Årets sanger 2020: Topp 10

Da har jeg endelig kommet fram til de 10 sangene som har berørt meg mest i 2020!

10. James Dean Bradfield - The Boy From the Plantation

Manic Street Preachers-vokalist James Dean Bradfield kom i august ut med et album sentrert rundt tekster om Victor Jara, kunstneren, teatermannen og visesangeren som Pinochet raskt sørga for at ble drept etter militærkuppet i Chile i 1973. Tekster skrevet av poeten Patrick Jones, bror til Manicsmedlem Nicky Wire. Flere storslåtte sanger på plata, den sterkeste av de er denne her som forteller bakgrunnshistorien til Victor Jara.

9. Drive-By Truckers - Thoughts and Prayers

I januar kom Drive-By Truckers ut med albumet "The Unraveling", en eneste lang rant mot DT og hans USA. Her er det mange sterke sanger å velge imellom, men denne her gjorde størst inntrykk. Om alle masseskytingene som rammer USA og det eneste som våpenlobbyen og republikanere kommer med er tanker og bønner, men ingen handling for å få bukt med tragediene.

8. Mickey Guyton - Black Like Me

I et år der den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet tente en ild langt ut over de fargedes egne rekker kom countryartisten Mickey Guyton med to sanger som gjorde et enormt inntrykk, to sanger som forteller alt om hvor dypt rasismen sitter i USA. "Hvis du tror vi lever i landet til de frie skulle du prøve å være svart som meg"......

7. Mickey Guyton - What Are You Gonna Tell Her

Når en gravid Mickey Guyton synger What Are You Gonna Tell Her må det bare gjøre inntrykk, det går kaldt nedover ryggmargen på meg ihvertfall. Hvordan skal du fortelle barnet ditt at det kanskje ikke har like gode sjanser til å nå sine drømmer som sine hvite venner?

 6. Sonja Aldén - Sluta Aldrig Gå

Så den sangen i årets Eurovisionsesong som gjorde mest med meg emosjonelt. Det Sonja Aldén synger om i de første verselinjene her har jeg kjent på kroppen. Jeg skal ikke gå inn på det her, men det snudde opp ned på hele livet og framtida ble ikke den som jeg hadde forutsett og håpet på. Det er nesten så Sonja Aldén synger rett til meg.....

5. Irene Grandi - Finalmente io

Jeg må ha med en gladsang også blant Topp 10 og det fikk jeg også under årets San Remofestival. Når en 50 år gammel Irene Grandi med et glimt i øyet utbasunerer at nå er det endelig hennes tur. Tittelen betyr nemlig "Endelig meg" og jeg tolker dette som en kvinnefrigjøringssang framført med stor glede og pasjon. Jeg får helt gåsehud og mange gode følelser av denne her.

4. Delta Spirit - Just the Same

Årets beste kjærlighetssang, uten tvil! Om et forhold, som ikke var ment å bli et kjærlighetsforhold. Men som ble det, og med den vakreste kjærlighetserklæringa jeg har hørt i en sang:

When you come home drunk, and you barely stand

And I strip your clothes off, and I hold your hand

Then I walk you to bed cuz you could barely see it

And we lie down till you fell asleep

And I love you just the same

 

Det går ikke så bra, det blir slutt mellom de og sangen munner ut i et ønske om at det skal bli de igjen, men at de da må tilgi hverandre. Uansett en sang som går rett til hjertet på meg, dessuten er musikken bare helt nydelig.

3. Michael McDermott - The Veils of Veronica

 

 

Denne sangen gjør vondt! Michael McDermott synger om sin niese Veronica som tok sitt eget liv ikke lenge etter at hennes bror hadde gjort det samme. En tragedie vanskelig å fatte for oss som ikke har opplevd noe sånt. Likevel er det en sang jeg bare må høre på fra tid til anna, sjøl om det som sagt gjør vondt langt inn i sinnet.

2. Gretchen Peters - The Night You Wrote That Song

 

 

Gretchen Peters ga i år ut en plate med sin tolkning av sanger fra hennes musikalske ledestjerne Mickey Newbury. Paal Flaata gjorde det også for noen år siden, men merkelig nok er det ingen sanger de begge to har valgt. Dette her er tittelsangen og det er så vakkert og nydelig at jeg får tårer i øynene. Det er flere fabelaktige framføringer på denne plata, et av årets vakreste album. Men denne her tar kaka, dette er den beste countrysangen jeg har hørt i år.  

 1. Achille Lauro - Me Ne Frego

Det måtte bli Achille Lauro, og det måtte bli Me Ne Frego. For det 3. året på rad er det Eurovision som gir meg årets sang. I 2018 det ungarske metalbandet AWS, ifjor islandske Hatari, begge deltakere i Eurovision. Achille Lauro kom ikke så langt, han ble nr. 8 av 24 i San Remo-festivalen, stemt opp fra 11. plass av TV-seerne siste kvelden. Jeg hadde ordna meg RAI og stod på stuegolvet og rådigga. For en kunstner, for et fenomen!

Han var utkledd som fire forskjellige personer fra verdenshistorien de kveldene han opptrådte. Han var dronning Elizabeth I finalekvelden og coverkvelden var han David Bowie-figuren Ziggy Stardust mens han sammen med Annalisa (som skal være med i San Remo-21) framførte en kvinnefrigjøringssang av Mia Martini fra begynnelsen av 90-tallet. Det var 4 minutters teater der jeg skjønte godt hva sangen handla om sjøl om jeg ikke kan italiensk.

 

"Me Ne Frego" betyr "Jeg bryr meg ikke" og Achille Lauro ble kritisert for å bruke et uttrykk fascistene brukte mye under Mussolini. Men for han var det viktig å ta tilbake det uttrykket og vise at han bryr seg ikke om hva folk mener om han, han er den han vil være hele tida, 100%. Den innstillinga elsker jeg. Og jeg elsker at han ikke lot pandemien stoppe sine store planer for 2020.

San Remo-deltakelse for 2. året på rad (ikke mange får det!)

Utgivelse av singelen 16 Marzo

Utgivelse av bok med samme tittel og med tekster med utspring fra sangen 16 Marzo. 

Minialbumet "1990" (hans fødselsår)

Fullengderen "1969 Achille Idol Rebirth"

Minialbumet "1920" med jazzlåter nå rett før jul.

Achilles førjulshilsen til fansen på sin Facebookside var (med Google Translate, så ta det for det er):

 

Virkeligheten finnes ikke.

Kunstner er en idé.

Kunst er et tomt rom

hvor et ideal er født. 

 

Store kunstnere lar seg ikke stoppe, sjøl ikke av en pandemi. Det tar jeg med meg fra 2020 og inn i 2021 og sier: GRAZIE ACHILLE LAURO!

 

  ·   ·