onsdag 30. september 2020

Achille Lauro - 1969 Achille Idol Rebirth

 

Det italienske fenomenet Achille Lauro er definitivt min musikalske oppdagelse for 2020. Helt fra hans fantastiske opptredener på San Remofestivalen første uka i februar har han trollbundet meg med henførende musikk som jeg har tatt imot med åpne armer og ører. Og til tross for pandemien som lamma Italia fra slutten av februar og utover våren har dette vært et meget produktivt år for han.

To singelutgivelser, en bok bygd på en av disse singlene, et minialbum (eller EP), "1990" som kom 24. juli og nå to måneder senere et fullverdig album med 16 låter og voksne 51 minutter med musikk. I anmeldelsen av "1990" stussa jeg over at singlene Bam Bam Twist og 16 Marzo ikke var med, men på dette albumet her er de sammen med både hans San Remolåter fra ifjor og i år, Rolls Royce og Me Ne Frego. Sistnevnte ble inngangspotrten min til Achille Lauros verden og jeg har beskrevet den i tidligere blogginnlegg med oppsummering av årets Eurovisionsesong.

Jeg har ikke lært meg mer italiensk siden sist, men jeg føler at det ikke gjør noe, for jeg får likevel innblikk i kunsten til en musikkens tusenkunstner. Achille Lauro er også mer enn bare en musiker og en sanger, han er et fenomen som spiller en rolle i nesten hver låt. Han elsker å provosere i kleesveien og i uttrykksmåte og er i så henseende kompromissløs. Men midt oppe i dette aner jeg en følsom artist som får ut sine følelser og sitt indre og ytre liv i sin kunst, sin musikk og sin måte å være på. 30-åringen er egentlig et vandrende kunstverk.

Han var ikke smålåten da han albumdebuterte som 24-åring i 2014 med "Achille Idol Immortale". Da har du sjøltillit på linje med fotballspilleren Zlatan, som også er stor i Italia. Og nå altså "1969 Achille Idol Rebirth", en gjenfødelse.

Albumet åpner med rocka Maleducata, der det i parentes står at den er Official Soundtrack på Baby 3, tydeligvis en film, men jeg er ikke 100% sikker. Så får vi de to singlene som kom etter San Remo, først Bam Bam Twist, med en video som er åpen for mange tolkninger:

Så får vi 16 Marzo, en låt som gir meg gåsehud. Jeg har forstått det sånn at det handler om et brudd, og en liten stund etter at låten ble sluppet kom det en bok fra Achilles Lauros hånd med samme navn. Den har jeg forstått er med tekster relatert til låten og da til det bruddet. Jeg trenger ikke forstå teksten for å skjønne alle følelsene som ligger i låten, og Achille legger tydeligvis det han har av følelser i framførelsen. En utrolig sterk låt som kommer høyt på min Årets låter-liste, garantert! Jeg får en klump i halsen av å kjenne på den smerten som ligger i musikk og sang her:

Achille samarbeider med mange musikere på sine låter, der Me Ne Frego er en av to låter der han står alene. Boss Doms går igjen på 9 låter, vi har Gow Tribe, og vi har artister som er med på enkeltlåter. Og så merker jeg at Achille har en forkjærlighet for å namedroppe kjente personer og steder i mange av låtene, som Marilyn Monroe, Elvis, Palm Springs, Las Vegas, Louvre, Moulin Rouge. Ser jeg på coveret finner jeg nevnte Monroe og Elvis og også James Dean og Jimi Hendrix og jeg kan tenke meg at dette er artister og personligheter som inspirerer Achille.

Rolls Royce er låten Achille deltok med i fjorårets utgave av San Remofestivalen:


Jeg tar ikke med Me Ne Frego siden jeg har skrevet om den og postet den før. Men jeg sitter med et inntrykk av at tiden fra og med fjorårets San Remodeltakelse og fram til dette albumet har vært et eneste stort kunstverk, eller performance om man vil. Det hører med til sjeldenhetene at artister er med i San Remo to år på rad, så det forsterker følelsen av at dette er en eneste lang performance som innebar at han fikk delta både ifjor og i år.

C'Est La Vie er med to ganger, først sammen med Fiorella Mannoia, en 66 år gammel artist og skuespiller og så som avslutningsspor framfører Achille den alene og mer neddempa. Jeg tar med duettversjonen med nevnte Mannoia:

Den mektige tittelåten 1969 må sjølsagt med. Gitt ut ifjor sommer og bekrefter at dette har vært en eneste lang performance siden San Remo i februar 2019:

Noe av det som gjør Achille så fascinerende er at han også musikalsk varierer sin uttrykksmåte. Han går ikke av veien for å rocke, og han har også klare innslag av hip hop. Sistnevnte sjanger er vanligvis ikke min gate, men ingen regel uten unntak og som alt annet så fungerer det meget bra når det er Achille som gjør det.

Det er ingen av de 16 sporene her som ikke faller i smak. Jeg har da også sterkt sansen for Roma der Achille mer snakker enn synger. Det blir faktisk ikke et drawback at jeg ikke forstår språket fordi musikken har en så fin rytme:

Forførende Je t'aime blir den 7. og siste låten jeg tar med:

Det er risikabelt å anmelde et album fra en artist jeg er blitt så stor fan av. Objektiviteten blir lett kasta over bord da, men jeg er dønn ærlig når jeg mener at dette er et mesterverk som fullfører den lange performancen dette har vært siden San Remo ifjor. Dette er så variert, og det er så mye her som er rett ut nydelig musikk. Så dette er garantert ei plate jeg kommer til å ha høyt på min liste over de beste albumene i 2020.

Karakter: 6.

 

lørdag 26. september 2020

Zephaniah OHora - Listening to the Music


Jeg oppdaga ikke newyorkeren Zephaniah OHoras debutalbum "Lost Highway" fra 2017 før året etter og jeg forelska meg fullstendig i musikken på den skiva. Såpass at jeg bare måtte skrive om den. Jeg var så heldig å få se og høre han på Moskus i Trondheim 20. august-18 og jeg fikk også en prat med han. En meget sympatisk fyr. Han signerte en CD til min gode amerikanske venninne Kathleen Gosselin i Massachusetts og det ble den siste CD-en jeg sendte til henne. Hun var glad i denne typen country, men var allerede på det tidspunktet kreftsjuk. Hun døde nå i mai uten at vi fikk treft hverandre fysisk, derfor har OHora blitt en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt.

På denne plata er OHora ennå mer old school enn på debuten. Det er et klart 60-tallspreg på plata, tankene går f. eks. til Lee Hazelwood og den musiken som gjorde han  til en stjerne i 60-årene. Og at OHoras store forbilde er Merle Haggard er tydelig å høre. Stilen på denne plata skinner igjennom helt fra åpningssporet Heaven's On the Way og ut alle 12 sangene. Det gjør at det er litt lite variasjon utenom at han har både ballader og de litt raskere låtene. Jeg får en liten følelse av at det er litt ensformig, men når det er sagt, så skårer OHora høyt på framføring, ekthet, sjel og nerve i musikken. Den er der i fullt monn, og derfor er dette også et album som er såpass bra at det er vel verdt å skrive om.

Jeg begynner med Black & Blue.


 All American Singer
er OHoras lille kommentar til dagens amerikanske samfunn. Og det er mer obervatøren vi hører, han som ser og registrerer hvordan ting er, men som er glad for at han sjøl er en amerikansk sanger. Jeg synes dette er en fin måte å formidle dagens amerikanske samfunn på, en trenger ikke å bruke de store ordene for å nå fram. Bare det å si at han står opp for demokratiet er et solid statement ift. hva som skjer i USA nå om dagen. Et høydepunkt på skiva denne låten her.

Tittelsangen er også en perle, om gleden av å høre en god gammeldags countrysang på radioen, en reise tilbake til et øyeblikk som tydeligvis definerte OHoras musikksmak- og stil.:


Og det bli ikke mer country enn på When I've Got No More Tears to Cry:

Den fineste balladen på albumet er We Planned to Have It All. OHora har en følsom stemme som virkelig kler sanger som dette:

Til slutt må jeg ta med en sang som forteller om følelsen en har av at en musikalsk sett egentlig ikke hører hjemme i 2020, Living Too Long:

Når det er sagt så er all musikk tidløs i mitt hode. For liker jeg en sang så er det for livet, ikke bare for der og da. Det er det som er feilen med de som bare går etter likstemusikk, det blir mer å konsumere musikk enn å lene seg rolig tilbake og nyte den og la den synke inn og sette spor i deg.

Derfor er det jammen meg godt at vi har musikere som Zehaniah OHora som holder old school countryfanen høyt hevet og som hever seg over det som skal være moderne i dag, innen country spesielt og musikk generelt.

Og jeg håper derfor at det blir mulig å se OHora på ei norsk scene igjen.

Karakter: 5.

 

 




mandag 21. september 2020

Delta Spirit - What Is There


Delta Spirit er enda et band jeg har oppdaga via nyhetsbrevene jeg får fra New West Records, så det selskapet har fått en del omtale av sine artister på bloggen min.....

Bandet er fra California og ble starta av kompisene Jon Jameson (bass), Brandon Young (trommer) og Will Vasquesz (lead vokal, gitar, munnspill og piano) i 2005 og de fikk raskt med seg Kelly Winrich (multiinstrumentalist og vokal) og Sean Walker. Sistnevnte forlot bandet i 2009 og etterhvert kom Wiuliam McLaren inn som erstatter. 

Dette er deres 5. studioalbum, men det første siden 2014. En kan vel kalle dette indierock og jeg må si at dette er musikk som jeg liker. Bandet varierer sitt musikalske uttrykk gjennom de ti låtene og spiller alt fra røft og mye lyd til helt neddempa og akustisk på tittelsporet, som avslutter skiva. Og så har de en låt som er noe av det vakreste og såreste jeg har hørt av kjærlighetslåter.

De åpner ballet med The Pressure som er en heftig låt der vi også får et eksempel på noe som tydeligvis kjennetegner bandet, meget spennende koring:

Sangen slutter veldig brått og vi får et plutselig møte med It Ain't Easy. Mange spennende elementer som gjør denne låten til en perle, igjen denne herlige koringa og et skikkelig spenstig piano. 

En annen spennende låt er Lover's Heart, som har en aldeles herlig oppbygging mot et smådramatisk høydepunkt før den ebber rolig ut.

Men platas høydepunkt for meg er Just the Same. Mer vakker og mer sår kjærlighetssang har jeg knapt nok hørt. Og spesielt falt jeg for denne verselinja her:

When you come home drunk, and you barely stand
And I strip your clothes off, and I hold your hand
Then I walk you to bed cuz you could barely see it
And we lie down till you fell asleep
And I love you just the same
 
For meg en verselinje som er et strålende eksempel på betingelsesløs kjærlighet, så uendelig vakkert beskrevet. Om det som ikke var ment å bli et forhold, men som ble det, og som så sin ende pga. den andres trøblete fortid. Men som gjorde et dypt, dypt inntrykk på sangens jeg-person. Og en uendelig følsom og inderlig vokal av Kelly Winrich. For vanligvis er det Matt Vazquez som er hovedvokalist, men her er det altså Winrich som stepper inn og gjør en framførelse som berører meg langt inn i hjertet. Og på slutten gråter jeg med han:


Dette er en sang som vil komme helt i toppen på min Årets låter-liste. Lenge siden jeg har hørt noe så vakkert som dette.

Men altså, dette er spennende musikk, og det er ikke en eneste av de 10 sangene som jeg ikke liker. Delta Spirit tar meg med på en spennende reise gjennom et mangeslungent musikalsk landskap som jeg i løpet av de siste dagene er blitt skikkelig glad i. Det er en nerve på dette albumet som tar meg og som gjør at jeg holder oppe interessen fra første til siste tone. Ubetinget et av årets høydepunkter så langt.

Karakter: 6.

 


onsdag 16. september 2020

Lori McKenna - The Balladeer


Lori McKenna er en høyst anerkjent låtskriver som har vunnet flere Grammies og andre priser for sine låter til andre artister. Men hun er også en respektert artist sjøl og har en god karriere der også. Nå er hun ute med sitt 11. studioalbum, og etter å ha hørt på det i noen dager må jeg si at dette er behagelig og fin musikk. McKenna er ingen barrikadestormer og skriver om de nære tingene i livet. Hun lever sjøl et rolig liv i hjemstaten Massaschusets med sin mann som hun gifta seg med som 19-åring og deres fem barn.

Plata åpner med This Town Is A Woman der hun har med seg Karen Fairchild og Kimberly Schlapman fra Little Big Town. Ikke så rart det siden hun har vært med og skrevet flere hitlåter for de, inkludert Girl Crush som ga henne en Grammy for beste countrylåt i 2016.


Tittelåten The Balladeer er min største favoritt på denne skiva. Om hun som synger på barer og kneiper og drømmer om en musikkarriere, blir så oppdaget av en gitarist, får tillit som låtskriver og blir hauset opp som den nye store stjerna. Til gitaristen faller for en av koristene og hun som kalles The Balladeer ender opp med å skrive en sang om drømmere som søker etter noe de aldri finner. Og et bevis på at en sang ikke nødvendigvis trenger et refreng for å fungere. Ofte holder det med en god historie og nydelig musikk.

Lori McKenna mistet sin mor da hun var 7 år, noe hun har vært en del innom i låter opp gjennom karrieren. Også her i Marie, som er tilegna hennes seks år eldre storesøster. Her går jeg for en akustisk versjon McKenna la ut for to uker siden:

McKenna og hennes mann har vært gift i 32 år og i Good Fight synger hun om det å komme seg gjennom tøffe perioder i ekteskapet der en ikke bare tenker med glede på partneren. Men at en lander på at en i bunn og grunn har det godt sammen og at det er verdt strevet å komme seg gjennom de vanskelige periodene. Og videoen gir sangen en videre betydning.

Til slutt må jeg ta med Two Birds, om de to kvinnene som faller for samme mann. Den ene får en diamant, den andre får et hotellrom......

Det er også noen litt mer rolige sanger på skiva som Uphill, om å være med sin partner også når hen møter livets oppoverbakker og When You're My Age og Till You're Grown som tydeligvis er sanger McKenna har skrevet til sine barn. Jeg liker også Stuck In High School, om å fortsatt på en måte være i den mest hektiske ungdomstida på slutten av tenårene, på high school i USA, eller videregående som vi sier her.

Jeg synes at Lori McKenna på denne plata viser hvorfor hun er en så ettertraktet låtskriver. Hun forteller gode og nære historier og jeg hører ikke en eneste klisjé. Gode melodier lager hun også, og det gjør at dette er blitt et helstøpt album som jeg er blitt glad i.

Karakter: 5,5.




 


søndag 13. september 2020

Levellers - Peace


Levellers er et engelsk folkrockband danna i Brighton i 1988 og har sitt navn fra en politisk bevegelse under de engelske borgerkrigene fra 1642 til 1651. Bandet hadde sin storhetstid på 90-tallet med flere opptredener på hovedscena på Glastonbury samt flere album og låter som havna høyt på de britiske listene. Bandet har vært tydelige på sitt politiske ståsted et stykke ut på venstresida.

Det er takket være en kompis jeg har blitt oppmerksom på de, og det falt sammen med at de nå i august kom med et nytt album. Fire mann er fortsatt med fra oroginalbesetninga: Mark Chadwick, Jeremy "Jez" Cunningham, Charlie Heather og Jonathan Sevink. Simon Friend kom med i 1990 og Matt Savage i 2003.

På denne plata her skjønner en bandets ståsted allerede på første låt, Food Roof Family:

Oh, it's exquisite
That the ones who destroy it
Are the ones who need it
Now that's exquisite
 
And each decision
Leads to indecision
Fear of the recognition
Of the truth
 
 
Musikalsk minner dette meg litt om Big Country, det skotske folkrockbandet som hadde stor kommersiell suksess på 80-tallet, et band jeg hørte mye på da. Big Country var nok mer pompøse (ikke noe negativt i det), men likevel så er det noen likheter som jeg setter pris på. Og det er spesielt de fire første låtene på dette albumet som virkelig går hjem hos meg.
 
Generation Fear er som en skjønner av tittelen om generasjonsmotsetninger, om de middeladrende og eldre som stenger dørene i frykt for ungdommen som demonstrerer i gatene. Men som også kjemper kampen for et mer rettferdig samfunn for hele befolkningen, også de som altså stenger dørene i frykt for de:
 

Four Boys Lost er om fire karer fra et lite lokalsamfunn utem på sjøen for å tjene til mat på bordet for seg og sine, men som forliser. En sterk historie:
 

Så har vi kanskje det sterkeste sporet på denne skiva, Burning Hate Like Fire. Om det som er blitt gjennomgangsmelodien i dagens samfunn, å hate de en er uenig med, uviljen mot å gå i dialog, men heller bygge opp til polarisering og tette skott mellom mennesker etter hvilke politiske synsøpunkter de har. 
 

