fredag 30. november 2018

AWS - Fekete részem


Hadde det ikke vært for min fascinasjon for Eurovision Song Contest så hadde jeg aldri i verden blitt oppmerksom på det ungarske metalbandet AWS. Men de tok meg altså med storm etter at de meget overraskende vant den nasjonale uttakinga i Ungarn med Viszlát Nyár, som i all sin storhet er Årets låt for meg. Emosjonene i låten (handla om dødsfallet til vokalistens far) hvor den storslåtte musikken og vokalist Örs Siklósis formidling av  teksten gjorde det hele til en enorm opplevelse, bare slo meg i bakken. Det var på hengende håret at de tok seg til finalen der de ble nr. 21, men for meg så var de vinnere uansett.

Jeg har venta på et album med de i år og i oktober ble "Fekete részem" (Min svarte del / My dark part) sluppet. Det er AWS' 4. studioalbum og de har utvikla seg fra skive til skive. De begynte på engelsk på debutplata, men siden har de holdt seg til morsmålet. "Kint á vizböl" (Ut av vannet) i 2016 viste at de var blitt en tett enhet og årets album viser et band som har utvikla seg ennå mer og som nå tør å eksperimentere mer. Det har ført til et variert metalalbum, men de holder hele veien på intensiteten og energien som har gjort at jeg er blitt glad i musikken deres.

Og her er det musikken som må nytes, for jeg skjønner ikke et ord av hva de synger om. Men jeg har skjønt at AWS er et band som er opptatt av verden rundt seg og at de ikke går av veien for å ta opp  forhold de er kritiske til i sine tekster. Og det bør det være nok av i dagens Ungarn, som har tatt en kraftig høyrepopulistisk sving. AWS ser dessuten på seg sjøl som "anti-elite" og de kjører kompromissløst på den stilen.

Skiva har 13 spor, inkl. både originalversjonen og en akustisk versjon av Viszlát Nyár. Tittelsporet åpner det hele og setter an tonen:


Kommentar nr. 4 under videoen (signatur Matt) er en engelsk oversettelse av teksten.

X/O vet jeg ikke hva står for, men på slutten av videoen kommer det opp en tekst som er en oppfordring om å ringe et nummer for akutt hjelp hvis en sjøl eller noen som står en nær er i krise. Og låten er mektig.


Mektig er også Lakatlan ember (Uren mann), kanskje det råeste sporet på plata, her er det mye aggresjon som skal ut. Hol voltál? (Hvor var du?) er også rå, men vi hører her en mer sår Siklósi, i en låt som også er mer melodiøs. I videoen får vi teksten på engelsk, og når jeg nå vet hva den handler om så blir dette en ekstra sterk låt.


Sin variasjon viser AWS bl. a. i Éjjeli tánc (Nattdans) som er en melodiøs låt som ikke er så hardtslående som de andre sporene. Men den fungerer den også. Menedék (Ly) er en sang med et driv som jeg liker, her et liveopptak:


En annen favoritt hos meg er Éjféli lány (Nattjenta). Dette er en cover av det ungarske metalbandet Ossian, som ble danna i 1986 og er AWS' hyllest til dette bandet:


Viszlát Nyár var altså min inngangsport til AWS og deres musikk, og er en monsterlåt. Her velger jeg å poste den akustiske versjonen, som er vár og vakker:


På dette albumet viser AWS styrke, de viser at er et band å regne med og de leverer metal av høy klasse. Det er mye aggresjon og det er mye følelser i musikken, noe som både musikerne og vokalist Siklósi får ut på en måte som sitter og som gjør et dypt inntrykk på meg. Dette er et band som vil noe med musikken sin og sjøl om de holder seg til ungarsk så fortjener de et stort publikum også utenfor landet sitt. De har en spennvidde i musikken som gjør det  spennende for meg som lytter, og jeg gleder meg til å følge karriera til AWS framover.

Karakter: 6.

torsdag 29. november 2018

Ilse DeLange - Ilse DeLange


Ilse DeLange var sammen med Waylon frontfigurene i The Common Linnets da de sang Nederland helt opp til 2. plass i Eurovision Song Contest 2014 med den uhørt vakre countryballaden Calm After the Storm. Waylon forlot bandet kort tid etter, og de har ikke gitt nytt materiale etter deres 2. album i 2015. Det virker som at Ilse DeLange har prioritert sin solokarriere, og hun er da også en etablert og populær artist i Nederland.

På dette sjlktitulerte albumet vil de som forventa countryimspirert musikk bli skuffa. Dette er et rent popalbum, og forklaringa kan være at DeLange også sikter mot en internasjonal karriere. Det er 11 sanger, og det er to versjoner av tre av de, den andre er akustisk. Og egentlig kan vi dele albumet i tre: Først seks gode og til dels fengende poplåter, så fem mer neddempa låter før vi altså får tre av de 11 første akustisk.

Jeg liker best den første delen, her er det som sagt seks gode poplåter som sitter godt hos meg. Det er nesten likegyldig hvilke jeg velger, men jeg starter med åpningssporet OK:


En fengende og god låt med mange fasetter dette. Lay Your Weapons Down er også en låt som sitter godt i øret hos meg:


Den mest fengende låten på skiva er Half The Love, en nynnbar og fin låt. I denne videoen ser vi også DeLange i hennes roller som coach i The Voice og The Voice Kids i Nederland:


Så kommer fire låter som er mer neddempa og som jeg må innrømme ikke fenger meg så mye, de blir lett uinteressante. Men så tar det seg opp i en duett med engelske Calum Scott, You Are The Reason. Denne balladen er smått mektig:



Så får vi altså til slutt tre sanger om igjen, i akustiske versjoner, OK, Runaway og Violet & Blue. Sistnevnte er egentlig den kjedeligste låten på plata, men den får faktisk nytt liv akustisk. Da får jeg et mye nærere forhold til den, og den blir, ja, mer levende:


I det hele tatt synes jeg trekket med å ha noen låter også i akustisk versjon er smart, som i tilfellet her Violet & Blue så føler jeg egentlig at jeg får en ny og helt annen sang.

Som en skjønner, det er litt å trekke på noen låter her, men alt i alt så lander denne skiva ned på den positive siden av skalaen min. På sitt beste leverer Ilse DeLange her iørefallende og fengende pop som jeg liker å høre på.

Karakter: 4.

onsdag 28. november 2018

Elg - Ei merkelig tid


Elg har som nyslått 60-åring gått tilbake til morsmålet og har nå gitt ut ei plate på velklingende nordmørsdialekt der han tar for seg både de nære ting og klimakrise, bestemmelser fra Brüssel som blir tredd ned over hodene våre og truede dyrearter for å nevne noe.

Men det begynner med en hyllest til en ganske alminnelig solskinnsdag, hvor godt det er med slike dager der sola skinner og som ellers ikke har de store overskriftene. En Helt Vanlig Solskinnsdag blir en varm og god aperitiff til det som kommer videre på skiva.

Så trår Elg til med tittelsporet og refleksjoner over denne merkelige tida vi lever i nå. Han gjør det ved å gå tilbake til den sorgløse tida som barn holdt opp mot ei nåtid der ensomhet rår og mennesker reiser rundt uten mål og mening:


I spenstige og rocka Siste Sjans tar Elg et oppgjør med forbrukersamfunnet, klima- og plastutfordringene. Budskapet er at det nå er siste sjanse for å gjøre noe riktig for å redde planeten vår:


Rolige No, Ganske Snart spinner videre på temaet i forrige låt, om skogene som dør og om frisk luft som vi snart bare får på boks. Vart formidla, men likevel med det ettertrykk som Elg får til med sin karakteristiske stemme der han fastslår at "Livet træng nån å lek sæ me". Nån Har Ei Plan oppfordrer oss til ikke å tro på alt vi lærer på skolen og henspeiler på de som sitter på kontor i Brüssel og tar avgjørelser som påvirker våre liv. Et sterkt budskap.

Så kommer vakre Det Går En Drøm:


Sommer'n Oppiu Nord er en nydelig hyllest til Nord-Norge og menneskene som bor der, og et spark til de som sitter i Oslo og vil bestemme over folkene i nord. Uten Dæ begynner som et innlegg i ulvedebatten før Elg tar for seg isbjørnen oppe i nord som opplever at isen og føden forsvinner, samt det siste neshornet i Afrika som legger seg ned for å dø:


Så avslutter Elg skiva med sin egen vuggevise til et lite barn, med gode råd om hvordan møte livet. Så vart og nært som ei vuggevise skal være.

Jeg er glad for at Elg har gått over til morsmålet, og jeg forstår det godt, for han har klare budskap han ønsker å nå fram med. Og det gjøres best på det språket vi alle forstår. Jeg synes han lykkes meget godt. Dette er blitt et nært og ekte album fra en artist som ser med uro på den verden vi lever i og som ønsker å rope et varsko. Han kombinerer det med en inderlighet i stemmen og med vakker og stemningsfull musikk som pakker inn budskapet på en måte som gjør at dette blir en helhet som jeg som lytter tror på.

Takk Elg, for et album og et knippe låter som får oss til å reflektere over våre liv og hvordan vi forvalter vår klode.

Karakter: 5,5.

PS: Jeg måtte le da jeg lette opp videoene fra plata på YouTube. Til høyre i bildet, der det er forslag til andre videoer dukka alltid opp en video med alle skåringene til Ole Gunnar Solskjær i Manchester Uniteddrakt. Elg og Solskjær, to karer som hver på sin måte har satt min barndoms naboby i nord, Kristiansund på kartet.




tirsdag 27. november 2018

Cody Jinks - Lifers


Jeg har lest Cody Jinks nevnt i samme åndedrag som Sturgill Simpson, Colter Wall, Chris Stapleton og Midland som countryens håp. Det gjorde at jeg måtte sjekke ut texaneren, som i år har kommet med sitt 5. ordentlige studioalbum. Faktisk har han en fortid fra trash metal der han var en del av bandet Unchecked Aggression som ga ut albumet "The Massacre Begins" i 2002. Etter at bandet ble oppløst tok Jinks seg et friår før han begynte å spille country i 2005, musikken som han fikk gjennom faren i oppveksten.

Det er nå på de to siste albumene at Cody Jinks virkelig har skapt seg et navn innen countryen. Først med "I'm Not The Devil" i 2016, og nå altså med "Lifers" i år, et album som nådde 2. plass på Billboards countryliste og 11. plass på Billboards Hot 200. En meget sterk prestasjon!

Og jeg må si at det var ikke mange tonene som skulle til før jeg ble solgt. Skiva åpner med den tøffe countryrockeren Holy Water. Et visst religisøst preg på teksten, men musikalsk så er den en innertier. Den er den første av mange høydepunkt blant de 11 låtene, og det er også mye variert country Jinks serverer.

Must Be the Whiskey er så country som det kan bli, og den enkle forklaringa på et forhold som går over styr. Fortalt på en brutalt ærlig måte:


"I have Jim Beam on my bread" får meg til å tenke på Harry Hole.....

Somewhere Between I Love You And I'm Leaving er en nydelig ballade som også forteller historien om et forhold som er litt på en knivsegg:


Det er også flere andre sterke ballader på dette albumet, Colorado, 7th Floor og Stranger.

Tittelsporet Lifers er en hyllest til alle sliterne i samfunnet, alle på gølvet som står på for at samfunnshjulet skal gå rundt:


En låt som virkelig står ut er Desert Wind. Du hører at det er country, samtidig så er det i starten et lydbilde du sjelden hører i countrylåter. Og da blir det bare vakkert:


Til slutt en liveversjon av avslutningssporet Head Case:


Låtene jeg ikke har nevnt, Big Last Name og Can't Quit Enough er også knallsterke låter og i det hele tatt så har Cody Jinks gitt oss et helstøpt countryalbum. Vi nærmer oss slutten på året, og for meg er dette Årets countryalbum pr. nå. Ikke bare er musikken variert og god, Junks har også sterke tekster med et budskap, og han forteller de kompromissløst. Det er slik røff country skal være, og det går rett hjem hos meg.

Karakter: 6.









mandag 26. november 2018

Curse of Lono - As I Fell


Curse of Lono er et engelsk band som har henta sitt navn fra en bok av Hunter S. Thompson der han skriver om en reise til Hawaii. De albumdebuterte ifjor med "Severed" og har nå gitt ut oppfølgeren "As I Fell". Felix Bechtolsheimer er låtskriver, vokalist, gitarist og frontmann. Bandet består ellers av Joe Hazell (gitar), Charis Anderson (bass), Dani Ruiz Hernandez (keyboard) og Neil Findlay (trommer).

Curse of Lono gir meg annerledes musikk enn det jeg hører på til vanlig. Det er et mørkt og melankolsk preg over msuikken, noe som oftest ikke fenger meg. Men det er noe med musikken på denne skiva som likevel fascinerer meg, og som tar meg. Jeg blir på en måte sugd inn i Curse of Lonos musikk og Bechtolsheimers mørke, litt arrogante måte å synge på. Plata er blitt spilt inn i London, og i Joshua Tree, California, stedet der Gram Parsons døde i 1973.

Det begynner hardt og tett med Valentine, der hele bandet er med på vokal, noe som gir låten ekstra nerve:


Det fortsetter med Way To Mars, som er den "letteste" låten musikalsk sett:


Felix, som han bare kaller seg i bandsammenheng har en fortid som heroinmisbruker og det skinner igjennom på en del av tekstene. Felix sier sjøl at han har lagt den perioden i livet bak seg, men at han hadde noe materiale liggende som ikke kom med på "Severed" som han følte et behov for å få ut.

Kathleen er en i utgangspunktet dyster låt som likevel er musikalsk spennende. I det hele tatt, det å gjøre en låt som egentlig er dyster til spennende musikk er ikke mange forunt:


En annen låt som fascinerer meg er Tell Me About Your Love. Musikken fenger meg faktisk, og det er en interessant tekst


Til slutt The Affair som viser at Curse of Lono også kan variere sitt musikalske uttrykk, men som i den første låten så er dette tett og tøft:


Det er mye interessant og spennende musikk blant de 11 låtene på dette albumet og jeg vil også trekke fram avslutningssporet Leuven som er inspiret av historien Felix' bestefar har fortalt om en alvorlig togulykke han og broren overlevde på vei hjem fra en fotballkamp i Belgia på slutten av 50-tallet. En opplevelse som satte varige spor i bestefaren da han ble vitne til mye død og lidelse, 20 mennesker omkom. Felix mer snakker enn synger her, noe som forsterker alvoret i det han beskriver. Her er en video der Felix forteller mer om bakgrunnen for låten:



Som nevnt så er ikke dette musikk jeg hører på til vanlig, men jeg er virkelig glad over at jeg ga Curse of Lono en sjanse. Det har gitt meg anledningen til å bli kjent med et spennende band som har mye å fare med.

Karakter: 5,5.

fredag 23. november 2018

Steve Forbert - The Magic Tree


Helt i starten på 80-tallet oppdaga jeg en ung amerikansk trubabur ved navn Steve Forbert og hans tre første album, utgitt i årene 1978 - 80 var fylt med gode låter framført på en karakteristisk, slentrende måte. "Alive on Arrival", "Jackrabbit Slim" og "Little Stevie Orbit" inneholdt perler som Goin' Down to Laurel, Thinkin', What Kinda Guy, Romeo's Tune, I'm In Love With You, Complications, January 23-30 1978, Get Well Soon og Cellophane City. Det var musikk jeg ble skikkelig glad i og etter noen år kom jeg også over en "Best Of"-samling der jeg bl. a. husker Oil, som bl. a. omhandla det enorme utslippet etter Amoco Cadiz, den største olesølkatastrofen noensinne, utenfor Bretagne i Frankrike i mars 1978.

Jeg fikk lyst til å dele en liveopptreden med vakre It Isn't Gonna Be That Way fra debutalbumet "Alive on Arrival":



Etter det må jeg bare innrømme at Steve Forbert forsvant fra radaren min, ihvertfall når det gjaldt nyutgivelser. Så de 12 studioalbumene han ga ut etter de tre første har gått meg hus forbi. Men nå når "Magic Tree" kom tenkte jeg at jeg måtte høre på den.

Og sjøl om stemma til en 64 år gammel Forbert sjølsagt er mer rusten enn den var da han var i 20-årene så kan jeg med stor glede konstatere at det er den samme måten å synge på, det er den samme lekenheten, og utifra forsidebildet kan jeg jammen se at han også har beholdt det gutteaktige i utseendet sitt. Munnspillet er også med, det er en vesentlig del av Forberts lydbilde. Det siste døgnet har jeg virkelig kost meg med 12 helt fortreffelige låter, og å velge blant de blir nesten umulig.

Tittelsporet er med i to versjoner, som første låt og som nr. 10.


Let's Get High er en fengende låt i beste Forbertstil:


Lookin' At The River In The Rain har et herlig snev av country:


Forbert er en mester i å lage slentrende 3-minutters perler som dette. Han er flink til å observere verden rundt seg og få bragt det ut i sine tekster. Hans slentrende og underfundige måte å synge på gir låtene en ekstra nerve.

I akustiske Movin' Through America formidler Forbert hva han opplever når han er på reise gjennom landet sitt. Ikke den mest melodiøse låten på skiva, men du blir sittende å lytte til hva Forbert har å fortelle.

I Ain't Got Time er en historie om en som godt kan kalles en slubbert, og det er herlig å høre Forbert traktere munnspillet på sedvanlig vis:


The Music of the Night er et nydelig avslutningsspor:


Jeg kunne som nevnt ha valgt hvilke som helst låter, for dette er ei skive der jeg er blitt glad i hver eneste sang. That'd Be Alright, Carolina Blue Sky Blues, Tryna Let It Go, Diamond Sky, Only You (And Nobody Else), samt versjon 2 av tittelsporet er alle perler som bidrar til å gjøre Magic Tree til et helstøpt album i beste Steve Forbertstil.

Jeg ble glad i Steve Forberts musikk anno 1980, jeg er blitt like glad i Steve Forberts musikk anno 2018.

Karakter: 6.

torsdag 22. november 2018

Jamie Lin Wilson - Jumping Over Rocks


Jeg ble tidlig ifjor veldig begeistra for debutalbumet til texaneren Jamie Lin Wilson "Holidays & Wedding Rings" som kom i 2016. Det var forfriskende, fengende, jordnær og ekte country. Derfor har jeg virkelig sett fram til oppfølgeren, som nå er kommet.

Under første lytt ble jeg litt bekymra, musikken var på flere av låtene mer nedstemt og en del av tekstene er om brudd og vanskeligheter i forhold. Men i et intervju jeg fant forteller Wilson at det meste av tekstene er knytta til personer og livet rundt henne der hun er en beskrivende tredjeperson. Men at hun har sneket inn litt av egne erfaringer også.

Albumet begynner med den særs rolige Faithful & True som jeg har måttet bruke noen lytt for å få under huden. Så kommer The Being Gone som beskriver et forhold i oppbruddsfasen:


Jeg må innrømme at jeg var noe skeptisk etter første lytt, men etterhvert ser jeg at Wilson er en artist som har modna og som nå er såpass trygg på seg sjøl at hun kan ta opp temaer som ikke er fullt så oppløftende, og hun tør også å la musikken gjenspeile tekstene. Jeg synes at det er et kvalitetsstempel, Wilson viser at hun har budskap hun vil nå ut med, og hun forteller de med den respekt og det alvor de fortjener. En låt som i så henseende fortjener oppmerksomhet er Death & Life:


For å få mer ekthet er låtene spilt inn med alle musikerne samtidig, som de ville blitt spilt på en konsert. Innspillinga tok derfor bare fire dager, men jeg synes at Wilson og hennes musikere har lykkes godt og at denne måten å spille inn på har gitt låtene mer nerve. Hun har med seg Dylangitaristen Charlie Sexton, og hun kan ikke få fullrost han for hans bidrag til skiva. Bortsett fra Guy Clark-låten Instant Coffee Blues der Jack Ingram er med som duettpartner har Wilson skrevet alle låtene, noen med hjelp av nevnte Ingram og Evan Felker fra Turnpike Troubadours. Ingram har forøvrig bekjent at han er en stor fan av Wilson.

