Jeg oppdaga trønderske Spidergawd på Trondheim Rocks ifjor og koste meg skikkelig under settet deres. De er produktive og lik The Dogs serverer de folket et album i året. Bandets frontmann Per Borten leder en tett og samspilt kvartett i motsetning til navnebroren som på begynnelsen av 70-tallet sammenligna det å lede en 4-partiregjering med å bære staur.
Skiva åpnes meget utradisjonelt til et rockealbum å være med en 40 sekunders barytonsaxsolo fra Rolf Martin Snustad, akkurat sånn at jeg begynner å lure på om det er rett plate jeg har satt på. Men etter denne stilfulle starten braker så All and Everything løs, og vi er i gang med ei skive bredfull med solid norsk rock:
Jeg nevnte at dette er et samspilt band, og dette er både rått, melodiøst og fengende. "Bare" åtte låter, men det har ikke så mye å si når kvaliteten er så god som den er. På Twentyfourseven får også gitarsoloelskerne blant oss vårt. Per Borten briljerer virkelig her:
Inspirasjonen fra 70- og 80-tallet er tydelig og når Knights of C.G.R. sparker i gang etter en tung intro så får vi noen riff som får undertegnende til å tenke Status Quo:
Jeg må si at jeg koser meg med denne musikken. Spidergawd er et tydelig bevis på at ryktene om rockens død er sterkt overdrevet. Dette er et potent band som oser av spilleglede og jeg lar meg enkelt rive med. Som siste eksempel tar jeg avslutningssporet Do I Need a Doctor...? der også trommis Kenneth Kapstad briljerer:
Bassist Hallvard Gaardløs må også nevnes med solide bidrag og konklusjonen er at dette er et glimrende rockealbum uten plett og lyte. Rett og slett en innertier i mine ører.
Det er stor sannsynlighet for at det er den legendariske TV-serien "Bonanza" som har inspirert Mike Maddux & co. til å kalle sitt LA-baserte honkytonk/outlawband for The Ponderosa Aces, men uansett så er det musikken som er viktigst og jeg liker det aller meste av det jeg hører her på deres 2. fullengder. Debuten skjedde forøvrig i 2016 med "Honky Tonkin My Life Away". Musikken varierer mellom rotekte honkytonk og mer midtempo klassisk country. Det er en fordel med den variasjonen kjenner jeg, for bare uptempo honkytonklåter blir litt hesblesende. Derfor er det bra at de blander litt for å holde nerven og på interessen hos meg som lytter.
De tre første låtene er ren honkytonk og starten med If You Think I've Got a Drinkin' Problem er solide saker i mine ører:
Både på denne og mest av alt på neste spor Gotta Keep Truckin' merker jeg at Muddox & co. er godt inspirert av The Man in Black, Johnny Cash. Ikke noe galt i det, og både Cash og hans Tennessee Two hadde nok nikka gjenkjennende til den låten.
Come Around var første singel fra skiva og en låt bandet også laga en video til:
Alle disse er gode låter, men jeg merker at jeg blir fornøyd når Simpler Life kommer som en mer midtempo klassisk countrylåt. Dette synes jeg er et av albumets store høydepunkter, en klassisk låt som har alt det en god countrysang skal ha:
Foruten Mike Maddux på gitar og vokal består The Ponderosa Aces av Art Rodriguez på trommer, Jonny Bottoms på bass og vokal, Alex "Hoss" Griggs på lead gitar og vokal og Steve Meister på pedal steel. De framstår som en samspilt enhet og det er stort sett hverdagslivets utfordringer i smått og stort som er temaet i tekstene som på The Landlord's Comin' som er en litt panikkrapport over det å få utleier på besøk når en ligger etter med husleia og ikke har klipt plena på en måned......
