Endelig er jeg klar med siste rest av oppsummering av musikkåret 2020 for min del, de fem albumene som gjorde sterkest inntrykk.
5. Shawn Williams - The fear of Living. The Fear of Loving
I 2018 hadde jeg to store musikalske oppdagelser. Det ungarske metalbandet AWS og fenomenet Shawn Williams. New Orelans-artisten som det året ga ut "Motel Livin'", et album som forbløffa meg og som gledet meg noe aldeles intenst med sin variasjon og det talentet Williams viste. Hun behersket hva det enn var av sjanger hun ga seg i kast med og det var et tvers igjennom fullkomment album.
Jeg har fulgt Shawn Williams gjennom nyhetsbrev etterpå der hun har fortalt om mislykkede innsamlinger for å kunne gå i studio for å spille inn ny musikk. Men hun er ikke den som gir opp når hun har ny musikk hun vil ha ut. Hun spilte inn plata med mobilen og spilte alle instrumenetene sjøl, en del av de måtte hun lære seg å spille på. Og det er blitt om mulig ennå mer brutalt og ærlig enn forrige gang. Det er lagt til en ekstra råhet over musikken og igjen sitter jeg nærmest fjetret tilbake og lurer på hva som har truffet meg. Ikke bare er det musikken, her er det også tekstlinjer som du ikke har hørt i sanger før, så vi står også overfor et poetisk så vel som et musikalsk talent. Som på monumentale Lost My Mind:
I wake up in the evening
And I'm like
Oh My God, Oh My God, Am I God?
Caus' who's that sleeping next to me?
Must have lost my virginity
Again, again, again
.......
Wake up in the morning in my own grave
What did I drink? Where did I stray?
I wake up in the morning in my own grave
What did I drink? Where did I stay?
Ikke fatter jeg hvorfor en artist som så til de grader leverer musikk som oser slik kvalitet skal gå for lut og kaldt vann i New Orleans. Men på den annen side, det er da musikken blir på sitt mest råe, på sitt mest ekte. Shawn Williams er uansett en juvel som verden bare må oppdage snart! Om ikke annet må norske konsertarrangører med vett og forstand se til å få henne over dammen når verden er i vater igjen!
Årets norske popperle og årets norske album uansett sjanger kommer fra Bergen. Fra en artist som gikk under radaren min da hun var Norges popprinsesse ved årtusenskiftet og noen år framover med bl. a. Spellemann for debutalbumet "Anniemal" i 2004. Hun er tilbake i Bergen med samboer og to barn etter mange år i utlendighet og har gitt ut et popalbum fylt med så nydelig og behagelig musikk at jeg ikke trodde at pop kunne være så vakkert å høre på. Med en mild stemme som nærmest duver over musikken fører Annie meg inn i et musikalsk landskap jeg bare vil være i og være i. Sjølsagt står The Streets Where I Belong fram, låten om å komme tilbake til røttene og om ungdomskjæresten Tore "Erot" Kroknes som hun slo gjennom med i 1999 med singelen The Greatest Hit, En DJ og en ungdomskjærlighet hun mistet da han døde av en medfødt hjertefeil i 2001, kun 23 år gammel. Hun hedrer han på utsøkt vis i denne sangen.
Her er det fengende sanger og litt mer rolige. Noen med et litt dramatisk drag over musikken. Alt fungerer og så har vi altså den milde stemma til Annie som gir meg velbehag tvers igjennom. Det er slik pop skal være, og jeg er helt henført. Dette må da være i nærheten av ny Spellemann???
3. Gretchen Peters - The Night You Wrote That Song - The Songs of Mickey Newbury
Så er det altså et coveralbum som er årets beste countryplate for meg. Men når Gretchen Peters gjør det så ekte og så komplett vakkert som her så er det ingen tvil. Hun har tatt for seg musikken til sin musikalske ledestjerne Mickey Newbury og hun har gjort det med en slik verdighet og en slik inderlighet at det er blitt et av årets nydeligste musikkopplevelser for min del. Paal Flaata laget også et album med Newburysanger for noen år siden, og merkelig nok har disse to valgt helt forskjellige sanger, ikke en eneste har de tatt begge to. Kanskje er det fordi Flaata valgte et mer melankolsk stemningsleie for sin plate og at låtvalget ble deretter.
