Amy Grant - The Me That Remains

Amy Grant slo først igjennom i kristenpopen før hun på midten av 80-tallet også gikk inn i den ordinære popen og fikk et stort navn også der. Jeg har flyktig hørt en og annen låt med henne, men aldri festa meg noe ved henne. Inntil nå da jeg oppdaga et par låter fra dette albumet som kom 8. mai. Det viste seg å være åpningslåtene på skiva, og med tekster som jeg ikke forbandt med henne.

For både på The 6th Of January (Yasgur's Farm) og How Do We Get There From Here? tar hun opp tilstanden i sitt USA nå og sine spørsmål og sitt håp om hvordan amerikanerne kan heles og finne tilbake til hverandre igjen. Jeg vet ingenting om hvordan albumet og disse låtene er blitt mottatt i USA, men uansett tenker jeg at det er verdifullt at også en artist med hennes bakgrunn tar opp disse helt sentrale spørsmålene i dagens amerikanske samfunn.

The 6th Of January (Yagur's Farm) er en låt med utrolig mange lag. I tittelen pekes det både mot kongresstorminga 6. januar-21 og mot Woodstockfestivalen i 1969, den ble holdt på Yasgur's Farm. Jeg må innrømme at jeg har brukt KI her for å nå inn i dybden av teksten, men Amy Grant setter altså opp mot hverandre det håpet om en bedre verden som Woodstockdeltakerne brakte ut i verden og den store splittelsen i USA som manifesterte seg gjennom kongresstormingen. Spørsmålet om veien til Yasgur's Farm blir egentlig et spørsmål om det finnes en vei tilbake til den optimismen som sydet rundt Woodstock-kulturen, og svaret hun får er pessimistisk. Så blir John Lennon nevnt med sin visjon om fred og menneskelig fellesskap med Marvin Gaye som motpol der han i What's Going On stilte spørsmål ved vold, krig og sosial urett. Noe av det sterkeste i teksten er for min del I look ahead and realize that we've lost our way

Mens denne åpningslåten handler om et symbolsk sted vi ikke lenger vet hvordan vi finner så handler How Do We Get There From Here om hvordan vi kan finne tilbake til det vi var som samfunn, ikke bare det, men også om sjølve reisen. Og at det er en duett med for meg ukjente Ruby Amanfu blir på en måte et symbol på at det er en reise vi ikke kan ta hver for oss, men sammen. Altså at vi må snakke med hverandre på tvers av politiske uenigheter for å finne tilbake til det som binder oss sammen som mennesker.

Amy Grant var vel omtrent den siste jeg regna med ville slutte seg til lista av protestsangere,men det er først og fremst fordi jeg dessverre har tilegna meg altfor lite kunnskap om henne. Det som gjør disse to sangene så mektige for meg er at hun ikke er bastant, men at hun peker på at noe har gått galt i årene fra 1969 til 2026 og at nå er tiden overmoden for å finne tilbake til de verdiene som gjør at menneskene i det amerikanske samfunnet kan finne tilbake til hverandre og føle godhet og respekt for hverandre sjøl om en støtter ulike politiske løsninger.

Hva så med resten av albumet? Av de åtte andre låtene fester jeg meg først og fremst ved tittellåten The Me That Remains. Her reflekterer Grant over noen tøffe år med helseutfordringer, bl. a. knytta til hjertet som hun har gjennomlevd, men at hun nå føler at hun har kommet seg gjennom det med en glede over at hun fortsatt kan se seg selv i speilet og se at det er noe igjen av henne. En låt og en tekst der hun tydeligvis ønsker å gi håp til andre som gjennomlever noe lignende av det hun har gjort.

På avslutningssporet The Other Side of Goodbye har Grant bl. a. med datteren Corrine som hun har med ektemann og countrylegende Vince Gill. Om det å oppleve sin mor puste for siste gang, noe jeg kan relatere til. En enkel sang i forhold til de foregående jeg har presentert, men vakker på sin måte.

