Sist jeg skrev om haldenseren Steinar Omar Østli, med Omar Østli som artistnavn var ifjor sommer i forbindelse med et album der han presenterte en del tidligere utgitte låter i en akustisk drakt. Nå er han ute med nye låter sammen med tre karer som kaller seg 1750 Halden. Og de er Marcus Berntzen (gitar), Lars Ivar Borg (bass) og Åsmund Solli (trommer).
Og jeg må si at dette er musikk som går rett hjem hos meg. Det føles ekte og nært og det er en jovialitet over musikken som jeg liker. Tekstmessig beskriver Østli igjen det livet som leves litt på skyggesida, det er ofte outsideren som får sin stemme gjennom hans tekster. Kanskje er det mennesker han møter i sin sivile jobb som journalist i Halden Arbeiderblad som danner inspirasjon for enkelte av låtene. Uansett så er dette musikk og tekster som jeg føler meg hjemme i og som jeg kan relatere til i eget liv eller når jeg ser på verden både nært og stort.
Tittellåten åpner skiva og setter tonen for hva som venter. Om det å leve sitt enkle liv der en er født og oppvokst mens en ser all dritten som foregår ute i verden. Et liv der rock'n roll er en viktig bestanddel.
Fengende Spøkelsesby følger så og jeg lurer jo på om det er Halden som beskrives her. Jeg har ikke vært der siden 2013 og har spurt kjente der om de bor i en spøkelsesby uten å ha fått noe klart svar. Fotballaget deres er ihvertfall i grei stand, jeg så Kvik slå Træff 4-0 da jeg var tilbake i min barndoms by i Molde i helga. Men når jeg hører teksten er det nok ikke så galt i grensebyen lengst sørøst i landet som tittelen skulle tilsi.
Cadillac gir perspektivet til en som lever på kant med loven, noe som Østli har vært innom før, bl. a. i Gangster fra Ingens Mann, albumet fra 2007 som jeg fant i en nå forlengst nedlagt platesjappe i Førde og som gjorde at jeg oppdaga han. Østli har også med en fin hyllest til Neil Young i en låt som bærer artistens navn.
Et liv litt på skyggesida medfører gjerne kontakt med det sterke, noe Østli og bandet beskriver godt i Kong alkohol:
Fattig liten gutt går også fint inn i skivas tematikk om å beskrive livet til folk som ikke sitter ved de øvre deler av samfunnsbordet og det betimelige spørsmålet om hvem som bryr seg om en fattig liten gutt stilles. Musikken er fengende, leken og levende og gir tyngde til tekstens budskap.
Til slutt må jeg ta med Nattas helter, mer neddempa, men likefullt aldeles nydelig musikk med vakre strengeinstrumenter og ditto pedalsteel.
Som en skjønner, mange låter å bli glad i på denne skiva. Når jeg på flere områder i livet til tider har følt meg som en outsider føles det ekstra nært når jeg møter musikk og tekster som har outsiderens perspektiv så langt framme som Omar Østli har. Derfor er dette musikk som går rett til hjertet mitt, enkelt og greit.
Avgjørende trass er den norske tittelen Google Translate gir meg på den nye skiva til The Gratitudes, et band jeg ga rosende omtale på deres forrige album for to år siden. Siden sist har trommis Morten Vanebo forlatt bandet og inn er kommet Jonas Fløter Kjærnsrød.
Dette kalles visst powerpop, men for meg er det herlig livsbejaende rock som gir meg energi og glede i hverdagen. Musikk jeg virkelig trenger når verden er på sitt sprøeste som den er nå med gærne gamle gubber som styrer verden, nettroll og trollboter som går amok med hat og hets i kommentarfeltene og skremmende ytre høyre frammarsj i flere land. Da er det sannelig godt å koble av med den drivende herlige og rocka musikken som The Gratitudes gir meg.
De slår an tonen fra første riff med Warrior Soul som er min favoritt på skiva og så herlig energisk som jeg vil ha det. Dette er energi, dette er musikkglede og humør og det er plent umulig å sitte stille til! Ingvild Hammer er i toppform vokalt, så energisk og så passe arrogant som låten krever. Musikalsk er det så tett som fy, og mye skryt til allerede nevnte Kjærnsrød, "Akke" Knoff Glomstad som bl. a. gleder meg med en herlig solo og bassist Morten Lunde.
Bed of Embers er skåret over samme lest og her er det en video som også er til å smile av. De må ha hatt det skikkelig moro mens de mekket den ihop!
