Tidemann & Gud - Massemennesket

Trioen som kaller seg Tidemann & Gud er fra Trondheim og spiller punk med islett av metal. De debuterte i 2020 med albumet Kjellermennesket som tok for seg de mørke sidene ved menneskesinnet. Denne oppfølgeren skal iflg. presseskrivet utforske hvorfor mennesker går i flokk. Trioen består av Jørgen Assar Mortensen (gitar/vokal), Axel Tidemann(trommer/koring) og Tommy Mangerud (bass/koring).

Skiva åpner med Gud er død, og at det er vi mennesker som har tatt livet av han. Men ikke bare det, ens far og ens mor er også død, slik at det er ingen igjen til å lede en eller til å trøste en.

Som en skjønner er dette hardtslående musikk, til like hardtslående tekster. Verdens beste land utfordrer myten om at landet vårt er det beste på kloden ved at det stadig klages på at noen må gjøre noe. Men hva som må gjøres, og hvem som skal gjøre det vet ingen.

Tittellåten Massemennesket låner elementer fra metal, og tekstmessig er dette mennesket som er en del av massen temmelig desillusjonert. Det er lite som nytter og en når ikke fram med sine meninger og ønsker for livet er gjennomgangsmelodien. Dette er en av albumets beste låter, med et heftig refreng som sitter godt i hodet.

Fluenes konge får meg til å tenke på den smått skrekkelige romanen Fluenes herre av William Golding, og teksten kretser rundt sentral tematikk fra den boka, bl. a. om at enhver i gitte situasjoner kan bli en uhyrlig leder.

Det er et driv og en energi i musikken her som jeg virkelig liker og det får jeg også i Mer av det samme, om vanedyret i oss som ikke vil ha forandring, men kjøre det samme løpet som en alltid har gjort.

Med låttitler som Tragedie, Slave, Hælvete og Narkoman skjønner en at det ikke er spesielt lystelige tema som tas opp, men så skal heller ikke tekstene i punken være av det lystelige slaget. Det skal være om de mørke og triste sidene ved livet, og det er mye aggresjon som skal ut. Det synes jeg Tidemann & Gud mestrer til fulle her. De peker på mye som er galt i samfunnet vårt, og de får ut de negative følelsene det skaper på en forteffelig måte gjennom sin hardtslående musikk.

Men skiva avsluttes med Happy ending, og det som gjør tilværelsen litt bra er å gå til en psykolog som er offensiv i forhold til å redde liv. Konklusjonen blir at det er digg å gå til psykolog. Mulig det ligger en del ironi her, men kanskje også et bitte lite håp om at en som en av massen likevel kan få et litt bedre liv.

Uansett, dette er et album som setter spor i meg som lytter. Det er en samling låter som får meg til å våkne og tenke over min egen plass som enkeltmenneske i dette samfunnet vi lever i som vi kaller Norge, eller Orkanger, eller Smøla, eller Utsira, kort sagt alle lokalsamfunnene som til sammen blir landet vårt.

Karakter: 5,5/6.

Mistra - Waltz Of Death

 

Benedicte Adrian og Anders Odden gikk ikke videre fra sin delfinale i MGP sist lørdag til tross for min stemme, men som de sa under sending så ruller Mistratoget uansett videre. Det viser de til fulle med dette albumet som de ga ut før helga. Et samarbeid som ved første øyekast virker overraskende, men som egentlig ikke er det. Benedicte Adrian er samme årgang som meg, og jeg har hatt sansen for henne som artist helt siden hun som 16-åring slo igjennom sammen med Ingrid Bjørnov i Dollie. Gjennom Witch Witch-prosjektet viste Adrian at hun mestrer rockesjangeren til fulle, og hun har en stemme som er som skapt for heavy metal. Og her slår hun seg altså sammen med en av svartmetallens pionerer her til lands, Anders Odden.

De framførte da også tittel- og åpningssporet Waltz Of Death på en mektig måte, og det var synd at det ikke ble finaleplass. Men som sagt, dette prosjektet lever uansett videre.

En av de mektigste låtene her er Future Past med en aldeles nydelig koring fra Adrians side. Det gjør at låten i de partiene får en nærmest sakral atmosfære som gir den ekstra dybde sammen med de mørke vokalbidragene til Odden.

