søndag 27. februar 2022

Tommi Läntinen - Elämä kantaa mua

 

Den finske rockelegenden Tommi Läntinen ble sist i gårsdagens finske Eurovision-finale UMK, men det var mer fordi det var en ursterk finale der alle de sju låtene var knallgode. Og Läntinen tapte på at han nesten ikke fikk stemmer fra de sju internasjonale juryene. Fra egne fans i Finland fikk han bra med stemmer, og det var stor stemning og mye jubel i salen under hans opptreden.

Jeg er fan av hans låt, som også er tittellåten på albumet han slapp for en drøy uke siden. Med sanger på finsk, og dette er da det første finskspråklige albumet jeg skriver om. Jeg aner derfor ikke hva han synger om utenom at jeg har oversatt låttitlene via Google Translate. 

Uansett så er dette standard rock etter mitt hjerte, og som jeg blir i godt humør av. Det er et herlig driv i de fleste låtene, og Tommi har en entusiasme som smitter over på meg som lytter. Og han griper meg fra første låt, som er Suuret kultaiset, som betyr noe som "Stort gyldent", "Stort gull" eller noe i den dur.

Tittel- og UMK-låten hans må selvsagt med. På norsk er tittelen Livet bærer meg, og det er om å være åpen og klar for det livet har å by en, uansett på hvilket stadium en er i livet. Her er Tommis opptreden fra i går, proft og humørfylt:


Jeg kan forstå at dette er en folkekjær artist i et land som elsker sine rockeartister, kanskje mer enn noe annet land i Norden. Nollan pää er nok i samme tekstmessige landskap som UMK-låten all den tid det tydeligvis handler om ikke å ha noe i hodet som forstyrrer en når en skal ta imot det livet har å gi. Så det er tydelig at Läntinen har en positiv atmosfære rundt dette albumet:

Maailman lapsu (Verdens barn) begynner litt anthemaktig, og med den tittelen er det forståelig. En låt jeg skulle ønske jeg kunne mer av teksten enn bare tittelen, men likefullt er dette en sterk låt. Og jeg har tross alt en fornemmelse av hva den handler om.

Til slutt avslutningssporet Rakkauden jälkeen (Etter kjærlighet), med litt spanske gitarrytmer, noe som krydrer låten litt ekstra:

Også her får jeg igjen for min Eurovisioninteresse. Ved å følge med på de nasjonale uttakingene blir jeg eksponert for en del artister som jeg får lyst til å høre mer på. Å ha blitt kjent med en av Finlands store rockelegender har vært en udelt positiv opplevelse. Tommi Läntinen leverer her et album fullt av et driv og en positiv energi som jeg altså blir smittet av. Ja, det er også et par mer rolige balladelignende låter her, men det er først og fremst den humørfylte og positive rockeren Tommi Lantinen som møter meg her.

Karakter: 5.

tirsdag 15. februar 2022

Jack Stillwater - Dusk

Jack Stillwater er ute med sitt femte album, og jeg ble fan av bandet etter deres forrige album "Norwegicana" i 2019.

Og dette albumet skuffer meg ikke, sjøl om det her er klart flest av de mer dvelende låtene. Men musikken, og vokalen til Terje Espenes er framført med en slik følelse at jeg er blitt skikkelig glad i denne skiva. Det begynner kanskje vel dvelende med Somewhere out There in the Night, men så kommer Highway Dust som fenger meg tvert. En låt som viser at det virkelig svinger av norsk americana om dagen.

Lengsel etter en tidligere flamme er temaet i både All That I Can Think About is You og Red Blood, White Dress. I den første der en tenker på sin ex mens man dater en ny partner, og spiller skuespill overfor henne. I sistnevnte låt står en på et tak og ser ned på den tidligere flammen når hun kommer til kirke for å gifte seg, og blikkene deres møtes i det hun skal til å gå inn kirkedøren. Historien går langsomt framover, men på en slik måte at jeg klarer å se for meg det som skjer.


