavrum hadde Åshild Mundal konsert i Førdehuset sammen med Jostein Ansnes. Jeg måtte velge og valgte kona, som sa at denne "kollisjonen" gjorde at hun fikk et ekstra stevnemøte med sin mann i Førde:)

Over til musikken: Det er sjelden å høre sanger framført på bredt sognemaol, og da mener jeg bredt. Eneste sammenligninga er Olav Stedje, men han synger ikke så bredt. Noe Åshild også viser i sin versjon av "Vi Vandrar Saman" eller "Vandra Saman" som hun kaller den. Resten av sangene har Mundal skrevet selv, litt sammen med  Ansnes. Mundal viser at hun har vokst som artist siden den gode debuten "Fritt Fall". Dette er god og behagelig visepop, men der tekstene krever en del av deg som lytter. Ta tittellåta "Hotell" f, eks. Jeg skjønte først ikke tittelen, og hva ordet "Hotell" hadde å gjøre i denne teksten:


Men når Åshild forklarer det skjønner jeg med ett hva som er meninga og teksten får da en dypere mening: "Hotellet er et bilde på hjertet som inneholder hvert sitt lille rom til de man er glad i og som betyr, eller har betydd noe, i livet vårt."

Rett og slett en skam at jeg ikke hadde med denne skiva på lista mi, men sånn er det bare desverre. Plata er forøvrig spilt inn i Trondheim og Liverpool, kanskje ikke så rart med produsent Ansnes' forballpreferanser. Men så er også Liverpool en musikkby av rang. Den fikk 5 på terningen da den var under lupen i "Norsk på norsk" i NRK P1.

https://open.spotify.com/album/6zaPKvyCyHEnq7TNLtnMHQ

Lærdommen min for i år er at jeg noterer ned hver eneste nye skive jeg liker og har den lista foran meg når musikkåret 2016 skal oppsummeres!