I år har det dessverre blitt såpass sporadisk skriving her at jeg allerede nå kan si at det blir umulig å kåre et Årets album for meg. Jeg skriver det fordi jeg nå skal skrive om det nye albumet til en artist hvis forrige album jeg kåret til det beste i 2023, nemlig LP og hens Love Lines. Jeg var så heldig å oppleve hen live i Oslo Spektrum i februar-24 og det er en konsert jeg minnes med stor glede. Dette er en artist som leverer aldeles utsøkt musikk, og det er også saken på dette albumet.
LP (Laura Puglizzi) er en artist full av følelser, kanskje ikke så rart siden hen er halvt italiener. Det merkes også her, og som på tidligere album jeg har hørt med LP er det kjærligheten i alle dens fasetter som er hovedtemaet. Åpningslåten Shelly er en litt sydlandsk affære, ikke rart siden denne Shelly omtales som en colombianer. Det er om en tidligere partner som nå tydeligvis er i et ekteskap og har fått barn.
Så kommer et knippe låter som for meg er skivas høydepunkt, først av dem er Best In Life, og ja, det er om å ta vare på de beste stundene i livet slik at de er med deg livet ut. LP er dessuten slik jeg har forstått det en livsnyter som vet å sette ekstra stor pris på de gode stundene som livet gir. Og ikke minst er det om at en fortjener det beste i livet uansett om en er gutt, jente, streit, skeiv, trans whatever. Så dette kan fint brukes som en frigjøringslåt for LGBTQ+-bevegelsen og er nok en låt som vil bli spilt på høy rotasjon i kommende Pridearrangementer rundt om.
Love Is All I Have er den vakreste låten her. Dette er en rett ut fortvilt kjærlighetslåt, en vet at en kommer til å miste sin kjære og alt en har igjen er den kjærligheten en føler for den andre. Videoen understreker teksten så til de grader at gåsehuden tar meg. En nydelig plystring er et element jeg setter ekstra stor pris på her.
Så blir det sydlandsk igjen både i musikk og tittel. Mi Corazón betyr Mitt Hjerte på norsk og igjen viser LP seg som en artist som synger med hjertet utenpå skjorta. Hen må være langt oppe på Topp 10 av verdens mest følelsesladde artister, og dette er også vakkert:
Jeg elsker fløyten i den korte introen til Thirty 2nd Chances som er en lavmælt og sober låt, men klarer ikke å komme på hvilken låt den minner meg om helt i starten. Uansett er dette også en låt som bare er der for å nytes:
Til slutt tar jeg med avslutningssporet Chasing & Waiting som er en småfyrrig og slentrende sydlandsk låt som er en fengende og kul avslutning på ei skive der LP igjen viser hvilken eminent artist hen er. Jeg kan bare slappe helt av og la meg flyte inn i deilig musikk og en vakker følelsesladet stemme som omsvøper meg til det fulle.
Karakter: 6/6.
Andre innlegget på tre dager, det har ikke vært dagligdags herfra i år ... Og ja, det er et lite forsøk på å få denne bloggen opp og gå igjen. Jeg ser at det i dag og for en uke siden er kommet flere album med artister som jeg setter høyt, f. eks. har kroatiske Detour kommet med oppfølgeren til skiva som ble nr. 3 på min Årets albumliste i .23, der LP altså vant. Jeg lover ingenting, men som Hovmesteren sier til slutt i den berømte lillejulaften-skjetsen: "I'll do my best!"
For snart to uker siden kom tre norske country- og amerikanaartister ut med nye, solide album. Eller nordicana som vi kaller stilarten i Norge, en paraplybetegnelse om man vil for moderne musikk som bygger på amerikanske roots-tradisjoner. framført av norske artister. Derfor er da også disse tre utgivelsene svært forskjellige i sin uttrykksform, men de har alle satt sine musikalske spor i meg disse dagene jeg har skifta på å høre på de. For ordens skyld kan en si at The Northern Belle starta med Even Cowgirls Get Sadsom jeg omtalte i slutten av august.
Men altså, 11. september og tre utgivelser som jeg synes fortjener omtale!
