Hardhaus - Prellær a

Drangedalsbandet Hardhaus er ute med sitt 2. album etter sin sterke debut for to år siden, som jeg omtalte her på bloggen. De utmerka seg da med røff sørstatsrock som begeistra meg mye, og jeg har derfor vært spent på denne oppfølgeren.

Jeg opplever vel at Hardhauds ikke er fullt så røffe på en del av låtene denne gangen. Hovedinntrykket er at de har tona ned litt sørstatsrocken og bevegd seg mer mot countryrock, uten at helt har kommet hit. Skiva er blitt en slags mellomting mellom debuten deres og countryrock. De har altså ikke fullt og helt trådd inn på territoriet til band som Rotlaus og Sie Gubba, men de nærmer seg for å si det sånn. Egentlig er åpningssporet Ny Sjans, Ny Vår et godt eksempel på det:

I det hele tatt synes jeg de tre første låtene på skiva er blant de beste av de 11 låtene, fengende gode låter som gjør at det rykker i foten. Her er Endelause Vei, en av de mer røffe låtene på skiva:

I Alt Det Du Sa merker jeg slektskapet til countryrocken, med enkelte musikalske element jeg kjenner igjen derfra:

Så på Raud Sol får vi høre litt av det mer neddempa preget over over noen av låtene:

En låt som Kvite Knokær er også neddempa musikalsk mens vi på tittelsporet Prellær A også får en liten flørt med countryrocken. Røff vokal på Vidar Heidal, og en låt som Rotlaus også fint kunne ha spilt inn på sin sunnmørsdialekt. Apropos det så synes jeg det er veldig bra at Hardhaus synger på dialekt, men et par ganger kommer det inn bokmålsord som jeg tenkte kanskje ikke hørte hjemme i dialekta, for å få rim til å gå opp. Men det viser seg at det var min manglende dialektkunnskap som gjorde seg gjeldende der!

Albumet avsluttes med Svikefulle Mari, den norske oversettelsen av klassikeren Whiskey in the Jar og forsterker inntrykket av at Hardhaus er et band som er på bevegelse fra den røffeste sørstatsrocken og til countryrock. Jeg sier ikke at det er negativt, for det er det ikke. Men jeg savner de assosiasjonene jeg fikk til f. eks. Drive-By Truckers på debutalbumet. Jeg vil forresten ile til og si at denne versjonen er en av de beste jeg har hørt på norsk:

Men sjøl om jeg ikke helt fikk det jeg venta meg så er dette et album som er godt over snittet bra.

Karakter: 5.

Sibyl Vane - Duchess

Det er snart 3 år siden jeg ved en tilfeldighet oppdaga Sibyl Vane, dette spennende bandet fra Pärnu i Estland med både rock, punk og blues i seg for å nevne noe. En konsertplakat på en vegg i hjembyen samt en fyr med band T-skjorte som jeg så i Gamlebyen i Tallinn dagen etter gjorde at jeg sjekka de ut og jeg fant gull. Noe jeg skrev om i min omtale av deres da nylig utgitte 2. fullengder. Jeg plasserte dette albumet så høyt som nr. 6 på min liste over Årets album i 2017.

De siste månedene har jeg takket være et par singelutgivelser skjønt at et album var i emning og det viser seg at det ble sluppet i påskeuka, på bursdagen min til og med. Et godt tegn, og jeg er ikke blitt skuffa. Tvertimot. Trioen viser på denne skiva at de har utvikla seg. Kanskje litt mer kommersielle i uttrykksformen, men fremdeles er det et variert album der de tør å trekke inn instrumenter vi ikke så altfor ofte hører innafor rock.

Gitarist og vokalist Helena Randlaht er med sin særegne stemme som noen ganger kan minne om Kate Bush den naturlige frontfiguren i bandet. Men bassist (og manager) Heikko Leesment og trommis Hendrik Liivik gjør sitt til for at dette blir en helhetlig og spennende musikkopplevelse.