Uansett, tittellåten er bare magisk og er nr. 2 på min liste over Årets sanger i år. Det er så fint at jeg har mest lyst til å begynne å grine. Men det er så mange perler her. Frisco Depot, om en person som er så fattig at en reise til San Francisco fortoner seg nærmest som en måneferd sjøl om det er bare en dag med tog. Hjerteskjærende San Francisco Mabel Joy, om det unge paret hvis veier skilles, men som ender opp med å lete forgjeves etter hverandre. Åpningssporet The Sailor, livlige When You Been Gone So Long og dypt berørende She Even Woke Me Up To Say Goodbye. Og hele tida er countryfeelingen der, den duvende deilige steelgitaren og Gretchen Peters' følsomme stemme som tar oss med gjennom en kulturskatt av dimensjoner.
Dette er ekte, dette er nært, dette er country etter mitt hjerte!
2. Michael McDermott - What in the World...
Et rått og til tider brutalt rockealbum var det Michael McDermott ga verden i 2020. Både musikalsk og tekstmessig. Det begynner med det energiske og råe tittelsporet som er en oppsummering av hvor gal verden er blitt med en kriminell som USA's president. McDermott legger ikke fingerene imellom om hva han mener om det amerikanske samfunnet og de som styrer. Så er det Veils of Veronica, om niesens selvmord kort tid etter at broren gjorde det samme. Det er så hjerteskjærende vondt at jeg har mest lyst til å stortute når jeg hører på den. Vi har Mother Emanuel, om da en rasist gikk inn i en kirke i Charleston og drepte for fote mørkhudede som var samla til en bibelgruppe.
McDermott er blitt sammenligna med Springsteen og Dylan og kommer inn på det i den melodiøse og vakre The Things You Want og en refleksjon over sin plass i musikkens verden sammenligna med de nevnte store i The Contender. Det er en helhet her som gjør dette til Årets rockealbum for meg, og som gjør dette til et monumentalt album. Michael McDermott har ikke hatt den kommersielle suksessen han fortjener, men du verden som han kan å lage rockelåter som sitter og som gjør inntrykk!
1. Achille Lauro - 1969 Achille Idol Rebirth
Det er Achille Lauro på topp her også. For det denne mannen har gjort i unntaksåret 2020 er bare helt ekstraordinært. Jeg har beskrevet han tidligere i min oppsummering av dette musikkåret, men når året har vært så jævlig som det har vært så er det jammen godt at vi har hatt en artist som så til de grader har vist pandemien finger'n og gjort dette året til en eneste lang performance act for hans del. Han albumdebuterte med "Achille Idol Immortale" i 2014 og dette albumet her er altså en slags gjenfødelse.
Dette er grunnpillaren, hovedalbumet med alle de viktige låtene til Achille i dette året. Med San Remo-låten Me Ne Frego, den usedvanlige vakre break-uplåten 16 Marzo, nydelige C'est la vie, både i duett med Fiorella Mannola, men også i en soloversjon til slutt. Dette er pop av høy klasse, og det er så variert. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk i de drøyt 51 minuttene og på de 16 låtene som er med.
Jeg tenkte jeg skulle dypdykke i tekstene før jeg skrev dette, finne engelske oversettelser. For jeg er sikker på at det er mye spennende her. Achille namedropper en rekke ikoner og kjente steder i sangene sine, som Marilyn Monroe, Elvis, Jimi Hendrix, Louvre, Palm Springs, Las Vegas. Han har låttitler som Cadillac og Rolls Royce (San Remolåten hans i 2019) og det hadde vært interessant og sett bakgrunnen for fascinasjonen hans for disse kulturfenomenene. Samt hans fascinasjon for årstall, da 1920, 1969 og 1990 går igjen i hans albumtitler i år, utgitt i omvendt rekkefølge. Jeg kommer til å gjøre det, men lar det ligge her. For det kommer uansett ikke til å rokke ved at dette er stor kunst, det er variert pop av ypperste merke, og vi har å gjøre med en mangefasettert kunstner som det skal bli utrolig spennende å følge framover.
Som sagt, 2020 har vært jævlig, men kunstneren og fenomenet Achille Lauro sin herlige arroganse der han ikke har latt pandemien ødelegge for hans store kunstneriske år er noe jeg vil ta med meg med stor glede fra dette ellers forglemmelige året.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar