Joy Oladokun - Hope Is A Heavy Thing

Jeg oppdaget Joy Oladokun gjennom en YouTube-video som presenterte 20 skeive kvinnelige artister innen country og amerikana. Og akkurat det er et paradoks, for jeg oppfatter ikke hennes musikk å høre inn der, ihvertfall ikke når jeg hører på denne nye skiva hennes,s om er hennes sjette studioalbum. Første låten jeg hørte med henne var War Games, om hvordan statsledere bruker unge mennesker som kanonføde for sine politiske ambisjoner. Oladokun har ellers bak seg låter som forteller om hvordan det er å være farget og skeiv i dagens USA, bl. a. gjennom I see America og Mercy som kom etter Black Lives Matter-oppstanden.

Over til dette albumet så har det nærmest gått på repeat siden det kom ut for ti dager siden. Jeg blir slått av musikken som er aldeles nydelig, men så har det vært vanskelig å bli skikkelig kjent med budskapet i noen av sangene. Og dessverre må jeg nesten si har jeg tydd til KI for å finne svar, jeg innrømmer at det er litt for enkelt. 

Uansett, Oladokun forteller at hun skrev låtene etter en periode med utbrenthet der hun hadde et ønske om å finne tilbake til lyset og håpet. F.eks. ved at man ved å grave i fortiden finner det som fortsatt er verdt å kjempe for, og at den røde tråden i albumet bl. a. er om hvordan man kan håpe i vanskelige tider.

Albumtittelen Hope Is A Heavy Thing blir nevnt på skivas andre låt. Oladokuns budskap er at håp ikke alltid er et lett "det går nok bra". Håp er vanskelig, det er noe man må bære midt i alt som gjør håp vanskelig. Håp er tungt fordi det faktisk betyr noe. Låten er egentlig om hvordan en kan holde fast på håpet når verden er så vanskelig som den er.

Kind er en låt jeg kan kjenne meg igjen i. Det å være for snill og ettergivende i en slik grad at det blir til skade for en sjøl. At det går an å være snill, men likevel si fra når det er ting man reagerer på, ikke fordi en ikke liker den andre personen men fordi en føler at det trengs å si fra.

The End Of The World begynner på albumet med tre sekunder av den amerikanske nasjonalsangen, men de sekundene er ikke med på videoen uten at jeg har funnet grunnen til det. Uansett er teksten et angrep på hvordan det amerikanske samfunnet har blitt med en dypt splittet nasjon politisk og der man lett dømmer hverandre og rett og slett behandler mennesker en ikke er enig med dårlig. Musikalsk er det en låt med et tøft lydbilde som bygger opp under alvoret i teksten.

Oladokun har beskrevet Tootache som sin største favoritt på skiva, om hvordan ens egen smerte påvirker forholdet til andre mennesker og at det er noe en rett og slett må være oppmerksom på i sin interaksjon med andre. Musikken er sjukt fengende og medrivende og er også blitt en stor favoritt hos meg.

En annen favoritt hos meg er Don't Call Me Baby! som midt oppe i de vanskelige teamene i andre låter er om den store kjærligheten. Om at det ikke er nødvendig å bli kalt baby hele tida, det viktigste er at en er der for hverandre hele tida, altså livet ut. En låt og et budskap framført med en slik mildhet og várhet at jeg smelter helt.

Jeg har skrevet mye om tekstene og budskapene i de, men det som også må framheves er musikken. Det er sjelden jeg finner album der jeg med hånda på hjertet kan si at jeg elsker hver eneste låt. Det gjør jeg her! Jeg kjenner at musikken gjør noe positivt med meg. Den siste uka har formen og humøret vært det jeg vil kalle middels minus, men når jeg bare har slappet av og latt meg synke inn i denne musikken så har sinnsstemninga blitt bedre etter de 39 minuttene skiva tar. Jeg har formelig kjent hvordan kroppen har føltes lettere.

Jeg vil også trekke fram Easy Company som tekstmessig er om at sjølsagt vil en være til hjelp for den andre personen i en relasjon når store ting skal skje og store avgjørelser skal tas, men at en akkurat i kveld vil legge det mer alvorlige på hylla til morgendagen og ha det gøy sammen. Så OK, her er den også!

Musikken er variert og leken det er mye glede og positivitet i den. Som for å understreke at sjøl om verden er tøff og det ikke er lett å håpe på endring så må en heller ikke gi det opp sjøl om veien er aldri så krevende.

Kort fortalt så er dette det beste albumet jeg har hørt i år. Sammenligna med tidligere år så har jeg hørt på færre album i år, men likevel så er dette noe av det vakreste og fineste jeg har hørt på aldri så lenge. Fordi det er så gjennomført vakkert, fra første til siste tone!

Karakter: 6/6.

Herr Nilsson - Good Morning Rock And Roll

Det er snart fire år siden jeg oppdaget det erfarne Bergensbandet Herr Nilsson da de ga ut sitt femte studioalbum Sun Sets in Skuteviken og nå er det fire uker siden de kom med denne oppfølgeren. Jeg lot meg begeistre sist av et lekent band der bl. a. en kornett og andre blåsere var en viktig del av lydbildet sammen med en musikalsk lekenhet som virkelig tok meg.

Og jeg må bare si at Herr Nilsson fortsetter i det samme lekne sporet med fengende og glad musikk. Tittellåten starter det hele og er en litt underfundig sak før det eksploderer i fart, lekenhet og glede i Sensational, en aldeles herlig låt:

Jeg vil påstå at denne skiva burde vært utgitt noen måneder tidligere, for dette er musikk som jeg først og fremst forbinder med sommer, sol og strandliv. Og Herr Nilsson burde vært fast inventar på festival etter festival i sommer for å bygge opp under sommerstemninga, dette her hadde f. eks. passa helt perfekt på scena på Romsdalsmuseet under Moldejazz! Sånn sett passer det da greit at jeg skriver dette på en  oktoberdag som minner mer om sommer enn den høsten kalenderen forteller oss at vi har begynt på.

Queen Melody er også en sjukt fengende og sommerlig låt, her med Ragnhild Hogstad Jordal på vokal. En låt til å bli skikkelig glad av!

When Power Comes har en herlig basslinje signert Morten Mjørlaug og er også en låt som holder til i et lekent og lystelig spor. Igjen herlig spilt av kornettist Johannes Førde, ikke bare det, hele bandet oser av kvalitet og en deilig spilleglede som smitter over på meg.

Siden det er 1. oktober i dag passer det sjølsagt godt å ta med October Surprise, også her legger jeg merke til en kul basslinje i bunn:

Til slutt tar jeg med The Birds Know Something, som er en behagelig og slentrende låt der Terje Bringsvor Nilsen og Ragnhild Hogstad Jordal kombinerer flott på vokal:

Jeg merker at det jeg helst vil høre på for tida er musikk som løfter meg opp og gir meg humør og glede inn i hverdagen og med det energi til å holde ut i en verden som ser mer og mer sprø ut. Jeg vil garantert komme tilbake til musikk med sterke budskap mot makta, for det trengs virkelig også nå. Men alt til sin tid, nå er det den livsbejaende og glade musikken som Herr Nilsson er en fremragende eksponent for som jeg trenger. Dette albumet er i så henseende en ren lykkepille!

Men altså: Mitt råd til Herr Nilsson er at framtidige album gis ut på forsommeren slik at vi kan nyte musikken gjennom late sommerdager! For her ligger mye sommerhitpotensiale!

Karakter: 6/6.

Omar Østli & 1750 Halden - Et enkelt liv

Sist jeg skrev om haldenseren Steinar Omar Østli, med Omar Østli som artistnavn var ifjor sommer i forbindelse med et album der han presenterte en del tidligere utgitte låter i en akustisk drakt. Nå er han ute med nye låter sammen med tre karer som kaller seg 1750 Halden. Og de er Marcus Berntzen (gitar), Lars Ivar Borg (bass) og Åsmund Solli (trommer).

