Først må jeg beklage en feil som ble gjort under gårsdagens gjennomgang av albumene fra 11 til 20. Jeg mistolket notatene mine og byttet om på plasseringene Sibyl Vane og Jesse Daniel skulle ha med det til følge at Sibyl Vane fikk 14. plassen til Jesse Daniel. Amatørmessig, men uansett så skjedde det og det må rettes opp.
Planen var å kjøre hele lista fra 10 til toppen i dag, men dette har
vært en vond dag for landet og derfor er det så langt jeg kom i dag, resten kommer på årets siste dag i morgen. Så her er albumene fra 10 til 6.
Estland har mye spennende musikk å by på og av de aller mest spennende er Sibyl Vane. Et band jeg oppdaga ved en tilfeldighet våren 2017 og som har bak seg to knakende gode album etter at jeg oppdaga de, inkludert dette her. De har en fin spennvidde i pop, rock, punk og blues og med en vokalist og gitarist i Helena Randlaht som en naturlig frontfigur med sin særegne, litt Kate Bush-aktige stemme. Kanskje litt mer kommersielt dette albumet enn forgjengeren fra tre år tilbake, men likefullt er dette kvalitet, kvalitet, kvalitet. Dette er et band som fortjener å bli kjent over hele Europa, for dette er skikkelig deilig musikk. Punktum!
9. Ole Paus med Motorpsycho - Så nær, så nær
Hvilket fabelaktig samarbeid Ole Paus har med Motorpsycho på dette albumet her! Prosjektet holdt på å strande opptil flere ganger fordi de følte at de ikke ville klare å komme i mål, slik jeg forstod det. Men store kunstnere gir seg ikke så lett og til slutt kunne de levere denne ultramektige skiva. Musikken er variert, favorittsangen min Gud Bevare Landsbyen Min har litt countryrock over seg f. eks. Og når du har med Motorpsycho å gjøre så vet du at du får kvalitet. Ole Paus er også i toppform med noen bitende tekster, men også med tekster som det er mer opp til lytteren å tolke. Det er heftig, det er mektig og det er simpelthen den beste plata som er kommet ut i år på morsmålet.
Det var meget trist at pandemien tok konserten deres på Olavsfestdagene der de stod på plakaten sammen med Manic Street Preachers, men den er satt opp på nytt på samme dato i 2021, 31. juli, og da skal vi nok ha fått vaksinert mange nok til at konserten er forsvarlig å arrangere. Så det gledes!
8. Jason Isbell and the 400 Unit - Reunions
Enda et høy-kvalitetsalbum fra Jason Isbell, ja, det er bare kvalitet når den karen gir ut ny musikk sammen med sitt backingband The 400 Unit der kona Amanda Shires spiller fele og er med som backingvokalist. Her er monumentale låter som åpningssporet What I've Done To Help der Isbell reflekterer over at han har måttet prioritere seg sjøl og holde seg rusfri, noe han har gjort siden 2012, og med det ikke har kunnet hjelpe andre så mye som han skulle ønske. Det er mer jordnære Overseas et tilbakeblikk på bryllupsdagen og et savn etter Amanda når hun er på turné. Det er om kampen for å holde seg rusfri på It's Get Easier der han fastslår at det er blitt lettere, men at det aldri blir lett. Og det er tanker rundt det at datteren en dag skal fly ut av redet og stå på egne bein i avslutningssporet Letting You Go.
Jason Isbell er en bunn ærlig artist som alltid gir meg musikk og tekster til ettertanke. Igjen har han gitt oss et aldeles strålende album!
Aldri har vel Bon Jovi gitt ut et mer politisk album, og det kom som en brannfakkel en måned før det amerikanske presidentvalget. Sjølsagt er det noen trivielle Bon Jovi-låter med, men det er de politiske som gjør sterkest inntrykk. Som på American Reckoning der Jon Bon Jovi åpner med å fastslå at Amerika er i krise basert på politidrapet på George Floyd og mørke amerikanske barns redsel for å være den neste som blir drept av politiet. Det er om skytemassakrene på skoler og andre offentlige steder og der det eneste som tilbys er tanker og bønner og ikke handling i form av våpenkontroll. Blood in the Water er om menneskerettighetsbruddene mennesker som vil inn i USA blir utsatt for ved meksikanske grensa og der Bon Jovi kommer med klar beskjed til DT om at hans dager i det ovale rom er talte. Noe han heldigvis også fikk rett i. Det er også Do What You Can som er om å holde på håpet under pandemien, og som på DeLuxe-varianten av plata også er med en kul og fengende countryversjon sammen med Sugarland-vokalist Jennifer Nettles.
Dette er noe av det beste jeg har hørt fra Bon Jovi på aldri så lenge, og med mange viktige budskap er dette albumet en innertier. For bandet klarer nemlig å gi de viktige tekstene den musikalske innpakninga de fortjener.
Mens Bon Jovi tok for seg tilstanden i sitt hjemland USA i nåtiden, 2020, tok Achille Lauro for seg sitt fødselsår i sitt første av hele 3 (!) album han kom med i år. Dette kom i juli og med bare 7 låter vil nok mange kalle det for en EP. Han tar for seg låter som tydeligvis har betydd mye for hans musikalske utvikling, den mest kjente for meg var Eurythmics Sweet Dreams. Jeg kan jo ikke italiensk, men likevel får jeg det klare inntrykket av at dette er stor kunst, og stor kunst er vakkert. Achille Lauro har både en arroganse og en følsomhet i stemma si som fascinerer meg, derfor blir dette en liten fest av ei plate. Han er kontroversiell i Italia fordi han er den han vil være hele tiden, 100%. Han er kunstner til fingerspissene og for han har året 2020 rett og slett vært et eneste langt kunstverk, eller en performance act. Achille Lauro har pekt nese til pandemien i den forstand at han gjennomførte sine kunstneriske planer for 2020, Covid-19 til tross. Ære være sier jeg bare!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar