Ida Jenshus er en artist jeg har fulgt helt siden hun skapte seg et navn under den eneste sesongen av "Lyden av lørdag" på NRK i 2007, der hun endte opp som vinner. Tre strake Spellemannpriser i countryklassen fulgte og hun har hatt en spennende karriere der hun har utforsket sin musikalitet og ikke vært redd for å eksperimentere. Det har vært en interessant reise å følge med på, noen av stegene hennes har overrasket, men hun har til gode å gi ut et dårlig album. Og den gode trenden fortsetter med denne utgivelsen.
De fire første låtene er alle utgitt som singler, og vi har med det fått gode innblikk i hva vi hadde i vente. Tittelsporet åpner skiva, og det er et alvorspreget spor, om enn ikke alvorstynget. The Grip handler nemlig om noe av det alvorligste som kan skje et menneske, nemlig det å miste grepet om sjølve livet, eller å sitte fast i et grep av håpløshet. You might kill yourself if you don't learn how to loosen the grip. Så dette er ramme alvor, men som jeg skrev, det er ikke en låt som er alvorstynget. Med det mener jeg at låten ikke går i en melankolifelle der det ikke er håp. For håpet, det er der, om at du skal klare å løse opp grepet du sitter fast i og få kontroll på livet igjen. Det løfter låten til å bli vakker i alt sitt alvor.
Leaving You er om et forhold som er blitt forgiftet, en tar medisiner for å lette på de tunge følelsene og harde beskyldninger florerer. Løsningen blir heldigvis og sjølsagt å gå, men det skinner igjennom at det neimen ikke er lett. Og Ida Jenshus klarer å kunsten å beskrive at dette er en hard beslutning å ta, men samtidig at det er det eneste rette å gjøre. Både for en sjøl og for den andre.
Only Kindness Matters er den oppløftende låten midt opp i flere spor med alvor. For det at du har en solid porsjon godhet og ømhet å vise, det er noe av den viktigste egenskapen du kan ha. Og igjen så gjelder det både overfor seg sjøl og overfor de menneskene en har et nært forhold til.
Reasons Why I Lie spinner rundt mye av det samme som Ashley
McBryde i Learned To Lie. Der McBryde beskriver en person som har lært å si at
"det er helt greit" når ting ikke er det så lyver Jenshus' jegperson
fordi partneren venter det beste av en. Egentlig så er det feil begge deler, og
til slutt vil det ikke gå, sannheten vil komme opp til overflaten. Men at noen
ganger er det det beste for å slippe en stor feide der og da.
Suppression er låten med aller mest alvor, noe som også musikken bærer preg av. Det handler om å ikke komme ut av en tilværelse der en blir vedvarende undertrykt. Det kan høres ut som en sexarbeiders historie, men det kan egentlig være historien til ethvert menneske som lever et liv der en blir undertrykt og ikke aner hvordan en skal komme ut av det. Uansett så er det en låt som gjør et dypt inntrykk.
Til tross for tittelen så er Demons en lys låt som omhandler det mennesket som gir en håp i livet. You make me a better person and that's just what I need / This life is full of ego, possession and greed er åpningen som forteller hvor godt det er å ha en person i livet sitt som hjelper en til å ikke falle ned i håpløshet, og som hjelper en til å fri seg fra sine indre demoner. Noe som gjør at en ønsker å også være en slik person for den andre. Rett og slett en låt som gir håp.
Without Goodbye er en neddempa og rett ut nydelig akustisk låt. Det virker som den er til en venn som en har brydd seg mye om, kanskje en som ikke lever lenger og som en ikke fikk tatt farvel med. Det er vondt, men samtidig forteller Jenshus at det er godt å tenke tilbake på de fine stundene en hadde sammen. Could've Had It All er om det forholdet mange av oss har hatt, forholdet som rant ut i sanden, men som istedet kunne ha blitt noe stort og noe godt. Det hele avsluttes så med et kort pianobasert The Grip Pt. 2, der en klarer å løsne grepet.
Ida Jenshus formidler disse tekstene på en måte som gjør at jeg klarer å leve meg inn i de. Jeg kjenner på smertene hun synger om, men jeg kan også relatere til håpet som også ligger der. Og det er det jeg tror hun ønsker å formidle. Nemlig at en ikke må gi opp håpet, et bedre liv venter deg hvis du klarer å gi slipp, klarer å løsne grepet håpløsheten og pessimismen har rundt livet ditt. Dette lykkes hun med i så stor grad at når siste tone fader ut så er det det håpet og den optimismen det gir som jeg sitter igjen med. Og da kan jeg ikke si annet enn at Ida igjen har gitt oss et album som vil sette sine spor i lytteren.
Så ja, jeg gleder meg virkelig til konserten jeg har kjøpt billett til på Skuret i Trondheim 31. mai!
Nytt album med Hjerteslag, og jeg sier det som det er, dette er et band jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til, uansett besetning. Men med Robert Eidevik som kontinuitetsbæreren i front, med en følsomhet i stemmen som er få forunt, der han får meg til å male fram bilder i hodet av det han synger om.
Albumtittelen Betonglandskap får meg til å tenke på Tove Nilsens ungdomsroman Skyskraperengler. Jeg har ikke lest den, men jeg kan tenke meg at tematikken i den og tematikken på dette albumet flyter over i hverandre. Det er nostalgi, det er om en oppvekst i en drabantby og asfaltjungel. Jeg kan se det for meg. I forbindelse med praksis da jeg gikk på sosialhøgskolen i Stavanger var jeg i 1986 en del i Bergen og så noe av den drabantbyjungelen som Eidevik forteller om her. Bl. a. var jeg på besøk i en leilighet som lå i 12. og øverste etasje i en blokk i Fyllingsdalen. Jeg glemmer ikke da jeg så ned fra den utendørs korridoren etter at jeg kom ut av heisa. Den følelsen og det suget som kjente på da glemmer jeg aldri. Derfor er dette ei skive som vekker mange følelser i meg.
Det starter med Ond Sirkel, om lettvinte penger og status som en får av å selge narkotika, men også stadige tillegg på rullebladet. Og jeg føler at det underliggende spørsmålet i teksten er: Er det verdt det?
Jeg opplevde Hjerteslag live i Trondheim i november-22, og det er en konsert som jeg fortsatt tenker tilbake på med glede. Det var så mye energi i det lokalet, og jeg koste meg skikkelig. Mulig at jeg med mine 59 år da var blant de aller eldste tilstede, uten at det brød meg. På mange måter føler jeg at Hjerteslag er det bandet jeg savna da jeg sjøl var tenåring i andre halvdel av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mods med sitt debutalbum Revansj! i 1981 var nok de som kommer nærmest, men da var jeg 18 og jeg skulle gjerne hatt de et par år tidligere for å si det sånn.
Bipolar er om en oppvekst på 90-tallet der en var midt i mellom de som var på kjøret og de som var streite, og følelsen av at det var ingen som tenkte på akkurat de som var i den limboen. Og som her førte til en diagnose.
Jeg må igjen komme inn på den unike følsomheten i Robert Eideviks stemme. Med den følsomheten klarer han å gjøre det han synger om så innmari ekte, jeg føler en helt spesiell nærhet til disse fortellingene. En nærhet som får meg til å føle en godhet for de menneskeskjebnene det synges om.
Idiot som meg er om å se ned på seg sjøl og at en derfor føler en likegyldighet til hvordan det går med en. Ingen bryr seg, så da kan en bare leve på randen og se hvordan det går, som f. eks. ved å klatre fra altan til altan med den overhengende faren for å miste taket og falle ned. Når jeg tenker over det så blir det en skikkelig sterk tekst.
På forrige album Tyvens dagbok var det bare én neddempa låt. Her er det flere. Den mest nedstrippa av alle, Kartong City er en perle der hovedessensen er en telefonsamtale med en mor, og der en lengter tilbake til den tryggheten hun skapte i hjemmet der en vokste opp. Krystallpalasset er også en noe neddempa perle med minner fra oppveksten. Om jenta en gikk hånd i hånd med på vei fra skolen, hun som spilte håndball på Vadmyra og som nå har fått to barn. Om to andre som smugrøykte, og som gir meg assosiasjoner til da jeg sjøl gjorde det i tenårene på 70-tallet. Da røyking fortsatt var kult og tøft. Dette er låten fra denne skiva som jeg har satt inn på min spilleliste over nominerte til mine Årets låter for 2024.
Sjøl om dette er et album av 2024 så er det så mye nostalgi inne i tekstene her som jeg kan relatere til. Sjøl om jeg vokste opp i en liten enebolig i en mye mindre by enn Bergen så er det den samme arbeiderklassebakgrunnen som beskrives. De samme drømmene, de samme håpene, men også den samme frustrasjonen og til tider håpløsheten. Og det blir formidlet med en varme og en kjærlighet som jeg omfavner.
Egentlig er alle låtene her historier som berører, som får meg til å tenke og som får meg til å minnes en oppvekst som jeg kan kjenne meg igjen i til tross for ulikheten i bomiljø. Og så treffer Robert Eidevik meg med den følsomheten i stemmen som jeg kommer tilbake til gang på gang. Når i tillegg musikken er til å bli sugd inn i, begått av dyktige musikere som vet hvordan slike tekster skal pakkes inn, så blir dette igjen et fullendt produkt som jeg ikke klarer å gi annet enn ....
Dette albumet til Hilma Nikolaisen kom ut for en drøy måned siden, men det er først nå de siste dagene at jeg har tatt meg tid til å høre på det. Og for en forhenværende sosialarbeider (sosionom) så er jo albumtittelen interessant. Uten at jeg skal anta at dette handler om sosialt arbeid. Dessuten er det ikke tekstene jeg har viet mest tid til her, det er i høyeste grad musikken.
For det er et fyldig lydbilde som møter meg. Det er flere lag her som gjør musikken spennende og litt unik i mine ører. Jeg får det allerede i åpningslåten Red Flag, og jeg merker at den måten Nikolaisen trakterer gitaren på fascinerer meg.
This Time er en meget kul låt som er albumets humørpille. Begynner bl. a. med et par finske ord og førsteinntrykket er at musikken er litt rotete. Men når jeg hører nærmere etter så digger jeg det litt kaotiske ved låten, og den gir meg både et smil om munnen og påfyll av energi.
Aha! er også en spennende låt som viser meg at Hilma Nikolaisen liker å eksperimentere med lydbildet og gir meg som lytter nye opplevelser for hver låt. Kan høres litt småkaotisk ut denne også, men går jeg låten nærmere etter i sømmene finner jeg også her en kul låtstruktur.
Til slutt må avslutningseposet Carte Blanche med. Epos fordi det varer i over tolv minutter! Det kan lett bli repetetivt, men Nikolaisen og bandet klarer å ha meg med helt til slutt.
Det er én låt her som jeg synes blir litt stillestående, All Good, men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et solid album fra en dyktig rockeartist som liker å utforske sitt musikalske uttrykk, og som dermed gjør dette til en spennende lytteropplevelse.
The Oxydants er en kvartett veteraner fra rockemiljøet i og rundt Oslo, og de har vært aktive siden 90-tallet i ulike band. Dette er deres tredje fullengder som The Oxydants med besetningen: Tore Aurstad (gitar, vokal), Harald Berge (bass), Terje Bärnholdt (gitar) og nyankomne Finn Roar Halvorsrud (trommer).
Dette er punkete rett fram rock med høy energifaktor. Akkurat slik jeg liker det, ittno knussel her i gården for å si det på trøndersk! Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker denne musikken her, det trøkket og det drivet de har fra første til siste tone tar meg med hud og hår. Låttitlene hamres inn og gjentas gang på gang på de fleste låtene, som i åpningssporet Old Dead Fucks, der det slås fast at alle ens helter har lagtpårøret for godt. Det er effektfullt, og det leveres enkelt og greit med en snerrende vokal som hører til denne typen musikk.
One Hundred Steps er bare herlig, som alle låtene på denne skiva.
Loose Cannon er en illsint liten sak på litt over to minutter. Her er det mye agg som skal ut, og det gås absolutt ingen omveier. At det ikke var refreng tenkte jeg ikke over før jeg leste i presseskrivet at de som venter på det venter forgjeves. Ergo er det ikke savnet i en slik låt som dette!
Three-legged Dog var første singelen fra albumet og er en morsom låt da jeg ikke kan unngå å tenke på hvordan den stakkars bikkja det synges om ser ut og hvordan den klarer seg med bare tre føtter. Er det to foran, eller bak? Korte, men herlige instrumentalparti i enda en energibombe av en låt.
Ni av ti låter er sjølskrevne, den ene coveren er Meaningless, låten til Magnetic Fields fra 1999 er gjort punkete. Og med den tittelen er det en dyd av nødvendighet etter min mening!
Dette er intet mindre enn et strålende album for en som er glad i old school rett fram rock med sterke punkinnslag. The Oxydants får meg opp av stolen og gir gubben sterk trang til å headbange. En energibombe av et album som virkelig trengs for å få ut frustrasjonen over hvordan det står til med verden og kloden vår akkurat nå.
