Dropkick Murphys - For The People

Dropkick Murphys er ute med sitt første album med originallåter siden Turn Up That Dial i 2021. I mellomtida har de gitt ut to rimelige heftige album med sine versjoner av Woody Guthrieklassikere. På Turn Up That Dial var jeg litt kritisk til at det var lite variasjon i musikken, og til en viss grad er det et ankepunkt her også.

Dette er jo et New Jersey-band som spiller en musikk som har streke røtter i britisk og irsk musikkultur. Det er ikke for ingenting at da jeg oppdaga de i 2017 så trodde jeg at de var engelske eller irske. I 2019 opplevde jeg de på Tons of Rock og de var da et av festivalens desiderte høydepunkt for min del, spesielt da de dro i gang Trumpsatiren First Class Loser var det stor stemning foran hovedscena på Ekebergsletta.

Dropkick Murphys har jo en historie for å være et band for folket og for arbeiderklassen. De viser det også her i albumtittelen og spesielt i åpningssporet Who'll Stand With Us?, som også har funnet veien til min Årets låter-spilleliste. Og vokalist Ken Casey legger ikke fingrene imellom når han introduserer låten under en konsert her. Dette er en låt retta mot Trump og alle hans oligarker og rikinger som utnytter vanlige folk og en oppfordring om at alle må stå sammen mot det tyranniet og dens støttespillere som styrer USA nå. Casey minner da også om at Dropkick Murhys har vært et politisk band helt siden starten i 1996.

Celtic punk er vel navnet på musikken til DM, og punk er en av de mest politisk sjangerne som finnes. Så her går musikken hånd i hånd med budskapet. 

Chesterfields and Aftershave er mildere i formen musikalsk, men handler også om arbeiderkamp, her er det en historie fra 1975 som fortelles, til herlig, fengende musikk:

DM har med seg noen andre artister på enkelte låter. Det irske bandet The Mary Wallopers, kjent for sin kaotiske energi på scena (iflg. Spotifybioen) er med på Bury The Bones, og er et band jeg vil ha på radaren framover. Og på School Days Over er Billy Bragg med, en engelsk artist som også er kjent for sterke politiske budskap i flere av sine låter.  En låt som starter med herlig sekkepipe og som igjen har et driv og en energi som jeg bare elsker, på en sang skrevet av Ewan MacColl, faren til Kirsty MacColl. Og Kirsty covret jo Billy Bragg på A New England

The Vultures Circle High (Vulture = Gribb) har også et sterkt budskap fra en som har levd et liv i kamp for rettferdighet, men som nå innser at hans kamp nærmer seg slutten:

Et annet irsk band er med på to låter, nemlig The Scratch. De er iflg. Spotify kjent for sin blanding av metal og tradisjonell irsk musikk. De er med på Longshot og sjølsagt på One Last Goodbye, som er en hyllest til The Pogues avdøde frontmann Sean McGowan. En nydelig låt og et verdig farvel med en av irsk musikks viktigste ambassadører.

Dette albumet har vokst på meg siden jeg starta å lytte på det rett etter utgivelsen for en uke siden. Det  er fortsatt litt opp til albumet som slo meg til bakken i -17, 11 Short Stories of Paint & Glory, men det er nærmere nå enn ved første lytt. Dessuten, dette er et band som er viktige i den folkelige mostanden mot Trumps autoritære styre, og som sikkert vil komme med mer musikk med brodd mot den oransje mannen framover.

Karakter: 5/6.

Suzanne Vega - Flying with Angels

Det var etter at jeg fikk et tips om sterke Last Train from Mariupol at jeg oppdaget dette albumet som Suzanne Vega ga ut 2. mai. Dette er en artist som mange sikkert vil kalle et "One-hit wonder" etter braksuksessen med Luka fra albumet Solitude Standing fra 1987. Men dette er en artist som har vært aktiv i alle år siden og som egentlig har hatt en meget god karriere med mange album på CV-en.

Det var altså Last Train from Mariupol som førte meg til dette albumet. En meget sterk låt om den utbombede byen i Mariupol i Ukraina og om flukten derfra. Som Vega påpeker i låten, sjøl Gud valgte å komme seg på det siste toget som gikk derfra ...

Suzanne Vega viste jo med Luka at hun ikke er redd for å ta opp viktige tema, for den handla jo om barnemishandling. Og det er ikke bare denne ubetingede støtten til folket i både Mariupol og hele Ukraina som vitner om det på dette albumet. På åpningslåten Speakers' Corner tar hun fram at der det er ytringsfrihet får vi også de ytringene som vi ikke liker, de udemokratiske ytringene og ytringer som formidler hat.

Tittellåten Flying with Angels har også en god tekst, men den er den eneste låten her som jeg ikke har klart å ta til meg på det musikalske planet. Den føles altfor stillestående for min smak, men det er en type låt jeg er sikker på at mange andre finner glede i, den er bl. a. av den atmosfærsike sorten.

Witch er en låt som viser at Vega ikke er redd for å variere sitt lydbilde. Den er skarp i kantene musikalsk med en helt rå bass og også her en tekst som er verd å lytte til. Living in a state of a permanent emergency er en sterk setning som får meg til å tenke på at det er en tilstand mange amerikanere som ikke er på linje med de nåværende myndighetene føler at de er i.

Chambermaid er en lysere låt rent musikalsk, den er bra fengende og her har jeg funnet et opptak fra et BBC-program. Her har jeg ikke hørt så mye på teksten, for meg er det musikken som er i sentrum her.

Låten Lucinda tolker jeg som en fin hyllest til artistkollega Lucinda Williams, men det er avslutningssporet jeg også avslutter med her. Og Vega forteller i dette opptaket sjøl hva Galway handler om.

Jeg er jammen meg glad for at jeg har oppdaget Suzanne Vega på ny. Hun er et levende eksempel på at det enkelte kynisk sett kaller et "one-hit wonder" likevel har en solid karriere til glede for veldig mange. Og slik jeg ser det er Suzanne Vega en artist med sterk integritet, en artist vi trenger i den tida vi lever i nå.

Karakter: 5,5/6.

Omar Østli - Tilfeldig trøst / Yesterday's Rain - Yesterday's Rain

Dette innlegget inneholder to album som begge er kommet i år. Grunnen til at jeg kjører de sammen er at Omar Østli, som ga ut soloalbumet Tilfeldig trøst i april, også er musiker og vokalist i bandet Yesterday's Rain som slapp album for en uke siden. 

Haldenseren Omar Østli oppdaga jeg i 2007 da jeg kjøpte albumet Ingens Mann som var hans solodebut. Et aldeles herlig litt skranglete amerikana-album med en del minneverdige sanger som tittellåten, Ville Veier, Alt Jeg Vil Ha, Gatelangs og Gangster. Han har opp igjennom årene gitt ut flere album, men det er kun 10 sanger fra 2017 jeg har omtalt tidligere her på bloggen. 

Dette albumet her er akustisk, spilt inn i Kai Andersens studio Athletic Sound, sjølsagt da med den samme Andersen som produsent. Det er slik jeg oppfatter det en blanding av nye og tidligere utgitte låter. Wiels plass er også på to tidligere album, bl. a. det foran nevnte 10 sanger. Svinesund, Bli hos meg, Bein i en boks og låten om mestertyven Ole Høiland har også vært utgitt før. Her er de i ny, akustisk drakt og det er tydelig å høre forskjellene. Ole Høiland er f. eks. i en mye roligere takt, noe som er naturlig når det er akustisk.

Tematisk har Østli alltid beskrevet et liv på siden av samfunnet. Det er outsiderne, gjerne de som er på feil side av loven som får oppmerksomhet. Det får vi også på dette albumet med den mest rocka låten, Bandittenes julebord. Og menyen er ikke forskjellig fra det folk ellers har på bordet julekvelden. Den ene låten som ikke er helt akustisk:

Åpningslåten Tjuvlånt bil er rett og slett en nydelig sang som kjennetegner Østli som artist og låtskriver. Igjen er det outsiderens historie vi hører, og det er en ekthet over det hele som gjennomsyrer både denne skiva og Østlis musikk i stort.

Til slutt Bein i en boks som altså er en av de låtene som har fått et nytt akustisk lydbilde. Her vil jeg peke på den gode lyrikken som innleder sangen: Tida har tatt oss til fange / vist sitt sanne jeg / tida er en venn / som forråder deg. Dette er bare utrolig godt skrevet, et nydelig bilde på hva tida er og hva den gjør med oss.

Mulig det er flere låter her som har vært utgitt før og at dette muligens er et album der Østli gir tidligere utgitte låter et nytt lydbilde. Men uansett så er dette ei vakker skive. Jeg føler at jeg er intenst med fra start til slutt, det er historier som fortelles som jeg kan kjenne meg igjen i eller lett sette meg inn i. Det er en ekthet her som tar meg. Et album til å bli skikkelig glad i.