Fiery Skies er også en solid midtempolåt:
Til slutt tar jeg det med det spenstige avslutningssporet Blown My Chances, her live fra august- 16:
Jeg synes spesielt siste halvdel av skiva er meget bra med fengende og sterke låter som Moonshine From a Still, Last Cigarette og heftige Raising Hell in Honky Tonks. Alt i alt blir dette et solid album fra The Ponderosa Aces og de er et nytt bevis på at det er så utrolig mye bra musikk som finnes under radaren til mainstream countryen. Ekte, jordnære saker av artister som har stor kjærlighet til sjangeren og som har vel så god formidlingsevne som de store stjerne.
Da jeg var på Interstate 19 - Oslo Americana Weekend siste helga i januar holdt jeg meg til de to scenene som var under samme tak, Pokalen og Vulkan Arena. En kombinasjon av godt program på de to scenene og god gammeldags latskap gjorde at jeg ikke fikk oppleve det norske bandet Jack Stillwater på Smelteverket.
Når jeg nå hører på deres fjerde fullengder, "Norwegicana" kan jeg egentlig bare sparke meg sjøl i leggen for det. For dette er et album som har vokst og vokst på meg de dagene jeg nå har hørt på det. Fra å være sånn midt på treet med få låter som stakk seg ut ved de par første lyttene til nå å være et helstøpt album med flere låter som sitter og som gjør inntrykk. Dette er rett og slett americana av høy klasse gjort av et samspilt band som tør å variere i sin musikalske uttrykksmåte.
Før jeg går videre må jeg nevne at Jack Stillwaters forrige album "The Farmer Trilogy" fikk meget god omtale i musikkpressen og låten Sin City Border ble plukket ut til soundtracket til filmen "Kings Bay".
Denne skiva åpner med rocka You're Gonna Make Me Lonesome som er en fengende låt som sitter som støpt i mine ører. Deep Dark Woods er skåret litt over samme lest og er også en innterier. Jeg nevnte at dette er et band som varierer sitt musikalske uttrykk og et bevis på det er mer neddempa og litt slentrende My Baby's Got A Secret. På sin litt stillferdige måte så er dette en låt som skiller seg ut og der vokalist Terje Espenes får vist at han har god følelse i sin stemme.
En annen sang jeg vil trekke fram er Nothing Good Seems To Come som har en stilfull oppbygging der vi får smakfull koring som understreker budskapet i teksten, om et ungdomsforhold som gikk i vasken fordi de to nettopp var så unge. Broken Hearted Town åpner med at Espenes synger uten musikk før resten av bandet så kommer inn og lager en fengende låt som ender opp med en herlig blåserrekke. Dette er en av to låter der blåsere er med og det er spennende at Jack Stillwater i beste Gram Parsonsånd gjør dette grepet, det løfter allerede solide låter opp enda et hakk.
Til slutt vil jeg trekke fram det sarte avslutningssporet Little White Lies med en historie som gjør inntrykk og som blir framført på en måte som gjør at jeg lever meg inn i historien og ser for meg det som beskrives i teksten om en kvinne som venter og venter på at hennes kjære skal dukke opp igjen.
I tillegg til bandet, som foruten Terje Espenes på gitar og vokal består av Arne Harald Foss på trommer, Morten Huseby på gitar og Odd Inge Rand på bass gjør Bendik Brenne en fremragende jobb som produsent. Det virker på meg som dette er et samarbeid som sitter og det er tydelig at band og produsent trekker i samme retning. Brænne bidrar også en del instrumentellt og er med på å gjøre dette til ei meget bra skive.
Ingen av låtene på albumet ligger foreløbig på YouTube, men jeg kan bare anbefale alle om å sjekke ut denne skiva og dette bandet. Det eneste jeg har å utsette er egentlig albumtittelen, som jeg synes er litt oppkonstruert. Men det skal ikke ta fra Jack Stillwater at de har laga et meget godt album!