Dette er fire låter som forteller meg at dette er et band som ikke vil stå likegyldige og bare se på det som skjer i sine lokalsamfunn, i sitt land og i verden. De ønsker å sette pekefingeren på det som er galt, og det er sannelig godt at vi fortsatt har slike artister og band som har et budskap, som vil noe med musikken sin utover det å underholde.
 
Så er det ikke så at de resterende sju låtene er dårlige, aldeles ikke. Men disse fire første er de som virkelig gjør denne skiva for meg. Men en låt som jeg er blitt glad i av de resterende er The Men Who Would Be King. Her er et liveopptak fra Liverpool få dager før verden gikk inn i lockdown i mars:
 

Ankepunktet er at noen av låtene blir vel like, at det er litt lite variasjon sånn sett. Men det rokker ikke ved inntrykket av ei solid plate fra et band som har mye på hjertet.
 
Karakter: 5.
 

onsdag 9. september 2020

Motorpsycho - The All is One

Ærefrykten er stor når jeg gir meg i kast med et nytt album med Motorpsycho, Norges kanskje mest innflytelsesrike rockeband de siste 25-30 årene. Ikke bare når jeg skal lytte på musikken, men også skrive om den. For dette er mektige saker, særs mektige saker. Men også veldig variert. Noe på denne plata er uten tvil den beste rocken jeg har hørt i år, mens noe er tung materie å fordøye. Det kreves med andre ord mange runder med øreklokkene, og det krever at jeg som lytter er fordomsfri i forhold til det jeg får servert. Og når det gjelder Motorpsycho så kan ikke musikken deles inn i låter eller sanger, dette er komposisjoner. Spesielt når det gjelder halve skiva, mastodontiske N.O.X.

Det er 1 time og 24 minutter musikk, halvparten av tida går med til dette midtpartiet, og det er fire komposisjoner som omkranser det på hver sin side. Og det er de fem delene av N.O.X. som er det mest utfordrende for meg, noe jeg kommer tilbake til. For musikken ellers er gnistrende god rock som bare er til å omfavne. Starten med tittelsporet, The Same Old Rock (One Must Imagine Sisophys Happy) og The Magpie er formidabel. Ren nytelse for en som er glad i rock og glad i mye lyd. Dette er tre utrolig spennende og varierte komposisjoner og tittelsporet som åpner det hele er tekstmessig en glimrende kommentar til den verden vi lever i nå:

The Same Old Rock, med en undertittel som peker på Sisophys fra det greske sagnet om han som rullet en rund stein opp en bakke bare for å oppleve at den rullet ned igjen når han kom til toppen, som ufortrødent gikk på oppgaven igjen og igjen og igjen....... Dette er et spor som det svinger godt av, og igjen, mye grom lyd:

The Magpie er favorittsporet mitt på skiva. Bedre rock enn det her har ihvertfall ikke jeg hørt i år. Et stykke musikk som har alt det jeg som rockefan begjærer, dette er musikk som jeg bare blir sugd inn i og som jeg bare må nyte med hud og hår. Soleklart inn på min liste over Årets låter for 2020, sjøl om en altså ikke kan kalle Motorpsychos musikk for låter:

Akustiske og enkle Delusion (The Reign of Humbug) blir et vakkert mellomspill før den 42 minutter lange og femdelte komposisjonen N.O.X. starter. Her er det lite vokal, og her er musikk som setter enorme krav til meg som lytter. Deler av det er monoton og repeterende musikk, noe jeg ofte sliter med å like. Og jeg må bare innrømme at noe av det, som f. eks. den siste delen Circles Around the Sun Pt. 2 rett og slett blir vel høytravende for meg og jeg melder pass, mens Pt. 1 av Circles Around the Sun som starter dette verket er besnærende og mektig så det holder. Jeg synes ikke det er riktig av meg å poste noen av disse sporene, for det blir å trekke et element ut av en stor helhet som må høres i sin helhet. Men at dette er stor musikk levert av det aller ypperste vi har av musikere i Norge uansett sjanger og stilart, det er heva over enhver tvil. Sjøl om altså litt av det blir vel krevende for meg.