Karakter: 6/6.

Så over til bandet Yesterday's Rain som foruten Omar Østli består av Chris Nilsen, Jon Terje Rovedal og Lars Ivar Borg. Dette er et band som har røtter helt tilbake til 80-tallet, da det på Spotify finnes et album med demoopptak fra 1986 til 1996. Men det er først de siste årene at ny musikk er gitt ut, et livealbum fra 2021 og studioalbumet The Easy Way Out fra 2023. Fire av låtene på livealbumet Live in Halden er også med på denne skiva.

Åpningssporet må nesten sies å være bandets signaturlåt da det har samme tittel som nettopp bandet. Dette er melodiøs amerikana etter mitt hjerte, også her kan jeg spore denne ektheten som jeg er så glad i:

A Little Bit Of Life er litt mer rocka og er en herlig fengende låt som jeg nå har lagt inn på min Årets låter-spilleliste som jeg på slutten av året har som utgangpunkt når jeg skal kåre de beste sangene fra 2025.

One By One er også en favoritt som gir meg gode feelgood-vibber, en låt det virkelig svinger av:

Også dette er et album det er lett å bli glad i. Det er bare avslutningssporet I'll Come Creeping Back To You som jeg ikke helt får under huden. Likefullt et solid album med mye trøkk og energi og som får meg i godt humør.

Karakter: 5/6.

Norsk Råkk - Firkantverden

Da jeg fikk tilsendt info om albumet til Norsk Råkk trodde jeg det var et samlealbum med flere norske band, men der tok jeg grundig feil. Det er faktisk et band som heter Norsk Råkk, og når jeg sjekka de på Spotify fant jeg hele fem album med dem, helt siden 2011. Pluss et samlealbum fra -23. Så dette er et skikkelig etablert band som jeg ikke har fått på radaren før nå. Bedre seint enn aldri osv,

Og for å si det sånn, jeg lar meg underholde av dette albumet med ni låter fordelt på drøye 25 minutter. Det svinger nor ordentlig av dette bandet, de har attpåtil full blåserekke på et par låter, og det er mye humor og fantasifulle og gode ordspill i tekstene. 

Første godbiten jeg har valgt meg er Energi, som like gjerne kunne ha hett La oss danse. For energien her skal brukes til å danse, og det er ikke det verste en kan bruke oppspart energi på!

For å forstå låten Kaleidoskopisk måtte jeg finne ut hva et kaleidoskop er. Jeg har jo hørt ordet, men hele tida tenkt at det er en del av utstyret ombord på en båt! Igjen tok jeg grundig feil, og Norsk Råkk bidrar altså med denne låten til at jeg fikk ny kunnskap, slett ikke verst! Digger forøvrig koringa på denne låten her.

Låten med den filosofiske tittelen Livet er kun en evig omvei viser seg å være utgitt som singel tilbake i 2018, men er først med på dette albumet. Her har vi den blåserekka jeg nevnte i innledninga, og den gjør dette til en skaaktig gladlåt.

Blåserekke er det også i en småkul versjon av Jokkes Sola skinner, men jeg velger til slutt det siste sporet Magnetisme. Den kom ut på singel ifjor og serveres her i en albumversjon der litt instrumental jamming er lagt til etter at den opprinnelige låten er ferdig.

Jeg liker alle låtene her, jeg liker energien og humoren og ironien som ligger i tekstene. Det er et par låter jeg liker ørlite mindre enn de andre, men da er jeg streng. Jeg er glad for å endelig ha oppdaga dette bandet og håper det kommer mer spenstig rock fra dem framover.

Karakter: 5,5/6.

Mary Chapin Carpenter - Personal History

I januar kom Mary Chapin Carpenter med et album der hun samarbeidet med irske Julie Fowlis og skotske Karina Polwart. Et nydelig stykke musikk som jeg ga toppkarakter.

Nå er Carpenter ute med nytt soloalbum, det første på fem år. og som det framgår av tittelen er dette ei personlig skive. Og hun klarer det uten å gjøre det privat. Det er en tynn linje mellom det å være personlig og privat, men Carpenter klarer den balansegangen med glans synes jeg. Hun forteller bl. a. om ekteskapet sitt som gikk over ende da det kom ord ut av hans munn som ikke var sannferdige.

Det er nesten utelukkende rolige og ettertenksomme sanger her, og noen ganger blir det vel stillestående, det må jeg innrømme. Men likefullt er dette et album vel verdt å låne øret til, for her er mye balsam for ens indre.

Det begynner med What Did You Miss. tenker på pandemien når jeg hører teksten, det å ha mye tid til overs når en er alene, dagene blir formløse. Og siste verset gir for meg et hint om en artist som prøver å finne svar på livets gåter gjennom sin låtskriving: 

I've been walking in circles for so long
Unwinding the mystery
I've been writing it down song by song
As a personal history
A personal history
A personal history

The Saving Things er om alle de tingene og alle de lydene i livet vi tar for gitt og som vi først blir oppmerksomme på når de er borte, når vi ikke ser de eller hører de lenger. Et mildt råd om ikke å ta noe som en selvfølge her i livet. Låten bygger seg sakte opp der flere og flere instrumenter blir lagt på, liksom for at vi skal bli oppmerksomme på de gode lydene som omgir oss og som vi ofte tar for gitt.

Bitter Ender kom som singel tre uker før albumslippet for en uke siden. Om den trassen vi alle har fått føle på, at vi håper lenger enn vi bør på at ting skal rette seg til det bedre. Eller som Carpenter åpner låten med, at hun er den som alltid har gått ned med skipet. En strålende metafor.

Home Is A Song er en aldeles nydelig låt med en bakgrunnsvokal av en for meg ny artist ved navn Anaïs Mitchell som gjør låten enda bedre. Og når jeg sjekker ut Mitchell ser jeg jo at hun er en etablert artist med over 1 million følgere på Spotify. Absolutt en jeg vil følge framover. Teksten er også vakker, spesielt det i refrenget om at uansett hvor en er i livet så undrer man seg over hvor man går og hvem man vil bli.

Avslutningssporet Coda er også bare vakkert. Her tar Carpenter for seg sondringen mellom det at et menneske er så lite og uanseelig i det store kosmos, men likefullt er et stort under hvis liv er verdifullt mens det er der. Spesielt dette verset griper meg: 

We're all just cosmic dust from outer space

And we'll be gone one day without a trace
But in between we may divine
In the fullness of time
The fine line between a gift and a mistake

Jeg vil også trekke fram The Night We Never Met som er om alle møtene som ikke skjedde, alle menneskene vi kunne ha møtt som kunne ha beriket oss men som ikke krysset vår livsvei. Det er noe filosofisk vakkert over en slik tekst, en tekst som beviser at Carpenter er en unik låtskriver og tekstforfatter som gir oss lyttere sterke lyriske opplevelser.

Så igjen et stillferdig men likefullt kraftfullt album av Mary Chapin Carpenter. En musikalsk og lyrisk oase som gir lytteren en indre ro som vi alle trenger i dagens verden.

Karakter: 5/6.

The Shootouts - Switchback

The Shootouts er ute med nytt album, siden debuten i 2019 har de gitt ut et album i hvert oddetallsår. 2021-skiva Bullseye var jeg heftig begeistra over, og Stampede fra -23 var ikke stort dårligere. Som vanlig er tittellåten en instrumental som kommer midt i. Musikken er småheftig country med islett av bluegrass, honkytonk og western swing. Gjestevokalister eller -musikanter er med på flere av låtene, også det i beste Shootouts-tradisjon. Og så er det vokaløist Ryan Humbert da, som jeg skrev i omtalen av Bullseye, når jeg hører den stemmen bare vet jeg at det er The Shootouts jeg hører på.

Åpningssporet Trampoline kom tidligere i år på singel, og der er bluegrassartisten Lindsay Lou med samtidig som Emily Bates' bakgrunnsvokal er bare vakker der den er med på å løfte låten til å bli en stor opplevelse. Ikke rart at den fant veien til min spilleliste over Årets låter:

The Other Side of My Life er skivas mest rocka låt med et driv som jeg elsker. En låt det er umulig å sitte stille til, her bare MÅ kroppen bevege seg!

På Half a World Away er ingen ringere enn Rodney Crowell med på vokal. Også dette en låt som er behagelig og høre på og som setter meg i god stemning. Det er slik musikk som gjør at jeg kan ta litt fri fra verden ellers. Jeg er klar over at nettopp det nevner jeg både titt og ofte, men det er fordi slik musikk er som terapi mot verdens harde realiteter. Vakker instrumentering på denne låten, det må også nevnes:

Men på Just Another Sunday viser The Shootouts at de også kan ta den helt ned og bli nokså melankolske i uttrykket. En låt som har tatt mer tid å like, men samtidig setter jeg pris på det å måtte jobbe litt for å like enkelte låter. Det gjør at jeg blir mer oppmerksomme på fine detaljer i de låtene det gjelder, som her hvor en nydelig rytmegitar i et instrumentalparti er bare å nyte:

Til slutt tar jeg med Your Love (I'm Afraid Of) der en for meg ukjent artist ved navn Logan Ledger er Humberts duettpartner. En spenstig sak dette:

Andre som bidrar her er Vince Gill (I'll Be Damned), instrumentalisten Mickey Rourke og bluegrasslegenden Sam Bush. De to sistnevnte er med på flere låter. En uventa låt er en countrycover av engelske Yazoos store hit Only You fra 1982. Et spenstig valg av coverlåt, men her foretrekker jeg originalen, denne versjonen blir litt tam.

Men bortsett fra det er dette enda et album fra The Shootouts som smører øregangene mine med vellyd. Jeg er rett og slett blitt skikkelig glad i denne gjengen fra Ohio, og som jeg skrev ved omtalen av forrige album hadde det vært fint om noen konsert og festivalarrangører forhører seg om muligheten for å få de over dammen. For dette er et band som vil skape stemning og liv, det er jeg overbevist om.

Karakter: 5/6.

Younghearted - X

I 2022 kåret jeg et finskspråklig album som Årets album. Den unge trioen i Younghearted bergtok meg med sin låt Sun numero i det årets utgave av UMK, den finske uttakinga til Eurovision. Og de fulgte opp med et album med organisk pop som lot meg synke inn i musikken og bare nyte. Og ikke minst glemme den til tider fæle verdenen vi lever i.

Og de følger opp med dette albumet her, igjen får jeg en halvtimes fri fra verden der jeg finner ro i sinnet, der jeg slipper å tenke på alt som er vondt her på kloden. For skal en prøve å kjempe mot de negative og onde kreftene må en ha pusterom. Og det gir Younghearted meg til gagns, på hver eneste låt. Ja, igjen er det vanskelig å velge.

Forrige gang oversatte jeg bare albumtittelen, resten føltes ikke nødvendig siden tittelen henspeila på at kjærlighet er alt vi trenger. Denne gangen oversetter jeg i tillegg låttitlene, og de to første sier jeg meg noe om at biler står sentralt. Takavalot betyr Baklykter:

På forrige album het åpningslåten Mustangi, det følges opp med Mustangi II her. Den kom som singel i august ifjor og er nok den fineste poplåten jeg har hørt på en god stund. Da jeg var barn og et par år var helt oppslukt av biler var Ford Mustang en favoritt, og denne musikken gir meg følelsen av å sitte i baksetet på en Mustang og bare kruse avgårde på landeveien. Jeg elsker det laidbacke lydbildet her som minner meg litt om Chris Isaak. Og måten bandet bruker blåseinstrumenter på i musikken sin bare elsker jeg! Det er så duvende og deilig rett og slett.

Rio er i all hovedsak en instrumental, og jeg er vanligvis ikke så begeistret for slike låter. Men det som gjør den til et unntak er bl. a. Reeta Huotainens bakgrunnskoring som setter en ekstra spiss på låten. Men musikken er også helt nydelig, og jeg må bare berømme de to andre bandmedlemmene Atte Ranta  og Emil Korkiakoski for deres musikalitet og deres evne til å lage noe vakkert ut av hvert eneste spor. 

Jos oisin tienny (Hvis jeg hadde visst) viser et band som tør å variere sitt lydbilde. Denne er litt raskere i takten, men jeg blir likefullt fylt med det velværet jeg får av all musikken til dette bandet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte:

Dette albumet er som dere skjønner ren nytelse fra begynnelse til slutt. Det er sjelden jeg finner et band eller en artist der jeg bare vet at jeg kommer til å bli henført av all musikken de kommer med. Som den jeg tar til slutt, Daniela. Her også blåsere som tilfører en ekstra dybde i låten:

Dette varer bare i snaut en halvtime, men er en halvtime der jeg slapper helt av og finner nye krefter. Det er akkurat slik musikk verden trenger nå. Så jeg sier Paljon kiitoksia Younghearted! (Tusen takk)

Karakter: 6/6.