Da har jeg kommet til det som for meg tross alt er det grommeste, nemlig kåringa av Årets album for min del. Det å ha en sang som berører betyr veldig mye, men samtidig er det noe eget med å ha et helt album med sanger som sitter som ei kule. Det er for meg det største og vil være det så lenge det er artister som finner det verdt å gi ut album. Og det er det heldigvis mange av fortsatt.
24 plater var det jeg ga toppkarakteren 6 i år, altså i snitt to i måneden. Jeg har hørt gjennom de og å rangere 24 strålende album har neimen ikke vært lett. Så at Willie Nelson, The Secret Sisters, Jaime Wyatt og Courtney Marie Andrews ikke nådde opp betyr ikke at platene deres ikke var gode. Slett ikke, for de fortjente alle karakteren de fikk. Men en Topp 20-liste ble det, og i dag kommer jeg altså med del 1. Jeg linker ikke til noen videoer på platene her, men i overskriftene ligger linker til mine omtaler av de.
The Dogs gir alltid ut nytt album første utgivelsesdag i et nytt år, og årets plate er den beste jeg har hørt av de. De kombinerer det som er blitt deres varemerke, energiske låter med intens vokal fra Kristoffer Schau med enkelte mer nedpå låter rent taktmessig, men like intense. Schau har en nærmest insisterende måte å synge på, men på denne plata viser han at han også har mye følelse i sitt stemmeregister. Lydbildet er mer variert bl. a. ved at keyboardisten får briljere mer, og vi hører også munnspill. Rett og slett en innertier, og det er godt å tenke på at neste uke får vi ei ny skive fra The Dogs!
19. Lauren Mascitti - God Made A Woman
Ei plate som har alt det ei god countryplate skal ha. Det er melodiøst, det er fine og vakre harmonier, det er klassisk country i en moderne tapning. Lauren Mascitti har dessuten en behagelig stemme som passer helt utmerket til sangene hun framfører. Det er klassisk tematikk i de fleste sangene, men det er sånn det skal være på ei god countryplate. Og igjen et bevis på at det i urskogen under mainstreamcountryen finnes fullt av artister som leverer til gull, som hadde fortjent sin plass i rampelyset. Lauren Mascitti er en av de!
18. Steve Earle & The Dukes - Ghosts of West Virginia
Steve Earle med et konseptalbum sentrert rundt en voldsom tragedie i West Virginia for noen år siden der 29 kullgruvearbeidere døde. Dette er et miljø der liberaleren Earle ikke finner mange som deler hans politiske oppfatning, men han makter på denne skiva å skape en forståelse for disse menneskene, en forståelse for hvorfor de er de de er. En forståelse for at det i mange samfunn i og rundt Appalachefjellene er kun et alternativ for å få mat på bordet til seg og familien, nemlig å ofre helsa på kullindustriens alter. Earle gjør dette på en verdig måte, han viser stor respekt for de menneskene og det miljøet han beskriver. It's About Blood er spesielt sterk der han leser opp navnene til de 29 som satte livet til den tragiske dagen. Og på If I Could See Your Face Again overlater han mikrofonen til Eleanor Whitman for å fortelle historien til en gruvearbeiders enke.
Her er det blues, her er det bluegrass, her er det country og western swing. Og det er en dønn seriøs Steve Earle. Jeg venter spent på hans neste prosjekt. For i høst mistet han et av sine barn, den høyt respekterte artisten Justin Townes Earle, og far Steve planlegger nå et album der han tolker sin sønns sanger. Det blir en veldig spesiell plate.
17. Kari Rueslåtten - Sørgekåpe
Kari Rueslåtten med sitt første norskspråklige album siden debuten i 1997, og dette er blitt noe av det vakreste og fineste som er utgitt på morsmålet i år. Ikke bare får vi det som er Rueslåttens varemerke, storslått musikk med sterke røtter i norsk folkemusikk. Jeg føler også en helt egen nærhet til sangene når hun framfører de på norsk. Og her er det uendelig vakker poesi om de nære tingene i livet, om forholdet til den en lever sitt liv sammen med, om å se sitt barn bre ut sine vinger og gjøre seg klar for et liv på egne bein. Jeg skrev i omtalen at vakkert er det rette adjektivet å bruke om denne plata, og det mener jeg fortsatt. Og Kari Rueslåtten er en av de norske artistene jeg mest ønsker å se live når verden er i vater igjen. Det er jeg sikker på blir en mektig opplevelse.