Jeg vil også nevne The Saint, om kvinnen som ble en slave av kokain, alkohol og piller og mistet alt. Minner meg mye om hovedkarakteren Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet. Grant stiller avslutningsvis spørsmålet: Maybe the addicts are really the saints?.

Konklusjonen etter å ha hørt dette albumet noen ganger er at det aldri er for seint å oppdage en artist. Amy Grant er 65, og har her gitt meg noen låter som har gått gjennom marg og bein og gitt meg bøtter med gåsehud.

Karakter: 5/6.

The Cruel Intentions - All Hail Hypocrisy

The Cruel Intentions med tre svensker og en nordmann og med base i Oslo ble jeg klar over rett før jul i -22, og jeg digget virkelig deres album Venomous Anonymous. Nå for en måned siden kom ny skrive, og den har jeg kost meg med siden.

For som jeg skrev i -22 så er dette rock'n roll etter mitt hjerte. Rett fram og fengende og med hes, deilig rockevokal. Nesten hver låt er en liten rockefest som jeg elsker å være med på. Som med åpningslåten Beating In My Chest er litt tilbake til forrige skiva med referanser til LA. og Sunset Strip. Elsker den type gitarsolo som jeg får i denne låten, enkelt og rett fram!

Living Out Of Line går i samme deilige sporet og handler om det å leve et liv som hele tida er litt på kanten, du står konstant i fare for å tippe over til at det blir for mye. Et kjent fenomen innen rocken og bestaltet på beste måte her.

Tittellåten All Hail Hypocrisy beskriver et brudd der man reagerer på den andre partens hykleri, men det kan også tolkes som en kritikk av mye av det hykleriet vi ser rundt oss i sammfunnet nesten hver dag. Videoen ser ut til å ha blitt tatt opp på Tons of Rock, men jeg tar forbehold om at jeg tar feil. Uansett har jeg bestemt meg for å reise dit neste år etter noen års fravær og jeg håper sjølsagt at jeg får sett The Cruel Intentions der!

Så overrasker bandet med en akustisk låt midt i, Wasteland. Til å begynne med følte jeg at den var malplassert, men etterhvert har også den låten krøpet inn under huden på meg. Nå synes jeg det er kult at de også viser sine talenter på denne måten. Og med en tekst jeg tenker mange kan kjenne seg igjen i:

Til slutt Porridge Head  (Grauthue på godt norsk) som er min største favoritt her, kanskje fordi den føles som den aller mest streite rett fram-rockelåten på denne skiva. Bare elsker alt ved denne låten her!

Elleve låter som jeg alle liker svært godt er det Cruel Intentions bringer til torgs, og igjen er jeg blitt skikkelig glad i deres streite rock. Jeg føler meg oppløftet hver gang jeg hører på dette albumet, et godt tegn på at bandet igjen har gjort mye riktig!

Karakter: 5,5/6.

Ryan Bingham & The Texas Gentlemen - They Call Us The Lucky Ones

I 2019 kåret jeg Ryan Binghams American Love Song som det årets album for meg. Han har gitt ut musikk etter det som jeg ikke helt har hatt på radaren, men nå har han samarbeidet med The Texas Gentlemen om et nytt album. Et band som er mer et kollektiv enn et band og som i tillegg til egne utgivelser har vært med og backet artister som Kacey Musgraves, George Strait og Kris Kristofferson på noen av deres album.

Dette albumet har også en mykere og lettere attmosfære enn American Love Song som fortsatt var preget av tapet av foreldrene og bekymringa over situasjonen i USA. Det er ikke blitt bedre der, snarere tvertimot, men det er godt å høre at Bingham til tross for det har funnet plass til å servere et album med mer musikalsk glede. For vi trenger virkelig det i disse tider.

Åpnings- og tittelsporet The Lucky Ones gjenspeiler den lettere atmosfæren som er på dette albumet. Jeg får litt følelsen av at den ikke tar helt av før etter ca. 3 minutter, men likevel er dette en låt som har mye glede og varme i seg. Såpass at den er inne på min spilleliste der jeg nominerer til Årets låter for inneværende år. 

Let The Big Dog Eat er den røffeste og mest rocka låten på denne skiva:

Sjøl om atmosfæren her er mer humørfylt finner vi likevel låten som har det dypeste alvor over seg, og Cocaine Charlie er da også den låten der teksten gjør mest inntrykk. Musikalsk er den litt stillestående, men teksten om en som er med i narkotrafikken inn til USA sett fra hans kone/partners perspektiv berører skikkelig. Valget hun faller ned på er rimelig drastisk ... Derfor må den med her:

Relevance derimot er en herlig heseblesende countryaktig låt der spørsmålet stilles om hva som er vitsen med en relasjon hvis en ikke vil ha den andres kjærlighet eller hvis en ikke vil gi kjærlighet til den andre.

Sjølsagt er det "on the road"-låt med, om det å være på turné. Ballad of The Texas Gentlemen er en herlig heftig låt som det er vanskelig å sitte stille til:

Må dessuten nevne avslutningssporet I'm a Goin' Nowhere, en deilig livlig låt det også.

Musikalsk er dette jevnt over mer nedpå enn skiva jeg falt så totalt for i -19, men det gjør ikke noe. Dette er lekent, det er mye humør her og jeg hører at dette er musikere som liker å jobbe sammen. Jeg har kost meg med å høre på den i et par uker nå, og det er godt å høre at Ryan Bingham også kan lage god feelgood-musikk. 

Karakter: 5/6.

Terje Espenes - Regn ska falle

Dette albumet til Terje Espenes har jeg brukt tid på, det kom ut 24. april. Temaet er kjærligheten i alle sine fasetter. Det er et vanlig tema innen musikken, derfor er det også et av de mest kompliserte fordi det er så vanlig å havne i klisjéfella. Det har ikke Espenes gjort her, bare så det er klart. Men enkelte av låtene, spesielt i første halvdel av skiva er litt tunge musikalsk sett, noe jeg sliter litt med. Men når det er sagt har jeg funnet fire (av åtte låter) som skiller seg ut, og som jeg er blitt glad i. Det er da først og fremst de jeg vil ta for meg her.

Den første er Så fin du e. En rolig låt musikalsk sett, men med en nydelig tekst om det å stå sammen sjøl når det blåser i livet. Her tolker jeg så fin du e som gjeldende både for det indre og det ytre, og Espenes formidler denne beundringen for partneren på en vár og følsom måte som jeg setter stor pris på. Jeg har valgt en akustisk versjon som ble lagt ut så seint som i går:

Om du ser ho i kveld er en nydelig låt om en kvinne som har gått ut av ens liv, men som en fortsatt har varme tanker om. Også her formidla på en så følsom måte som en slik tekst krever. En kort låt på under 2:30, likefullt er dette min største favoritt her.

Når det gjelder Lovløs mann så er det skivas mest dramatiske låt hva det tekstmessige angår. Om farlig kjærlighet og hva det i ytterste konsekvens kan føre til ...

Til slutt Følge vinden dit han bær, om forholdet som ikke er lenger. Heller ikke det så lange låten, bare 2:18 men likevel en liten perle.

En ting jeg vil trekke fram for hele skiva er tekstene som er meget poetiske, Espenes er flink til å beskrive sterke følelser på en måte som gjør at han aldri går i den klisjéfella jeg nevnte. Sjøl om jeg synes noen låter er litt tunge musikalsk så har de tekster som hever lytteropplevelsen. Derfor er dette et album som absolutt er verdt å låne ørene til ikke bare én, men flere ganger. 

Karakter: 4,5/6.

Backstreet Girls - Full Tilt Boogie

Da vokalistlegenden Bjørn Müller døde brått i november-24 var vi nok mange som frykta at det betød slutten på Backstreet Girls' lange historie som et av norsk rocks største band. Så viser det seg at dette er et band som har mer enn ni liv, primus motor Petter Baarli var oppsatt på at historien skulle fortsette, og jeg er sikker at det også hadde vært det Müller sjøl hadde ønska. Og en ekstra motivasjon var nok at det var han som kom med ideen til hva neste album skulle hete.

Roar Leren er den nye frontmannen, en av tre som var vokalister under bandets hyllest til Müller under Tons of Rock ifjor. Og sjøl om det skal noe til å erstatte en kapasitet som Müller så må jeg si at Leren kommer meget godt fra denne skiva. For dette er Backstreet Girls av godt gammelt merke, intet mindre.

Den første låten Thunderstorm åpner med en alarm som varsler at dette er et band som er tilbake og som sparker like hardt som før. Dette er en herlig låt som det svinger skikkelig av!

Hitter beskriver en fyr som er ute etter bråk og en slåsskamp når han er ute på byen og har fått i seg en del. Og da må låten være hardtslående, den har et vanvittig driv og et herlig munnspill får kjørt seg skikkelig underveis!

På Paradise får vi tilmed blåsere i starten og jeg bare elsker at dette er et band som også kan overraske med slikt, det vitner om den musikalske lekenheten som har vært i Backstreet Girls' DNA gjennom hele bandets eksistens.

Hard Stuff åpner mørkt de første sekundene før den spruter ut i en ny drivende låt, og den mørkheten er nok for å understreke alvoret i teksten som beskriver han dealeren som bringer stoff til folket.

Jeg må også trekke fram Children der vi har et artig element der koringa minner om en unge som er skikkelig på griner'n. Et nytt eksempel på den intelligente lekenheten dette bandet har.

Det er rett og slett herlig at Backstreet Girls fortsatt består og at de ikke gir seg med å gi full pupp rock'n roll til folket!

Karakter: 5/6.

Tobias Sten - Heimakjær

Det føles litt surrealistisk at den mest populære artisten i kongeriket for tida er en en ung stril som synger country på dialekt. Årets Spellemann på årets utdeling og 15000 på slippkonsert i Bergen sentrum og begeistrede tenåringsjenter i front. Men det er altså faktum hva Tobias Sten angår og med sitt andre album på et år har han festa grepet om topplasseringa på albumlista og på spillelistene til radiostasjonene. De fleste country- og amerikana-artistene her til lands sverger til engelsk, men så kommer det altså en ung jypling som synger på dialekt og som fyker til topps land og strand rundt. Kanskje noe å lære av?

Og musikken er likandes også for meg. Det er en fin blanding av moderne og mer tradisjonell country, det er en fin variasjon mellom uptempo-låter og de litt mer rolige og ettertenksomme. Det er en balanse her som gjør at dette albumet blir noe nær en innertier for meg. 

Det er de hverdagslige problemene i relasjoner mennesker imellom som er gjennomgangstemaet, men det er også plass til en låt om det å støtte en venn som står i et skadelig forhold. 

Åpningslåten Sei da te meg oppfatter jeg som en bønn om åpen kommunikasjon i et forhold. Musikalsk har det alle de elementene som skal til for å gjøre det til en riktig god countrylåt med et refreng det er lett å synge med på og vanskelig og sitte stille til:

Kurt Nilsen har flørta mye med country og det er derfor ikke unaturlig på at han er med på Sista ordet som er en skikkelig fengende låt. Den har stort allsangspotensiale og blir nok en hit på konserter og festivaler utover sommeren.

Så gås det noen knepp ned på tittelsporet Heimakjær som er en nydelig, nær og nedpå låt om å innse at en føler sterk tilknytning til der en kommer fra. Men også den ene låten der jeg har et lite ankepunkt. For jeg føler at det er en smule malplassert å si: Eg e faen meg heimakjær. Faen er et banneord jeg forbinder med aggresjon, noe som det ellers er ingenting av i denne låten. Jaggu eller søren synes jeg hadde passa mye bedre. Men ellers er dette altså en vakker låt, og koret vi får på tampen setter en ekstra spiss på det hele.

Da einaste du sa er slik country anno 2026 skal være i mine ører, en låt der jeg hører at den er av vår tid men der det også trekkes musikalske linjer til rotekte country. Stens emosjonelle stemme kommer også godt til sin rett her, han har den ekte følsomheten som en god countrysanger skal ha.

Min største favoritt er Hånd i hånd, som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste. Også dette en låt som jeg tipper blir en stor allsangshit og som har potensial til å bli årets sommerhit i Norge. Om nedsiden ved å være på turné og vekke fra sine kjære, noe som her førte til et brudd og om smerten det er å se ex-kjæresten hånd i hånd med en annen.

Tolv låter består skiva av og jeg liker alle. Ta ho då, som er rådet til en kompis om å ta sjansen ift. ei jente han liker. Nedpå Tilgi meg, som også er om det å være på turné borte fra sin kjære, følelsen av å ikke å ha tid til henne mens han har følelsen av at hele landet trenger han. Shanty begynner med visdomsordet Det ligge ein sannhet bak alle sin løgn. Fengende Du og deg om da er om eksen en har et særs dårlig forhold til nå. Og nedpå Longarma genser er om venninna som en ønsker å hjelpe ut av et voldelig forhold.

Så hypen rundt Tobias Sten om dagen er høyst fortjent, for det er tydelig at han treffer en nerve hos både ung og gammel. Og det til musikk som fenger. Det er som regel en uslåelig kombinasjon.

Karakter: 6/6.

Kacey Musgraves - Middle of Nowhere

Kacey Musgraves er tydelig tilbake til røttene i dette albumet som kom ut for tre uker siden. Hun har vært mer pop enn country på sine seneste utgivelser, men dette her er et countryalbum som også er inspirert av western swing og meksikansk musikk. Hun er jo fra Texas og har også i en periode holdt til I Mexico og har helt tydelig henta inspirasjon av det.

Åpnings- og tittellåten henspeiler på det som Musgraves har funnet ut, at hun ikke trenger å defineres av å være i et forhold og at det er helt fint å være singel, eller in the Middle of Nowhere og å slippe å forholde seg til menn som ikke vet hva de vil med livet.

Og jeg trives veldig godt med at Musgraves har funnet tilbake til den rene countryen der hun skapte seg et navn. Jeg synes nemlig dette er en helstøpt skive som jeg har kost meg mye med de siste ukene, og det er ikke enkelt å velge ut blant de tretten låtene hun har funnet plass til. 

På Dry Spell ser Musgraves med et skeivt blikk på sin lange periode som singel, i det som er blitt en kul og småfengende låt:

På enkelte spor har hun med seg en duettpartner og her vil jeg trekke fram Horses and Divorces der hun har med en annen country superstjerne fra Texas, Miranda Lambert. De har jo sine erfaringer med begge deler de to og de gjør dette til en småfestlig låt med glimt i øyet. Musikken er herlig, bl. a. med trekkspill:

Uncertain, TX er blitt en stor favoritt. Musgraves har faktisk med seg Willie Nelson, men han synger bare med og jeg fikk heller lyst til å poste denne opptredenen fra årets Coachellafestival. En opptreden preget av en herlig stemning og jeg elsker de dancehallvibbene jeg får her. Tematisk er vi igjen tilbake til menn som ikke klarer å få ut fingeren, men på tampen føler jeg også at det er en refs av hjemstatens omfavnelse av Trump. Hun har i historier på Facebook i oppseilinga til albumet vært en del kritisk til den sittende presidenten og ICE sin behandling av latinoer, så jeg tenker at denne låten også kan tolkes i den retninga:

I Believe In Ghosts er en laidback og kul låt, om et forhold det var like greit å bli ferdig med:

Det er kun avslutningssporet Hell On Me jeg ikke får under huden, det blir vel rolig og jeg føler at det ikke tar av. Men bortsett fra det er dette et glimrende album rett og slett, og den låten har ikke noe å si for totalinntrykket. Jeg kunne like gjerne ha posta Back On The Wagon, Abilene, Coyote (med Gregory Alan Isakov), Lonelist Girls, Everybody Wants To Be A Cowboy (med Billy Strings), Rhinestoned og Mexico Honey. De er alle kvalitetslåter og viser hvor inspirert Kacey Musbraves er av musikken hun har vokst opp med i Texas.

Anbefales på det varmeste!

Karakter: 6.