Closer to Midnight er en dramatisk låt på over sju minutter. Mulig det lange instrumentale partiet på slutten kunne vært kortet inn litt, men uansett er det en sterk låt. She's Still Crying over Him snur temaet fra to tidligere nevnte sanger, her er det kvinnen i et forhold som ikke klarer å gi slipp på en ex. Også dette framført med nydelig følelse både i musikk og vokal:


The Gunman er en låt full av drama og er albumets mest hardtslående. Waiting on a Train er en mid-tempo sang som også er sterk i både musikk og vokal. Closing Time er stillferdig og nydelig, og må med:

Jack Stillwater har rett og slett gitt oss et nytt album av høy klasse. Dette er et band som har mye følelser både i musikken og i vokalen, og det er en kombinasjon som virkelig fenger meg. Jeg fikk oppleve de live på Moskus i Trondheim i 2019, og jeg håper at de tar turen hit opp også i år. 

Karakter: 5,5.

onsdag 9. februar 2022

Scarlet Rebels - See Through Blue

Scarlet Rebels er et rockeband fra Llanelli, Sør-Wales, og de er ute med sitt 2. album. Deres debutalbum "Show Your Colours" fikk gode kritikker, og da "See Through Blue" kom i slutten av januar føk de opp til 7. plass på den britiske albumlista. 

Dette er et sosialt bevisst band. På sine konserter ber de publikum om å komme med matdonasjoner til fattige. Det var også hensikten bak deres plateslipp-arrangement der de skulle spille låtene fra albumet ombord på en båt som seilte nedover Themsen. Men da selskapet som leide ut båten så platecoveret som viser Boris Johnson bakfra stående ved en talerstol og med en skygge formet som en djevel, kansellerte de avtalen. 

Ergo er dette et band som tar klare standpunkt i den politiske debatten i Storbritannia. De består av Wayne Doyle (gitar/vokal), Chris Jones (lead gitar), Josh Townshend (gitar), Wayne "Prisey" Esmonds (bass) og Gary Doyle (trommer). Josh Townshend er forøvrig nevø av Pete Townshend i The Who, og sønn av Simon Townshend, som også har spilt med The Who og flere av deres medlemmers sideprosjekter.

Og dette er musikk jeg virkelig liker, fra begynnelse til slutt. Såpass at det er vanskelig å velge ut låter å poste fordi alle låtene er helstøpte. Det begynner iltert og rett på med I'm Alive før vi får Storm, som har stort allsangpotensial:

Dette er tett, solid rock fra et band som er deilig samspilte. Drivet i musikken er påtakelig, dette er  klassisk rock i moderne tapning. London Story er om et møte med en kvinne på et busstopp i Hemel. London, et møte som gjorde et uutslettelig uttrykk:

These Days er et favorittspor på denne skiva. Med en sterk kritikk av en regjering som ikke sørger for at fattige barn får mat. Om en britisk nasjon som mer og mer polariseres, med hat og sinne på begge sider. Absolutt en tekst til ettertanke, og med en video som viser i praksis bandets sosiale engasjement med innsamling av mat til fattige.

Leave A Light On gjør også inntrykk. Litt mer neddempa i starten, og utvikler seg til en mektig låt. Musikken lar meg lytte til teksten og føle smerten i måten Wayne Doyle formidler den på. 

Tittelsporet See Through Blue er et bitende oppgjør med Boris Johnson og hans styre. Som går rett til kjernen av hvilken statsminister som styrer i Downing Street nr. 10:

I don't care who wants to believe it
We see the truth
To gaslight a whole goddamn nation
To push your contracts through



Lied to and treated like idiots
You don't hide the truth
The contempt that you hold for your public
Is so see through



Do as I say
Not as I do

En meget sterk tekst som klart og tydelig viser hvor Scarlet Rebels står. Wayne Doyle har da også sagt at albumet er preget av at det er laget under en pandemi, der de allerede store klasseforskjellene mellom de som har mye og de som har lite og ingenting har blitt enda større. Bandet ønsker å synliggjøre dette gjennom sin musikk, og det synes jeg de har lyktes meget god med. Take You Home, I Can Sleep Now, I Can't Say, Take It, We're Going Nowhere og Everything Changed er også sterke låter som forteller om et band som vil noe med musikken sin, og som ønsker å utgjøre en forskjell for mennesker som har lite. 

Når de kombinerer det med utsøkt, klassisk rock som sitter som støpt i ørene mine, da blir dette en herlig musikalsk opplevelse fra start til mål.