Og akkurat som rett før N.O.X. så kommer det rett etter en vakker liten akustisk sak, nå for å roe ned etter det vell av inntrykk som det store verket har gitt meg som lytter. Før albumet avsluttes med tre komposisjoner som viser den variasjonen som er i Motorpsychos musikk. Dreams of Fancy er til tider bare vakker, uten vokal, men jeg slapper av og nyter før det blir en god del mer lyd og også vokal. The Dowser er en rolig liten sak med en avslappende vokal før det hele avsluttes med fullt trøkk i The Chrome:

Det er ihvertfall klinkende klart at Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr har levert et nytt klassealbum, et mesterverk på mange måter. Og jeg har et inntrykk av alt disse karene driver med er så gjennomtenkt, det er ikke noe som er overlatt til tilfeldighetene. Etter å ha hørt musikken mange ganger så føles det at hvert enkelt spor har en helt naturlig plassering på albumet, det kunne ikke vært andre steder for å si det sånn. 

At Motorpsychos konsert med Ole Paus og også med Manic Street Preachers på plakaten på årets Olavsfestdager gikk med i coronadragsuget var et av mange harde slag dette hersens viruset har gitt oss i år. Konserten er satt opp igjen på nøyaktig samme dato neste år, 31. juli og måtte vi da ha fått en vasine som gjør at det blir noe av. Vi er i september nå og jeg har mine bange anelser. Måtte ikke de slå til sier jeg bare! 

Karakter: 5,5.





lørdag 5. september 2020

The Northern Belle - We Wither, We Bloom


The Northern Belle hadde et fantastisk sett da jeg var på Insterstate 19, americanafestivalen på Vulkan i Oslo siste helga i januar ifjor. Musikken var sjukt fengende, og det var slik en spilleglede fra alle i bandet at deres sett ble ett av de mange høydepunktene på den festivalen.

De er en viktig del av Nordicanabølgen av dyktige norske artister innen americana og country og for litt over en uke siden slapp de sitt 3. studioalbum. Jeg har gått og hørt på musikken derfra denne uka, og jeg må si at de på mange måter lever opp til forventningene jeg fikk etter å ha sett de på Vulkan. Det er en hovedvekt av fengende låter ispedd noen perler i en mer roligere toneart.

Åpningssporet Gemini slår an tonen og er en god indikator på hva som venter utover på plata:

Remember It er i samme musikalske spor, og er om å ta revansje mot en ex som det viste seg ikke var så snill med en, mens How Deep er en av disse mer rolige perlene de har funnet plass til. Tailor Made er om den perfekte, gode partneren, og her er det fine bilder som er brukt:

You're my dream
A dream come true
You're my tailor made Nudie Suit
A cowboy of the strongest kind
A vintage treasure, my best find
 
A golden suit for the almighty king
For GP it was poppies and cannabis
The Rocket man was all covered in roses

Her er det altså Gram Parsons og hans berømte kledning Nudie Suit som det sammenlignes med, og i mine ører blir enhver sang som nevner den store mester GP bra!


Jeg må også ta med en av de mer rolige perlene, og da må det bli den aldeles nydelige Born to Be a Mother. Stine Andreassen framfører denne sangen til sitt barn som bare en mor som har båret fram barnet kan, og jeg får aldeles ståpels. Og bandet følger opp med vakker musikk som bygger opp om det gode budskapet. Et av albumets største høydepunkter:


Late Bloomer er en av låtene det er spilt inn video til. Og det er jo sant at det gjør ikke noe om det tar litt tid før en når sine mål så lenge en gjør det og en opplever den mestringen og den tilfredsstillelsen når du er der du vil være.

Det er fint lite å sette fingeren på her, om det er noe så må det være at jeg kanskje skulle ha ønsket en litt mer dæsj av country hist og her. Men som det er med gode album, så blir det en savner bare småpirk som ikke endrer på et mer enn solid helhetsinntrykk. The Northern Belle befester sin posisjon som et av mange meget spennende artistnavn innenfor americana og country i Norge. 

Til slutt tar jeg med en annen låt som jeg er blitt glad i, Evelyn, som er en hyllest til den gode moren som har gitt en en god start på livet:

For de som lurer på albumets tittel og tittellåten, som på norsk er Vi Visner, Vi Blomstrer, så kommer den til slutt som en 57 sekunders liten epilog for et gjennomført godt album som har løfta humøret mitt denne uka.

Karakter: 5,5.