Dette er et album der låtene har mange fasetter, som Last Man Alive som starter akustisk, men som etterhvert får en suggererende musikk som parret med Adrians vokal gjør den til en stor opplevelse for meg.

Det litt sakrale får vi også helt i starten av Where the Angels Fall med en verselinje på latin, før det harde og mørke slår inn for fullt. Det er også en mørk tekst, så at musikken er spesielt hardtslående her er som det skal være.

Til slutt tar jeg med The Shadows Sing, der også her de første sekundene er akustiske før musikken i all sin storslagenhet slår inn. Jeg synes dette grepet er vellykket, da får man en kontrast mellom det lyse og det mørke, noe som er rimelig virkningsfullt på et album som dette. I løpet av låten får vi denne vekslinga flere ganger, og jeg merker at jeg liker det.

Dette er de fem låtene jeg setter mest pris på her, men jeg må ile til og si at de andre ikke ligger langt etter. Det er et album med et mektig preg, og Benedicte Adrian og Anders Odden lykkes med det flere andre store metalband med kvinnelige vokalister klarer, nemlig å skape en kul og kontrastfylt "skjønnheten og udyret"-atmosfære over musikken. Hos meg går det ihvertfall rett hjem, og jeg gleder meg til mer musikk fra denne spennende duoen.

Karakter: 5/6.

Best i motlys - Dagslyset venter

Best i motlys er et meget spennende prosjekt som kombinerer musikk og poesi. Trond Granlund og Johan Berggren er musikerne, Bjørn Sundquist leser det meste av poesien og Yngve Kveine har skrevet tekstene. Til sammen har det blitt ei varm og nær plate på litt over en time som jeg nå i helga har trykket til mitt bryst. Vekslinga mellom sang og poesi gjør dette til et uvanlig album, et album jeg ikke visste at jeg trengte. 

Dette er en gjeng som observerer, og det er selve livet med alle dets bølgedaler som observeres. I åpningslåten Mitt Oslo går Trond Granlund rundt i Oslo og observerer livet og stemningen mens han tenker tilbake på gode opplevelser fra barndom og voksenliv som hans kjære Oslo har gitt han. Dette er rett ut vakkert og er inne på spillelista Årets låter 2024 som på slutten av året skal danne grunnlaget for min kåring av de beste nye låtene i år.

Når Bjørn Sundquist leser, da må man lytte. Denne uforlignelige og litt stramme skuespilleren har en glød og underfundighet i sin stemme som jeg husker. Lenge etter at plata er spilt ferdig surrer hans stemme rundt i hodet mitt. Her har jeg valgt sterke Tapte dikt, om poeten som ikke klarer å dikte mer. 

Johan Berggren har jeg omtalt flere ganger før på denne bloggen, visekunstneren fra Kongsvingertraktene som er en slags amerikanaens Stein Torleif Bjella. Han er så flink til å få fram følelsene og tankene til hverdagsmenneskene. Så også i En morgenstund så blå: Når du ikke veikrysset av søvn før midnatt er det gjort er et lyrisk mesterverk av en setning, og det er bare så fantastisk å komme på en setning som det!

Så godt er Trond Granlund på sitt beste når han beskriver den store gleden det er å ha et annet menneske nært og godt inntil seg. Musikalsk er det slentrende country med deilige harmonier som jeg elsker.

Et dikt som er helt herlig er det som avslutter hele skiva, Begravelsesagenten, som Bjørn Sundquist leser uten musikk til. En begrarvelsesagents betraktninger rundt sitt yrke og sin rolle der han forteller om presten som sier at han gjør et helvete for hen, og der han kommer fram til at de eneste han konkurrerer med er pornoindustrien og Norsk Tipping. Fornøyelig om noe som møter oss alle etter at vi har gått ut av tiden.

Vekk er også et sterkt dikt, så godt lest av Sundquist og med ettertenksom musikk til, der en lengtende steel er en av komponentene. I Strafferunder i september lekes det med bluesen, og her er det Yngve Kveine som leser og Johan Berggren som synger:

Tilsammen 16 spor er det, og jeg har ikke opplevd ei sånn skive før der en veksler mellom musikk og poesi på denne måten, eller rettere forener poesi og musikk. Det er vakkert, det er til ettertanke og når den drøye timen er over skjønner jeg at jeg har hørt noe rimelig unikt. Jeg håper derfor så mange som mulig tar seg tid til å dykke ned i denne skiva, ta en pust i bakken og ta den innover seg. Du vil ikke angre!

Karakter: 6/6.

MGP 2024 - Delfinale 3

Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Det gikk også etter oppskrifta i den andre delfinalen med Gåte, Anne & Dag Erik og Super Rob & Erika til finale, skjønt jeg ville heller hatt Farida der enn sistnevnte. Gåte gjorde kraftige klyv på oddsen og har pr. nå en vinnersjanse på over 50%. Men det er prematurt å snakke om at det blir seier for de, det er jo fortsatt seks artister som ikke har fått vist fram låtene på skermen ennå. Det skjer nå på lørdag, og her er mine tanker om de.

Vidar Villa - MER

Dette er en glad og jovial humørpille av en låt. Den pretender da heller ikke mer enn å være det, og for meg er dette den humørpillen jeg må ha minst én av i hvert MGP. Og jeg ser ikke bort fra at det er mange nok som lar seg sjarmere såpass at Vidar Villa kan ta med ferga si til Trondheim om en uke.

Karakter: 4/6. Plassering: 10.

Mistra - Waltz of Death

Endelig gjør Benedicte Adrian metal, noe stemmen hennes er som skapt til. I Mistra går hun sammen med Anders Odden, bl. a. kjent fra bandet Cadaver og de har laget en metalballade som sitter som støpt for meg. Her er det drama med en litt mørk atmosfære, slik det ofte skal være i metal. For meg holder det i lange baner, og jeg håper derfor å se de i Trondheim neste lørdag. 

Karakter: 5,5/6. Plassering: 3.

Thomas Jenssen - Take Me To Heaven

Fire av seks låter som til nå er finaleklare har trønderinnslag på artistsida, og Thomas Jenssen fra Levanger ønsker å bli den femte. Det tviler jeg på at han får til. Sjøl om dette er en fengende låt går den inn det ene øret og ut det andre og blir fort glemt. Faktisk er det en låt det er lett å bli likegyldig til, og det er det verste som kan skje en MGP-låt.  

Karakter: 3,5/6. Plassering: 14.

Annprincess - Save Me

Denne låten har dessverre sunket litt for meg fra første lytt. Jeg likte den veldig godt da og hadde den opprinnelig på 7. plass av de 18 i årets felt. Men etterhvert fikk jeg mer og mer følelsen av å høre en standard fengende poplåt, og jeg merker at den ikke engasjerer meg så mye som den opprinnelig gjorde. Men for all del, det er en godt laget låt, derfor karakteren.

Karakter: 4/6. Plassering: 11. 

MIIA - Green Lights

Der Annprincess har sunket har MIIA steget. Til å begynne med syntes jeg ikke denne låten gjorde noe særlig vesen av seg, men med flere lytt har jeg oppdaget at den har flere kvaliteter. Det som begynner rolig blir etterhvert en rimelig fengende låt med en kul oppbygning. MIIA synger bra og bærer låten godt. Såpass at dette bør være en grei finaleplass. 

Karakter: 4,5/6. Plassering: 7.

KEiiNO - Damdiggida

I 2019 var jeg helhjerta med på KEiiNO-toget og de gjorde nasjonen stolt med å vinne seerstemmene i Eurovisionfinalen med Spirit in the Sky. Monument to år senere var ikke langt unna å være like god, men etter at Jorn var slått ut var det TIX som berørte meg mest og som jeg gikk for i Gullfinalen. I år synes jeg dessverre at KEiiNO tar flere steg ned. Alexandra Rotans vokal er på mange måter det som berger låten, men refrenget synes jeg er noe av det svakeste i MGP i år. Det blir på nivå med de to festlåtene (Mathilde SPZ og Super Rob/Erika Norwich). Og dessverre, det holder ikke hos meg. 

Karakter: 3/6. Plassering: 16.

Uansett er KEiiNO bankers til finalen, og det tror jeg MIIA er så godt som også. Men denne gangen tror jeg vi  får et brudd i mønsteret fra de to første delfinalene, og at en av de tre første kaprer finaleplassen. Jeg tror det blir Vidar Villa, skrur han godt nok på sjarmen bør han klare å komme seg til Trondheim Spektrum. Men jeg håper at Adrian/Odden gjør et av mine tips til skamme!