Og jeg må si at dette er musikk som går rett hjem hos meg. Det føles ekte og nært og det er en jovialitet over musikken som jeg liker. Tekstmessig beskriver Østli igjen det livet som leves litt på skyggesida, det er ofte outsideren som får sin stemme gjennom hans tekster. Kanskje er det mennesker han møter i sin sivile jobb som journalist i Halden Arbeiderblad som danner inspirasjon for enkelte av låtene. Uansett så er dette musikk og tekster som jeg føler meg hjemme i og som jeg kan relatere til i eget liv eller når jeg ser på verden både nært og stort.

Tittellåten åpner skiva og setter tonen for hva som venter. Om det å leve sitt enkle liv der en er født og oppvokst mens en ser all dritten som foregår ute i verden. Et liv der rock'n roll er en viktig bestanddel.

Fengende Spøkelsesby følger så og jeg lurer jo på om det er Halden som beskrives her. Jeg har ikke vært der siden 2013 og har spurt kjente der om de bor i en spøkelsesby uten å ha fått noe klart svar. Fotballaget deres er ihvertfall i grei stand, jeg så Kvik slå Træff 4-0 da jeg var tilbake i min barndoms by i Molde i helga. Men når jeg hører teksten er det nok ikke så galt i grensebyen lengst sørøst i landet som tittelen skulle tilsi.

Cadillac gir perspektivet til en som lever på kant med loven, noe som Østli har vært innom før, bl. a. i Gangster fra Ingens Mann, albumet fra 2007 som jeg fant i en nå forlengst nedlagt platesjappe i Førde og som gjorde at jeg oppdaga han. Østli har også med en fin hyllest til Neil Young i en låt som bærer artistens navn.

Et liv litt på skyggesida medfører gjerne kontakt med det sterke, noe Østli og bandet beskriver godt i Kong alkohol:

Fattig liten gutt går også fint inn i skivas tematikk om å beskrive livet til folk som ikke sitter ved de øvre deler av samfunnsbordet og det betimelige spørsmålet om hvem som bryr seg om en fattig liten gutt stilles. Musikken er fengende, leken og levende og gir tyngde til tekstens budskap.

Til slutt må jeg ta med Nattas helter, mer neddempa, men likefullt aldeles nydelig musikk med vakre strengeinstrumenter og ditto pedalsteel. 

Som en skjønner, mange låter å bli glad i på denne skiva. Når jeg på flere områder i livet til tider har følt meg som en outsider føles det ekstra nært når jeg møter musikk og tekster som har outsiderens perspektiv så langt framme som Omar Østli har. Derfor er dette musikk som går rett til hjertet mitt, enkelt og greit.

Karakter: 5/6.

The Gratitudes - Major Key Defiance

Avgjørende trass er den norske tittelen Google Translate gir meg på den nye skiva til The Gratitudes, et band jeg ga rosende omtale på deres forrige album for to år siden. Siden sist har trommis Morten Vanebo forlatt bandet og inn er kommet Jonas Fløter Kjærnsrød.

Dette kalles visst powerpop, men for meg er det herlig livsbejaende rock som gir meg energi og glede i hverdagen. Musikk jeg virkelig trenger når verden er på sitt sprøeste som den er nå med gærne gamle gubber som styrer verden, nettroll og trollboter som går amok med hat og hets i kommentarfeltene og skremmende ytre høyre frammarsj i flere land. Da er det sannelig godt å koble av med den drivende herlige og rocka musikken som The Gratitudes gir meg.

De slår an tonen fra første riff med Warrior Soul som er min favoritt på skiva og så herlig energisk som jeg vil ha det. Dette er energi, dette er musikkglede og humør og det er plent umulig å sitte stille til! Ingvild Hammer er i toppform vokalt, så energisk og så passe arrogant som låten krever. Musikalsk er det så tett som fy, og mye skryt til allerede nevnte Kjærnsrød, "Akke" Knoff Glomstad som bl. a. gleder meg med en herlig solo og bassist Morten Lunde.