Born Rejected er den mykeste låten her, men likefullt nydelig og viser det fine spennet bandet har i sitt musikalske uttrykk, dette er for meg pop med en bra eim av rock.
Og til slutt må jeg bare ta med den ene låten på norsk på dette albumet. Jeg blir glad når vi får låter på vårt eget språk og Sover Du er igjen en herlig energisk låt!
Ni låter og jeg digger så og si alle. At jeg synes Curse er en tanke vel heseblesende er egentlig bare flisespikkeri, for dette er et album som er egna til å lyse opp tilværelsen hos enhver lytter med sin smittende energi og musikkglede!
Noen ganger trenger jeg artister og musikk som sier fra mot verdens urettferdighet og mot makta, andre ganger trenger jeg musikk som bare gjør meg glad eller som bare er til å nyte. Det kroatiske bandet Detour faller inn under den andre kategorien. Jeg oppdaga de i forbindelse med deres 3. plass i Dora, Kroatias utvelgelse til Eurovision 2023. Da hadde de nettopp kommet med et album som jeg bare forelsket meg totalt i og som ble nr. 3 på min ranking av årets album det året. Og Nekad Jo Bilo Bolje ble rett og slett min låt for 2023, og den har ofte gått på repeat.
Nå er de her med sitt sjuende studioalbum, og jeg er like begeistret. Jeg sammenligna de sist med belgiske Vaya Con Dios som hadde flere store hits på slutten av 90-tallet, og den sammenligninga holder fortsatt vann. Og de har fremdeles den musikalske lekenheten jeg elsker der jeg både hører elementer av pop, jazz, swing og mer til. Fortsatt vet jeg ikke så mye hva de synger om, men nå har jeg i det minste oversatt låttittlene.
Det begynner med Kakro sutra izgleda (Hvordan morgendagen ser ut) og utifra videoen fra da låten ble lansert ifjor tolker jeg den som et bilde på hvordan framtiden kan se ut med kunstig intelligens og hologramartister. Definitivt ikke noe lystelig! Bandet skifter på mannlig og kvinnelig vokal, og her er det Laura John og Ivana Giova Radan som får skinne:
Preko Prekrepa må jeg tilstå at jeg har brukt KI for å forstå tittelen, men det er altså om det å komme seg gjennom og over hindringer en får i livet, og siden det her er en duett mellom kvinne og mann kan en tenke seg at det er et par som har vært gjennom tøffe tak, men som nå er klare for å bre vingene og ta imot det livet har å gi de framover. De bruker også et fransk ordspill som inneholder bandnavnet, faire un bon détour(ta en god omvei) som er skikkelig kult. Min favorittlåt på skiva dette, den gjør meg bare så glad:
Anđeo u bundi (tiha noćna muzika) / Engel i pels (stille nattmusikk) med Nenad Burgodan på vokal og et nydelig barnekor virker som en enkel og fin godnattsang som du kan synge til barnet ditt. Jeg er ikke verre på det enn at jeg faller for slikt!
Umjetne glave (Kunstig hode) er også en meget leken låt, den er en humørpille der videoen har sine morsomme sider:
Tittellåten Sve Je OK (Det er greit) avslutter albumet. Også dette en leken, deilig låt med en myk og behagelig vokal:
Jeg er blitt glad i alle elleve låtene her, men vil også trekke fram Piccola (Liten) en slentrende roilig låt med Burgodan på vokal og Ne Put (Ingen vei) som også er rolig med vokal både fra Burgodan og en av kvinnene i bandet. En låt en bare kan gli inn i og slappe av og til, men som også inneholder noen morsomme musikalske elementer.
Et sårt tiltrengt album for meg dette. I en verden der mye av det som skjer settter humøret mitt på en hard prøve er det bare så godt å ha denne musikken som Detour gir meg. Musikk som løfter humøret og gir positiv energi. For alt det jeg vet er jeg den eneste her i Norge som er fan av dette bandet, men det får så være. Er det bare én som pga. denne artikkelen velger å låne øret til Detours musikk så er målet mitt oppnådd!
I år har det dessverre blitt såpass sporadisk skriving her at jeg allerede nå kan si at det blir umulig å kåre et Årets album for meg. Jeg skriver det fordi jeg nå skal skrive om det nye albumet til en artist hvis forrige album jeg kåret til det beste i 2023, nemlig LP og hens Love Lines. Jeg var så heldig å oppleve hen live i Oslo Spektrum i februar-24 og det er en konsert jeg minnes med stor glede. Dette er en artist som leverer aldeles utsøkt musikk, og det er også saken på dette albumet.