16. Virkelig - Lengsel blir til glemsel
Fengende synthpop fra Bodø og trioen Virkelig satte for meg farge på det norske musikkåret 2020. Det er ikke alltid jeg er så begeistra for synth, men dette er et band som integrerer synthen i sitt lydbilde til perfeksjon. Da blir det skikkelig godt å høre på. Når du så har en vokalist med en mild og litt følsom stemme som kler musikken usedvanlig bra så blir dette en spennende helhet. Ta også med at de også håndterer litt mer nedpå låter på en elegant måte så blir dette et av de aller beste norske albumene i år for min del.
15. Drive-By Truckers - The Unraveling
Dette ble det første av to album Drive-By Truckers ga ut i år, dette før, det andre etter at pandemien gjorde sitt inntog. Begge skivene er harde oppgjør med DT's USA, mest av alt dette albumet her. Jeg vil kalle det en eneste lang og monumental rant mot DT og hans tilhengere. Om skandalene ved grensa målbært i Babies in Cages, om hvordan DT og hans støttespillere møter skolemassakre og andre skytetragedier med virkningsløse tanker og bønner når det er handling som kreves, i kruttsterke Thoughts and Prayers. Albumtittelen peker på et land som holder på å rakne og frontmenn Pattersson Hood og Mike Cooley legger ikke noe imellom i tekstene. Når bandet kombinerer dette med drivende god sørstatsrock så blir dette her ei kremplate. Det er så jeg kjenner lukta av kruttslam, så sterkt er det.
California-country, eller Bakersfield-sounden har også mange tilhengere og en av de fremste eksponentene for den nå om dagen er Jesse Daniel som imponerer på dette sitt 2. album. Fengende sanger med godt driv, men likevel med en del tekster somhar litt tyngre tema. Uansett er dette ei skive til å bli skikkelig glad i og for meg en av de beste countryopplevelsene jeg har hatt i år. Du hører at dette er en artist som har sine røtter i den tradisjonelle countryen, men Jesse Daniel klarer likevel å gi musikken sin et lydbilde som også passer inn i 2020.
13. Kelley Swindall - You Can Call Me Darling If You Want Too
Dette er et rått og herlig debutalbum fra Atlanta-fødte Kelly Swindall. En artist som egentlig hadde en drøm om å slå igjennom som skuespiller, men som har funnet ut at hun likegodt kan få ut sine følelser og tanker gjennom musikken. Her er det en herlig blanding av rock, blues, bluegrass og country. Hun varierer sitt musikalske uttrykk på en måte som får deg til å skjønne at hun er en uavhengig artist som ikke vil ha noen over seg som styrer hvordan hun skal låte på den enkelte sangen. Resultatet er blitt et helstøpt album og en av de sterkeste debutene jeg har hørt i år.
12. The Yum Yums - For Those About To Pop
Var det et år og en sommer vi virkelig trengte denne humør- og festbomben av ei plate så var det i år. Norske The Yum Yums byr opp til fest med 12 enkle, men akk så fengende og rådeilige poplåter som også beveger seg inn i rockelandskapet. Titler som Summertime Pop og Bubblegum Baby vitner om musikk som ikke har til hensikt å forandre verden, men som vi trenger når verden har vært så oppoverbakke som i år. Dette er kos, dette er fest, dette er moro! Jeg rett ut elsker denne skiva!
11. Delta Spirit - What Is There
Du verden for et spennende og vakkert album dette er! Delta Spirit tar meg med på en musikalsk reise som får meg til å nyte og slappe av. Det er mange små detaljer her som tar meg, som fremragende koring, flott pianospill og følelsesfylte vokalprestasjoner av Matt Vazquez og Kelly Winrich. Sistnevnte har vokalen på platas høydepunkt, Just the Same som ble nr. 4 blant Årets sanger hos meg med kanskje den vakreste kjærlighetserklæringen jeg noengang har hørt i en sang. Vi har også Lover's Heart med en spennende oppbygging mot en smådramatisk finale. Et knallalbum, verken mer eller mindre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar