Steve Earles nye skive er rett og slett et konseptalbum rundt den tragiske eksplosjonen i en kullgruve i West Virginia i 2010 som krevde 29 gruvearbeideres liv. Det er blitt et sterkt vitnesbyrd om denne tragedien og Earle behandler materialet med den respekt det krever føler jeg.
En kan trygt si at Earle her henvender seg til et publikum som normalt sett ikke er hans. Earle er politisk det amerikanerne kaller "a liberal", mens som kjent president Trump har trykket kullgruvene og deres arbeidere til sitt bryst, eller vil mange si kullgruveselskapene mer enn arbeiderne. Men han klarer det å skape sympati for det å være en kullgruvearbeider, det å slite ut helsa si i gruvegangene for å drive ut en energikilde som vi vet er en miljøversting.
Jeg må være såpass ærlig å si at jeg ikke hadde kunnskap om bakgrunnshistorien første gangen jeg hørte på plata, på utgivelsesdagen sist fredag. Men etter at jeg leste om hva dette handla om har dette blitt et helt anna album for meg, og å velge ut noen låter framfor andre her er meget vanskelig. Fordi alle sporene føles uendelig viktige.
Det hele åpner med den korte a capellalåten Heaven Ain't Goin' Nowhere. Den setter på en måte standarden for det som kommer og Union, God and Country forteller om tre viktige bestanddelene i en kullgruvearbeiders liv i Appalachene i West Virginia, fagforeninga, gudstroen og kjærligheten til landet.
Lytt til hva Steve Earle sier til publikum før han begynner å synge. Han viser her en forståelse for disse menneskene der flere av de stemmer annerledes enn han. Han prøver å forstå deres ståsted og det som har forma de til de menneskene de er, og det synes jeg han lykkes meget godt med. Han er ikke ute etter å polarisere eller å sette disse menneskene i et negativt lys. Istedet ønsker han å forstå de og deres liv rett og slett.
Devil Put the Coal in the Ground er musikalsk sett en kompleks sak, her er både bluegrass og blues i en låt som jeg ved første lytt ikke var spesielt begeistra for. Men når jeg vet historien bak skiva så blir dette med ett en av de sterkeste sporene. Musikken er røff med bl. a. en deilig gitarsolo:
Time is Never on Our Side er vitnesbyrdet om det presset gruvearbeiderne lever under, nemlig å få ut mest mulig kull på kortest mulig tid:
Platas anthem er utvilsomt It's About Blood som forteller den sannferdige historien dette er, nemlig en historie om lidelse, om blod og de 29 som ofra sine liv på kullkompanienes alter. Opplesingen av navnene på de 29 på slutten av låten er egna til å gi en lytter frysninger. Det er da en skjønner at dette er en industri som bokstavelig talt går over lik for å få inn sin profitt og fylle opp sine eieres bankkonti:
Earle har også latt seg inspirere av Pete Seegerklassikeren John Henry og har spunnet videre på den historien i spenstige John Henry was A Steel Drivin' Man. If I Could See Your Face Again er historien til en kullgruvearbeiders kone, vakkert og nennsomt formidla av Eleanor Whitmore, som virkelig får skinne på denne låten her:
Black Lung er som en skjønner om de helsemessige utfordringene en kullgruvearbeider lett får og er også herlig musikalsk med musikk som minner meg om Springsteen og hans Seeger Sessions. De to siste låtene på skiva må også nevnes, Fastest Man Alive er en livat låt som det svinger skikkelig av mens The Mine avrunder det hele på en verdig måte.
Og verdig er stikkordet, for dette er blitt en verdig hyllest av de 29 mennene som mistet sine liv i den grusomme ulykka i 2010, deres familier og til de som den dag i dag sliter ut helsa si i disse gruvene i Appalachene. Steve Earle gir de verdighet og gir anerkjennelse for de ofrene gruvearbeiderne har gjort opp gjennom årene og som de fortsatt gjør, mest av alt på sin helse. Sjøl om Earle ikke nødvendigvis sympatiserer med en del av de politisk så viser han her en grunnleggende forståelse og respekt for deres liv og for at det for der de vokste opp ikke er stort anna enn gruvene å gå til skal de få mat på bordet til seg og sine familier.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar