Jeg er faktisk litt usikker på hvor kjent Indigo Girls er i Norge, men jeg har visst om de i ganske mange år. Amy Ray og Emily Saliers feirer i år 35-årsjubileum som duo og gjør det med sitt 15. studioalbum. De kommer fra Atlanta og har spilt sammen siden studietida i Decatur, en forstad til Atlanta. Jeg var faktisk i Decatur i 2006 da jeg reiste til Atlanta for å oppleve og møte Sugarland. Denne forstaden var der de hadde sine første spillejobber og det er store musikktradisjoner i Decatur som Indigo Girls har holdt i hevd hele sin karriere.
Deres musikk blir beskrevet som folkrock, men jeg opplever en bra spennvidde på denne skiva og Ray og Saliers er ytterst flinke til å variere sitt musikalske uttrykk. Det har gjort at det knapt nok er et kjedelig øyeblikk blant de 11 låtene de har funnet plass til.
Åpningssporet Shit Kickin' utmerker seg med en distinkt vokal og en mangefasettert melodi som driver fram på en for meg sterk måte:
Jeg merker meg også at Ray og Saliers er aldeles eminente låtskrivere og tekstforfattere. Mine faste lesere har sikkert lagt merke til at jeg er begeistra for låtskrivere som har evnen til å komme med det uventede og ikke falle hen til klisjeer. I den sammenheng vil jeg trekke fram Country Radio, som nettopp av den grunn er blitt albumets største høydepunkt for meg. Både Ray og Saliers er lesbiske, og spesielt innen countrymusikken har det ikke vært enkelt å stå fram som skeiv. Men denne sangen er en kjærlighetserklæring fra Indigo Girls til countrymusikken og setninga som festner seg er:
"I'm just a gay kid in a small town loving country radio".
Denne sangen er bare rett ut vakker og har derfor funnet veien til min spilleliste over Årets låter:
En annen favoritt er lekne K.C Girl, K.C står for Kansas City og sangen er som en skjønner en hyllest til en kvinne derfra. Ikke bare er denne her leken, den har også et refreng som sitter tvert og gjør dette til en gladlåt:
Muster derimot er en mer alvorlig sang tekstmessig, men likevel en låt som utmerker seg med sine nydelige harmonier.
Vokalmessig utfyller Ray og Saliers hverandre på en utsøkt måte, og de har begge evnen til å variere stemmene sine perfekt til den atmosfæren den enkelte låten har. Jeg vil nevne When We Were Writers som et meget godt eksempel på det, en lun låt framført med følelse og nærhet. Favorite Flavor begynner av alle ting med et hammondorgel og utvikler seg til å bli en både fengende og spennende låt der Ray og Saliers og deres musikere er i det lekne hjørnet.
Konklusjonen er at dette er et album jeg varmt kan anbefale. Her er variert og god musikk som vil få deg i både godt humør og du vil også bli rørt. Når artister klarer det på samme skive så har de lyktes, enkelt og greit.
Steve Earles nye skive er rett og slett et konseptalbum rundt den tragiske eksplosjonen i en kullgruve i West Virginia i 2010 som krevde 29 gruvearbeideres liv. Det er blitt et sterkt vitnesbyrd om denne tragedien og Earle behandler materialet med den respekt det krever føler jeg.
En kan trygt si at Earle her henvender seg til et publikum som normalt sett ikke er hans. Earle er politisk det amerikanerne kaller "a liberal", mens som kjent president Trump har trykket kullgruvene og deres arbeidere til sitt bryst, eller vil mange si kullgruveselskapene mer enn arbeiderne. Men han klarer det å skape sympati for det å være en kullgruvearbeider, det å slite ut helsa si i gruvegangene for å drive ut en energikilde som vi vet er en miljøversting.
Jeg må være såpass ærlig å si at jeg ikke hadde kunnskap om bakgrunnshistorien første gangen jeg hørte på plata, på utgivelsesdagen sist fredag. Men etter at jeg leste om hva dette handla om har dette blitt et helt anna album for meg, og å velge ut noen låter framfor andre her er meget vanskelig. Fordi alle sporene føles uendelig viktige.
Det hele åpner med den korte a capellalåten Heaven Ain't Goin' Nowhere. Den setter på en måte standarden for det som kommer og Union, God and Country forteller om tre viktige bestanddelene i en kullgruvearbeiders liv i Appalachene i West Virginia, fagforeninga, gudstroen og kjærligheten til landet.
Lytt til hva Steve Earle sier til publikum før han begynner å synge. Han viser her en forståelse for disse menneskene der flere av de stemmer annerledes enn han. Han prøver å forstå deres ståsted og det som har forma de til de menneskene de er, og det synes jeg han lykkes meget godt med. Han er ikke ute etter å polarisere eller å sette disse menneskene i et negativt lys. Istedet ønsker han å forstå de og deres liv rett og slett.
Devil Put the Coal in the Ground er musikalsk sett en kompleks sak, her er både bluegrass og blues i en låt som jeg ved første lytt ikke var spesielt begeistra for. Men når jeg vet historien bak skiva så blir dette med ett en av de sterkeste sporene. Musikken er røff med bl. a. en deilig gitarsolo:
Time is Never on Our Side er vitnesbyrdet om det presset gruvearbeiderne lever under, nemlig å få ut mest mulig kull på kortest mulig tid:
Platas anthem er utvilsomt It's About Blood som forteller den sannferdige historien dette er, nemlig en historie om lidelse, om blod og de 29 som ofra sine liv på kullkompanienes alter. Opplesingen av navnene på de 29 på slutten av låten er egna til å gi en lytter frysninger. Det er da en skjønner at dette er en industri som bokstavelig talt går over lik for å få inn sin profitt og fylle opp sine eieres bankkonti:
Earle har også latt seg inspirere av Pete Seegerklassikeren John Henry og har spunnet videre på den historien i spenstige John Henry was A Steel Drivin' Man. If I Could See Your Face Again er historien til en kullgruvearbeiders kone, vakkert og nennsomt formidla av Eleanor Whitmore, som virkelig får skinne på denne låten her:
Black Lung er som en skjønner om de helsemessige utfordringene en kullgruvearbeider lett får og er også herlig musikalsk med musikk som minner meg om Springsteen og hans Seeger Sessions. De to siste låtene på skiva må også nevnes, Fastest Man Alive er en livat låt som det svinger skikkelig av mens The Mine avrunder det hele på en verdig måte.
Og verdig er stikkordet, for dette er blitt en verdig hyllest av de 29 mennene som mistet sine liv i den grusomme ulykka i 2010, deres familier og til de som den dag i dag sliter ut helsa si i disse gruvene i Appalachene. Steve Earle gir de verdighet og gir anerkjennelse for de ofrene gruvearbeiderne har gjort opp gjennom årene og som de fortsatt gjør, mest av alt på sin helse. Sjøl om Earle ikke nødvendigvis sympatiserer med en del av de politisk så viser han her en grunnleggende forståelse og respekt for deres liv og for at det for der de vokste opp ikke er stort anna enn gruvene å gå til skal de få mat på bordet til seg og sine familier.
Alexandra Rotan, Tom Hugo Martinsen og Fred Buljo tok Norge og Europa med storm med sin første låt Sprit in the Sky ifjor. Seier i MGP og 6. plass i Eurovision Song Contest der de fikk klart mest telefonstemmer. Siden har de svevd på en medgangsbølge med flust med konserter i Norge, Europa og også en turné i Australia der de innleda et samarbeid med Electric Fields, nr. 2 i Australia Decides, deres uttaking til Eurovision ifjor.
Albumdebuten har lenge vært etterlengta og i forkant har trioen i vinter og i vår sluppet mange singler fra den. Jeg er litt gammeldags ved at jeg sjelden hører så mye på singler som kommer før albumutgivelser. Det er fordi jeg er vokst opp med at et album er det store, for der får jeg helheten og bredden i det artisten ønsker å formidle på et gitt tidspunkt. Å høre på ørten singler i månedene og ukene før albumutgivelse blir på en måte som å åpne gavene før julaften. Jeg skjønner at jeg er litt sær der, men sånn er jeg.
Derfor var det med spenning jeg første gang hørte på "OKTA" etter at den ble sluppet på Spotify ved midnatt natt til sist fredag 15. mai. Og jeg ble gledelig overraska. Eller, det er litt feil å si overraska, for jeg vet jo at dette er tre ekstremt dyktige artister. Men en del av musikken er elektronisk og reinhekla EDM er ikke helt min stil, jeg vil ha det mest mulig organisk.
Men her er det ikke rein EDM, jeg hører også levende instrumenter og så er det artistene som med sine stemmer og framføringer bringer varme, ekthet og nærhet inn i øret mitt. Og det er en kombinasjon her av moderne rytmer og etnisk musikk som er spennende og betagende. På 4 låter har KEiiNO også samarbeida med andre musikere som også er ambassadører for urfolks musikktradisjoner.
Jeg vil begynne med en slik låt, Black Leather som er et samarbeid med Charlotte Qamaniq, en inuittisk strupesanger. Låten skal beskrive en fremtid der kjønnsidentitet og -uttrykk ikke lenger er hinder for å oppfylle ens fantasier og er også en hyllest til klubbkulturen i Berlin.
