Roger Græsberg & Foreningen - Trøst

Dette er en artist og et band som inntil i går var helt ukjent for meg. Men det siste døgnet har Roger Græsberg & Foreningens andre skive, "Trøst" gått på repeat hos meg. De debuterte ifjor med "Triste Sanger og Vals", ei skive der jeg bare har rukket å høre Lyden av Hjul. Ellers har jeg altså bare hørt på årets skive.

Roger Græsberg er fra Kongsvinger og har tidligere gitt ut tre engelskspråklige skiver med bandet The Anti-music bonanza, men er nå altså over på morsmålet. Og det turnerer han meget bra, for lyrikken på disse låtene er noe av det bedre jeg har hørt på norsk. Musikken er litt americana, litt visesang, litt pop. Og Græsberg & Foreningen lager ypperlig musikk til sublim lyrikk.

På åpningssporet Å Leve En Drøm kommer Græsberg nærmest med en programerklæring som låtskriver: Jeg vil skrive slik som Børli/skrive meg fri fra enkle kår/skrive litt om livet/om døden og store tanker som en skoging aldri får/.

Det er vart, det er ekte og det er nært. Jeg tror på Græsberg på at han vil skrive som Børli og han skaper levende bilder med sin lyrikk på dette albumet. I låten med den pretensiøse tittelen Sangen Om Mitt Liv slår Græsberg fast at triste låter ikke er in i år, men at det får så være. Historien han forteller er troverdig og med en musikk som bygger opp under teksten:

Et absolutt høydepunkt på denne plata er den utrolig vakre Ensomme Gutter, og det er ikke noen lystelig historie Græsberg forteller her. Men han gjør det igjen på en måte som gjør at jeg kjenner på kroppen det han synger om. Og håndarbeid og sløyd var heller ikke min greie på skolen, så det gjør at jeg kjenner meg ekstra godt igjen. Instrumenteringa på denne låten er ekstremt vakker:

Jeg må også ta med det mektige avslutningssporet Vill Hest, et epos på 5:30. Dette er bare stort:

10 låter har fått plass på skiva, og det er ti låter som hver seg gir meg meget gode lytteropplevelser. Sår er i utgangspunktet den mest popete låten, men også her er det vakker instrumentering, bl. a. med nydelig strengespill. Skogssang er som en kan skjønne av tittelen mer enkel og akustisk og der også Unnveig Aas gjør en sober innsats på vokal. I det hele tatt så har Græsbergs samboer mange nydelige vokalbidrag og de utfyller hverandre perfekt.

Må også nevne For God For Alt, der gir Græsberg et godt bilde av det å føle på ensomhet.

Æres den som æres bør og Roger Græsberg har samla eminente musikere i Foreningen: Unnveig Aas (gitar/vokal), Krister Skadsdammen (gitar, pedal steel), Morten Andreassen (bass), og Alexander Lindbäck (trommer).

Dette er om mulig det vakreste jeg har hørt på norsk i år. Og jeg kan bare konstatere at i Roger Græsberg har vi en ung låtskriver (han er født i 1993) som står klar til å ta over arven fra størrelser som Trond Ingebretsen, K.M. Myrland, Åge Aleksandersen og Roy Lønhøiden. Dette er ei plate som bør komme høyt opp på kåringene av 2018's beste norskspråklige album.

Karakter: 6.

The Devil Makes Three - Chains Are Broken

The Devil Makes Three tilhører også New West Records som jeg har havna på mailinglista til, og derfor har jeg lånt øret til deres nyeste album, som skal være deres sjuende. I presentasjonen på Spotify blir de beskrevet som en trommeløs trio, men på denne skiva er trommer med, og av de reaksjonene jeg har sett på YouTube er meningene delte om akkurat det.

Bandet besod inntil trommeutvidelsen av Pete Bernhard på gitar, Lucia Turino på stående bass og Cooper McBean på gitar og tenorbanjo. Bernhard og McBean er opprinnelig fra Vermont og kjente hverandre derfra, men de starta bandet sammen med Turino i California. Nå er Bernard og Turino basert i Vermont og McBean i California, men bandet består. Trommis Stefan Amidon er nå lagt til som offisielt medlem av TDMT.

Musikken beskrives som en fin blanding av bluegrass, country, folk, jazz og ragtime og de er også punkinspirerte. Ihvertfall er det livat og fengende musikk som serveres på denne skiva. Noen låter opplever jeg som rimelig like, altså at det litt ofte går i den samme duren. Men jevnt over er dette fin og fengende musikk som sitter hos meg.

Største favoritten er Need to Lose, en skikkelig fengende og sprek låt:

Bad Idea er også en veldig fengende og solid låt, her får vi også se bandet live:

Tittel- og åpningssporet har et litt anna uttrykk, og jeg velger her en trommeløs liveversjon som også sitter meget godt. Og jeg må si at sjøl om jeg liker plata så ble jeg ørlite skuffa over at TDMT ikke var trommeløse på skiva. Rett og slett fordi det var forventinga mi utifra det jeg hadde lest på Spotify:

Jeg liker også meget godt avslutningssporet Curtains Rise, får litt Creedencevibber her, og det er jo ikke galt :)

Deep Down er litt annerledes enn de jeg har posta over og viser at trioen kan variere:

11 låter har The Devil Makes Three funnet plass til på dette albumet. Pray for Rain er en mer rocka sak som sitter godt, Paint My Face er mer folkaktig, mens Can't Stop henter inspirasjon fra 60-tallet både i gitarspillet og vokal. All is Quiet er et fem minutters litt seigt epos, men slett ikke verst.

I og med at dette er første gangen jeg hører TDMT skal jeg ikke uttale meg så bastant om at de har med trommer her. Men utifra reaksjonene jeg har sett på nettet så er det altså delte meninger blant fansen om det er bra eller ikke. Jeg må bedømme skiva utifra det jeg faktisk hører, og det er stort sett meget bra. Men jeg kan ikke la være å tenke tanken hvordan albumet hadde hørtes ut uten trommer, uten at jeg med det skal diskreditere trommis Amidon for hans bidrag.

Bandet legger forøvrig ut på Europaturné i september, men dessverre ikke innom Norge eller Skandinavia. Det er England, Skottland, Sveits, Tyskland, Belgia og Nederland som får gleden av besøk fra The Devil Makes Three i denne omgang.

Karakter: 5.

Hardhaus - Hardhaus

Hardhaus er et relativt nystarta band fra Drangedal, Telemark, som er ute med sitt debutalbum. Dette er rutinerte musikere som er kjent fra flere lokale band og de er blitt kalt en slags Telemarks supergruppe etter hva jeg har forstått. Jeg opplever musikken mest av alt som en norsk variant av sørstatsrock, og jeg regner nesten med at Drive-By Truckers er blant bandets forbilder. Dette er til tider røft, og et norsk band som renner meg i hu når jeg lytter på de er El Cuero. Men her er det på norsk, og mer spesifikt, drangedalsdialekt.

Og bare for å få sagt det med en gang, så er jeg blitt veldig glad i denne skiva. Innimellom de røffe låtene er det også mer vare låter, og det hele er blitt en kombinasjon som faller i smak hos meg. Noen vil kanskje kalle dette countryrock, men det er bare unntaksvis at jeg får countryvibber av den musikken Hardhaus serverer på dette albumet. Jeg får desto mer rockefot.

Åpningssporet Gatelangs setter standarden:

Hardhaus består av Vidar Heldal (vokal), Erik Damberg (bass og vokal), Erik Norheim (gitar og vokal), Endre Christiansen (tangenter og vokal) og Jonas M. Lima (trommer og vokal). Fremmed Kar I Speilet er en fengende og sterk låt:

Det mest neddempa sporet er vakre To Meter Onna som er en sang mange sikkert vil kjenne seg igjen i:

En fengende låt er Livets Hjul:

Siste eksemplet jeg vil ta med er Onde Lukkauge, en tøff låt om det å slite med søvnproblemer:

Dette er kanskje den låten jeg synes at bandets vokalprestasjoner er best, men jeg må ile til å si at det er meget bra vokal på alle låtene her. Som vokalist har Vidar Heldal en litt raspende, sterk stemme som en må ha med denne typen musikk. Han får fram budskapet i tekstene på en skarp og god måte, og i det hele tatt så kjennes dette ekte og jordnært, både vokalmessig og musikalsk.

Skiva består av 12 låter, og det er egentlig bare en som ikke fenger meg helt, nemlig den seige Når Ælva Fryser Over. Tittellåta Hardhaus er en av de røffeste, der budskapet er at en hardhaus ikke er en som er hardhaus slik folk flest tenker seg det når de hører ordet. En annen låt jeg vil trekke fram er Lilla Himmel der teksten gir meg vakre bilder. Også avslutningssporene Siste Sjans og Eg Har Trua er meget gode låter. Mange artister roer ned på albumets siste låt, men Hardhaus slår istedet til med en livat sak med en meget oppløftende tekst.

