søndag 30. april 2023

Steinar Albrigtsen - The Pacheco Project


At Steinar Albrigtsen har spilt inn en plate med låter signert Tom Pacheco bør ikke overraske noen. De har samarbeidet over mange år, og ga i 1993 og 2000 ut to meget sterke album sammen. Dette er artister og låtskrivere som har en gjensidig stor respekt for hverandre, og som har vært til stor inspirasjon for hverandre.

Dette er da også blitt et helstøpt album, jeg hører det allerede på åpningslåten Best kept secret in Youngstown, Ohio. Det er en tøff låt som slår an tonen skikkelig.

Jeg legger ikke skjul på at dette er musikk som er helt i min gate smaksmessig, men jeg må også føle at det er noe ekte og nært over musikken. Og det er det i fullt monn her. Albrigtsen setter her sin ære i å framheve Pacheco både som tekstforfatter og som musikkskaper, noe han lykkes med. Han klarer både å gjøre sangene litt til sine egne, men jeg hører også at dette er Pacheco slik jeg kjenner hans musikk, tvers igjennom.

Egentlig er det vanskelig å velge ut hvilke låter jeg skal presentere, for jeg er blitt glad i alle tolv. To av de er det faktisk Albrigtsen sjøl som har laget musikken til, en av de er nydelige We'll find a way.

Sangen som gjør dypest inntrykk er Ophelia, om hun som drukner i Mississippi iført bryllupskjolen, og som føres langt avgårde. Det er rett og slett hjerteskjærende å høre på, og spørsmålet melder seg: Hvordan havna hun i elva på sin store dag? Jeg begynner faktisk å lure på om hun følte det var en stor dag ...

Jeg vil også framheve Monika Nordli. Med sin bakgrunnsvokal bringer hun dybde til flere av låtene, og hun viser med det at god bakgrunnsvokal aldri skal undervurderes!

Cold, cold rain er også en vakker låt med en sterk historie.

Hard holding on passer godt inn i hvordan verden ser ut i dag. Det er hardt å se all ondskapen med krigen i Ukraina, hat og hets i sosiale medier og et klima ute av kontroll grunnet menneskers handlinger.

Over 54 min langt er dette et voksent album tidsmessig, men det føles ikke slik. For musikken og tekstene holder meg på tå hev hele tida og det er egentlig bare å nyte. Steinar Albrigtsen har etter mitt skjønn lyktes 100% med dette prosjektet, nemlig å vise fram hvilken eminent musiker og låtskriver Tom Pacheco er. En av vår tids mest undervurderte tør jeg påstå!

Karakter: 6/6.

torsdag 27. april 2023

Liv Kristine - River of Diamonds

Liv Kristine Espenæs ble først kjent som vokalist i det norske goth-bandet Theatre of Tragedy i 2. halvdel av 90-tallet, og senere som vokalist i Leaves Eyes og har også samarbeidet med bandet Atrocity. Hun har sin base i Tyskland, og er nå ute med sitt første soloprosjekt siden Vervain i 2014. Forøvrig er hun også vokalist i det bandet Midnattsol, sammen med sin søster Carmen Elise.

Dette albumet inneholder tolv låter, hvorav to er coverversjoner. Og Liv Kristine har også med seg medvokalister på enkelte låter. Som på åpningssporet Our Immortal Day, der Østen Bergøy med sin mørke, suggererende stemme bidrar til at dette er en låt jeg bare blir sugd inn i:

Maligna er en låt som berører, om det å bli i fare for å bli misbrukt, både fysisk og mentalt. En låt som jeg opplever tar tak i meg på en helt egen måte:

Jeg har alltid vært svak for rock og metal med kvinnelige vokalister. Jeg synes ofte de har et større register å spille på enn mange mannlige. Liv Kristine har en sopran som varierer godt i forhold til hvilken type låt hun synger. De låtene som går i en mer moderat toneart gjør at denne spennvidden kommer godt fram. En av disse låtene som har vokst skikkelig på meg er Shaolin Me. Ved første lytt var den bare der, men etterhvert har den blitt en liten perle i mine ører. Her kommer følsomheten i Liv Kristines stemme fram på en nydelig måte:


No Makeup er også en av de roligere låtene som jeg er blitt veldig glad i, Gravity må også nevnes her. En annen låt som jeg liker godt er Serenity. En rett fram og fengende låt som er midt i gata av hva som faller i smak hos meg:

Til slutt må tittellåten River of Diamonds med. Der har Liv Kristine med Fernando fra Moonspill, og dette er også en lett suggererende låt:

Ellers er søsteren Carmen Elise med som duettpartner på Love Me High, og ektemannen Michael er med på en av coverlåtene, Jon Lords Masterpiece. Også dette låter som sitter meget godt hos meg. Ja, jevnt over er dette et solid album, og egentlig er det bare avslutningssporet, en cover av Cyndi Lapers True Colours som ikke når inn til meg. I det hele tatt, Liv Kristine har en av de fineste stemmene innen metal.

Karakter: 5/6.


tirsdag 25. april 2023

Roger Græsberg og Foreningen - Blomsterspråk


Roger Græsberg og hans Forening har gledet meg med deilig musikk og underfundige tekster gjennom albumene Trøst i 2018 og Årringer i 2020, og nå er de her med sitt 4. album. Og fortsatt er det de gode sangene med tekster med spennende lyriske vrier som er greia med Græsberg og hans musikere.

Ung Mann åpner det hele, og dette er en vakker reflektering over hvordan det er å være nettopp en ung mann. Her legger jeg spesielt merke til nydelig bakgrunnsvokal av samboer og bandmedlem Unnveig Aas på slutten:

Det er noe dvelende over musikken, og det liker jeg. Tekstene er over snittet god poesi om forskjellige aspekter ved livet. Som i Alt har sin egen tid. Mitt livs lengste time / Døden tar bare et sekund er vakker poesi i en låt om et forhold som er over og hvordan en har det etterpå.