Sunshine Reverberation - What Is Real?

Sunshine Reverberation er et spennende rockeband fra Tromsø som er ute med sin tredje fullengder nå i januar. Bandet består av Karl Erik Djupnes (vokal, gitar), Erik Sigurd Jorung (gitar), Roger Tunheim Jakobsen (trommer) og Jon-André Dalbakk (bass). De beskriver musikken sin som psychrock, noe som er et nytt begrep for en glad amatør som meg, så da er det kjekt at begrepet garasjerock også brukes. Det har jeg nemlig et forhold til. Jeg forholder meg uansett til musikken jeg hører, og jeg kan ihvertfall konstatere at dette er et band som har sitt eget, særegne lydbilde. Og etter noen lytt, der jeg i starten var småskeptisk til enkelte av låtene er det nå blitt et album som jeg omfavner og som jeg liker godt å høre på.

Jeg synes at musikken har et fint driv, og en låt jeg vil framheve er The Monarch, der jeg i teksten legger merke til setninga I was born only to die. En rimelig deterministisk setning som inngir lite håp, men musikken derimot er stilig, spesielt gitarspillet. 

Ants er også en låt det svinger av, og med en giar i starten som gir meg ørlite country/amerikana-vibber. Også her må jeg berømme gitarhåndteringen, spesiell og kult å høre på.

En ting jeg legger merke til er at det på enkelte av låtene er lange instrumentalparti. Bare instrumental blir lett monotont for meg, men lange instrumentale parti i låter derimot har jeg ikke noe imot. Det synes jeg er spennende da det gir hvert enkelt bandmedlem store muligheter til å skinne ekstra, og det lykkes dette bandet med.

An Android er en interessant tittel for meg som er dedikert til Android hva smarttelefoner angår. Og dette er en 5-minutters sak der hovedvekten er på det instrumentale. Her er det et skikkelig godt driv som jeg setter stor pris på, og som gjør det vanskelig å sitte stille. Og jeg merker meg at bassen er framtredende i enkelte mellomspill. For en som er blitt glad i bassens betydning for god rockemusikk er det kjekt å høre. Og for ikke å glemme trommene, der gjør Roger Tunheim Jakobsen en aldeles glimrende jobb!

Siste låt jeg tar med er Crawling, en låt som også har mange interessante elementer i seg.

Jeg må innrømme at jeg i min lytting ikke har lagt så innmari vekt på tekstene, borsett fra det jeg nevnte fra The Monarch. Basert på albumtittelen, som stiller et evigvarende filosofisk og eksistensielt spørsmål burde jeg nok gått dypere inn i den materien. Men det er ikke enkelt når det er så mye spennede og variert musikk å ta inn over seg. For her viser Sunshine Reverberation at de har veldig mye å fare med med sitt helt distinkte lydbilde. Noe som har gjort dette til en spennende lytteropplevelse!

Karakter: 5,5/6.

MGP 2024: Delfinale 2

 

Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Delfinale 1 ga et etterhvert forventet utfall. Jeg var noe usikker på Gothminister, men han leverte et show til perfeksjon og levnet ingen tvil. Nå har vi kommet til den midterste av tre delfinaler, og den som jeg synes er den beste, og kanskje mest uforutsigbare i forhold til at de aller fleste låtene har potensial for å komme til finalen om drøye to uker. Jeg presenterer låtene i den rekkefølgen de skal bli framført på lørdag.

Farida - Heartache

Da Farida debuterte i MGP med Dangerous for to år siden var det en ballade som var i tyngste laget for meg. Jeg ble derfor positivt overrasket over denne låten her, som er fyrrig, livlig, livsglad og fengende. En låt som jeg er blitt skikkelig glad i, og som jeg mer enn gjerne ser i finalen. Velfortjent inn i min Topp 6.

Karakter: 5/6. Plassering: 6.

Mileo - You're Mine

Med australsk far og norsk mor er Mileo den mest ukjente i årets MGP, men jeg synes det er skikkelig kult at han stiller i Norge. Sangen er fengende og fin, om enn med en noe spooky tekst. Mulig den er ment ironisk og derfor ikke skal tas bokstavelig, jeg regner faktisk med det. Dette er også en låt som jeg ikke hadde tatt på vei for om den havnet i finalen.

