Levi Henriksen & Babylon Badlands - Sverige

I dag når jeg skriver dette er det nøyaktig to måneder siden dette albumet kom ut, og sjølsagt skulle jeg ha skrevet om det for lenge siden. Men sånn er det ikke blitt, andre ting er kommet i veien, men nå er jeg her. For dette sjette albumet til Levi Henriksen og hans backingband Babylon Badlands fortjener så absolutt omtale. Bare for å ha nevnt det, jeg lovpriste det forrige albumet 190 Decibel Kjærlighet i -23, så dette albumet her har jeg derfor hatt forventninger til.

Og som en skjønner, dette er noe nær et konseptalbum sentrert rundt vårt kjære naboland Sverige. Referansene er der i de fleste låtene og det er jo ikke så rart siden Henriksen er vokst opp nær svenskegrensa.

Åpningslåten Vestavind har den lengste tilblivelsesprosessen jeg har hørt om hva sanger angår. For iflg. presseskrivet brukte Henriksen og gitarist Anders Bøhnsdalen omtrent 30 år på å få låten til å bli det de ønsket. Men bedre seint enn aldri, dette er blitt en fengende og god åpning på skiva. Og med et hint til den religiøse hiten Der Rosor Aldrig Dør med Mia Marianne & Per Filip fra langt over 30 år siden.

Karlstad Før Jeg Dør begynner med at Levi Henriksen legger en rose ned på graven til skogens visesanger og dikter Hans Børli. Turen bærer så til Karlstad, grensebyen mange nordmenn har et nært forhold til. Sangen er en behagelig reise over grensa og jeg får et innblikk i nydelig natur som gjør at Henriksen er glad i denne byen og ikke minst dens omgivelser. Og sannelig får vi hilse på frøken Fräken från Fryken, udødeliggjort av Sven-Ingvars:

På Jeg må til Vänern for å få fred tilkjennegir Henriksen at det er til traktene rundt Vänern han må reise for å få ro i sinnet og å komme i den kontakten med sin tro og sin frelser som han kjenner at han trenger. Jeg er ikke religiøs sjøl men likefullt er jeg glad i denne låten, den har en positiv atmosfære og jeg blir som ved forrige album fylt med stor respekt for denne mannen og hans tro.

Så må jeg trekke fram min største favoritt her og den låten som er kommet inn på min liste over Årets låter, nemlig De fortapte gutta. Om blodsbrødrene som siden 1982 har spilt i rockeband, de har sett folk komme og gå i bandet, noen fordi de har dødd. Låten er blitt en nydelig fortelling om en reise fylt av samhold, nært vennskap og en kjærlighet til musikken.

Tittelsporet må også med, om landet som har vært like naturlig å være i som eget hjemland. Sånn kan jeg tenke meg at det ofte blir når en er født og oppvokst nært en riksgrense. Og for Henriksen har det blitt et nært forhold til svensk litteratur og musikk, som har vært en stor inspirasjonskilde for han både som forfatter og musiker.

Men skiva har også sine ettertenksomme perler som Svensk Honning og avslutningssporet Honeyboy Hudson og meg (Mjölby, januar) som er mer snakking enn sang. En hyllest til Garth Hudson fra The Band som tydeligvis er en av Henriksens aller største musikalske forbilder. Og så har vi Hold fast i meg som kom til Henriksen i en drøm og som egentlig var fiks ferdig da han våkna.

Igjen har Levi Henriksen og hans eminente medmusikere gitt meg et album som jeg kan relatere mye til. For sjøl om jeg er vokst opp på kysten av Nordvestlandet og bare har vært nær Sverige de seks årene jeg bodde på Mysen fra 1988 til 1994 så føler også jeg en nærhet til søta bror, og da ikke minst musikken derfra. Dette er musikk og det er stemninger som jeg føler en ekte nærhet og en fortrolighet til, musikk som går rett til hjertet mitt.

Karakter: 5,5/6.

Michael Weston King - Nothing Can Hurt Me Anymore

Jeg har jo vært fan av Michael Weston King i mange år, mest som den ene halvparten av My Darling Clementine sammen med kona Lou Dalgleish. Men han har jo også en lang solokarriere bak seg og jeg har opplevd han både solo og sammen med Lou i MDC, og også hatt fornøyelsen av et par gode samtaler med dem. Hans forrige soloalbum The Struggle fra 2022 var jeg så begeistra for at jeg ga det toppkarakter.

Dette albumet som kom forrige helg har et  bunn tragisk bakteppe. Michaels's barnebarn Bebe King var blant de tre småjentene som ble knivdrept i den vesle badebyen Southport i slutten av juli-24, en tragedie som fikk stor oppmerksomhet verden over og som førte til mange demonstrasjoner og hatefulle utfall mot innvandrere. Det er nesten ufattelig å tenke seg at en som nær pårørende skal klare å reise seg etter noe sånt, også når en tar i betraktning at sorgen skulle spille seg ut nærmest med verdens øyne på seg. 

Både albumtittelen og omslagsbildet der vi ser Michael med ryggen til mens han bærer en stor bamse langs en elvebredd forteller sitt tydelige språk. Og referansene til tragedien finnes i flere av låtene. Åpningslåten The Golden Hour er om hvordan det som skjedde i Southport ble kapret av ytre høyre: We took our sorrow home; some took it to the street. Og om et samfunn som tillater at en persons sinnssyke handlinger går utover en hel gruppe uskyldige mennesker.