Victoria George er fra Nord-California og viser at en trenger ikke være fra Nashville eller midt-vesten eller Texas for å lage god countrymusikk. Her er det 11 fengende, deilige countrylåter. Et par av de er litt rocka, som herlige Fiona:
Men altså, dette er et så forfriskende album at det er egentlig likegyldig hvilke sanger jeg poster som smakebiter, men When Bad Men Happen To Good Women er et av høydepunktene. Og er også en advarsel til kvinner om å se an mennene som legger an på de:
Bortsett fra musikken så vil jeg også si at Victoria George har den perfekte stemma til låtmaterialet sitt. Hun har helt tydelig funnet sin stil og virker som en artist med tro på egne ferdigheter og formidlingsevne. Hun forteller veldig gode historier, som i 1000 Degrees:
En annen låt jeg er blitt veldig glad i er Sweet Amnesia, som handler om han som kommer tilbake og ber om en ny sjanse, men som viser seg å ikke være tilliten verdig:
Til slutt litt slentrende Lonely Town, som rett og slett er en herlig countrylåt, verken mer eller mindre:
Jeg er ihvertfall solgt av det Victoria Geroge gir meg som lytter på denne skiva. Det er 11 solide countrylåter som vil gi deg et deilig avbrekk fra livets krav. Et foreløbig høydepunkt for meg i år!
Lørdag var jeg på min første MGP-finale. Etter 48 år som fan var det jo på tide. Og jeg hadde ei vidunderlig helg med en spennende finale med store musikalske prestasjoner, høy musikalsk kvalitet og sosiale samvær med andre fans som var vel så viktig. Det å treffe andre som deler lidenskapen, følelsen av å være en del av en større enhet gjorde godt og ga meg et energikick.
Dere vet alle at jeg har en altoppslukende musikkinteresse og at jeg har en smak som favner vidt. En dag kan jeg høre på Anne Nørdsti, neste dag kan jeg med største selvfølgelighet utsette ørene mine for Motorpsycho og nytelsen og gleden over musikken er den samme som dagen før. Så egentlig trenger jeg ikke forklare hvorfor jeg er glad i Eurovision, eller ESC som jeg kaller det heretter. Men jeg har fått noen reaksjoner og tilbakemeldinger i etterkant av MGP som har provosert meg og jeg føler derfor behov for å sette noen ting på plass.
Begynnelsen
Jeg går tilbake til 1971, det året og den våren jeg fylte 8 år. Det var den våren der jeg gikk fra barnemusikk til pop for å si det enkelt. "Chirpy Chirpy Cheep Cheep" med skotske Middle of the Road er den første sangen jeg husker jeg fikk et forhold til. Og i denne brytningstida satte moren min guttungen sin foran TV-en kl. 21 en lørdagskveld da det tilfeldigvis var ESC-finale. Normalt sett skulle jeg vært i seng, så hvorfor jeg fikk sitte oppe vet jeg ikke. Men hvorsom er, jeg ble fascinert tvert. Jeg ble eksponert for mye forskjellig musikk fra rundt om i Vest-Europa og jeg kan fortsatt nynne på Severines vinnerlåt for Monaco.
Et frø var sådd og året etter var jeg potte sur på mine foreldre for at jeg ikke fikk se MGP-finalen. Men jeg fikk se ESC-finalen og jeg fikk min første forelskelse, både musikalsk og ellers. Greske Vicky Leandros trollbandt en 9-åring slik med "Apres Toi" at den fremdeles, og for all tid vil være min nr. 1 ESC-låt og ESC-vinner. Det var dramatikken i låten, det var oppbygginga, det var mystikken, det var det magiske refrenget og det var den helt hinsides vakre formidlinga av låten som gjorde at Vicky Leandros forheksa meg den kvelden. Jeg får fremdeles ståpels av se denne videoen og høre denne låten. Dessverre er den ikke på fransk på Spotify, kun på tysk men vi har heldigvis YouTube:
Jeg har til dags dato ikke brydd meg med å få oversatt teksten til "Apres Toi". Jeg har ikke behov for det, opplevelsen av låtens storhet gjør at det ikke behøves.
