Sabaton - The Great War

Det har vært stille fra meg i ferien da jeg har vært fullt opptatt. Litt musikk har det blitt, bl. a. helaften med Luke Elliot, Gåte og Madrugada på Romsdalsmuseet under Moldejazz. Men ellers har jeg prioritert sønnen min som var drøye to uker på ferie hos meg.

Nå reiste han sist helg og musikk har vært godt å ha for å fylle tomrommet etter han. Og mest av alt er det Sabaton som har fylt øregangene mine de siste dagene. Et band som jeg også har et følelsesmessig forhold til, all den tid det var favorittbandet til min daværende stesønn som døde i ei meningsløs trafikkulykke 31. mars 2017. To dager før spilte Sabaton på Studentersamfundet i Trondheim og meninga var at billett til den skulle være min bursdagsgave til han. Men siden han var under 18 gikk det fløyten. Jeg opplevde så Sabaton på Trondheim Rocks ifjor, og det ble rimelig emosjonelt, det var jo en som skulle ha vært med meg da.

Nok om det, nå er disse svenske powermetalrockerne med forkjærlighet for tema fra krigshistorien ute med nytt album. Ei skive som er et konseptalbum rundt den 1. verdenskrig, fra skuddene i Sarajevo og til slutten. Og bandet har virkelig slått på stortromma her. For i tillegg har de gitt ut albumet i en Soundtrack Version og i en History Version. På sistnevnte er det en kvinnestemme som forteller om bakgrunnen for låtene før vi så får de slik de er på det originale albumet. Soundtrackversjonen er dels med Floor Jansen fra Nightwish på vokal, eller som instrumentallåter.

Jeg har etterhvert foretrukket å høre på History Version for å lære mer om hva det synges om på låtene. Og uten at jeg kjenner gangen i 1. verdenskrig i detalj så virker det på meg som det er en kronologisk rekkefølge her. Det begynner da også med The Future Of Warfare, og spinner rundt det at dette var den første krigen med det vi kan kalle moderne krigføring. Og jeg har stort sett valgt å poste låtene fra History Version:

En utenforstående kan forledes til å tro at et band som har valgt en såpass snever tematikk for sine tekster fort tørker inn tekstmessig. Men Sabaton har gjennom hele sin karriere vist at det ikke er noe problem for de, de evner å finne stadig nye vinklinger og de besitter da også enormt med kunnskaper om krigshistorie. Det viser de til fulle på dette albumet, og det er mange sterke låter og mange låter der jeg lærer noe nytt om 1. verdenskrig. Et eksempel på det er 82nd All the Way, om en krigshelt fra Tennessee, USA:

Lawrence of Arabia har sjølsagt fått sin egen låt i Seven Pillars of Wisdom, og The Attack of the Dead Men er også en fascinerende historie, om en kan kalle noe som helst i en grufull krig for fascinerende da:

Musikalsk opplever jeg Sabaton som en tett og meget samspilt enhet. Dette er powermetal etter mitt hjerte, det er den energien jeg ønsker når jeg hører på ei skive med de. Samtidig er Joakim Brodén en fremragende vokalist med en autoritet i stemma som virkelig passer både til musikken og tematikken i tekstene.

Sjøl om en del av låtene er om heltemodige dåder under 1. verdenskrig så opplever jeg ikke at dette er en glorifisering av krig. Sabaton kommer også inn på hvor ekstremt grufullt krig er generelt, og denne krigen her spesielt. Noe vi kan høre i tittelåten, som er en av de mektisgte på skiva:

The End of the War to End All Wars henspeiler også på det at krig er grufullt. Mange trodde at denne krigen var krigen som gjorde slutt på alle kriger. Historien har ettertrykkelig vist oss at så ikke er tilfelle, noe som også blir bemerka i denne låten. Krig er fortsatt bestialsk og grusomt og fører til enorme menneskelige lidelser:

Dette er mektig musikk som gir meg mange sterke opplevelser. Koringen er kraftfull, musikken er så fengende og hardtslående som power metal skal være. I det hele tatt så har Sabaton gitt meg en av mine beste rockeopplevelser på skive i år.

Karakter: 5,5.

Buddy & Julie Miller - Breakdown on 20th Ave. South

Jeg oppdager til stadighet artister jeg ikke har hørt om før, men som har en omfattende karriere bak seg. Det henger sammen med at jeg er en glad amatør som ikke har tilgang på all kunnskapen om artister som drevne musikkjournalister har.

En ressurs for meg er at jeg har kommet på mailinglista til plateselskapet New West Records i Nashville og dermed får jeg tilgang til mye bra musikk. Senest nå ekteparet Buddy & Julie Miller, som begge er i 60-årene og som hver seg og sammen har en lang karriere bak seg. Buddy har gitt ut seks soloalbum, har vunnet 12 Americana Music Awards og en Grammy. Julie har også gitt ut seks soloalbum og har også Americana Awards på CV-en. Sammen har de nå gitt ut fire album, dette er det første på ti år.

Foto: Kate York.

Men for meg er de altså nye og jeg har ikke hørt noe av det de har gitt ut før. Det som møter meg på denne skiva er rett og slett spennende og variert musikk der Julie er den mest framtredene vokalmessig. Og hun har en vokal som minner meg en god del om Lucinda Williams. Tittelsporet åpner albumet og er et av de mest spennende sporene:

En annen spennende låt er Everything Is Your Fault, en låt som også er småfengende:

Her er vakre harmonier og musikken overdøver ikke vokalen, slik at jeg tydelig får med meg helheten i tekstene. Noen av de vitner om store kreative evner, bl. a. er I'm Gonna Make You Love Me et eksempel på det. Det er ikke måte på hva jegpersonen i sangen vil gjøre for å få den utkårede til å elske henne:

Spittin' On Fire er også en herlig låt:

Siste låten jeg tar med er Thoughts At 2 a.m. som er en fin akustisk sak:

Det er 12 låter på skiva og det er et par som ikke helt tar meg, men jevnt over er dette veldig bra. Det føles nært og ekte og det er to artister som legger sin sjel i det de framfører. I tillegg har de med to bonusspor, Can't Cry Hard Enough (The Williams Brothers) som Julie Miller har gitt ut tidligere på et av sine soloalbum, og skivas mest rocka låt You Make My Heart Beat Too Fast som Buddy og Julie ga ut på sitt første album sammen i 2001. Disse to er liveopptak.