Oklahoma Stars er en nydelig låt som Wilson ble inspirert av etter å ha oppgtrådt på en festival i Oklahoma. Her fra en liveopptreden der sjølve sangen begynner på ca. 2:30.


En av mine favoritter på skiva er fengende Run. Her en litt neddempa liveversjon:


Til slutt en annen favoritt, Eyes Like You:


Jamie Lin Wilson har en meget behagelig stemme som står godt til låtmaterialet. Hun har altså utvikla seg som artist siden debutalbumet og viser det godt her. Det er ti solide låter, og som nevnt formidler Wilson tekstene med den ektheten og nærheten som de fordrer. Å spille de inn på den måten som er gjort har medført at vi har å gjøre med et forfriskende godt countryalbum.

Karakter: 5,5.

onsdag 21. november 2018

Whitey Morgan and The 78's - Hard Times and White Lines


Whitey Morgan, eller Eric Allen som er hans offisielle navn og hans 78's stammer fra Flint i Michigan, men Morgan sjøl har nå base i en fjellandsby i California. Med The 78's er han nå ute med sitt 5. studioalbum i tillegg til et livealbum tatt opp i hjembyen.

Det vi får er reinhekla outlaw country. av meget godt merke. Sjøl om bandet ikke er en del av mainstream country så har de bygd seg opp en trofast fanskare som gjør at platene deres likevel gjør seg gjeldende på listene. I et intervju i siste nummer av Country Music People sier Morgan seg fornøyd med ikke å tilhøre mainstrema country: "It's good that we're all on our little island and not everybody is invited to this party because not everybody would get it and we don't want everybody to get it" sier han. Suksessen til bandet tilskriver han beinhard jobbing og utstrakt turnering de siste ti årene.

Denne skiva åpner slik et skikkelig outlawalbum skal med ein seig beintøff låt og tekst, Honky Tonk Hell:


På Around Here settes tempoet litt opp, men likevel en ny sterk låt. Her en liveversjon:


Morgan og bandet overbeviser meg med røff country med et moderne preg, men uten å fjerne seg fra den ektheten som må være der i outlawmusikken. Et godt eksempel på det er What Am I Supposed to Do. Dette er musikk som det gnistrer av:


Morgan er også en stor rockfan og viser det med å ha med en prima versjon av ZZ Top's Just Got Paid, som jo er en tittel som passer utmerket for en outlawlåt. Hard to Get High og Tired of the Rain er seige låter det lukter krutt og oppbygd frustrasjon av. Fiddler's Inn er i samme løypa musikalsk og beskriver et sted der alle slags mennesker vanker, prostituerte og deres kunder, skurker, evangelister og trailersjåfører for å nevne noen.

Carryin' On er den låten som er musikask lettest fordøyelig, men ei slik skive trenger også en sånn låt. Morgan er en stor fan av George Jones, og da er det ikke så rart at en slik type låt også får plass:


I Bourbon and the Blues er det også mye frustrasjon i en sterk og melodiøs låt. Et strålende album avsluttes med Wild and Reckless:


Dette er et album som har akkurat den nerven og røffheten som en må ha for å lage et godt outlawalbum. Whitey Morgan and the 78's er en tett enhet som har stor erfaring etter mange år på veien og det er tydelig at de vet en god del om hvordan det virkelige liv er. Det gir musikken og tekstene autentisitet og jeg tror på Morgan og bandet og de historiene de forteller.

Karakter: 6.






tirsdag 20. november 2018

Ruthie and the Wranglers - All Wrangled Up


Ruthie and the Wranglers, leda av Ruthie Logsdon har vært et kjent band på countryscenene i og rundt Washington D.C. de siste 25 årene. De har gitt ut en del album, men noen av de er vanskelig tilgjengelige nå, så bandet har spilt inn ei skive med sine 12 beste låter, stemt fram av fansen. Det har blitt en fin blanding av gode og nære countrylåter og drivende rockabilly. Blant de en instrumental.

Energiske I'm Not Your Doormat innleder skiva før vi får Someday som også utvikler seg til en sang med mye energi og driv. Først utgitt på albumet med samme navn i 2003:


Ruthie er ei rappkjefta dame og iblant går det nesten like fort i svingene som Sunny Sweeney i If I Could. Det fungerer greit, men jeg synes Ruthie og bandet er best når de senker tempoet og vi får mer typiske countrylåter, som i If a Heart Breaks:


Tomorrow We Will Ride er en låt i samme gate, og som jeg også synes at Ruthie og bandet får til en god og ekte tolkning av. En rotekte countrylåt dette:


En annen låt som jeg liker meget godt er All the Honky Tonks are Closin' Down, og her har jeg vært så heldig å finne et liveopptak der sjølve låten begynner ca. 1:35 ut i opptaket:


Men her er også rockabilly, og det beste eksemplet på det er avslutningssporet In the Tank. Her et sju år gammelt liveopptak av en låt der også bassist Greg Hardin og pianist Bill Starks bidrar på vokal:


Det er ikke rare trefftallene disse låtene har på YouTube, så en skjønner at dette er et band som først og fremst er et lokalt Washington D.C.-band. Men det er morsomt at de får ut materialet sitt på plate og gjør det tilgjengelig også utenfor sin lokale sfære. Og det er lett å forstå at de er populære der, for dette er musikk som føles ekte og nært. Variasjonen i bandets musikalske uttrykk vil jeg også trekke fram som et pluss. Det kommer til uttrykk i Tell 'em What They Oughta som er en sterk pianobasert låt.

Jeg synes at Ruthie og hennes Wranglers er et hyggelig bekjentskap og jeg har kost meg mens jeg har hørt på denne skiva med deres beste låter.

Karakter: 4,5.



mandag 19. november 2018

Cheryl Deserée - Dreamy


I USA er det en myriade av musikkorganisasjoner, og de fleste har sine kåringer. Det gjelder også Western Swing og der er Cheryl Deserée kåra til"Academy of Western Artists Western Swing Female Vocalist of the Year". Intet mindre!

Deserée er en 36-åring med aner fra Samoa, og hun er ute med sitt debutalbum etter å ha flytta til Nashville for fire år siden. Nokså uvanlig, da det ellers er i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene at håpefulle artister flytter til Music City for å forfølge musikkdrømmen. Deserée gjorde seg ferdig med å være småbarnsmor før hun forfulgte sin drøm. Og hun sier i et intervju med Country Music People at fordelen med å flytte til Nashville som 32-åring er at da hadde hun friheten til å lage akkurat den musikken hun ønska seg.