Jeg finner denne låten sjukt fengende, og fengende er et stikkord som gjelder de fleste låtene her. Det gjelder også låten de har laget sammen med australske Electric Fields, en duo som kombinerer elektrosoul med aboriginsk musikk. Dette er blitt en utsøkt låt og viser hva godt samarbeid mellom dyktige artister fra forskjellige kulturer kan føre til:
Et anna stikkord for denne skiva er sterke refreng, KEiiNo viser en eminent evne til å skape refreng som sitter tvert og som gjør at låtene for meg sitter umiddelbart. Av og til hører jeg musikk der jeg savner et sterkt refreng og jeg føler da at låten står og stamper og ikke kommer videre. Det er definitivt ikke et problem her, og det er jeg skikkelig glad for.
Et annet høydepunkt for meg er Colours, der unge Nils-Rasan Salih Utsi er med og joiker. En både behagelig og sjukt fengende låt der kombinasjonen av joik, samisk sang på versene og et fengende refreng gjør dette til en herlig enhet:
Til slutt avslutningssporet Bed with the Wolf, om hvordan et forhold og en partner har forandra seg til det verre, og en ser at nå må en vekk:
Spirit in the Sky er sjølsagt med, og jeg vil også trekke fram sterke Roar Like A Lion, et samarbeid med tahitiske Te Hau Tawhiti, som bidrar med mektig korsang.
I det hele tatt er dette et album som begeistrer. Det er ikke lett å følge opp knallsuksess med sin første låt og gjenskape magien fra den over et helt album. Det klarer KEiiNO på så og si alle låtene, og det er ikke ofte jeg opplever det med musikk som hovedsakelig er innen EDM-sjangeren. Men etnisk musikk som samisk joik og elementene de samarbeidende artistene bringer inn fra sine kulturer samt den varmen og nærheten jeg opplever i trioens vokalframførelser gjør at dette blir en totalpakke som jeg virkelig liker.
Dette er et album jeg har gått og venta på som en unge venter på julaften og det har gått på repeat hos meg nesten hele tida jeg ikke har sovet fra da den ble sluppet på Spotify her i Norge ved midnatt og fram til nå.
Jason Isbell er rett og slett en spennende artist som jeg føler bare gir ut god musikk. Han har også en ektefelle i Amanda Shires som jeg også er fan av og som er med i The 400 Unit på fele og som bakgrunnsvokalist. Hun har også en egen solid solokarriere og er en del av The Highwomen, countryens kvinnelige supergruppe som kom med sitt første album ifjor.
Alle Jason Isbells plater siden han korket flasken og ble edru i 2012 har handla om det nye livet, den nye starten han har fått. Det at han har klart å reise seg opp fra rusens klamme hånd og har funnet kjærligheten og blitt far. Gleden og takknemligheten over det har vært en gjenganger på skivene etter det.
Tematikken på dette albumet er mangesidig, det er et tilbakeblikk på barndommen, det er en del sjølransaking og det er tankene allerede nå om når hans 3-årige datter blir såpass stor at hun skal fly ut av redet og leve sitt eget liv. Stor spennvidde og det begynner med det det over 6 minutter lange eposet What I've Done To Help. Jeg tolker teksten litt som Isbells dårlige samvittighet over å ha konsentrert seg om seg sjøl og få sitt liv på fote igjen etter at han ble tørrlagt og ikke så mye om andre som har det tøft som han kunne ønske seg.
Dette er en sang som virkelig tar meg, jeg kan kjenne på de følelsene Isbell beskriver her. Og når en artist klarer det så er det et tegn på en evne til gripe lytteren med sin musikk og sine tekster. Den evnen har Isbell i fullt monn og han viser det også i Dreamsicle som er et tilbakeblikk på hvordan det var for han å være skilsmissebarn. Spørsmålene om hvorfor faren må sitte på et hotellrom og at det som skjedde ikke var så ille at han måtte ut. Og der gleden var en ispinne en sommerkveld. Only Children er også fra barndommen og er om noen av opplevelsene han hadde med en kamerat som ikke er i live lenger.
Overseas er blant mine største favoritter her, et tilbakeblikk på bryllupsdagen og savnet etter kona når hun er ute på turné. Et liveopptak fra en konsert 29. februar, sikkert en av de siste spillejobbene Isbell hadde før USA og resten av verden gikk inn i lockdown.