Karakter: 5.

Tons of Rock 2019

Da har jeg endelig landa etter årets store musikkfest for meg, Tons of Rock på Ekebergsletta i Oslo for ei uke siden. Var det Kiss eller Def Leppard jeg ville se hadde jeg bare kunnet reise til Trondheim Rocks som gikk to av de samme dagene, da de også spilte der. Men det var noe med hele pakka, den mektige lineupen av spennende band som gjorde at jeg gikk for tre dager i Tigerstaden.

Mine forventninger ble oppfylt. Ikke bare av de jeg reiste dit for, jeg gjorde også noen nye musikalske oppdagelser. Noen band rakk jeg ikke over, band jeg etterpå har skjønt også leverte glimrende sett. Men en kan bare ikke komme over alt når en er på festival. Noen band spiller samtidig, og noen ganger må kroppens forskjellige behov tilfredsstilles. Det er f. eks. ikke bare bare å stå og høre på musikk en hel dag, det merkes i kroppen og noen ganger måtte jeg bare forlate musikk jeg likte å høre på fordi kroppen streika og jeg bare måtte finne meg en benk og sette meg ned.

Det var spesielt fem band som imponerte meg og jeg tar de i den rekkefølgen de spilte.

Først ut er Dropkick Murphys som laga FEST fra hovedscena første dagen. Du verden som det svinger av denne gjengen fra Boston, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd de var irer. For det er skikkelig irsk stemning over musikken til dette bandet, som i sterke Paying My Way som handler om å komme ut av narkohelvetet.

Så var det første band ut på dag to, YouTubesensasjonen The HU fra Moingolia av alle steder. De har foreløbig bare gitt ut tre låter, og debutalbumet skal komme 13. september står det å lese på deres Wikipediaartikkel. De leverte et sett som det lukta svidd av. Tradisjonsmusikk fra Mongolia blanda med rock, spilt ikke bare med vanlige rockinstrumenter, men også særegne instrumenter fra hjemlandet. Jeg har fått meg et nytt favorittband og kan bare ikke vente på at fullengderdebuten deres blir sluppet. Dette her er bare helt rått! Og denne band T-skjorta bare måtte jeg ha!

Så var det Slayer, ja, du leste riktig. Thrash metal har aldri vært min greie, før nå. Men nå når Slayer er ute på sin avskjedsturné og spiller for siste gang i Norge da er jeg der og blir rett og slett fascinert. Ikke bare av musikken og den åpenbare energien som ligger i den, men rett og slett utførelsen. 4 middeladrende menn som øser på i et vanvittig tempo i godt over en time. Jeg ble bare stående å studere teknikken til gitarist Kerry King når han var i nærbilde på storskjermen ved siden av scena.

Og trommis Paul Bostaph da, han bare må ha en anseelig mengde timer i gymmen bak seg for å makte det kjøret som er å være trommis i et trashmetalband. Det er vel fortsatt ikke musikk jeg kommer til å høre på hver dag, men du verden, disse musikerne her imponerte meg virkelig! Og da regner jeg sjølsagt også med vokalist og bassist Tom Araya og den andre gitaristen Gary Holt.

Så var det siste dag og The Dogs med Kristoffer Schau på hovedscena. Den mannen og det bandet må bare oppleves! Snakk om å gi alt og å levere skikkelig tøff og streit rock'n roll. Det var bare et aldeles herlig sett, intet mindre!

Gluecifer gjorde comeback sist høst og jeg var derfor nysjerrig. Og fy flate, jeg måtte bare spørre meg sjøl hvor i all verden jeg var musikalsk da de var på topp for 18-20 år siden. For dette var jo melodiøs rock rett i min gate. De leverte rett og slett et fenomenalt sett!

Men altså, her var det flere band som gjorde inntrykk på meg. Raga Rockers og Oslo Ess var det rett og slett dritkult å få oppleve. In Flames leverte skikkelig og polske Behemoth fascinerte meg også voldsomt. Norske Black Viper hadde en halvtime med rett fram tøff rock som var helt i min gate. Satyricon var skikkelig gode og Mayhem var steinhardt, vel de hardeste jeg hørte disse dagene. Amaranthe, med et av de få kvinnelige innslagene på festivalen var også veldig bra. Og sjølsagt var det kult å oppleve Kiss på deres siste konsert i Norge, de karene kan det å lage show.

Men det som er "feil" med meg er at den hardere typen rock begynte jeg ikke å venne meg til å høre på før jeg var over 40. Så de gamle store banda som Kiss, Def Leppard, Judas Priest, Slayer, Black Sabbath, Iron Maiden og Deep Purple hadde jeg aldri noe forhold til i ungdommen. Men hva Maiden angår så sitter deres sett på Trondheim Rocks ifjor fortsatt i, det var rocketeater av ypperste merke. Det er mer de nyere bandene innen metalsjangeren jeg har et forhold til, og der har jeg et håp og en bønn til neste års Tons of Rock: Epica! Det vet jeg kommer til å bli mektig som bare fy.

Inntil da: KEEP ON ROCKIN'!!!!!!