Konklusjonen min er at det er skikkelig kult å høre et band som tør å spille sørstatsrock med gode, norske tekster. Dette er en meget sterk debut, og blant det beste jeg har hørt av norske artister på norsk i år.

Karakter: 5,5.

Zephaniah OHora - This Highway

Nå er jeg bare nødt til å gjøre et unntak. Denne debutskiva til artisten med det kule navnet Zephaniah Ohora kom for over et år siden. Men det er først nå jeg har begynt å høre på den, og f.k. mandag skal jeg på konsert med han og hans band The 18 Wheelers på Moskus i Trondheim, og jeg kan ikke få nok av denne musikken.

Dette er altså en kar fra tjukkeste New York City som framfører ekte og jordnær country slik det skal gjøres, ubesudla av den blasse og popete mainstreamcountryen fra Nashville. Ohora kommer fra en strengt kristen familie, derfor har han navnet til en profet fra det gamle testamentet. Han er bookingansvarlig på New Yorks eneste honkytonk-klubb, og er nå ute på en Skandinaviaturné. Her i Norge skal han i tillegg til Trondheim spille på Bryggerihuset i Halden 22. august og på John Dee i Oslo dagen etter. Ellers har han fullt med spillejobber i Sverige både før og etter svippturen innom Norge.

Jeg elsker absolutt alle låtene på denne skiva, absolutt alle. Hvilke jeg skal velge å poste her blir da egentlig hipp som happ. Men jeg begynner med Take Your Love Out of Town:

En liveversjon av High Class City Girl From the Country:

Tittelsporet live:

Det lille jeg har lest om Ohora er at han studerte spesielt legenden Merle Haggard og hans musikalske uttrykk. Uansett hvem han har henta inspirasjonen fra, så er dette så rent, ekte, nært og med en så respekt for sjangeren at jeg blir helt henført. Det er slik god country skal spilles og formidles. Et veldig godt eksempel på det er også I Can't Let Go (Even Though I Set You Free):

Til slutt Way Down In My Soul:

Skiva består av ti egenskrevne låter og en sober versjon av klassikeren Somethin' Stupid. Jeg kan simpelthen ikke vente til jeg ser han på scena om seks dager, det blir stort!

Karakter (er det noen tvil?): 6.

Cicada Rhythm - Everywhere I Go

Jeg har tydeligvis havna på mailinglista til det amerikanske plateselskapet New West Records, og av og til så finner jeg gull der. Som med folkduoen Cicada Rhythm fra Athens, Georgia, bestående av Andrea DeMarcus og Dave Kirslis, som nå er ute med sin andre fullengder, etter den sjøltitulerte debuten i -15. Det skal forresten sies at det på Cicanda Rhythms Facebookside er bilde av tre medlemmer, mens det er bare DeMarcus og Kirslis som står som medlemmer i presentasjonen.

Og det er et spennende og variert album DeMarcus og Kirslis serverer, der de flørter til tider uhemma med country og også med rock. De varierer også med hvem som har hovedvokal og Andrea DeMarcus utmerker seg med en særegen stemme som minner en del om Kate Bush.

America's Open Roads er et spenstig og fengende åpningsspor. Jeg elsker denne låten:

Shake Up er en sterk og mektig, litt rocka låt med gode harmonier.

På Dream Alone er sammenligninga mellom DeMarcus og Kate Bush spesielt sterk. Igjen en låt som virkelig tar meg, og med lett gjenkjennelige islett av country. Og en låt som vitner om en samspilt duo som liker å utforske hverandres musikalitet:

Så må jeg få lov å trekke fram det nestsiste sporet av 12, Bare Minimum, som er like spenstig som åpningslåten:

Jeg nevnte at dette er et variert album, DeMarcus og Kirstis tør å eksperimentere med sitt musikalske uttrykk, noe vi bl. a. finner i Roses By My Side, en låt med et enklere lydbilde:

Det er også en del låter som går i en roligere takt, noe som også fungerer godt. Et par-tre låter tar meg kanskje ikke helt, men jevnt over lar jeg meg overbevise og behage av denne meget musikalske duoen. De beveger seg langt under den kommersielle radaren, men har sitt hengivne publikum på veien i USA, og de er en duo som det skal bli spennende å følge framover. Cicada Rhythm anbefales derfor sterkt!

Karakter: 5.