Embla & The Karidotters - The Fool
Foreningen for By og Bygd ga ifjor høst ut Vegen Gløymer Ikkje Deg, ei heidundrende god skive med skeiv bygdecountry og vel den første norske countryskiva med et klart skeivt perspektiv. De var debutanter, nå følger etablerte Embla & The Karidotters opp med et album med et sterkt skeivt perspektiv i tekstene. Man er tydelig inspirert av de skeive countryartistene som til tross for det LGBTQ+-fiendtlige styret i USA har fått mer og mer oppmerksomhet der borte. Ikke bare pga. at de er skeive, men også fordi de leverer knallbra countrymusikk med et skeivt perspektiv. Orville Peck kommer man ikke utenom, men vi har også supertrioen The Cowgays bestående av Adam Mac, Brooke Eden og Chris Housman, alle etablerte skeive countryartister.
Og her til lands kommer altså Embla Karidotter og hennes utsøkte band ridende inn i manesjen med stor skeiv sjøltillit og sigarføring med dette albumet The Fool. Og for å si det rett ut, dette er bare herlig, også hvordan hun og bandet skifter mellom tradisjonell country og mer røff countryrock. Tendenser til rap får vi også i en låt jeg kommer tilbake til.
Det starter med freidige og herlige Wanna Ride? der det er den røffe outlaw countryrocken som får skinne og der Embla ber oss bli med på hennes reise på hennes premisser. Alle countryelementene er med og alle rocketriksene du kan be om er også her. Og i sentrum er Embla Karidotter med en sjølsikker og sterk vokal som passer så inn i hampen godt til musikken!
Alkohol i variende mengder går igjen i mange countrylåter og i Wake Up and Smell the Coffee innrømmer også Embla at hun ikke er helt ukjent med inntak av alkoholdige drikker. Kaffen her er det velkjente middelet for å få bukt med tømmermennene.
Til slutt må jeg bare ta med CUNTRY, som en skulle tro heller var en typisk partycountrylåt skrevet og framført av en mannlig artist. Embla gjør her narr av disse stereotypiene ved å beskrive sitt eget ønske om å gå ut på sjekker'n på byen, så klart kan også lesbiske gå på byen med sex som et ønske for kvelden. Herlig! Og det er her Embla også leker seg med litt rap:
Jeg har brukt adjektivet herlig noen ganger her, nettopp fordi det er det ordet som passer for å beskrive dette albumet. Herlig stolt fengende og tildels rocka country med et skeivt perspektiv som slår ihjel alle myter som er om countrymusikken!
Karakter: 6/6.
Martine Haugen - Hardships and Hope
Med Martine Haugens debutalbum er vi over i den tradisjonelle countryen med stor vekt på steelgitaren. Også det en musikkform jeg er skikkelig glad i, og som jeg er glad for å se at unge artister som Haugen fortsatt velger som sin musikalske uttrykksform.
Haugen varierer mellom ballader, som i åpningssporet Border Affair og de litt mer fengende låtene som her i If I Let You In. Hun har countrystemmen, altså en sangstemme som passer meget godt til dette låtmaterialet, og i det ligger det en stemme med mye følelse i. Det må man ha for å lykkes som countryartist, det er da jeg som lytter føler den ektheten som må til for at en countrylåt skal være troverdig. Den prøven består Haugen med glans både i de balladepregede låtene og som her der rytmen er litt raskere:
I'd Never Thought You'd Treat Me These Way har en trist tekst, men er fengende i sitt musikalske uttrykk. En motsetning som jeg liker, det er som et signal om at sjøl om du behandler meg dårlig så går det ikke ut over min musikalske glede!
Det er en bra dose med hjerte og smerte i låtene her, men det skal det også være en god del av i den tradisjonelle countryen. Og når det framføres med den ektheten som Martine Haugen viser her så blir det uansett troverdig, jeg kan leve meg inn i de følelsene hun beskriver. Av balladene vil jeg trekke fram Shadow, som er en låt som berører bare ved måten den framføres på. Jeg kjenner på en klump i halsen over de følelsene som formidles, og fy fader, da har du lykkes som countryartist!
I en ordinær artikkel hadde jeg postet et par låter til, som Pay the Price, der jeg kan høre at Patsy Cline muligens er et forbilde og I Knew I'd Be In Trouble som går inn i de beste countrytradisjonene. Balladen I'll See You Later er også bare helt nydelig og fortjener oppmerksomhet.
Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg setter pris på når unge norske artister gir seg den tradisjonelle countryen i vold, det er en musikalsk uttrykksform som er viktig å ta vare på. Og når vi får så helstøpte debutalbum som fra Martine Haugen her så blir jeg optimistisk på sjangerens framtid i Norge!
Karakter: 6/6.
Unnveig Aas - Amused By A Muse / Salt Water Blues
Unnveig Aas er en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt fordi hun hadde den siste konserten jeg var på før pandemien brøt ut, nærmere bestemt lørdag 29. februar 2020 på den intime baren og konsertscenen Moskus i Trondheim. Jeg husker at vi var noen blant publikum som før Aas og bandet kom på scena fleipa med at vi kom rett fra vinterferie i Italia ...
Nok om det, på denne skiva beveger Unnveig Aas seg helt ut i ytterkantene av hva jeg vil kalle amerikana/nordicana. Det er mye melankoli her, mange låter som har et rolig, dvelende og drømmende preg. Av og til faller jeg fra ved slik musikk, og åpningssporet Wait er en slik låt. Men når tittellåten for skivas del 1 kommer så blir det bare intenst vakkert, den smyger seg inn i meg og gir meg igjen en klump i halsen av musikalsk lykke. Forøvrig, en muse beskrives som en nær venn, elskerinne (det er som regel en kvinne) eller en samtalepartner som er til stor inspirasjon for en kunstner. '
Jeg får den samme følelsen av Laura, som jeg får fornemmelsen av er en beskrivelse av en ekte muse og hvordan hun inspirerer en kunstner. Også der dette vakre dvelende og drømmende ved musikken som gjør at jeg som lytter på en måte føler meg inne i et alternativt univers frakobla det virkelige livet. Jeg tenker at det er en følelse eller et univers som vi mennesker trenger å være i enkelte ganger for å kunne mentalt overleve i den krevende verdenen vi lever i.
På albumets del to vil jeg trekke fram åpnings- og tittelsporet Salt Water Blues, som mer føles som pop, men som likevel er full av sterke følelser og den milde stemmen til Unnveg Aas som leder meg gjennom en låt der en litt fengende synth gir en fin avveksling fra den rolige stemninga som ellers preger disse ti låtene.
Så må jeg tilstå at er enkelte låter her som har en vel rolig stemning som gjør at jeg ikke helt kommer inn i de. Men det er ikke en så stor innvending, for jeg vil virkelig berømme Unnveig Aas for at hun har utforska sin musikalitet og stil og som har vågd å gi ut musikk som ihvertfall jeg ikke har forbundet med henne før. Det vitner om en artist med integritet og som har et bredt musikalsk talent. Det er vel verdt å applaudere!
Karakter: 5/6.
Som en sluttkommentar vil jeg si at fredag 11. septembe vil stå med gullskrift når historien om norsk country og nordicana for det herrens år 2026 skal skrives. Hver og ett av disse tre albumene vil stå solid som noe av det beste som er utgitt i dette spekteret i år. Det eneste jeg savner er litt norsk språk, men der har vi en Tobias Sten som ikke ligger på latsiden og som har en ny singel ute nå som gjør at jeg ser veldig fram mot neste album fra hans side.
Konklusjonen min er ihvertfall at norsk country og nordicana er ved særdeles god helse!
Endelig lyd fra meg igjen, og grunnen er det nye albumet til The Norhern Belle som kom sist fredag. Et album som jeg har lånt øret til mye de siste dagene, rett og slett fordi det er både fin og behagelig musikk, og de følger meget godt opp utmerkede Bats in the Atticfra -24.
Det begynner med fengende There's a Party Tonight med en setning i teksten som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i: Stop drinking/It's useless when you're on your own.
På Burn MF, et kraftig oppgjør med en eks har Stine Andreassen fått med seg Embla fra Embla & The Karidotters som duettpartner og det funker meget bra. Budskapet i teksten blir gjort skikkelig ettertrykkelig med to på vokal og Emblas distinkte stemme passer bare så bra til en slik tekst.
Så kommer en låt som virkelig overrasker meg, nemlig en cover av Chappell Roans hit Subway! For å å være ærlig, den så jeg ikke komme! Jeg er stor fan av den låten og jeg digger Chappell Roan, og at The Northern Belle gjør denne popperlen om til en litt neddempa countrylåt er skikkelig kult. Også her en duettpartner til Stine Andreassen, nemlig Helle Larsen fra duoen Feber. Jeg gjengir ikke låten her, men synes likevel at man her kommer meget godt ut av det.
10 Lilacs er en sprudlende låt som kjennetegner brorparten av de åtte låtene, nemlig en sprudlende lekenhet og et fengende refreng som gjør det umulig å sitte rolig. Og så må jeg nevne et skikkelig fett gitarriff som avslutning.
Til slutt Talk Talk Talk som skiller seg litt ut fra de andre låtene, men som likevel er en låt å bli glad i. Om en venn/partner som bare prater og prater og der en føler at en ikke kommer til orde.
Som nevnt er det åtte låter og skiva tar slutt etter drøye 27 minutter. Vanligvis er jeg ikke så glad i så korte album, unntaket er når musikken er så kvalitativt bra som den er her. Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk, det er en musikalsk lekenhet som jeg bare elsker og det er musikk som går rett inn i mitt musikalske hjerte og blir der. The Northern Belle er en deilig skatt i det norske amerikana/countrylandskapet og igjen har de levert et album til å bli glad i!
Amy Grant slo først igjennom i kristenpopen før hun på midten av 80-tallet også gikk inn i den ordinære popen og fikk et stort navn også der. Jeg har flyktig hørt en og annen låt med henne, men aldri festa meg noe ved henne. Inntil nå da jeg oppdaga et par låter fra dette albumet som kom 8. mai. Det viste seg å være åpningslåtene på skiva, og med tekster som jeg ikke forbandt med henne.
For både på The 6th Of January (Yasgur's Farm) og How Do We Get There From Here? tar hun opp tilstanden i sitt USA nå og sine spørsmål og sitt håp om hvordan amerikanerne kan heles og finne tilbake til hverandre igjen. Jeg vet ingenting om hvordan albumet og disse låtene er blitt mottatt i USA, men uansett tenker jeg at det er verdifullt at også en artist med hennes bakgrunn tar opp disse helt sentrale spørsmålene i dagens amerikanske samfunn.
The 6th Of January (Yagur's Farm) er en låt med utrolig mange lag. I tittelen pekes det både mot kongresstorminga 6. januar-21 og mot Woodstockfestivalen i 1969, den ble holdt på Yasgur's Farm. Jeg må innrømme at jeg har brukt KI her for å nå inn i dybden av teksten, men Amy Grant setter altså opp mot hverandre det håpet om en bedre verden som Woodstockdeltakerne brakte ut i verden og den store splittelsen i USA som manifesterte seg gjennom kongresstormingen. Spørsmålet om veien til Yasgur's Farm blir egentlig et spørsmål om det finnes en vei tilbake til den optimismen som sydet rundt Woodstock-kulturen, og svaret hun får er pessimistisk. Så blir John Lennon nevnt med sin visjon om fred og menneskelig fellesskap med Marvin Gaye som motpol der han i What's Going On stilte spørsmål ved vold, krig og sosial urett. Noe av det sterkeste i teksten er for min del I look ahead and realize that we've lost our way
Mens denne åpningslåten handler om et symbolsk sted vi ikke lenger vet hvordan vi finner så handler How Do We Get There From Here om hvordan vi kan finne tilbake til det vi var som samfunn, ikke bare det, men også om sjølve reisen. Og at det er en duett med for meg ukjente Ruby Amanfu blir på en måte et symbol på at det er en reise vi ikke kan ta hver for oss, men sammen. Altså at vi må snakke med hverandre på tvers av politiske uenigheter for å finne tilbake til det som binder oss sammen som mennesker.
Amy Grant var vel omtrent den siste jeg regna med ville slutte seg til lista av protestsangere,men det er først og fremst fordi jeg dessverre har tilegna meg altfor lite kunnskap om henne. Det som gjør disse to sangene så mektige for meg er at hun ikke er bastant, men at hun peker på at noe har gått galt i årene fra 1969 til 2026 og at nå er tiden overmoden for å finne tilbake til de verdiene som gjør at menneskene i det amerikanske samfunnet kan finne tilbake til hverandre og føle godhet og respekt for hverandre sjøl om en støtter ulike politiske løsninger.