Sommerregn og erkjennelsen av at udødelig kjærlighet ikke kan vare i en evighet er også den type låt som er som myk salve for øregangene. Enkelt, men likevel med musikalske detaljer som jeg setter pris på, som en spesiell gitarsolo:

'88-'89 tolker jeg som en liten hyllest til en besteforelder som har nådd skjels år og alder. Med en oppfordring om at har du noe godt å si til en person, så gjør det nå, eller skriv det så den personen kan lese det:

Jeg var ung og bitter / Som en billig vin / Du bad om vann / Du fikk bensin er den nydelige åpninga på Løgn eller sannhet. Og å fastslå at knuste hjerter har ingen pant er også et bevis på store lyriske evner. Jeg har tidligere sammenlignet Græsberg med størrelser som Trond Ingebretsen, K.M. Myrland og Roy Lønhøiden hva låtskrivingspoesi angår, og det står jeg fast ved. Her har vi en ung artist som allerede nå viser at han har kvalitetene til noen av største låtsnekkerne vi har og har hatt. Sjøl har han Hans Børli som et forbilde på dette området, også en av de aller beste, Græsberg viser også i perler som Sylvia, Skogsang II, Sommerspråk og Kjærligheten går forbi at han er en tekstfoirfatter som jeg tror Børli hadde nikket anerkjennende til.

Så ja, Roger Græsberg og Foreningen har igjen vist at de er noen av de fineste vi har her til lands i sin sjanger og i stort hva låtskriving angår, uansett sjanger.

Karakter: 5,5/6.

mandag 24. april 2023

Sviir - Enkle Sanger Om Kjærlighet


 Fikk epost for noen uker siden fra det norske rockebandet Sviir, som reklamerte for sin albumdebut. Jeg noterte med utgivelsesdatoen, som var sist fredag og har brukt ledige stunder i helga og i dag til å høre den. Ser at det er rutinerte karer, besetningen er: Sindre B. Tysdal (gitar & vokal), Geir Olsen (bass) og Frode Y. Lie (trommer). Fler trengs ikke for å lage god rock, det enkle er ofte det beste.

Og det er egentlig det som passer for denne skiva. Det er for det meste rett fram rock'n roll, til tider litt skranglete, men det er bare sjarmerende. Det gir et litt upretensiøst preg over det hele, og det liker jeg.

De begynner med en instrumental intro på over to minutter, og den er absolutt av de bedre introene jeg har hørt. Første låten med vokal er Det Jeg Vil Ha. Den skiller seg ut fordi den er mer stillestående enn de andre sporene. Mye derfor er det da en låt som er litt sånn midt på treet for meg. Men så tar det seg opp med Klovnen, som er om en spesiell type folk som jeg er sikker på alle har møtt når en er ute på byen. Her opplever jeg et band som sparker skikkelig fra seg!

Panikk i Japan er en fornøyelig låt om å havne på fylla i nettopp Japan, og en morsom detalj her er måten Japan uttales på. Først når låttittelen synges er "Japan" sunget rett fram, så følges det opp med å synge "Japan" med vekt på den andre a-en, slik er det hele låten. Jeg vet ikke om det er bevisst, men uansett er dette en finurlig og morsom detalj:

Dette er som en skjønner rock med en god porsjon glimt i øyet. Det kommer også fram i Kjerneverdier, som er en raljering over spesielt offentlige arbeidsplassers store behov for å tilkjennegi sine kjerneverdier. Gjerne etter en runde med godt betalte innleide konsulenter ...

De Fremmede Kommer er om hvordan møte våre nye landsmenn, med en liten brodd mot de som har en negativ holdning til mennesker fra andre verdensdeler. Og så må jeg bare ta med Bikkja, som vel er den første låtteksten jeg har hørt som har perspektuivet til en hund! Riktig fornøyelig låt også dette:

Som jeg nevnte er det litt skranglete til tider, men jeg digger det. Dette er ei skive som setter meg i godt humør, og noen ganger er det viktig med musikk som gjør nettopp det! Derfor er dette ei debutskive som jeg hilser sterkt velkommen!

Karakter: 5/6.

søndag 23. april 2023

Shawn Williams - Sulking in Love

Fenomenet Shawn Williams er ute med sitt 5. album, det andre på 11 måneder. Det forrige, Wallowin' in the Night var jeg med på å finansiere, og det at Williams begynte å arbeide med nytt album så fort tok meg litt på senga. Så dette her har jeg ikke en del av, men likefullt er det velkomment. 

Også dette er et kvalitetsalbum fra A til Å. Williams er helt rå og viser det igjen her. Det er mer blues enn tidligere, og jeg er ingen bluesmann. Men når det er Shawn Williams det er snakk om, så fungerer det også med blues for meg. 

Det begynner med I Need More, en litt hjerteskjærende tekst. I need more trust than I've been givin' / I need more love than I've been givin':

Williams er ikke bare en musikalsk mester, hun er det også når det kommer til tekster. Det å erkjenne at en trenger mer tillit og kjærlighet enn en selv har klart å gi er rimelig sterkt, og det er slike tekster som gjør inntrykk.

Låten som for meg er den monumentale på denne skiva er Where I Stand, som begynner enkelt, men som snart blir en aldeles mektig kjærlighetserklæring. Jeg tror så inderlig på henne der hun tilkjennegir sin utilslørte kjærlighet til sin hjertes utkårede. Jeg hører det på hennes vokal, som flere ganger er nær ved å briste, i en redsel for at den andre ikke vil ta imot kjærligheten hun gir.

Society er en av flere blueslåter der Williams viser at hun også mestrer denne sjangeren. Og slik jeg oppfatter teksten så er den en bekymring for hvor hjembyen New Orleans tar veien. Jeg merker en smerte her, og så elsker jeg den mørke mannlige bakgrunnsstemmen som understreker budskapet i låten.