LP (Laura Puglizzi) er en artist full av følelser, kanskje ikke så rart siden hen er halvt italiener. Det merkes også her, og som på tidligere album jeg har hørt med LP er det kjærligheten i alle dens fasetter som er hovedtemaet. Åpningslåten Shelly er en litt sydlandsk affære, ikke rart siden denne Shelly omtales som en colombianer. Det er om en tidligere partner som nå tydeligvis er i et ekteskap og har fått barn.
Så kommer et knippe låter som for meg er skivas høydepunkt, først av dem er Best In Life, og ja, det er om å ta vare på de beste stundene i livet slik at de er med deg livet ut. LP er dessuten slik jeg har forstått det en livsnyter som vet å sette ekstra stor pris på de gode stundene som livet gir. Og ikke minst er det om at en fortjener det beste i livet uansett om en er gutt, jente, streit, skeiv, trans whatever. Så dette kan fint brukes som en frigjøringslåt for LGBTQ+-bevegelsen og er nok en låt som vil bli spilt på høy rotasjon i kommende Pridearrangementer rundt om.
Love Is All I Have er den vakreste låten her. Dette er en rett ut fortvilt kjærlighetslåt, en vet at en kommer til å miste sin kjære og alt en har igjen er den kjærligheten en føler for den andre. Videoen understreker teksten så til de grader at gåsehuden tar meg. En nydelig plystring er et element jeg setter ekstra stor pris på her.
Så blir det sydlandsk igjen både i musikk og tittel. Mi Corazón betyr Mitt Hjerte på norsk og igjen viser LP seg som en artist som synger med hjertet utenpå skjorta. Hen må være langt oppe på Topp 10 av verdens mest følelsesladde artister, og dette er også vakkert:
Jeg elsker fløyten i den korte introen til Thirty 2nd Chances som er en lavmælt og sober låt, men klarer ikke å komme på hvilken låt den minner meg om helt i starten. Uansett er dette også en låt som bare er der for å nytes:
Til slutt tar jeg med avslutningssporet Chasing & Waiting som er en småfyrrig og slentrende sydlandsk låt som er en fengende og kul avslutning på ei skive der LP igjen viser hvilken eminent artist hen er. Jeg kan bare slappe helt av og la meg flyte inn i deilig musikk og en vakker følelsesladet stemme som omsvøper meg til det fulle.
Karakter: 6/6.
Andre innlegget på tre dager, det har ikke vært dagligdags herfra i år ... Og ja, det er et lite forsøk på å få denne bloggen opp og gå igjen. Jeg ser at det i dag og for en uke siden er kommet flere album med artister som jeg setter høyt, f. eks. har kroatiske Detour kommet med oppfølgeren til skiva som ble nr. 3 på min Årets albumliste i .23, der LP altså vant. Jeg lover ingenting, men som Hovmesteren sier til slutt i den berømte lillejulaften-skjetsen: "I'll do my best!"
For snart to uker siden kom tre norske country- og amerikanaartister ut med nye, solide album. Eller nordicana som vi kaller stilarten i Norge, en paraplybetegnelse om man vil for moderne musikk som bygger på amerikanske roots-tradisjoner. framført av norske artister. Derfor er da også disse tre utgivelsene svært forskjellige i sin uttrykksform, men de har alle satt sine musikalske spor i meg disse dagene jeg har skifta på å høre på de. For ordens skyld kan en si at The Northern Belle starta med Even Cowgirls Get Sadsom jeg omtalte i slutten av august.
Men altså, 11. september og tre utgivelser som jeg synes fortjener omtale!
Embla & The Karidotters - The Fool
Foreningen for By og Bygd ga ifjor høst ut Vegen Gløymer Ikkje Deg, ei heidundrende god skive med skeiv bygdecountry og vel den første norske countryskiva med et klart skeivt perspektiv. De var debutanter, nå følger etablerte Embla & The Karidotters opp med et album med et sterkt skeivt perspektiv i tekstene. Man er tydelig inspirert av de skeive countryartistene som til tross for det LGBTQ+-fiendtlige styret i USA har fått mer og mer oppmerksomhet der borte. Ikke bare pga. at de er skeive, men også fordi de leverer knallbra countrymusikk med et skeivt perspektiv. Orville Peck kommer man ikke utenom, men vi har også supertrioen The Cowgays bestående av Adam Mac, Brooke Eden og Chris Housman, alle etablerte skeive countryartister.
Og her til lands kommer altså Embla Karidotter og hennes utsøkte band ridende inn i manesjen med stor skeiv sjøltillit og sigarføring med dette albumet The Fool. Og for å si det rett ut, dette er bare herlig, også hvordan hun og bandet skifter mellom tradisjonell country og mer røff countryrock. Tendenser til rap får vi også i en låt jeg kommer tilbake til.
Det starter med freidige og herlige Wanna Ride? der det er den røffe outlaw countryrocken som får skinne og der Embla ber oss bli med på hennes reise på hennes premisser. Alle countryelementene er med og alle rocketriksene du kan be om er også her. Og i sentrum er Embla Karidotter med en sjølsikker og sterk vokal som passer så inn i hampen godt til musikken!
Alkohol i variende mengder går igjen i mange countrylåter og i Wake Up and Smell the Coffee innrømmer også Embla at hun ikke er helt ukjent med inntak av alkoholdige drikker. Kaffen her er det velkjente middelet for å få bukt med tømmermennene.
Til slutt må jeg bare ta med CUNTRY, som en skulle tro heller var en typisk partycountrylåt skrevet og framført av en mannlig artist. Embla gjør her narr av disse stereotypiene ved å beskrive sitt eget ønske om å gå ut på sjekker'n på byen, så klart kan også lesbiske gå på byen med sex som et ønske for kvelden. Herlig! Og det er her Embla også leker seg med litt rap:
Jeg har brukt adjektivet herlig noen ganger her, nettopp fordi det er det ordet som passer for å beskrive dette albumet. Herlig stolt fengende og tildels rocka country med et skeivt perspektiv som slår ihjel alle myter som er om countrymusikken!
Karakter: 6/6.
Martine Haugen - Hardships and Hope
Med Martine Haugens debutalbum er vi over i den tradisjonelle countryen med stor vekt på steelgitaren. Også det en musikkform jeg er skikkelig glad i, og som jeg er glad for å se at unge artister som Haugen fortsatt velger som sin musikalske uttrykksform.
Haugen varierer mellom ballader, som i åpningssporet Border Affair og de litt mer fengende låtene som her i If I Let You In. Hun har countrystemmen, altså en sangstemme som passer meget godt til dette låtmaterialet, og i det ligger det en stemme med mye følelse i. Det må man ha for å lykkes som countryartist, det er da jeg som lytter føler den ektheten som må til for at en countrylåt skal være troverdig. Den prøven består Haugen med glans både i de balladepregede låtene og som her der rytmen er litt raskere:
I'd Never Thought You'd Treat Me These Way har en trist tekst, men er fengende i sitt musikalske uttrykk. En motsetning som jeg liker, det er som et signal om at sjøl om du behandler meg dårlig så går det ikke ut over min musikalske glede!
Det er en bra dose med hjerte og smerte i låtene her, men det skal det også være en god del av i den tradisjonelle countryen. Og når det framføres med den ektheten som Martine Haugen viser her så blir det uansett troverdig, jeg kan leve meg inn i de følelsene hun beskriver. Av balladene vil jeg trekke fram Shadow, som er en låt som berører bare ved måten den framføres på. Jeg kjenner på en klump i halsen over de følelsene som formidles, og fy fader, da har du lykkes som countryartist!
I en ordinær artikkel hadde jeg postet et par låter til, som Pay the Price, der jeg kan høre at Patsy Cline muligens er et forbilde og I Knew I'd Be In Trouble som går inn i de beste countrytradisjonene. Balladen I'll See You Later er også bare helt nydelig og fortjener oppmerksomhet.
Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg setter pris på når unge norske artister gir seg den tradisjonelle countryen i vold, det er en musikalsk uttrykksform som er viktig å ta vare på. Og når vi får så helstøpte debutalbum som fra Martine Haugen her så blir jeg optimistisk på sjangerens framtid i Norge!
Karakter: 6/6.
Unnveig Aas - Amused By A Muse / Salt Water Blues
Unnveig Aas er en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt fordi hun hadde den siste konserten jeg var på før pandemien brøt ut, nærmere bestemt lørdag 29. februar 2020 på den intime baren og konsertscenen Moskus i Trondheim. Jeg husker at vi var noen blant publikum som før Aas og bandet kom på scena fleipa med at vi kom rett fra vinterferie i Italia ...
Nok om det, på denne skiva beveger Unnveig Aas seg helt ut i ytterkantene av hva jeg vil kalle amerikana/nordicana. Det er mye melankoli her, mange låter som har et rolig, dvelende og drømmende preg. Av og til faller jeg fra ved slik musikk, og åpningssporet Wait er en slik låt. Men når tittellåten for skivas del 1 kommer så blir det bare intenst vakkert, den smyger seg inn i meg og gir meg igjen en klump i halsen av musikalsk lykke. Forøvrig, en muse beskrives som en nær venn, elskerinne (det er som regel en kvinne) eller en samtalepartner som er til stor inspirasjon for en kunstner. '
Jeg får den samme følelsen av Laura, som jeg får fornemmelsen av er en beskrivelse av en ekte muse og hvordan hun inspirerer en kunstner. Også der dette vakre dvelende og drømmende ved musikken som gjør at jeg som lytter på en måte føler meg inne i et alternativt univers frakobla det virkelige livet. Jeg tenker at det er en følelse eller et univers som vi mennesker trenger å være i enkelte ganger for å kunne mentalt overleve i den krevende verdenen vi lever i.
På albumets del to vil jeg trekke fram åpnings- og tittelsporet Salt Water Blues, som mer føles som pop, men som likevel er full av sterke følelser og den milde stemmen til Unnveg Aas som leder meg gjennom en låt der en litt fengende synth gir en fin avveksling fra den rolige stemninga som ellers preger disse ti låtene.
Så må jeg tilstå at er enkelte låter her som har en vel rolig stemning som gjør at jeg ikke helt kommer inn i de. Men det er ikke en så stor innvending, for jeg vil virkelig berømme Unnveig Aas for at hun har utforska sin musikalitet og stil og som har vågd å gi ut musikk som ihvertfall jeg ikke har forbundet med henne før. Det vitner om en artist med integritet og som har et bredt musikalsk talent. Det er vel verdt å applaudere!
Karakter: 5/6.
Som en sluttkommentar vil jeg si at fredag 11. septembe vil stå med gullskrift når historien om norsk country og nordicana for det herrens år 2026 skal skrives. Hver og ett av disse tre albumene vil stå solid som noe av det beste som er utgitt i dette spekteret i år. Det eneste jeg savner er litt norsk språk, men der har vi en Tobias Sten som ikke ligger på latsiden og som har en ny singel ute nå som gjør at jeg ser veldig fram mot neste album fra hans side.
Konklusjonen min er ihvertfall at norsk country og nordicana er ved særdeles god helse!
Endelig lyd fra meg igjen, og grunnen er det nye albumet til The Norhern Belle som kom sist fredag. Et album som jeg har lånt øret til mye de siste dagene, rett og slett fordi det er både fin og behagelig musikk, og de følger meget godt opp utmerkede Bats in the Atticfra -24.
Det begynner med fengende There's a Party Tonight med en setning i teksten som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i: Stop drinking/It's useless when you're on your own.
På Burn MF, et kraftig oppgjør med en eks har Stine Andreassen fått med seg Embla fra Embla & The Karidotters som duettpartner og det funker meget bra. Budskapet i teksten blir gjort skikkelig ettertrykkelig med to på vokal og Emblas distinkte stemme passer bare så bra til en slik tekst.
Så kommer en låt som virkelig overrasker meg, nemlig en cover av Chappell Roans hit Subway! For å å være ærlig, den så jeg ikke komme! Jeg er stor fan av den låten og jeg digger Chappell Roan, og at The Northern Belle gjør denne popperlen om til en litt neddempa countrylåt er skikkelig kult. Også her en duettpartner til Stine Andreassen, nemlig Helle Larsen fra duoen Feber. Jeg gjengir ikke låten her, men synes likevel at man her kommer meget godt ut av det.
10 Lilacs er en sprudlende låt som kjennetegner brorparten av de åtte låtene, nemlig en sprudlende lekenhet og et fengende refreng som gjør det umulig å sitte rolig. Og så må jeg nevne et skikkelig fett gitarriff som avslutning.
Til slutt Talk Talk Talk som skiller seg litt ut fra de andre låtene, men som likevel er en låt å bli glad i. Om en venn/partner som bare prater og prater og der en føler at en ikke kommer til orde.
Som nevnt er det åtte låter og skiva tar slutt etter drøye 27 minutter. Vanligvis er jeg ikke så glad i så korte album, unntaket er når musikken er så kvalitativt bra som den er her. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk, det er en musikalsk lekenhet som jeg bare elsker og det er musikk som går rett inn i mitt musikalske hjerte og blir der. The Northern Belle er en deilig skatt i det norske amerikana/countrylandskapet og igjen har de levert et album til å bli glad i!
Amy Grant slo først igjennom i kristenpopen før hun på midten av 80-tallet også gikk inn i den ordinære popen og fikk et stort navn også der. Jeg har flyktig hørt en og annen låt med henne, men aldri festa meg noe ved henne. Inntil nå da jeg oppdaga et par låter fra dette albumet som kom 8. mai. Det viste seg å være åpningslåtene på skiva, og med tekster som jeg ikke forbandt med henne.
For både på The 6th Of January (Yasgur's Farm) og How Do We Get There From Here? tar hun opp tilstanden i sitt USA nå og sine spørsmål og sitt håp om hvordan amerikanerne kan heles og finne tilbake til hverandre igjen. Jeg vet ingenting om hvordan albumet og disse låtene er blitt mottatt i USA, men uansett tenker jeg at det er verdifullt at også en artist med hennes bakgrunn tar opp disse helt sentrale spørsmålene i dagens amerikanske samfunn.
The 6th Of January (Yagur's Farm) er en låt med utrolig mange lag. I tittelen pekes det både mot kongresstorminga 6. januar-21 og mot Woodstockfestivalen i 1969, den ble holdt på Yasgur's Farm. Jeg må innrømme at jeg har brukt KI her for å nå inn i dybden av teksten, men Amy Grant setter altså opp mot hverandre det håpet om en bedre verden som Woodstockdeltakerne brakte ut i verden og den store splittelsen i USA som manifesterte seg gjennom kongresstormingen. Spørsmålet om veien til Yasgur's Farm blir egentlig et spørsmål om det finnes en vei tilbake til den optimismen som sydet rundt Woodstock-kulturen, og svaret hun får er pessimistisk. Så blir John Lennon nevnt med sin visjon om fred og menneskelig fellesskap med Marvin Gaye som motpol der han i What's Going On stilte spørsmål ved vold, krig og sosial urett. Noe av det sterkeste i teksten er for min del I look ahead and realize that we've lost our way
Mens denne åpningslåten handler om et symbolsk sted vi ikke lenger vet hvordan vi finner så handler How Do We Get There From Here om hvordan vi kan finne tilbake til det vi var som samfunn, ikke bare det, men også om sjølve reisen. Og at det er en duett med for meg ukjente Ruby Amanfu blir på en måte et symbol på at det er en reise vi ikke kan ta hver for oss, men sammen. Altså at vi må snakke med hverandre på tvers av politiske uenigheter for å finne tilbake til det som binder oss sammen som mennesker.
Amy Grant var vel omtrent den siste jeg regna med ville slutte seg til lista av protestsangere,men det er først og fremst fordi jeg dessverre har tilegna meg altfor lite kunnskap om henne. Det som gjør disse to sangene så mektige for meg er at hun ikke er bastant, men at hun peker på at noe har gått galt i årene fra 1969 til 2026 og at nå er tiden overmoden for å finne tilbake til de verdiene som gjør at menneskene i det amerikanske samfunnet kan finne tilbake til hverandre og føle godhet og respekt for hverandre sjøl om en støtter ulike politiske løsninger.
Hva så med resten av albumet? Av de åtte andre låtene fester jeg meg først og fremst ved tittellåten The Me That Remains. Her reflekterer Grant over noen tøffe år med helseutfordringer, bl. a. knytta til hjertet som hun har gjennomlevd, men at hun nå føler at hun har kommet seg gjennom det med en glede over at hun fortsatt kan se seg selv i speilet og se at det er noe igjen av henne. En låt og en tekst der hun tydeligvis ønsker å gi håp til andre som gjennomlever noe lignende av det hun har gjort.
På avslutningssporet The Other Side of Goodbye har Grant bl. a. med datteren Corrine som hun har med ektemann og countrylegende Vince Gill. Om det å oppleve sin mor puste for siste gang, noe jeg kan relatere til. En enkel sang i forhold til de foregående jeg har presentert, men vakker på sin måte.
Jeg vil også nevne The Saint, om kvinnen som ble en slave av kokain, alkohol og piller og mistet alt. Minner meg mye om hovedkarakteren Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet. Grant stiller avslutningsvis spørsmålet: Maybe the addicts are really the saints?.
Konklusjonen etter å ha hørt dette albumet noen ganger er at det aldri er for seint å oppdage en artist. Amy Grant er 65, og har her gitt meg noen låter som har gått gjennom marg og bein og gitt meg bøtter med gåsehud.