Karakter: 4,5/6. Plassering: 7.

Eli Kristin - Touch of Venus

At operastjernen Eli Kristin Hanssveen stiller i MGP synes jeg er skikkelig kult, for når en fra opera har som drøm å være med i MGP viser det at dette er en institusjon som står sterkt. Så skulle jeg ønske at hun hadde en sterkere låt. Dette blir mye James Bondaktig for meg, og i dette feltet her tror jeg en låt som dette vil ha problemer med å ta seg til finalen. Men en ting er sikkert, vokalmessig er Eli Kristin i en egen liga, og uansett kommer hun til å levere til terningkast 6 på lørdag.

Karakter: 4/6. Plassering: 12.

Erika Norwich & Super Rob - My Al

Denne låten sliter jeg med. Sist plasserte jeg Fredrik Halland sist av alle 18 med 3 poeng. Jo mer jeg hører på denne her jo mer føler jeg at karakteren burde vært på 2-tallet, for slike låter som dette kan jeg styre min begeistring for. Den er fengende, og det trekker sjølsagt godt opp, men alt det andre med den synes jeg er vel billig. Og med Subwoolfer friskt i minne synes jeg vi har hatt vår dose med maskeartister. Men jeg må gi låten og artistene kred for at de treffer en tidsånd, og for at sjølve budskapet i teksten, spesielt det Rob kommer med er et stort pluss. De fleste anser denne som bankers til finalen, vi får se på lørdag.

Karakter: 3/6. Plassering: 17.

Anne Fagermo & Dag Øystein Oksvold - Just Tenderly of Me

Denne countryperlen, utgitt i oktober, var den låten som tok meg mest på senga under låtslippet. Dette er rett og slett den nydeligste countrylåten som noengang har vært med i MGP, dette er bare så vakkert. Kvalitet, pur klasse, og en låt som går rett til hjertet. Låten er inspirert av et dikt fra 1860 av amerikanske Emily Dickinson, This is my letter to the world der låttittelen er henta fra. Det møter da kritikken internasjonalt på at dette er en tittel som grammatikalsk ikke holder vann. Når man skriver dikt har man større kunstneriske friheter, og da må tittelen være grei. Men altså, dette er så nydelig at jeg rett og slett blir lei meg over at jeg bare har én stemme til rådighet ...

Karakter: 6/6. Plassering: 2.

Gåte - Ulveham

For her kommer grunnen til at jeg skulle hatt minst én stemme til på lørdag. At Gåte stiller i MGP hadde jeg trodd bare i mine aller våteste drømmer. Men den nye regelen om at alle låter utgitt etter 01.09. er aktuelle gjorde at Gåte for første gang vurderte MGP. For de hadde nye låter og en EP på beddingen, der de fikk testet ut låtene på turné i høst. Opprinnelige Ulveham på 5:46 er kuttet ned til 3:00, likevel har vi en helt formidabel låt som sammen med Margaret Bergers Oblivion er de som kan gi oss seier i Malmö. Berger hvis Europa vil ha pop, Gåte hvis Europa vil ha det spektakulære og trolske og ekte norske som Gåte kommer med her. Jeg blir sugd inn i denne musikken, det er så mektig og jeg har ståltro på at dette er noe som både juryer og seere vil stemme på. Gåte blir sammenligna med ukrainske Shum som kom på en sterk 5. plass i 2021, og som fikk solid betalt hos både jury og seere, mest hos seerne, det skal sies. Dessuten 3/4 av ESC Norges panel er ikke i tvil om at dette er låten vi må sende i år, fjerdemann vil se an hvordan det funker live. Jeg har også sett Gåte live, sjølsagt på Romsdalsmuseet i Molde, og de er magiske på scenen. Så min konklusjon er krystallklar: Send Gåte til Eurovision!

Karakter: 6/6. Plassering: 1.

Denne gangen sammenfaller det jeg håper og tror. Gåte kan jeg ikke tenke meg annet enn at er bankers, og jeg skal hjelpe de på veien. Jeg tror Anne & Dag Erik tar en finaleplass fordi countryen står sterkt i Norge, og jeg vet at det mobiliseres sterkt nå for å hanke inn stemmer til denne låten. Og så tipper jeg også at Farida tar den tredje billetten framfor snuten på Mileo fordi hun er mer kjent. Erika & Super Rob tror jeg faller igjennom sjøl om de treffer en viss tidsånd. Kanskje er det mer håp enn realisme i det tipset, men jeg legger hodet på blokka og lar det stå til.