Call Me Up har en pulserende rytme som jeg elsker.. Om en tidligere partner som ga en mange løgner, men som en likevel fortsatt føler en tiltrekning mot. Meget godt beskrevet, også her kan jeg kjenne på de følelsene som Williams gir uttrykk for:

Lonesome Blues har en tittel som ikke kan bli mer blues, og det er en majestetisk låt og avrunde albumet med. Med en vokal som gir meg gåsehud:

Jeg hører at Shawn Williams er en artist som utvikler seg og blir mer moden for hvert album, fra hun tok meg med hud og hår med sitt 2. album Motel Livin'  i 2018 og fram til denne skiva her. Å få oppleve henne live er en våt drøm. Men det er ikke enkelt når jeg tydeligvis er rimelig alene som Shawn Williams-fan her i Norge. Det er ikke enkelt å selge inn en artist som ingen andre her til lands har et forhold til, men jeg kommer ikke til å gi meg. 

Achille Lauro er min nr. 1 mannlige artist her på kloden, Shawn Williams er min kvinnelige artist nr. 1. De har ennå til gode og gi meg en dårlig låt. Og det er noe unikt over hvert eneste album de gir ut, også dette fra Shawn Williams:

Karakter: 6/6.

fredag 21. april 2023

Johanna Demker - Unfolded Wings

Johanna Demker er en svensk artist som har bodd i Norge siden slutten av 90-tallet. Jeg har forbundet henne med to låter fram til nå. Først Distance, som var på en samle-CD med kvinnelige norske countryartister, så for Jeg prøvde, det er sant fra albumet med Karin Wright-låter på norsk, med en gjeng som for anledningen kalte seg Karin Wrights Gode Selskap. Den sangen ble en av mine sterkeste inspirasjonskilder for å fullføre prosjektet som endte med min debutroman ifjor.

Så nå når hun er ute med sitt første soloalbum på åtte år måtte jeg bare gi det en lytt. Og det er blitt flere, for dette er blitt en fin miks av rolige, litt ettertenksomme låter og mer fengende rytmer. Det begynner med en helt ny versjon av Distance, hvis original er fra et album Demker ga ut i 2009. Og her måtte jeg bruke litt tid til å bli vant med taktomslaget. For hun har skrudd ned på tempoet slik at det altså er blitt som en helt ny låt. Men etterhvert funket denne nye versjonen for meg:

Favorittlåten min på albumet er Days, som for meg er en fengende og glad låt som jeg har puttet inn på min spilleliste som skal danne grunnlaget for min kåring av Årets låter. Bl. a. om å se tilbake på da en selv fikk barn. Denne låten her er en type moderne country som jeg elsker, rett og slett!

Tittellåten Unfolded Wings er min favoritt blant de mer rolige og ettertenksomme låtene på skiva. Det er en type låt som jeg kan synke inn i og leve meg inn i.

Til slutt tar jeg med Need, som også er av en type fengende låt med en rytme som jeg liker.

Av de ni låtene er det bare All or Nothing jeg ikke får helt under huden, den blir nesten litt for dvelende for meg. Noe som jeg mer enn noe annet skriver på kontoen for smak og behag, Men ellers er dette musikk som jeg omfavner, og jeg vil også framheve nydelige Gracie Mae. Jeg synes at Johanna Demker har en stemme som kler musikken godt, og jeg tror på historiene hun forteller. Dermed er dette blitt en samling låter som jeg trygt kan anbefale!

Karakter: 5/6.

torsdag 20. april 2023

From Fall to Spring - Rise

Finske Blind Channels deltakelse i Eurovision-21 med Dark Side fikk opp ørene mine for nu-metal. Og den interessen ble forsterka i år med From Fall to Springs forsøk på å komme med i den nasjonale finalen til Eurovision i Tyskland. Sammen med fem andre artister deltok de i en avstemning på TikTok om én ekstra finaleplass utover de åtte som var tatt ut. Dessverre ble de bare nr. 2, for partymusikeren Ikke Hüftgold vant den avstemninga suverent med hele 52% av stemmene. Men likefullt så ble jeg imponert over From Fall to Spring og deres låt Draw the Line, den klart hardeste låten av alle rockelåtene i årets Eurovision-sesong. Nr. 9 i min kåring av de beste låtene i årets Eurovision-sesong, utenom de som skal til Liverpool.

Bandet består av brødrene Philip og Lukas Wilhelm på vokal og gitar, Sebastian Monzel (gitar),  Benedikt Veith (bass), Simon Triem (keyboard) og León Arend (trommer).

Etter et par EP-er er bandets debutalbum kommet, og da benytter jeg først anledningen til å poste nettopp Draw the Line:

Jeg hører tydelig at de er inspirert av Blind Channel, men samtidig så føler jeg at de også lager sin greie, noe jeg omfavner. De hadde nok gjort det bra i Unser Lied Für Liverpool, men det er mulig at da hadde de og Lord of the Lost tatt stemmer fra hverandre slik at det ikke hadde blitt en metallåt fra Tyskland i år. Men det er uansett spekulasjoner, og jeg er sikker på at From Fall to Spring gjennom sin deltakelse i denne avstemninga fikk mye oppmerksomhet i forkant av albumslippet.

Albumet starter med BR4INFCK, og som i mange låter innen nu-metal så er det mye frustrasjon som skal ut.

Det er en kombinasjon av rap og metal her som jeg finner fascinerende, men så er det også melodiøse partier i låtene som gjør at de blir en helhet som jeg liker. SUPERNOVA er en låt der det melodiøse er mest framtredende:

En låt jeg er blitt skikkelig glad i er DESTINY. Det er en herlig energi her som smitter over på meg:

I det hele tatt så finner jeg noe å like ved alle ti låtene (det er i tillegg et halvt minutts mellomspill midt i som kalles AWAKE). Jeg vil også framheve LIGHT UP THE SKY, som også har en fin kombinasjon av det melodiøse og rap. BEASTMODE er en kul låt med en oppfordring om å komme seg ut og opp og ikke la seg kue, men ta imot det livet har å by på. En tekst om personlig frigjøring kan en si. 

