Trond Svendsen & Tuxedo - Don't Trust the Moon

Jeg har som tidligere nevnt begynt å jobbe igjen, og det sammen med at jeg også har andre prosjekter som tar sin tid har gjort at det har blitt mindre tid til å blogge om musikken jeg liker. Jeg beklager det, men skal prøve å komme innom med noen drypp med jevme mellomrom, så bare heng med!

Denne gangen dreier det seg om brumunddølen Trond Svendsen og hans Tuxedo. Et av de beste norske bandene innen americana-sjangeren. Det viser de igjen her med et album som er en fin blanding av låter av den rolige, reflekterende sorten og låter som har litt mer tempo.

De to første låtene sparker skiva godt i gang. The Ride er en "takk for skyssen"-sang for å si det på den måten. Gitt etter en kjøretur der det ikke er blitt sagt mye.

Build Me A Mountain er en herlig fengende låt med fine refleksjoner rundt det å følge sine drømmer:

Så kommer tre nedpå låter som hver på sin måte skinner, og som forteller gode historier. Jeg er blitt mest glad i Black Horse, en slags moderne utgave av Ivar Simastuens Brunen, som var en landeplage på 70-tallet. Om hesten som nøt gode pensjonistdager etter avsluttet karriere på travbanen, og som ble en god følgesvenn. En mektig og nydelig låt i all sin enkelhet, og vakkert formidla av Trond Svendsen.

Jeg vil også trekke fram Big Red Sky, som bygger seg sakte opp opp til et sterkt klimaks. En låt som jeg er blitt skikkelig glad i er den korteste, I Came To Dance. I utgangspunktet litt bortgjemt som nestsiste av ti spor, men som for meg er en liten perle som gir meg gode retrovibber.

Plata avsluttes med over fem minutt lange Paperback Summer. En dvelende og nydelig låt som er den perfekte slutten på et nytt solid gjennomført album av Trond Svendsen & Tuxedo.

Dette er et album som de siste dagene har fulgt meg på vei til og fra jobb og om kveldene når jeg har lagt meg under dyna for og forberede meg på søvnen. De skal spille på Moskus i Trondheim neste torsdag 7. april, og der skulle jeg gjerne ha vært. Andre forpliktelser gjør at jeg ikke får med meg den konserten. Men uansett har jeg denne gode plata å kose meg med!

Karakter: 5,5.

Jeremy Ivey - Invisible Pictures

Jeg var over meg av begeistring for Jeremy Iveys debutalbum som soloartist sent i 2019. Nå som et nytt album foreligger er jeg en tanke mindre begeistret, selv om det også er mye bra her. Musikken er mer nedtonet enn på debuten, og det kan ha noe å si for helhetsinntrykket. Men her skal det sies at Ivey kom med et album også høsten 2020, "Waiting Out The Storm", som dessverre gikk meg hus forbi. Trist, men sant ...

Åpningslåten Orphan Child er meget god, og når Ivey beskriver seg som et foreldreløst barn med et hjerte av piggtråd så er det jo en hjerteskjærende god beskrivelse. Så at Ivey er en glimrende ordsmed er det ikke noen som helst tvil om!

Keep Me High utmerker seg også med ekstremt gode ordspill, i det som jeg tolker som en hyllest til kona Margo Price. Og som kjent er hun en artist jeg setter høyt. En skikkelig kul låt dette, og med harmonier som setter meg i godt humør:

Grey Machine er musikalsk sett en trivelig låt. Men den handler om en fyr som ikke framstilles som en spesielt trivelig kar for å si det på den måten. 

Tittellåten Invisible Pictures er også en bra låt. Og igjen beskriver Ivey på en knakende god måte liv som har gått litt på tverke. Han har en egen evne til å fargelegge livene til mennesker som ikke har alt på stell, han klarer på en fin måte å gi de verdighet. Det er en meget god egenskap.

Og som på forrige album så avslutter Ivey også dette med en pianobasert låt. Da var det drømmen og drømmeren som kamperte sammen, her er det stillheten og sorgen det dreier seg om. Det blir nedtonet, men várt og nært fortalt:

Noen av de fem andre låtene er litt tunge synes jeg, men skinner litt ved hjelp av Iveys eninente tekster. Som Downhil (Upside Down Optimist) som åpner med Woke up in the ditch/ of a bad situation/ Last chanche for any meaningful salvation. Det er meget godt skrevet, enkelt og greit.