Men det er mange høydepunkter her, som rocka Be Afraid der Isbell slår fast at "shut up and sing" ikke er veien å gå for han som musiker, en klar hentydning til beskjeden og hetsen Dixie Chicks fikk etter at Natalie Maines gikk ut med deres ærlige mening om Irakkrigen og Bush fra scena. Vi har River, der Amanda Shires fele og bakgrunnsvokal også spiller en viktig rolle for den musikalske helheten. St. Peters Autograph er Isbells trøst til Amanda når hun er i sorg over en nær venns død. Vakkert rett og slett. På It Gets Easier er Amandas fele framtredende i starten, en låt der han forteller om å våkne fra drømmer om å drikke igjen, men at han klarer å holde stand. Men som tørrlagt sier han: "It gets easier, men it never gets easy". Jeg regner med det er en følelse en som er tørrlagt må leve med hele resten av livet.
Siste låten jeg presenterer er også avslutningssporet, Letting You Go, der Isbell tenker framover om hvordan det vil bli å løsne båndene til datteren og se henne fly ut av redet og helt til det å følge henne opp kirkegolvet hvis hun gifter seg.
Har så "Reunions" svart til forventningene mine? Ja er det enkle svaret. Musikken er kanskje en tanke mer neddempa, men det har ikke noe å si. Jason Isbell har den evnen at han med sin musikk og sine tekster griper meg på en måte som gjør at jeg kan se for meg det han beskriver. Dette er definitivt en av de platene jeg vil ta med meg fra 2020.
Dette her skulle vært julekveldsuka for oss Eurovisionfans, tirsdag skulle Ulrikke vært i aksjon i 1. semifinale og i kveld skulle vi hatt 2. semifinale. Finale skulle vært på lørdag, og vi var enkelte som fabla om gjentakelse av forrige gang ESC-finalen ble arrangert 16. mai, da vant jo Rybak en formidabel seier med Fairytale. Sånn ble det ikke, det hersens koronaviruset dro med seg Eurovision i dragsuget, som det tok Tons of Rock, Olavsfestdagene, ja, hele festivalsommeren og alle konsertene jeg og alle musikkelskere så fram til i vår og i sommer.
Jeg gikk inn i en dvale de første ukene etter avlysinga, jeg droppa nedtellinga mi på Facebook og hørte ikke på låtene som skulle vært med. Men nå er jeg ute av hiet, har hørt på låtene igjen og i forb. med at NRK skal ha et show i morgen der vi utifra 12 utvalgte som har ligget høyt på favorittlistene, samt avstemning blant noen av oss norske fans skal kåre Norges 12-er. Det blir ikke som den store festen, men litt moro blir det lell.
Før det ble avlyst gjorde jeg klar en rangering. Jeg har ikke endra på den sjøl om noen låter har vokst i ettertid. Jeg holder meg til lista og presenterer min Topp 10 med Eurovisionspoengskala 1 - 12. Og når jeg gjør det vil det være feil å ta med Norge. For ordens skyld kan jeg derfor nevne at Ulrikke og "Attention" er nr. 4 på min liste på My Eurovision Scoreboard, det er den lista jeg tar utgangspunkt i her.
I tillegg vil jeg på slutten ta med fire låter som ikke er inne på denne Topp 10, men som har utmerka seg på andre positive måter denne underlige tida.
1 poeng: Nord-Makedonia - Vasil - You
En smektende og fengende poplåt med særtrekk fra Balkan. Behagelig å høre på, og jeg tror Nord-Makedonia også i år kunne ha overraska, som de gjorde ifjor. En skikkelig feelgoodlåt dette! 2 poeng: Sverige - The Mamas - Move
Anna Bergendahl med Kingdom Come var min store favoritt i Sverige, men ble nr. 3. Istedet var det backinggruppa til John Lundvik ifjor som vant med 1 fattig poeng i en dramatisk opptelling. Dette er oppfriskende og livat, gospelpreg som ifjor, men en låt til å bli i godt humør av.
3 poeng: Danmark - Ben & Tan - Yes
Min danske favoritt i år var Maja og De Sarte Sjæle med Den Eneste Goth i Vejle, men jeg levde godt med denne vinneren i en finale for tom sal, arrangert dagen etter at Danmark forbød store forsamlinger. En fin og fengende poplåt dette.
4 poeng: San Marino - Senhit - Freaky
Senhit, som også representerte San Marino 2011 la ut to låter på nettet som folk kunne stemme på. Jeg likte i utgangspunktet den andre bedre.Men dette er også en fengende, funky gladlåt ogetterhvert ble jeg også glad i den.
5 poeng: Storbritannia - James Newman - My Last Breath
Dette er britenes beste Eurovisonlåt på mange, mange år og det er skikkelig trist at de ikke fikk mulighetene til å få en anstendig plassering igjen. For dette er en moderne poplåt av den typen som jeg liker. Et refreng som surrer i hodet mitt titt og ofte og er rett og slett en herlig låt! 6 poeng: Aserbajdsjan - Efendi - Cleopatra
At det kanskje mest homofiendtlige landet i ESC stiller med en sang der Cleopatra beskrives som "straight or gay or in between" må beskrives om direkte oppsiktsvekkende og derfor var det synd at Efendi ikke fikk framført den på scena i Rotterdam. At det var for å kjøpe seg goodwill er vel heva over enhver tvil, men det til side så er dette en råspennende låt musikalsk sett. En flott kombinasjon av nasjonale rytmer og moderne poprytmer gjør at dette går rett hjem hos meg.
7 poeng: Litauen - The Roop - On Fire
I år var flere land som ikke har vunnet før blant storfavorittene, og ikke minst denne som er det klart beste Litauen har levert. Råkul låt og med en dans som har gått som en farsott gjennom fanmiljøet og ellers også. Herlige rytmer, ja alt ved denne låten er bare helt herlig! 8 poeng: - Tyskland - Ben Dolic - Violent Thing
Dette her er pop slik jeg vil ha det, sjukt fengende og deilige rytmer. Jeg simpelthen elsker denne låten og jeg tror tyskerne hadde kommet høyt her. 10 poeng: Malta - Destiny - All Of My Love
For en stemme på denne 18-åringen! Destiny har likevel erfaring, hun har tross alt vunnet Junior Eurovision for Malta og stiller her med en låt som egentlig har alt. Stemmen, oppbygginga, dramatikken, i det hele tatt ei rimelig uslåelig totalpakke. Malta kunne ha gått hele veien med denne. 12 poeng: Irland - Lesley Roy - Story of My Life
Jeg formelig eksploderte av glede da Irland og Lesley Roy kom med denne her. En fengende herlig gladlåt som ble årets WOW-låt for meg. Ikke en vinnerkandidat, det skjønner jeg, men hos meg ble dette låten som virkelig ga meg Eurovisiongleden mens vi ennå levde lykkelig uvitende om at i år ville det ikke bli noe av. Tusen takk Irland og Lesey Roy sier jeg bare!
Så over til fire låter som ikke nådde opp i min Topp 10, men som likevel har utmerka seg og berørt mange.
Jeg begynner med Island. Dadi og hans gjeng var kanskje den største favoritten til å vinne hele greia, og det er trist å tenke på at land som Island, Litauen, Malta og også Bulgaria i år gikk glipp av en gyllen sjanse til å ta sin første seier. Låten til Dadi er ikke helt i min gate musikalsk, men dette er supersjarmerende og det blir jo ekstra spiss på det hele når du vet at Dadi synger om sitt eget lille barn. Kona hans er forresten også med i gruppa her:
Jeg nevnte Bulgaria og dette er en låt som har vokst på meg. Dette hadde gått rett hjem i en julefilm fra Disney, og det gjorde at jeg i førsten avskrev den. Men som sagt, den har vokst og hadde kanskje sneket seg inn i Topp 10 hos meg nå. For det er jo vakkert da.
Så Italia. Achille Lauro ble jeg blodfan av under årets San Remofestival som jeg fulgte tett første uka i februar. Men det var Diodato som vant, og dette er blitt en anthem for italierne gjennom den tragiske koronatida som har ramma landet. Den er blitt sunget fra balkongene i hele Italia og er blitt et symbol på det italienske folkets kamp mot viruset.
Til slutt, låten som ble den sist offentliggjorte og som kom da de fleste egentlig skjønte at det ville gå rett vest med Eurovision i år. Russlands bidrag, Uno med Little Big som er gigantiske i Russland og som også har fått mange fans ellers i Europa med sine sjukt moromme låter og videoer. Så også denne, med en dans som lik Litauen og Islands er blitt kjempepopulære. Men hvordan de får det til..... Uansett, dette er sjukt gøy!
Mange land har annonsert at de neste år stiller med de artistene de valgte i år, noen andre, deriblant Norge har varsla at det blir en ny uttaking. Hvem som hadde vunnet vil vi aldri få vite, og som sagt, det mest triste er at de låtene som var mest favorittippa kom fra land som ikke har vunnet før. Land som mange, meg inkludert hadde unna en seier.
John Anderson må sies å være en levende legende innen amerikansk country. 65-åringen har hatt over 40 låter inne på Billboards countrylister og er en høyst respektert musiker. "Years", som han er ute med nå er hans 22. studioalbum.
Og dette er et behagelig album å høre på. Anderson er også av de tilårskomne artistene som reflekterer over livet og dets forgjengelighet og han åpner da også skiva med I'm Still Hangin' On. For å fortelle at han fortsatt er her og fortsatt gjør det han elsker.
Celebrate er også en feiring av livet og det å være til, og her takker Anderson den Gud han tror på for hver dag han får. Tittelsporet Years er en rolig sak med refleksjoner rundt årene som har gått og en kan trygt si at platas tre første låter er en trilogi rundt livet, gleden av å være til og refleksjon over det livet som er levd.
På Tuesday I'll Be Gone har Anderson fått med seg superstjernen Blake Shelton og dette er blitt en populær låt blant fansen. Det forstår jeg for dette er en fengende sang med moderne tilsnitt:
Det er flere fengende og nynnbare sanger på denne skiva, og det er som sagt behagelig å høre på. John Anderson sprenger ingen grenser her, det er for det meste trygt og godt det som serveres, men det er også bra synes jeg. For han klarer også å holde fast på det autentiske som countyrymusikken er så avhengig av for å fungere. Jeg kjenner på meg at dette er ekte, og at det kommer fra hjertet til en reflektert og erfaren artist. Wild And Free er et godt eksempel på det:
Mange eldre er ensomme og det er et tema Anderson tar opp på en fin måte i avslutningslåten You're Nearly Nothing. Det er dessverre mange som kan kjenne seg igjen her:
Slow Down er som tittelen antyder av det roligere slaget og John Anderson i balladeland fungerer også meget godt. I All We're Looking For forteller han om hvordan moren var den trygge havnen etter vonde opplevelser i barndommen og om gleden ved å få nøklene til sin første bil. Og at når alt kom til alt så var det følelsen av kjærlighet han var og er ute etter. En fengende sang med nydelig koring og som jeg er blitt riktig glad i.
Konklusjonen min er at dette er solide saker fra en veteran som fortsatt har mye han ønsker å formidle.
Velkommen til Vassendgutane på amerikansk, eller kanskje jeg skal si Vassendgutane på steroider! For når amerikanerne gjør noe så er det som regel mye større og mer breialt enn andre. Så også med Hot Country Knights, som er sideprosjektet til Dierks Bentley. En artist jeg har et inntrykk av er en stillfaren og grei type, men som tar den helt ut som Douglas "Big Rhytm Dug" Douglason her i Hot Country Knights. En gjeng som har som mål å bringe 90-tallscountryen til heder og verdighet igjen, samt å bringe show og moro ut til folket. Og det siste er jo også noe som er Vassendgutanes motto her på berget.
HCK har nå kommet med debutskiva si etter div. singleutgivelser, og for å si det sånn, her er det mye humor, men også mye spenstig musikk. Jeg kan velge å la de forbigå i stillhet, noe som var den opprinnelige planen, eller jeg kan velge å la meg bli underholdt. Og hvis jeg tar den innstillinga så blir det faktisk veldig artig å høre på dette, sjøl om det er så amerikansk som det kan gå an å bli,
Plata både åpner og slutter med det jeg vil kalle anthems, åpningssporet heter det samme som bandet og er som en oppvarmer å regne før vi får Pick Her Up, der de har fått med seg den gamle storstjernen Travis Tritt. Om at hvis du skal ha sjans på ei landsens jente "you must pick her up in a pickup truck"....... sjølsagt!
Og hva er det neste? Jo, Asphalt, om fyren som stille og rolig forlater ei dame etter en one-nightstand og sier "it's not my fault, it's that asphalt!" Et ordspill som jeg bare må flire godt av!
Så får vi Moose Knuckle Shuffle som er HCK's forsøk på å lage en ny dans, Then It Rained som er et forsøk på å kopiere en gammel countryklassiker jeg ikke helt kommer på, men den ligger uansett nært opp til noe jeg har hørt før. Wrangler Danger er sjølsagt om han som glemmer alt anna når han blir forheksa av ei dame i Wrangler jeans.
Det er vel én låt der HCK prøver å være litt seriøse, og det er på Mull it Over, som er en veldig fin låt med en bønn til ei jente om å tenke over en gang til før hun gjør det slutt.
Kings of Neon er også en morsom sak før vi får låten som virkelig tar kaka. En duett med Terri Clark som heter You Make It Hard, jeg sier ikke mer, anna enn at setninga "I'm so into you" ikke overlater noe til fantasien......
Så avsluttes hele greia med The USA Begins With Us, som jeg først tenkte var en oversvulstig hyllest av alt som er amerikansk, men når jeg ser videoen skjønner jeg jo at det er en parodi på slike oversvulstige hyllester. Men jeg regner med en viss fyr i et visst ovalt rom ikke ser parodien og trykker denne her til sitt bryst...... :)
Så hva skal jeg si? Dette er ikke så stor musikk at det gjør noe, men jeg blir underholdt til de grader og det er nok det som er meninga. Dette er moro og blott til lyst og vi trenger det mer enn noe akkurat nå. Og den parodien her over svulmende amerikansk egenhyllest er bare helt konge for å si det folkelig. Så konklusjonen er at Hot Country Knights har en misjon, nemlig å lage moro og underholdning, og det klarer de virkelig!