Jeg omtalte Suicide Bombers 3. albumSuicide Idolsi 2017, men det forrige albumet Murder Couture to år senere gikk meg hus forbi. Men nå er de endelig her med sin 5. fullengder, og igjen serverer denne Oslo-gjengen rett fram høy oktan melodiøs hardrock. Som i 2017 synes jeg det er litt lite variasjon, med unntak av det over sju minutter lange avslutningssporet Where Times Always Goes, men når det er sagt så er dette her rock'n roll helt etter mitt hjerte.
Take It Off er en av mange låter her som jeg får energi og rockefot av:
Tonight Belongs To Us begynner med et heftig instrumentalparti som bygger opp forventningene til resten av låten, og de forventningene blir i høyeste grad tilfredsstilt:
Til tittelåten All For The Candy har bandet laget en musikkvideo som oppfyller en del rockemyter for å si det sånn.
Som en skjønner så er dette skikkelig retro, litt tilbake til 80-tallet. Men jeg er en enkel fyr sånn sett, jeg liker det når det er så rett fram og fullt av energi som dette. Tidligere i dag var jeg sliten i hodet etter en del skrive- og lesearbeid og jeg fikk tilbake energien med å fylle øreklokkene med dette albumet og bare roe helt ned.
Jeg nevnte det over sju minutter avslutningssporet. Mye mer nedpå, og kanskje skulle det vært midt i for å unngå den lille følelsen av monotoni som kommer av ni ni høyenergilåter på stripe. Men det fungerer som et sistespor også, da er du som lytter sikra å gå inn for en myk landing.
Jeg vil også legge til at vi får enkelte fete gitarsoloer gjennom denne skiva, og det blir aldri feil i mine ører. Så summa summarum så er dette en såpass bra opplevelse at jeg går opp et hakk i karakter fra 2017-albumet.
Jeg oppdaga Sleater-Kinney i 2021 da de ga ut Path of Wellness og jeg har derfor hatt de på radaren med tanke på nytt album. De feirer 30-årsjubileum i år, og det nye albumet kom nå i januar. Som med det forrige så er dette musikk som har trengt å vokse på meg. Det er litt seig, men røff rock, en type musikk som erfaringsmessig må gro litt før den sitter hos meg. Men jeg liker at enkelte artister utfordrer meg på den måten, det gjør at jeg får gått ordentlig inn i musikken.
Carrie Brownstein og Corin Tucker er de som er Sleater-Kinney, på forrige plate hadde de med Angie Boylan på trommer og jeg går ut fra at hun er med fremdeles.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta med åpningslåten Hell, men ombestemte meg etter å ha sett videoen. En fortvilt kraftpakke av en låt vil jeg kalle dette. Helvete har ingen fortid, har ingen fremtid er blant karakteristikkene. Men den som gjør mest inntrykk er: Hell is a young man with a gun.
Needlessly Wild er favorittlåten min her, og den er inne på lista der jeg nominerer låter til min Årets sanger-kåring. Kanskje fordi den er så umiddelbar og fordi den Ehar et sugende driv, og deilige musikalske detaljer. En fortvilt vokal som forteller meg at her er det mye frustrasjon som må ut. Noe som er logisk med en tittel som beskriver låtens jegperson som unødvendig vill.
Hunt You Down er også en heftig sak, og en låt som viser hva som er Sleater-Kinneys varemerke, nemlig fett og røft gitarspill. Det gir låtene og også tekstene en ekstra tyngde.
Don't Feel Right er også en favoritt, og jeg merker at det er en del smerte også i denne teksten. Og Brownatein og Tucker er flinke til å få den smerten ut i musikken. Dessuten er det en giarsolo her som jeg elsker.
Avslutningssporet Untidy Creature preges også av dette sugende gitarspillet som bandet er så kjent for.
Av de fem resterende låtene vil jeg trekke fram Small Finds som ved første lytt kan føles noe rotete, men som egentlig er en heftig låt med et distinkt refreng.
Sleater-Kinney er et band som er lett å kjenne igjen når du hører de. Og det er kvalitet over hele fjøla, dette er et album som har mange sterke låter og ditto musikalske detaljer. Har du ikke hørt på de før, så anbefaler jeg sterkt å bli kjent med de, gjerne gjennom dette albumet!
