lørdag 31. desember 2016

Album 2016: Oppsummering

 
Det er nyttårsaften og dagen for oppsummering av musikkåret. Jeg har nå den siste halvannen måneden gjennomgått de 43 albumene som jeg gjennom året har gitt karakteren 4 eller bedre. Dette er subjektivt så det holder og sier mye om min musikksmak, men det sier også noe om hva jeg synes er meget godt musikalsk håndverk.

Jeg har ikke rukket over alt sjøl i sjangre som er mitt hjerte nærmest. Så her er det helt sikkert skiver som noen mener skulle og burde hatt en plass på på min lista. Men det er dette jeg har rukket å nå over. Uansett så har 2016 vært et meget bra musikkår, bortsett fra én ting, vi har mista så altfor mange store musikere:

David Bowie, Viola Beach, Robert Lake, Glenn Frey, Merle Haggard, Leonard Cohen, George Michael, Rick Parfitt (Status Quo) og Prince, bare for å nevne noen. Noen alt for tidlig, andre mett av dage. Uansett trist når store musikere forlater oss, og må fred være med deres minne.

Da over til min albumliste for 2016. Tror ikke jeg kommenterer den mer enn at det altså ble Moddi som stakk av med prisen som det beste albumet i 2016 - i mine ører. Et rett ut fantastisk prosjekt med sanger som makthavere verden over har forbudt, sanger som viser at musikk og kunst i det hele tatt er sterkere enn all undertrykking.

6

1. Moddie - "Unsongs"
2. Lucky Lips - "Coming Home"
3. Sturgill Simpson - "A Sailor's Guide To Earth"
4. Hjerteslag - "Vannmann86"
5. Evergrey - "The Storm Within"
6. K.M. Myrland - "Komaland"
7. David Bowie - "Blackstar"
8. Dwight Yoakam - "Swimming pools, Movie stars....."
9. Mary Chapin Carpenter - "The Things That We Are Made Of"
10. Mudcrutch - "2"
11. Leonard Cohen - "You Want It Darker"
12. Highasakite - "Camp Echo"

5,5

13. Margo Price - "Midwest Farmer's Daughter"
14. Viola Beach - "Viola Beach"
15. Case/lang/Veirs - "Case/lang/Veirs"
16. Paal Flaata - "Come Tomorrow - Songs of Townes Van Zandt"
17. Shawn Colvin & Steve Earle - "Colvin and Earle"
18. Epica - "The Holographic Principle"
19. Hurula - "Vapen til dom Hopplösa"
20. Sugarfoot - "Different Stars"
21. Claudia Scott - "Let the ribbons fly"
22. Oslo Ess - "Konge uten ei krone"

5

23. Kvelertak - "Nattesferd"
24. The Dogs - "Swamp Gospel Promises"
25. Drive-by Truckers - "American Band"
26. PJ Harvey - "The Hope Six demolition project"
27. Beth Hart - "Fire on the floor"'
28. Sivert Høyem - "Lioness"
29. John Prine - "For Better, Or Worse"
30. Biffy Clyro - "Ellipsis"
31. Aftenmenn - "All Makt"
32. Trond Andreassen - "Ingen ting hele tiden"
33. Okkervil River - "Away"
34. Death Roll - "Rolling With Death"

4,5

35. Line Dybedal - "Til kjærleiken"
36. Sabaton - "The Last Stand"
37. Jorn - "Rock'n roll radio"
38. Becca - "Sikkerstikk"
39. Utmarken - "Utmarken"
40. Honey Island Swamp Band - "Demolition Day"
41. deLillos - "Peiling på seiling"

4

42. Jennifer Nettles - Playing with fire"
43. Status Quo - "Acoustic II - That's a Fact!"

fredag 30. desember 2016

Album 2016: Hjerteslag - "Vannmann86"



Denne skiva kom rett inn fra venstre som et tips fra sjefen på min nye jobb, "årets norske rockealbum!" var hans klare anbefaling. Og jeg må bare si meg enig. Hjertelag debuterte ifjor med "Møhlenpris Motell"og jeg har ikke hørt på de før, men nå i jula har de gått på repeat. Debutalbumet er også ei knallskive, men merker likevel at dette er et band som har tatt steg med sin andre fullengder. For dette er ekstremt fengende rock, følsomt sunget på kav bergensk av Robbie Eidevik. Et funn av en vokalist! Litt retro lydbilde, jeg får positive 80-tallsvibber.

Ekstremt fengende som sagt, eneste låten som er mollstemt rent musikalsk er "Bygningsarbeider Blues", den må jeg jobbe litt mer med for å like 100%. Men det er en sår og knallgod tekst, det skal sies. Ellers er det en fest å høre på denne skiva, uansett tematikk i tekstene. Rett og slett fordi det er et så positivt driv i musikken.

Her en akustisk versjon av "Sang til Sonja", bursdagsgave til P3-Ronny:


Har ikke funnet flere videoer fra skiva på YouTube og det er synd for alle 8 låtene er hver på sin måte perler, også nevnte "Bygningsarbeider Blues". Heftige temaer de tar opp også, som i "Hellig Krig". "Crazy Oktober", "Vestindia", "Kong Oscars Gate", "En Fiende Krysser Mine Spor" og "Europa Rundt" er de andre sporene. Bare 8 sanger, og jeg skulle gjerne hatt mer. Men de fleste er solide på lengde og likevel holdes intensiteten oppe fra A til Å på hver låt.

Karakter: 6.

I morgen, på nyttårsaften kommer oppsummeringa med rangering av albumene jeg har omtalt. Så heng med helt til siste slutt av 2016! :)

torsdag 29. desember 2016

Album 2016: Margo Price - "Midwest Farmer's Daughter"


Nå skulle jeg egentlig vært ferdig og oppsummert, men rett før jul kom musikknerden jeg har som sjef på min nye arbeidsplass med et par albumtips som jeg måtte sjekke ut.

Først ute av de er Margo Price, som min sjef mente har kommet med årets countryalbum. Det var ikke alt som behaga meg like mye ved første lytt, men etter som jeg har hørt på skiva utover i jula så har jeg begynt å like den mer og mer. Jeg kan trygt si at dette er et album som har vokst for hver lytt. Dette er i utgangspunktet enkel og grei country uten de store staffasjene. Langt fra det jeg nå kaller glamourcountryen som vi fikk se på Country Music Awards på NRK her for et par kvelder siden. Det er ekte og det er nært, samtidig så tar Margo Price noen grep for at musikken ikke skal bli for enkel og banal. Og det lykkes hun veldig godt med på dette som er debutskiva hennes. Ei skive som nådde 10. plass på den amerikanske countrylista og 1. plass på den britiske countrylista. Albumet kom ut på Jack Whites, Third Man Records og det finnes opptak av Price og White på YouTube.

Åpningssporet "Hands of Time" er en av låtene som har vokst på meg, og som nå rett og slett har blitt ei lita perle i mine ører. Teksten er meget sjølbiografisk, der bl. a. det at hun mistet sitt eldste barn med en sjelden hjertefeil er nevnt.


"Hurtin' (On the Bottle)" handler om de sorger alkoholen kan gi en, og det er en av de mest iørefallende låtene på albumet:


Her er en annen flott låt, "Since You Put Me Down". Prices ektemann Jeremy Ivey er hennes gitarist:


"This Town Gets Around" er en livlig sang:


Jeg har sett på nettet at Margo Price er blitt framheva som en kvinnelig Sturgill Simpson. Og under Jack Whites vinger vil hun helt sikkert få frihet til å være den hun er musikalsk og ikke bli tvunget inn i tvangstrøya til Nashvilles mainstream country.

Det er derfor all grunn til å vente med spenning på hva som kommer fra Margo Price framover. For dette albumet er en meget kompetent start!

Karakter: 5,5.


onsdag 28. desember 2016

Album 2016: deLillos - "Peiling på seiling"



De Lillos holder koken, og sjøl om Lars Lillo-Stenberg har gjennomgått et hjerteinfarkt i år så har det blitt skive. Og det er noe trygt ved dette bandet, jeg vet hva jeg får. Fornøyelige og til tider meget treffende livsanskuelser, gitt med et skjevt smil om munnen.

Som åpningssporet "Jesusmannen" som er en beklagelse over at by- og bygdeoriginalene er borte. De som med sine replikker eller småsprøe handlinger satte en farge på tilværelsen. For ikke å snakke om den første singelen fra skiva: "Aldri Epleslang".


Tittelsporet "Peiling på Seiling" er ikke helt min gate, men jeg tar det nå med:


 "Bjørg Johansen" derimot liker jeg veldig godt, om en barnas venn. Beklager at lyden ikke er den beste på dette opptaket:



https://www.youtube.com/watch?v=TNvyegDkU0c

("Finner ingen videoer" er svaret når jeg prøver å laste opp denne, men som dere ser så er det en fullt brukbar link).

En sang om en traumatisk barneopplevelse er ikke så uvanlig fra deLillos og på dette albumet er det "Det Kalde Vannet" som tar seg av det. Om 5-åringen som blir dratt med til stranda av sin 10-årige bror fordi at moren, som er full sa at minsta måtte bade.

"Bare Meg" er siste spor ut, beklager at det også her ikke er den beste lyden:


Som alltid et småtrivelig album fra deLillos, og det er bra vi har et band som de. Det er ikke bestandig vi trenger artister som skal være innovatrive.

Karakter: 4,5.

tirsdag 27. desember 2016

Album 2016: Aftenmenn - "All Makt"



Skiensbandet Aftenmenn er ute med sin fjerde fullengder i år, egenfinansiert, som de tidligere. Dette er melodiøs rock som sitter godt hos meg. Vokalist Jarle Claussen har en passe teatralsk stemme og til tider er dette meget bra rock.

Tittelsporet åpner skiva og det er en tett og god rocker. En låt som gir forventninger til fortsettelsen. "Brente Broer" er en sterk låt på nesten sju minutter som er en refleksjon over et tapt vennskap, melodiøs og fengende til tross for det teksten omhandler. "Skulle Månen Falle Ned" er også en lang sak, nesten 6 min., dramatisk oppbygd, men vel seigt refreng.

I "Turbulens" er Aftenmenn inne på et energisk spor igjen og dette er eneste låten fra skiva som jeg har funnet på YouTube:


"Dommedag" er en fin ballade med et refreng som absolutt tiltaler meg. "Forfør Meg" er også i balladeland, tøff og tett. "Isabelle" er mer powerpop, en låt som Jahn Teigen godt kunne ha gjort i sine glansdager. Da hadde han gjort det bedre enn denne, som er skivas svakeste låt. "Millionær" er tøff og energisk igjen, mens avslutningssporet "Eufori" har en misvisende tittel. Låten er tøff nok med et bra refreng, men den gir meg ingen euforifølelse.

Jevnt over er dette likevel et godt rockealbum med en fin blanding av tette, tøffe låter og godt framførte ballader med refreng som sitter. Aftenmenn ramler ned på kulen i den ene låten der de beveger seg over i powerpopen, men resten er godt rockehåndverk, så dette er et band jeg gleder meg til å høre mer fra framover.

Karakter: 5.

Karakter: 5.

mandag 26. desember 2016

Album 2016: The Dogs - "Swamp Gospel Promises"



Komikeren Kristopher Schau har tatt fri til fordel for rockeren Kristopher Schau. Som vokalist og frontmann i The Dogs har han satt sin ære i å gi ut nytt album første virkedag hvert år. I år var det 4. januar, og ser man på dagens dato er det bare å konstatere at ny skive kun er ei uke unna.

Da er det på høy tid å omtale årets utgivelse og det er rett fram og tung rock'n roll. Ikke bruker de mye tid på å finpusse lågtene, de spiller de inn som de er og resultatet blir det det blir. Men det er tett og tøft og The Dogs durer fram som et illsint lokomotiv.

"Are You With Him Now" er en av de beste låtene på skiva, der Schau spyr ut sin vrede over en eks som forlot han til fordel for en annen fyr.


"Amen" er nok den største favoritten, melodiøs, rett fram og med heftige backingvokaler. Den er ikke å finne på YouTube. Det er derimot åpningssporet "You Never Loved Me At All", også det en låt med mye aggresjon og frustrasjon:


"Mortal Tragedy" er siste låta jeg har funnet:


Ni av ti låter i samme duren, det kan nesten bli litt mye av det gode, variasjon er tydeligvis ikke The Dogs' fremste kjennemerke. Men et unntak finnes, for nestsiste låt "Faster On Our Own" kommer velkomment inn som en seigere sak og viser at The Dogs også behersker det å ikke bare dure i vei. Backingkoret er ikke helt reint, men det er det som er sjarmen med rock'n roll.

Så med "Swamp Gospel Promises" som bakteppe er det bare å vente på det nye året og nytt materiale fra The Dogs om ei uke!

Karakter: 5.

PS: For dere som lurer så har jeg fire album igjen å omtale, fire igjen som har fått karakteren 4 eller bedre hos meg. Og tre av de er norske :) Oppsummering kommer på den dagen da alt skal oppsummeres, nemlig Nyttårsaften. Ikke som Spotify som allerede tidlig i desember ga meg en oppsummering av mitt musikkår. Men et år er ikke slutt før det er slutt, og de to siste albumene jeg skal omtale er et klart bevis på det.

søndag 25. desember 2016

Album 2016: Line Dybedal - "Til kjærleiken"


Siste måneden jeg bodde i Sogn og Fjordane, altså for litt over en måned siden ble jeg oppmerksom på en artist fra fylket som jeg valgte å høre nærmere på, Line Dybedal fra Selje. Det viser seg at hun ikke er noen nykommer, har hatt litt musikk ute før på engelsk, men platedebuterte i februar med ei skive med tekster på nordfjorddialekt. Og i min bok er det et stort pluss med norske artister som synger både på morsmålet og på dialekt eller nynorsk.

Musikken til Line Dybedal er pop med en god del EDM-elementer, men der også pianoet er sentralt, hun spiller da også piano sjøl. Ren EDM-musikk er ikke min store favoritt, blant anna fordi jeg synes det blir for upersonlig. Det må være ekte instrumeneter som ekte mennesker spiller for at det skal bli sjel og varme i musikken. Og med piano så blir det likevel en nærhet og en varme i musikken til Line Dybedal som jeg liker. Dessuten har hun en varm, litt troskyldig stemme som også gjør at det blir nært.

Albumet åpner bra med "Stille", en sang med et betagende refreng. De to neste, "Motvind" og "Valget" blir litt kjedelige i mine ører, men så tar det seg kraftig opp resten av skiva. "Ei Tåre", "Hjerteslag", "Mot", "Eg Fer Opp" og tittellåta "Til Kjærleiken" er alle spennende låter der Dybedals varme stemme og pianoet gjør at de føles nære og ekte sjøl med varierende grad av EDM-effekter attåt. "Ei Tåre" er en spesiell favoritt, musikken er litt mer dramatisk her og det fungerer veldig bra. Ingen videoer på YouTube fra skiva, men i denne artikkelen er en video med nettopp "Ei Tåre"

https://www.nrk.no/sognogfjordane/line-flyttar-heim_-gir-ut-plate-og-ventar-baby-1.12809517

At Line Dybedal velger å synge på sin egen dialekt gir sangene ekstra nærhet og ekthet. Det er noe med nynorsk og dialekt framfor bokmålet som gjør at sangene, med den rette musikken føles nærere. En alternativ versjon av "Stille" avslutter skiva.

Helhetsinntrykket blir derfor uten tvil på plussida fra en artist som jeg gleder meg til å høre mer fra framover!

Karakter: 4,5.

Her er en annen sang Line Dybedal har gitt ut på singel:



lørdag 24. desember 2016

Album 2016: Drive-by Truckers: "American Band"


Aller først: Riktig GOD JUL til alle musikkvenner som tar seg tid til å lese denne bloggen!

Slakta i Norway Rock Magazine, hylla som årets album av Dust of Daylight, der har vi årets utgivelse fra Drive-by Truckers. Og for å være ærlig så er det anmelderen i NRM som er helt på jordet, og som viser at han først og fremst har aversjon mot sjangeren og ikke gidder å sette seg inn i hvilken musikk dette dreier seg om. Mener nå jeg :)

Det låtskriverne Mike Cooley og Patterson Hood vil er å forandre det amerikanske samfunnet, de refser og legger ikke skjul på hva de mener som er galt med det landet de er glad i. Liberale våpenlover, hat mot alle "som ikke er som oss", poliitidrap på fattige svarte og sleske og dobbeltmoralske predikanter.

Musikalsk er det som oftest beint fram tett og tøff sørstatsrock ispedd mer bluesy låter. Albumet åpner sterkt med "Roman Casiano", om 15-åringen som i 1931 ble drept da han prøvde å ta seg over grensa fra Mexico til Texas, av Harlon Carter, senere framtredende leder av National Rifle Assosciation. Her litt mer akustisk enn på skiva:


"Kinky Hypocrite" er også en drivende herlig rocker med eit beinhardt oppgjør med sleske og pengegriske TV-evangelister:


"What It Means" er om politidrapet på unge svarte Trayvon Martin i Florida og er et beskt angrep på hvilket samfunn det er hvor hvitt politi skyter unge svarte som blir nervøse i møtet med lovens håndhevere:


Avslutningssporet "Baggage" ble skrevet av Patterson Hood etter Robin Williams' sjølmord og tar opp mental helse. Musikalsk sett en låt som ikke sitter helt hos meg, men som tekstmessig har et meget viktig budskap:


Dette er et meget viktig album fra Drive-by Truckers og jeg regner med at de ikke akkurat er øverst på Donald Trumps spillelister....... De tar opp mye av det som er galt med det amerikanske samfunnet og er sånn sett vel verdt å lytte til. Musikalsk liker jeg de best når de er på sitt mest rocka, da er det tett og drivende rock'n roll som jeg elsker. Noen av de rolige låtene tar meg ikke helt musikalsk hele tida, men her er det også meget gode øyeblikk. Som den drivende gitarsoloen på slutten av "Baggage".

Karakter: 5.

Album 2016: Moddi - "Unsongs"

 
Pål "Moddi" Knjutsen har fått mange lovord for sitt talent, men jeg må innrømme at jeg til tross for det ikke har somla meg til å høre så mye på han. Men med "Unsongs" har han stått for årets mest spennende albumprosjekt ved å spille inn 12 sanger som er blitt forbudt av myndighetene i forskjellige land. Som oftest i totalitære regimer, men ingen regel uten unntak.......

Derfor var det med stor spenning jeg satte meg ned for å lytte nærmere på denne skiva. Og la meg si det med en gang: Dette er noe av det sterkeste jeg har hørt noen gang. At en ung norsk artist gjør dette og bringer undertrykte mennesker og låtskrivere fram i lyset er rimelig unikt. Når musikken også står i stil til budskapet, da er det bare nødt til å bli bra. For Moddi klarer med måten han har fått arrangert sangene på å forsterke budskapet.

Ta f. eks. "Punk Prayer" fra russiske Pussy Riot. Forbudt i Russland, video spilt inn utenfor et kapell så og si på russergrensa i Grense Jakobselv. Pussy Riot ble fengsla etter framførelsen av denne i ei kirke. Og framført med den inderligheten sangen fortjener. Så sterk var denne sangen at en russisk konsul advarte Moddis russiske backingkor om at de ville bryte russisk lov ved å framføre den på en konsert de skulle ha i Kirkenes. Moddi backa ut av hensyn til koret, men jeg har tenkt med meg sjøl at han kunne jo framført den uten koret på scena.


Kate Bushlåta "Army Dreamers" forsvant brått fra BBC's spillelister da gulfkrigen starta i 1991. BBC har aldri kommentert om det var en boikott, men samtidig ble både sanger med Beatles, Frank Sinatra og ABBA fjerna fra spillelista deres.


"A Matter of Habit" er også veldig sterk, og musikken er nydelig! Skrevet av israelske Alona Kimhi, framført av den kjente israelske artisten Izhar Ashdot, og er basert på vitnesbyrd fra Vestbredden. Sjølsagt forbudt av myndighetene i Israel.


Et rett ut vidunderlig prosjekt av Moddi. Jeg blir rørt av at en norsk artist gjør dette, og når både budskapet og musikken er så vanvittig bra så blir det et av årets sterkeste album for meg, ja faktisk det sterkeste albumet jeg har hørt på svært lenge. Så karakteren her er den jeg minst har tvilt på i år.

Karakter: 6.

torsdag 22. desember 2016

Album 2016: Honey Island Swamp Band - "Demolition Day"


Enda et band som jeg har fått på radaren i år. Honey Island Swamp ligger i Louisiana og er også kjent for å ha et monster under overflaten, som skotske Loch Ness. Ihvertfall er det noen som hardnakka påstår det. Bandet har eksistert i ti år og har ennå ingen Wikipediaside, det er nesten litt spesielt.

Musikken er en salig blanding av blues, country og sørstatsrock, de har også en dæsj soul og R & B. En blanding som er blitt kalt Bayou Americana. Bandet ble startet i San Francisco av musikere som hadde mista det meste de hadde da Katrina rammet deres hjemby New Orleans.

Over til sjølve skiva så får altså både blues-, country og sørstatsrockfansen sitt. Blues har aldri vært helt min greie, men også de låtene viser at dette er et mer enn habilt band som fortjener et stort publikum. Kanskje noe for Notoddenfestivalen?

"How Do You Feel" er et åpningsspor det svinger bra av:


"No Easy Way" starter som en seig blues, men etterhvert skrus tempoet opp:


"Ain't No Fun" får jeg godfot av:


Avslutningssporet "Devil's Den" er for meg albumets høydepunkt:


Jeg synes Honey Island Swamp Band er et hyggelig bekjentskap. OK, det er noen litt seige blueslåter også som ikke er helt min greie, men det har mer med smak og behag enn musikalsk dyktighet å gjøre. Jeg får fot av flere av låtene, det er et driv som jeg liker og det er et band som tydeligvis liker å eksperimentere, og det er pluss i min bok.

Karakter: 4,5.

onsdag 21. desember 2016

Album 2016: Evergrey - "The Storm Within"


Så er jeg kommet til det som i mine ører er årets rockealbum, og det er altså noen svensker som sørger for det. Ble oppmerksom på Evergrey da de pryda forsida på ei utgave av Norway Rock Magazine og derfor måtte jeg sjekke ut deres utgivelse av året.

Og bare for å få sagt det: Dette er et mektig rockealbum. Det er et par rolige låter som godt kunne ha vært sprita opp, men ellers er det alt hva jeg ønsker av et rockealbum. Herlige riff, gitarsoloer, trøkk og intensitet, det er melodiøst og en eminent vokalist i Tom Englund. På et par låter har han duett med kona Carina og Floor Jansen fra Nightwish, og det er ikke så verst det heller. I det hele tatt metal på sitt beste.

"Disconnect" er Evergrey på sitt mest intense, storslåtte og mektige:


 "Passing Through" er et av mange høydepunkt, melodiøs metal med fullt trøkk:


Også mye driv og trøkk i "The Lonely Monarch":


Til slutt åpningssporet "Distance", med en aldeles herlig, om enn kort, gitarsolo. Samt et vakkert barnekor på tampen:


Det er kommet mye bra fra Sverige i år, som Sabaton, Utmarken og Hurula, men Evergrey tar kaka. Når jeg skal høre på metal er det slik de framfører det jeg vil ha det. Det må være melodiøst, og det må være framdrift i låtene, samtidig som det sjølsagt må være trøkk og energi. Jeg føler at jeg får hele den pakka med Evergrey, og som sagt: Dette er årets rockealbum for meg.

Karakter: 6.

tirsdag 20. desember 2016

Album 2016: Status Quo - "Acoustic II - That's a fact!!"



Mine tenåringshelter i Status Quo er det lenge siden jeg har regna med når det gjelder nytt materiale. De har rett og slett ikke vært på radaren, og at de ga ut et akustisk album med noen av sine beste låter i 2014 har gått meg hus forbi.

Men oppfølgeren i år har jeg av en eller annen grunn fått med meg. Siden klassikere som "Caroline", "Rockin' All Over the World" og "Paper Plane" er med på den forrige er det litt mer dyptvannsfisker på dette albumet. Men når det er sagt så finner vi "In the Army Now", "Roll Over Lay Down" og "Dear John" med her.

Joda, det er et trivelig album og gutta har det artig på sine gamle dager. Likevel, jeg hadde ikke regna med å få følelsen av irsk folkemusikk fra Francis Rossi & co, men det er realiteten i "Hold You Back". Men høy partyfaktor er det i dette opptaket fra Hyde Park:


Det vil si, "That's A Fact" er en ny låt, og den svinger det også godt av:


"For You" er også en trivelig låt:


Jeg må tilstå at det er veldig uvant å høre mine gamle boogie / rock'n rollhelter akustisk. Jeg får en liten følelse av at det er noe som mangler. Men for all del, det er et trivelig album og det er vel dette de er gode for nå som de synger sin svanesang. Neste år er det siste turné og da er det etter alle solemerker game over for Status Quo.

Karakter: 4.

mandag 19. desember 2016

Album 2016: Biffy Clyro - "Ellipsis"


 Skottene i Biffy Clyro er ute med sitt 7. studioalbum i år. Jeg har ikke hørt mye på de før, men dette er et album jeg virkelig liker. Unntaket er åpningssporet "Wolves of Winter" som jeg synes er litt rotete. Men etter den er det bare vellyd i mine ører. Dette er et band som også varierer i sitt musikalske uttrykk, fra tett og røff rock til oen mer stillferdige låter.

Her er "Friends and Enemies":


Introen på "Animal Style" minner om en låt med danske Delta Cross Band fra tidlig 80-tall og utvikler seg til en svært så fengende rocker:


Så tones det ned på "Re-arrange", en sang som gir meg klare Barclay James Harvestvibber, et engelsk band med sin storhetstid på 70/80-tallet. Ikke bare i musikken, Simon Neill minner meg her mye om Jeff Lees i BJH i måten å synge på:


Her får vi virkelig erfart spennvidden til Biffy Clyro, og jeg må si at de behersker særs godt alle typer musikk de gir seg inn på på denne skiva.

Ellers liker jeg veldig godt "Small Wishes", som er en fengende, men likevel vakkert stillferdig sang. Siste smakebit blir likevel den litt mer rocka "Howl":


Så ja, dette er et tvers igjennom solid album som jeg gjerne spiller flere ganger etter hverandre, noe jeg har gjort i dag :)

Karakter: 5.



søndag 18. desember 2016

Album 2016: Death Roll - "Rolling with death"


For å komme i mål innen årets utgang tar jeg to album i dag, og jeg flytter meg fra Østfold til Hedmark. Nærmere bestemt Årnes og rockebandet Death Roll. De er heller ikke på YouTube med låter fra dette albumet.

Dette er rett fram rock'n roll, tungt og tett og en sound som til tider kan minne om det tøffeste du har hørt fra Ststus Quo. Skiva ble spilr inn på fire dager, åtte låter, åtte opptak. Derfor kan det høres ut som noe rufsete garasjerock, men jeg liker det aller best slik. Det er ikke noe snikksnakk her, de kjører tett og rått på i hver av de åtte låtene. Et minus er at dette er det albumet jeg har hørt som det er lengst opphold mellom låtene, opptil 10 sekunder og vel så det på det meste.

Jeg vet fint lite om bandet, anna enn at det er gitaristen Thomas Høgdas prosjekt. Il Brutto er hans hovedband, men de har jeg ikke hørt. Ellers består Death Roll av Tore Sørum (vokal), Morten Krogh Hagen (bass) og Emil Kjærnli (trommer). Albumet er hovedsakelig å få høre digitalt, som på Spotify og Soundcloud.

Så da får jeg bare linke til Spotify: https://play.spotify.com/search/Deathroll


Karakter: 5.

PS: I slutten av november kom Death Roll med ny singel, "Till The End" som ikke er med på albumet. Jeg poster derfor den så dere kan få et inntrykk av deres musikk. Og det skal sies at jeg også liker denne.


Album 2016 - Trond Andreassen - "Ingen ting hele tiden"

 
Nå skal jeg skrive om et album som ikke har en eneste sang på YouTube, så det blir ingen musikk å vise til.

Det dreier seg om solodebuten til tidligere Ricochets og Navigatorsvokalist  Trond Andreassen, og det er et både rocka og stillferdig album som fortjener god omtale., sjøl om det er et par tekster som har vel mye av velbrukte ord og vendinger. Spesielt åpningssporet "Ikke Ta det Med Deg Hjem" er fylt til randen av velbrukte ordtak, og litt mer originalitet tekstmessig hadde gjort seg der.

Men musikken er bra, og Andreassen har ei følsom, god stemme. Åpningssporet er rocka, mens "Når Det Stenger" og "Årets Lengste Kveld" er nesten akustiske, men spesielt sistnevnte er fengende. Det er også "Alt Går Opp I Flammer" med en litt desperat tekst som Andreassens følsomme stemme passer meget godt til.

"I Hvert Fall Her, I Hvert Fall nå" er en rolig, poetisk sak der det er mer fantasi i ordspillene enn på innledningslåta. Så kommer tittelsporet, en kort låt som musikalsk sett er atypisk resten av albumet. Minimalistisk musikk med sterk islett av en cello og en Andreassen som på en måte synger gjennom en ropert. "Nedfallsfrukt" er i samme sporet som "Alt Går Opp I Flammer", her også en tekst med lite optimisme, men meget godt fordmidla av Andreassen.

"Jeg Kommer Ingen Vei Med Deg" er en midtemporocker med en meget god tekst, igjen følsomt og godt framført. Andreassen gir i det hele tatt tekstene den innlevelsen de fortjener når de stort sett ikke er av det lystige slaget. "Kan Det Bli Noe Bedre Nå" er en fengende låt som i starten gir meg litt countryvibber, og med en mer optimistisk tekst enn ellers på skiva.

Avslutningssporet "Det Er Mer Igjen", en duett med Malin Pettersen fra Lucky Lips gir meg igjen litt countryvibber, og er et optimistisk høydepunkt der Pettersen har sin del av æren for at albumet avsluttes med en svært trivelig låt. Med et lydbilde som ikke ligger langt unna nettopp Lucky Lips.

Trond Andreassen har venta lenge med denne solodebuten, men han har brukt tida godt. Det er blitt et album som er av de bedre norske i år. Tekster på morsmålet trekker opp, vi kan ikke få for mye av det, vi trenger artister som formidler sin musikk på vårt eget gode språk.

Karakter: 5.

lørdag 17. desember 2016

Album 2016: Claudia Scott: "Let the ribbons fly"



Claudia Scott vant Spelemann for sin forrige utgivelse, "Follow the Lines" i 2014. Og årets skive er ikke noe dårligere, for å si det sånn. Jeg venta på den i hele høst og da den ble grundig presentert av Bård Ose i "Radiorock" 28. oktober skjønte jeg at det var et nytt kremalbum fra Claudia.

Det er så velkomponert musikk, Claudia har en særegen varme i stemma si og det er melodiøs og tight musikk i skjæringspunktet mellom rock og coumtry og en bitte liten dæsj blues. "All For You" er en god låt å starte med før vi får første singelen fra albumet, "Changes" som er en av de beste låtene:


Trist at ikke flere av låtene fra albumet er ute på YouTube, for her har vi mange høydepunkter. Claudia mista sin far og store musikalske inspirasjonskilde Clive Scott sist vinter og "A Picture Of My Dad And I" er en verdig hyllest. "A New Beginning", "Every Once In A While" og "A World of Trouble" er nydelige og fengende sanger. Avslutningsvis er et NRK-opptak med far Clive, "Lovesick Blues".

Vil ikke bli et gram overraska om dette blir en ny Spellemann til en av våre fineste artister.

Karakter: 5,5.

fredag 16. desember 2016

Album 2016: Leonard Cohen - "You want it darker"


 Den store mester forlot oss tre uker etter at dette albumet ble utgitt. Cohen var flittig på albumfronten de siste årene av sitt liv, og jeg kan trygt si at han gikk ned med flagget til topps. For "You want it darker" er et lite mesterverk av en Cohen som visste med seg sjøl at det nærma seg slutten. Det gir han hint om på mange av låtene. Som på tittelsporet:



Det er både noe sakralt og noe eggende over flere av sangene på denne skiva og det har blitt et mer enn verdig farvel. Musikken er ikke fullt så mørk som på de to foregående albumene, og alt tyder på at Cohen hadde forsona seg med at det nå gikk mot slutten.

"On the Level" er ei lita perle:


 "I'm leaving the table, I'm out of the game" starter "Leaving the Table" med, enda et varsel om slutten som lå rett rundt hjørnet:


 Leonard Cohen avslutta sin karriere og sin vandring her på jorda med å gi oss et lite mesterstykke av et album. Det er bare å si TUSEN TAKK for musikken og HVIL I FRED!

Karakter: 6.




torsdag 15. desember 2016

Album 2016: Hurula - "Vapen til dom hopplösa"


Robert Hurula fra Luleå er også et nytt bekjentskap for meg i år. Med bakgrunn fra punkbandene The Vicious og Masshysteri solodebuterte han i 2014 med "Vi er människorna våra foräldrar varnade oss för". Den fikk han to Grammisnominasjoner for og nå i høst kom oppfølgeren. Den ble anbefalt som musikktips for helgen i et fredags-VG og at jeg på grunnlag av det sjekka ut Hurula angrer jeg ikke på, for å si det sånn :)

Det er mye desperasjon i tekstene, men likevel er det skikkelig fengende. Det å kombinere en slik desperasjon med fengende, catchy melodier er ikke alle forunt å få til, men det gjør Hurula med glans.

"Ont Som Jag" har et stort hitpotensial:


Her er mektige "Ny Drog":


Flere YouTubevideoer med bra lydkvalitet finnes ikke med låter fra dette albumet, et album som i mine ører er nesten perfekt. Tittelsporet er en monoton, men likevel melodiøs instrumental der det monotone trekker litt ned. Likeså en intetsigende 1:34 kort instrumental til slutt. Men bortsett fra det så er dette albumet en definitiv innertier. Det er mye frustrasjon i tekster til fengende, deilig rock og jeg er definitivt solgt!

Karakter: 5,5.        

Fristelsen blir for stor, jeg må også ta med "Stockholm Brinner" fra Hurulas debutskive. En kanonlåt!

          

onsdag 14. desember 2016

Album 2016: Beth Hart - "Fire on the floor"


For en del år siden fikk jeg ei Beth Hartskive i julegave av barna mine, og siden har jeg vært fan. Hun er en sterk og særegen artist, med en skarp og distinkt stemme som preger låtene. Enten det er blues, mer jazzaktig eller mer rocka sanger. Du hører tydelig at hun legger hele sin sjel i sangene og hun har en ekstremt tydelig framføring, det er ikke mange ordene som går hus forbi for meg som lytter.

I år er hun ute med "Fire on the floor", og det er et nytt sterkt album. Balladene er i flertall og rent musikalsk henger jeg ikke helt med når bluesen blir som tyngst. Men det er egentlig bare flisespikkeri, for hun legger så mye sjel og ekthet i framførelsen at sanger jeg hadde syntes vært kjedelig med en annen artist blir en stor opplevelse når det er Beth Hart som synger.

"Good Day To Cry" er et godt eksempel på det:


"Picture In A Frame" er bare helt nydelig:


"Let's Get Together" er av skivas mer lettbeinte låter, her et konsertopptak, men det fungerer det også:


Skiva avsluttes med vakre "No Place Like Home", om hvor godt det er for en artist å komme hjem etter en lang periode på veien:


Igjen har Beth Hart gitt oss et sjelfullt og nydelig album. Det er autensitet i fullt monn, og der er det mange unge artistspirer som har mye å lære av henne.

