søndag 24. mars 2024

Tyler Ramsey - New Lost Ages

Tyler Ramsey skapte seg et navn som gitarist i Band of Horses, som han forlot i 2017. Nå i begynnelsen av februar kom han ut med sitt femte soloalbum, som jeg endelig har fått tid til å høre en del på de siste dagene. Her er en fin blanding låter, noen rimelig rolige, andre mer melodiøse og av den fengende typen.

I følge presentasjonen på Spotify så handler dette albumet om å gå tilbake i tid og finne minner som har støvet ned innerst i hjernen,. Kanskje for å finne en forklaring på hvorfor en er som en er, eller hvorfor livet har blitt som det er blitt. Åpningslåten These Ghosts går rett inn i platas tema:


Ramsey har en dvelende, litt drømmende vokal som passer godt til musikken. Her i Fires legger han også på et lite anstrøk av country med en steelgitar, i en låt som handler om å reise seg fra motgangen livet har gitt en, som en fugl Fønix.


Tittelåten New Lost Ages er min favoritt blant de rolige låtene, den er meget stemningsfull med en tekst vel verdt å lytte til der Ramsey stiller spørsmål ved om vår klode blir mulig å leve på for våre barn og barnebarn.


Her er også en rolig, dvelende låt til minne om musikeren Neal Casal, som tok sitt liv i 2019, 50 år gammel. Flare heter den, og er en fin hyllest til en gitarist og låtskriver som inntil nå var fremmed for meg.

You Should Come Over er en av de mer rocka låtene, og da også en som fenger meg. Ramseys vokal ligger ofte på en måte bak musikken, noe som kommer godt fram her.


Dette er blitt et bra album. Noen av de rolige låtene kan bli litt vel dvelende, men uansett hører jeg at det er kvalitet bak hvert spor. Jeg får en følelse av at dette var et viktig album å få ut for Tyler Ramsey, jeg merker at han legger mye følelser både i sin vokal og i musikken. Det tiltaler meg som lytter.

Karakter: 5/6.

torsdag 21. mars 2024

Sigrun Loe Sparboe - Blåskjær

Sigrun Loe Sparboe er ny for meg, og grunnen til det er nok at jeg ikke er så flink til å lytte på radio. For tida er det bare "Popquiz" på NRK P1 som jeg hører på fast, ellers blir det veldig lite. Sparboe er en artist som spilles en del på radio har jeg skjønt, og dette er da også hennes femte album siden debuten i 2013. Hun er fra Harstad, og siden jeg er stor fan av avdøde K.M. Myrland, så har jeg blitt berørt av musikk fra den byen mange ganger før.

Musikken er det jeg vil kalle visepop, og jeg legger merke til at tekstene er viktige for Sparboe. De er til tider innholdsrike, det er mye informasjon, for å si det sånn, men jeg føler det er helt greit. Det er gode historier, og det er historier med mye livsvisdom.

Åpningssporet Vi e fler ser jeg kom ut som singel et par måneder før albumet, er en fin sang til trøst når en føler at det meste går på tverke, eller at en har dummet seg ut overfor kjente og ukjente. 


Sordin er også en fin sang å roe ned til. Her også handler det om å hente seg inn etter ha strevd, enten det er fysisk eller mentalt. Og når en ser på albumtittelen, så er den en signal om at dette er en plate om det å finne nytt mot i livet sjøl om det er litt blått og nedpå til tider.


Stå ikkje i veien kom ut allerede ifjor, og er også om det å samle mot og ikke la tungsinnet stå i veien for å få noe ut av livet.


Men så er det to sanger her som handler om et par enkeltmennesker, og de føles spesielt nære. Suha er historien om hun som flyktet til Norge fra Irak med sine barn etter at hennes mann ble bortført. Hun har bygd seg opp et fint hjem for seg og barna, og hun har lært seg å snakke på nordnorsk. Men hun er klar på at når det blir fred i hjemlandet, da vil hun tilbake til sine røtter. En sterk historie om en sterk kvinne, og det er den som berører aller mest av alle de ti sangene her.


Så er det fortellingen om onkelen, eller kanskje gammelonkeln siden han ble født i 1892, Steinulf Loe som utvandra til USA og ble skipper på en frakteskute for United Fruits Company. Han ville bli gammel i Norge, og etter siste besøk i gamlelandet skulle han bare over dammen for å gjøre seg ferdig med tilværelsen der. Men etter at han gikk i land i New York forsvant alle spor, og Sparboe lurer på hva som skjedde med han. Alt var ikke som det skulle være i United Fruits, og kanskje visste han for mye? En spennende fortelling, og jeg kjente på tristhet over at den ikke endte slik Steinulf og slekta ønsket.


Jeg føler nærhet til historiene Sparboe forteller, enten det er om enkeltmennesker eller det er om å få livet på rett kjøl og få seg nye mål. For våre døtre er i så måte også en sterk sang om det å stå opp for de som trenger det, det være seg lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Det er en vakker koring her som understreker budskapet i teksten.

Jeg finner ro ved å høre på denne plata, det er musikk og tekster til å lade batteriene og restarte, enten det gjelder dagen i dag, eller livet generelt. Her er mye god livsvisdo0m og ta med seg videre, og jeg er derfor glad for at jeg har fått oppdage Sigrun Loe Sparboe og hennes musikk og tekster.

Karakter: 5,5/6.

tirsdag 19. mars 2024

Leslie Stevens - Leslie Stevens

Leslie Stevens, med base i Los Angeles er ute med sitt tredje album. Jeg har skjønt at hun på sine to tidligere album har vært mye country, men at hun her på denne nye utgivelsen utforsker mer av sin musikalitet. Jeg har ikke hørt på det hun har gitt ut før, så jeg forholder meg derfor bare til det jeg hører her.

Jeg hører med en gang at plata er spilt inn med det jeg vil kalle for en "sal-atmosfære". Det er en gjenklang i vokalen og musikken som gjør at jeg ser for meg musikken framført fra en scene i en stor sal, derfor begrepet "sal-atmosfære". Og Stevens begynner med en låt som er blitt favoritten min her, Big Time, Sucka.

Such a Good Time Without You er mer neddempa, liksom for å nyte den roen og freden en føler etter at en anstrengende partner er ute av ens liv. Dette er da også blitt en avslappende og beroligende låt. Sal-atmosfæren er ikke så framtredende her, men det er helt greit med den variasjonen.

Blue Roses er om følelsen en kvinne får når hun ser at hun egentlig må dele partneren sin med flere andre kvinner. Videoen forteller en tydelig historie om at det å få servert blå roser til slutt ikke hjelper. Og her kommer Stevens' sterke tilknytning til countryen godt fram. 

Så får vi nesten den omvendte historien i Taken, som begynner med: I Wasn't anyones girl I would be your girl. Men så holder hun fram med Darling, I'm taken

Så er jeg også blitt glad i Dance, også her med et klart islett av country i form av en lengtende steel. En rolig og ettertenksom låt som skapt for å roe ned til:

I Still Love You er en nydelig countrylåt som også er verdt å nevnes:

Jeg liker hvordan Leslie Stevens veksler mellom country og det jeg vil kalle retropop, det gir en bredde i det musikalske uttrykket som er en styrke for et album med elleve låter. Dessuten er hun en flink historieforteller, jeg får fort følelsen av troverdighet og ekthet i det hun formidler. Derfor er dette et album til å bli glad i og til å roe ned til og ta en pause fra verden.

Karakter: 5/6.

søndag 17. mars 2024

Chris Norman - Junction 55

Smokies første vokalist Chris Norman holder koken og har i en alder av 73 et nytt album ute. Han finner ikke opp kruttet, men det er likefullt et album verdt å høre på, og jeg må si at han holder stemmen sin godt. Det er jo snart 50 år siden Smokie hadde sin storhetstid, noe som er smått utrolig å tenke på for en som var barn og og tenåring det tiåret.

Man altså, jeg liker mye av det jeg hører her. Det er fengende og god gitarpop, slik både Smokie var og Norman er kjent for. Sjøl om det ble en del synth på andre halvdel av 80-tallet da han var under vingene til Modern Talking-Bohlen og hadde sin største kommersielle suksess som soloartist. Devil In Your Heart er i så måte en god og rimelig typisk Normanlåt:

Både Smokie og Norman har vært inspirert av country, og det kan merkes her i starten av Tears Will Fall. En låt som har en koring som er umiskjennelig Smokie.

Norman har aldri vært noen barrikadestormer med musikken sin, så det er litt uvant han å levere en låt som Crazy, der han bekjentgjør sin bekymring for tingenes tilstand i verden. Det er så jeg tenker at når sjøl Norman er bekymret for det som skjer på kloden vår, da er det alvor. Og jeg forstår han, han har barn og barnebarn og tenker nok som mange andre i 60+-generasjonen på hvilket liv får våre barn og barnebarn får når vi er borte, på en klode der mye går den veien høna sparker. Crazy kom ut som singel ifjor og kom med på min "Årets sanger"-liste for 2023:

De låtene jeg har falt mest for er de første og de siste av de i alt tolv låtene. Nestsist er 16 Miles From Home som er en fengende og sterk softrock-låt som gjør det vanskelig å sitte stille. Min største favoritt på skiva dette!

Battle Of The Sexes er en sterk avslutning på et solid album fra Chris Norman, en artist som viser at alder er ingen hindring når det gjelder å servere fengende og god musikk.

Jeg er ihvertfall fornøyd med det jeg hører på denne skiva, her er det ikke mange dødpunkter.

Karakter: 5/6.

lørdag 16. mars 2024

Jesper Lindell - Before The Sun

Svenske Jesper Lindell oppdaga jeg på en uvanlig måte, noe jeg beskrev i omtalen av hans strålende album fra 2022, Twilights. For to uker siden slapp han ny fullengder, og da jeg så at han skal spille på Moskus i Trondheim 18. april var jeg ikke sen med å sikre meg en billett.

Rett nok synes jeg dette albumet er litt mer ujevnt enn det forrige, men på sitt beste er dette spennende musikk, ja, jeg vil kalle den frodig. Lydbildet er igjen mangefasettert, og fortsatt er det spor av både jazz og blues. Lindell er glad i å bruke blåsere i musikken sin, og det gir låtene en ekstra fylde. Som på åpningssporet One Of These Rainy Days:

En låt jeg er blitt meget glad i er Good Evening, en livlig og leken sak som har en del tradjazz i seg. Dette er en låt som Ytre Suløen fint kunne hatt på repertoaret, og jeg har da også sendt den inn på min "Årets låter"-spilleliste. Jeg håper at Lindell har med fullt band på Moskus, da vil det garantert bli hæla-i-taket stemning av denne her!

Som på forrige skive har Lindell med en duett og denne gangen har har han som duettpartner Kassi Valazza, en spennende artist som hører til i Portland, Oregon. Og det er en god harmoni mellom Lindell på Velazza på A Strange Goodbye. Velazza har en sterk stemme som jeg håper å høre mer av framover, mens Lindells vokalstyrke ligger i følsomheten.

At Lindell henter mye inspirasjon fra over dammen skinner igjennom i musikken hans, og Honesty Is No Excuse har både litt New Orleans og litt cabaret over seg.

Nå er ikke alle låtene her like umiddelbare som på det forrige albumet, derfor er dette ei plate jeg har måttet bruke mye mer tid på å få inn under huden. For en del av dette er musikk jeg ikke hører så veldig mye på til vanlig, og det blir litt stillestående her og der. Men jevnt over er dette likevel et prima album, og jeg ser virkelig fram til konserten på Moskus om en måned. For dette er musikk som først og fremst trengs å nytes live.

Karakter: 4,5/6.

fredag 15. mars 2024

Douwe Bob - Where Did All The Cool Kids Go?

Douwe Bob er den nederlandske artisten som fanga oppmerksomheten min under Eurovision 2016 med den kule countryaktige låten Slow Down, som han ble nr. 11 med. Jeg skrev om hans 4. album The Shape I'm In i 2018, og denne skiva her kom ut 14. februar, altså på Valentinsdagen. Dette er hans 6. album, og med unntak av 7. plassen til debutalbumet har han hver gang nådd Topp 5 på den nederlandske albumlista, én gang nr. 1. 

Tittellåten åpner skiva, og den er en fin og kul poplåt med betraktninger fra ungdomstida og om forandringene som har skjedd i byen og området der han vokste opp.

Chase My Heart Away (Hero) er mye mer country i stilen. Douwe Bob har tre barn, og når jeg hører teksten kan det godt være at låten er til de, eller en av de.

Step Outside er også sterkt countryinspirert, og kan også tolkes som en fars sang til sitt barn. Her et liveopptak som utifra datoen ser ut til å ha være fra releasekonserten.

This World Is Our Home kom ut som singel ifjor og er en fin og enkel hyllest til livet. Her er et fengende sing-along-refreng som jeg tror gjør dette til en populær låt live:

Siste låten jeg tar med er Nothing To Lose, som også er en fengende godlåt i mine ører:

Det er også noen låter her hvor Douwe Bob tar det helt ned, og hvor han får fram en fin følsomhet i stemmen sin. Jeg tenker da spesielt på Light Of My Life og avslutningssporet Nothing At All.

Jevnt over er dette et solid album som er lett å bli glad i. Jeg liker hvordan Douwe Bob varierer mellom pop og country, noe som er en styrke. Det er mye positivitet og humør her, og det virker som vi har å gjøre med en artist som har funnet roen i livet.

Karakter: 5/6.

onsdag 13. mars 2024

The Northern Belle - Bats in the Attic

Jeg skrev om The Northern Belles 3. album We Wither, We Bloom i 2020, og jeg husker ennå den glimrende konserten deres på amerikanafestivalen Interstate 19 på Vulkan i Oslo i januar-19. Utgivelsen med sju låter i -21 fikk jeg ikke på radaren, men nå har de kommet med en ny fullengder som jeg har hørt mye på de siste dagene. Og med en albumtittel som maner fram et heftig barndomsminne da jeg sommeren før jeg begynte på skolen våkna midt på natta hos min mormor av en flaggermus som fløy over hodet mitt. Min mormor visste råd, hun klarte å fange flaggermusa i potta som stod under senga (og som heldigvis for dyret var tom ...) og fikk den ut av vinduet.

Dette er til tider deilig og behagelig amerikana, eller popcountry. Uansett er det lett å bli glad i denne skiva, som er en fin blanding av rolige låter og mer melodiøse. Det begynner med den neddempa perlen Astral Plane:

Merchant Navy Hotel er av den lekne sorten, og er en låt med vakre harmonier. Denne tror jeg blir en hit live framover, full av humør og musikkglede som den er.

Our Own Frequency har en fin rockegitar i lydbildet, og den lager en ekstra spiss på låten som jeg liker. Med det viser The Northern Belle igjen den musikalske lekenheten som er et varemerke for de.

Japanese er en deilig, akustisk låt der Stine Andreassen briljerer vokalt. Hun har en stemme som er som skapt for låter som dette. Det er bare å slappe av og nyte denne lille perlen på 1:41.

Til slutt tar jeg med Hell & Back som også er en perle, eller diamant av en låt. Denne gangen er det gitarpop, og det er en livlig låt som jeg bare må bevege meg til.

Må også nevne gode Treat Yourself Better som er et råd til en venninne om å kvitte seg med en type som ikke er god for henne, der ordet Better blir "hamret" inn på en mild og bestemt måte i refrenget. Og i klassen for kule låttitler er Even Dylan Can't Make This Right høyt oppe på lista.

Rett og slett et behagelig til tider nydelig album fra The Northern Belle der de befester sin posisjon som noe av det fineste vi har på amerikanafronten her til lands.

Karakter: 5/6.