Til slutt tar jeg med tittelsporet RISE, om å leve i en tilværelse der en sterkt ønsker å komme seg ut av en vond innvending spiral, og spørsmålet som da reiser seg, om en vil klare det. En tekst som sammen med videoen gjør inntrykk:

Det her er en solid debut av From Fall to Spring, det vitner som et band som vil noe, og som vil nå ut med sine budskap. Det synes jeg de lykkes meget godt med, og  dette blir et spennende band å følge framover.

Karakter: 5,5/6.

mandag 17. april 2023

Madame Monsieur - Emmeler no solitudes

Jeg har vært begeistret for den franske duoen Madame Monsieur helt siden de bergtok meg med historien om flyktningejenta Mercy, som ble født under overfarten til Frankrike, i Eurovision 2018. I 2020 kom de med et omfangsrikt album på 25 låter som jeg satte stor pris på, og nå foreligger deres nyeste album. I mellomtiden har de fått barn, men altså, nå er det ny musikk.

Albumtittelen betyr direkte oversatt Vi vikler inn vår ensomhet. Musikken er ikke så variert som på forrige skive, og det er egentlig albumets lille svakhet. Men på den annen side er dette behagelig og avslappende å høre på, og det er musikk som er egnet til å finne den innvendige roen. Så føler du deg oppjaget og stresset er dette rette musikken å sette på.

Første låt jeg velger meg er Tour Eiffel, og da skjønner en hva som er kulissen for både sangen og videoen. På videoen kan jeg se at det ligger en del frustrasjon her. Men likevel så er det en rolig og fin låt og Émilie Satts stemme er behagelig å høre på.

Tittellåten er min største favoritt på denne skiva, igjen er det behagelig og godt å høre på. Jeg føler på en måte at jeg får fri fra livets krav for en stakket stund og bare kan sveve inn i musikken og bli omfavnet av den.

På forrige album var det medvokalister på hvert eneste spor. Her har de det på bare tre låter, dermed får de selv en større anledning til å skinne. Men de låtene de har medvokalist fungerer også godt, som her på Pupille, hvor de har med den kvinnelige duoen Les Frangines.

Fransk er et meget musikalsk språk, derfor er det også vakkert å høre på selv om jeg ikke forstår teksten. Det kommer også godt fram på Pour savoir d'où je viens (Å vite hvor jeg kommer fra), der Hiba Tawaji er med.

Jeg nevnte at det er en liten svakhet at dette albumet ikke er så variert som det forrige, men samtidig skjønner jeg også at duoen etter et album der de eksperimenterte mye nå har et behov for å meisle ut et lydbilde som er deres. Det synes jeg de tross alt lykkes bra med. Det er elleve gode låter, selv om jeg ikke helt kommer under huden på åpningssporet, som jeg føler blir litt stillestående. Uansett så er dette balsam for ørene mine.

Karakter: 4,5/6.


torsdag 13. april 2023

The Shootouts - Stampede

Jeg var meget begeistret for Ohiobandet The Shootouts 2. fullengder sommeren-21. Og nå når det tredje albumet deres er ute måtte jeg selvsagt gi det en lytt. Det ble flere, for også dette er et skikkelig bra countryalbum.

Albumtittelen Stampede er et amerikansk begrep som beskriver dyr som løper i flokk i samme retning, i flukt eller av andre årsaker. Som f. eks. kyr eller sauer. Og som på forrige album Bullseye er tittellåten en instrumental som kommer omtrent i midten av sporene. En annen ting å bemerke med dette albumet er at The Shoouts har med seg gjesteartister på en del av låtene. Noen ganger må jeg høre godt etter for å skjønne at de er der, for det er hele tida Ryan Humberts karakteristiske og følsomme vokal som er i front. 

Det hele både begynner og avsluttes med livlige Better Things to Do der ingen ringere enn ringreven Marty Stuart bidrar. Avslutningssporet er en akustisk versjon. Så får vi nydelige Anywhere But Here, der Buddy Miller er gjesteartisten. Musikalsk er dette en glad låt, selv om det handler om et brudd.

Her er The Shootouts på sitt beste mener jeg. Det er fengende, det er melodiøst, og Humberts stemme fullbyrder en deilig lytteropplevelse. På western swinglåten One Step Forward har de fått med seg en av nestorene i sjangeren, Ray Benson og hans Asleep at the Wheel. Det er blitt en lystig og fin sak:

Så på I'll Never Need Anyone More er frontmann Raul Malo fra The Mavericks med. Og da blir det selvsagt godlyd. Dette er country akkurat i min gate:

Men det er ikke på alle låtene at det er gjesteartister og både Run for Cover og Coming Home by Going Away er begge godlåter i beste Shootouts-stil. Run for Cover er en herlig smårocka låt:

Til slutt tar jeg med Must Be a Broken Heart, som er litt western swing-aktig


I det hele tatt så har The Shootouts gitt meg et nytt album til å bli glad og til å bli i godt humør av. Selvsagt er det litt hjerte og smerte i tekstene, men det hører hjemme i countryen, og dette er et band som forvalter sjangeren på en aldeles ypperlig måte. Det er ihvertfall ikke meg imot å få The Shootouts over dammen og på en scene eller to her på berget!

Karakter: 5/6.

onsdag 5. april 2023

Eurovision sesong 2023: Låt 15 - 1


Da er jeg kommet til de 15 øverste på min spilleliste over låter jeg tar med meg fra årets Eurovisionsesong. Og her vil min musikksmak komme fram for alvor, for i år var det mye rock rundt om. Det gjenspeiler seg i min topp 15, samt Italia. Sanremo-festivalen er noe for seg sjøl, og ga meg igjen sterke musikkopplevelser, og mange låter som berørte.