Og det har gjort at debutskiva hennes er blitt en variert affære, men hovedessensen er at det svinger. Deserée sier at hun er for country for jazzen og for jazzete for countryen, og det er rundt der hun ligger. Mest jazz vil jeg si, og da tradjazz/swingjazz. Men for å vise bredden i hennes musikk poster litt av hvert fra skiva-.

Først ute er tradjazznummeret Sittin' Duck, framført med mye humør og musikalsk glede:


Så får vi platas rendyrkede countrylåt, og Another Empty Bottle svinger det også godt av:


Så kommer Yellow Butterfly, og da jeg hørte den første gangen begynte jeg umiddelbart å tenke på Django Reinhardt. Jeg tror Tanta til Beate hadde likt den. Den er dessverre ikke å finne på YouTube, men en annen i samme gate er Half Time Trash, Half Black Sheep:

 
Så er jeg blitt veldig glad i Tele I'a O Le Sami, som er en sang fra Samoa som Deserée framfører både på samoansk og engelsk.

En fin jazzete låt er Snake Oil and Stiff Drinks, der vi får både trekkspill og trompet:


Dette er ei humørfylt plate og Cheryl Deserée overbeviser meg om at hun har noe å fare med sjøl om hun er en sen debutant. Hun er en artist som i intervjuet med Country Music People gir tydelig uttrykk for trygghet på hvor hun står musikalsk. Det svinger godt av de fleste av de 13 låtene, unntaket er først og fremst tittellåta Dreamy, som kommer i to omganger. Den er som tittelen sier en drømmende, rolig låt som tenderer mest mot jazz.

Til slutt må jeg bare legge ved et minutt av duetten Oooh-Dah-Dilly-Dah med Asleep at the Wheel-legenden Ray Benson:


Cheryl Deserée har absolutt vært et positivt bekjentskap og jeg ser fram til å høre mer fra denne spennende artisten i tida som kommer.

Karakter: 5.

søndag 18. november 2018

Jenna Rae - Workin' Woman



Jenna Rae er sjukepleier og inspirert av Merle Haggards "Workin' Man Blues" har hun på sin fullengderdebut bl. a. tatt for seg sin egen arbeidshverdag i dagens USA. Musikalsk sett er det tradisjonell og usminka country. Jeg får en fornemmelse på lydbildet av at dette er et lavbudsjettsprosjekt, men det hindrer ikke at det er mye bra musikk her.

Åpningssport Love Havin' Company handler om ønsket om å ha selskap, men at alt ikke er på stell i det krypinnet en har å tilby:


Tittelsporet handler om det å være en sjølstendig kvinne som arbeider og tjener sine penger sjøl og ikke trenger å være avhengig av en mann for å leve et godt liv:


Andre sanger på skiva som relaterer til Raes arbeidshverdag som sjukepleier er Wanna Hear More og Tired At Work, gode låter og tekster det også.

Jeg liker at Jenna Rae står for en musikk som ikke er pålessa og at hun ikke prøver å nærme seg mainstreamcountryen. Det er stort sett fengende melodier, men jeg synes at hun har litt å gå på når det gjelder sangstemme. Den er litt skarp og den har lite variasjon. Det er noe hun forhåpentligvis vil jobbe med fram mot senere utgivelser.

Musikken er som sagt bra og She Wore Those Heels er i så henseende en favoritt, bl. a. med en deilig bajo i lydbildet: Sangen handler om en kvinnelig sanger som ikke følte seg vel med å bruke høye hæler, som var forventa av henne som kvinne:


En annen favoritt er I'll Be Fine:


Det er 12 låter på dette albumet og som nevnt er det mye bra musikk, og det er godt at Jenna Rae er med og viser at det er så utrolig mye bra musikk som gis ut i USA og som går under den kommersielle radaren. At denne musikken blir gitt ut sjøl om salgstallene sikkert ikke er så store dokumenterer både musikalsk bredde og en musikkultur som er meget viktig å ta vare på-

Karakter: 4.


fredag 16. november 2018

Rosanne Cash - She Remembers Everything


Rosanne Cash er en artist jeg har hatt sansen for lenge, og albumet "The River & The Thread" fra 2013 var en innertier. Så da jeg nå oppdaga at hun hadde gitt ut et nytt album var jeg ikke sein med å låne ørene til det.

Det er på mange måter en neddempa Rosanne Cash vi får høre her. Likefullt er det et kraftfullt album, og hun har mye viktig å si i tekstene sine. Vi snakker jo her om en artist som ble tildelt "Spirit of Americana Free Speech Award" på Americana Fest i Nashville i september. Og vi har en artist som i en alder av 63 ser tilbake på livet og også ser på sin bakgrunn som eldste datter til en av de største legendene countrymusikken har skapt, Johnny Cash.

På åpningssporet The Only Thing Worth Fighting For er det kjærligheten som står i fokus, det er den som er det eneste det er verdt å kjempe for. Cash' særegne stemme bidrar sammen med den litt mørke, men likevel stemningsfulle musikken til å understreke budskapet. "Change will come to those who have not fear" er ord som vi alle kan legge oss på minnet. The Undiscovered Country er mer dempa i musikken, i en sang der Cash sier at nå er det hennes tur til å se tilbake:


8 Gods of Harlem opplever vi en artist som ikke er redd for å ta opp ømtålelige tema, her skoleskytinger. Hun har fått med seg Kris Kristofferson og Elvis Costello der de tre har skrevet og synger hvert sitt vers der de tar opp temaet ut fra ulike perspektiv. Det blir sterkt og er et av albumets klare høydepunkter:


Den eneste skikkelige uptempolåten er Not Many Miles To Go og det er en låt som jeg liker meget godt:


Men det er de neddempa låtene som dominerer, og her må jeg komme med en bekjennelse: Da jeg hørte på skiva første gang ble jeg ikke så veldig imponert, men noe sa meg at jeg måtte gi den en sjanse til og det er jeg virkelig glad for at jeg gjorde. For da fikk jeg høre at det her var sterke saker sjøl om mange låter er tona ned. Og sammen med gode tekster skjønte jeg etterhvert at dette er ei riktig så god plate.

Som et eksempel på de rolige, solide låtene viol jeg trekke fram tittelkuttet She Remembers Everything. Jeg tolker teksten som at den handler om en venninne som har fått demens, men er åpen for at jeg tar feil. Her en liveversjon med ektemannen John Leventhal som medgitarist:


Jeg tar også med Everyone But Me som er meget vakker i sin enkelhet. En sang der Cash bl. a. minnes sine foreldre:


13 låter er det blitt plass til, de tre siste er titulert som bonusspor. Alle de av den rolige, stillferdige sorten. Det er i det hele tatt noe eget med en artist som på en stillferdig måte klarer å levere et kraftfullt album. Plata har vokst og vokst for hver eneste lytting, og jeg må bare gratulere Rosanne Cash med å ha levert en innertier igjen.

Karakter: 6.



onsdag 14. november 2018

Douwe Bob - The Shape I'm In


Nederlandske Douwe Bob med etternavnet Posthuma representerte sitt land i Eurovision Song Contest i 2016 med countryimspirerte Slow Down og ble nr. 11. Det var min favoritt det året og jeg hørte igjennom de tre albumene han hadde gitt ut til da, og der var det mye bra. Album nr. 2 "Pass It On" gikk til topps på den nederlandske albumlista og oppfølgeren "Fool Bar", som ble gitt ut i forbindelse med Eurovisiondeltagelsen nådde 2. plassen.

Derfor har jeg sett fram til albumet jeg etterhvert skjønte var i komminga i høst og jeg liker mye av det jeg hører. Douwe Bob, som blir 26 i desember har bevegd seg litt bort fra countryen, det er noen få referanser på "The Shape I'm In", men mindre enn før. Det er en mer popete og tocka artist jeg hører. Likevel er det en del gode låter og det begynner kraftfullt med Shine:


I det hele tatt synes jeg det er en sterk åpning på skiva for etter Shine kommer to meget fengende låter som er blant mine absolutte favoritter på skiva. Først ute er tittelsporet, og her er et konsertopptak:


Douwe Bob har vært åpen om sin fars alkoholisme og om at han gikk gjennom en tøff tid etter Eurovision der han nå i ettertid beskriver seg sjøl som en som oppførte seg ufordragelig, noe som resulterte i brudd med kjæresten. Låtene er skrevet med dette som bakteppe, og albumtittelen henspeiler også på denne perioden. Mange av tekstene er derfor dypt personlige og Douwe Bob har den følsomheten som skal til i stemmen for å formidle disse personlige tekstene.

Queen of Hearts deler tittel med en countryklassiker og er da også den låten på skiva som er mest country. Og det er ex-kjæresten som er Queen of Hearts her:


Styrken til denne skiva er at Douwe Bob varierer sitt musikalske uttrykk. Ikke minst viser han det i vakre og neddempa Make Believe:



Han har funnet plass til tolv låter og han viser også en røffere side, som i Let You Go, og Velvet Generation er en midtempo rocker. Det er en neddempa duett med Jaqueline Govaert i I Do, men den tar meg ikke helt. Det er også et par andre låter som blir litt anonyme.

Til slutt tar jeg med Running Around, som er en fengende og fin låt:


Jevnt over synes jeg Douwe Bob leverer variert og god musikk på sitt 4. album. Så han er en artist jeg absolutt vil følge framover.

Karakter: 4,5.

tirsdag 13. november 2018

Hjerteslag - Nattseileren



Jeg oppdaga Bergensbandet Hjerteslag da de kom med sitt andre album "Vannmann86" for to år siden, og jeg ble totalt forelska i musikken. Så det albumet som foreligger nå har jeg gleda meg til lenge, da bandet har kommet med et par smakebiter på singel, smakebiter som økte forventningene.

Og jeg er ikke skuffa. Hjerteslag er et band med sitt eget, særegne lydbilde. Låtene er til tider svært fengende og de sitter i ryggmargen. Vokalist Robert Eidevik har en særegen, litt følsom stemmme som gir liv til tekstene på en måte som gjør at jeg lever meg inn i de. Det er sjelden at jeg opplever gåsehud på nesten alle låtene på album, men det opplever jeg gjennom de ni låtene Hjertelag gir oss her.

Tittelsporet slår an tonen:


Hjerteslag viser også at tekstene betyr noe for de. De har underfundige tekster med uventede ord og vendinger, det er mye om lengsel og kamp for det gode og kamp for å mestre livet. Det Raymond Sa er en slik sang, om gutten som fikk være lenge ute fordi hans mor som var alene om omsorgen måtte jobbe og streve for å få mat på bordet til henne og gutten. En meget sterk låt og tekst som må lyttes til:


Sang 31 er slik jeg tolker det om å stå sammen som par for å få det godt. Nordavind er om en sterk, men også farlig kvinne som en bør unngå å ha noe med å gjøre. Farvel Til Musikken er helt ulik de andre låtene, den er sterkt neddempa og begynner litt haltende, men tar seg mesterlig opp til å bli en sår, naken og ærlig låt.

Bergensk Rulett er også en meget bra låt, igjen med en sterk og god tekst:


Tittelen på Byen Er Ond sier sitt. Handler om å komme seg vekk fra byen, jegpersonen i sangen bestemmer seg for å reise fra alle han kjenner, de kjenner jo ikke han, og hvor han havner hen er ikke det viktigste. Dette er musikalsk sett den råeste låten på skiva:


Skyggesiden er også en herlig fengende låt:


Plata avsluttes med over sju minutter lange Siste Reis. Musikalsk sett den mest komplekse låten på skiva, og det var den og Farvel Til Musikken som jeg brukte lengst tid på å ta til meg. Men begge vokser på meg og jeg hører at begge disse låtene også har store kvaliteter.

Jeg merker at jeg får mye positiv energi av å høre på dette albumet. Sjelden har jeg opplevd ei skive som har tatt meg og gjort et slikt inntrykk. I mine ører er Hjerteslag noe av det aller beste vi har i Norge i dag. Det at de synger på norsk, eller bergensk gir også musikken mer autensitet og ekthet. Jeg føler en mye sterkere nærhet til låtene enn hvis det hadde vært på engelsk. Så får jeg bare håpe at Hjerteslag også tar turen til Trøndelag når de nå sikkert skal ut på veien for å promotere plata.

Karakter: 6.

mandag 12. november 2018

Buxton - Stay Out Late


Buxton er et band fra Athens, Georgia som også er i stallen til New West Records, som jeg får nyhetsbrev fra. R.E.M. er fra samme byen forøvrig. Bandet har forøvrig flytta på seg og har nå base i Houston, Texas.

Buxton kom ut med sin 3. fullengder, "Stay Out Late" 19. oktober og deres tidligere utgivelser er "Nothing Here Seems Strange" (2012) og "Half A Native" (2015), så det ser ut som de har en 3-årssyklus på det å gi ut album. Bandets består av Sergio Trevino, som er vokalist, Chris Wise, Jason Willis, Justin Terrell og Austin Sepulvado. De beskriver seg sjøl som nære venner og Sergio Trevino sier det slik i presentasjonen på Spotify: "Det er i en slags respekt for det forholdet og den kjemien vi har at vi fortsetter å lage musikk og å utforske hva det betyr. Og det er kjekt, hadde det ikke vært for det hadde vi slutta for flere år siden".

Skal jeg beskrive musikken til Buxton så er den mangefasettert, men hovedinntrykket er at det er noe drømmende over det. Låtene har fått et klangfullt lydbilde og Trevinos stemme svever på en måte over musikken. Trevino har sjøl nevnt Talk Talks album "Laughing Stock" fra 1991 som en stor inspirasjonskilde under arbeidet med låtmaterialet på denne skiva. Åpningssporet er This Place Reminds Me Of You:


Jan er en fengende kjærlighetserklæring til en hverdagskvinne:


Et par av låtene blir vel drømmende og stillestående, jeg tenker da på Haunt You og Hanging On The Coast. Spesielt førstnevnte føler jeg ikke kommer noen vei. Men låtene der bandet slipper seg mer løs får jeg godfølese for, som Made For Now:


En annen låt i samme gate er Hole Heart:


Det er 11 låter på skiva, og de resterende er også stort sett bra. Jeg hører at det er et samspilt band som tør å utforske ulike stilarter, noe jeg liker. Det er ikke noe revolusjonerende med denne skiva, men det er flere låter her som gir meg et smil om munnen. Siste eksempel er Inside Out:



Ellers er det mest rolige, men likefullt musikalsk komplekse låter, som Blood Runs Blue og avslutningssporet Green Of Endless Pines, som har et litt mektig drag over seg.

Jevnt over vil jeg si at Buxton er et hyggelig bekjentskap som gir lytteren klangfull og sjelfull musikk med en som sagt litt drømmende vokal.

Karakter: 4,5.



torsdag 8. november 2018

Asleep at the Wheel - New Routes



Asleep at the Wheel er et interessant band som neste år kan feire 50-årsjubileum. De ble grunnlagt av Ray Benson og Lucky Oceans, og Benson er fortsatt med. Lista over tidligere medlemmer teller hele 35 navn, og legger vi til de åtte som danner den nåværende besetninga så har altså AATW hatt 43 offisielle medlemmer opp gjennom årene. Bandet har vunnet ikke mindre enn ni Grammypriser, noe som er et bevis på at dette er et høyt anerkjent ensemble.

Deres musikk kalles gjerne Western Swing, men på plata som er kommet nå er det mange stilarter de er innom. På "New Routes" hører jeg elementer av både tradjazz, storband, rockabilly, bluegrass og country, og det blir en helhet som jeg liker. Dette er første studioalbumet deres på åtte år, og med flere nye medlemmer.

Åpningssporet Jack I'm Mellow med bandets eneste kvinnelige innslag Katie Shore på vokal er i mine ører god tradjazz og jeg får litt Ytre Suløenvibber. Så kommer Pencil Full of Lead som er heftig rockabilly. AATW har gjort Paulo Nutinis låt en del kjappere i takten, og det svinger skikkelig:


Call It a Day Tonight er en roligere sak, vakkert og stilfullt sunget av Katie Shore og nydelig musikk av bandet. Her en liveversjon med halve besetninga:


Seven Nights to Rock er bare western swing av høy klasse, og er en låt med stor partyfaktor. Elsker denne låten som har en liten touch av storband over seg:


En annen låt som jeg har falt for er mer neddempa I Am Blue:


Det at AATW varierer så mye i stilarter utover i skiva gjør det ikke forvirrende, tvertimot det gjør den mer spennende. Jeg hører godt at dette er rutinerte musikere som vet hvilke knapper de skal trykke på for at lytteren skal få en god opplevelse. Variasjonen gjør da også at det er et par låter som ikke er helt min gate, men det må jeg bare tåle siden det er så mye her som jeg storkoser meg med. Bl. a. har de med en stilig cover ev en av de første hitene til Johnny Cash, Big River, og Katie Shore bestalter vokalen helt utmerket. Weary Rambler er en countrylåt med nydelige harmonier og igjen en flott vokal av Shore.

Til slutt tar jeg med avslutningssporet der AATW har med to gjesteartister i Scott og Sett Avett, en låt der de filosoferer over at den sangen låtas jegperson hadde lyst å skrive til sin kjære, der kom Willie først..... Og det er nok Willie Nelson, som AATW spilte inn skiva "Willie and the Wheel" sammen med i 2009.


Alt i alt så er dette et veldig bra album fra et band som er en institusjon innenfor sin sjanger. AATW oser av spilleglede og kjærlighet til musikken, og det smitter over på meg. En del av låtene er musikk jeg vanligvis ikke hører så mye på og få de impulsene og kjenne at jeg liker den musikken er en stor opplevelse. Det er ikke alle som har en formidlingsevne som får lytteren til å like musikk en ellers hører lite på, men der er AATW uovertrufne.

Karakter: 5.






tirsdag 6. november 2018

John Hiatt - The Eclipse Sessions


Veteranen John Hiatt er ute med sitt 23. studioalbum, og han er nå på New West Records. Han er blitt 66, men som mange andre artister har vist så er alder bare et tall og Hiatt leverer sjelfull og god musikk på "The Eclipse Sessions", der han varierer sitt musikalske uttrykk mellom americana, rock og blues, noe som fungerer meget bra.

Albumet åpner med livlige Cry To Me, der Hiatt innrømmer "I probably let you down, but I swear I won't keep it down":


I All The Way to the River blir vi med Hiatt på en vandring nedover Broadway i Nashville og mot elva som renner gjennom byen. Jeg har vært i Nashville og kan se for meg den spaserturen. Her har jeg valgt å poste en akustisk liveversjon:


Men vi får også akustisk på skiva, Aces Up Your Sleeve kan oppleves litt monoton, men det forhindrer ikke at jeg kan føle nerven i sangen. Poor Imitation of God er en låt der Hiatt virker å være i det sjølironiske hjørnet og sangen er både morsom og fengende.

Hide Your Tears får vi en følsom Hiatt:


 Nothing In My Heart er også en følsom og nydelig låt. I Over the Hill forteller Hiatt en potensiell kjæreste at han nok er nettopp det tittelen sier, litt bluespreg over denne. Men den mest bluesy låten er uten tvil The Odds Of Loving You, litt mye blues etter min smak, men det får så være.

One Stiff Breeze derimot er albumets mest rocka spor:


En ting jeg har forundra meg over er mannlige artisters hang til å pøse mer og mer på med ordet "baby" i sine låter jo eldre de blir. Hiatt faller også for den fristelsen i Outrunning My Soul som musikalsk sett er meget god og fengende låt med bra nerve og trøkk.

Skiva avsluttes med nydelige Robber's Highway, der Hiatt i starten kommer med en morsom betraktning om at han føler den forrige kvelden som en "three night stand". Men teksten er egentlig litt trist for det er en fortelling om alder som tynger og familienedlemmer og venner som har falt bort, og som følge av det en anmodning til Jesus om å likegodt ta han bort.



Jeg håper at vi har John Hiatt i mange år ennå.  Han er meget vital på dette albumet der han leverer musikk og tekster med nerve og sjel og viser at han har plenty å gi til sitt publikum. Han har med seg dyktige musikere som bidrar til å gjøre dette til et høyst levende og vakkert album. Du hører at det er en artist som drar på årene, men det gir bare sangene mer troverdighet og ekthet.

Karakter: 5,5.





mandag 5. november 2018

Martha L. Healy - Keep the Flame Alight


Martha L. Healy er en skotsk artist som har gitt ut et album innspilt i Nashville, men med klare linjer tilbake til hennes musikalske røtter i Skottland. Hun vokste opp i et hjem der bl. a. Eagles, Traveling Wilburys og The Dubliners roterte på platetallerkenen. Den inspirasjonen er tydelig å høre på denne skiva.

Åpningssporet No Place Like Home kan umiddelbart virke som en nokså banal hyllest til stedet der en kommer fra. Men for Martha Healy er det ikke bare en hyllest. Hun forteller at hun kom til et punkt der hun måtte forlate Skottland og komme seg bort derfra en periode. Derfor er ikke bare dette en hyllest til hjemstedet, men også en fortelling om tingene hun ikke liker ved Skottland:


Noe jeg fort la merke til er at Healy er meget god til å fortelle historier på en måte som får de til å høres ekte ut. Jeg kan forstå at det er slik hun forteller i tekstene sine, og enkelte av de kan jeg også relatere til. Som Fall In Love Again som er om det å klare å legge et forhold bak seg og tillate seg å forelske seg igjen:


Et høydepunkt blant de ti låtene på skiva er Woman With No Shame der Healy forteller historien om en kvinne som tar for seg av livets gleder, men som stiller seg spørsmålet om det er egentlig slik hun ønsker å leve livet. Musikalsk sett er dette en fengende perle. Her et liveopptak fra releasekonserten på Glasgow Americana Festival nå i høst:


Da Healy for en periode søkte vekk fra Skottland var det Nashville hun dro til og alle låtene er skrevet der. Ni av de alene, en sammen med koristen på plata, Wendy Newcomer. Innspillinga skjedde også i Music City med erfarne studiomusikere derfra. Men likefullt hører vi altså at dette er en britisk artist med klare musikalske inspirasjoner fra hjemlandet og Irland.

I Sisters to Strangers forteller Healy den sterke historien om hvordan to søstre som var tett knytta til hverandre i oppveksten kan gli fra hverandre som voksne:


Healy varierer sitt musikalske uttrykk utover skiva og viser med det at hun har stor spennvidde og et stort talent. Det er noe ekte over det hele som gjør at jeg som nevnt over tror på de historiene hun forteller i tekstene sine. I Mickey forteller hun om gutten som reiste hjemmefra og aldri kom tilbake sjøl om moren hele tida hadde døra åpen for han. Og så i siste strofa kommer det fram at den som forteller historien er Mickeys mor. Unmade Bed er om ungdomskjærestene som møtes igjen etter 25 år, også her en historie som er fortalt med dyp respekt for de som har vært i den situasjonen. Tittelsporet Keep the Flame Alight er mer nedstrippa og handler om å finne flammen i sitt indre og holde den levende.

Livin' Someone Else's Dream er om hun som lever livet slik hun er blitt fortalt, men som gjør opprør mot det. Livet er ikke blitt som hun så for seg som barn og nå ønsker hun å leve sine egne drømmer. We Will Be Okay er en oppmuntrende låt der trekkspillet er et fremtredende instrument. Men siste sangen jeg vil poste er også albumets siste, Don't Give Up. En låt som jeg føler snakker rett til meg i den livssituasjonen jeg er i nå, boende alene etter et samlivsbrudd.


Når jeg skulle sette karakter på dette albumet var jeg veldig i tvil, 5, 5,5 eller 6. For et par av låtene er ikke 100% der jeg vil ha de musikalsk, men på den annen side har jeg dyp respekt for hvordan Healy vil at de skal låte, den spennvidda det er i musikken og ikke minst de sterke og gode tekstene. Det blir en helhet av ekthet, nærhet, varme og kjærlighet til musikken og historiene som gjennomsyrer alle låtene. Derfor landa jeg på:

Karakter: 6.

PS: Så må jeg beklage en skrivefeil i forrige anmeldelse av skiva til Jay Bragg. Rett karakter skal være 4,5, dessverre kom jeg i skade for å skrive 5,5. Det er nå retta opp.

torsdag 1. november 2018

Jay Bragg - Honky Tonk Dream


Jay Bragg er en nykommer som er ute med sin første fullengder. Eller nykommer kan han vel ikke kalles, for han har bygd seg opp en karriere på honkytonkbarene rundt om i Nashville og sies å ha et av de beste livebandene i Music City. Han er flaska opp med countrymusikk fra barnsben av og har stødig bygd opp karrieren sin før han gikk i studio og spilte inn dette sjølfinansierte albumet.

Det er bare åtte låter og skiva klokker inn på 26:26, men det er sju fengende, gode countrylåter og en nydelig ballade. Sju låter er sjølskrevne i tillegg til en versjon av Alan Jacksons Chasing That Neon Rainbow som er en tanke raskere i takten enn originalen.

Åpningssporet I Can Only Dance To Country Music er akkurat den type fengende country som jeg er skikkelig glad i:


Jeg nevnte den ene balladen, vakre The Dreamer, der jegpersonen spør sin partner om hun er med han også når drømmen er fjern og når motgang rammer en. Han spør om det er drømmeren hun elsker, eller om det egentlig bare er drømmen som hun elsker:


She's Looking For a Man er en rimelig tradisjonell countrylåt hva tematikk angår, men jeg synes at Bragg med innlevelse forteller historien om jenta som ser etter en god mann og ikke bare en å hygge seg med for kvelden. Og inni her en advarsel til alle som er i et forhold: Ikke ta partneren for gitt!


Jay Bragg har ei behagelig stemme og jeg kan forstå at han er blitt en populær artist "på gølvet" i Nashville. Det viser han også i den siste låten jeg poster, Fine Time Without You, og her er Bragg i sitt rette element, i den Alan Jacksoneide baren som han har bygd seg opp et navn:


Det er ingen revolusjonerende skive Jay Bragg har gitt ut, men det er stødig, solid og fengende country av en hardtarbeidende og dedikert artist. Derfor fortjener han å få litt oppmerksomhet. Er du i Nashville så ta turen til "A.J. Good Time Bar" på Lower Broadway, og sjansen er stor for at du får en fin konsertopplevelse med Jay Bragg.

Karakter: 4,5.