Karakter: 5.

tirsdag 13. desember 2016

Album 2016: Dwight Yoakam - "Swimmin' Pools, Movie Stars..."


Dwight Yoakam er en aktiv mann og etter fjorårets "Second Hand Hart" har han i år kommet med ei skive med 12 bluegrassversjoner av tidligere utgitte låter for å feire 30 år som plateartist og 60 år i alder. Og la det være sagt med en gang, dette er en innertier! For Yoakam klarer å gjøre hver sang knallfengende sjøl med kassegitar, banjo, fele, manolin og bass. Dessuten, han har ikke falt for fristelsen å bare gå for sine mest kjente sanger, han tar med en del fra katalogen som ikke er blitt så mye spilt. Likevel er dette altså blitt et kremalbum i beste Dwight Yoakamstil. Det er rett og slett ei plate med få, om noen svake punkter.

En av de beste låtene er "Listen":


"Sad, Sad Music" er også ei perle, men dessverre er den ikke på YouTube, men her er det spenstige åpningssporet "What I Don't Know":


"Guitars, Cadillacs" fra Dwights debutalbum synes jeg faktisk er best i denne bluegrassversjonen:


Til slutt enda en spenstig låt: "Home For Sale":


Dette er ei skive jeg har forelska meg i, rett og slett en genistrek av Dwight Yoakam å lage ei slik skive for å feire sitt doble jubileum. At det ikke er nytt materiale driter jeg i, for han har gitt disse 12 sangene nytt liv ved gi de bluegrassdrakt.

Karakter: 6.

mandag 12. desember 2016

Album 2016: John Prine - "For Better, Or Worse"



John Prine er vel her på berget mest kjent for sitt bidrag til Nancy Geiffiths store hot "Speed of the Sound of Loneliness". Prine er ansett som en av sin generasjons fineste låtskrivere og i år har 70-åringen kommet med et 15 låter sterkt album der den siste er solo og resten er duetter med forskjellige kvinnelige artister. Forskjellige aspekter ved brutte forhold går igjen i mange av sangene, men musikalsk er det likevel et trivelig album.

Ankepunktet er vel at at det er et så jevnt album, det er ingen sanger som skiller seg mye mer ut enn de andre. Men når det er sagt så er dette ikke noe dårlig album, langt derifra. Humor er det også i fullt monn, som i åpningssporet "Who's Gonna Take the Garbage" med Iris DeMent.


Iris DeMerit er med på to sanger, det samme er Kathy Mattea og LeeAnn Womack. En størrelse som Alison Kraus er også med, nemlig på "Falling In Love Again":


De andre som bidrar på skiva er Susan Tedeschi, Holly Williams, Morgane Stapleton, Amanda Shires, superstjerna Miranda Lambert, det nye store stjerneskuddet Kacey Musgraves og Prines kone Fiona..

Neste ut er duetten med Hank Williams' barnebarn Holly Williams, "I'm Telling You", en av tre Hank Williamslåter på skiva:


"Remember Me" med Kathy Mattea er kanskje den sangen jeg liker best på skiva:


Til slutt, avslutningssporet, som er det eneste Prine tar alene:


Alt i alt så er dette et koselig og trivelig feelgood-album. Låtene som tar for seg brutte forhold er som regel med et glimt i øyet, og det er nettopp dette glimtet i øyet som gjennomsyrer skiva. Det er rett og slett musikk og tekster til å bli i godt humør av, framført med varme og kjærlighet til materialet.

Karakter: 5.

søndag 11. desember 2016

Album 2016: Epica - "The Holographic Principle"



Når nederlandske Epica kommer med nytt album så er det virkelig en begivenhet. Og det denne gjengen bedriver når de forbereder et album er ikke låtskriving, det er komponering i ordets rette forstand. Mer enn noe anna så er Epica beviset på at veien fra metal til klassisk musikk ikke er lang. Det er jo en kjent sak at mange musikere innen metalsjangeren er klassisk skolerte og det er det ingen tvil om at de er i Epica.

Storslagent er stikkordet, og dessuten, når du setter deg ned for å lytte på Epica så må du sette av tid. Dette albumet klokker inn på litt over halvannen time, fordelt på 17 komposisjoner. Og det er egentlig delt i to. De 12 første verkene er slik vi kjenner Epica, slorslagen metal med fullt symfoniorkester og klassisk kor. De fem siste er akustiske, og da kan vi kalle det sanger eller låter.

Tematisk så er Epica opptatt av de store spørsmålene i livet, hvorfor vi er her, enkeltmenneskets plass i det store kosmos og vår større og større avhengighet av teknologien og hva den avhengigheten gjør med oss.

Første singel fra albumet var "Universal Death Squad":


Simone Simons og Mark Jansen står for vokalen og Simons er en unik sangerinne. Kombinasjonen kvinnelig vokal og growling benyttes av mange band, men i mine ører er det Epica som setter standarden. Jeg er i bunn og grunn ikke så veldig begeistra for growling, men når den blir avløst av Simons' vakre tenor så blir det en enhet som jeg faller helt for.

Her er "Beyond the Matrix":


"Dancing in a Hurricane" har orientalske rytmer, og viser at Epica er åpen for impulser fra de fleste sjangre:


"Ascension - Dream State Armageddon" med verselinjer som "Keep searching for your destiny" og "Free yourself from going in circles" er et anna høydepunkt:


Tittelsporet "The Holographic Principle" med undertittelen "A Profound Understanding of Reality" er et mektig verk på voksne 11:35 i lengde, men jeg tar sjansen på å poste den også fordi den viser hvor flinke Epica er på å variere musikken sin, innenfor en og samme komposisjon. Rett ut vakkert:


Til slutt må jeg også ta med en av de akustiske låtene, fengende "Beyond the Good, the Bad and the Ugly":


Og når Epica avslutter dette mektige albumet med en låt som heter "Universal Love Squad", som motsats til den første singelen så tar jeg det som et tegn på at de fremdeles er optimister på vegne av menneskeheten.

Det eneste jeg har å utsette på dette albumet er lengden, noe kunne vært kutta ned. Men kanskje hadde det ødelagt noe av helheten, hva vet jeg. Uansett så er jeg glad for at jeg har lært Epica og deres musikk å kjenne, det er stort, det er mektig, det er til tider rett og slett nydelig musikk!

Karakter: 5,5.

lørdag 10. desember 2016

Album 2016: Paal Flaata - "Come Tomorrow - Songs of Townes Van Zandt"


Paal Flaata er i år ute med sitt siste album i trilogien der han synger sanger fra tre av sine store inspirasjonskilder, Chip Taylor, Micky Newbury og Townes Van Zandt. Og det er altså Townes det handler om i år. Texastrubaduren aom aldri fikk noen stor kommersiell suksess, men som likevel er ansett som en av de fineste låtskriverne USA noengang har fostra. Hans tekster var poetiske og til tider triste, ofte om det tøffe livet på bunnen av samfunnet og sjøl bukka han da også under som 52-åring 1. Nyttårsdag 1997 etter mange år med stoff- og alkoholmisbruk og sin bipolare lidelse.

På dette albumet har Flaata ikke tatt med klassikere som "Pancho and Lefty" og "Waitin' Around To Die". Han ønsker å la andre av den store mesterens låter komme fram i lyset. Det fungerer meget bra og Flaata klarer med sin umiskjennelige, litt melankolske stemme å hylle Van Zandt på en verdig måte.

På tittelsporet har han med seg dattera Maia:


Her er "Where I Lead Me", en tung låt som Flaata framfører med sjel og smerte:


Dette er de to eneste sangene jeg har funnet fra albumet på YouTube, så alt jeg kan gjøre er å anbefale denne vakre skiva der Paal Flaata igjen viser at han er av våre aller fineste sangere. Og for de som ikke har hatt gleden av å høre denne skiva ennå kan jeg nevne de andre sangene: "Flyin' Shoes", "Our Mother the Mountain", "Tower Song", "Rake", "Kathleen", "Quicksilver Daydreams of Maria", "Velvet Voices" og "Snow Don't Fall". På mange av låtene får jeg følelsen av at det er Townes sjøl som synger.

Karakter: 5,5,

Kan forøvrig nevne at jeg måtte improvisere i dag, Flaatas album var planlagt til en senere dag. I dag skulle jeg ha tatt for meg den australske duoen Husky og deres album "Ruckers Hill". Men mens jeg skrev oppdaga jeg at det albumet ikke kom ut i år som anført på Spotify, men i 2014. Vel dårlig research av meg der altså, men uansett er det et vakkert album av en duo som minner om en moderne utgave av Simon & Garfunkel. Anbefales derfor :)

fredag 9. desember 2016

Album 2016: Okkervil River - "Away"



Okkervil River er et nytt bekjentskap for meg, men bandet til New Hampshirefødte Will Sheff har eksistert siden 1998 og "Away" er deres 10. studioalbum, men altså det første jeg har hørt med de. Bandet har opp gjennom årene hatt stor utskifting av medlemmer, men Will Sheff er på en måte gjennomgangsfiguren og den som holder bandet i live.

Og la meg si med en gang at dette er spennende og mangeslungen musikk. Den er til tider rolig og introvert, men kan også bli mer kraftfull som i "Frontman In Heaven". Det er en dvelende stemning over musikken, Will Sheff har også mye å formidle og det kan bli litt overlessa med tekst et par ganger.

Et annet kjennemerke er at brorparten av de ni låtene er lange, 6 - 7 minutter. Som åpningssporet "Okkervil River R.I.P", en følsom og vakker sang:


"The Industry" skiller seg litt ut som den umiddelbart mest fengende sangen på skiva, med en kunstnerisk video litt utenom det vanlige:


"Call Yourself Renee" er en mer stillfaren, introvert låt:


Det er mange ulike elementer i Okkervil Rivers musikk og som sagt har Will Sheff mye på hjertet. Tekstene omhandler Sheffs liv fra 2013 til 2015, etter deres 9. album og i en periode der det var store utskiftninger i bandet. ja, faktisk så store at Will Sheff er den eneste gjenværende fra 2013-albumet "The Silver Gymnasium".

Siste smakebit er "Judey On A Street":


Dette er et album som har vokst hos meg. Ved første lytt så bikka det såvidt over på positiv side, altså en 4-er. Men dette er musikk som setter krav til meg som lytter, og når jeg tar utfordringa og lever meg inn i musikken så skjønner jeg at dette er veldig bra!

Karakter: 5.


torsdag 8. desember 2016

Album 2016: Lucky Lips - "Coming Home"


Det hører med til sjeldenhetene at jeg opplever et album der jeg med hånda på hjertet kan si at jeg elsker alle låtene. Men det er tilfellet med dette albumet med norske Lucky Lips. Et band i skjæringspunktet mellom bluegrass, country og gammelpop/rockabilly. Anført av den aldeles henførende stemma til vokalist Malin Pettersen leverer de et av årets beste norske album, verken mer eller mindre!

Jeg har som dere skjønner forelska meg pladask i denne skiva og mine superlativer sitter løst. Dette er musikk som virkelig fenger meg, framført av et band som er samspilte som få og som får hver låt til å bli vakker. Enten det er reinspikka rockabilly som i åpningssporet "Wrong Side Of a Lie" og "Quit Drinking", ren country som "Through To You" eller heftig bluegrass som "One And Only".

Tittelkuttet "Coming Home" er bare helt nydelig:


Uheldigvis er dette den eneste låten fra dette flotte albumet som er ute på YouTube, og det er utrolig synd, for jeg kunne ha lagt ut hver eneste sang på denne skiva. "Loose Blues", "Getting Out"(med den herlige verselinja "sorry, but my heart is now unemployed"), "Zoe", "200 Years", "Eggs And Bacon" og "Through Everything" er de andre låtene på skiva, og jeg sier bare: Løp og kjøp, enten det er digitalt, på vinyl eller anakronismen CD.

Blir det ikke Spellemann eller i det minste nominasjon på Malin Pettersen (vokal, gitar), Even Krogh (banjo), Stian Sveen (gitar, vokal), Erlend Støylen Hølland (doublebass, vokal) & Pål Emil Berg (perkusjon) så er det noe som er riv ruskende galt!

Karakter (var det noen tvil????): 6.

onsdag 7. desember 2016

Album 2016: Utmarken - "Utmarken"


Vi holder oss til vårt broderfolk i øst, nærmere bestemt et band som kommer fra Västerbotten i Norrland. Utmarken debuterte i år med et sjøltitulert album fylt av rock med sterkt preg av svensk og skandinavisk folkemusikk. En sjanger det er en del band av i Sverige, bl. a. har jeg omtalt Nordman her i bloggen tidligere.

Og for å si det sånn, norrlandske turistsjefer trykker nok ikke Utmarken til sitt bryst, men trøster seg kanskje med at de synger på svensk.......


Mathias Gyllengahm er en bra vokalist og ikke minst er han tydelig i uttalen. Det er en egenskap som er undervurdert, og han får meget godt fram tekst og budskap. Det er mye mystikk, mørke og litt hekseri i tekstene, det er ikke akkurat hæla i taket-stemning Utmarken ønsker å sette lytteren i. Men dette er også ei skive som er en hyllest til det frie livet i de grisgrendte strøk nord i Sverige, som i "Til Skogs":


"Dråparen" er en av mine absolutte favoritter på denne skiva:


Skal jeg utsette noe på Utmarkens debutalbum så er det at også her er det litt repeterende, jeg får enkelte ganger følelsen av at en del av sangene går over i hverandre. Men bevares, dette er et band som absolutt har en god del å fare med og det skal bli spennende å følge deres utvikling. De er en sterk motvekt til den hippe, urbane musikken som fyller hitlistene, og jeg vet ihvertfall hva jeg da vil høre på ti av ti ganger!

Karakter: 4,5.

tirsdag 6. desember 2016

Album 2016: Sabaton - "The Last Stand"


Svenskene i Sabaton er i år ute med sitt 8. album, og de kjører på med det de virkelig kan, heftig powermetal med tekster som omhandler historiske slag, både fra de to verdenskrigene og fra tidligere tider. F. eks. Sveriges storhetstid fra 1611 til 1719. Joakim Brodén & co er etterhvert blitt svære og arrangerer både sin egen festival, "Sabaton Open Air" og et årlig cruisetokt, "Sabaton Cruise". De har også sin egen digitale readiostasjon der de spiller egne sanger samt materiale fra andre band som har spilt på "Sabaton Open Air".

Årets album er Sabaton i kjent stil, og til tider kan det føles vel repeterende. Jeg føler ihvertfall at en del av låtene går i den samme duren, både musikalsk og tekstmessig. Men bevares, her er det også skikkelige gullkorn, og jeg synes at andre halvdel av "The Last Stand" er bedre enn den første.

Her fører tittelsporet an. Det er heftig og med en del flere effekter enn noen av de andre sangene på skiva:


"Shiroyama" følger opp:


"Winged Hussars" har også tematikk fra japansk krigshistorie:


Avslutningssporet "The Last Battle" liker jeg også meget godt:


Jeg er rimelig sikker på at fansen er godt fornøyd med "The Last Stand", det er slik de vil ha Sabaton og de leverer bra. Låtene på første halvdel av skiva blir noe repeterende, men de siste sporene hever skiva betraktelig, og da viser de at de er meget dyktge musikere. Joakim Brodén er også en god og intens historieforteller. Det er tydelig at dette er noe han liker å synge om, og han gir låtene den dramatiske effekten sanger med slike tekster skal ha.

Karakter: 4,5.

mandag 5. desember 2016

Album 2016: Sugarfoot - "Different Stars"


Fikk et tips fra en kompis om at det norske bandet Sugarfoot hadde kommet med ei bra skive i år, og det måtte jeg sjølsagt sjekke ut. Og joda, deres 3. fullengder, "Different Stars" er slett ikke verst. Spilt inn i Rancho De Luna, Joshua Tree, California. Gram Parsons' favorittsted og der han også endte sitt liv så altfor tidlig en septemberdag i 1973.

Så da er egentlig lista lagt og jeg synes Sugarfoot lander dette meget bra, anført av Bent Sæther fra Motorpsycho og Øyvind Holm, Roar Øien fra Too Far Gone er også med. Det er et par låter jeg synes er litt tunge, men ellers er dette solid countryrock av beste merke. Fengende melodier samt et par ballader som jeg også liker meget godt, "Mary Ann" og avslutningssporet "Dark Shallow Grave" som begge er store musikalske opplevelser. Førstnevnte er ei følsom perle, mens sistnevnte er en mektig sang og en sterk avslutning på skiva.

Ingen av de er på YouTube, men her er spenstige "Tiger Rider", med en video spilt inn i Joshua Tree:


"Waiting For That Mountain To Fall Apart" er en tett og fet låt:


"Take It Back" er et åpningsspor jeg får riktig rockefot av!


Band som går i Gram Parsons' fotspor blir jeg automatisk vennlig innstilt til, og Sugarfoot lever opp til forventningene. Jeg liker rett og slett det jeg hører. OK, det er et par litt seige låter jeg ikke får helt tak på, men som jeg ikke ser bort jeg kommer til å like etterhvert. Dette er musikk som jeg får godfot av, samt at det til tider er et tett og rocka lydbilde. "Political Disaster (In the End)" og "Separate Ways" er også to drivende gode låter på dette 9-sangers sterke albumet.

Karakter: 5,5.


lørdag 3. desember 2016

Album 2016: Shawn Colvin & Steve Earle - "Colvin and Earle"


Når to så markante artister og låtskrivere som Shawn Colvin og Steve Earle slår seg sammen må det jo bli bra. Folk-artisten Shawn Colvin og countryrockeren Steve Earle har i mange år beundra hverandre, men det var ikke før i 2014 at de slo seg sammen og begynte å turnere som en duo. Det resulterte også i et album som kom i år med seks låter de har skrevet sjøl og fire coverlåter. I tillegg ble en Deluxe edition gitt ut med tre ekstra låter.

Dette er litt rufsete musikk som skrangler og til tider slentrer fint avgårde. Jeg synes det er flott, men så er jeg jo også en stor fan av Steve Earle. Albumet åpner med spenstige "Come What May":


Dette er mye godt et overskuddsprosjekt fra to artister som begge har runda 60 og det er tydelig gjennom hele albumet at de virkelig koser seg med musikken og det gir låtene en ekstra spenst. Deres versjon av Rolling Stonesklassikeren "Ruby Tuesday" er et godt bilde på nettopp det:


"Happy & Free" er også en fengende flott låt:


Til slutt en akustisk liveversjon av "You're Right (I'm wrong)"


Det er flere sterke låter på dette albumet, som coveren av Emmylou Harris "Raise the Dead" som igjen er bygd på Hank Wuillimas' "I'll Never Geot Out of This Love Alive") og den rolige, men vakre "You Were On My Mind".

Konklusjonen er at dette er et fengende album fra to artister som har ekthet og sjel som et varemerke for sin musikk. Samspillet er perfekt og Colvin og Earle utfyller hverandre like perfekt. Dette er rett og slett et album til å bli glad av!

Karakter: 5,5.

torsdag 1. desember 2016

Album 2016: Case/lang/Veirs - "Case/lang/Veirs"



Så til et rett ut vakkert album, og vakkert må det bli når Neko Case, k.d.lang og folkdronninga Laura Veirs slår seg sammen og drar veksler på sine talenter. Neko Case har jeg omtalt før på denne bloggen, en spennende og nyskapende artist som tør å gå sine egne veier. k.d. lang har hatt stor kommersiell suksess, både solo og i samarbeid med andre artister, som Roy Orbison som hun fikk en Grammy sammen med for "Crying", en av fire Grammies hun har. Laura Veirs er et nytt bekjentskap for meg, men absolutt et hyggelig musikalsk bekjentskap.

Trioen slår an tonen med "Atomic Number":


Det var k.d. lang som for tre år siden tok initiativet til denne supergruppa ved å sende en kort mail til Case og Veirs og inviterte de med på et samarbeid. Hun fikk svar fra begge i løpet av en halvtime. Bakgrunnen var at hun vurderte karrierestopp, men at hun følte seg trigget av tanken på et samarbeidsprosjekt med et par andre artister. Resultatet er altså blitt denne vakre skiva som gjerne kan kalles alt. country, men som er så mye mer. Trioen har satt sammen et album med 14 låter som yter alle rettferdighet.

"Song for Judee" er Neko Cases hyllest til kultartisten Judee Sill som ga ut to album på begynnelsen av 70-tallet for så å trekke seg tilbake, desillusjonert av musikkindustrien og som dessverre bukka under for rusen i 1979. Denne sangen inspirerte meg til å høre på Judee Sills to album og jeg kan love at der er det mye nydelig musikk.


På "Delirium" er det Laura Veirs som har hovedvokal:


"I Want To Be Here" er himmelsk vakker:


Det som gjør dette albumet så gjennomført er ikke bare den nydelige musikken og de vakre harmoniene og det er også stemmene til Case, lang og Veirs. Det er til tider engleaktig, det er slik en samklang og dessuten så er det så tydelig å se på opptakene hvordan alle tre koser seg på scena. Jeg må bare ta med en sang til, og det blir fengende "Best Kept Secret":


Etterhvert som jeg går gjennom det jeg har hørt av årets skriver så slår det meg at det har vært et meget godt år for de gode albumene. "Case/lang/Veirs" føyer seg inn i rekken, da det ikke er mange låtene her som er hvileskjær.

Karakter: 5,5..