Hva så med resten av albumet? Av de åtte andre låtene fester jeg meg først og fremst ved tittellåten The Me That Remains. Her reflekterer Grant over noen tøffe år med helseutfordringer, bl. a. knytta til hjertet som hun har gjennomlevd, men at hun nå føler at hun har kommet seg gjennom det med en glede over at hun fortsatt kan se seg selv i speilet og se at det er noe igjen av henne. En låt og en tekst der hun tydeligvis ønsker å gi håp til andre som gjennomlever noe lignende av det hun har gjort.
På avslutningssporet The Other Side of Goodbye har Grant bl. a. med datteren Corrine som hun har med ektemann og countrylegende Vince Gill. Om det å oppleve sin mor puste for siste gang, noe jeg kan relatere til. En enkel sang i forhold til de foregående jeg har presentert, men vakker på sin måte.
Jeg vil også nevne The Saint, om kvinnen som ble en slave av kokain, alkohol og piller og mistet alt. Minner meg mye om hovedkarakteren Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet. Grant stiller avslutningsvis spørsmålet: Maybe the addicts are really the saints?.
Konklusjonen etter å ha hørt dette albumet noen ganger er at det aldri er for seint å oppdage en artist. Amy Grant er 65, og har her gitt meg noen låter som har gått gjennom marg og bein og gitt meg bøtter med gåsehud.
The Cruel Intentions med tre svensker og en nordmann og med base i Oslo ble jeg klar over rett før jul i -22, og jeg digget virkelig deres album Venomous Anonymous. Nå for en måned siden kom ny skrive, og den har jeg kost meg med siden.
For som jeg skrev i -22 så er dette rock'n roll etter mitt hjerte. Rett fram og fengende og med hes, deilig rockevokal. Nesten hver låt er en liten rockefest som jeg elsker å være med på. Som med åpningslåten Beating In My Chest er litt tilbake til forrige skiva med referanser til LA. og Sunset Strip. Elsker den type gitarsolo som jeg får i denne låten, enkelt og rett fram!
Living Out Of Line går i samme deilige sporet og handler om det å leve et liv som hele tida er litt på kanten, du står konstant i fare for å tippe over til at det blir for mye. Et kjent fenomen innen rocken og bestaltet på beste måte her.
Tittellåten All Hail Hypocrisy beskriver et brudd der man reagerer på den andre partens hykleri, men det kan også tolkes som en kritikk av mye av det hykleriet vi ser rundt oss i sammfunnet nesten hver dag. Videoen ser ut til å ha blitt tatt opp på Tons of Rock, men jeg tar forbehold om at jeg tar feil. Uansett har jeg bestemt meg for å reise dit neste år etter noen års fravær og jeg håper sjølsagt at jeg får sett The Cruel Intentions der!
Så overrasker bandet med en akustisk låt midt i, Wasteland. Til å begynne med følte jeg at den var malplassert, men etterhvert har også den låten krøpet inn under huden på meg. Nå synes jeg det er kult at de også viser sine talenter på denne måten. Og med en tekst jeg tenker mange kan kjenne seg igjen i:
Til slutt Porridge Head (Grauthue på godt norsk) som er min største favoritt her, kanskje fordi den føles som den aller mest streite rett fram-rockelåten på denne skiva. Bare elsker alt ved denne låten her!
Elleve låter som jeg alle liker svært godt er det Cruel Intentions bringer til torgs, og igjen er jeg blitt skikkelig glad i deres streite rock. Jeg føler meg oppløftet hver gang jeg hører på dette albumet, et godt tegn på at bandet igjen har gjort mye riktig!
I 2019 kåret jeg Ryan Binghams American Love Songsom det årets album for meg. Han har gitt ut musikk etter det som jeg ikke helt har hatt på radaren, men nå har han samarbeidet med The Texas Gentlemen om et nytt album. Et band som er mer et kollektiv enn et band og som i tillegg til egne utgivelser har vært med og backet artister som Kacey Musgraves, George Strait og Kris Kristofferson på noen av deres album.