Alt i alt et mer enn godkjent album av en artist som er høyt på listen over mine favoritt-tekstforfattere.

Karakter: 4,5/6.

Sabaton - The War to End All Wars

Sabaton er ute med et nytt konseptalbum om 1. verdenskrig, etter "The Great War" som kom i 2019. Og det er en skjebnens ironi bandet ikke kan noe for at det kom ut en uke etter at vår tids Hitler ga Europa en ny krig. 1. verdenskrig ble i datiden sett på som krigen som skulle gjøre en slutt på alle kriger. Historien har dessverre vist oss hvor feil det var å tro noe slikt. Uansett, Sabaton kunne vel egentlig ikke være mer uheldig med albumtittelen gitt omstendighetene Europa er i nå.

Men jeg har hørt mye på dette albumet den siste uka, for dette er musikk som uansett fortjener å bli hørt For Sabaton drar igjen i gang med den sterke powermetalen de er så kjent for, og de lar meg som lytter bli kjent med nye sider ved krigen som ble avslutta i 2018. Men det skal sies, jeg har ikke dykket så dypt ned i historiene som jeg gjorde på forrige album. Denne gangen har jeg latt musikken ta hovedrollen framfor historiefortellingene.

Dreadnought betyr å ikke frykte noe, og jeg skjønner nå med denne lyric-videoen at det er snakk om et krigsskip som tydeligvis var med på mange slag. Joakim Brodén viser både her og på de andre låtene hvilken autoritet han har som vokalist, En autoritet som trengs med den tematikken Sabaton har i tekstene sine. Koringen er også førsteklasses, og musikerne får også briljere her:

Soldier of Heaven skjønner jeg også nå har en sterk historie. Som det framgår helt på enden av videoen så er denne sangen tilegna alle de som aldri kom hjem fra denne grusomme krigen. Og alle de familiene som dermed ikke fikk en grav å gå til og sørge ved. 

Som jeg skrev om forrige album så har jeg ikke inntrykk av at Sabaton glorifiserer krig. De forteller historiene til enkeltmenneskene som hver på sin måte ble en del av krigshistorien, om heltedåd og om hvor grusomt krig er. Det er også viktig historie som fortelles og inntil 24. februar kunne jeg også ha skrevet at det er viktig at disse historiene fortelles for at vi ikke skal få krig igjen på vårt kontinent. Slik ble det dessverre ikke, men at det finnes despotiske ledere som ikke vil ta lærdom kan ikke bandet noe for. Her er Hellfighters, som jeg tolker er historien om en gruppe amerikanske soldater:

Christmas Truce må med. Historien om krigens første jul, der soldater gikk ubevæpnet opp fra skyttergravene for å feire jul. De som var fiender var for to dager venner som spilte fotball, delte julesuvenirer, sang juseanger og gravla falne sammen. En sterk historie om at mennesker for en stund klarer å legge fiendskapet bak seg og se på hverandre som medmennesker. En låt og en video som var blant de som gjorde størst inntrykk på meg ifjor.

Det er som det skal være at fredsslutningen i Versailles avslutter albumet:

Konklusjonen er at Sabaton igjen har levert et solid album. Igjen er det sterke historier de forteller, og som sagt er det ikke bandets feil at denne skiva kom samtidig som vår tids Hitler tørna gal og sendte Europa ut i en ny krig. De har muligens fått grobunn for nye låter, men ikke på en måte som de ønsket seg.

Karakter: 5.

The Dogs - El Verdugo

I år brøt The Dogs tradisjonen med å komme ut med ny skive første utgivelsesdag i januar. Ikke før nå sist fredag 4. mars kom årets skive, men bandet har brukt den ekstra tida godt.

For igjen leverer Kristoffer Schau & co hardtslående rock som også er melodiøs og fengende. Schau bruker hele stemmeregisteret, fra det desperate på grensen til growling til det mer tilbakelente. Begge deler funker, og vi har fått et variert og potent album.