Lørdag kveld hadde jeg en av mine sterkeste musikalske opplevelser rent følelsesmessig i mitt snart 61-årige liv. Da Gåte opptrådte med Ulveham var det en kar på felt 003, rad 8, sete 11 som tok til tårene av den mektige opplevelsen det var. Jeg klarer ikke å beskrive det noe bedre, jeg følte at jeg opplevde noe helt unikt. Etter juryavstemninga forberedte jeg meg mentalt på at KEiiNO kom til å vinne. Jeg enset ikke mye av det fantastiske pauseinnslaget med Carola som rosinen i pølsa (jeg har sett det i ettertid). At det var TIX som sang fra Heroes, endatil med et Palestina-flagg malt på albuen visste jeg ikke før jeg leste det når jeg kom på hotellrommet.
Men da Fredrik Solvang leste opp KEiiNO's poeng fra seerne og jeg skjønte at det ikke holdt til å slå Gåte, det var et gledessjokk av en annen verden. Folk rundt meg så sikkert rart på meg, og hun som satt på min venstre side strøk meg på skulderen da jeg satte meg ned. Hun skjønte hva det betød.
Og ja, jeg er så innmari stolt av at vi i Norge tør å sende noe helt annerledes i år, men noe som også er rotekte vårt. Jeg er så stolt av at mange nok av mine norske medborgere så det samme som jeg og stemte etter det. Plassering i Eurovision er egentlig underordna for meg når jeg uansett er så stolt av bidraget vi sender i år. Jeg var utrolig stolt av TIX i 2021 også, at det ble 18. plass er meg revnende likegyldig. For Eurovision og MGP for meg er for å oppdage ny musikk og nye artister som jeg kan ha glede av framover. Å følge hele sesongen med utvelgelsene over hele Europa og Australia er en musikk-skattekiste jeg ikke ville ha vært foruten. Og når jeg får slike opplevelser som i Trondheim Spektrum lørdag så er det verdt all tida og energien jeg legger i dette. Apropos plassering: Rosa Linn fra Armenia ble nr. 20 i 2022 med Snap. Likevel fikk hun en verdenshit med denne låten der hun fortsatt var på hitlistene verden over et år etter. Låt nr. 20 i 2022 er den nest-mest strømmede Eurovisionlåten i historien. Sjøl det italienske rockebandet Piqued Jacks som høyst ufortjent fikk 0 poeng i sin semifinale for San Marino ifjor takker Eurovision for at karrieren deres fikk en skikkelig restart med mange nye fans, mange flere spillejobber og generelt mye mer oppmerksomhet. Så plassering betyr ingenting, spesielt ikke hvis du klarer å utnytte den økende oppmerksomheten rundt deg som artist som bare det å delta gir.
Når det er sagt, jeg er ikke bekymra for hvordan det går med Gåte i Malmö, det ser jeg på reaksjonene i etterkant der fans over hele Europa hyller de for å bringe noe helt spesielt til Eurovision. Jeg ser det på reactvideoer og på rangeringsvideoer, jeg så det da de toppa suverent på My Eurovision Scoreboard i går inntil Ukraina kom med sin fanfavoritt av en vinnerlåt på kvelden. Shum fra Ukraina var like spesielle i 2021 med et sterkt folkemusikkpreg og en helt spesiell vokal. Mange trodde de ikke ville nå opp, men de ble nr. 5, bl. a. godt hjulpet av en høy poengsum fra seerne. Og det var før invasjonen, så derfor ingen sympatistemmer.
Den fella jeg gikk i i går var å la meg provosere av de som kalte dette for ræl, hyling og skriking og søppel. Jeg ser nå at det ødela noe av gleden min. Jeg skulle bært over med det, men jeg klarte ikke, sikkert fordi dette er så følelsesmessig viktig for meg. Jeg endte opp med å krangle med en kompis jeg aldri har krangla med før og spamma ned tråden hans på Facebook der han ga uttrykk for sin misnøye med å poste både reactvideo og rangeringsvideo. Det skulle jeg ikke gjort, følelsene løp løpsk.
På den annen side skjønner jeg meg ikke på folk som på død og liv skal kalle musikk som andre elsker og blir berørt av for ræl og søppel. Ingens musikksmak er bedre enn andres. Don't rain on others parade er et engelsk ordtak jeg bruker da. Gå videre, respekter at andre blir berørt av musikk du ikke kan fordra, ja, unn de den gleden, og framsnakk musikken du liker istedet. Jeg for min del kan ikke tenke meg å kalle musikk jeg ikke liker for ræl og søppel, for min musikksmak er ikke bedre enn andres. Det skal sies at jeg har fått flere gratulasjoner fra folk som helst hadde sett at en annen låt hadde vunnet, men de har sett min glede og har tilmed unnet meg den. Slike folk får jeg respekt for!