Kari Rueslåtten er en av de fineste kvinnestemmene vi har og hun har i sin karriere vært innom mye etter oppstarten som vokalist i doommetalbandet The 3rd and the Mortal i 1992. Hun har gitt ut mye som er inspirert av norsk folkemusikk og har en stor og dedikert fanbase over hele verden. Hun har også samarbeida med metalvokalistene Anneke van Giersbergen og Liv Kristine Espenæs i prosjektet The Sirens, med konserter over det meste av kloden.
Når hun nå er ute med sitt 9. studioalbum er det for første gang på norsk siden debuten med "Spindelsinn" i 1997. Hun presenterte noe av materialet på en nettkonsert i serien Moskus Sessions tidl. i vår og det gjorde meg interessert i denne skiva, som ble gitt ut nå 8. mai.
Og dette er vakker musikk som jeg er blitt glad i. Det er flere av disse 9 låtene som bare er å nyte og å la roen senke seg helt til. Noe vi absolutt trenger i den utfordrende tida vi nå lever i.
Tittellåten er åpningssporet og til den er det laget en stemningsfull video som kler musikken og sangen:
Svever er blitt en favoritt hos meg med et bredere lysbilde enn åpningssporet. Rueslåttens stemme svever vakkert over musikken på en måte som gjør at låttittelen er helt perfekt:
Tekstene er nære og personlige, om de nære ting i et forhold og om det å gi slipp og å se at ens barn løfter sine vinger for å prøve livet på egen hånd. Blind er en av de fineste tekstene jeg har hørt på norsk om forholdet til ens utkårede. Dette er rett og slett utsøkt poesi og vitner om en artist og låtskriver som er ekstremt dyktig i å finne gode bilder og nye måter å uttrykke følelser på. Her følelsen av å ikke helt strekke til overfor den man elsker og har valgt å dele livet sitt med.
Alt Brenner Nå er som også tittelen antyder platas mest dramatiske spor, både musikalsk og tekstmessig.
Savn er en sterk beskrivelse av hvordan savn kan prege ens liv, og ønsket om å bekjempe savnet, røyke det ut. En vár og nær sang. Øye for Øye er bare 1:35 lang, men er som Alt Brenner Nå dramatisk i tekst og musikk. Når den slutter føler jeg egentlig at den har vart mye lenger fordi den er så kompleks og det er så mye å absorbere av både musikk og tekst.
Albumet avsluttes med det mektige anthemet Storefjell på over 6 minutter. Om å se sitt barn frigjøre seg fra barndomshjemmet og fly ut i verden. Sjelden har en mors følelser rundt det blitt så nennsomt og nydelig beskrevet på norsk. Jeg kan heller ikke unnlate å nevne Månen Lyser Ned og Mørket Faller, sterke og vakre låter det også.
I det hele tatt så er vakkert det rette adjektivet å bruke om dette albumet. Verken mer eller mindre, det er kanskje det beste skussmålet musikk kan få. Ihvertfall fra meg. Jeg liker vanligvis best musikk som er fengende, som det er driv i. Jeg savner ikke det et eneste sekund her, for jeg blir dratt inn i en verden av velvære som gir meg i ro i mitt indre.
BJ Barham og hans American Aquarium er ute med sitt 9. studioalbum og igjen har Barham foretatt store utskiftninger i bandet. Eneste igjen fra det strålende "Things Change" fra 2018 er gitaristen Shane Boeker. De nye er Neil Jones på pedal steel, Rhett Huffman på tangenter, Alden Hedges på bass og Ryan Van Fleet på trommer.
Igjen er det historiefortelleren BJ Barham som står i fokus. Han har også denne gangen mye å si om det amerikanske samfunnet han ser rundt seg, men også mer personlige tekster har funnet sin plass. Barham veksler fint mellom å være observatør, fortelle egne historier og fortelle en tenkt persons historie. Uansett så er det historier og sanger som gjør inntrykk. Musikalsk er det på en del av låtene mer country enn forrige gang, dette er musikalsk sett ikke så hardtslående som Drive-By Truckers, men tekstene gjør at dette likevel er et album som treffer meg hardt.