Disse første årene var jeg veldig ung og naiv, jeg trodde at ESC var navet europeisk popmusikk spant rundt. Hver gang jeg hørte en låt jeg likte tenkte jeg automatisk på hvordan den ville gjort seg i ESC. Men min musikalske horisont utvida seg med årene, jeg fikk mine første idoler i Smokie, jeg fikk ABBA, jeg fikk rocken, jeg fikk Status Quo, Blondie, Ellen Foley, Bruce Springsteen, Björn Afzelius for å nevne noen. Men fascinasjonen for ESC ble hengende fast, til tross for all kritikken jeg etterhvert oppfanga mot MGP og ESC. ESC var ikke stuereint, og skulle du ha kred som musikkelsker og musikkjournalist, ikke minst, så måtte du holde en behørig avstand til alt som hadde med MGP/ESC å gjøre.
Samtidig utvikla jeg en stor sans for underdogen, jeg fulgte ikke den store hopen i valg av favorittlag i fotball, jeg fikk en utprega sympati for de som ble hersa med, kanskje mye fordi jeg ble plaga sjøl som mobbeoffer i ni år på grunnskolen. Jeg holdt fast ved ESC kanskje også fordi det var et konsept som ble hersa med og håna, noe jeg kunne kjenne meg igjen i.
Det er jo bare musikk
Og her har vi kjernen, ESC er for meg først og fremst musikk. Det er ikke en sjanger, det er musikk. Og jeg er åpen for all type musikk. Jeg bryr meg ikke om rammene en låt er skapt i så lenge jeg liker låten. Og hvert år fant jeg gull, hvert år fant jeg låter og artister som fascinerte meg og som fulgte meg videre.
Jeg fikk spanske Eres Tu i 1973 som ble en monsterhit, ABBA brukte ESC som springbrett for sin fantastiske karriere da de rocka opp konkurransen med Waterloo i 1974. Israel vant med vidunderlige Hallelujah i 1979 og i 1980 fikk vi den mest politiske, men også en av de musikalsk beste MGP-finalene noensinne. Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta vant en knepen seier med Samiid Ædnan, en låt som aldri hadde blitt til hadde det ikke vært for den folkelige oppstanden mot utbygginga av Altavassdraget og denne låten var med på å sette søkelys på samenes livssituasjon og den fæle behandlinga med forsnorsking og forbud mot å joike og å snakke sitt eget språk i skolen. Åge Aleksandersen med Bjørnen Sover og Henning Sommerro med Auståvind satte søkelyset på den store bjørnen vi hadde som nabo som het Sovjetunionen. En av norsk musikkhistories største artister, Radka Toneff, var med. I 1980 opplevde MGP altså et kort kredoppsving.
80-tallet var der altså, vi fikk en ikonisk vinner i 1982 med en tenåringsjentes bønn om fred, Ein Bisschen Frieden med Nicole. Vi fikk 1983 med Carolas store gjennombrudd, men som sådde et frø hos meg som het Ofra Haza. Hun ble nr. 2 for Israel, og det var først på 2000-tallet at jeg begynte å interessere meg for henne og hennes musikk. Men uten ESC hadde jeg ikke gjort det, og jeg hadde ikke oppdaga den vakreste kvinnestemmen jeg har hørt innen musikken. Og hennes tragiske skjebne, HIV-smittet av sin ektemann, den eneste hun hadde sex med, og død av AIDS i 2000. Det er ingen sangstemme som gir meg en sånn indre ro som når jeg hører Ofra Haza synge.
Bobbysocks vant i 1985 og sendte nasjonen Norge ut i en eksplosjon av lykke. Og jeg kan takke Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen for at min misere og franske visitt i "Kvitt eller Dobbelt" ei uke før med et slag ble hviska ut av folks sinn slik at jeg i minimal grad er blitt konfrontert med det.