Haakon Ellingsen - Every Day The Weather's Changing

 

Haakon Ellingsen er en rutinert kar som nå på nyåret har kommet med sitt ellevte studioalbum. Han har bl. a. spilt sammen med Lars Lillo-Stenberg i The Last James (1992-99) og har vært med på flere andre bandprosjekt. Han er produktiv og har med unntak av 2019 utgitt et album i året siden 2017. Men det er først nå at jeg har blitt oppmerksom på Ellingsen og hans musikk.

Det jeg får servert er litt drømmende pop, noen vil kanskje kalle det psykedelisk istedet. Uansett så er det organisk og med ekte instrumenter, noe som jeg som lytter setter stor pris på. Det åpner med akustiske Oh Butterfly før Rusty Morning gir oss setninga fra albumtittelen.

Fields of Heather kom ut på singel før jul, og er en nydelig og fengende låt som er blitt min største favoritt på skiva. En av de låtene der Ellingsen får fram en drømmende vokal som jeg liker.

Something So Great har en lengtende atmosfære, og lengselen er retta mot en persom som ikke er en del av ens liv lenger. Life is so cruel, nothing seems to last er en setning som godt beskriver følelsene i denne låten. Jeg liker også harmoniene fra nydelig trakterte strengeinstrumenter.

The Melody er en fin liten hyllest til melodien, eller låten som tar knekken på det dårlige humøret, eller som gjør at en kommer seg over et brudd. 

Sjøl om Ridiculing Me er riktig så trivelig musikalsk er det en trist tekst om en som blir ydmyket og latterliggjort i et forhold. 

Jevnt over så er Haakon Ellingsen og hans musikk et trivelig bekjentskap. Noen av låtene er litt lavmælte, men jeg liker godt stemninga på denne plata. Det er avslappende, og kjekt og høre på rett og slett. Med den fine følsomheten Ellingsen har i sin vokal klarer han å få framheva stemningene i låtene, og det er en egenskap jeg som lytter setter stor pris på.

Men det jeg tenkte på ved flere av sangene var hvordan de ville hørt ut på norsk. Det er flere sanger her som jeg føler hadde gjort seg på morsmålet. Jeg tror at det hadde gjort sangene ennå mer stemningsfulle, men har sjølsagt respekt for at Ellingsen føler seg mer komfortabel med engelsk. 

Karakter: 4,5/6.

MGP 2024: Delfinale 1

 

Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Endelig kan jeg ønske et riktig Godt Nytt Musikkår 2024! Ingen album av betydning har kommet til nå i år, så jeg går derfor rett på årets MGP, som starter med første delfinale nå på lørdag. Og la det være sagt først som sist, dette er etter min smak den beste MGP-årgangen på noen år, og ihvertfall den beste under Stig Karlsens ledelse. Han er blitt skikkelig varm i trøya nå, og har i år henta inn enkelte artister, ihvertfall en, som jeg aldri hadde trodd ville stå på en MGP-scene. Det borger for tre kanongode delfinaler der tre av seks låter i hver skal sette hverandre stevne i den store finalen i Trondheim Spektrum 3. februar. Der har jeg sjølsagt billett, og denne gangen har jeg ordna meg rom på sjølveste MGP-hotellet den helga. At jeg gleder meg veldig er bare fornavnet.

Ellers er sesongen vel i gang ute i Europa, Frankrike, Tsjekkia og Albania har allerede sine låter klare og hver dag renner det inn nye låter som skal delta i de nasjonale utvelgelsene rundt om. Litt ymse kvalitet her og der, men jevnt over er det mange gode låter. Men bare én har gitt meg WOW-følelsen hittil, og den kommer jeg tilbake til ved en senere anledning.