Skiva åpner med Thousand Words, låten de ble nr. 4 med i Eesti Laul 2018, esternes uttaking til Eurovision. Her er den et halvminutt lenger enn i 3-minuttsrammen de måtte forholde seg til i Eesti Laul og det er fortsatt en fengende og drivende god låt som sjølsagt var min store favoritt i Estland det året. Her er deres finaleopptreden:

Så som låt 2 får vi et av høydepunktene på dette 12 låter lange albumet, nemlig Go Baby Go, en drivende god rocker om ei som ser tilbake på et forhold som var der exen nå er opptatt med å oppdra sine barn og refleksjoner rundt dette:

Jeg nevnte en likhet med Kate Bush i Helena Randlahts stemme og det synes jeg kommer godt fram her i I Want You. En låt som viser at hun har en stor spennvidde i sin stemme:

Det eneste lille ankepunktet jeg har er at låtene fra 3 til 5 kan høres litt like ut sjøl om de alle er det jeg vil kalle drivende gode rockelåter. Men så kommer White Trash som er litt mer nedpå og som er en liten perle midt på skiva. Dette er en type låt som du kan drømme deg bort til og som er litt annerledes. Foreløbig er dette faktisk min største favoritt her:

White Trash er et bevis på at Sibyl Vane har evnen til å variere og det får vi også flere eksempler på i andre halvdel av skiva der de bl. a. supplerer med blåsere på noen av låtene. De er altså så trygge på hvor de står musikalsk at de tør å ta denne eksperimenteringa, og det gir disse låtene en ekstra dimensjon. S.O.M. åpner med blåsere og det synes jeg er tøft.

En annen låt som skiller seg ut er I Hate Summer som er stakkato i stilen, men likevel en skikkelig kul låt:

Jeg har aldri hatt førerkort for bil, mye grunnet synet, og jeg har tydeligvis en sjelsfrende i Helena Randlaht siden en av låtene heter I Don't Drive der hun på en fin måte forteller hvorfor hun ikke innlater seg på å sette seg bak rattet. En av låtene der blåsere er med på å krydre lydbildet.

Tittelsporet Duchess avslutter albumet og er en skikkelig humørpille av en låt. Litt nedpå i forhold til de fleste andre låtene, men likevel med et herlig driv som virkelig tar meg:

Samlet sett så har Sibyl Vane oppfylt alle mine forventninger til dette etterlengtede albumet. De viser seg i høyeste grad moderne samtidig som jeg hører innflytelsen fra tidligere tider. Jeg kan ikke få fullrost denne trioen nok føler jeg, for de er et så friskt organisk pust i en musikkverden som er blitt veldig A4. Helena, Heikko og Hendrik tør å gå sine egne veier og det lykkes de 100% med.

Karakter: 6.

Gabe Lee - Honky Tonk Hell

Gabe Lee kom med sitt debutalbum "Farmland" ifjor og han fikk god omtale. Så når han kom med oppfølgeren allerede nå så vakte det min interesse. Spesielt etter at en Youtuber jeg følger, Grady Smith, kalte dette for årets beste countryalbum så langt. Grady Smith er en amerikaner på rundt 30 som følger countrymusikken tett og som ser hele bredden, altså også til de som ikke tilhører mainstream, som Gabe Lee her. Han er en lun fyr som har sine meningers mot når det gjelder musikken han er aller mest glad i, og er derfor en som er verdt å følge for å henge med på det som skjer innafor sjangeren over dammen.

Så over til Gabe Lee, en artist og låtskriver født og oppvokst i Nashville og i en musikalsk familie. Moren er klassisk pianist og vi hører innflytelsen fra henne på flere låter der pianoet er sterkt tilstede i lydbildet, ikke minst i Emmylou, som er en ren pianoballade.

Albumet åpner med tittellåten og der får vi et møte med den mer rocka Gabe Lee. Et av de sterkeste sporene på skiva:

Piece of Your Heart er oppbyggingsmessig en av de rareste låtene jeg noengang har hørt. Aldri har jeg hørt så mange taktskifter i løpet av en sang som her. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Først og fremst er det uvant og det gjør det hele litt rotete. Likevel er det fine partier i låten og jeg tar den med så dere kan dømme sjøl:

Så er det låten jeg er blitt mest glad i og som har funnet veien inn på lista mi over Årets låter, nemlig Babylon. Denne går rett til mitt musikalske hjerte med en bittersøt tekst som passer utmerket til musikken:

Det er disse tre første og de fire siste av de i alt 11 låtene på skiva som jeg liker best. Ikke dermed sagt at de fire imellom er dårlige, det er mye bra der også, men det er altså de tre første og fire siste jeg har festa meg mest ved. Og det er musikk som som nevnt går til hjertet på meg og med harmonier som jeg er glad i.