15. Leo Gassmann - Terzo Cuore - Italia

Det som traff meg mest med unge Leo Gassmann under årets Sanremo var hans glede og entusiasme på scena, han viste med all tydelighet at han elsket å stå på den berømte scena. Såpass at han midt i en opptreden kysset kamera, akkurat som en målskårer på en fotballkamp. Og når låten også var fengende og god så ble det en match jeg ikke kunne stå imot.

14. Elodie - Due - Italia

Elodie er stil og klasse, og når hun kom med en stilig og fengende poplåt så var det bare å nyte. Dette er italiensk pop på sitt aller beste.

13. Rosa Chemical - Made In Italy

Rosa Chemical var ny for meg, men for en fest han laga med alle sine opptredener under Sanremo! Han toppa det på finalekvelden med å dra storstjernen Fedez opp på scena hvor han ga han et langt munnkyss mens Fedez' kone, som var i programlederteamet den kvelden stod og så på. Som Achille Lauro er han en infant terrible som er tatovert i ansiktet, bare for å ha sagt det! Men altså, dette var show, dette var party, og sjølsagt for drøyt for mange italienere. Men ikke mer enn at Rosa fikk en hederlig 8. plass i Sanremodebuten. Og altså, det er veldig synd at Sanremo tar ned videoene fra sjølve framføringene et par uker etter festivalen.

12. Lonely Spring - Misfit - Tyskland

Det var mye bra i Tyskland i år, og det unge poppunkbandet Lonely Spring traff meg skikkelig. Dessverre bomma de med stagingen under den tyske finalen, derfor viser jeg videoen istedet. Dette er kult, dette er badass, dette er diggbart!


11. Nicklas Sonne - Freedom - Danmark

Bare en ung TikToker fra Færøyene stod i veien for at Nicklas Sonne kunne ta rock til Eurovision for Danmark. Dette er en streit, rett fram rockelåt helt etter mitt hjerte, og jeg håper at dette inspirerer flere rockere til å bli med i Dansk MGP framover!


10. 2Farm - Atomike - Albania

Allerede i Festivali i Kënges i Albania rett før julefreden senka seg fikk vi en av de mest episke opptrednene denne sesongen. Disse tre karene i 2Farm rett og slett bergtok meg med denne framføringa og denne låten, og jeg ble lykkelig da det viste seg å holde til en knallsterk 3. plass i et meget godt felt.


9. From Fall to Spring - Draw The Line - Tyskland

Definitivt den mest hardtslående låten i hele sesongen, men det ble ikke finaleplass på From Fall to Spring. For partymusikeren Ikke Hüftgold var helt suveren i TikTokavstemninga blant seks artister om den siste finaleplassen i Tyskland. Og for vinnerne Lord of the Lost var det nok en liten fordel å slippe å få en rockelåt til i finalen som kunne ha tatt stemmer fra de. Uansett, det blir bare tankespinn, det viktigste for meg er at vi fikk en knall metallåt til i årets sesong. Inspirert av Blind Channel, men en del hardere.


8. Megara - Arcadia - Spania

At vi fikk rock i årets Benidorm Fest var en gledelig overraskelse, og Megara gjorde en kanonjobb med denne låten, som er fra et dataspill, noe som er tydelig i sceneshowet. En pulserende låt med en rå vokal, dette er bare rått og herlig. 4. plass ble det, hadde fortjent pallen!

7. Колискова - KRUTb

Så skal vi ned på en metrostasjon i Kyiv en uke før jul og den ukrainske finalen. Til tross for det skapte ukrainerne en mektig god finale, og nr. 2 ble KRUTb med denne gripende voggesangen til en liten gutt, der moren beroliger barnet med at faren er ute og kjemper mot de onde. Og at alt skal bli bra. Mer trengs egentlig ikke å sies, anna enn at en kan ikke unngå å bli berørt av dette.

6. Bedwetters - Monsters - Estland

Det var tre knallåter i årets Eesti Laul, og hvilke tre som kom til Gullfinalen var egentlig gitt. Bedwetters er jo et herlig bandnavn, og låten og showet deres er bare helt klasse. Og med det klart sterkeste riffet i årets sesong. I hvilket som helst annet år hadde dette vært en soleklar vinner, istedet ble det 3. plass.


5. Jann - Gladiator - Polen

Så stikker jeg hånda inn i vepsebolet som var den polske finalen. Der reglene ble endra rett før finalen slik at vi ikke fikk en Gullfinale med bare SMS-stemmer fra folket. Dette var den store folkefavoritten, og da Jann bare kom på 4. plass hos juryen brøt spetakkelet løs i salen. Spesielt da Blanka og hennes sukkersøte poplåt fikk flest stemmer av en jury ledet av Edyta Gorniak, nr. 2 for Polen i deres debut i 1994. Jann vant SMS-stemmene, men det var som nevnt umulig å slå Blanka med det forspranget, og vi er nå i en situasjon der polske fans ber folk ikke stemme på bidraget deres. Og der beskyldninger om bindinger mellom Blanka og juryen florerer. Jeg skal ikke utdype det mer, annet enn at med Gladiator så hadde Polen vært en vinnerkandidat. Ja, stagingen kunne ha blitt jobba mer med, vokalen også, men dette er en episk låt som jeg er sikker på kunne gjort det helt store i Liverpool.


4. Smash Into Pieces - Six Feet Under

Glem Loreen, glem Marcus & Martinus, det var Smash Into Pieces som var klart best i finalen i Melodifestivalen. Sverige tar aldri sjansen på å sende rock, men her hadde de i tilfelle sendt en kremlåt med et kanonband. Det ble pallplass, noe som skulle bare mangle, for dette var og er klasse!


3. Ollie - Venom - Estland

At jeg ikke har Smash Into Pieces på 1. plass av alle rockelåtene i årets sesong sier alt om hvilken låt og hvilket show Ollie laget i Eesti Laul. Uheldigvis var det Bedwetters han fikk med seg i Gullfinalen mot unge Alika og hennes rå stemme som tok pusten fra meg. For mot to rockelåter som stjal stemmer fra hverandre var veien åpen for Alika. Jeg er sikker på at Ollie hadde kommet meget høyt i Liverpool. Og for meg den mest episke rockelåten i Eurovisionuniverset på en god stund, Måneskin inkludert, for dette er rått og ekte, enkelt og greit!