Karakter: 6.

lørdag 5. februar 2022

MGP 2022 - Delfinale 4


 Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Jeg opplevde sist lørdag at min desiderte bunnplassering vant delfinalen for andre gang på rad. Jeg håper den "uflaksen" er oppbrukt nå når vi skal gi oss i kast med den siste delfinalen.

Jeg vet ikke hvilken duell som kommer først, så her må jeg bare sjanse.

Duell 1:

Maria Mohn - Fly

Dette er en låt som har vokst hos meg. Jeg har hele tida hatt den i Topp 10, men ikke på pallen. Nå er den der. Musikken er type urnorsk til tider, og det tror jeg vil gå hjem hos mange, også internasjonalt. Tekstmessig kan jeg virkelig relatere. Den er om kampen Marias sønn Johannes kjempet for livet mens han lå 2 mnd. på sykehus sist høst. 2 måneder der Maria ikke fikk se sønnen sin, det var faren som var hos han. Det gikk bra, han fikk den beinmargen han trengte fra sin 3 år gamle lillebror Jakob. Det kan jeg relatere til da jeg sjøl har to nå voksne barn som kjempet sine kamper på sykehus da de var barn. Og så kan jeg relatere rent personlig, om det å reise seg fra asken og fly ut og med det nå sine drømmer.

Min favoritt i denne delfinalen, og jeg tror også at dette er en låt som kan gjøre det sterkt i Torino. For Maria Mohn er en fjellstø vokalist.

Alexandra Joner - Hasta La Vista

Egentlig en standard latinolåt. Men en slik livat og humørfylt sang trenger vi nå i vinterkulda. Og en stund hadde jeg den på 4. plass med en 6-er. Nå som låten til Maria Mohn har vokst slik på meg har denne sunket litt, men ikke mye. Det er en type låt jeg er glad er med i MGP, spesielt nå som vi er i den kalde årstida. Og så trenger vi en så humørfylt låt etter to år med pandemi.

Karakter: 5.


Duell 2:

Kim Wigaard - La Melodia

Melodien er grei nok, og Kim Wigaard kan synge, det er det null tvil om. Men spesielt i "lalala"-refrenget blir dette lett parodisk, og jeg mister interessen for hele låten. Egentlig en 2-er låt, men Wigaard får et ekstra poeng for at han er en solid vokalist.

Karaker: 3. 

Sofie Fjellvang - Made of Glass

Den beste balladen i årets MGP synes jeg. Har aldri vært spesielt stor fan av Kjetil Mørland, så dette var en behagelig overraskelse. Min favoritt av MGP-låtene han har hatt en finger med i på låtskriversida. Låten blir rimelig mektig i andre halvdel, og er da strengt tatt ikke en ballade lenger. Men jeg liker den, og kunne gjerne tenkt meg den i finalen. Men Sofie vil ventelig få en sterk motstander i Maria Mohn i Guellduellen hvis hun vinner mot Kim Wigaard.

Karakter: 5.

 

Direktekvalifisert låt:

Subwoolfer - Give That Wolf A Banana

Den store snakkisen er jo hvem de to karene i Subwoolfer er. Noen er sikre på at det er Ylvisbrødrene, andre holder sterkt på Gaute Ormåsen og Ben Adams fra A1. Uansett er dette en morsom gimmick, og de har klart å skape mye liv rundt låten, Musikalsk synes jeg den er litt tynn, spesielt i refrenget som er stakkato og treigt på meg. Versene er noe bedre, sjøl om teksten ikke er all verden. Men slik hype det er rundt de er jeg rimelig sikker på at dette er årets MGP-vinner hvis de ikke roter seg helt bort live. Og jeg skal støtte de helhjerta i ESC jeg, sjøl om jeg synes låten bare er litt over middels. For de bringer humør med seg, og det trenger vi! De vil helt sikkert bli en snakkis i Torino, og vil nok få mange stemmer fra seerne. Juryene derimot er jeg redd for ikke vil se på dette med spesielt blide øyne.

Karakter: 4. 

Jeg tipper Maria Mohn og Sofie Fjellvang vinner sine delfinaler rimelig greit. Og jeg håper og tror at Maria Mohn vinner finalebilletten i den siste duellen.