Bed of Embers er skåret over samme lest og her er det en video som også er til å smile av. De må ha hatt det skikkelig moro mens de mekket den ihop! 

Born Rejected er den mykeste låten her, men likefullt nydelig og viser det fine spennet bandet har i sitt musikalske uttrykk, dette er for meg pop med en bra eim av rock.

Og til slutt må jeg bare ta med den ene låten på norsk på dette albumet. Jeg blir glad når vi får låter på vårt eget språk og Sover Du er igjen en herlig energisk låt!

Ni låter og jeg digger så og si alle. At jeg synes Curse er en tanke vel heseblesende er egentlig bare flisespikkeri, for dette er et album som er egna til å lyse opp tilværelsen hos enhver lytter med sin smittende energi og musikkglede!

Karakter: 5,5/6.

Detour - Sve Je OK

Noen ganger trenger jeg artister og musikk som sier fra mot verdens urettferdighet og mot makta, andre ganger trenger jeg musikk som bare gjør meg glad eller som bare er til å nyte. Det kroatiske bandet Detour faller inn under den andre kategorien. Jeg oppdaga de i forbindelse med deres 3. plass i Dora, Kroatias utvelgelse til Eurovision 2023. Da hadde de nettopp kommet med et album som jeg bare forelsket meg totalt i og som ble nr. 3 på min ranking av årets album det året. Og Nekad Jo Bilo Bolje ble rett og slett min låt for 2023, og den har ofte gått på repeat.

Nå er de her med sitt sjuende studioalbum, og jeg er like begeistret. Jeg sammenligna de sist med belgiske Vaya Con Dios som hadde flere store hits på slutten av 90-tallet, og den sammenligninga holder fortsatt vann. Og de har fremdeles den musikalske lekenheten jeg elsker der jeg både hører elementer av pop, jazz, swing og mer til. Fortsatt vet jeg ikke så mye hva de synger om, men nå har jeg i det minste oversatt låttittlene.

Det begynner med Kakro sutra izgleda (Hvordan morgendagen ser ut) og utifra videoen fra da låten ble lansert ifjor tolker jeg den som et bilde på hvordan framtiden kan se ut med kunstig intelligens og hologramartister. Definitivt ikke noe lystelig! Bandet skifter på mannlig og kvinnelig vokal, og her er det Laura John og Ivana Giova Radan som får skinne:

Preko Prekrepa må jeg tilstå at jeg har brukt KI for å forstå tittelen, men det er altså om det å komme seg gjennom og over hindringer en får i livet, og siden det her er en duett mellom kvinne og mann kan en tenke seg at det er et par som har vært gjennom tøffe tak, men som nå er klare for å bre vingene og ta imot det livet har å gi de framover. De bruker også et fransk ordspill som inneholder bandnavnet, faire un bon détour (ta en god omvei) som er skikkelig kult. Min favorittlåt på skiva dette, den gjør meg bare så glad:

Anđeo u bundi (tiha noćna muzika) / Engel i pels (stille nattmusikk) med Nenad Burgodan på vokal og et nydelig barnekor virker som en enkel og fin godnattsang som du kan synge til barnet ditt. Jeg er ikke verre på det enn at jeg faller for slikt!

Umjetne glave (Kunstig hode) er også en meget leken låt, den er en humørpille der videoen har sine morsomme sider: 

Tittellåten Sve Je OK (Det er greit) avslutter albumet. Også dette en leken, deilig låt med en myk og behagelig vokal:

Jeg er blitt glad i alle elleve låtene her, men vil også trekke fram Piccola (Liten) en slentrende roilig låt med Burgodan på vokal og Ne Put (Ingen vei) som også er rolig med vokal både fra Burgodan og en av kvinnene i bandet. En låt en bare kan gli inn i og slappe av og til, men som også inneholder noen morsomme musikalske elementer.

Et sårt tiltrengt album for meg dette. I en verden der mye av det som skjer settter humøret mitt på en hard prøve er det bare så godt å ha denne musikken som Detour gir meg. Musikk som løfter humøret og gir positiv energi. For alt det jeg vet er jeg den eneste her i Norge som er fan av dette bandet, men det får så være. Er det bare én som pga. denne artikkelen velger å låne øret til Detours musikk så er målet mitt oppnådd!

