Nytt år betyr nytt album fra The Dogs med Kristopher Schau i spissen. Jeg opplevde de på hovedscena på Tons of Rock ifjor og det var et helsvett, energifylt og deilig sett. De leverte knallbra med andre ord.
Og det vil jeg si at de gjør på denne skiva også. Jeg hører at dette er et band som stadig utvikler seg. Kristopher Schau er på noen av låtene om mulig ennå mer desperat i vokalen og lydbildet er også litt i endring. På et par av låtene har de gått noe ned på tempoet uten at det har gått utover intensiteten. Keyboardisten har fått mer plass og på åpningssporet Waiting for the Future to Come får vi også en intro, det gås ikke rett på med full guffe musikk og vokal fra start. Og totalt sett er dette blitt et fremragende spor:
The Moment of Truth er en rett fram Dogslåt slik vi kjenner de, og med den samme desperasjonen i Schaus stemme som i åpningslåten.
Jeg vil også framheve bandets koring på denne skiva, den er til tider helt majestetisk. Noe vi får et meget godt ekspempel på i Love Says Nothing, en av låtene som går i et roligere tempo. En aldeles skrekkelig tekst egentlig, om en mor som tar livet av sine to sønner. Men likevel en mektig låt:
Try Harder er en liten energibombe på bare 1:14 og I Never Wanted Us er også en rimelig intens låt. Intenst er egentlig et stikkord når det gjelder The Dogs' musikk, det er intenst uansett tempo og lydbilde. Toy Guns in a Butchery er en kremlåt der både band og vokalist briljerer.
Without a Warning er også en helt herlig rockelåt med mange fasetter med det samme drivet og den samme energien som gjør The Dogs til et herlig band å høre på. Og det er få band som slår deres oppfinnsomhet når det gjelder låttitler og tekster. The Octopus Embrace of Drugs er f. eks. en tittel som jeg tør vedde på er unik. En klasselåt i roligere tempo og der Schau viser at han har en mørkhet i stemma si som også er skikkelig følsom. Og der bandet også tar med det som høres ut som et munnspill i mellomspillet, lekkert!
Avslutningssporet Make It Hurt Until We Forget får meg faktisk til å tenke på skjebnen til Ari Behn, sjøl om dette er en låt som ble spilt inn før han tok sitt liv. Uansett så er denne låten intet mindre enn et mesterverk, og også her ei koring som løfter en allerede mektig låt.
Konklusjonen min er at dette er det beste albumet jeg har hørt fra The Dogs. Det er bare å si: Gratulerer!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar