søndag 24. januar 2021

Passenger - Songs for the Drunk and Broken Hearted

Michael Rosenberg, alias Passenger har med dette albumet tydeligvis ment å gi folket musikk til oppmuntring og sinnsro i ei vanskelig tid. Og det mener jeg at han har lyktes godt med. Her er låter i kjent Passenger-stil med trivielle temaer, formidlet med Rosenbergs karakteristiske stemme og med den litt nedpå musikken som også har blitt et varemerke for han. Det er blitt ei plate å koble av og ta litt fri fra vår kaotiske verden, noe vi i høyeste grad trenger nå.

Tip of My Tongue er en fengende og god sang: 


I samme gate har vi What You're Waiting For:


Men så tar Rosenberg det helt ned i The Way I Love You, som er blitt en aldeles nydelig kjærlighetserklæring. Denne kommer med stor sikkerhet med på min liste over Årets sanger. Det er så fint formidla og spesielt har jeg falt for verselinja: If only you could love yourself the way that I love you.


Og så synes jeg sangen som i tittel henspeiler på albumtittelen, A Song For the Drunk and Brokenhearted er så gjennomført fin, om han som nettopp synger for de fulle og de brustne hjerter. 

Det er flere nydelige låter på denne skiva, som Remember to Forget og Nothing Aches Like a Broken Heart. Så er det kanskje et par sanger som er vel nedpå, men alt i alt så har Michael Rosenberg/Passenger laget et album som har tjent formålet: Å få oss til å koble av og flykte en stakket stund fra en gal verden.

Karakter: 5.



fredag 22. januar 2021

MGP 2021 - Delfinale 2

Da er det klart for Delfinale 2 i morgen etter at vi fikk en overraskelse sist lørdag da Blåsemafian gikk til finalen og Jorn ble slått ut i duell med de. Det var ikke et resultat som behaget meg for å si det sånn, men det er historie og fire nye låter skal nå kjempe om finaleplass. Her er mine tanker rundt de: 

1. Maria Solheim - Nordlyset


At vi får nordnorsk visesang i MGP er bare helt gull. Det er en av våre vakreste kulturskatter rett og slett, og det Maria Solheim gir oss her er så vakkert nedpå, ekte, nært. Noen sier den er for god for MGP, andre sier den ikke hører hjemme i MGP. Begge deler er feil, men jeg skjønner bakgrunnen for påstandene. Ingen sjangre eller låter er for gode for MGP og all musikk passer i MGP. Jeg er spent på hvordan framføringa av en så nedpå låt blir, men uansett så gleder jeg meg. 

Karakter: 5.

2. Raylee - Hero


Raylee vant mange fans med Wild ifjor og er av de fleste regna som klar favoritt i denne delfinalen. Dette er en fengende poplåt som jeg på mange måter liker bedre enn Wild, men samtidig skjønner jeg de som synes den er best. For dette er en rimelig standard fengende poplåt. Men Raylee kommer helt sikkert til å lage et kanonshow, så får vi se om det blir favorittfall denne gangen også.

Karakter: 4,5.

3. Ketil Stokkan - My Life Is OK


Skikkelig kult å ha Ketil Stokkan tilbake, 31 år etter Brandenburger Tor! Jeg kan vel si at han ikke vinner med denne, men det er en morsom og fengende låt som jeg blir i godt humør av. Og slike feelgood-låter er kjekt å ha med. Så ja, denne låten er helt OK!

Karakter: 4.  

4. Daniel Owen - Psycho

Her slår nok alderen min inn..... Denne låten er moderne er gjennomgangsmelodien, men problemet er at dette ikke er min musikk. Så beklageligvis er dette musikk som gir meg fint lite. Jeg skjønner at mange liker dette, men for meg blir det et sammensurium som jeg mest av alt er glad for blir ferdig.

Karakter: 2.

Forhåndskvalifisert: Stavangerkameratene - Barndomsgater 

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til Stavangerkameratene som direktekvalifiserte, jeg var redd for at det ville bli vel lettbeint. Låttittelen beroliga meg litt sånn sett, og når jeg hører på dette er det slett ikke verst. Det er en fin historie og musikken gir meg gode følelser. Dessverre sa de på livestream med EscNorge i dag at de vil synge på engelsk i finalen 20. februar. Det synes jeg er litt trist, for norsk i MGP og ESC trenger ikke være noe negativt. Internasjonalt er det mange fans som liker sanger på originalspråket. Det ser jeg på reaksjonene utaskjærs på TIX sin Ut Av Mørket også. Folk ber om at den blir sunget på morsmålet også i ESC hvis den blir vår representant. Jeg tviler vel på at Stavangerkameratene vinner MGP, men kjekt at de er med med en såpass trivelig låt som dette.

Karakter: 4,5.   

mandag 18. januar 2021

Johan Berggren - Ei Hytte Foran Loven


Johan Berggrens debutskive på norsk, "Lilyhamericana" var den første jeg omtalte ifjor, og den var et hyggelig bekjentskap. Nå er han her, nøyaktig et år senere med oppfølgeren, og igjen er dette blitt riktig trivelig å høre på. F. eks. så gikk jeg lørdagskvelden til sengs gram i hu over at Jorn, eller Jørn Lande røyk ut i delfinalen i MGP. Men humøret steg betraktelig da jeg kobla av med denne musikken her.

Jeg synes å merke at produksjonen er opp et hakk fra ifjor, sjøl om det altså var ei kjempefin plate det og. Det begynner med Mandag, en slentrende sak om et tilfeldig møte mellom gamle kjente på en mandag før tempoet skrus kraftig opp på Kanskje Det Var Like Greit, om et forhold til en vestkantjente som det, ja, kanskje var like greit ikke førte til noe mer. En heftig og kul låt:

 


Platas morsomste innslag, og som fikk opp humøret mitt sist lørdagskveld er Nattverd som handler om å gå på bar med Jesus. En Jesus som ikke har spesielt sansen for Johans forsøk på humor og svarer: "Johan, du trenger ikke kødde med sånt" hver gang Berggren prøver seg på litt tørr humor. Platas kuleste spor rett og slett:  

Tittellåten er tilegna "Vandreren", han som stod bak flere hundre innbrudd i hytter i fjellheimen og forsynte seg med alkohol og mat og som endte sitt liv etter en skade han pådro seg under sitt siste innbrudd. Jeg synes faktisk det er kult at han får seg en vise sjøl om jeg sjølsagt forstår at det ikke var noe moro for de som ble ramma av innbruddene. Særlig fordi han ofte gjorde fra seg inne i hytta.


Johan Berggren er faktisk en av de riktig få jeg fikk oppleve konsert med etter at coronaen slo inn over landet. Vi var vel 20 stk. som klarte å sikre oss billett til konsert med han og Roy Lønhøiden på Moskus i Trondheim i høst. En lun og trivelig konsert der de to trubadurene underholdt oss med mange utrolig fine sanger fra sine repertoar. Jeg har sagt det før, Roy Lønhøiden er en av de aller beste låtsnekkerne vi har her til lands og Berggren ligger ikke langt etter med flere morsomme ord og vendinger i tekstene sine.

Han har også en sang sett fra en kvinnes synspunkt, Sang til Johan. Om det er fra en ex til han sjøl skal jeg ikke ha sagt, men settingen tyder ikke på det da det er fra en liten gård en del tiår tilbake i tid. Og i Burde Ha Vært møter vi en sjølransakende ektemann og far som innser at han burde ha vært mer tilstede både i ekteskap og som far for sine fire sønner. Sikkert en sang en del menn kan kjenne seg litt for godt igjen i. 

Siste låt jeg tar med er Valgt Det Sjøl, også det en sang med herlig hverdagspoesi:

Berggren har også funnet plass til Stein Ove Bergs oversettelse av den gamle Little Featlåten Willin'. Ikke noen overraskelse det egentlig siden kompanjong Lønhøiden for noen år siden var med på en plate med nye versjoner av Berg-viser.

Alt i alt er dette ei meget trivelig plate fra en trivelig og lun kar. At Berggren har valgt å gå over til morsmålet etter at debutskiva hans var på engelsk er meget klokt. For det blir mer ekte, og jeg føler en mye større nærhet til historiene han forteller når det er på norsk. Og for å være ærlig, historien om "Vandreren" hadde ikke fungert på engelsk :) 

Karakter: 5,5.




fredag 15. januar 2021

MGP 2021 - Delfinale 1

Da er Melodi Grand Prix-sesongen i gang, første delfinale går i morgen. "Tidenes viktigste MGP" sier prosjektleder Stig Karlsen. Og det har han rett i. Mer enn noen gang trenger vi en musikkfest, noe som kan engasjere oss og få tankene vekk fra en evinnelig pandemi og all faenskapen som har skjedd over dammen. Vi kan ikke gå på konserter, vi kan ikke gå på teater, vi kan ikke gå ut og spise med venner, vi er tilmed rådet til å ha minst mulig besøk. Da er det klart at MGP blir en lise i livet, som kan gi oss fest, som kan gi oss moro og som også kan gi oss musikk som berører.

Før jeg starter, bare en liten ting. Her på bloggen skriver jeg bare om musikk jeg liker, album som får minst 4 på en skala opp til 6. Her må det nødvendigvis gjøres unntak for det når jeg skal omtale låter i MGP og etterhvert Eurovision. For det vil unektelig komme musikk her som ikke faller i smak hos meg. Men ihvertfall foreløbig så tegner dette vanvittig bra. 6 av 26 låter er sluppet, og jeg har en følelse av at vi står på terskelen til tidenes MGP. 

Men nå, over til det viktigste, musikken i delfinale 1 samt de to forhåndskvalifiserte til finalen som er sluppet og som skal opptre i morgen.

DELFINALE 1

1. Jorn - Faith Bloody Faith

At en verdensstjerne som Jørn Lande, eller Jorn, stiller i MGP er bare vanvittig stort. Og han stiller med en knall metallåt. Den har egentlig alt. Er fengende som fy og er mektig heavy sammen med Jorns fantastiske stemme. Om det å blindt følge en tro eller en politisk retning, uten motforestillinger. Vi har sett hva det fører til i USA, så sangen er så aktuell som bare det. Dette er en potensiell Eurovision-vinner, ikke mer å si om den  saken!

Karakter: 6.

2. Beady Belle - Playing With Fire

Beady Belle, eller Beate Lech som hun heter er også stor internasjonalt innen jazz og beslektede sjangre. Jeg var på en konsert med henne på Romsdalsmuseet på Moldejazz for noen år siden, og det var en behagelig opplevelse. Her stiller hun med en skikkelig fet og funky låt som jeg bare rådigger. Den begynner med den samme alarmen som Klefi/Samed, låten Hatari spilte inn med den palestinske artisten Bashar Murad under deres Eurovision-opphold i Israel for to år siden. Og så utvikler den seg altså til en råkul låt der Beady Belle virkelig får brukt sine sterke vokale kvaliteter. Denne her er undervurdert, at mange reaction-videoer har den sist fatter jeg ikke.

Karakter: 5.

3. Stina Talling - Elevate


17 år gammel tenåringsjente med egentlig en standard poplåt. Men dette er ikke den verste i klassen, sjøl om den starter noe anonymt. Imidlertid tar den seg bra opp på slutten og jeg kan tenke meg at spesielt yngre seere vil stemme mye på denne. Er ingen MGP-vinner, men har god sjanse til å komme til finaleduellen i morgen.

Karakter: 4.

4. Blåsemafian feat. Hazel - Let Loose

Kult å få med en slik låt i MGP, der hovedvekten faktisk er på de tre blåserne i Blåsemafian. Hazel gjør en bra jobb på det lille som er av tekst, og det er ingen dårlig låt. Men den engasjerer meg ikke, jeg blir på en måte litt likegyldig til den. Men det skal sies at Blåsemafian har gjort en kanonjobb i promoteringa av låten med å engasjere korpsbevegelsen og de hadde en stor Zoom-happening her en kveld der omtrent 700 musikanter var med og spilte Let Loose. Så kanskje vanker det noen ekstra korpsstemmer til Blåsemafian.     

Karakter: 3.

 

DIREKTEKVALIFISERTE

1. TIX - Ut Av Mørket 

                                            

TIX, eller Andreas Haukeland har vokst som artist og låtskriver. Fra å starte med vulgære russelåter skriver han nå musikk som berører. På Jeg Vil Ikke Leve, Tusen Tårer og her på Ut Av Mørket viser han den sårheten han viste på Lindmo i kveld der han fortalte om sin mørkeste periode i livet, der han ville gjøre det slutt. Det er kanskje ikke perfekt, teksten er kanskje litt klisjé her og der, og musikkpurister vil sikkert også ha sitt og si. Men det ingen kan ta fra TIX er at han berører, dessuten er det en melodi og et arrangement her som er bare nydelig. Jeg blir truffet midt i hjertet. Og han kan vinne MGP fordi jeg tror han vil berøre mange. Om det er rette låten å sende til Eurovision skal jeg ikke ha sagt, men dette er ikke bare en konkurranse. Det er ikke alltid det er vinnerne som blir mest populære og som berører mest. 

Flere land har sendt sine mest populære artister til Eurovision. Nå er muligheten der for at vi også gjør det, og kanskje vil det ikke være så dumt?

Karakter: 6.

2. KEiiNO - Monument

KEiiNO tilbake bare to år etter at de vant publikumsstemmene under Eurovision-19 med Spirit in the Sky fikk tennene til å løpe i vann hos den norske Eurovision-fansen. Fallhøyden er sjølsagt stor, men det er ingen grunn til bekymring. Dette er en potensiell Eurovision-vinner, la det ikke være noen tvil om det. Alexandra, Fred og Tom Hugo viser at de har utvikla seg som band og som låtskrivere. Dette er en voksen låt, likevel med den mystikken vi forventer av en KEiiNO-låt. Konkurransen blir beintøff her på berget i år, men vinner KEiiNO MGP tror jeg mulighetene er store for at kringkastingssjefen må spa opp noen ekstra millioner neste år.

Karakter: 5,5.

torsdag 14. januar 2021

The Dogs - Post Mortem Portraits of Loneliness

Ikke noe nyttår uten ny skive fra The Dogs. Det er alltid noe jeg ser fram når vi har lagt et år bak oss, at det er ny musikk i vente fra et av Norges beste rockeband. Ifjor leverte de et knallalbum med "Crossmaker" der jeg berømma de for å variere lydbildet sitt. Det gjør de de nå også, og i det hele tatt så skuffer de ikke. Det har de egentlig aldri gjort når jeg tenker meg om.

Vel, de tre første låtene er litt gamle gode The Dogs med en nesten growlende Kristoffer Schau. Men i motsetning til vanlig growling så er det ingen problem med å få med meg teksten. Og jeg synes bandet gjør helt rett i å starte på denne måten for så å løse opp og variere utover på albumet. Who's Not Doing Great er da også en start som jeg ønsker når jeg skal gi meg i kast med ei ny Dogs-skive:


The Dogs er et band som er mektig flink til å kore, noe som kommer godt fram i Do You Wanna Die, rett og slett kremkoring her. The Storm starter Kristoffer Schau litt arrogant i vokalen før han igjen vrenger stemma si og nærmest spytter ut ordene. En låt med et interessant taktskifte midt i, men som ellers utmerker seg med å være herlig melodiøs og rå.

Men så blir det totalt hamskifte. Jeg har aldri opplevd Kristoffer Schau så sårbar som på Someone? Dette er en rimelig atypisk Dogs-låt som begynner med deilig munnspill. Det er nærmest countryrocktendenser over starten på denne bønnen om å bli elsket sjøl om en har sine mørke sider. Jeg ble temmelig overraska da jeg hørte den første gangen må jeg innrømme, men å ha med en så nedpå og sårbar låt etter tre intense aggressive spor er rett og slett genialt. En perle, verken mer eller mindre og en vokalprestasjon som gjør inntrykk fra Schau sin side, der han til fulle får fram de sterke følelsene som ligger i musikk og tekst.

Så blir det drivende god rock igjen i Forced Hands, ikke fullt så aggressiv vokal her, en kan trygt si at låtmaterialet gjør at Schau får brukt hele sitt stemmeregister på dette albumet. Meat Vulgarity er også drivende god og tanken slår meg at The Dogs treffer meg temmelig godt i forhold til hvordan jeg vil ha rock. Everything Will Be Worse in the Morning er en spennende sak, der koringa får meg til å tenke på gamle, gode shantyer, altså sjømannssanger. Og det er ikke i det hele tatt negativt ment. Det gir en litt rolig låt en fin x-faktor.

Så får vi to låter som er blant mine favoritter på denne skiva, først I Should Be Better som blant annet utmerker seg med eminent arbeid av keyboardisten:

Dernest Unfound in Darkness som dessverre ikke finnes på YouTube, igjen et driv som jeg bare elsker. Ellers så er det gjerne ikke oppløftende tekster du får av The Dogs, det er forskjellige aspekter ved de mørke og triste sidene av livet vi får høre om. Men det er sånn det skal være med ei Dogs-skive, drivende rock skal ikke nødvendigvis ha hurra-meg-rundt-tekster. Sånn sett er det helt på sin plass at skiva avsluttes med Hope This is a Coma. Ikke av de mest aggressive musikalsk sett, men en beat og en oppbygging som er førsteklasses. Og igjen en Schau med en fin følelse i stemmen.

Alt i alt så må jeg igjen si at The Dogs har sørga for en skikkelig god start på et nytt norsk rockeår!

Karakter: 5,5.

tirsdag 12. januar 2021

Steve Earle & The Dukes - J.T.

Dette er ei plate som det gjør inderlig vondt å høre på. Rett og slett fordi at det er ikke en far som etter sin sønns død skal spille inn et album med sønnens sanger. Det skal være omvendt. Hadde verden vært normal hadde vi om kanskje 20 år fått ei plate fra Justin Townes Earle med sanger fra sin fars katalog, som Guitar Town og Copperhead Road.

Men verden er ikke normal, og 20. august ifjor døde Justin Townes Earle, bare 38 år gammel etter det som kalles "an accidental overdose". Han slet med rusproblemer store deler av livet, hadde sine lengre nyktre perioder, men som så mange andre opplevde han tilbakefall. Og for hans del ble det fatalt. 

Og jeg kan forstå Steve Earle. Han og Justin hadde i mange år et turbulent forhold, Justin kritiserte sin far for å ha vært fraværende i viktige perioder av livet hans. Men de seneste årene hadde de skværet opp og hadde et godt forhold, både personlig og musikalsk har jeg skjønt. Så for Steve var nok dette ei viktig skive å spille inn, for å bearbeide sorgen og smerten. Og den kom ut nå 4. januar, på det som skulle vært Justins 39-års dag.

Og det er blitt et nydelig album, men som sagt, det er så vondt å høre på når du vet bakgrunnshistorien. Korte I Don't Care åpner skiva og jeg hører at her er det et band og en Steve Earle som er skikkelig på:

Steve har nok valgt låter som passer han og The Dukes, og det er det ikke noe å si på. Det har tvertimot gjort at dette er blitt et strålende album og en sterk hyllest til en ung artist som hadde så mye mer musikk i seg. Det vises også i Aint Glad I'm Leaving, som er et av favorittsporene mine på skiva:

For meg er Champagne Corolla signaturlåten til Justin Townes Earle, og jeg synes Steve og bandet gjør den på en fin måte:


For mange andre er det nok Harlem River Blues som står sterkest igjen fra katalogen til Justin. Og det er en herlig sang som det er spesielt sterkt å se Steve og hans band framføre her: 

Plata avsluttes med Last Words som er den eneste sangen Steve har skrevet her. En siste hilsen til sønnen, og om det siste de sa til hverandre siste gangen de snaktes på telefonen. At de sa at de var glade i hverandre. Jeg kjenner far Steves smerte i musikken og i ordene og i stemmen hans. Mer er ikke å si egentlig.

Som sagt, det har gjort vondt å høre på denne plata. Det har prega meg, det har satt meg i en trist stemning som har gjort at jeg egentlig bestemte meg for ikke å høre så mye mer på den. Men det hjalp å skrive dette innlegget her og høre igjen musikken. For nå er jeg fylt med takknemlighet for at Steve Earle gjorde dette albumet. Og jeg er fylt med en enorm respekt for en mann og en kunstner som gir seg i kast med et prosjekt som dette så kjapt etter at sønnen dør brått. Ære være!

Og bare for å ha nevnt det: Alle inntekter og royalties fra denne plata går til Justins 3 år gamle datter Etta St. James Earle. 

Karakter: 6.



søndag 10. januar 2021

Tove Bøygard - Eld

Et riktig godt nytt musikkår ønskes! Beklager at det har vært stille fra meg de første ti dagene av året, men nå er jeg i gang med 2021 også her! Registrerer også at bloggen har rundet 200000 treff mens jeg har vært borte, og det er litt stas! Det betyr 20000 treff i året på de snart ti årene jeg har holdt på, et ydmykt tusen takk til alle dere som har sørga for det!

Først ute i 2021 er Tove Bøygard og hennes nye album "Eld". Ei plate som er fysisk tilgjengelig nå, men som ikke kommer digitalt før 12.02. Normalt hadde det vært ei utfordring for meg, men hjem fra juleferie har jeg fått min fars gamle radio/CD/kasettspiller som han nå ikke har bruk for etter DAB-ens inntog.

Plata er spilt inn over fire dager i Freddy Holms studio i Halden og utenom mangeinstrumentalisten Holm har Bøygard med seg Eivind Kløverød på trommer og perkusjon og sin mangeårige musikalske samarbeidspartner Jørun Bøgeberg på bass. Og igjen er det blit ei plate med mye god musikk og ditto tekster.

Dette er også et konseptalbum på den måten at det handler om lidenskap eller "eldhug" og "kjærlighetens motstykke i angst og uro, om skyldfølelse og tilgivelsens kunst, og om å stå opp mot likegyldighet" som Bøygard sjøl skriver i presseskrivet.

Dette er også ei plate som viser en artist som tør å bre ut sine musikalske vinger og bl. a. kan jeg merke den gamle rockeren Bøygard i et par låter. Hun er også det norske samfunnets dårlige samvittighet når hun i noen av tekstene refser den veien vi har tatt. Som når det gjelder barna i Moria og at vi bare skal ta imot 50 flyktninger derfra. Det tar hun for seg på en sober måte i åpningssporet Skuld som ikke etterlater noen tvil om hva hun mener vi som land burde ha agert her. Og i Arman I Kors der Bøygard leker litt med heavy metal for å understreke alvoret i at vi i vår rikdom ikke kan snu oss vekk fra verdens elendighet. "Vi kan ikke hjelpe alle" blir til "Derfor kan vi ikke hjelpe noen". "Basta og bunde i vår otte og komfort". La den synke inn!

Singelen som har kommet fra plata er derimot lyse Sorglaus, om å ta vare på i minnet vårt de gode øyeblikkene i livet. Eksemplifisert ved den lykken Tove Bøygard sjøl har funnet med mann og katt på fjellgarden Skrindo der hun vokste opp og som hennes far bygde opp. 

Kjærligheten har også gitt Bøygard en ny ro i livet der angsten og uroen ikke er så framtredende lenger. Men av og til kommer den på besøk, og det beskriver hun så innmari godt i Skuggji, en sang og en tekst jeg tror vi er mange som kan kjenne oss igjen i. Musikken har her en dramaturgi som kler teksten meget godt.

Her er det mange perler, som i Slekters Gang der Freddy Holm også trår til med hardingfela. Bøygard tar her for seg Rudolf Nilsens dikt nr. 13 og filosoferer over hvor vi finner karakterene der i dag. Smukke Olga er f. eks, blitt bloggeren som helt avhengig av likerklikk og emojis glemmer behovene til ungen sin. Vi har Hellu som er en hyllest til den store kjærligheten, Von, som er om håpet som alltid holder oss oppe. Som gjør at vi klarer å stå opp til en ny dag og gi oss i kast med utfordringene den gir.

Som sagt så er Bøygard og hennes musikere utrolig flinke til å variere det musikalske uttrykket på denne skiva. Vi har viseperler, vi har litt aggressive rocketendenser, vi har folkemusikk og vi har en god del country. Dette er blitt til en helhet som sitter som fjell hos meg. Og det at Tove Bøygard som jeg nevnte virkelig brer ut sine musikalske vinger på dette albumet gjør at dette har blitt en råsterk start på musikkåret. 

Jeg har sagt det før om Tove Bøygard, men jeg må igjen takke en artist som på flere spor gir oss den musikken og de tekstene vi som nasjon trenger å høre!

Karakter: 6.