Eurovision skal for meg være en smeltedigel av all mulig musikk, og jeg hyller alle land som går utenfor boksen. Som Portugal som kjører sin helt egen greie og som hvert år kommer med en låt som du bare skjønner er fra Portugal. Et land der ordet låtskrivercamp er et fremmedord. Derfor hyller jeg Irland i år som etter mange magre år tar en sjanse og sender noe helt sært og utenfor boksen. Det er langt fra min musikksmak og jeg har den sist av de ti låtene som er klare. Men jeg lovpriser irene for at de tør å gjøre det. Og når de ser at samlebåndspopen har gitt de elendige plasseringer og bare én finale de siste ti årene så gir de i år blanke f... og sender dette:
Sjøl om det ikke er min musikk så håper jeg at de likevel tar seg til finalen, det hadde vært så kult fordi de utvider Eurovisions musikalske plattform med dette bidraget.
Når det gjelder landene som er i gang med sine utvelgelser eller som er i startgropa så er det noen låter som har festa seg mer enn andre. Fra et av mine favoritt ESC-land, Estland har jeg forelsket meg i denne humørpillen fra Anet Vaikmaa:
Hun vinner nok ikke Eesti Laulfinalen, så der håper jeg istedet at rockeren Ollie får revansje for fjorårets 2. plass og at han får reise til Malmö med My Friend:
I Litauen stiller yndlingene The Roop fra 2020 og 2021 med en nydelig poplåt som jeg falt helt for. Kommer de til Malmö med denne blir de farlige!
Kroatia har blitt et spennende land å følge. Ifjor ga deres finale, Dora meg to band som jeg begge ga toppkarakteren 6 for album de ga ut ifjor. Detour ga meg tilmed Årets beste album, men jeg ble også musikalsk forelska i The Splitters, som sjølsagt er fra Split! De stiller igjen i år med en låt jeg har falt pladask for:
Men det er nok mer sannsynlig at kroatene går for Baby Lasagna, som egentlig ikke skulle være med i Dora, men som kom inn som 1. reserve da en artist trakk seg. Denne energibomba er blitt en stor fanfavoritt, og jeg skjønner hvorfor:
Finland har utvikla seg til å bli en av de beste finalene, og i år håper jeg Cyan Kicks tar et steg opp fra 2. plassen i 2022:
Finnene har fristilt sitt UMK fra Eurovision, og det er ennå uklart om vinneren reiser hvis Israel deltar. Det samme har Island gjort med sin Söngvakeppnin, der vil ingen avgjørelse bli tatt før etter finalen 2. mars. Palestinske Bashar Murad, kjent fra sitt samarbeid med Hatari, har ikke bestemt seg for hva han gjør hvis han vinner, men jeg tror han reiser. Jeg liker også låten hans, og det er jo en prestasjon at han klarer å oppfylle kravet om å synge på islandsk i semifinalen 24. februar. Jeg velger likevel den engelske versjonen, som han skal synge i finalen, om han kommer dit:
Men jeg har også falt for en annen låt på Island, i samme semi som Murad. Her er Heidrun Anna med denne nydelige popperlen:
Så håper jeg at svenskene for en gangs skyld tør å gå utenfor boksen når de er arrangører. Smash Into Pieces ble nr. 3 ifjor og tok seg til finale fra 1. delfinale lørdag. Det hadde vært så kult om svenskene hadde turt å satse på de på hjemmebane!
Til slutt må jeg ta med vinneren av Vidbir i Ukraina, som vippa Gåte ned fra toppen på My Eurovison Scoreboard i går kveld. En meget sterk låt som kan komme til å vinne i mai, og det utelukkende grunnet at den er så god som den er.
Ellers så starter Sanremo-festivalen i morgen. 5 festkvelder med deilig italiensk musikk er en av årets beste uker! Og som alltid vil det munne ut i et Eurovisionbidrag av høy kvalitet. Israelspørsmålet lar jeg ligge utenom det jeg har skrevet over. Jeg håper det blir en løsning som gjør at vi kan konsentrere oss om musikken i mai, men jeg føler meg ikke trygg.
