mandag 30. august 2021

Lucy Spraggan - Choices

Dette er et album som kom ut for et halvt år siden, så sånn sett er jeg skikkelig bakpå. Men når jeg oppdager fin musikk som er gitt ut dette kalenderåret så må jeg bare skrive om det. 

Lucy Spraggan fra Sheffield i England er en artist jeg ikke har vært så veldig oppmerksom på tidligere. Men hun er blitt nominert noen ganger i "MGP Total", et forum der vi er noen venner som året igjennom har runder der vi nominerer to låter hver og så stemmer vi. Og siden det har vært sanger jeg har likt så sjekket jeg nærmere ut hennes musikk. 

Og jeg liker absolutt det jeg hører. Lucy Spraggan kan minne litt om skottenes store stjerne Amy Macdonald. Forskjellen er vel at Macdonalds musikk er klart preget av at hun er skotte, noe særpreg sånn sett finner jeg ikke hos Spraggan. Men det er mye annet jeg liker, som at musikken er særdeles klangfull. Det er på mange måter hennes varemerke, og det gjør mange av låtene meget spennende. Jeg synes at åpningssporet Flowers er et godt eksempel på det. Stemmen hennes passer meget godt sammen med den type musikk.


 Roots er en fengende låt der jeg synes at Spraggans gode klang i stemmen kommer fint fram.


Så en låt som gjør mest inntrykk grunnet teksten. Sober, om det å holde seg edru for å komme bedre i kontakt med seg sjøl, for å sjøl være en som hun har tro på. Her er Spraggan helt nedpå og naken musikalsk sett. Jeg er ikke 100% der hva musikken angår, men den sterke teksten gjør at jeg får frysninger. Det er så bunn ærlig og sårt at jeg begynner å lure på om det er personlige erfaringer hun synger om her. Og videoen bare forsterker det inntrykket.

Heartbreak Suites virker også å ha et personlig preg. Den handler om det å sitte alene på et hotellrom og se en film om et forelsket par, og om å miste venner en har hatt. Dette som følge av et samlivsbrudd, noe Spraggan sjøl opplevde i 2019 da hun og hennes kone gjennom tre år gikk fra hverandre. Vi er nok mange som kjenner oss igjen i de følelsene som Spraggan lar oss kjenne på her.

Så vil jeg trekke fram Run, som først og fremst er en gladlåt. Og en låt som igjen viser det sterkt klangfulle preget i mye av Spraggans musikk.


Andre låter jeg vil framheve er Run to the Hills, som også er oppløftende, den mer nedpå og filosofiske If I Had a God og musikalsk eggende You've Let Yourself Down.

Dette albumet har vokst etterhvert som jeg har hørt på det de siste dagene. Lucy Spraggan lar oss få innblikk i hennes såreste indre, men lar oss også bli med på mer lettlivet glede gjennom de 13 låtene. Det er en variasjon jeg kan like, og som gir meg et inntrykk av en spennende artist. Dette er forøvrig hennes 6. album, og hun var faktisk inne på listene med sin uavhengige debut "Top Room At the Zoo" før hun ble kjent for et stort publikum gjennom britiske "X-Faktor" i 2012 der hun måtte trekke seg underveis grunnet sykdom.

Karakter: 5.

mandag 23. august 2021

Sturgill Simpson - The Ballad of Dood & Juanita

 


Sturgill Simpson er her igjen, en artist som mer enn de fleste har sprengt sjangergrenser. Fra kompromissløs country på debuten "High Top Mountian" i 2013 og "Metamodern Sounds in Country Music" året etter (en skive jeg hadde med på min Topp 16 av Årets album i 2014) til konseptalbumet "The Sailors Guide to Earth", nr. 3 på mitt Årets album i 2016 der det var lite country, men mer blues og rock. Så kom tordenslaget "Sound and Fury" i 2019 der han øste ut sin aggresjon mot de som styrer musikkbransjen og med meget variert musikk, fra øs øs støyende rock til det mer neddempa. Før han brukte covidåret 2020 på å spille inn bluegrassversjoner av sin tidligere utgitte musikk, der jeg dessverre bare fikk med meg den første skiva. 