2. Madame - Il Bene Nel Male - Italia

21 år gamle Madame, eller Francesca Calearo som er hennes navn er allerede en høyt respektert artist i Italia. Og hennes popularitet ble ikke mindre etter årets Sanremo, der hun fortalte historien til en sexarbeider i en låt der titttelen kan oversettes til: Det onde i det gode. Og det er her det er så innmari synd at videoene fra Sanremo nå er bak betalingsmur hos Rai, for hver framføring var til å få gåsehud av. Vi fikk se en artist som levde seg inn i teksten og ga alt hver gang. Etter hennes opptreden finalekvelden sa programleder og kunstnerisk leder Amadeus spontant: "Superstar!". Og når vi ser videoen, så er kunden hun synger om også en kvinne. Madame bryter barrierer i konservative Italia, og med sine opptredener i årets Sanremo bergtok hun meg langt inn i hjertet. At hun bare ble nr. 7 (av 28) og ikke kom til den avgjørende Gullfinalen forbeholdt de fem beste forteller bare hvilket nivå Sanremo ligger på, men uansett, jeg har fått en ny italiensk artist som jeg vil følge tett framover.


1. Ultimo - Alba - Italia

For Ultimo (Niccolò Moriconi) som ble nr. 2 etter Mahmood i 2019 var det ikke det å vinne som var det primære med deltakelsen i årets Sanremo. For han hadde et budskap som var langt viktigere enn det, et budskap om mental helse og om å kjempe mot sine indre demoner. Og som Madame var det helt tydelig at han ga av hele seg under hver opptreden. Spesielt etter den første framføringa var han preget, og jeg fikk klump i halsen og tårer i øyekroken. Som Örs Siklósi med AWS og Viszlát Nyár i 2018 klarte han å formidle emosjonene i en sang på en slik måte at jeg ble grepet sjøl om jeg ikke forstod språket. Og da har du gjort noe rett som artist tenker jeg. Alba betyr soloppgang, noe som videoen også bærer preg av. Samt det å flykte fra sine indre demoner. Jeg merker fortsatt at hver gang jeg hører denne låten så blir jeg berørt.


Så det var det, 46 låter fra årets sesong som jeg har med meg videre i livet, utenom de som skal til Liverpool. Jeg er glad for at jeg siden 2019 har omfavnet dette universet av nasjonale utvelgelser, og med det fått mye musikk som har berørt og beriket meg. Dette er i sannhet en skattekiste av musikk, og bare spillelista fra Sanremo er til å få vann i munnen av.

Til slutt, her er link til spillelista med alle de 46 låtene jeg har omtalt i denne serien.

 

tirsdag 4. april 2023

Say Zuzu - No Time To Lose

 

Strolling Bones records er også et plateselskap jeg står på mailinglista til, og gjennom det ble jeg oppmerksom på Say Zuzu, et alt. countryrockband fra New Hampshire som ifjor gjorde comeback etter 20 års pause. De ble starta av brødrene Jon og James Nolan og Cliff Murphy i 1991 og på intense elleve år turnerte de heftig over hele USA og i Europa (spesielt Italia), samtidig som de ga ut ni album. Så det er altså rutinerte musikere vi snakker om her, og derfor ble jeg frista til å ta en lytt på comebackalbumet som kom for snart en måned siden. Og som tittelen gir antydninger om, dette er et band som ikke er interessert i å kaste bort tida nå når de har funnet tilbake til hverandre igjen. James Nolan er ikke med nå, de tre som utfyller Jon Nolan og Cliff Murphy er Jon Pistey, Tim Nylander og Steve Ruhm.

De går da også på i åpningslåten Waking Up, dette er melodiøst og lekkert å høre på. Jeg liker harmoniene her, og det er en låt som det er lett å nynne med på.

Big Horizon er en mer rolig og ettertenksom låt som jeg ikke har fått helt tak på ennå, men det er en type låt som kan vokse på meg. Tittellåten No Time To Lose er blitt en solid favoritt, røffere i kantene og stå-på countryrock som er en innertier hos meg. Det er tøft, tett og fengende, og en nydelig hyllest til et foreldrepar som oppdro en stor søskenflokk.

Look Whatcha Done er slik jeg tolker det om et oppgjør med familiemedlem som slår splid i slekta. Mer neddempa musikalsk, og med en tekst til ettertanke.


Old Soldier er også en solid countryrocker som slår godt fra seg. Jeg hører at dette er et band som er meget godt samspilte, og det setter en ekstra spiss på min lytteropplevelse:


Til slutt tar jeg med det ordinære avslutningssporet Take Me With You When You Go. En mild og varm sang:

To bonuslåter gjør at det er tolv spor på skiva, og dette er musikk til å bli glad i for meg. Noen spor er roligere og mer ettertenksomme enn de jeg har posta her, men de utfyller albumet på en god måte. Rett og slett en behagelig opplevelse dette albumet fra Say Zuzu!

Karakter: 5/6.

mandag 3. april 2023

Eurovision sesong 2023: Låt 30 - 16

De observante leserne så nok at jeg hadde to låter på plass 42, og da ble det jo litt feil får man si. Så dagens innlegg med mine låter rangert fra 30 til 16 fra årets Eurovisionsesong begynner derfor med han som avslutta i går, Atle Pettersen. 

30. Atle Pettersen - Masterpiece - Norge

Atle Pettersen fikk stemmen min i MGP-finalen fordi han traff pappahjertet mitt i denne nydelige sangen til sin lille datter. Jeg lever fint med at han ikke vant, for med Alessandra har vi en ursterk låt i Liverpool om en måned. Men dette mesterverket til Atle Pettersen vil jeg uansett ha med meg resten av livet!


29. Maria Celin - Freya - Norge

Dette var opprinnelig den låten jeg så som vinner av MGP. En småmektig låt som du hører er norsk, eller ihvertfall nordisk. Nå kom ikke Maria Celin seg til finalen, men jeg synes fremdeles at Freya er er kanonlåt som fortjener sin plass på denne lista.

28. Langi Seli og Skuggarnir - OK - Island

Söngvakeppnin skuffa meg i år med nesten bare flat mainstreampop. Men disse erfarne rockabillykarene livet kraftig opp, og med sin store popularitet på Island, ihvertfall blant de som har levd noen år så kom de seg helt til Gullfinalen. Der måtte de gi tapt for Diljá, og det var litt synd, for rent musikkhistorisk hadde det jo vært en innertier å sende et slikt bidrag til et Eurovision i Liverpool!

27. Sandra Lyng - Drøm d bort - Norge

Jeg var helt sikkert ikke den eneste som ble berørt av Sandra Lyngs gripende sang om et barn som opplever vold i hjemmet. Faktisk var det så sterkt at enkelte stilte spørsmålet om det ble for sterkt for MGP-settingen. Jeg synes ikke det, ikke noe tema er for lite eller for stort til å bli tatt opp i en låt, og da hører det også hjemme i MGP. Det ble ikke finale, men tusen takk Sandra for en låt vi trengte å høre! Og jeg vil påstå, en opptreden som vil lyse i MGP-historien.


26. Inspo - Sway - Latvia

Etter en disk var det 14 låter igjen i Latvia, de møttes alle til en semifinale for å luke vekk fire. En av de uheldige var denne låten her, som var en forhåndsfavoritt. For dette er en suggererende og sterk rockelåt, men noe tam vokal beseglet nok skjebnen her. For rent musikalsk er dette ypperlig i mine ører.


25. Felivers - Never Back Down - Polen

Jeg har nevnt at det var kontroverser i den polske finalen. Felivers var heller ikke en del av det bråket, men dette unge bandet tok meg med en drivende god rockelåt.

24. Herscenslus - Vremenska zona

Serbia hadde en utvelgelse av høy kvalitet i år, og jeg fikk med ett unntak alle mine favoritter, inkl. tre rockelåter til finalen. Unntaket var denne her, en henførende og fengende låt i beste Balkantradisjon.


23. Panetoz - On My Way - Sverige

Ikke en Melodifestivalen-finale uten en reinhekla partylåt, og den stod Panetoz for i år. Og dette er en partylåt av høy klasse. Jeg nynner fortsatt på refrenget, denne låten gjør meg bare glad! Fun Fact: En av gutta i Panetoz livnærte seg noen år som basketballproff i Tromsø!


22. Modà - Lasciami - Italia

Så endelig skal vi til Italia, og bandet Modà som ga meg gåsehud og klump i halsen med denne såre rockeballaden om et par som går hver sin vei. Nydelig, rett og slett! Et av som vanlig mange høydepunkt under årets Sanremo-festival.

21. Beatrich - Like A Movie - Litauen

Beatrich var min klare favoritt i Litauen, hun vant både sitt heat og sin semifinale, men i finalen ble det 3. plass både hos juryen og folket, og da ble det selvsagt bare den nederste plassen på pallen. En glad og kul rockelåt dette!

20. Dapunksportif - World Needs Therapy - Portugal

Mer rock, og dette bandet karret seg til den portugisiske finalen ved å vinne en ekstra seeravstemning om siste finaleplass i sin semifinale. I finalen ble Dapunksportif glemt av de sju fagjuryene og fikk bare 2 poeng alt i alt av de. Men seerne ville noe helt annet, der ble de nr. 3 til stor jubel fra bandet og det var nydelig å se at de fikk noe igjen for å delta. Dette er en energisk låt med en tekst til ettertanke om den tida vi lever i. Her er det mye frustrasjon som må ut.

19. Keira - No Business On The Dancefloor - Finland

Käärija og Cha Cha Cha gjorde rent bord i UMK-finalen i Finland, men debutanten Keira imponerte meg med sin aller første låt som artist. Selvsikker opptreden, og en fengende og drivende god poplåt helt etter mitt hjerte. Håper derfor Keira blir å se også i senere utgaver av UMK, og kanskje i Eurovision. Potensialet er der i fullt monn!


18. Detour - Master Blaster - Kroatia

Enda en kul poplåt som minner litt om belgiske Vaya Con Dios, for dem som husker de fra 90-tallet. Var min største favoritt i Kroatia, men var ikke særlig påaktet av mange andre. Derfor var det gledelig å se at de til slutt havna helt opp på 3. plass, høyst fortjent etter min smak!


17. m els - So Good (At What You Do) - Estland

En av flere perler fra den estiske finalen, Eesti Laul. En fengende låt, som handler om å bryte ut av et manipulerende forhold og stå på egne bein. 


16. Patrisha - Hush - Latvia

Etter at Inspo forsvant ut var Patrisha håpet mitt i Latvia. Jeg så for meg at denne litt industrielle poplåten ville stå ut i Liverpool. Men i Supernova-finalen ble hun nr. 2, slått av bandet Sudden Lights. Synd, etter min smak. Patrisha er etter hva jeg forstår stor stjerne i Latvia, og at de måtte jobbe en stund for å overbevise henne om at det var riktig å delta i Supernova. Jeg håper at 2. plassen ikke gjør at hun avviser et nytt forsøk, for basert på det jeg ser og hører her så er hun en klasseartist.



søndag 2. april 2023

Eurovision sesong 2023: Låt 46 - 31

Siden 2019 har jeg fulgt sesongen med nasjonale utvelgelser til Eurovision tett. Det jeg har fått igjen for det er mange fine låter som jeg tar med meg videre gjennom året og videre i livet. 

