Noturnall - Cosmic Redemption

Nå skal vi til Brasil, og her snakker vi metal. Nærmere bestemt melodiøs metal med en sterk eim av power metal. Kosmisk forløsning er tittelen på norsk, og dette er et band som helt tydelig er opptatt av verden rundt seg og hvordan den hangler fram. Dette er såvidt jeg kan se deres femte studioalbum siden den sjøltitulerte debuten i 2014. Fem av låtene her kom ut på en EP ifjor forøvrig, og noen er også utgitt på et livealbum tatt opp i Russland i 2020. Besetningen er Thiago Bianchi (vokal), Mike Orlando (gitar), Xakol (bass) og Henrique Pucci (trommer), Orlando er amerikaner.

Dette er et voksent album med tolv låter på 72 minutter. Derfor er det ei skive jeg har måttet høre på i flere omganger for å få med meg helheten. Og jeg måtte også la det hvile noen dager slik at jeg på en måte kom tilbake til det igjen med åpent sinn. For her er det enkelte låter som trenger flere lytt før de kommer under huden, ihvertfall var det min opplevelse. Men jeg liker absolutt det når musikk kan utvikle seg underveis i lyttinga og jeg forstår helheten bedre.

Try Harder åpner det hele, og er en av mine største favoritter her. En video som veksler mellom en liveopptreden med en favela i bakgrunnen, og en gutt som prøver å skape seg et liv i denne favelaen. Med et budskap om at vi alle gjør feil som vi lærer av, og at det viktige da er at vi prøver enda hardere for å klare å skape oss det livet vi ønsker. Samtidig som vi vet at det å komme seg ut av favelaenes fattigdom ikke er enkelt. Musikalsk så briljerer Mike Orlando her, jeg er veldig svak for herlige gitarsoloer som han kommer med her.

Shallow Grave er en mastodont av en låt, og den kommer i to versjoner. En på 9:25 og en kortere på 7:30 som avslutter albumet. Mektige saker uansett versjon. Her er det egentlig bare å nyte og å la seg bli trukket inn i musikken. Jeg leste her om dagen en artikkel på nrk.no om det å komme i transe av musikk. Da var det norsk folkemusikk det dreide seg om, men når jeg hører denne komposisjonen her, som jeg valger å kalle den, så kan jeg forstå at det kan gjelde også innen metal. Jeg opplever ihvertfall å bli sugd inn i musikken på en måte som får meg til å glemme tid og sted.

Tittelsporet Cosmic Redemption er også en høyoktan-låt som river godt i systemet. Og det er når jeg hører slike låter at jeg får en stor respekt for trommiser innen metal, og da spesielt power metal. Da må en være i meget god fysisk form, og en må være utholdende til gagns! Så all respekt til Henrique Pucci her!

På tre låter har Noturnall med ekstra vokalist, Mike Portnoy på Scream! For!! Me!!!, Nev Matogrosso på den eneste låten på bandets morsmål portugisisk, O Tempo Não Para (Tiden stopper ikke) og David Ellefson på Take Control. En sterk låt med et budskap om at grådighet forpester planeten vår, men at diktatorer vil falle før eller senere og at folk derfor ikke må gi opp.

OK, jeg kan på et par låter føle at det går litt vel fort i svingene og at musikken derfor blir noe hesblesende. Og 72 min. kan for noen bli vel langt. Men i det store og det hele så er dette et meget bra metalalbum som gir meg mye energi. Dette er et band som vil noe med musikken sin, de vil ikke bare underholde, de har også viktige budskap i låtene sine. Det er et pluss for meg.

Karakter: 5/6.

The Wilder Blue - Super Natural

The Wilder Blue er et countryband fra Texas starta av Zane Williams i 2019. Williams er en dreven musiker som hadde sju soloalbum på CV-en da han samla en gruppe med like gode musikere som han selv. Dette her er deres tredje fullengder.

Skiva åpner med fornøyelige Bless My Bones, om en bussreise fra Seattle til Texas for å spille en gig sammen med Midland. Vel framme når de blir spurt om hvem de er får de vite at The Wilder Blue, nei de omkom alle i en bussulykke for omtrent tretti år siden ... Musikalsk er dette herlig bluegrassinspirert.

 

Brent Cobb er en av de fremste produsentene innen country og amerikana om dagen, og han sitter også i produksjonsstolen her. Ikke bare det, han bidrar også instrumentellt på tittellåten, en låt som han og bandet skrev i studio. Og det høres ut som at de hadde det kjekt i studio!

Superstjernen Luke Combs har også lagt sin elsk på dette bandet og tatt de med på en del av sine konserter. Og jammen er han også med på en cover av The Eagles' Seven Bridges Road. True Companion er en fin hyllest til en trofast livsledsager, krydra med en herlig gitar:

Dette er musikk som liver opp i mørketida, og det er deilig å høre et band som er så samspilte og som oser slik av musikkglede som The Wilder Blue. At størrelser som Cobb og Combs har tatt de under sine vinger forstår jeg meget godt. Her er nydelige harmonier og det gode humøret som ligger tjukt utpå musikken blir jeg revet med i. Som på The Line:

Så må jeg ta med Never Found You, historien om et samliv som gikk i oppløsning og hvordan det var å fortelle barna at pappa flytter. Og så erkjennelsen av at hadde ikke det skjedd så hadde en ikke funnet den nye partneren som har gitt livet mening igjen. Fortalt med følsomhet.

Dette er melodiøs country av beste merke, det kjennes ekte og nært og det er musikk jeg føler sterk tilknytning til. Ergo er The Wilder Blue et meget hyggelig bekjentskap som jeg setter stor pris på. Anbefales!

Karakter: 5/6.

Toini & Rio Bravo - Turning Night Into Day

 

Toini Knudtsen er Norges ukronede rockabilly-dronning og i tre tiår har Toini & The Tomcats vært Norges flaggskip innen rockabilly. Nå har hun gitt ut et album med sitt sideprosjekt Rio Bravo, og det vi får er klassisk country slik den var på 50- og 60-tallet. Tilbake til countryens røtter med andre ord, og det må jeg si at jeg setter stor pris på.

Plata begynner med de tre singlene som er kommet ut på forhånd, alle nydelige låter i mine ører. Night Into Day er på mange måter en hyllest til Patsy Clines udødelige Walking After Midnight. Dette er en fengende gladlåt om kjærlighet og sterk lengsel:

One Day er også en gladlåt, og den framhever seg med mye deilig gitarspill. Toini og Ian Johannessen står for det, og dette herlige samspillet mellom disse to gjennomsyrer hele albumet. Det gjør også pedalsteelen til Sveinung Lilleheier, helt eminent. Sjølsagt har vi ekte kontrabass her, traktert ypperlig av Arne Ertnes, mens Bjørn Haglund sper på med stødig trommespill.

Den låten som gjør mest inntrykk rent følelsesmessig er Slipping Away From Today som er Toinis fortelling om sin far, forfatteren Ingar Knudtsen og hans demens, han som var hennes viktigste støttespiller da hun i unge år våget seg ut i artistlivet. Det er om alt han ikke husker, men også om gleden over å fortsatt kunne kommunisere med han gjennom musikken. Forskning viser jo at musikken er det siste demenspasienter glemmer, den blir bindeleddet til livet som har vært. Toini forteller dette på en for meg gripende måte samtidig som musikken er sødmefylt, rotekte country. Dette er en av de låtene jeg vil ta med meg og huske fra 2023. Og når Toini åpner med There's an old beat-up guitar in the corner begynner jeg å tro at det er Patsy Cline som har vendt tilbake:

Get While the Getting's Good er hva jeg vil kalle en humørbombe av dimensjoner. Den er umulig å sitte stille til, denne er verd å danse på bordet til for å si det sånn!

Til slutt This Gun Don't Care Who It Shoots, som med en annen artist kunne ha vært en kommentar til de altfor liberale våpenlovene i USA, men i klassisk country blir det en ekte sjalusilåt. Ikke legg hånda di på typen min! er det klinkende klare budskapet her:

Dette er en 13 låters og 40 minutters lang fest der jeg storkoser meg når Toini Knudtsen og hennes eminente medmusikanter gir meg en skikkelig dose med rotekte country slik den en gang var. Ja, det er en del meget bra moderne country der ute som har kommet som motsvar til popcountryen Nashville har fora oss med i mange år. Men det er utrolig viktig at vi fortsatt har artister og band som holder den tradisjonelle countryen i hevd, slik at nye generasjoner får lære om sjangerens røtter. Det gjør Toini & Rio Bravo på en måte som jeg bare må applaudere. Denne skiva her er etterlengtet, og jeg trengte den!

Karakter: 6/6.

Thea Gilmore - Thea Gilmore

Engelske Thea Gilmore debuterte på plate som 19-åring i 1998 og fikk sitt gjennombrudd i 2003 med albumet Avalanche. Opp igjennom årene har hun hatt flere gode listeplasseringer i UK, og hun har også sine fans i USA etter å ha blitt tatt under vingene til ringere enn Joan Baez tidlig i sin karriere. I 2021 ga hun ut et album under nytt artistnavn, Afterlight, men nå er hun tilbake med til sitt eget navn og sjøltitulert album.

Det begynner med den høyst spesielle Nice Normal Woman der Gilmore tar i bruk mange spennende lydeffekter. Jeg tolker budskapet i teksten som et oppgjør med det stereotype bildet av kvinner i populærkulturen, og sånn sett synes jeg både låt og video er en innertier. Denne er såpass spesiell at jeg kommer til å huske den som noe genuint 2023. Og så begynner hun jo med å si: This is not a song.

Bones kom ut som singel ifjor. Også her en tekstmessig start som får meg som lytter til å bli ekstra oppmerksom: If you wanna hurt me, do it fast. Også denne tolker jeg som et oppgjør, her med en eks som tydeligvis har hatt behov for å dominere. Også denne låten synes jeg har mange spennende elementer som jeg ikke helt klarer å beskrive. Dette er moderne, og det er en kul lytteropplevelse.

Ride On er en type poplåt som jeg liker, også dette med et spennende lydbilde som får meg til å skjønne at Gilmore er en artist med stor spennvidde i sitt musikalske uttrykk. Denne er i tillegg spennende og ikke lett å sitte rolig til.

Så kan jeg ikke annet enn å falle for en låt med den litt spesielle tittelen That's Love Motherfucker. Gilmore forteller om denne låten i en YT-serie hun har lagt ut om låtenes bakgrunn at den stammer fra en meldingsutveksling med en venn som ikke helt klarte å se den kjærligheten som hen egentlig hadde rundt seg. Hun bare buste ut med det uttrykket, og hun fant den så fornøyelig at hun bestemte seg for å lage en låt rundt det uttrykket. Og en helt upretensiøs og litt lettsluppen låt slik jeg forstår henne.

She Speaks In Colours er også gitt som singel før albumet og her har Gilmores vokal til tider et litt drømmende preg som jeg synes kler godt til musikken. En vakker låt dette.

Jeg vil også nevne Hope and Fury som er en tanke mer nedstrippa enn de låtene jeg har presentert her. Likevel med sine spesielle trekk i lydbildet som får meg til å tenke i retning folk.

Og i det hele tatt så synes jeg dette er et spennende popalbum med et folktilsnitt som jeg digger. Dette er behagelig musikk å høre på, musikk som setter meg i en god stemning. Det trengs i dagens verden! Og er det en låt jeg vil ta med meg som en genuin 2023-låt så er det altså Nice Normal Woman!

Karakter: 5/6.

Noah Gundersen - If This Is the End

Noah Gundersen og dette albumet som kom ut 8. september ble jeg oppmerksom på da jeg i oktober skrev om Elijah Johnston. I presentasjonen av han på Spotify stod Gundersen nevnt som en av artistene Johnston hadde delt scene med. Jeg noterte meg Gundersen, mye pga. det norske etternavnet, men det var først for noen få dager siden at jeg begynte å høre på dette albumet.

Noah Gundersen kommer fra staten Washington i det nordvestlige hjørnet av USA der han vokste opp i en konservativ religiøs familie der hans utdannelse var hjemmeundervisning. Sin musikalske utdannelse, for å si det sånn fikk han i Seattles alltid vibrerende musikkmiljø. Dette er hans sjette soloalbum, men han har også flere solo-EP-er og flere utgivelser med band bak seg siden debuten som 19-åring i 2008. 

Iflg. presentasjonen på Spotify tok Gundersen seg en pause fra musikken etter sitt forrige album i 2021 da han følte seg desillusjonert over tilstanden i musikkindustrien. Han tok seg jobb som bygningsarbeider og denne nye plata er et resultat av erfaringene det ga han, både oppturer og nedturer. Etterhvert fant han tilbake til gleden ved å lage musikk igjen, og det førte altså til denne skiva her. 

Skal jeg si noe om hva som møtte meg da jeg begynte å lytte til denne musikken så er det en artist med mange følelser i seg. Og så kjente jeg omtrent fra første lytt en indre ro som fløt inn over meg utover i albumet. Det er noen smådramatiske låter her, men også noen helt stillferdige og rolige. Og jeg fant fort ut at dette likte jeg, dette var musikk som ga meg en sårt tiltrengt følelse av indre ro i det som egentlig er en helt forferdelig verden akkurat nå. 

Faktisk er det tittelsporet som åpner det hele som rent musikalsk er den låten som ikke helt når meg, likevel hører jeg inderligheten til Gundersen i den stillferdige framføringa. Og dette første verset forteller meg om et menneske og en artist som har funnet roen i livet:

If this is the end
There's nowhere I'd rather be
No one I'd rather see the end with
There's beer in the fridge
In this place that I live
With the love of the woman I live with
Tell god on his throne
To leave us alone
If this is the end

 

Så kommer Swim, elsklåten, gåsehudlåten på denne skiva. Om å finne sin indre styrke symbolisert ved å klare å holde pusten under vann til du er sterk nok til å svømme. Akkurat nå er dette låten å høre på for meg når jeg føler meg svak og trenger styrke.

 

Seks minutter lange Better Days er en av disse nydelige låtene som begynner særs rolig, og som sakte bygger seg opp til et epos med mer lyd, men som er sunget med dyp inderlighet. Også her nevnes det å svømme om en "freaked out"-gutt som gjør så godt han kan når han skal lære seg å svømme. Og om vennen som tar sitt liv og etterlater seg kone og et lite barn. Her er det mye smerte, og som det følelsesmennesket jeg er så får jeg en klump i halsen av denne her.

Moment Like This er en hjerteskjærende kommentar til tiden vi lever i nå, og det er kanskje ikke tilfeldig at Gundersen fletter Dylan-ordene Blowing in the wind inn i en desperat tekst der spesielt disse ordene gjør et dypt inntrykk:

 

I would like to know what’s really happening
Could someone, please, just tell me something good?
‘Cause all the kids are sad, and all the news is bad
Could it be true—

 

Det er akkurat sånn jeg sjøl har følt det den siste måneden med en pågående krig i Europa og med tragediene som utspiller seg hver eneste dag på Gaza etter Hamas' terrorangrep 7. oktober. Kan ikke noen komme med gode nyheter snart? Det er akkurat den fortvilelsen Noah Gundersen setter ord på i denne låten, som altså ble gitt ut FØR det smalt i Midt-Østen ...

 

Painted Blue har også en smått desperat tekst, men den stillferdige musikken får meg likevel til å slappe av. Og jeg liker kontrastene som er i rolig musikk og en desperat tekst framført med mye følelse. Det er rett og slett noe vakkert over det, og igjen kommer den klumpen i halsen. Musikken får til slutt det dramaet du egentlig forventer av en slik tekst, og jeg får en følelse av at denne sangen har en nærmest perfekt oppbygging.

I Terrible Freedom ligger kontrastene allerede i tittelen. Her kommer Gundersen inn på perioden der han ikke følte seg vel innenfor musikkindustrien. Også her er et vers jeg vil gjengi, fordi det sier så mye om hva denne låten dreier seg om:

How the price of this terrible freedom
We thought was in such high demand
Eats through your flags as your confidence sags
Till you're shrouded in shadow
Lonely and morbidly fat

Det er egentlig litt rart at jeg sitter igjen med en slik indre ro etter å ha hørt dette albumet med flere desperate tekster. Men Noah Gundersen klarer altså det kunststykket å lage beroligende musikk til sterke tekster. Og sjølsagt, her er låter jeg ikke har postet som virkelig er rolige og som bare gir ro. Everything Is New er et godt eksempel på det, den akustiske perlen Headlights og pianoballaden Love Is Blind som avslutter det hele likeså.

Så dette er et album som har satt sterke spor i meg. Noah Gundersen har helt tydelig lagt mange følelser i dette prosjektet, og han når helt inn til hjertet mitt. Det er så sterkt å høre på, og etter å ha gått noen runder med meg sjøl må jeg bare gi etter og gi ...

Karakter: 6/6.

Spidergawd - VII

Spidergawd gjør det enkelt. Istedet for å tenke ut hva albumene skal hete så bare nummereres de, uten noen mer dikkadarier. Jeg oppdaga de på Trondheim Rocks i 2018 og i 2019 plasserte jeg deres 5. album på 17. plass da jeg kåra Årets album det året.

6-eren gikk meg hus forbi, men da nr. 7 kom nå før sist helg var jeg klar. Og jeg ble ikke skuffet. Igjen leverer Per Borten og bandet det jeg vil kalle en innertier av et rockealbum i mine ører. Det er så fullt av energi, det er så melodiøst, det er så fylt av deilige rockeelementer som f. eks. Bortens herlige traktering av elgitaren. Jeg rett og slett koser meg gjennom alle de åtte låtene, og egentlig er det hipp som happ hvilke av de jeg velger her, for alle sitter midt i sikringsboksen for å sitere en tidl. figur fra Ytre Enebakk!

Men altså, det åpner på heftig vis med Sands Of Time, en låt som tekstmessig åpner inne i ei god, gammel platesjappe. Og det er akkurat i denne sjappa at hele videoen utspiller seg som en stumfilm og en tur ned rockens Memory Lane!

Vokalen til Per Borten føles som at den ligger litt bak musikken sånn rent fysisk, uten at det trekker ned i det hele tatt. Den er likevel særs tydelig og jeg har ingen problemer med å få med meg tekstene. Men her er det musikken som står i sentrum for meg, den er bare så herlig at tekstene kunne handla om å tapetsere en vegg for den del, jeg hadde fått en like god opplevelse.   

Dinosaur peker litt tilbake på åpningslåt og video, men er en selvstendig godsak som også river godt i rockefoten min:

Dette bandet består bare av eminente musikere, og på Bored To Death lar jeg meg imponere av trommis Kenneth Kapstad som briljerer med tøft og effektiv traktering av trommesettet. Gitarsoloen til Borten er også bare helt førsteklasses, og jammen har vi også med blåserrekka som er et av kjennemerkene til flere Spidergawd-låter:

Min største favoritt på skiva sammen med åpningssporet er Afterburner, som er en deilig energibombe fra start til slutt:

Men altså, de fire andre låtene er også bare helt rå i mine ører, og jeg virkelig storkoser meg gjennom hele albumet. Kan nevne at før min siste lytt før jeg skrev dette var jeg dønn sliten, men en 38 minutters Spidergawd-dose ga meg energien tilbake!

Karakter: 6/6.

The Last Hurrah (!!) - Modern Nostalgia

Denne plata kom for to uker siden og var den som for en uke siden måtte lide for at jeg ramla borti skiva til Zoe Wees og ble helt betatt av den. Men så er det noe med at den som venter på noe godt ikke venter til fånyttes, og det kan i høyeste grad sies om det nyeste sprellet fra HP Gundersen og hans medsammemsvorne i The Last Hurrah!!

Jeg må bare heise hvitt flagg og innrømme at jeg ikke har lytta allverdens til de før, men ser jo at dette er et spennende prosjekt der Gundersen skifter personell nærsagt etter hvor han til enhver tid vil musikalsk. På denne skiva er tittellåten en behagelig og nydelig instrumental midt i, nærmest som en bro fra de fem første låtene der Maria Due er vokalist til de fire siste der der det er tre mannlige vokalister som skifter på vokalansvaret.

Det er flere countryinspirerte låter her, og det er behagelige låter som det er spennende å lytte til. For det er en lekenhet her som tiltaler meg. Og Maria Due har en mild vokal som harmonerer godt i forhold til musikken. Det merkes godt på Bonnie Michelle, en herlig slentrende låt:

I Do Believe er litt i samme stil og er min største favoritt på skiva. Også her blir jeg fascinert av den lekenheten som ligger i musikken. Det er mange lekre elementer her som gjør denne låten til en skikkelig perle!

Av disse låtene er det kun den franske, både i språk og musikk, L'Albatros som jeg ikke får helt tak på. Her mer snakker Maria Due enn hun synger til tider, og kanskje har det noe med at jeg ikke kan fransk som gjør at jeg mister litt konsentrasjonen under denne.

Men så kommer tittelsporet Modern Nostalgia, som altså er en instrumental. Og vanligvis er jeg ikke så glad i rene instrumentallåter, men denne her er så absolutt unntaket som bekrefter regelen. Bl. a. har vi et nydelig kor som løfter låten, vi har et lekent trekkspill og i det hele tatt så blir dette en kjekk instrumentalopplevelse.

Dusty Road er en nydelig countrylåt med Foster Timms på vokal, som jeg på Spotify kun finner med albumet Longshot fra 2012 med ansiktet til en liten røykende jente på coveret. 

Og til slutt må jeg ta med låten der Tim Scott McConnell, også kjent under artistnavnet Ledfoot og med Blues-Spellemannpriser i 2019 og -22 på CV-en fortelle på en tørrvittig måte historien til et internettroll. Ganske fornøyelig å høre på egentlig.

Los Angeles-baserte Shane Alexander gjør også en solid vokaljobb på avslutningssporet Healing og setter et sterkt punktum for et album som på alle måter er fylt med vellyd. Det er også en retro-atmosfære her som jeg elsker. Og for de som ikke vet, så er HP Gundersen gift med den tidligere håndballstjernen Ceclie Leganger, og hun bidrar da også med koring på en del av låtene.

Karakter: 5,5/6.