Når Sturgill er ute med ny musikk igjen så er det tilbake til country og bluegrass. Og det er et konseptalbum vi har å gjøre med igjen. Om Sturgills besteforeldre Dood og Juanita, han har fortalt i intervjuer at Dood er hans største forbilde og også den som introduserte han for countrymusikken. Dood ble født i 1929 og var en hardbarka militær, en mester med rifla, men som fant roen med sin Juanita og slo seg ned på en gård der de fikk en sønn og en datter. Med mulduret Shamrock og hunden Sam som trofaste medspillere. 

Skiva varer bare litt over 27 minutter og tre av de ti sporene er meget korte, den litt miltaristiske prologen og epilogen samt den litt over minuttet lange hyllesten til hunden Sam. I Ol' Dood (Part 1) blir platas helt presentert.

 

Så skjer tragedien i One in the Saddle, One on the Ground, Juanita blir kidnappet mens Dood er ute og arbeider på jordet uten å ha sin rifle med seg. Han blir truffet av skudd, men overlever og legger sammen med sitt muldyr og sin hund ut på en reise for å finne Juanita mens han ber sønnen passe på gården og ta seg av sin søster.


Shamrock får sin hyllest i en herlig bluegrass og det samme får Sam i den korte låten jeg nevnte over. Hyllesten til Juanita, kvinnen som hadde sitt navn til tross for at hun ikke hadde noen meksikansk tilknytning, er min favoritt på dette albumet. Så várt og så nydelig. Og den som er i front som musikalsk bidragsyter her er ingen ringere enn Good Ol' Willie Nelson.

Som kjent er Sturgill fra Kentucky med sin nærhet til fjellkjeden Appalachene og den særegne musikktradisjonen derfra. Det er der han har hentet både den musikalske og den tekstuelle inspirasjonen for dette albumet. Dood er tross alt sønn av en gruvearbeider i kullgruvene i Appalachene.

Dood mistet Sam under sin reise for å finne Juanita før han blir funnet av noen Cherokee. Han blir ledet til stammens eldste som forteller at Juanita er hos de, handlet bort for hester. En heftig bluegrass forteller denne historien hvordan Juanita og Dood ble gjenforent:


Og i Ol' Dood (Part II) får vi oppgjøret med kidnapperen. Han slipper ikke levende fra det, for å si det sånn.

Som nevnt, dette er et 27 min. kort album, men det er en fortettet stemning over musikken, jeg blir revet med av historien om Juanita og Dood og hans kamp for å finne henne. Musikalsk sett er Sturgill tilbake til sine Kentucky-røtter, og det er musikk som kler historien. Du forteller ikke en historie som dette med musikk som i "Sailors Guide to Earth" eller "Sound & Fury", da forteller du den med musikken fra Appalachene, fra området der historien utspant seg. 

Sturgill Simpson er som jeg har påpekt før en kompromissløs artist som du aldri helt vet hvor du har når han kommer med ny musikk. Det er ikke mange som kan gjøre dette og likevel komme ned med beina solid planta på jorda. Det gir han ikke venner blant de som har behov for å plassere artister i båser, men det gjør han til en av nåtidens mest spennende musikere. 

Som vi skjønner, dette er et meget personlig album for Sturgill. Og igjen mener jeg at han har lykkes!

Karakter: 5,5.

tirsdag 17. august 2021

John Amadon - Monarchs of the Spukhaus

 

John Amadon fra Reno, Nevada må være den artisten jeg har skrevet om med minst følgere på Spotify. Ikke flere enn fem er det som følger han, likevel kom jeg over en artikkel om hans nyeste album og da ble jeg sjølsagt interessert. 

I følge denne artikkelen er dette hans 5. album, men bare to av de tidligere er på Spotify, det seneste i 2014. Dette skal være det første han produserer sjøl, og grunnet pandemien spiller han også det meste av instrumentene. Men litt hjelp har han fra et par musikkompiser, Scott McPherson og William Slater.

Det hele åpner med Poor Theresa, en låt som setter tonen for flere av sporene på skiva, småfengende gitarbasert pop i et landskap som jeg liker med Amadons lyse stemme som på en måte duver over musikken. En trist historie som fortelles om en jente too young to be cold.


Jeg vil vel kalle dette behagelig musikk, og det er tydelig at Amadon er en dyktig musiker og at han skriver bra sanger. Men det er også gjennomgående på YouTube at sangene hans der har svært få avspillinger. Så sjøl om det står i artikkelen jeg linket til at han har bak seg album som har fått mye ros av kritikere så er det tydeligvis en artist med lite kommersiell suksess. Eller så er det på andre kanaler at han har sine fans. Uansett så synes jeg det er flere fine sanger på denne skiva, sanger som jeg kan slappe av til og høre flere ganger. Som Pentacle Mind.

Låten jeg liker best er Without a Doubt, om to helt ulike personligheter som tiltrekkes av hverandre. Her er det steel-gitar og en fin countrytwang og jeg har like så godt tatt den inn på min spilleliste over Årets sanger for i år.


Det er 12 låter her, på et album som klokker inn på drøye 50 minutter. Det er et par av de som jeg ikke får helt under huden, men resten liker jeg. Francine begynner behagelig akustisk før den blir en småfengende poplåt med godt gitarspill.

I det hele tatt så synes jeg Amadon på denne plata viser at han er mer enn kompetent på gitaren, og han spiller også variert. Musikken er også melodiøs, og jeg liker rytmen i mange av låtene.

Til slutt tar jeg med To Get Back Home, som viser at også John Amadon kan det å variere sin musikalske uttrykksmåte.

Konklusjonen etter å ha hørt denne plata flere ganger er at du ikke trenger å ha allverdens med følgere på Spotify eller YouTube for å lage god musikk. Det synes jeg John Admadon er et meget godt eksempel på.

Forresten så finner jeg ikke Amadon på Facebook, så dette ser ut til å være en kar som har et avstandsforhold til sosiale medier.

Karakter: 5.



torsdag 12. august 2021

Greg Antista and the Lonely Streets - Under the Neon Heat

Noen ganger er det rene tilfeldigheter som gjør at jeg blir oppmerksom på musikalsk gull. Som her med Greg Antista and the Lonely Streets, et band fra Sør-California med røtter i punken. Stilen deres kan kalles poppunk eller americanarock alt etter hvordan du foretrekker det. Men essensen er at dette er musikk som virkelig røsker opp i deg. De fire første låtene er som en bulldoser av musikk som jeg rett og slett ikke klarer å stå imot.

Dette er et band som har bestått siden 2018 og dette er deres 2. album etter debuten i 2019 med "Shake, Stomp and Stumble". Åpningslåten Down on Commonwealth refererer til bandlemmenes oppvekst i punkmiljøet i og rundt Fullerton der episenteret var rundt Commonwealth Avenue. Der fikk de også møte politivold og låten henspeiler på dødsfallet til Kelly Thomas, en hjemløs mann diagnostisert med schizofreni som i 2011 ble banket opp og drept av seks politibetjenter.


Bandet består av Greg Antista (gitar, lead vokal), Frank Agnew (gitar og vokal), Warren Renfrow (bass, gitar, vokal) og Jorge E. Disguster (trommer, vokal). De er en enhet som virkelig sparker fra seg, noe som også merkes på en kanonlåt som Feel Alright, som er herlig melodiøs power pop. 

Er det et band jeg kan sammenligne med så er det norske The Yum Yums som har mye av den samme musikalske tilnærmingen, rett fram og kompromissløs musikk med et enormt driv. Et glimrende eksempel på det er også Tijuana Jail.


Rosalita har det herligste rockeriffet jeg har hørt i år og er inne på min spilleliste over Årets sanger 2021. Etter disse fire bulldoserne av noen låter går Antista & co inn i en tanke smulere farvann med One More Mistake som likefullt er en deilig drivende americanarocker. Det samme gjelder Together Tonight mens Lonesome Casualty er litt røff countryrock. En låt som tar for seg situasjonen for Californias hjemløse. Unfinished Business har en nydelig akustisk intro som ender med en ny herlig midtempo rocker med utsøkt gitarspill av Frank Agnew.