Det er noen skikkelig rocka låter på skiva, som tittelsporet, All Dogs Goes to Heaven og her Susannah. Jeg synes at Gabe Lee klarer å vise at han behersker alle typer musikk han gir seg i kast med på denne skiva, han har en musikalitet som jeg er blitt glad i, og han viser innlevelse i måten han framfører sangene på:

Lee har også en følsom side, og den kommer veldig fint fram i avslutningssporet Blue Ridge Goodbye. En låt som både musikalsk og tekstmessig passer godt til å ende opp ei meget bra skive:

Ergo kan jeg forstå begeistringa til Grady Smith når det gjelder denne plata til Gabe Lee og den smitter i stor grad over på meg. Dette er musikk som jeg trygt kan anbefale!

Karakter: 5.

Ashley McBryde - Never Will

Er det noe jeg har dårlig samviitighet for så er det min behandling av Ashley McBrydes gjennombruddsalbum "Girl Going Nowhere" for to år siden. Jeg leste om henne, hørte litt på plata, men ga den ikke den sjansen den fortjente. McBryde tok mainstreamcountryen med storm med dette albumet og vant "New Artist of the Year" på Country Music Awards ifjor.

McBryde er en uredd artist. Hun har "paid her dues" for å si det som de gjør i USA og har arbeidet lenge for gjennombruddet. Hun er derfor en moden og reflektert artist som vet hva hun vil og som ikke firer på noe. Ashley McBryde er rett og slett en skatt mainstreamcountryen har skjult lenge, men som nå har slått ut i full blomst.

"Never Will" starter sterkt med Hang In There Girl som er McBrydes observasjon av en tenåringsjente under et besøk i hjembyen, ei jente hun kjenner seg igjen i fra sin egen oppvekst. Og med et budskap til denne opprørske jenta: "Du vil klare deg!"

One Night Standards er akkurat det tittelen gir inntrykk av, en ærlig og liketil beskrivelse av en one night stand. Og som en ser, her er personer og hendelser som går igjen fra videoen over, de har en sammenheng, noe jeg kommer tilbake til lenger nede:

Shut Up Sheila synes jeg begynte kjedelig første gangen jeg hørte den, men når jeg så hørte på teksten skjønte jeg storheten i sangen og for meg er dette virkelig låten som står ut på dette albumet. Et klart budskap til religiøse personer som dømmer ikke-religiøse for det liver de lever. En slags moderne Harper Valley PTA eller Fru Johnsen på norsk. At en amerikansk countryartist har mot til å komme med en slik sang er bare stort og forteller meg at Ashley McBryde er en artist som ikke er redd for noe, og som har det motet og den gutsen som skal til for å stå for hva hun mener. Det er nok noen countryfans over there som vil steile over denne sangen her, for meg er den rett og slett forfriskende. Det er mange Sheilaer gående rundt omkring, men vi må frigjøre oss fra de og fortelle hvor skapet skal stå, at de ikke har noen rett til å være dommere over andre liv. Dette gikk rett inn på min liste over Årets låter:

McBryde er en rocka countryartist, men First Thing I Reach For er så skikkelig country som det kan bli. Og hvem kan ikke kjenne seg igjen i "The first thing I rech for is the last thing I need"......?

Et anna høydepunkt på denne skiva er Martha Divine som er et oppgjør med en elskerinne. Ikke partnerens, men farens elskerinne! Drivende god låt dette og ved å se denne videoen så får en hele sammenhengen ift til historiene i de to første låtene jeg posta. Historier og låter som isolert sett står på egne bein, men som altså har en sammenheng, som en trilogi. Meget intelligent gjort må jeg si!

Tittellåten Never Will må også nevnes som en drivende god låt. I det hele tatt så er de fleste av de 11 låtene kremlåter i mine ører, med unntak av Stone som blir litt stillestårende. Og så avsluttes det hele med Styrofoam som er en skikkelig humørpille.

For meg er Ashley McBryde et skikkelig friskt pust og jeg er blitt veldig glad i musikken hun gir meg på dette albumet. Hun er en artist vi kommer til å høre mye fra i tida som kommer, det er jeg sikker på!

Karakter: 5,5.

Pokey LaFarge - Rock Bottom Rhapsody

Pokey LaFarge, med det opprinnelige navnet Andrew Heissler er en av disse artistene jeg fra tid til annen snubler over, som jeg ikke vet noenting om, men som har kommet med et nytt album med interessant musikk. Jeg velger da å ikke gå tilbake i artistens katalog, men å konsentrere meg om dette nye albumet og det det har å gi meg. Så får jeg evt. ta dykket ned i tidligere utgivelser på et senere tidspunkt.

LaFarge begynner å bli en rutinert fyr. Dette er hans 8. studioalbum, de fleste sammen med sitt band The South Side Three, som nå består av fire mann. LaFarge vokste opp inspirert av blues og du hører litt av det i musikken, litt crooner, litt western swing, litt jazz, litt americana og sikkert mer til vil de som kan mer om musikk enn meg si. Men det blir til en helhet som funker fjell for meg.

Det jeg legger merke til her er at temamessig er dette et litt mørkt album. Det ser en på coverbildet som illuderer dans med et skjelett, tittelen på skiva og noen av tekstene. Tittellåten Rock Bottom Rhapsody er en liten instrumental på 1:18 som starter det hele, som du får en bitte liten dose av igjen som et eget spor 5 og som et lite avslutningsspor. Innimellom de er det mye variert musikk og med litt dystert tekstbilde.

Som spor 2 End Of My Rope der drømmen er å dø på scena, intet mindre. Lystig musikk til dyster tekst er ikke LaFarge den første til å gi verden, men han gjør det på en framifrå måte for å si det sånn:

Som en ser under videoen så er LaFarge på New West Records, plateselskapet som jeg får nyhetsbrev fra og som derfor gjør at jeg snubler over en del av artistene deres. Fuck Me Up høres ikke så lystig ut, men er en musikalsk lekkerbisken og med litt av en video for å si det sånn:

En annen låt jeg er blitt glad i er Fallen Angel, litt i samme musikalske spor spm låten over:

Ain't Comin' Home er litt mer rett fram og viser at LaFarge er en artist som har mange musikalske strenger å spille på. Dette er en liten humørpille:

Til slutt tar jeg med albumets croonerlåt, Lucky Sometimes. Croonere er definitivt ikke de jeg hører mest på, men jeg tar den med for å vise bredden i LaFarges musikk og fordi han her klarer å gjøre en type låt jeg vanligvis har vanskelig for å like interessant. Og som LaFarge påpeker "Even bums are lucky sometomes":

Så konklusjonen min er at dette er ei plate jeg er blitt glad i nå i påska, og jeg må også si at det er godt at det er artister som ikke lar koronakrisen som sveiper over verden være et hinder for å gi ut ny musikk. Noen har valgt å utsette, og har sine gode grunner for det, men det er som sagt godt at det også er noen som holder seg til planene.

Karakter: 5,5.

Lilly Hiatt - Walking Proof

Seint i 2017 forelska jeg meg i Lilly Hiatts 3. album "Trinity Lane" og vinteren 2018 var jeg på en flott konsert med henne på Moskus i Trondheim der jeg også fikk slått av en prat med henne. Denne nye plata har jeg derfor gleda meg til og sist fredag ble den sluppet.

Det skal noe til å følge opp et mesterstykke som "Trinity Lane" var og jeg føler at Lilly Hiatt ikke helt klarer det. Bevares, det er ei bra plate, men den er jevnt bra. Når det er nevnt så er det ingen dårlige låter her. Så jeg kan trygt anbefale denne skiva, bare så det er sagt!

Åpningslåten Rae er en fin hyllest til søstera før vi går over til mer rocka P-Town, som er Portland, Orgeon. Ikke første gangen den byen er tema for en sang, mine engelske countryfavoritter My Darling Clemetine har f. eks. en låt som enkelt nok heter Portland, Oregon.

Little Believer er også en fin og rocka låt, men den tværes ut ørlite for mye, jeg føler det blir litt for mange gjentakelser av tittelen på tampen. Some Kind of Drug er også en fin rocka låt:

En låt som skiller seg litt ut og som har kommet seg med på min Årets låter-liste er tittelsporet Walking Proof, som musikalsk sett er litt mer countryprega.

Den som spiller fele her er ingen ringere enn Amanda Shires og en størrelse som Aaron Lee Tasjan bidrar også på et par låter. Følsomheten i stemma er en styrke som Lilly Hiatt har og som gjør sangene mer ekte og nære. Da det forrige albumet var en del relatert til veien ut av en tilværelse med rus så virker det som dette mer er ei plate om de mer vanlige og nære utfordringene i livet. Som det å skrive låter, det kan ikke Lilly gjøre uten en gitar:

Alt i alt er dette 11 behagelige låter som det er godt i dykke ned i i disse surrealistiske tidene vi lever i nå. Ikke bare lever vi i et nesten nedstengt land, i dag våkna jeg til mer snø så at våren lar vente på seg sjøl om vi skriver 2. april trenger jeg også musikk for å komme bort fra :)

Opprinnelig hadde jeg tenkt 4,5 som karakter her, men ved å høre låtene nå på YouTube og med høyere lyd enn jeg kan tillate på øreklokkene så hever det de såpass at jeg høyner.

Karakter: 5.