Jeg presenterer låtene i den rekkefølgen de skal opptre på lørdag, jeg gir karakter, og jeg gir hver låt en plassering. Fra 1 - 18 altså. OK, da kör vi:

Mathilde SPZ, Chris Archer, Slam Dunk - Woman Show

Vi har en ny ansvarlig for sceneshowene i år i Mona Berntsen, og henne stilles det store forventninger til etter at det har vært litt traurig på den fronten de siste årene. Og her får hun anledning til å vise hva hun står for fra start når vi åpner med en skikkelig partylåt som innbyr til fest og fyrverkeri. Slike låter er jeg vanligvis ikke så fan av i MGP, og de får gjerne ille medfart av juryene, som i år teller 40% i MGP-finalen. Men denne her er ikke så gæærn egentlig, jeg liker spesielt godt det som synges på norsk her, det sitter klistra i hodet. Med kun seerstemmer i delfinalene ser jeg ikke bort fra at denne tar seg til Trondheim.

Karakter: 3,5/6. Plassering: 15.

Fredrik Halland - Stranded

Bergenseren Fredrik Halland har vendt nesen hjemover etter ti år i Los Angeles der han har jobbet med mange store navn. Han stiller her med den eneste balladen i årets felt, og den er pianobasert. Og det synes jeg er kult, det styrker låten og gir den ekstra autensitet. For mange kan denne her bli en deilig oase blant flere låter med mye trøkk og lyd. Jeg er nok redd den vil bli for anonym, og jeg har den sist av alle i år. Men når man ser på karakteren jeg gir så skjønner dere at jeg i år er meget fornøyd med låtutvalget. For sjøl denne her har kvaliteter som jeg setter pris på.

Karakter: 3/6. Plassering: 18.

Myra - Heart On Fire

Vi holder oss i Bergen, og rapperen Myra overrasker når hun kommer med en tilsynelatende lettbeint poplåt. Den høres ut som en helt vanlig kjærlighetslåt, men den betyr noe helt annet for Myra enn hva en skulle tro ved første lytt. For hun synger om sin religiøse tro, og da får låten en helt annen dimensjon. Jeg er ikke religiøs sjøl, men jeg har respekt for artister som synger om troen sin på denne måten her. Musikalsk er det likefullt en lettbeint poplåt, men den er fin, glad og fengende. 

Karakter: 4/6. Plassering: 13.

Gothminister - We Come Alive

Gothminister, eller Bjørn Alexander Brem er tilbake i MGP-manesjen elleve år etter at mange mente han ble snytt for en finaleplass etter en episk opptreden med Utopia. Og jeg digger dette her! Noen mener låten er for repetetiv idet tittelen nevnes 26 ganger, men det er et hook som sitter og det kverner rundt i hodet mitt nesten hele tida. Musikken er fengende som fy, og det gjør at en enkel rockesjel som meg elsker dette her. Vi har bare én stemme hver, og det er her min stemme går på lørdag. For jeg ønsker virkelig å oppleve Gothminister og hans show live når jeg sitter i salen i Trondheim Spektrum 3. februar. Om den kommer dit er nok litt 50/50.

Karakter: 5,5/6. Plassering: 3. 

Ingrid Jasmin - Eya

Ingrid Jasmin kommer med noe som er etnisk norsk, ingenting er jo så norskt som munnharpe f. eks! Så er det også andre eksotiske rytmer her og musikalsk er dette et konglomerat av mye spennende. Teksten er det ikke så lett å få tak på, og vokalen er litt utydelig synes jeg. Det trekker litt ned, likefullt er dette en spenstg og kul låt som jeg tror blir å finne i finalen.

Karakter: 4,5/6. Plassering: 8.

Margaret Berger - Oblivion 

Dronninga, eller skal vi si keiserinna fra 2013 er tilbake! I Feed You My Love ga oss en råsterk 4. plass det året, og denne låten her er også en knallsterk poplåt, den klart beste poplåten i årets MGP. Og vil Europa i år ha pop så er dette faktisk en av de to låtene i årets felt som kan gi oss seier i Malmö. Smaken min tilsier en 5. plass blant årets 18 låter, men tenker vi hva som kan være lurt av oss å sende til Eurovision så er dette en av to vi kan komme til å gjøre det riktig så bra med!

Karakter: 5/6. Plassering: 5.

Mitt tips er at Margaret Berger, Ingrid Jasmin og Gothminister tar seg til finale, men jeg utelukker ikke at Mathilde SPZ og hennes menn danker ut en av de to sistnevnte.