Så er vi i Broken Glass tilbake til dette herlige drivet som kjennetegner Antista & co. Denne videoen er fra en livestream-konsert til minne om den lokale musikeren Steve Soto som Frank Agnew hadde spilt mye sammen med. Dette var også Agnews første opptreden med bandet.


Halfway To Whole føyer seg inn i rekken av herlig, drivende låter mens vi i Carmelita (Warren Does Warren) er en annerledes låt der Warren Renfrow har hovedrollen med sin vokal og sitt trekkspill. Som med Rosalita så er dette en hyllest til en lokal señorita. En aldeles nydelig sang som også har funnet veien til min Årets sanger-liste. Opprinnelig en Warren Zevon-låt der Renfrow har skrevet om teksten en smule.

Greg Antista and te eLonely Streets er ikke det bandet med mest avspillinger på Spotify for å si det sånn, ingen av låtene deres har bikket 1000 avspillinger og de har bare 404 følgere. Det sier bare at Spotify ikke er deres viktigste kanal for eksponering. Uansett så betyr disse tallene nada for meg, da dette er en av de herligste platene jeg har hørt i år. Jeg er 100% med fra første til siste tone, og jeg koser meg skikkelig med alle låtene. Dette er musikk som virkelig røsker opp i kroppen og som fortjener å bli hørt og danset til!

Karakter: 6.



 


mandag 9. august 2021

Ellen Foley - Fighting Words


Ellen Foley ble først kjent som Meat Loafs duettpartner på Paradise by the Dashboard Light fra hans monumentale "Bat Out of Hell"-album. Hun tok meg med storm med sitt debutalbum "Night Out" i 1979, et album som var med på å forme min musikksmak, jeg var 16 år da. Spesielt åpningssporet We Belong to the Night slo meg til bakken og er fremdeles en av de låtene som står høyest på min liste over de låtene som har gjort dypest inntrykk på meg, med en helt enorm dramaturgi, sin storlagenhet og Ellen Foleys utsøkte og dramatiske framføring.

Dette albumet ble produsert av Ian Hunter og Mick Ronson mens The Clash var tungt inne på oppfølgeren "Spirit of St. Louis" (St. Louis er Foleys fødeby) der Mick Jones var produsent. Foley bidro forresten med backing vokal på Car Jamming fra Clash-albumet "Combat Rock". Hennes 3. album "Another Breath" fra 1983 nådde ikke listene og etter det ble det stille fra Foley på platefronten, men hun opparbeidet seg etter det en karriere som skuespiller, bl. a. på Broadway, på TV og i div. filmer. 

I 2013 ga hun ut albumet "About Time" som jeg ikke var oppmerksom på, og nå har altså Foleys 5. studioalbum kommet, muligens som en feiring av at hun fylte 70 i juni.

Og når gamle helter kommer med ny musikk så blir jeg spent, og siden dette er en artist som har betydd veldig mye for meg og utviklingen av min musikksmak så var det en ekstra spenning rett over midnatt sist fredag da jeg for første gang hørte på skiva.

To av låtene var kjente som singelutgivelser. Åpningssporet Are You Good Enough var den andre singelen og er en grei, litt stakkato rocker. Så kommer Be Nice som er en litt nedpå låt, men veldig oppstykket. En låt jeg ikke har fått tak på og jeg ble litt bekymret for at dette ikke skulle bli den opplevelsen jeg håpte på. 

Men fra I'm Just Happy to Be Here, som var første singelen og ut så er jeg med. Jeg liker alle de ni resterende låtene og I'm Just Happy to Be Here er en energisk og herlig låt der Foley har med seg Karla DeVito fra tiden med Meat Loaf. Det er DeVito som mimer til Foleys vokal på videoen til Paradise By the Dashboard Light.

I Call My Pain by Your Name er en roligere låt som faktisk kunne ha passet inn på et countryalbum. Jeg liker den og synes den fungerer på denne skiva.

Men det er rockelåtene som for meg står ut som de herligste låtene, og de er det en del av her. Som I'll Be True.


 

This Won't Last Forever er også en fengende sang med et driv som jeg liker meget godt.