Det begynner med mektige Me + Mine (Lamentations) som er et knallsterkt anthem for hele skiva. En monumental låt som begraver "The American Dream". En bredside mot politikere med fagre løfter om å bringe tilbake jobber som forlengst har forsvunnet og som er så langt ute til høyre eller venstre at de ikke bryr seg om alle de som er i midten:
Barham er fra Raleigh, North California og han har da sørstatsblod i årene. Og i A Better South tar han et nytt oppgjør, denne gang med konservatismen i sørstatene og manges dyrking av gamle "idealer", spesielt hos foreldrene til de som nå er unge, som f. eks. segregering. Men her er også et håp om en framtid som gir oss et åpnere og mer tolerant og frisynt sør. En sang der vi tydelig merker den større vektlegginga som det er i retning country på dette albumet:
"Lamentations" betyr rett oversatt klagesanger, men sjøl om noen av tekstene med rette kan kalles klagesanger gjelder ikke det samme for musikken. For den er til tider fengende og gjør at det rykker i foten. Brightleaf + Burley er et anna godt eksempel på det:
En sang som gjør inntrykk er The Day I Learned To Lie To You og da jeg hørte den var jeg redd for at Barham hadde spilt over styr forholdet til kona, som han lovpriste i I Gave Up the Drinking (Before She Gave Up On Me) fra "Things Change", men heldigvis er det her en historie der Barham setter seg inn i historien til en tenkt person som har gjort nettopp det, lært seg til å lyve overfor partneren. Her en nedstrippa liveversjon:
På avslutningssporet The Long Haul tar Barham igjen et oppgjør, denne gang med de som mener han burde gitt seg med musikk forlengst og at han ikke lager så god musikk som tørrlagt som da han var på kjøret. Og det gjør også inntrykk når han forteller om sin kones svar på hvorfor hun holder stand ved hans side: "I ain't gonna be just another song about walkin' away":
På denne videoen ser vi også platas produsent, Shooter Jennings, og da forstår jeg også hvorfor American Aquarium lener seg mer på countryen her enn på "Things Change". Barham har da også lovprist Jennings' arbeid med dette prosjektet og hans betydning for at det er blitt et godt resultat.
Og et godt resultat er det. Sjøl om musikken i all hovedsak er mer neddempa enn på den forrige skiva så er det likevel musikk som treffer meg. I den sammenheng vil jeg også nevne Six Years ComeSeptember som både musikalsk og måten å framføre den på fint kunne vært en låt i Bruce Springsteens katalog. Egentlig er det bare en av de ti låtene som ikke helt fanger min store interesse, ellers er dette musikk og tekster som for meg er meget viktig å ta med seg i 2020.
Jesse Daniel er en countryartist som kommer fra California og som nå er ute med sin 2. fullengder etter den sjøltitulerte debuten for to år siden. Og jeg hører at han er californier, for dette er ikke Nashvillecountry. Det er Californiacountry, slik vi bl. a. kjenner det fra Bakersfield. Det betyr mer tilbake til røttene, men ikke uten at du hører at dette er musiukk som også går rett hjem i 2020.
Og det synes jeg at denne plata gjør fra første tone. Det er et helstøpt album med 10 fengende låter og to litt mer midtempo. Åpningssporet Tar Snakes (på norsk tjæreslanger) viser vei for hvordan musikken er på skiva:
Dette er tradisjonscountry anno 2020 som jeg har vært inne på. Og det er så godt å høre på, og spesielt er jeg blitt glad i tittelsporet Rollin' On som har alt en skikkelig god og fengende countrylåt skal ha, og den har gått rett inn på min spilleliste over Årets sanger:
Til tross for sin unge alder så har Jesse Daniel kjempa seg ut av en tilværelse med rusmisbruk og det gjenspeiler seg litt i enkelte av tekstene. Som Champion, som er en trist historie om en stor og fysisk sterk ungdom som aldri fikk den farsfiguren han trengte. Musikalsk fengende, men det ender altså trist:
På Only Money, Honey har Daniel med seg Jodi Lyford på vokal. Jeg regner med det er backingvokalisten som vi ser på videoene:
Sjøl om det i all hovedsak er fengende låter med fart i på denne skiva så blir det ikke den ensformigheten jeg opplever på enkelte slike album. Jeg får likevel følelsen av variasjon, og det har kanskje å gjøre med at dette er spenstig musikk som jeg blir glad og i godt humør av. Daniel har helt tydelig talent og han har en sterk formidlingsevne som også høyner kvaliteten.
Han har med én instrumental, Chickadee. Jeg er ikke så glad i instrumentaler til vanlig og syntes kanskje denne trakk litt i langdrag de første gangene jeg lytta til skiva, men etterhvert er jeg også blitt glad i den.
Til slutt tar jeg med en av de mer rolige låtene, St. Clare's Retreat. Også det en nydelig sang synes jeg:
Dette er rett og slett ei forfriskende plate som jeg er blitt ordentlig glad i, og det er noe av den beste countryen jeg har hørt i år. En innertier, intet mindre!