Fortsettelsen - mørketid
Årene gikk, jeg holdt fast med ritualet med MGP, adresseprogrammene med presentasjon av ESC-låtene og ESC-finalen. Jeg opplevde frustrasjoner ved at Frank Aleksandersen ikke vant med Stille før Stormen i 1987 og ikke minst at Tor Endresen ikke vant med Radio Luxembourg i 1992. Da var jeg "hærm" som de sa på Mysen der jeg bodde da. En forsagt 16-åring, Silje Vige, ga oss perlen Alle Mine Tankar i 1993, men etterhvert gikk MGP og ESC inn i ei mørketid på slutten av 90-tallet med ukjente artister, dårlige låter og i det hele tatt veldig lav status.
Opptur
Men så kom oppturen, fra 2004 og fram til nå mener jeg at ESC har befesta seg som et konsept som forener et mer og mer splitta Europa. De nye statene vi fikk som følge av Sovjetkommunsismens fall og hevinga av jernteppet ville inn i ESC, der ble konkurransen sett på som meget viktig for å promotere egen kultur og for å fremme nasjonal og kulturell sjøltillit. Norge sendte glamrock med Wig Wam i 2005 og det bana veien for hardrock og finske Lordi som tok hjem pokalen i 2006. De viste til Wig Wam som de som rydda veien for de. Og 2005 ga meg Vanilla Ninja, dette fenomenale jentebandet fra Estland som representerte Sveits med magiske Cool Vibes. Jeg har all musikken de har gitt ut, og jeg elsker den da litt uferdige og antydning til raspende stemma til Lenna Kuurmaa. Jeg har vært fan siden, sjøl om bandet forlengst er oppløst. Min nr. 3 av alle ESC-låter:
Så kom 2006 med mange sterke opplevelser. Lordi er nevnt, hardrock ble stuereint i ESC og Carola og Anna Vissi ga meg to ekstremt sterke vokalprestasjoner. Og countryen inntok ESC, tyske Texas Lightning med australske Jane Comerford i spissen blåste meg av banen med denne heftig herlige countrygodsaken:
Jeg som elsker country skjønte nå at i ESC er alt mulig, og det ble for meg en opptur som fortsatt varer. NRK begynte å satse på delfinaler rundt om i landet, og det ble en buzz og en blest rundt det hele som ga oss mange gode låter og hits. Noe som kulminerte med Rybaks skredseier med "Fairytale" både nasjonalt og internasjonalt.
Wig Wam, Lordi og Texas Lightning var med å sprenge grenser i ESC, de viste at all slags musikk kunne vises fram i konkurransen, at det ikke lenger var en sjanger som het ESC. Alt var lov og for meg ble også et ungt rockeband fra Andorra skjellsettende. At Anonymous ikke gikk til finalen i 2007 var en skandale, men etter det gikk en heldigvis over til to semifinaler og en kutta ut det at de ti beste et år var direkte kvalifisert året etter. Anonymous kom med ungdommelig råskap og mot og med et ønske og en advarsel, vi må redde verden før det er for seint:
Og så 2014, Texas Lightning var pioneerne for country i ESC, nederlandske The Common Linnets høstet fruktene av dette og seilte inn til en råsterk 2. plass. Country blir ikke vakrere enn dette:
Nåtida - fellesskap
Nå de siste årene har ESC gitt meg et fellesskap som kulminerte denne helga med at jeg endelig fikk treffe mange mennesker som jeg deler lidenskapen med. Og spesielt det siste halvåret har dette blitt viktig for meg. Jeg har vært og er sjukmeldt med depresjon og dette fellesskapet og denne interessen er noe som har holdt meg oppe og gitt meg noe anna å tenke på enn motgang. Og jeg har for alvor sett hvilke musikalske skatter jeg kan oppdage som jeg ellers ikke hadde fått glede av. Som ifjor, da ungarske metalfans slo seg sammen og fikk sendt post hardcorebandet AWS til ESC med mesterverket Viszlát Nyár (Farvel sommer). Sangen er om dødsfallet til vokalist Örs Siklósis far sommeren- 17. Musikken og vokalprestasjonen får fram desperasjonen, fortvilelsen og sorgen på en måte som får det til å gå gjennom marg og bein på meg. Spesielt skrikene "Viszlát" (Farvel) som gjentas og gjentas på slutten. Det var noe jeg kunne relatere til, etter den tragiske ulykka i mars- 17 som tok livet til min daværende samboers 16 år gamle sønn:
Senere ifjor ga AWS meg det beste metalalbumet i 2018 og Viszlát Nyár ble Årets låt for meg og nr. 2 på min liste over tidenes ESC-låter. Musikalske opplevelser jeg altså ikke hadde fått uten ESC. ESC ble ifjor også en arena for de gode og viktige budskapene. Frankrike kom med Madame Monsieur og en historie om flyktningebarnet Mercy. Malta kom med et budskap om å bryte ned tabuene ift. psykiske lidelser. Den italienske duoen Ermal Meta og Fabrizio Moro kom med klar melding til terroristene, "Dere har ikke tatt fra meg noe!". Det ble 2. plass på min liste over årets låter:
Kredibilitetens og åndssnobberiets forbannelse
Slik MGP og ESC står nå så er det en del av en altoppslukende musikkinteresse og for meg en kilde til å oppdage ny musikk som kan berøre meg. Derfor blir jeg provosert av folk og musikkjournalister som fremdeles lever i den tro og villfarelse at dette er annenrangs musikk og noe musikere og musikkjournalister ikke bør ta i for å beholde sin kred. Jeg ser det på måten musikkjournalister i landets største aviser omtaler MGP- og ESC-låter. Det er en nedlatenhet og en raljering som de ikke hadde nedverdiga seg til hadde de samme låtene ikke vært en del av MGP og ESC-universet. Jeg opplevde i helga en kvalitetssterk MGP-finale med mange sterke musikalske høydepunkter. Erlend Bratland rørte meg til tårer og jeg ga ga han stående applaus. Kjetil Mørland ga oss vakre, nære og sterke "En Livredd Mann", og det var forstemmende å lese Tor Martin Bøs raljering av låten og teksten i VG. Det er rett og slett en skam at vi har musikkjournalister som fremdeles tror at de må rakke ned på låter som er med i MGP bare fordi de er med der, at de tror de må gjøre det for å beholde sin kred i miljøet. Det er nesten så de må vernes mot sin egen kredibilitet, som ei i fanmiljøet så treffende har sagt det. Det er nemlig like stor sjanse for å bli eksponert for musikalsk gull innafor MGP og ESC som utafor. Jeg har fulgt nasjonale uttakinger i vinter og det har gitt meg mange sterke opplevelser, som denne fra Litauen:
Jeg må ærlig innrømme at det åndssnobberiet som norske musikkjournalister viser overfor MGP/ESC provoserer meg, og det er få i fanmiljøet som tar de på alvor.
Rød politisk og ESC-fan - går det an?
Jeg er trygt planta på venstresida politisk. En oppvekst i et arbeiderhjem der Gerhardsen og Bratteli fylte bokhylla og med en far som var aktiv fagforeningsmann på gølvet i skipsindustrien og kommunepolitiker for AP i et mørkeblått Molde har forma meg og gitt meg de verdier og det politiske synet jeg har i dag. SV er partiet og jeg sympatiserer også med Rødt, kanskje stemmer jeg de ved Fylkestingsvalget til høsten. På venstresida har en jo sett på ESC som dekadent og noe en ikke skal bruke penger på. Jeg ser den, men det som trumfer det for meg er musikken. De musikalske opplevelsene, de mange gode og sterke låtene jeg har fått med meg, og all den nye musikken jeg blir eksponert for som jeg ellers aldri hadde fått. Og det er fellesskapet i fanmiljøet som nå mer enn noen gang betyr mye for meg. I vinter er det det som har holdt meg i gang mens jeg har kjempa mot depresjon.
Jeg fikk en løpeseddel i hånda utenfor Spektrum lørdag med oppfording om boikott av ESC i Israel. Og jeg skjønner det. Jeg er på palestinernes side, Israel er en okkupasjonsmakt som dessuten driver en politikk som minner meg om apartheidpolitikken som Sør-Afrika har kasta på historiens søppeldynge. Men jeg boikotter ikke ESC. Israel er med, det er også Aserbajdsjan, Armenia, Hviterussland og Russland, regimer som bryter menneskerettigheter hver dag. Men da må vi også tåle at de vinner, og at de blir arrangør av ESC. Vi kan heller vise vår motstand i møte med de, og jeg har tro på kultur som en brobygger i så henseende. Det fellesskapet jeg nå er en del av, den gleden og den livsgnisten og den gode musikken jeg får med på kjøpet gjør at jeg aldri i livet kommer til å boikotte ESC. Dessuten, det at Israel gikk bort fra ideen om å ha ESC i Jerusalem og istedet valgte Tel Aviv ser jeg på som en liten seier. ESC i Jerusalem hadde vært langt tyngre å svelge.
I år får vi en låt fra Island med et viktig budskap til Europa: Hvis vi ikke står sammen som mennesker mot de onde kreftene så vil hatet vinne. Hatari advarer oss, og får nå ESC som plattform til å nå ut med den advarselen. Vi som europeere må ta opp hansken og sørge for at hatet ikke vinner, som de spår vil skje hvis folk ikke står opp nå.
Finland har også en låt med et sterkt budskap i år, DJ-en Darude kommer med Look Away, som advarer mot å se bort fra de utfordringene kloden har med tanke på miljø og klima.
ESC skal være upolitisk og jeg støtter det, men det hindrer ikke at
viktige budskap blir sendt j sangene, som de eksemplene fra ifjor og i
år som jeg her har nevnt. Og da er en arena der en kan nå ut til ca. 200 mill. mennesker faktisk en viktig arena. Det har Hatari og Darude skjønt, og de tar opp tråden fra Frankrike, Malta og Italias låter ifjor.
Framtida - ESC i den digitale tidsalder
ESC har holdt det gående uavbrutt i 63 år, og det sier noe om at dette er et meget slitesterkt konsept. Men det må følge med i tida, og det må ha ennå mer sjangerbredde. Jeg ser egentlig at det er bare fantasien som setter grenser. Jeg er ikke stor fan av jazz, men en skikkelig jazzlåt hadde faktisk gjort seg. Vi må få mer hiphop, og jeg tar gjerne imot mer metal, tilmed black metal, death metal og ikke minst to av mine favorittsubsjangre, symfonisk metal og power metal. For at ESC fortsatt skal være interessant så må ikke deltakerlanene være redde for å sende bidrag som er utenfor boksen. Som Ungarn og Estland (opera) gjorde ifjor og som Island gjør i år.
Det har vært bråk i relasjonen Ukraina - Russland som EBU har håndtert rimelig vaklevorent og som i år endte med at Ukraina trakk seg etter en skandaløs nasjonal finale med kryssforhør av alle deltakerne om de var gode nok ukrainere og en slavekontrakt som vinneren ikke ville være med på og der de andre artistene stilte seg solidarisk og sa nei de også.
Men nå er 26 låter klare, om ei uke har vi alle 41 inne og da er det bare å blinke seg ut sine favoritter. YouTube flommer over av reaksjons- og rangeringsvideoer, ikke bare av låter som er klare for ESC, men også for de enkelte lands uttaking. Omfanget av dette har forbløffa meg og fått meg til å erkjenne at dette her er mye større enn jeg ante for bare få år siden.
Jeg skal sjøl poste min rangering her på bloggen når ESC nærmer seg, og jeg skal ha daglig nedtelling på Facebook der jeg begynner med låten jeg rangerer sist. Følg med, det her vert spanande!
Og til dere som savner plateanmeldelsene, de kommer! Jeg har noen album på blokka som jeg skal låne øre til i nærmeste framtid og plutselig er jeg her med min dom over de!