Karakter: 6/6.

LP - Room 12

I år har det dessverre blitt såpass sporadisk skriving her at jeg allerede nå kan si at det blir umulig å kåre et Årets album for meg. Jeg skriver det fordi jeg nå skal skrive om det nye albumet til en artist hvis forrige album jeg kåret til det beste i 2023, nemlig LP og hens Love Lines. Jeg var så heldig å oppleve hen live i Oslo Spektrum i februar-24 og det er en konsert jeg minnes med stor glede. Dette er en artist som leverer aldeles utsøkt musikk, og det er også saken på dette albumet.

LP (Laura Puglizzi) er en artist full av følelser, kanskje ikke så rart siden hen er halvt italiener. Det merkes også her, og som på tidligere album jeg har hørt med LP er det kjærligheten i alle dens fasetter som er hovedtemaet. Åpningslåten Shelly er en litt sydlandsk affære, ikke rart siden denne Shelly omtales som en colombianer. Det er om en tidligere partner som nå tydeligvis er i et ekteskap og har fått barn.

Så kommer et knippe låter som for meg er skivas høydepunkt, først av dem er Best In Life, og ja, det er om å ta vare på de beste stundene i livet slik at de er med deg livet ut. LP er dessuten slik jeg har forstått det en livsnyter som vet å sette ekstra stor pris på de gode stundene som livet gir. Og ikke minst er det om at en fortjener det beste i livet uansett om en er gutt, jente, streit, skeiv, trans whatever. Så dette kan fint brukes som en frigjøringslåt for LGBTQ+-bevegelsen og er nok en låt som vil bli spilt på høy rotasjon i kommende Pridearrangementer rundt om.

Love Is All I Have er den vakreste låten her. Dette er en rett ut fortvilt kjærlighetslåt, en vet at en kommer til å miste sin kjære og alt en har igjen er den kjærligheten en føler for den andre. Videoen understreker teksten så til de grader at gåsehuden tar meg. En nydelig plystring er et element jeg setter ekstra stor pris på her.

Så blir det sydlandsk igjen både i musikk og tittel. Mi Corazón betyr Mitt Hjerte på norsk og igjen viser LP seg som en artist som synger med hjertet utenpå skjorta. Hen må være langt oppe på Topp 10 av verdens mest følelsesladde artister, og dette er også vakkert:

Jeg elsker fløyten i den korte introen til Thirty 2nd Chances som er en lavmælt og sober låt, men klarer ikke å komme på hvilken låt den minner meg om helt i starten. Uansett er dette også en låt som bare er der for å nytes:

Til slutt tar jeg med avslutningssporet Chasing & Waiting som er en småfyrrig og slentrende sydlandsk låt som er en fengende og kul avslutning på ei skive der LP igjen viser hvilken eminent artist hen er. Jeg kan bare slappe helt av og la meg flyte inn i deilig musikk og en vakker følelsesladet stemme som omsvøper meg til det fulle.

Karakter: 6/6.

Andre innlegget på tre dager, det har ikke vært dagligdags herfra i år ... Og ja, det er et lite forsøk på å få denne bloggen opp og gå igjen. Jeg ser at det i dag og for en uke siden er kommet flere album med artister som jeg setter høyt, f. eks. har kroatiske Detour kommet med oppfølgeren til skiva som ble nr. 3 på min Årets albumliste i .23, der LP altså vant. Jeg lover ingenting, men som Hovmesteren sier til slutt i den berømte lillejulaften-skjetsen: "I'll do my best!"

Norsk country/nordicana i medvind!

For snart to uker siden kom tre norske country- og amerikanaartister ut med nye, solide album. Eller nordicana som vi kaller stilarten i Norge, en paraplybetegnelse om man vil for moderne musikk som bygger på amerikanske roots-tradisjoner. framført av norske artister. Derfor er da også disse tre utgivelsene svært forskjellige i sin uttrykksform, men de har alle satt sine musikalske spor i meg disse dagene jeg har skifta på å høre på de. For ordens skyld kan en si at The Northern Belle starta med Even Cowgirls Get Sad som jeg omtalte i slutten av august.

Men altså, 11. september og tre utgivelser som jeg synes fortjener omtale!

Embla & The Karidotters - The Fool

Foreningen for By og Bygd ga ifjor høst ut Vegen Gløymer Ikkje Deg, ei heidundrende god skive med skeiv bygdecountry og vel den første norske countryskiva med et klart skeivt perspektiv. De var debutanter, nå følger etablerte Embla & The Karidotters opp med et album med et sterkt skeivt perspektiv i tekstene. Man er tydelig inspirert av de skeive countryartistene som til tross for det LGBTQ+-fiendtlige styret i USA har fått mer og mer oppmerksomhet der borte. Ikke bare pga. at de er skeive, men også fordi de leverer knallbra countrymusikk med et skeivt perspektiv. Orville Peck kommer man ikke utenom, men vi har også supertrioen The Cowgays bestående av Adam Mac, Brooke Eden og Chris Housman, alle etablerte skeive countryartister.

Og her til lands kommer altså Embla Karidotter og hennes utsøkte band ridende inn i manesjen med stor skeiv sjøltillit og sigarføring med dette albumet The Fool. Og for å si det rett ut, dette er bare herlig, også hvordan hun og bandet skifter mellom tradisjonell country og mer røff countryrock. Tendenser til rap får vi også i en låt jeg kommer tilbake til.

Det starter med freidige og herlige Wanna Ride? der det er den røffe outlaw countryrocken som får skinne og der Embla ber oss bli med på hennes reise på hennes premisser. Alle countryelementene er med og alle rocketriksene du kan be om er også her. Og i sentrum er Embla Karidotter med en sjølsikker og sterk vokal som passer så inn i hampen godt til musikken!

Alkohol i variende mengder går igjen i mange countrylåter og i Wake Up and Smell the Coffee innrømmer også Embla at hun ikke er helt ukjent med inntak av alkoholdige drikker. Kaffen her er det velkjente middelet for å få bukt med tømmermennene.

Til slutt må jeg bare ta med CUNTRY, som en skulle tro heller var en typisk partycountrylåt skrevet og framført av en mannlig artist. Embla gjør her narr av disse stereotypiene ved å beskrive sitt eget ønske om å gå ut på sjekker'n på byen, så klart kan også lesbiske gå på byen med sex som et ønske for kvelden. Herlig! Og det er her Embla også leker seg med litt rap:

Jeg har brukt adjektivet herlig noen ganger her, nettopp fordi det er det ordet som passer for å beskrive dette albumet. Herlig stolt fengende og tildels rocka country med et skeivt perspektiv som slår ihjel alle myter som er om countrymusikken!

Karakter: 6/6.

Martine Haugen - Hardships and Hope

Med Martine Haugens debutalbum er vi over i den tradisjonelle countryen med stor vekt på steelgitaren. Også det en musikkform jeg er skikkelig glad i, og som jeg er glad for å se at unge artister som Haugen fortsatt velger som sin musikalske uttrykksform. 

Haugen varierer mellom ballader, som i åpningssporet Border Affair og de litt mer fengende låtene som her i If I Let You In. Hun har countrystemmen, altså en sangstemme som passer meget godt til dette låtmaterialet, og i det ligger det en stemme med mye følelse i. Det må man ha for å lykkes som countryartist, det er da jeg som lytter føler den ektheten som må til for at en countrylåt skal være troverdig. Den prøven består Haugen med glans både i de balladepregede låtene og som her der rytmen er litt raskere:

I'd Never Thought You'd Treat Me These Way har en trist tekst, men er fengende i sitt musikalske uttrykk. En motsetning som jeg liker, det er som et signal om at sjøl om du behandler meg dårlig så går det ikke ut over min musikalske glede!

Det er en bra dose med hjerte og smerte i låtene her, men det skal det også være en god del av i den tradisjonelle countryen. Og når det framføres med den ektheten som Martine Haugen viser her så blir det uansett troverdig, jeg kan leve meg inn i de følelsene hun beskriver. Av balladene vil jeg trekke fram Shadow, som er en låt som berører bare ved måten den framføres på. Jeg kjenner på en klump i halsen over de følelsene som formidles, og fy fader, da har du lykkes som countryartist!

I en ordinær artikkel hadde jeg postet et par låter til, som Pay the Price, der jeg kan høre at Patsy Cline muligens er et forbilde og I Knew I'd Be In Trouble som går inn i de beste countrytradisjonene. Balladen I'll See You Later er også bare helt nydelig og fortjener oppmerksomhet. 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg setter pris på når unge norske artister gir seg den tradisjonelle countryen i vold, det er en musikalsk uttrykksform som er viktig å ta vare på. Og når vi får så helstøpte debutalbum som fra Martine Haugen her så blir jeg optimistisk på sjangerens framtid i Norge!

Karakter: 6/6.

Unnveig Aas - Amused By A Muse / Salt Water Blues

Unnveig Aas er en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt fordi hun hadde den siste konserten jeg var på før pandemien brøt ut, nærmere bestemt lørdag 29. februar 2020 på den intime baren og konsertscenen Moskus i Trondheim. Jeg husker at vi var noen blant publikum som før Aas og bandet kom på scena fleipa med at vi kom rett fra vinterferie i Italia ...

Nok om det, på denne skiva beveger Unnveig Aas seg helt ut i ytterkantene av hva jeg vil kalle amerikana/nordicana. Det er mye melankoli her, mange låter som har et rolig, dvelende og drømmende preg. Av og til faller jeg fra ved slik musikk, og åpningssporet Wait er en slik låt. Men når tittellåten for skivas del 1 kommer så blir det bare intenst vakkert, den smyger seg inn i meg og gir meg igjen en klump i halsen av musikalsk lykke. Forøvrig, en muse beskrives som en nær venn, elskerinne (det er som regel en kvinne) eller en samtalepartner som er til stor inspirasjon for en kunstner. '

Jeg får den samme følelsen av Laura, som jeg får fornemmelsen av er en beskrivelse av en ekte muse og hvordan hun inspirerer en kunstner. Også der dette vakre dvelende og drømmende ved musikken som gjør at jeg som lytter på en måte føler meg inne i et alternativt univers frakobla det virkelige livet. Jeg tenker at det er en følelse eller et univers som vi mennesker trenger å være i enkelte ganger for å kunne mentalt overleve i den krevende verdenen vi lever i.

På albumets del to vil jeg trekke fram åpnings- og tittelsporet Salt Water Blues, som mer føles som pop, men som likevel er full av sterke følelser og den milde stemmen til Unnveg Aas som leder meg gjennom en låt der en litt fengende synth gir en fin avveksling fra den rolige stemninga som ellers preger disse ti låtene. 

Så må jeg tilstå at er enkelte låter her som har en vel rolig stemning som gjør at jeg ikke helt kommer inn i de. Men det er ikke en så stor innvending, for jeg vil virkelig berømme Unnveig Aas for at hun har utforska sin musikalitet og stil og som har vågd å gi ut musikk som ihvertfall jeg ikke har forbundet med henne før. Det vitner om en artist med integritet og som har et bredt musikalsk talent. Det er vel verdt å applaudere!

Karakter: 5/6.

Som en sluttkommentar vil jeg si at fredag 11. septembe vil stå med gullskrift når historien om norsk country og nordicana for det herrens år 2026 skal skrives. Hver og ett av disse tre albumene vil stå solid som noe av det beste som er utgitt i dette spekteret i år. Det eneste jeg savner er litt norsk språk, men der har vi en Tobias Sten som ikke ligger på latsiden og som har en ny singel ute nå som gjør at jeg ser veldig fram mot neste album fra hans side.

Konklusjonen min er ihvertfall at norsk country og nordicana er ved særdeles god helse!