Tittellåten er meget gripende og jeg synes ikke det er riktig at jeg skal beskrive denne låten og videoen da de taler for seg selv:

Som tittellåten tar Die of Shame opp hvordan media skrev om tragedien i Southport og den motbydelige oppførselen de viste overfor de sørgende familiene i jakt på klikkbare historier. En aggressiv gitar er et godt bilde på sinnet overfor de som ikke lot de få sørge i fred.

La Bamba In The Rain reflekterer over ekstremismen som blusset opp i kjølvannet av drapene og hvordan nasjonale symboler som Union Jack, flagget ble misbrukt:

Etter å ha hørt avslutningssporet Sally Sparkles måtte jeg finne ut hvem Michael synger om her, og jeg skjemmes litt over at jeg ikke skjønte det. For det var navnet Bebe gikk under i familien når hun lekte skuespiller og artist ... 

Alle disse låtene går rett til hjertet og måten Michael formidler de på er uovertruffen. Jeg tenker at det både er terapi i å synge de, men at det også må være utrolig vondt. Her til lands kan vi sammenligne med DumDum Boyslåten Tyven Tyven der vokalist Prepple synger om sin egen lille datter som ble syk med hjernehinnebetennelse og døde i løpet av et døgn. Den spenningen der mellom terapi og å til stadighet kjenne på det grusomt vonde tapet av et barn tror jeg man må ha opplevd for å skjønne litt av hvordan er.

Men Michael har også funnet plass til en kjærlighetslåt. Grow Old With Me hører også hjemme på denne skiva, som låten som forteller at i bunn for all sorg har vi kjærligheten og styrken i at en har hverandre, også når årene begynner å bli mange. På vakre Just A Girl In The Summertime regner jeg med at det er kona Lou, Bebes stebestemor som har en gjesteopptreden. Hun kommer forøvrig også med soloalbum senere i år.

Det er vanskelig å skulle klare å gi en objektiv bedømmelse av et album som dette. Det er sanger som fyller meg med ærefrykt og med enorm respekt for en mann og låtskriver og artist som har opplevd omtrent den verste tragedien et menneske kan oppleve. Men at denne plata vil stå ut for meg blant årets album er det ingen tvil om.

Karakter: 6/6.

Johanna Demker - Fortune Hunters

For tre år siden skrev jeg om Johanna Demkers første studioalbum på åtte år, Unfolded Wings og var såpass fornøyd at jeg ga den 5/6. Nå i mars kom ny skive og den har jeg nå hørt på en del i påska, og for å si det sånn, jeg er fortsatt fornøyd.

Det starter meget sterkt med Bigger Picture som er en av de beste låtene på skiva. Den har et fyldig lydbilde som de fleste av låtene har og musikken fenger meg, det er mange interessante detaljer her som jeg liker. Det er et driv her som jeg blir dratt inn i.

Men så har vi Mourning Song, som er blitt en helt spesiell låt for meg, og som tittelen antyder handler den om sorg. Jeg begynte å høre på albumet sist tirsdag 31. mars og andre gang jeg hadde det på øret var på bussen fra Orkanger til Molde for å tilbringe påska hos min gamle far. Vi kjørte gjennom Rindal på 9-årsdagen for den verste kvelden i mitt liv, da min daværende samboers yngste sønn døde i en trafikkulykke i nettopp Rindal. Vi hadde kjørt forbi sjølve stedet da jeg oppdaga hvor vi var, jeg hadde egentlig tenkt å ta en annen avgang som ikke kjørte den ruta og var derfor ikke helt forberedt. I remember your face like a mourning song er den første verselinja og da kunne jeg ikke unngå å se for meg gutten som ble revet bort så altfor tidlig og det gode forholdet vi hadde der vi delte musikksmak og spilte hverandres favorittmusikk for hverandre. Så denne låten gir meg gåsehud, og også her det fyldige lydbildet som jeg liker så godt med dette albumet.

Tittellåten Fortune Hunters har en tanke mer neddempa lydbilde, men er likevel en nydelig sang. Om et forhold der begge søker etter lykken, og Demker har her en fin og vár vokal som får godt fram budskapet i teksten.

Birds in Flight er en god låt om det å være halvveis i livet eller litt over og føle på gleden over at en har en partner som en er på en reise med omtrent som fugler som flyr i flukt over himmelen. Refleksjoner over reisen en er på tolker jeg som temaet her.

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet Walk Me Through This Time of Year som kom som singel sist desember og som trygt kan kalles en moderne julelåt. Såpass fin at den kom inn på spillelista mi over Årets låter ifjor, årets lista har jo Mourning Song fått sin velfortjente plass i.

I det hele tatt er dette et album jeg er blitt glad i og som har gått på repeat de siste dagene. Musikerne Johanna Demker har med seg må jeg gi skryt for å ha vært med på å skape en god innpakning til Demkers tekster. Og hun har en behagelig og god stemme som får meg til å slappe av og ta musikken og tekstene inn over meg.

Karakter. 5/6.