Melt åpner det hele: Melodiøst, fengende og desperat. Kort og godt The Dogs på sitt beste:

Det samme får vi på Where the Man Beast Crawls. Med en tekst som ikke er for sarte sjeler, for å si det sånn:

The Dogs er et band med meget kompetente musikere som kan sin rock, og som gir låtene varierte lydbilder og som av og til også byr på det uventede. Det gjør at ei Dogs-skive alltid er spennende, for du har ingen garantier for hvordan en låt vil barke i vei. Et eksempel på det er The Story How I Used To Be, der både musikken og Schaus vokal er i et langt smulere farvann. En 5-minutter som gir lytteren litt pusten tilbake.

Det er gjerne de mørkere sidene ved menneskesinnet The Dogs utforsker i sine låter, men sjøl de kunne nok dessverre ikke forutse hvor treffende en låttittel som Sanity is History skulle være når albumet kom ut ... Når en sjokkert verden ser hvordan troppene til vår tids Hitler turer fram i Ukraina må vi bare innse at dette er en låt som treffer tiden vi lever i til de grader.

Men altså, dette er igjen et solid stykke arbeid av The Dogs. De befester sin stilling som et av våre beste rockeband. Det er ikke en dårlig låt, og nå når samfunnet er åpnet igjen er det å håpe at de legger ut på veien slik at vi får oppleve de live igjen. Jeg fikk den gleden under Tons of Rock 2019, og håper jeg får anledning til det igjen snart.

Karakter: 5,5.

Carson McHone - Still Life

For tre år siden var jeg full av lovord om Carson McHones album "Carousel", som jeg omtalte som ei countryskive som var moderne i lydbildet uten å gå på akkord med ektheten og nærheten som god countrymusikk er avhengig av.

Men på dette albumet har McHone tatt veien litt bort fra countryen og mer inn i rockens verden. Jeg liker fortsatt musikken, men at hun skulle gjøre et så totalt skifte var en smule overraskende. Samtidig så har jeg ikke noe imot artister som skifter lydbilde så lenge de fortsatt leverer god musikk.  

Hawks Don't Share åpner det hele, og er for meg blitt en feelgoodlåt jeg virkelig har trengt disse ekstremt vonde dagene etter at vår tids Hitler startet krig mot et fritt og demokratisk land.

Sammen med Eurovision-låtene, som kommer som perler på en snor på denne tiden av året så er denne plata blitt mitt  musikalske bolverk mot grusomhetene som skjer i Ukraina. Carson McHone har på en måte gitt meg et mentalt friminutt som jeg har søkt tilflukt i mange ganger den siste uka. Det er jo helt tilfeldig, i og med at den kom ut dagen etter invasjonen, men likevel, det har vært kjærkomment. Tittellåten Still Life gir bare med tittelen et lite håp om at det er en lysning der framme et sted, for et kontinent som holder på å bli kjørt i grøfta av en gal mann.

Og Fingernail Moon har vært låten som virkelig har gitt meg noen hardt tiltrengte friminutt for mitt indre. Den er bare helt nydelig i all sin enkelhet. Ikke minst det fabelaktige koret som er lagt til låten, og sammen med hennes følsomme stemme og den betagende musikken er dette blitt en gåsehudperle. En av de vakreste låtene jeg har hørt til nå iår.

Someone Else er en fengende låt som også trengs nå. Her kommer rockeren McHone skikkelig fram i refrenget, og jeg digger det.

 

Only Lovers er også en godlåt, og jeg liker ordpillet med at "We're only lovers when I'm falling in love". 

Til slutt må jeg ta med Sweet Magnolia, en låt som har vokst veldig på meg den siste uken. Til å begynne med var den altfor stillferdig og nærmest et forstyrrende hvileskjær midt i albumet. Men etterhvert har jeg lært meg til å skjønne storheten i låten, nå er den blitt enda et av disse pusterommene som har gitt mitt indre noen minutters ro. Her et liveopptak fra fire år siden, og mer country enn den er på skiva.

Jeg har gitt dere seks av de 11 låtene, og i bunn og grunn de seks låtene jeg liker best. Men de andre er også fine og er med på å gjøre "Still Life" til en nydelig helhet. Et album jeg ikke visste at jeg trengte. Et album som helt tilfeldig ble den musikken som sammen med Eurovision-musikken har gitt meg hardt tiltrengt pause fra alle de vonde inntrykkene de siste ti dagene har gitt oss.

Jeg sier bare: Thank You Carson McHone!

Karakter: 6.