Så også i år. Jeg følger også vloggerne som gjennom sesongen serverer sine videoer med favoritter fra sesongen. Jeg har ikke tilegna meg kunnskapen til å lage slike videoer, og det skulle jeg gjerne ha gjort, for jeg ser at det er mye de samme låtene som går igjen. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke er en mainstream Eurovision-fan, for hadde jeg vært en vlogger hadde jeg nok fått mange forundra kommentarer ...

Men jeg har tenkt å servere årets liste med perler fra NF-sesongen her i bloggen, altså perler i mine ører. Det blir en del rock, det blir en del italiensk og det blir litt fyrrige Balkanrytmer. Og en god dose fra vårt eget MGP. Ikke nødvendigvis topplåtene fra de forskjellige landene, men låter jeg bet meg merke i og likte. Rangeringa utover Topp 10 er litt tilfeldig, så ta ikke den altfor bokstavelig. For dette er 46 godlåter fra årets sesong, enkelt og greit.

46. Jason Scerri - Anything Can Happen - Malta

Det er synd å si det, men det var veldig mye uniteressant mainstreampop på Malta i år, men denne litt livate saken fra Jason Scerri skilte seg ut fra den grå massen.


45. Victor Gulick - Let's Dance - Moldova

Moldovske Victor Gulick fant ikke opp kruttet med denne retrolåten her, men den nådde fram til meg med sitt humør og sin positivitet. Ofte er det ikke mer som skal til!

44. Deshedus - Non basterà - San Marino

For andre år på rad inviterte mikrostaten San Marino hele verden til å ta del i sin utvelgelse, og litt over 100 artister/låter ble plukket ut. Finalen bestod av 21 låter og en av de var fra dette unge italienske rockebandet. En fengende og rett fram rockelåt som jeg falt for. Dessuten er Deshedus et bevis på jentenes frammarsj i rocken, da det her er to av hvert kjønn.


43. MELER - No Nos Moverán - Spania

Spansk boyband høres ikke så fristende ut, men disse gutta her leverte en fengende og glad låt som nådde fram til meg. Dette blir jeg i godt humør av!

42. Justa Rubeziute - When I'll Find - Litauen

Også dette en fengende feelgood-låt. Kom seg ikke til finalen i Litauen, men jeg har den med meg videre som den solide humørpillen Justa gir meg her.


41. O Impessivel - The Happy Mess - Portugal

Herlig laidback og feelgood denne låten fra Portugal. Heller ikke denne kom seg til finale, men jeg elsker den likevel. Her er et humør og en spilleglede som jeg faller for.

40. Edelweiss - Signe og Hjördis - Sverige

Man kan si hva man vil om Melodifestivalen, men at de hvert år har med låter som dette, som er så erkesvenske, og som reellt sett ikke har vinnersjanser synes jeg er nydelig. Unge artister som søstrene Signe og Hjördis her får vist seg fram for et større publikum, og jeg som elsker denne typen svensk musikk med sterkt islett av folkemusikk får gjerne 2-3 nye favorittlåter i hvert MF.

39. Nordman - Släpp alle sorger - Sverige

Folkrockduoen Nordman skrev ikke låten sin sjøl i årets MF, og jeg var derfor skeptisk. Men da de kom på scenen følte jeg at det var ekte Nordman, det er slik jeg vil ha de, noen vil vel si at det er traust. Men mitt hjerte blir truffet, og for meg er det det viktigste! En velfortjent finaleplass ble det på dem.

38. The Frejle - Neka neka - Serbia

Jeg lovte fyrrige Balkanrytmer, og først ut av de er trioen The Frejle. Dette er fyrrig, heftig og humørfylt. Mer festlig Balkan blir det ikke, og jeg er solgt!


37. Adriana Moraru - Faralaes - Romania

Det blir også fyrrig, heftig og fengende her fra Adriana Moraru fra Romania. Er vel ikke mer og si enn at dette er rytmer som jeg setter høyt i kurs! Musikken begynner på 1:50.


36. Cheryl Balzan - La La Land - Malta

En småtøff rockelåt var ikke noe jeg venta fra Malta, men Cheryl Balzan ble raskt min favoritt der med denne låten her. Bare nr. 13 av 16 i finalen var ufortjent lavt etter mitt syn, men uansett en fengende låt som fortjener sin plass på lista! Sterk stemme og sterk framføring av Cheryl Balzan!


35. Rumba - Zejna - Serbia

Var det ikke fyrrig før fra Serbia så blir det ihvertfall det med Zejna her! Rumba på serbisk er så heftig og livsbejaende, at denne dansen blir jeg mer enn gjerne med på!


34. Kate Gulbrandsen - Tårer i paradis - Norge

Første fra Norge, og MGP-vinneren fra 1987 berørte meg langt inn i hjertet med denne sangen til sin avdøde mann, som tok sitt eget liv. Og en ekte og nær framføring som bare Kate kan.


33. Maryliss - Hai Vino! - Romania

Denne låten var sist på alle rankinger før den rumenske finalen, men var likefullt min favoritt. For dette er en herlig sang i beste singer/songwritertradisjon. Litt laidback, og med et litt stakkato hook som jeg falt for. Og Maryliss kapra en fin 7. plass med en sterk og humørfylt opptreden, langt fra den sisteplassen som ble spådd på forhånd! Musikken starter på 1:05.


32. Dominik Dudek - Be Good

Finalen i Polen var den mest kontroversielle i hele sesongen, men det er ikke noe kontroversielt over denne livsglade og humørfylte låten fra Dominik Dudek. En må ha et steinhjerte for ikke å bli i godt humør av denne godsaken her!

31. Someday - Stig Van Eijk

Stig Van Eijk var en annen tidligere MGP-vinner (1999) som gjorde comeback. Og det med en deilig reggaelåt med en viktig tekst. Stigs smittende humør på scena smitta også på meg og det var derfor han som fikk min stemme i denne delfinalen. Det hjalp ikke, men Van Eijk kan være stolt over å ha gitt oss denne herlige låten her.