Dette albumet har også en mykere og lettere attmosfære enn American Love Song som fortsatt var preget av tapet av foreldrene og bekymringa over situasjonen i USA. Det er ikke blitt bedre der, snarere tvertimot, men det er godt å høre at Bingham til tross for det har funnet plass til å servere et album med mer musikalsk glede. For vi trenger virkelig det i disse tider.
Åpnings- og tittelsporet The Lucky Ones gjenspeiler den lettere atmosfæren som er på dette albumet. Jeg får litt følelsen av at den ikke tar helt av før etter ca. 3 minutter, men likevel er dette en låt som har mye glede og varme i seg. Såpass at den er inne på min spilleliste der jeg nominerer til Årets låter for inneværende år.
Let The Big Dog Eat er den røffeste og mest rocka låten på denne skiva:
Sjøl om atmosfæren her er mer humørfylt finner vi likevel låten som har det dypeste alvor over seg, og Cocaine Charlie er da også den låten der teksten gjør mest inntrykk. Musikalsk er den litt stillestående, men teksten om en som er med i narkotrafikken inn til USA sett fra hans kone/partners perspektiv berører skikkelig. Valget hun faller ned på er rimelig drastisk ... Derfor må den med her:
Relevance derimot er en herlig heseblesende countryaktig låt der spørsmålet stilles om hva som er vitsen med en relasjon hvis en ikke vil ha den andres kjærlighet eller hvis en ikke vil gi kjærlighet til den andre.
Sjølsagt er det "on the road"-låt med, om det å være på turné. Ballad of The Texas Gentlemen er en herlig heftig låt som det er vanskelig å sitte stille til:
Må dessuten nevne avslutningssporet I'm a Goin' Nowhere, en deilig livlig låt det også.
Musikalsk er dette jevnt over mer nedpå enn skiva jeg falt så totalt for i -19, men det gjør ikke noe. Dette er lekent, det er mye humør her og jeg hører at dette er musikere som liker å jobbe sammen. Jeg har kost meg med å høre på den i et par uker nå, og det er godt å høre at Ryan Bingham også kan lage god feelgood-musikk.
Dette albumet til Terje Espenes har jeg brukt tid på, det kom ut 24. april. Temaet er kjærligheten i alle sine fasetter. Det er et vanlig tema innen musikken, derfor er det også et av de mest kompliserte fordi det er så vanlig å havne i klisjéfella. Det har ikke Espenes gjort her, bare så det er klart. Men enkelte av låtene, spesielt i første halvdel av skiva er litt tunge musikalsk sett, noe jeg sliter litt med. Men når det er sagt har jeg funnet fire (av åtte låter) som skiller seg ut, og som jeg er blitt glad i. Det er da først og fremst de jeg vil ta for meg her.
Den første er Så fin du e. En rolig låt musikalsk sett, men med en nydelig tekst om det å stå sammen sjøl når det blåser i livet. Her tolker jeg så fin du e som gjeldende både for det indre og det ytre, og Espenes formidler denne beundringen for partneren på en vár og følsom måte som jeg setter stor pris på. Jeg har valgt en akustisk versjon som ble lagt ut så seint som i går:
Om du ser ho i kveld er en nydelig låt om en kvinne som har gått ut av ens liv, men som en fortsatt har varme tanker om. Også her formidla på en så følsom måte som en slik tekst krever. En kort låt på under 2:30, likefullt er dette min største favoritt her.
Når det gjelder Lovløs mann så er det skivas mest dramatiske låt hva det tekstmessige angår. Om farlig kjærlighet og hva det i ytterste konsekvens kan føre til ...
Til slutt Følge vinden dit han bær, om forholdet som ikke er lenger. Heller ikke det så lange låten, bare 2:18 men likevel en liten perle.
En ting jeg vil trekke fram for hele skiva er tekstene som er meget poetiske, Espenes er flink til å beskrive sterke følelser på en måte som gjør at han aldri går i den klisjéfella jeg nevnte. Sjøl om jeg synes noen låter er litt tunge musikalsk så har de tekster som hever lytteropplevelsen. Derfor er dette et album som absolutt er verdt å låne ørene til ikke bare én, men flere ganger.