Det samme er Leave Him Janie som er deilig rock'n roll i mine ører.

De fleste av låtene på skiva er skrevet av Foleys mangeårige musikalske samarbeidspartner Paul Foglino, men det er også funnet plass til to coverlåter, Wilson Pickets I Found A Love og avslutningssporet, Jim Steinmans Heaven Can Wait. Den runder av albumet på en neddempet og nydelig måte.


Jeg vil også framheve en annen neddempet sang, Fill Your Cup, et aldri så lite countrypreg her også og en fin oase mellom rockelåtene. 

Blant musikerne på plata kan nevnes bassist C.P. Roth som har spilt med Ozzy Osbourne og trommis Steve Goulding fra Graham Parker & the Rumour. Vi hører også backing vokal fra Ula Hedwig og Rachelle Garniez.

Min konklusjon er at Ellen Foley kommer godt fra det på dette albumet. Jeg liker de rett fram rockelåtene best, men det er også mer roligere perler her som kompletterer rockelåtene på en fin måte, og som viser variasjonen i Foleys evner som sanger.

Konklusjon: 5.

onsdag 4. august 2021

Yola - Stand For Myself


 

En av mine største unnlatelsessynder i 2019 var at jeg ikke vurderte debutalbumet til britiske Yola Carter, "Walk Through Fire", et album som ga artisten fire Grammynominasjoner. Det ble nemlig hyllet av mange, blant annet for at Yola blandet country og soul på en utmerket måte. Hun har da også skaffet seg et stort navn i USA og hun var med på tittellåten til debutalbumet til Highwomen samme år. Og i høst skal hun ut på turné med countrykjempen Chris Stapleton.

Men da Yola nå kom med sitt andre album for fem dager siden måtte jeg bare høre på det, og det er bare å si det, jeg er solgt! Det er ikke så mye antydninger til country her, men det som forfører meg er Yolas sterke, men også følsomme stemme og en soulaktig pop som er sofistikert og til tider også fengende. Bare hør på Dancing Away In Tears som er en av de fineste sangene jeg har hørt i år. Den glir aldeles nydelig avgårde!


Diamond Studded Shoes får jeg assosiasjoner til en Diana Ross på sitt aller beste. Yola gjør denne låten til en eneste stor fest!


Be My Friend er også latterlig vakker. Som med mange av sangene på denne skiva så elsker jeg rytmen her, og når vi får den uhørt sterke stemmen til Yola blir dette ørefryd til tusen. Noen antydninger til country her, men først og fremst så er dette en stor musikkopplevelse!


Starlight er det jeg vil kalle en slentrende perle og jeg vet snart ikke hvilke superlativer jeg skal bruke. Jeg blir henført og jeg blir forført, så enkelt er det. Hvordan Yola bærer sangene er bare helt magisk!

På noen låter går tankene til Lava, det norske bandet som hadde stor suksess på begynnelsen av 80-tallet og deres samarbeid med Randy Crawford. Og jeg får også litt diskovibber i retning Tina Charles hist og her. Det vitner om en variasjon i det musikalske uttrykket som jeg virkelig elsker. Yola opplever dessuten noe som er få britiske artister forunt, å gjøre suksess i USA. Det er stort sett der hun holder til, og når hun nå skal ut på turné med en størrelse som Chris Stapleton så vil hun nå ut til enda flere.

Denne skiva er altså sofistikert soulpop av aller ypperste merke, men Yola har ikke helt gitt opp flørtingen med countryen. Den kommer fram i livate Whatever You Want som er et herlig stykke countrysoul!


Yola er en sterk artist som vet hva hun vil, og som viser det på tittelsporet, som avslutter en fest av et album. En skikkelig fet låt!

Dette er et av de fineste albumene jeg har hørt i år. Det er en type musikk jeg ikke hører så mye på til vanlig, men Yola vinner over meg med sin stemme, med sin tilstedeværelse og en til tider eggende og forførerisk musikk. Jeg er helt solgt, og jeg håper inderlig at Yola blir å finne på norske scener om ikke altfor lenge. Hun er den type artist som garantert setter fyr i publikum!

Karakter: 6.